Hva ønsker jeg å oppnå?

Du tror det kanskje, men jeg skriver ikke om Megan for å få oppmerksomhet. Ikke for å få likes eller høyere lesertall. Det selv om jeg har oppdaget at graviditet og personlig tragedie drar flere lesere, noe som egentlig bare gjør meg trist.

Jeg skriver ikke for å få medlidenhet, selv om jeg selvfølgelig setter stor pris på ektefølt medfølelse. Jeg er livredd for å bli sett på som hun tragiske. Hun som har mistet så mange barn under graviditeten. Hun som mistet barnet sitt. Jeg er livredd for sånne blikk, sånne som sier «stakkars deg». Dette er faktisk grunnen til at jeg ikke åpnet meg om alle tapene våre før minstemann var på vei. Fordi jeg ikke ønsket at folk skulle synes synd på meg. Fordi jeg ikke ønsket å bli stemplet som den tragiske. Det er ikke den jeg er. Og litt fordi ingen trengte å vite at vi ønsket oss et barn til. Det var bedre å skjule seg bak at to var nok.

Nå er det ingenting å skjule lenger. Ikke dermed sagt at jeg utleverer alt. Men tapet av Megan er relativt offentlig. Og det er greit. Jeg hadde aldri i verden klart å skjule det uansett. Det hadde bare gjort det hele verre. For jeg vil ikke skjule henne. Jeg vil ikke at hun skal glemmes. Jeg er livredd for akkurat det. Gjennom ordene mine sørger jeg i alle fall for at noen husker henne – håper jeg.

Akkurat nå skriver jeg kanskje mest for terapiens skyld. Etter torsdagens innlegg åpnet jeg faktisk de fryktede kranene helt. Det var ikke spesielt pent.

Dette ansiktet hadde sminket seg, som jeg gjør hver dag nå, kanskje fordi det er lettere å la vær å gråte da. Men etterhvert var både det og jeg helt utgrått. Aldri har sminke vært mer bortkastet.

Samtidig fikk verden denne usannheten – et menneske som nøt sommerkvelden. Et bevis på hvor mye sosiale medier faktisk kan lyge.

Og akkurat som jeg skrev, så var det faktisk litt forløsende å gråte. Litt av den store klumpen i brystet forsvant sammen med tårene. Men bare litt. Og bare for en liten stund. Helgen har vært lang og tung. Tårene har blitt mange. Og jeg er garantert ikke ferdig enda. Klumpen i brystet har tydeligvis evnen til å vokse til tross for iherdige forsøk på å gråte den langt pokker i vold.

Noe av grunnen til at jeg skriver er nok for at utenforstående skal forstå bare bittelitt. At å miste et barn er noe av, om ikke det aller verste, man kan oppleve. At det påvirker absolutt alt. At det aldri egentlig går over. At det er rått og brutalt. Men også at det ikke er skummelt. At det er greit å snakke om det. At vi som går gjennom det uansett aldri glemmer, og setter pris på at barnet eller barna vi mistet huskes. Dette temaet bør nok «avmystifiseres» litt. For jeg vet at det er mange som meg der ute.

Jeg og de fleste andre som har opplevd dette setter pris på at utenforstående engasjerer seg. Spør hvordan det går, og om svaret er halvhjertet og vagt, spør hvordan det egentlig går. Spør om barnet vårt. Spør om hva som skjedde. Spør om vi har bilder som de kan få se. Og gi en klem. Noe av det beste som har skjedd meg i løpet av disse to månedene er faktisk nettopp det. En uventet klem. At noen faktisk tør å anerkjenne det som har skjedd. At noen gråter med deg, eller til og med gråter selv om du ikke gjør det. Så enkelt men så vanskelig på samme tid.

En annen og veldig viktig grunn til at jeg skriver og deler om dette temaet, er ønsket om å hjelpe andre. Et brennende ønske som jeg har hatt siden vårt første tap for ni år siden. Det ønsket er ikke akkurat mindre nå. Jeg vet at jeg sitter på mye erfaring. Strengt tatt mye erfaring som jeg helst hadde vært foruten, men like fullt ekstremt mye erfaring. Jeg vet alt for mye om å miste barn i svangerskapet, både det fysiske og det psykiske. Jeg vet alt for mye om reaksjonene som kommer etterpå. Om utfordringene man ofte møter på veien, være det seg i parforhold, i forhold til andre eller i forhold til deg selv og din egen kropp. Jeg vet mye om ønsket om og prøving på ny graviditet, og om hvor tøft det kan være. Jeg vet mye om hvilke rettigheter man har etter å ha mistet et barn, og jeg vet mye om hvilke behov man kan ha i ettertid. Jeg vet også mye om hvordan pårørende kan hjelpe, og hvordan man ikke bør møte mennesker i sorg. Jeg vet at jeg har verktøyet til å kunne hjelpe andre som har opplevd det samme som meg, og aller helst skulle jeg ønske at jeg kunne leve av å gjøre nettopp det. Men uten den formelle utdanningen, er i alle fall akkurat nå, bloggen den eneste måten jeg kan nå ut og kanskje hjelpe noen på. Ordene jeg skriver er alt jeg har på nåværende tidspunkt. Men jeg håper at jeg en dag kan ha enda mer enn ord å bidra med.

