Hva ønsker jeg å oppnå?

Du tror det kanskje, men jeg skriver ikke om Megan for å få oppmerksomhet. Ikke for å få likes eller høyere lesertall. Det selv om jeg har oppdaget at graviditet og personlig tragedie drar flere lesere, noe som egentlig bare gjør meg trist.

Jeg skriver ikke for å få medlidenhet, selv om jeg selvfølgelig setter stor pris på ektefølt medfølelse. Jeg er livredd for å bli sett på som hun tragiske. Hun som har mistet så mange barn under graviditeten. Hun som mistet barnet sitt. Jeg er livredd for sånne blikk, sånne som sier «stakkars deg». Dette er faktisk grunnen til at jeg ikke åpnet meg om alle tapene våre før minstemann var på vei. Fordi jeg ikke ønsket at folk skulle synes synd på meg. Fordi jeg ikke ønsket å bli stemplet som den tragiske. Det er ikke den jeg er. Og litt fordi ingen trengte å vite at vi ønsket oss et barn til. Det var bedre å skjule seg bak at to var nok.

Nå er det ingenting å skjule lenger. Ikke dermed sagt at jeg utleverer alt. Men tapet av Megan er relativt offentlig. Og det er greit. Jeg hadde aldri i verden klart å skjule det uansett. Det hadde bare gjort det hele verre. For jeg vil ikke skjule henne. Jeg vil ikke at hun skal glemmes. Jeg er livredd for akkurat det. Gjennom ordene mine sørger jeg i alle fall for at noen husker henne – håper jeg.

Akkurat nå skriver jeg kanskje mest for terapiens skyld. Etter torsdagens innlegg åpnet jeg faktisk de fryktede kranene helt. Det var ikke spesielt pent.

Dette ansiktet hadde sminket seg, som jeg gjør hver dag nå, kanskje fordi det er lettere å la vær å gråte da. Men etterhvert var både det og jeg helt utgrått. Aldri har sminke vært mer bortkastet.

Samtidig fikk verden denne usannheten – et menneske som nøt sommerkvelden. Et bevis på hvor mye sosiale medier faktisk kan lyge.

Og akkurat som jeg skrev, så var det faktisk litt forløsende å gråte. Litt av den store klumpen i brystet forsvant sammen med tårene. Men bare litt. Og bare for en liten stund. Helgen har vært lang og tung. Tårene har blitt mange. Og jeg er garantert ikke ferdig enda. Klumpen i brystet har tydeligvis evnen til å vokse til tross for iherdige forsøk på å gråte den langt pokker i vold.

Noe av grunnen til at jeg skriver er nok for at utenforstående skal forstå bare bittelitt. At å miste et barn er noe av, om ikke det aller verste, man kan oppleve. At det påvirker absolutt alt. At det aldri egentlig går over. At det er rått og brutalt. Men også at det ikke er skummelt. At det er greit å snakke om det. At vi som går gjennom det uansett aldri glemmer, og setter pris på at barnet eller barna vi mistet huskes. Dette temaet bør nok «avmystifiseres» litt. For jeg vet at det er mange som meg der ute.

Jeg og de fleste andre som har opplevd dette setter pris på at utenforstående engasjerer seg. Spør hvordan det går, og om svaret er halvhjertet og vagt, spør hvordan det egentlig går. Spør om barnet vårt. Spør om hva som skjedde. Spør om vi har bilder som de kan få se. Og gi en klem. Noe av det beste som har skjedd meg i løpet av disse to månedene er faktisk nettopp det. En uventet klem. At noen faktisk tør å anerkjenne det som har skjedd. At noen gråter med deg, eller til og med gråter selv om du ikke gjør det. Så enkelt men så vanskelig på samme tid.

En annen og veldig viktig grunn til at jeg skriver og deler om dette temaet, er ønsket om å hjelpe andre. Et brennende ønske som jeg har hatt siden vårt første tap for ni år siden. Det ønsket er ikke akkurat mindre nå. Jeg vet at jeg sitter på mye erfaring. Strengt tatt mye erfaring som jeg helst hadde vært foruten, men like fullt ekstremt mye erfaring. Jeg vet alt for mye om å miste barn i svangerskapet, både det fysiske og det psykiske. Jeg vet alt for mye om reaksjonene som kommer etterpå. Om utfordringene man ofte møter på veien, være det seg i parforhold, i forhold til andre eller i forhold til deg selv og din egen kropp. Jeg vet mye om ønsket om og prøving på ny graviditet, og om hvor tøft det kan være. Jeg vet mye om hvilke rettigheter man har etter å ha mistet et barn, og jeg vet mye om hvilke behov man kan ha i ettertid. Jeg vet også mye om hvordan pårørende kan hjelpe, og hvordan man ikke bør møte mennesker i sorg. Jeg vet at jeg har verktøyet til å kunne hjelpe andre som har opplevd det samme som meg, og aller helst skulle jeg ønske at jeg kunne leve av å gjøre nettopp det. Men uten den formelle utdanningen, er i alle fall akkurat nå, bloggen den eneste måten jeg kan nå ut og kanskje hjelpe noen på. Ordene jeg skriver er alt jeg har på nåværende tidspunkt. Men jeg håper at jeg en dag kan ha enda mer enn ord å bidra med.

