17. mai på lavgir

Annerledes-17. mai nummer 2 er lagt bak oss. Og joda, det ble 17. mai i år også. Bare enda mer annerledes enn i fjor. For i år hadde vi absolutt ingen planer. Og med været vi fikk her østpå var det for så vidt like greit. Det ble en skikkelig innedag.

Og den føltes for første gang veldig lang, til tross for at vi startet dagen senere enn vi pleier. Det var jo ingenting å rekke. Ikke noe grytidlig barnetog rundt Skaugum. Ikke tog og feiring på skolen. Ikke champagnefrokost, lunsj- eller middagsplaner. Den eneste som trengte å dolle seg opp var jentungen som hadde lunsj med venninnene. Dermed ble også årets tradisjonelle søskenbilde noe annerledes, med ei i kjole, en halvpyntet minstemann og eldstemann i hverdagsklær. Minsten syntes det var litt trist..

Men noen ting forblir det samme. 17. mai frokosten. Eller brunsjen. Den ble sen i år, men innholdet var det samme som hvert år. 17. mai blir ikke fullkommen uten breakfast tacos, en greie vi har tatt med oss fra USA. Tacolefse med eggerøre og bacon. Mmmm. Og så må man jo ha litt rundstykker, spekemat og jordbær.

Jeg kunne ha dasset rundt i inneklær hele dagen i går. Men etter brunsj dresset jeg meg opp i kjole. Hvorfor er jeg ikke helt sikker på. Jeg var liksom the face of “all dressed up and nowhere to go”. Selv ikke da naboene møttes i gata vår for litt 17. mai-lek (som forøvrig var et ekstremt hyggelig avbrekk i en ellers begivenhetsløs dag) så noen kjolen min, siden den var godt gjemt under jakka. Men pynte seg må man liksom likevel. Bunaden fikk i alle fall henge i skapet. Jeg prøvde den dagen før, bare for moro skyld. Jeg har jo jobbet hardt for å passe inn i den igjen. Men nå har vi i fellesskap blitt enige om at den skal syes ut før høstens konfirmasjon. Det er litt for langt igjen til den sitter som den skal, og selv om jeg skal fortsette å jobbe med denne kroppen min, så er det best for både bunaden og meg at vi syr den ut litt.

Og neste 17. mai, da håper jeg på en mer stressende feiring, med barnetog og full feiring, såre føtter og slitne kropper – og bunad!

All dressed up and somewhere to go altså!

Vi blir kastet ut

Det måtte skje før eller siden, og nå kom den altså. Dagen da vi ble kastet ut av vårt eget hjem. Og jeg vet ikke helt hva jeg skal føle om saken. Her har vi jobbet og stått på, og så tar plutselig noen andre over hele huset..

Det verste er at jeg gjør det frivillig. Sånn er det når jentungen fyller 14 år. Fjortis. Akkurat denne dagen får hun gjøre som hun vil. Og det er å servere taco og kake til 7 venninner etter fotballtrening (for fotballen kommer alltid først). Og da må altså resten av familien fordufte så de får være i fred. Hva gjør man ikke for de barna?

Og om noen skulle få noen ideer i forhold til disse absolutt ikke forsvarsløse jentene som er hjemme alene – bare glem det! Spioner finnes overalt..

Dere har sexa!

Enkelte øyeblikk må bare noteres ned og lagres i minnet for alltid. Spesielt når man har barn. Jeg opplevde et sånt øyeblikk ved middagsbordet her om dagen. For en gangs skyld var alle samlet rundt kjøkkenbordet. Med to tenåringer som enten skal trene eller henge med venner, så blir det ofte bare vi voksne og minsten. Et gyllent øyeblikk i seg selv med andre ord. Samtalen gikk ivrig rundt bordet, og kom av en eller annen grunn inn på venner, hvorpå mannen ble spurt hvem som var hans venner. Han svarte varmende nok at jeg var hans beste venn. Varmende for meg i alle fall. De to eldste protesterte umiddelbart.

«Dere er da ikke venner!»

Vel og merke kan vi både irritere hverandre, diskutere og krangle en gang i blant, men vi er da absolutt venner også. Og ja, mannen er min beste venn også, bare så det er sagt. I alle fall innimellom. Så den påstanden fra de eldste begynte vi begge litt forsiktig å protestere på. Da kommer det fra minsten:

«Mamma og pappa er ikke venner. De bare sexa da de var unge.»