Well the sky is finally open, the rain and wind stopped blowin’
But you’re stuck out in the same old storm again
You hold tight to your umbrella, darlin’ I’m just tryin’ to tell ya
That there’s always been a rainbow hangin’ over your head”

Jeg bare lurer

Hjelper det å si at det går fint? Selv om man er knust på innsiden, kan det bli bedre av å si at alt går bra? Hvis man sier det om og om igjen, vil det etterhvert bli en sannhet da? Jeg bare lurer.

Om jeg drikker et glass vin, eller kanskje flere, forsvinner den verste smerten da? Vil det være litt selskap i glasset? Vil jeg føle meg mindre ensom med det i hånden?

Jeg tror ikke det. Dessuten er det en farlig vei å ta. Men det hadde vært behagelig – en liten stund.

Eller hva med en skikkelig, lang ugly cry. Kan alt det vonde og såre der inne renne ut sammen med tårene? Kan alt bare bli bra igjen etterpå? Etter at alt er ute.

Jeg tror ikke det heller, men det hadde vært fint om det var så enkelt.

Hva om jeg flykter? Bort fra det som gjør aller mest vondt akkurat nå. Bort fra sinne. Bort fra fortvilelse. Bort fra frustrasjon. Bort fra desperasjon. Bort fra følelsen av svik og håpløshet. Bort fra alt man egentlig noen gang ønsket. Blir det bedre da? Letter det byrden for dem som betyr mest? Får de det bedre uten meg?

Finnes det egentlig lys i det mørkeste mørket?

Jeg bare lurer. Og jeg vet ikke svaret.

Nei, det går ikke bra..

Det er nok en gang den åttende dagen i måneden. Akkurat som torsdager og lørdager, er datoene 6. og 8. datoer som får det til å velte seg i magen. I den tomme magen. Datoen for sjokket og datoen for fødselen. I dag har det gått to måneder. 61 dager. Det kan virke lenge for noen, men egentlig er det bare en liten dråpe i havet tidsmessig.

Igjen føler jeg på forventningen om at man skal ha kommet over den verste sorgen. At tiden leger alle sår. At alt går bedre etterhvert. At vi bare skal legge det som har skjedd bak oss og gå videre.

Gå videre gjør vi jo. Hver dag. Men tid leger så absolutt ikke alle sår, man lærer bare å leve med dem etterhvert. Arrene varer evig. Og vi legger så absolutt ikke noe bak oss. Megan er med oss for resten av våre liv. Sånn skal det også være. Andre glemmer kanskje etterhvert, vi vil aldri gjøre det.

Dette er det vi har mistet. En liten hånd som skulle ha vokst seg stor mens den gjennom barneårene holdt godt fast i våre. En liten jente. Et helt liv som ikke ble. Det er umulig å bare riste av seg.

Det er mulig at jeg virker upåvirket om du treffer meg på gata. Det står ikke akkurat skrevet i panna mi. Sorgen bæres på innsiden. De som vet hva som har skjedd er kanskje redd for å si noe, redd for å rippe opp i vonde følelser. Men man kan ikke rippe opp i noe som allerede er der. Det hender innimellom at noen spør meg hvordan det går. Jeg setter pris på det. Men svaret blir gjerne litt halvhjertet. Jeg har lært at de fleste egentlig bare vil ha standardsvaret. De vil ikke vite hvordan jeg egentlig har det. Kanskje er det få som takler et ærlig svar. Og enda færre som forstår. Du må nesten ha vært der selv.

Sannheten er at akkurat nå blir det tøffere og tøffere. Såret som mange forventer skal være leget, blør nesten mer enn da det var helt ferskt. Noen dager er selvfølgelig bedre enn andre. Sånn vil det alltid være. Men akkurat nå sliter jeg. Hjertet verker konstant, noe som gjør det vanskelig å fokusere på andre ting. Tenk deg en hånd som konstant kniper hardt om hjertet ditt, aldri løsner grepet. Eller kanskje heller en stjerne med skarpe kanter som uten stans snurrer rundt og rundt i brystet. Gnager og gnager. Skjærer og skjærer. Sånn føles det. Man blir faktisk sliten av sånt. Samme hvor mye jeg prøver å fokusere på noe annet, på noe positivt, så verker det. Og når hodet og kroppen følger med, så blir det vanskelig å klatre opp igjen. Jeg har mest lyst til å sette alt på pause, krølle meg sammen og bare gråte. Men jeg tvinger meg selv fremover. Og jeg gråter sjelden. Ikke fordi jeg føler det er feil å gråte. Ikke som da jeg som 10-åring stolt proklamerte at jeg hadde vært flink til å ikke gråte i begravelsen til farfar, mitt første virkelige møte med døden. Jeg vet bedre nå. Jeg vet at det av og til kan være godt og forløsende å gråte. Men gråten vil ikke bringe Megan tilbake. Og om jeg virkelig åpner kranen, er jeg usikker på om jeg noen gang klarer å stenge den igjen. Selv om fornuften vet at det klarer jeg selvfølgelig.