Well the sky is finally open, the rain and wind stopped blowin’
But you’re stuck out in the same old storm again
You hold tight to your umbrella, darlin’ I’m just tryin’ to tell ya
That there’s always been a rainbow hangin’ over your head”

Nei, det går ikke bra..

Det er nok en gang den åttende dagen i måneden. Akkurat som torsdager og lørdager, er datoene 6. og 8. datoer som får det til å velte seg i magen. I den tomme magen. Datoen for sjokket og datoen for fødselen. I dag har det gått to måneder. 61 dager. Det kan virke lenge for noen, men egentlig er det bare en liten dråpe i havet tidsmessig.

Igjen føler jeg på forventningen om at man skal ha kommet over den verste sorgen. At tiden leger alle sår. At alt går bedre etterhvert. At vi bare skal legge det som har skjedd bak oss og gå videre.

Gå videre gjør vi jo. Hver dag. Men tid leger så absolutt ikke alle sår, man lærer bare å leve med dem etterhvert. Arrene varer evig. Og vi legger så absolutt ikke noe bak oss. Megan er med oss for resten av våre liv. Sånn skal det også være. Andre glemmer kanskje etterhvert, vi vil aldri gjøre det.

Dette er det vi har mistet. En liten hånd som skulle ha vokst seg stor mens den gjennom barneårene holdt godt fast i våre. En liten jente. Et helt liv som ikke ble. Det er umulig å bare riste av seg.

Det er mulig at jeg virker upåvirket om du treffer meg på gata. Det står ikke akkurat skrevet i panna mi. Sorgen bæres på innsiden. De som vet hva som har skjedd er kanskje redd for å si noe, redd for å rippe opp i vonde følelser. Men man kan ikke rippe opp i noe som allerede er der. Det hender innimellom at noen spør meg hvordan det går. Jeg setter pris på det. Men svaret blir gjerne litt halvhjertet. Jeg har lært at de fleste egentlig bare vil ha standardsvaret. De vil ikke vite hvordan jeg egentlig har det. Kanskje er det få som takler et ærlig svar. Og enda færre som forstår. Du må nesten ha vært der selv.

Sannheten er at akkurat nå blir det tøffere og tøffere. Såret som mange forventer skal være leget, blør nesten mer enn da det var helt ferskt. Noen dager er selvfølgelig bedre enn andre. Sånn vil det alltid være. Men akkurat nå sliter jeg. Hjertet verker konstant, noe som gjør det vanskelig å fokusere på andre ting. Tenk deg en hånd som konstant kniper hardt om hjertet ditt, aldri løsner grepet. Eller kanskje heller en stjerne med skarpe kanter som uten stans snurrer rundt og rundt i brystet. Gnager og gnager. Skjærer og skjærer. Sånn føles det. Man blir faktisk sliten av sånt. Samme hvor mye jeg prøver å fokusere på noe annet, på noe positivt, så verker det. Og når hodet og kroppen følger med, så blir det vanskelig å klatre opp igjen. Jeg har mest lyst til å sette alt på pause, krølle meg sammen og bare gråte. Men jeg tvinger meg selv fremover. Og jeg gråter sjelden. Ikke fordi jeg føler det er feil å gråte. Ikke som da jeg som 10-åring stolt proklamerte at jeg hadde vært flink til å ikke gråte i begravelsen til farfar, mitt første virkelige møte med døden. Jeg vet bedre nå. Jeg vet at det av og til kan være godt og forløsende å gråte. Men gråten vil ikke bringe Megan tilbake. Og om jeg virkelig åpner kranen, er jeg usikker på om jeg noen gang klarer å stenge den igjen. Selv om fornuften vet at det klarer jeg selvfølgelig.

Jeg vet også at dette er en plass jeg aldri har vært på før. Jeg har aldri opplevd en sorg som dette. Det til tross for alt jeg har vært gjennom før. Jeg har blant annet mistet fire besteforeldre, en onkel, en eks-kjæreste og bestevenn, flere barn både tidlig og senere i svangerskapet og for ikke alt for mange månedene siden min kjære pappa. Likevel kan ingenting måle seg med dette. Jeg har aldri følt sånn altoppslukende sorg før. Kanskje kommer også sorgen over pappa ut gjennom Megan. For jeg slapp vel egentlig litt billig unna rett etter han døde. Kanskje er dette en slags dobbel sorg. Uansett, det er tøft og det er slitsomt. Veldig slitsomt. Overraskende slitsomt.

Og det påvirker alt og alle. Hjernen min fungerer definitivt ikke optimalt. Den beste måten å beskrive det på er at den er litt tåkete. Innimellom veldig tåkete. Jeg glemmer lett. Jeg er ikke helt tilstede. Jeg soner ut og får ikke alltid med meg det som blir sagt til meg. Innimellom trekker jeg meg helt tilbake, inn i meg selv. Noe som kan være vanskelig å forstå for mann og barn. De kan føle seg avvist, selv om det ikke er ment sånn. Jeg kan ofte føle at de hadde hatt det bedre uten meg. At det hadde vært lettere for dem. At jeg er en belastning mer enn en del av familien. Selv om jeg prøver så godt jeg kan.