HVA????

Jeg mistet nesten tallerkenen jeg var i ferd med å sette inn i oppvaskmaskinen rett i gulvet, og alle holdt pusten et lite sekund for å vikle hjernene sine rundt det sjuåringen nettopp hadde sagt. Hørte vi riktig? Sa han virkelig det vi trodde han sa? Jeg prøvde meg på et lite «hva sa du nå?» før tenåringene knakk helt sammen over lillebroren sin og kaoset rundt bordet var et faktum.

Her var det mye for mammahjernen å henge seg opp i. Hvor har for eksempel den lille, uskyldige gutten min fått denne type informasjon? Tror han ikke på at barn kommer med storken? Og unnskyld meg – da vi var unge??? Hvor gamle tror han egentlig vi er? Og ikke minst, hvordan svarer man egentlig på et sånt utsagn? Vi prøvde så godt vi kunne, det skal vi ha. Dog på noe humoristisk vis. Resultatet var tenåringer som ble flauere og flauere, en trettenåring som løp skrikende ut av kjøkkenet med fingrene godt plassert i ørene og en minstemann med røde kinn. Vi voksne kunne ikke gjøre annet enn å le litt av hele seansen. Velkommen til kaosfamilien!

Det beste jeg vet

Jeg våkner av at en liten kropp kryper tett inntil meg og krøller seg godt sammen. Utenfor vinduet har dagslyset kommet, og under dyna er det godt og varmt. Dagen ligger blank og ubrukt foran oss. Jeg snur litt på meg og trekker deg enda tettere inntil meg. Kjenner varmen og den rolige pusten din. Du har forsvunnet tilbake til drømmeland. Jeg ligger helt stille og ser på deg. Ser på det avslappede ansiktet ditt. De fine trekkene dine. De lange, mørke øyevippene mot den lyse huden. Øyelokkene som innimellom beveger seg litt, du drømmer nok. Jeg ser på den søte nesen din. Krikene og krokene i øret, for et intrikat organ det egentlig er. Jeg holder rundt deg. Kjenner på hjertet ditt og føler nesten en ærefrykt over hvert slag. Så fantastisk livet egentlig er. Så mirakuløst. Så uforutsigbart. Og jeg kjenner meg så ufattelig takknemlig som får ligge her med den myke, varme kroppen din inntil meg. At du fortsatt søker til mammaen din for kos og trygghet. Jeg vet at det ikke varer evig og jeg vil helst ta vare på hvert sekund. Roen ligger over oss begge og hjertet mitt vokser i brystet, vil nesten sprenges av kjærlighet. Sånne morgener er uten tvil noe av det aller beste jeg vet.

Lillesøster

Jeg vokste opp som enebarn og kunne ofte se med litt misunnelse på dem som hadde søsken å dele livet med. Innimellom hadde jeg sånne jeg også, men kun imaginære. I leken hadde jeg alltid mange søsken, eller mange barn om rollefiguren min var mor. Ellers var livet ofte litt ensomt. Huset vårt var ikke like fullt av liv som det kanskje burde ha vært. Men for all del, livet som enebarn hadde mange fordeler også. Jeg klager ikke!

Da foreldrene mine ble skilt og pappa giftet seg på nytt da jeg var 20, var jeg strengt tatt litt bekymret for at det skulle komme et søsken eller to. Sannsynligvis mest fordi jeg nok følte meg litt forlatt og nedprioritert da pappa flyttet helt til USA. Det var ikke alltid like lett, selv om jeg strengt tatt var voksen. Men likevel, da pappa og bonusmamma noen år senere startet en adopsjonsprosess, snakket jeg med adopsjonskontoret og «gikk god» for dem. Og i april 2003 kom telefonen. I en alder av 26 år hadde fått en lillesøster!

Litt rart var det nok. Men da jeg holdt henne i armene mine for første gang et par måneder senere, var jeg solgt. Dette var lillesøsteren min, og henne skulle jeg passe på og beskytte.