Jeg vet også at dette er en plass jeg aldri har vært på før. Jeg har aldri opplevd en sorg som dette. Det til tross for alt jeg har vært gjennom før. Jeg har blant annet mistet fire besteforeldre, en onkel, en eks-kjæreste og bestevenn, flere barn både tidlig og senere i svangerskapet og for ikke alt for mange månedene siden min kjære pappa. Likevel kan ingenting måle seg med dette. Jeg har aldri følt sånn altoppslukende sorg før. Kanskje kommer også sorgen over pappa ut gjennom Megan. For jeg slapp vel egentlig litt billig unna rett etter han døde. Kanskje er dette en slags dobbel sorg. Uansett, det er tøft og det er slitsomt. Veldig slitsomt. Overraskende slitsomt.

Og det påvirker alt og alle. Hjernen min fungerer definitivt ikke optimalt. Den beste måten å beskrive det på er at den er litt tåkete. Innimellom veldig tåkete. Jeg glemmer lett. Jeg er ikke helt tilstede. Jeg soner ut og får ikke alltid med meg det som blir sagt til meg. Innimellom trekker jeg meg helt tilbake, inn i meg selv. Noe som kan være vanskelig å forstå for mann og barn. De kan føle seg avvist, selv om det ikke er ment sånn. Jeg kan ofte føle at de hadde hatt det bedre uten meg. At det hadde vært lettere for dem. At jeg er en belastning mer enn en del av familien. Selv om jeg prøver så godt jeg kan.

Jeg føler meg ofte som en dårlig mamma og kone. Lunta blir fort litt kort. Jeg føler meg utilstrekkelig, spesielt når jeg ser hvor mye mannen min må gjøre når mitt hode ikke er tilstede. Jeg får dårlig samvittighet, noe som fort kan sende meg enda lenger ned. Og jeg blir redd. Jeg føler at jeg sliter ham ut. Jeg er redd for at min utilstrekkelighet vil ta livet av ham.

Jeg er generelt mer redd nå. Ikke en ukjent følelse, siden jeg har vært ekstra engstelig for at noe skal skje med mannen og ikke minst barna helt siden vi mistet Une i uke 17 for 9 år siden. Siden det har katastrofetankene kommet lett. Bare å høre sirener når ikke alle er hjemme er nok til å vippe meg av pinnen. Det er ikke få ganger jeg sånn tilfeldigvis har ringt for å høre når barna har tenkt å komme hjem rett etter at en ambulanse har gitt lyd i bygda vår. Og nå som vi har hatt en del fint vær har jeg hatt noen kamper med både meg selv og jentungen når det gjelder bading. Jeg vet at jeg må slippe taket mer og mer, barna må få frihet, men det er en vanskelig balansegang. Angsten ligger innimellom tykt over meg.

Jeg har erfaring nok til å vite at alt jeg føler er ganske normalt. Jeg vet at det etterhvert vil bli flere gode enn dårlige dager. Jeg vet også at det er mye mer å jobbe seg gjennom. To måneder er ikke lenge. Sorgarbeid er slitsomt og tidkrevende. Og vanskelig for utenforstående å forstå. Men jeg setter veldig pris på om du bryr deg. Om du istedenfor å unngå det, spør hvordan det går. Hvordan det egentlig går. Og er forberedt på et ærlig svar.

Å ja, det er torsdag

Jeg våkner opp litt ekstra gretten. Mens jeg steller meg verker det litt ekstra i hjertet. Jeg skjønner ikke helt hvorfor denne dagen føles litt ekstra tung. Så slår det meg. Det er torsdag! Selvfølgelig!

Hele sommeren har torsdager vært litt sånn ubevisst tunge. Torsdager og lørdager. Fordi det var på en torsdag for åtte uker siden jeg egentlig ganske lykkelig troppet opp på Ullevål for min første vekstkontroll. En milepæl som endte i sjokk da det var så alt for stille på ultralydskjermen. Lørdager fordi det var en lørdag hun kom stille til verden, i tillegg til at lørdager pleide å markere starten på en ny svangerskapsuke. På lørdag skulle vi ha kommet til uke 32. Det skulle vært åtte uker igjen til termin, enda kortere til hun faktisk hadde kommet. Kanskje hadde hun kommet i løpet av august. I alle fall i september. Vi hadde aldri kommet oss til termin 1. oktober.