Jeg føler meg ofte som en dårlig mamma og kone. Lunta blir fort litt kort. Jeg føler meg utilstrekkelig, spesielt når jeg ser hvor mye mannen min må gjøre når mitt hode ikke er tilstede. Jeg får dårlig samvittighet, noe som fort kan sende meg enda lenger ned. Og jeg blir redd. Jeg føler at jeg sliter ham ut. Jeg er redd for at min utilstrekkelighet vil ta livet av ham.

Jeg er generelt mer redd nå. Ikke en ukjent følelse, siden jeg har vært ekstra engstelig for at noe skal skje med mannen og ikke minst barna helt siden vi mistet Une i uke 17 for 9 år siden. Siden det har katastrofetankene kommet lett. Bare å høre sirener når ikke alle er hjemme er nok til å vippe meg av pinnen. Det er ikke få ganger jeg sånn tilfeldigvis har ringt for å høre når barna har tenkt å komme hjem rett etter at en ambulanse har gitt lyd i bygda vår. Og nå som vi har hatt en del fint vær har jeg hatt noen kamper med både meg selv og jentungen når det gjelder bading. Jeg vet at jeg må slippe taket mer og mer, barna må få frihet, men det er en vanskelig balansegang. Angsten ligger innimellom tykt over meg.

Jeg har erfaring nok til å vite at alt jeg føler er ganske normalt. Jeg vet at det etterhvert vil bli flere gode enn dårlige dager. Jeg vet også at det er mye mer å jobbe seg gjennom. To måneder er ikke lenge. Sorgarbeid er slitsomt og tidkrevende. Og vanskelig for utenforstående å forstå. Men jeg setter veldig pris på om du bryr deg. Om du istedenfor å unngå det, spør hvordan det går. Hvordan det egentlig går. Og er forberedt på et ærlig svar.

Kriminelt kortreist feriefølelse

Det ble visst stille fra meg igjen. Jeg føler for å beklage det, men så synes jeg egentlig ikke jeg trenger å gjøre det heller. Noen ganger kommer livet i veien for hyppig blogging. Og det er helt greit, uansett om man er hobby-blogger som meg eller om man lever av det. Livet er førstepri. Og noen ganger skjer det for mye, eller man orker rett og slett ikke. Eller en kombinasjon kanskje. Sistnevnte passer nok ganske godt for meg akkurat nå. Jeg tenker ofte på å skrive, men så orker jeg ikke. Hodet er fryktelig slitent om dagen, og kroppen følger gjerne naturlig etter. Samtidig fylte jeg helgen med familie og aktiviteter.

Om du følger meg på Facebook eller Instagram har du kanskje sett at vi tok en aldri så liten tur over grensen i helgen. I utgangspunktet vurderte vi en litt lengre tur enn det vi endte opp med. Siden mannen hadde fri fra fredag til tirsdag, tenkte vi egentlig å bruke hele helgen og dra til Ullared og Fjällbacka. Ullared fordi mannen (ja, mannen!) har lyst dit, noe påvirket av serien på TV. Fjällbacka fordi jeg hadde lyst til å se plassen jeg har lest så mye om i Camilla Läckbergs bøker. Jeg elsker svensk krim, og spesielt hennes bøker slukes rått. Men da helgen kom kjente jeg at en lang tur på ingen måte fristet. Eventyrlysten var borte og tanken på et Ullared fullt av mennesker bød meg imot. Solsengen på terrassen fristet mye mer. Ullared forsvinner uansett ikke, og er nok bedre utenfor høysesongen. Så fredag og lørdag ble det mest avslapping, samt overnattingsbesøk av venninnen til jentungen. Litt kjedelig kanskje, men definitivt bedre enn shoppingkaos. Lørdag klarte jeg til og med å lure med meg mann og barn pluss nevnte venninne på fotballkamp. Å se tangotrøyene fra hjembyen Ålesund i aksjon hjelper alltid på litt tungt humør.

La dere forresten merke til rolleombyttingen her? Mann som vil på shopping, kjerring som vil på fotballkamp.

Siden solen glimret med sitt fravær på søndag, bestemte vi oss for å ta turen til Fjällbacka da isteden. En litt planlagt spontantur. Vi var litt usikre på om vi ville gjøre det til dagstur eller overnattingstur. Jeg er ikke akkurat den mest stabile personen om dagen, dermed har jeg også litt beslutningsvegring. Jeg var heldigvis snartenkt nok til å hive et undertøysskift til alle ned i veska sånn i tilfelle. Vi fikk bruk for det.

Hvorfor vi aldri har kjørt til Fjällbacka før, aner jeg ikke. Det er ikke langt for oss som bor på Østlandet. Vi drar jo til Strömstad-området noen ganger i året, og denne idylliske plassen ligger bare ca. en halv times kjøring derfra. Har du, som meg, lest bøkene til Läckberg og kanskje til og med sett TV-seriene som har blitt laget på bakgrunn av dem, så kjenner du deg umiddelbart igjen. Jeg forventet nesten å snuble over et lik. Samtidig er idyllisk egentlig ikke beskrivende nok. Jeg falt i alle fall pladask! Bildene jeg tok i løpet av de to dagene vi var der, sier egentlig det meste.