Dessverre har avstanden stått i veien for oss. Først avstanden Texas – South Carolina, noe som for så vidt var overkommelig med noen få timers flytur. Verre ble det da avstanden ble så stor som Texas – Norge. De første årene kom de ofte til Norge, og i senere år har vi vært i Texas hver sommer, men i en periode da våre eldste var små gikk det flere år uten at vi kunne være sammen. Det er ikke så lett å bygge bånd da. Dårlig med hverdager sammen, mer ferie og begivenheter. Hun var for eksempel hjertelig tilstede under forlovelsesmiddagen vår sommeren 2005..

Men søsteren min er hun like fullt, selv om det er annerledes en mange andre søskenforhold. For 2 1/2 år siden mistet vi pappa – sammen. Den ettermiddagen jeg kom til Texas for å være sammen med pappa i hans siste uker i livet, satt vi begge to i sengen sammen med ham. Det var et sånt fint øyeblikk. Pappa og de to jentene hans. Jeg fikk ha pappa i nesten 42 år. Søsteren min fikk bare ha ham i 15 1/2. Til gjengjeld hadde hun ham hele tiden de årene, han hadde all tid i verden da hun ble født og var Mr. Mom for henne mens bonusmamma reiste mye i jobben sin. Da jeg vokste opp var han mer fraværende. Til tider en sorg den gangen, jeg ønsket ofte at han var mer tilstede da jeg var barn, men sånn var det. Og jeg er glad hun fikk den andre siden av ham. Det gjør litt vondt i hjertet å vite at han ikke er der sammen med henne i dag, den dagen hun fyller 18. Vondt er det også at vi ikke har sett hverandre på snart to år, og at det sannsynligvis vil gå enda et år takket være denne fordømte koronaen.

Men i tankene er jeg likevel litt i Texas i dag. Gratulerer med dagen, lillesøster! Jeg er glad du kom inn i livet mitt!

Deilige, kjedelige påskedager

Den andre hjemmepåsken på rad går mot slutten. Nok en gang en påske uten store sprell. Ikke at vi vanligvis spreller så mye uansett. Vi er kjedelige mennesker sånn sett. Men kose oss, det tror jeg man kan si at vi gjør. Ingen virker misfornøyde i alle fall.

Huset er påskepyntet. I år, som alle år, var påskeegg-jakten innbringende for barna. Og de blir aldri for store til det der. Når 15-åringen spent spør om han har noe å glede seg til i dagene før påskeaften, så sier det seg selv at dette er en tradisjon de setter pris på. Her klapper jeg meg fornøyd på skulderen!

Planen for påsken var å ta noen småturer i nærområdet, gjerne langs kysten. Jeg trenger liksom bølgeskvulp i påsken, ålesunder som jeg er. Men som frilanser har man egentlig aldri helt fri, så da det plutselig dukket opp en del jobb som måtte gjøres, har timene gått fort hver dag. Og når ettermiddagen har kommet og sola har varmet litt, har kosekroken ute fristet mer. Det var vel strengt tatt mitt største mål for påsken, å få på plass utemøblene. Det gikk! Mannen var snill og satte i stand på terrassen mens jeg satt og jobbet. Så nå er utesesongen i gang for alvor. Det er lykke det!

Mannen har forøvrig vært driftig på andre områder også. Etter rydding i bod og garasje har han solgt sykler som hakka møkk på Finn. Jeg kjenner det er litt sårt å se jentungens fine, gamle sykler forsvinne. De sto jo og ventet på Megan. Men det er greit. Jeg er klar nå. Det er bedre at noen andre får glede av dem enn at de står og råtner.

Og etter diverse sykkelsalg har mannen virkelig fått blod på tann, går nesten rundt og skanner huset etter ting å selge. Jeg begynner å bli småbekymret for at han skal finne på å selge barna og meg til høystbydende også..

Barna har heller ikke lidd noen nød i påsken. Alle har venner som er hjemme. Det er lenge siden minstemann har vært ute så mye som de siste dagene, og det har han jammen godt av. Eldstemann også for den saks skyld. Det er mye bedre at han treffer kompisene sine ute enn at de sitter timesvis foran skjermen og spiller sammen. Og jentungen er som alltid fornøyd bare hun kan «leke» med fotballene sine. Nå som snøen er borte er alt mye enklere. Er hun ikke på fotballbanen med noen av venninnene sine, så finner man henne på grusbanen ved huset vårt. Hun har til og med klart å lokke minsten og meg med på kamp, oss to mot henne. Vi tapte så det sang.. Prøver oss muligens på revansje i dag.