Men ingenting er som det skulle ha vært. Jeg føler jeg gjentar akkurat den setningen til det kjedsommelige, men sånn er det. Sånn føles det. I dag er det torsdag, og hjertet verker ekstra mye. Da kan jeg ikke gjøre annet enn å la det verke, døyve den verste smerten så godt jeg kan og prøve å stelle litt pent med meg selv.

Gråværsdag og gravsteinjakt

Gråværet kom det, akkurat som varslet. Og med det dukket et litt grått humør opp også. Jeg føler meg rett og slett litt rar i dag. Sippete, til tross for at jeg ikke er typen til det. Da en advokat uttalte på nyhetene at det å miste et barn er det verste foreldre kan oppleve, knakk jeg litt. Fordi han sa det høyt, i full offentlighet. Og fordi det er veldig sant. Og i dag er åpenbart en sånn dag da jeg kjenner det ekstra godt. For det er jo ikke sånn at jeg sitter inne og gråter hele tiden. Faktisk så gråter jeg ikke hver dag en gang. Det virker som om mange andre i min situasjon gjør akkurat det, så det er mulig at det er noe galt med meg. Ikke vet jeg. Jeg bærer det som har skjedd med meg hele tiden, og hjertet verker så og si konstant. Men jeg kommer meg likevel greit gjennom dagene. I alle fall stort sett. Noen dager kjenner jeg mer på det, andre mindre. Men det er ingen dager da jeg ikke tenker på det, ikke tenker på Megan. Og triggerne er overalt. Jeg lærer meg bare å leve med dem og takle dem så godt jeg kan.

Det er sprøtt at jeg kan gjøre som i dag, gå inn i et lokale, titte på gravsteiner og be om brosjyrer og priser. Det føles uvirkelig å gå rundt sånn, titte og vurdere. Og å ikke foreta en mine når mannen forteller at gravsteinen er til barnet vårt. Titte på gravsteiner nesten som det er den største selvfølgelighet, akkurat som man titter på andre ting man trenger. Helt til jeg får spørsmål om hvilken steintype eller farge jeg ser for meg. Hva jeg liker best. Hva jeg liker best??? Jeg har da aldri hatt noen preferanser når det gjelder gravsteiner. Svart, hvit, rød eller grå – sånt har jeg da aldri lagt merke til eller tenkt over før. En gravstein er en gravstein liksom. Men nå er det plutselig ikke det lenger. Nå vil jeg finne den perfekte gravsteinen til jenta vår. Og i jungelen der ute er det ikke lett. Jeg vet at jeg vil ha noe som ikke alle andre har. For jeg føler at noen typer går igjen veldig ofte. Og fremfor alt, den må føles riktig. Jeg har noen favoritter foreløpig, og i dag oppdaget jeg nok en ny som ligger langt fremme på den listen. Men foreløpig er det ingen av dem som virkelig utmerker seg. Jeg skulle gjerne kjent på det, at DEN, den skal vi ha! Kanskje må vi rett og slett designe den selv?

Vi har uansett ikke dårlig tid, men på gråværsdager med gråværshumør er gravsteinjakt en grei syssel..

Visste dere forresten at det finnes gravsteiner med Swarovski-krystaller? Nok en ting som var nytt for meg..

Øyenstikkeren

Historien som jeg deler nå vil kanskje oppfattes som dum av noen. Ønsketenkning kanskje. Og det er godt mulig at den som synes det har rett. Men jeg synes nå i alle fall at det er en fin historie, og den gir meg en god følelse. Den er også årsaken til at vi har et par øyenstikker-lys i hagen. En hengende i markisen, og en i bedet ved siden av et lite skilt og en lysende engel som bonusmamma ga oss i sommer.

Dette er min lille, helt spesielle plass i hagen vår. En plass jeg kan titte bort på og minnes. En plass jeg kan føle at en liten del av Megan fortsatt er med oss.

Og bakgrunnen for at valget falt på en øyenstikker er både enkel og fin. For da vi var i Texas fløt jeg ofte rundt på en bademadrass i bassenget på starten av dagen. Og allerede den første dagen jeg noe uvillig lå der (lysten til å gjøre ting var ikke helt på topp), svirret en øyenstikker over meg. Eller dragonfly som det heter der borte, et mye finere navn egentlig. Og jeg tenkte umiddelbart på noe jeg nettopp hadde lest.