Noe overnatting her ble det derimot ikke. Her bør man nok være tidlig ute med bestilling, for i forhold til popularitet er her alt for få overnattingsplasser. Men vi var ikke klare for å dra hjem heller, så vi endte opp i en suite på Strömstad Spa & Resort. Ikke feil det heller, si. Jeg satte spesielt stor pris på både takterrasse og veranda.

Ikke helt den utsikten vi ville ha fått i Fjällbacka, men greit nok. Og kanskje litt mer “luksus” over hotellet.

Mandag kjørte vi den lille halvtimen tilbake til krimidyllen. Nytt og selvmotsigende ord, jeg vet. Men det finnes egentlig ikke noe mer beskrivende ord enn akkurat det. Her tok vi en runde minigolf før vi nok en gang ruslet rundt i de sjarmerende, smale gatene.

Jeg angrer litt på at vi ikke gikk trappene opp til Kungsklyftan og Vetteberget, men energinivået var ikke helt der denne gangen. Jeg har hørt at det er en kjempefin og spesiell tur, og at utsikten oppe på toppen er fantastisk. Dog litt skummelt med kombinasjon lite sikring og høydeskrekk.

Det hele ble avsluttet med en liten kake på brygga før ferden gikk videre til bittelitt handling på Nordbysenteret (en liten følelsesmessig utfordring for meg som var lykkelig gravid sist vi var der) og deretter hjem.

 

En ting er sikkert, det er ikke siste gang vi er i Fjällbacka. Jeg har definitivt fått en ny favorittplass på lista mi. Og det bare et par timer hjemmefra! Så enkelt og greit kan det altså være. Og nå som jeg har vært der må jeg nok pløye gjennom Läckberg-bøkene mine igjen. Spesielt siden Camilla (ja, vi er på fornavn nå) selv tok seg bryet med å like mitt lille Instagram-innlegg fra hennes hjemplass. Ble bare litt starstruck da jeg oppdaget det..

Det kunne vært verre

Det skinner nok gjennom i blogginnleggene mine at det ikke er så lett å være meg om dagen. Strengt tatt er det nok ikke så lett å være mannen og barna i huset heller, de merker jo at jeg ikke har det bra. Og her på bloggen velger jeg uansett å ikke legge skjul på hvordan livet egentlig er. På andre sosiale medier ser det kanskje greit ut, sånn ut fra det lille jeg legger ut. Men det slo meg i går, da jeg la ut et aldri så lite selfie, som egentlig skulle være litt morsomt. Ansiktet smiler, eller i alle fall gjør en slags tullete grimase. Men ser man nøye etter, så ser man det. Øynene mine forteller en helt annen historie enn resten av meg. Jeg har sett det i hvert eneste bilde som har blitt tatt de siste ukene (ikke nødvendigvis så mange). Øynene mine har ikke det samme livet i seg som før. Isteden reflekterer de sorgen i hjertet.

Det føles som om jeg tar på meg en maske. Kanskje kommer glimtet og livet tilbake etterhvert. Kanskje er dette den nye meg. Om ikke annet så håper jeg psyken og humøret blir mer stabilt etterhvert..

For å finne den nye normalen viser seg å ta tid. Jeg prøver og feiler. Føler vel kanskje at jeg feiler mest. At jeg ikke strekker til. At jeg ikke er bra nok. Selvtilliten har aldri vært på topp, men nå når den nye bunn-nivåer. Jeg liker ikke den jeg har blitt, den sorgen har gjort meg til. Jeg liker ikke at jeg krever så mye av mannen. For han gjør virkelig alt for at jeg skal føle meg bedre. Problemet er bare at lite eller ingenting funker. Jeg liker ikke at jeg har så kort lunte i forhold til barna. Og aller mest misliker jeg kroppen min. Den som jeg føler sviktet Megan. Ingenting er riktig lenger. Jeg føler meg ofte som et menneske i fritt fall. En nedadgående spiral. Men jeg prøver virkelig. Prøver å finne igjen meg selv. Prøver å skape hygge for resten av gjengen. Det skal jeg ha. Men så feiler jeg da. Stadig vekk.

Samtidig vet jeg at jeg er heldig. Heldig som har denne gjengen min, mannen og barna. Heldig at de holder ut med meg. Heldig som tilsynelatende har den fysiske helsen i behold. Heldig som kan leve det livet jeg gjør. For det kunne vært verre. Mye verre til og med, selv om det ofte ikke føles sånn. Den tanken slo meg i aller høyeste grad i går kveld, da nyheten om at en toåring hadde druknet i et plaskebasseng i Agder tikket inn på mobilen. Så skjørt er altså livet. At en fin og varm sommerkveld på et øyeblikk kan vendes til tragedie. Tankene gikk øyeblikkelig til familien. Til foreldre og eventuelle søsken. Til hvordan de hadde og har det. Plutselig bleknet min egen sorg for en liten stund, og hjertet verket isteden for denne stakkars familien. Jeg kan skjønne, men likevel ikke skjønne. Forestille meg, men likevel ikke. Men fremfor alt, jeg kan føle med. For medfølelsen min er heldigvis på plass enda. Takk og lov. Alt er ikke dødt inni meg. Og i dag går altså tankene stadig vekk til denne familien, til marerittet de gjennomlever og til toåringen som plutselig ble revet bort.