Mer trengs egentlig ikke for fine påskedager i vår familie. Vi trenger ikke store sprell eller lange turer for å ha det fint. Bare dager fri fra stress og rom til å gjøre det vi liker best, enten sammen eller hver for oss. Påskelykke!

Men altså, bare et lite varsku, siden jeg som nevnt er litt småbekymret. Blir jeg stille over en lengre periode, så send hjelp! Da har mannen solgt enten mobilen, Mac’en eller meg. Er jo mulig han kan få et par kroner eller muligens ei ku for denne gamle kjerringa..

 

Vi glemte minstemann!

Rundt klokken halv to i går ettermiddag satt jeg fordypet i et blogginnlegg. Mannen satt minst like fordypet i betaling av regninger. Vi ante fred og ingen fare for å si det sånn. Så ringte telefonen til mannen.

«Pappa, kommer du ikke og henter meg snart?» spurte en tynn stemme i andre enden.

Å nei! Gubben spratt opp og sprang ut døra, mens jeg satt forvirret og skamfull igjen og lurte på hvordan i all verden vi kunne bli så opptatt av våre egne greier at vi glemte at minsten var ferdig på skolen rett over ett. Som han alltid er når han ikke har SFO. Jeg tror faktisk det er første gang på våre 15 år som foreldre at vi rett og slett har glemt å hente et barn. Hva blir det neste? At vi glemmer å levere ham på skolen og han blir sittende innelåst i baksetet en hel, varm sommerdag? Man har jo hørt om de historiene..

Minsten led ingen nød. Da mannen kom ned til skolen satt han i en snøhaug og ventet. Flaks at han har en sånn klokke som han kan ringe med. Og han har jo ikke vondt av å vente litt. Vi venter på ham stadig vekk.

Jeg kjenner at jeg lurer litt på hva han hadde gjort om dette var en av de dagene han (eller vi) glemte å ta på klokka si. Hadde han gått inn igjen på skolen og sagt fra eller hadde han rett og slett gått hjem alene? Han hadde nok klart det, men det krymper seg i meg når jeg tenker på ham alene og bortglemt langs en ganske trafikkert vei.

Samvittigheten min var i alle fall svart som natta da han kom hjem. Tenk at vi glemte ham! Og vi følte oss ikke akkurat som årets foreldre da de eldre søsknene hans så på oss med vantro og anklagelse da de hørte hva som hadde skjedd.

«Hva?? Glemte dere ham??? Stakkars lillebror!»

Er det altså sånn det er med tredjemann? At han går for lut og kaldt vann? At man blir litt mer slepphendt for hvert barn? En ting er i hvert fall sikkert! I dag følger vi med på klokka!

Når gubben jobber nattevakt..

..danser kjerringa på bordet.

Neida, helt sånn er det ikke. Men kveldene blir straks annerledes når mannen ikke er her. Han har hatt en jobb der han ofte har ukurante arbeidstider som for eksempel nattevakter helt siden jeg traff ham. Ja, faktisk var det sånn vi traff hverandre, da han satt på nattevakt og kjedet seg og jeg var på nett i håp om at det lå en melding fra det daværende crushet på en eller annen «datingside». Og så fikk jeg melding fra mannen isteden..

Uansett, han har jobbet på denne måten siden lenge før jeg traff ham, og etter 16 år under samme tak burde jeg være ganske vant til det nå. Og det er jeg vel også. Men det tok meg lang tid å bli fortrolig med det og til og med sette litt pris på disse alenekveldene og nettene. I starten gikk det vel tålelig greit, jeg hadde bare meg selv å tenke på og det eneste problemet med nattevakter var at jeg i nyforelskelsens rus savnet ham infernalsk. Men etter et år var det slutt på alenetiden, for da var nemlig eldstemann på plass. Og det var skummelt. Å være alene med en liten baby. Nå ble også det fort rutine, men jeg likte det ikke. Ei heller da vi et år etter flyttet ut av byen og baby nummer to kom til verden. Alene med to under 2 og langt unna byen. Visst hadde vi naboer, men jeg følte meg med ett mer alene og utrygg. Ville noen høre meg skrike om noe skjedde? Ville jeg i det hele tatt klare å skrike?