Tankene gikk selvfølgelig umiddelbart til Megan. Dette gjentok seg neste dag. En øyenstikker svirret og svirret over og rundt meg, før den rett og slett satte seg på den ene puppen min. Der ble den sittende en god stund, helt uredd. Og jeg holdt pusten i håp om at den skulle bli værende lenge. En annen dag, da vi alle var ute og barna herjet i bassenget, sirklet nok en gang en øyenstikker rundt oss. Etterhvert satte den seg i toppen av en busk med oversikt over hele bassenget, og der ble den sittende. På dette tidspunktet var alle innlemmet i mine tanker om disse øyenstikkerne, og vi følte alle at det var Megan som fulgte med oss (værsågod, kall meg sprø). Til slutt forventet vi rett og slett besøk av øyenstikkere hver dag, og det fikk vi. Og de sirklet alle hovedsakelig rundt meg. Satte seg på madrassen. Satte seg på hodet mitt. Og jeg lot det skje uten å vifte dem vekk. Det ble nesten litt terapi i det. Se dem fly rundt, leke seg litt i lufta. Innimellom også i følge med en sommerfugl, som har vært et tegn bonusmamma har følt at hun har fått fra pappa. Det kunne nesten se ut som om morfar og Megan lekte sammen og prøvde å vise meg at de følger med.

Den siste kvelden før vi dro hjem dreide samtalen med bonusmamma seg inn på noe i retning av tegn fra den andre siden, sannsynligvis fordi lysene på stua vi satt i til stadighet blinket, og mannen nevnte noe om disse øyenstikkerne. Bonusmamma sa umiddelbart at hun ikke trodde det var pappa som sendte tegn gjennom dem og fortsatte med å fortelle at da hun fikk beskjed om at vi hadde mistet Megan, gikk hun ut til bassenget for å få litt luft. Og mens hun sto der ute, flakset flere øyenstikkere rundt i luften. Hun følte umiddelbart at dette var tegn fra Megan. Å høre henne si dette etter det jeg selv hadde følt i løpet av de siste ukene, ga meg gåsehud. Kanskje er det helt tilfeldig. Kanskje er det noe i det. Uansett vil jeg alltid ha en forkjærlighet for øyenstikkere heretter.

Det kunne vært verre

Det skinner nok gjennom i blogginnleggene mine at det ikke er så lett å være meg om dagen. Strengt tatt er det nok ikke så lett å være mannen og barna i huset heller, de merker jo at jeg ikke har det bra. Og her på bloggen velger jeg uansett å ikke legge skjul på hvordan livet egentlig er. På andre sosiale medier ser det kanskje greit ut, sånn ut fra det lille jeg legger ut. Men det slo meg i går, da jeg la ut et aldri så lite selfie, som egentlig skulle være litt morsomt. Ansiktet smiler, eller i alle fall gjør en slags tullete grimase. Men ser man nøye etter, så ser man det. Øynene mine forteller en helt annen historie enn resten av meg. Jeg har sett det i hvert eneste bilde som har blitt tatt de siste ukene (ikke nødvendigvis så mange). Øynene mine har ikke det samme livet i seg som før. Isteden reflekterer de sorgen i hjertet.

Det føles som om jeg tar på meg en maske. Kanskje kommer glimtet og livet tilbake etterhvert. Kanskje er dette den nye meg. Om ikke annet så håper jeg psyken og humøret blir mer stabilt etterhvert..

For å finne den nye normalen viser seg å ta tid. Jeg prøver og feiler. Føler vel kanskje at jeg feiler mest. At jeg ikke strekker til. At jeg ikke er bra nok. Selvtilliten har aldri vært på topp, men nå når den nye bunn-nivåer. Jeg liker ikke den jeg har blitt, den sorgen har gjort meg til. Jeg liker ikke at jeg krever så mye av mannen. For han gjør virkelig alt for at jeg skal føle meg bedre. Problemet er bare at lite eller ingenting funker. Jeg liker ikke at jeg har så kort lunte i forhold til barna. Og aller mest misliker jeg kroppen min. Den som jeg føler sviktet Megan. Ingenting er riktig lenger. Jeg føler meg ofte som et menneske i fritt fall. En nedadgående spiral. Men jeg prøver virkelig. Prøver å finne igjen meg selv. Prøver å skape hygge for resten av gjengen. Det skal jeg ha. Men så feiler jeg da. Stadig vekk.