Livet er tøft. Livet er brutalt. Men kanskje er det ikke så ille likevel. For det kunne alltid vært verre. Så i dag føler jeg takknemlighet for det jeg faktisk har midt oppe i savnet av det som er borte. Og samtidig en viss angst, angsten for at det faktisk kan bli verre. Plutselig. Ut av det blå. Kanskje verdt å tenke på for alle og enhver.

Meltdown og to gravsteder

De siste par døgnene har vært tøffe. Veldig tøffe. Det ble for mye for meg å være uten mannen mesteparten av helgen, og enda verre å oppdage at han etter ferien har blitt satt på en turnus der han jobber nesten konstant i to uker. Litt overtid hadde jeg regnet med, men også noen dager da vi kunne fokusere på oss. For det er som nevnt før ikke sånn at vi er tilbake til normalen fordi vi har vært på ferie. Det er egentlig tøffere nå. For realiteten er at vi er en familie i kaos. Eller til og med en slags krise. Vi famler rundt i blinde og prøver å finne fotfestet. Noen ganger går det bra. Andre ganger snubler vi. Eller til og med går rett på trynet. Der havnet jeg i går. Og da er det fort gjort at resten går med i dragsuget. Og det blir beintøft. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre eller hvor jeg skal gjøre av meg. I går pakket jeg kofferten. Rett og slett. Fortvilelsen jeg følte på kan ikke beskrives en gang. Samtidig er det så uforutsigbart. Små bagateller kan utløse store skred, uten at jeg er i stand til å kontrollere det. Sorg er utvilsomt kompliserte og slitsomme greier.

I dag har jeg klart meg litt bedre, til tross for at dagen lett kunne ha utløst nye, store svingninger.

Jeg kan ikke fatte at det har gått ni år siden vi mistet vår første, lille engel. Enda sårere er det at vi nå har to gravsted å stelle. Det skulle ikke ha vært sånn. Jeg skulle vagget ned for å tenne lys på graven i Oslo i dag.

Isteden tok vi veien derfra for å plante på graven til Megan her hjemme. Her skal det forhåpentligvis bli veldig fint etterhvert.

Det føles godt å kunne gjøre dette for henne. Vel og merke gjør jeg det kanskje mer for meg selv..

I dag ble også kontrastene mellom de to gravstedene veldig tydelige. I Oslo ligger motorveien rett ved, og bilene suser forbi.

På vår lokale kirkegård hersker ro og fred. Man hører lite annet enn suset fra trærne rundt.

Og titter man til siden kan man skimte Oslofjorden der nede.

Jeg er så glad for at vi fant akkurat denne plassen til Megan. Og jeg ser frem til å gjøre den enda mer personlig. Gjøre den til hennes og vår plass. Derfor bruker jeg denne sommerkvelden til å titte på gravsteiner. Surrealistisk og vondt, men samtidig godt. Fordi jeg skal legge sjelen min i å finne den perfekte steinen. En som er full av kjærlighet. Den siste håndfaste tingen jeg kan gjøre for Megan min.

Sommerkveld, blomster, sangria og bilder av gravsteiner på mobilen..

Uventede triggere

Dagene etter at vi kom hjem har egentlig gått ganske greit. Joda, det går opp og ned både med humør og energi, men sånn etter forholdene har jeg i alle fall følt at det har gått ganske bra. Før vi dro på ferie orket jeg sånn ca. null og nix, jeg ville helst ligge i fosterstilling i senga og bare sove bort alt. At vi kom oss på ferie i det hele tatt er et under. Så også at jeg kom meg på barneskoleavslutningen til eldstemann og møte med læreren han skal ha på ungdomsskolen. Alt dette står nå for meg som en tykk tåke. Sannsynligvis ikke så rart siden dette var i løpet av de første, kaotiske dagene uten Megan. Når jeg ser tilbake nå er jeg faktisk overrasket over meg selv og hvor mye jeg tross alt klarte midt oppi dette marerittet.

Etter at vi kom hjem har jeg naturlig nok klart litt mer enn før vi dro. Jeg kan treffe andre mennesker uten å kjenne på en følelse av panikk, noe som også betyr at jeg kan gå i butikken uten store problemer (annet enn at jeg fortsatt kan glemme hva som trengs å kjøpes). Jeg kunne gå rett på etter hjemkomst og pakke ut 5 stappfulle kofferter. Jeg kunne vaske huset og vaske alt av klær i skittentøyskurvene. Alt som ble forsømt da formen var dårlig, da svangerskapet ble prioritert og da det aller verste skjedde. Jeg har klart meg greit gjennom to dager hvor mannen har vært tilbake på jobb, noe jeg gruet meg veldig til. Jeg har følt meg ganske grei rett og slett.

“Superkvinnen” som takler hverdagen, samtidig som hun tar seg tid til å sminke seg og gir seg selv tid til litt ro og velvære i utekroken.