Sånn har årene gått. Jeg har innfunnet meg med disse kveldene og nettene, men jeg har ikke nødvendigvis likt dem. Jeg sover fortsatt litt lettere når mannen ikke er hjemme, men det er ikke ofte jeg hører skumlinger rundt om i huset disse nettene lenger. Og jeg synes det er hyggelig når han er hjemme og vi sitter i sofaen sammen. Når vi kan dele på maset fra barna og alt annet som måtte hende i løpet av en kveld.

Men jeg har etterhvert også lært meg å sette pris på disse alenekveldene. Det går helt greit. Jeg slapper mer av nå. Det hjelper sikkert på at barna er større også. Og jeg finner en annen type ro når jeg sitter her alene. Da kan jeg lese (nesten) uten forstyrrelser hele kvelden. Eller jeg kan se på småflaue realityserier som jeg helst ser alene. Jeg er dronningen over fjernkontrollen. Hertuginne av sofaen. Litt hverdagslykke i det også.

I kveld har jeg min siste sånne kveld på en stund. Etter denne natten har mannen en lang påskeferie. Og jeg ser frem til det. Men skulle det dukke opp en overtidsvakt i løpet av påsken, så takler jeg en kveld i ensomhet også..

Lykke

Du har kanskje fått med deg at det er den internasjonale lykkedagen i dag. En finfin dag synes jeg. Mye bedre enn internasjonal ditt-og-datt matdag for eksempel. Jeg er kanskje ikke helt på toppen på lykkeskalaen om dagen. Føler meg innimellom litt tung og energiløs med tilløp til klo om hjertet. Uten at det egentlig er noe galt. Tror helst det er en form for korona-tretthet. Men når man føler seg litt sånn «meh», hva er vel bedre enn å tenke over de øyeblikkene som gir lykke i hverdagen. Så jeg lager meg rett og slett en liten liste over lyspunktene nå for tiden.

  • Tre tenåringsgutter som ler på rommet til eldstemann
  • En kopp kaffe i solveggen mens man lytter til sildringen fra snø som smelter
  • Joggesko etter en lang vinter
  • Jentungen som dribler rundt med ball i stua (selv om det ikke er lov) fordi hun rett og slett ikke klarer å la vær og leke med den
  • Rent sengetøy og kald, frisk luft gjennom et åpent soveromsvindu
  • Å trekke seg tilbake med kaffe, bok og mobil mens gutta okkuperer sofa og TV
  • Minsten som synger
  • Et glass kald hvitvin
  • Påskepynt, spesielt når det kommer fra minstemann
  • Skrivelyst
  • Lyse ettermiddager og kvelder
  • Gleden over at vår, sommer og utesesong er rett rundt hjørnet
  • Tur i frisk kveldsluft, gjerne med litt skravling attpå
  • En hyggelig melding eller snap
  • Følelsen når man er ferdig med en treningsøkt
  • Å se vekta gå nedover samtidig som kroppen føles friskere
  • En uventet klem fra mannen
  • Gitarklimpring fra rommet til eldstemann
  • Jentungen som tuller og fjoller med venninner på FaceTime (eller hva de nå bruker)
  • En bunke nye, uleste bøker
  • Når nabobarna ringer på døra og spør etter minsten
  • Lyden av minsten og nevnte nabobarn som leker
  • Den sprudlende energien til jentungen før og etter fotballtrening
  • Lørdag og sjokolade. Den ene dagen det er lov med litt sjokkis
  • Rosa skyer og flotte farger på kveldshimmelen

Når man setter seg ned sånn og tenker er det mange små lykkeøyeblikk i hverdagen. Det gjelder bare å åpne øynene og hjertet, se dem og ta vare på dem.

Har du hatt noen lykkeøyeblikk i dag?

Gullkorn fra barnemunn

I går kom minsten hjem fra skolen med ny lesebok. Egentlig perfekt timing, torsdag er jo vasketorsdag her i huset. Da det var leksetid, dro minsten ivrig frem boken. Og hans umiddelbare respons til den var:

“Dette er nesten som deg det, mamma!”

Skal man le eller skal man gråte?

God helg da, dere!

Klem fra vaskekjerringa i sånn passe rent hus