Samtidig vet jeg at jeg er heldig. Heldig som har denne gjengen min, mannen og barna. Heldig at de holder ut med meg. Heldig som tilsynelatende har den fysiske helsen i behold. Heldig som kan leve det livet jeg gjør. For det kunne vært verre. Mye verre til og med, selv om det ofte ikke føles sånn. Den tanken slo meg i aller høyeste grad i går kveld, da nyheten om at en toåring hadde druknet i et plaskebasseng i Agder tikket inn på mobilen. Så skjørt er altså livet. At en fin og varm sommerkveld på et øyeblikk kan vendes til tragedie. Tankene gikk øyeblikkelig til familien. Til foreldre og eventuelle søsken. Til hvordan de hadde og har det. Plutselig bleknet min egen sorg for en liten stund, og hjertet verket isteden for denne stakkars familien. Jeg kan skjønne, men likevel ikke skjønne. Forestille meg, men likevel ikke. Men fremfor alt, jeg kan føle med. For medfølelsen min er heldigvis på plass enda. Takk og lov. Alt er ikke dødt inni meg. Og i dag går altså tankene stadig vekk til denne familien, til marerittet de gjennomlever og til toåringen som plutselig ble revet bort.

Livet er tøft. Livet er brutalt. Men kanskje er det ikke så ille likevel. For det kunne alltid vært verre. Så i dag føler jeg takknemlighet for det jeg faktisk har midt oppe i savnet av det som er borte. Og samtidig en viss angst, angsten for at det faktisk kan bli verre. Plutselig. Ut av det blå. Kanskje verdt å tenke på for alle og enhver.

Jakten på den perfekte gravstein

De siste ukene har jeg måttet ta stilling til en god del ting som jeg håpte jeg skulle slippe. Noe har jeg vært gjennom før. Som «skal barnet legges i anonym grav eller egen grav»? «Skal det kremeres eller ikke?»

De tre andre som vi har mistet et stykke ut i svangerskapet ble kremert og lagt i en familiegrav på mannens side, sammen med sine oldeforeldre. Enkelt og greit, og riktig for oss. Vi vet hvor vi har dem.

Da jeg oppdaget at jeg var gravid igjen i slutten av januar, vandret tankene raskt til hva vi skulle gjøre om vi måtte gravlegge også dette barnet. For familiegraven er full. Vi visste at om også dette svangerskapet skulle gå galt etter et visst tidspunkt, så måtte vi finne en annen løsning. Jeg håpte altså at vi skulle slippe, men sånn ble det ikke. Nok en gang måtte vi ta stilling til mange praktiske ting. Det var kanskje en fordel at vi hadde gjort det før, at vi visste gangen og rutinene i det. Men i og med at det denne gangen ble regnet som en dødfødsel og ikke en sen abort, ble det også litt annerledes.

Jeg er glad vi hadde en viss peiling og at vi allerede hadde gjort oss opp noen tanker om temaet gravlegging, gravplass og lignende allerede før vi sto i kaoset. Jeg glemmer aldri sjokket for ni år siden, da vi plutselig fikk spørsmål om hva vi ville gjøre med den lille. Den gangen var alt ukjent. Det er kaotisk nok i en sånn situasjon. Så får man altså denne overraskelsen. Man må samtidig ta stilling til hva som skal skje videre. For noen som står i marerittet for første gang, oppleves det ekstra kaotisk.

For oss ble alt veldig naturlig denne gangen. Det sa seg selv at vi måtte ordne med en egen grav til henne. På forhånd hadde jeg tenkt at om vi måtte gjøre det, så skulle den være så nær søsknene hennes som mulig i Oslo. Men når det verste skjedde, ble det plutselig mer viktig å ha henne nærmest mulig oss. Og jeg er glad for at vi tok akkurat det valget. At hun bare er et par minutter med bil unna. At det faktisk er i gangavstand om man vil ta seg en litt lengre rusletur. Og at hun får hvile på en sånn rolig og fin plass.

Det første vi gjorde da jeg ble skrevet ut fra sykehuset var å rusle en runde på den lokale kirkegården for å finne den beste plassen for henne. Noe av det rareste og mest surrealistiske jeg noen gang har gjort, men på samme tid helt riktig. Med litt hjelp fra gartneren fant vi plassen der og da. Jeg angrer ikke et sekund.

Vi måtte også ta stilling til om vi ønsket begravelsesseremoni. Full pakke med kirke og det hele var ikke riktig for oss. Dagen etter hun ble født, ble Megan velsignet av sykehuspresten med kun mannen og meg tilstede. Selve gravferden foregikk også helt i stillhet med kun noen av de nærmeste tilstede. Vi gjorde det meste selv, noe som for så vidt er skrevet om i et annet innlegg. Jeg la henne selv i kisten, vi fraktet henne selv til gravstedet og jeg bar henne til og senket henne selv i graven. Nok en gang hadde vi med en prest ved graven, som avholdt en helt enkel og kort seremoni. Det holdt for oss.

Nå sitter jeg igjen med det aller siste valget. Og det er kanskje det vanskeligste av dem alle. For dette har jeg aldri gjort før. Nemlig å plukke ut en gravstein. Jeg ante ikke for en jungel det var der ute. Hvordan finner man egentlig den rette? Jeg har vandret rundt på kirkegårder. Jeg har googlet. Jeg har gått gjennom side etter side med steiner fra forhandlere. Og jeg er like klok. Like usikker.