Men så kommer det plutselig små, uventede triggere. Sånne som man egentlig ikke tenker over. Som da jeg bøyde meg ned for å plukke opp en leke i går kveld. Jeg skulle ha slitt med å bøye meg ned sånn nå. Og da det ved leggetid plutselig slo meg at jeg lå på magen. Det skulle ha vært klin umulig nå. Jeg skulle ha vært 30 uker på vei. Magen skulle ha vært mye større enn den var for seks uker siden (ikke at jeg kunne ligge på den da heller). Og da kommer alt veltende. Alle tankene. Alt savnet. Jeg skulle ha vært 10 små uker fra termin nå. Egentlig kunne hun ha kommet når som helst. Kanskje hadde jeg lagt på observasjonsposten på grunn av blodtrykket? Vi skulle ha begynt å gjøre klart alt. Funnet frem de små babyklærne etter storesøster. Funnet vuggen etter minstemann på loftet og plassert den på stua. Jeg tar stadig meg selv i å titte bort på den tomme plassen der den skulle ha stått. Jeg skulle ha kost meg med bevegelsene hennes. Vært stor og tung og i dårlig form. Men ingenting er som det skulle ha vært.

Helg pleide å bety ny graviditetsuke og nytt magebilde. I dag var det dette som møtte meg da jeg tittet i speilet. Jeg er tom. Og jeg hater, virkelig hater, magen min!

Og når disse uventede triggerne tar over, da blir alt tungt. Energien forsvinner. Humøret blir dårlig og lunta kort. Hjertet verker. Å, som det verker. Og jeg føler meg nok en gang ubrukelig og nytteløs. Mislykket til og med. Alt jeg orker er å sitte på sofaen. Fikle med mobilen. Scrolle meg gjennom Facebook. Og så dukker dette minnet opp.

Selvfølgelig! Det er jo også ni år siden vi for første gang fikk se en liten kropp uten hjerteslag på en ultralydskjerm. Så får jeg i tillegg litt dårlig samvittighet for å ha glemt denne datoen. Jeg husker definitivt fortsatt datoen den lille kom stille til verden, 23.07.2010. Starten på marerittet som viste seg å være uten ende (men også med et veldig fint hjerteplaster i minstemann så klart). Jeg vet godt at en tur til gravstedet i Oslo er på sin plass på tirsdag. Til de tre som ligger der. De tre som ikke har blitt like flittig besøkt i det siste. Eller, kanskje ikke på en veldig god stund. Det blir mest til merkedager. Og nå, med Megan, føler jeg at de blir enda mer forsømt. Ikke glemt, bare veldig i bakgrunnen. Det er annerledes nå, med Megan. Hun overskygger det som har vært. Det er til å bli svimmel av når jeg tenker på alt og alle samtidig. Når jeg tenker på hele historien. På alt vi har opplevd. På at vi har barn på to gravsteder, de tre små i Oslo og Megan på hjemstedet vårt. Og på at dette har blitt naturlig for oss, en del av livet. For når jeg virkelig setter meg ned og tenker på det, ser det litt fra utsiden, så er det nesten både surrealistisk og overveldende.

Ikke lenger en superkvinne. Bare en tung kropp som sitter i sofaen med verkende hjerte. Hva er vitsen med å sminke seg når man kan både bøye seg og ligge på magen? Små triggere kan velte store lass..

Gaven full av hjertevarme

Da vi dro hjem fra USA tidligere denne uken, dro vi med en helt spesiell og verdifull gave i håndbagasjen. Nei, jeg snakker ikke om gull eller diamanter. Gaven er kanskje ikke det dyreste jeg eier. Men den er verdifull for hjerte og sjel. Og den er proppfull av hjertevarme, laget med masse kjærlighet.

Dette er virkelig en av de fineste og mest rørende gavene jeg noen gang har fått. For dette er et quilt laget av noen av pappas mest brukte t-skjorter. Laget av bonusmammas fantastiske bestevenninne, som også hadde et helt spesielt forhold til pappa. De kjente hverandre gjennom førti år, og han betydde like mye for henne som hun gjorde for ham. Dette er en dame som vi også har blitt veldig glad i, og som vi hadde gleden av å ha på besøk her i Norge for et par år siden.

Kort tid etter at pappa døde, dro hun fra Colorado til Texas for å være sammen med bonusmamma. Og mens hun var der dro hun ut alle t-skjortene til pappa. Og det var ikke få altså.. Blant dem plukket og sorterte hun møysommelig ut tre hauger, en til bonusmamma, en til lillesøster og en til meg. Disse tok hun med seg hjem med planen om å lage hver sin quilt til oss. Jeg var så heldig at hun laget mitt først, og det fikk jeg på selveste 4. juli. Dessverre ikke personlig levert, for jeg skulle så gjerne gitt henne en stor klem for denne gaven. Jeg vet at det kostet henne mye, både av tid og følelser. Det ligger en del tårer i dette quiltet.

Dette er uten tvil en gave som betyr mye for meg. Noe jeg kommer til å verdsette stort i årene fremover. Noe av det fineste jeg eier. Og definitivt verdt å vise frem i sitt helt eget blogginnlegg. Kanskje også til inspirasjon for andre. Det er jo unektelig en fin idé.

Jeg kan rett og slett ikke se på det uten å smile og bli varm om hjertet. Jeg kan fortsatt levende se for meg pappa i disse t-skjortene.

Aller mest betydning har kanskje disse t-skjortene fra pappas tid som helikopterpilot.

Jeg føler nesten at jeg har vokst opp med disse t-skjortene. Godt brukt gjennom mange år, helt fra barndommen min.