Skal hun ha en utpreget barnestein?

Bilde fra Eide Stein AS.

Skal vi gå for en litt mer «vanlig» type?

Bilde fra SA Steinskulptur.

Og den mest syke avgjørelsen av alle; siden det er plass til flere i graven, og i alle fall jeg allerede nå vet hvor min plass vil bli (selvfølgelig sammen med henne om noen skulle lure), burde vi velge en stein med plass til flere navn?

Det siste er jo egentlig ganske logisk. Men samtidig ønsker jeg en stein som pr. nå skal være bare hennes. Skjønner dere dilemmaet?

Det føles helt rart å sitte her og skulle ta disse avgjørelsene. Det er helt umulig å forklare følelsen om du ikke har gjort det selv.

Heldigvis haster det ikke like mye som avgjørelsene vi måtte ta i løpet av de første dagene. Vi har god tid til å finne den perfekte steinen, om den i det hele tatt finnes. Men jeg ønsker også å gjøre i stand for henne så fort som mulig. Dog aner det meg at det blir ufattelig vanskelig å bestemme seg, og at trehjertet som står der nå vil bli stående en god stund. Og for all del, det funker det også altså..

Avslutter rett og slett dette innlegget med noen av mine favoritter så langt. Kanskje noen der ute har noen ideèr til meg? Eller noen favoritter blant dem jeg deler. Hadde vært interessant å høre i hvert fall, selv om valget til syvende og sist blir vårt.

Alle bilder over fra SA Steinskulptur.

Bilder fra Jølstad Gravstein.

Bilder fra Oslo Monument.

Bilder fra Eide Stein AS.

Bilder fra Steinriket Norge.

Meltdown og to gravsteder

De siste par døgnene har vært tøffe. Veldig tøffe. Det ble for mye for meg å være uten mannen mesteparten av helgen, og enda verre å oppdage at han etter ferien har blitt satt på en turnus der han jobber nesten konstant i to uker. Litt overtid hadde jeg regnet med, men også noen dager da vi kunne fokusere på oss. For det er som nevnt før ikke sånn at vi er tilbake til normalen fordi vi har vært på ferie. Det er egentlig tøffere nå. For realiteten er at vi er en familie i kaos. Eller til og med en slags krise. Vi famler rundt i blinde og prøver å finne fotfestet. Noen ganger går det bra. Andre ganger snubler vi. Eller til og med går rett på trynet. Der havnet jeg i går. Og da er det fort gjort at resten går med i dragsuget. Og det blir beintøft. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre eller hvor jeg skal gjøre av meg. I går pakket jeg kofferten. Rett og slett. Fortvilelsen jeg følte på kan ikke beskrives en gang. Samtidig er det så uforutsigbart. Små bagateller kan utløse store skred, uten at jeg er i stand til å kontrollere det. Sorg er utvilsomt kompliserte og slitsomme greier.

I dag har jeg klart meg litt bedre, til tross for at dagen lett kunne ha utløst nye, store svingninger.

Jeg kan ikke fatte at det har gått ni år siden vi mistet vår første, lille engel. Enda sårere er det at vi nå har to gravsted å stelle. Det skulle ikke ha vært sånn. Jeg skulle vagget ned for å tenne lys på graven i Oslo i dag.

Isteden tok vi veien derfra for å plante på graven til Megan her hjemme. Her skal det forhåpentligvis bli veldig fint etterhvert.

Det føles godt å kunne gjøre dette for henne. Vel og merke gjør jeg det kanskje mer for meg selv..

I dag ble også kontrastene mellom de to gravstedene veldig tydelige. I Oslo ligger motorveien rett ved, og bilene suser forbi.

På vår lokale kirkegård hersker ro og fred. Man hører lite annet enn suset fra trærne rundt.

Og titter man til siden kan man skimte Oslofjorden der nede.

Jeg er så glad for at vi fant akkurat denne plassen til Megan. Og jeg ser frem til å gjøre den enda mer personlig. Gjøre den til hennes og vår plass. Derfor bruker jeg denne sommerkvelden til å titte på gravsteiner. Surrealistisk og vondt, men samtidig godt. Fordi jeg skal legge sjelen min i å finne den perfekte steinen. En som er full av kjærlighet. Den siste håndfaste tingen jeg kan gjøre for Megan min.

Sommerkveld, blomster, sangria og bilder av gravsteiner på mobilen..

Uventede triggere

Dagene etter at vi kom hjem har egentlig gått ganske greit. Joda, det går opp og ned både med humør og energi, men sånn etter forholdene har jeg i alle fall følt at det har gått ganske bra. Før vi dro på ferie orket jeg sånn ca. null og nix, jeg ville helst ligge i fosterstilling i senga og bare sove bort alt. At vi kom oss på ferie i det hele tatt er et under. Så også at jeg kom meg på barneskoleavslutningen til eldstemann og møte med læreren han skal ha på ungdomsskolen. Alt dette står nå for meg som en tykk tåke. Sannsynligvis ikke så rart siden dette var i løpet av de første, kaotiske dagene uten Megan. Når jeg ser tilbake nå er jeg faktisk overrasket over meg selv og hvor mye jeg tross alt klarte midt oppi dette marerittet.

Etter at vi kom hjem har jeg naturlig nok klart litt mer enn før vi dro. Jeg kan treffe andre mennesker uten å kjenne på en følelse av panikk, noe som også betyr at jeg kan gå i butikken uten store problemer (annet enn at jeg fortsatt kan glemme hva som trengs å kjøpes). Jeg kunne gå rett på etter hjemkomst og pakke ut 5 stappfulle kofferter. Jeg kunne vaske huset og vaske alt av klær i skittentøyskurvene. Alt som ble forsømt da formen var dårlig, da svangerskapet ble prioritert og da det aller verste skjedde. Jeg har klart meg greit gjennom to dager hvor mannen har vært tilbake på jobb, noe jeg gruet meg veldig til. Jeg har følt meg ganske grei rett og slett.

“Superkvinnen” som takler hverdagen, samtidig som hun tar seg tid til å sminke seg og gir seg selv tid til litt ro og velvære i utekroken.

Men så kommer det plutselig små, uventede triggere. Sånne som man egentlig ikke tenker over. Som da jeg bøyde meg ned for å plukke opp en leke i går kveld. Jeg skulle ha slitt med å bøye meg ned sånn nå. Og da det ved leggetid plutselig slo meg at jeg lå på magen. Det skulle ha vært klin umulig nå. Jeg skulle ha vært 30 uker på vei. Magen skulle ha vært mye større enn den var for seks uker siden (ikke at jeg kunne ligge på den da heller). Og da kommer alt veltende. Alle tankene. Alt savnet. Jeg skulle ha vært 10 små uker fra termin nå. Egentlig kunne hun ha kommet når som helst. Kanskje hadde jeg lagt på observasjonsposten på grunn av blodtrykket? Vi skulle ha begynt å gjøre klart alt. Funnet frem de små babyklærne etter storesøster. Funnet vuggen etter minstemann på loftet og plassert den på stua. Jeg tar stadig meg selv i å titte bort på den tomme plassen der den skulle ha stått. Jeg skulle ha kost meg med bevegelsene hennes. Vært stor og tung og i dårlig form. Men ingenting er som det skulle ha vært.

Helg pleide å bety ny graviditetsuke og nytt magebilde. I dag var det dette som møtte meg da jeg tittet i speilet. Jeg er tom. Og jeg hater, virkelig hater, magen min!

Og når disse uventede triggerne tar over, da blir alt tungt. Energien forsvinner. Humøret blir dårlig og lunta kort. Hjertet verker. Å, som det verker. Og jeg føler meg nok en gang ubrukelig og nytteløs. Mislykket til og med. Alt jeg orker er å sitte på sofaen. Fikle med mobilen. Scrolle meg gjennom Facebook. Og så dukker dette minnet opp.

Selvfølgelig! Det er jo også ni år siden vi for første gang fikk se en liten kropp uten hjerteslag på en ultralydskjerm. Så får jeg i tillegg litt dårlig samvittighet for å ha glemt denne datoen. Jeg husker definitivt fortsatt datoen den lille kom stille til verden, 23.07.2010. Starten på marerittet som viste seg å være uten ende (men også med et veldig fint hjerteplaster i minstemann så klart). Jeg vet godt at en tur til gravstedet i Oslo er på sin plass på tirsdag. Til de tre som ligger der. De tre som ikke har blitt like flittig besøkt i det siste. Eller, kanskje ikke på en veldig god stund. Det blir mest til merkedager. Og nå, med Megan, føler jeg at de blir enda mer forsømt. Ikke glemt, bare veldig i bakgrunnen. Det er annerledes nå, med Megan. Hun overskygger det som har vært. Det er til å bli svimmel av når jeg tenker på alt og alle samtidig. Når jeg tenker på hele historien. På alt vi har opplevd. På at vi har barn på to gravsteder, de tre små i Oslo og Megan på hjemstedet vårt. Og på at dette har blitt naturlig for oss, en del av livet. For når jeg virkelig setter meg ned og tenker på det, ser det litt fra utsiden, så er det nesten både surrealistisk og overveldende.

Ikke lenger en superkvinne. Bare en tung kropp som sitter i sofaen med verkende hjerte. Hva er vitsen med å sminke seg når man kan både bøye seg og ligge på magen? Små triggere kan velte store lass..