Likevel må de konkurrere med en til som absolutt favoritt.

Det er kanskje ikke så lett å se det, men denne t-skjorten har til og med en flekk på seg. Noe jeg vet at hun som laget den bekymret seg litt over, men jeg elsker det virkelig. Jeg elsker at det vises at den er godt brukt, og at det er pappa som er årsaken til flekken.

Jeg skal innrømme at nå som jeg har dette quiltet, så gleder jeg meg litt til høsten og kjøligere tider. Da skal jeg krølle meg sammen i sofaen og tulle minnene om og fra pappa rundt meg..

Ferien er over, den nye normalen begynner

Da er vi tilbake i atskillig kjøligere Norge etter en rar, men deilig måned i varme Texas. Det tok meg halve ferien å komme inn i en slags feriemodus, så de Texas-abstinensene jeg pleier å få når vi kommer hjem er om mulig enda sterkere denne gangen. Jeg er sur og gretten. Forbanner bukser, sokker og sko. Forbanner egentlig det meste.

Den eneste positiviteten jeg klarer å finne akkurat nå er at reisingen er over og at vi overlevde alle flyturene. De tåredryppende avisoverskriftene dukker opp under hver flight. Vi er liksom den tragiske familien som blir utslettet etter all sorgen. Er glad verden ble spart for disse overskriftene altså!

Den siste ferieuken forsvant jeg visst også helt fra bloggen. En kombinasjon av å være opptatt med livet og å ikke orke når jeg faktisk hadde mulighet. Og det er vel egentlig helt greit. Vi gjorde egentlig ikke noe veldig spesielt heller, vi har stort sett bare vært på kjente plasser og gjort kjente ting hele ferien. Lite stress, mest avslapping.

Den siste helgen hadde vi også selskap av datteren til tatovøren «vår», som etterhvert har blitt en god venn. I år møttes jentene våre for første gang takket være en felles lidenskap for fotball, og de fant virkelig tonen.

Moro å få med seg en fotballkamp når man selv har ferie.

Det var en sann fornøyelse å ha med seg den flotte jenta rundt omkring hele helgen, og å se vennskapet mellom dem vokse. Vi fikk gleden av å ta henne med til plasser rundt om i Dallas som hun aldri hadde vært før. Og vi dro til Stockyards hvor alle ungene etter tur fikk sitte på en sånn skapning.

Og et av feriens beste øyeblikk var faktisk da en gutt og to jenter sang “Whiskey glasses” av full hals fra baksetet. Skal ikke så mye til, si. Og nå er det plutselig ikke bare familien der borte jeg savner. Hjelper ikke på det dårlige abstinens-humøret..

Men nå er vi altså hjemme igjen. Tilbake i hverdagen. Eller den nye hverdagen. Tilbake til et liv som på en måte stoppet opp for 6 uker siden..

Mange tror kanskje vi er tilbake til normalen nå etter den lange ferien. Nå som mannen etter sykemelding og ferie begynner å jobbe igjen. Nå som det har gått litt tid. Men sånn er det altså ikke. Seks uker er aldeles ikke lenge. Alt føles fortsatt veldig nært. Sorgen henger fortsatt over oss, selv om vi kanskje virker tilsynelatende normale. Det er uansett sånn den nye normalen er.

Dette var det eneste jeg så frem til å komme hjem til. Nå skal det plantes og gjøres fint her.

Det føles sårt når man føler forventningen om at man skal være ferdige med den verste sorgen nå. Det gjør vondt når man føler at den eneste trygge plassen å dele følelsene sine, å dele Megan, er her på bloggen. Når man føler at å snakke om henne vil støte andre. Mange er kanskje redde for å rippe opp i sorgen om de spør hvordan det går. Mange ønsker å beskytte seg selv for de følelsene som måtte dukke opp rundt dette temaet. Vi kan ikke det. Vi lever med dette hver dag. Vi kan ikke beskytte oss selv, dette er vår realitet. Ingen kan rippe opp i noe, vi glemmer uansett ikke. Tvert imot gjør det godt å snakke om henne. Det gleder meg veldig når noen spør om henne og om det som har skjedd. Vi ønsker jo på ingen måte at hun skal glemmes, hun vil alltid være en viktig og naturlig del av vår familie. Derfor deler jeg. Og derfor har jeg med utallige gjenstander med navnet hennes på fra USA.

Hun er, og vil alltid være med meg og oss i alt vi gjør.

Noen vil kanskje synes at jeg overdriver. At jeg dyrker sorgen. Men sånn er det overhode ikke. Jeg har vært gjennom lignende ting før og gått videre. Uten å glemme, men i en ny normal. Nå famler vi oss nok en gang frem, litt i blinde, i jakten på nok en ny normal. En som passer for oss. Det er en slags balansegang, spesielt for meg. Jeg vet ikke helt fra dag til dag, eller fra time til time, hvordan jeg vil fungere. Det vil ta tid før jeg finner tilbake til en slags stabilitet. Sorg er krevende, og jeg blir fort sliten. Det er vanskelig å legge planer, for plutselig låser det seg helt. Det går opp og det går ned, humøret og energien veksler stadig. Men jeg pusher meg selv så godt jeg kan, aller mest for at barna skal ha det best mulig. Dessverre føler jeg ofte at jeg feiler. At jeg svikter. Det er lite supermamma over meg, om det i det hele tatt noen gang har vært det. Jeg kan bare håpe at jeg er bra nok som jeg er.

Det har surret mange tanker i hodet mitt de siste ukene. Mye om hvordan livet skal bli fremover. Om hvor mye jeg ønsker å dele. Jeg har som nevnt vært redd for å støte folk. Jeg har vært usikker på hvor tydelig Megan skal være i hverdagen, livet og hjemmet vårt. På disse seks ukene er det ved siden av mannen og jeg, kun barna som har sett bildene vi har av Megan. Og i frykt for å bli sett på som sprø, eller for å støte noen, var jeg i starten ganske bastant på at om vi skulle ha noe bilde av henne hjemme, så måtte vi få det tegnet. Men veien blir som kjent til mens man går. Og jeg vil ikke gjemme vekk den, i alle fall for oss, vakre jenta vår. Og definitivt ikke i vårt eget hjem. Om noen skulle føle seg støtt av dette, så får de heller la vær å komme på besøk. For Megan er en del av oss, og nå er det ikke lenger et trekløver på rote-reolen vår (full av ting, men betydningsfull fordi alt representerer oss og livet vårt), nå er det et firkløver. Og for oss føles det både riktig og naturlig!

Tusen takk, Facebook!

Ikke før var jeg ferdig med 8. juli og enmånedsdagen for Megans stille fødsel, så dukket dette minnet opp på Facebook.

9 år! Det har gått 9 år siden jeg lykkelig, men noe nervøs, kunngjorde at tredjemann var på vei. Jeg hadde ventet litt ekstra lenge med å dele, siden graviditeten kom rett etter en spontanabort i uke 7, noe jeg den gang trodde var mitt verste mareritt. Lite ante jeg at det skulle bli mye verre. Nå var jeg ca. 15 uker på vei, og trodde vi var i trygt farvann. Men den gang ei. To uker senere var det over. Tredjegull var borte. Hjertet sluttet å slå, og jeg måtte inn og «føde» et foster på bortimot 17 uker rett før sommerferien. Og dette var bare starten på marerittet. Og nå, ni år senere, står jeg midt oppe i det aller verste. 9 år! Ufattelig egentlig. Jeg synes egentlig, helt ærlig, at vi har fått mye mer motgang og smerte enn vi burde.

Nå føler jeg på at de vi har mistet før har havnet litt i bakgrunnen. Jeg hadde jobbet meg gjennom det, og lever greit med det. Megan er noe helt annet. Vondere. Sterkere. Vanskeligere å leve med. I alle fall foreløpig.

Nå som ferien nærmer seg slutten, begynner jeg å grue meg til livet som venter hjemme. Hverdagen. Helt hverdag blir det ikke på en stund enda, for barna har jo fortsatt ferie. Men mannen må selvfølgelig tilbake på jobb. I og med at vi mistet Megan da vi gjorde, gikk han rett fra sykemelding til ferie. Dermed har vi hatt hele den siste måneden sammen, og enda er det litt igjen. Det har vært godt for meg, og jeg gruer meg til å skulle «klare meg» alene igjen. Trist, men sant. Jeg klarer det nok, men jeg kjenner at det kan bli både tungt og tøft. Nå har jeg omsider, etter å helst ha ønsket å bli hjemme hele ferien, vent meg til å være her. Funnet en slags rutine og bittelitt glede. Så skal vi reise igjen. Til en helt ny hverdag, langt fra den vi planla. For etter ferien følte jeg at vi kom til innspurten av svangerskapet. Jeg regnet med tidlig fødsel, enten i august eller september. Nå gruer jeg meg enormt til denne tiden frem mot det som skulle ha vært termin. Og tiden etter blir neppe bedre. Høstferien. Årsdagen for pappas død. Bursdagen min. Og Halloween, når vi skulle hatt vårt eget, bittelille gresskar. Mørke og triste november, som hadde føltes så mye bedre med en liten Megan i armkroken. Og adventstiden og julen, som skulle ha vært hennes første. Det ligger uten tvil mange, tunge dager foran meg.

Men akkurat nå prøver jeg å dytte det unna så godt jeg kan, selv om hun er der hele tiden. Kontrastene var store i dag, da vi tok med barna til fornøyelsesparken Six Flags. For en måned siden var vi her:

I dag var vi langt, langt unna – på alle mulige måter:

Det føltes litt feil. Jeg skulle ikke orket å være med på dette nå. Og hver eneste gravide mage jeg så stakk i hjertet. Det skulle ha vært meg. Det er så sårt. Men så, da jeg så gjennom kamerarullen på veien hjem, fant jeg en bitteliten trøst. Jeg har vært fryktelig dårlig til å ta bilder denne ferien, og det er ulikt meg. Kameraet ligger fortsatt ubrukt, kun mobilen er brukt. Og der det pleier å florere av både barn, steder og selfies, er det nå ytterst magert. Dette er den mest udokumenterte sommeren noensinne. Men i dag var det så alt for varmt da vi trasket rundt i denne store parken. Og ved et hvilestopp bestemte jeg meg for å dokumentere hvor svett og rød jeg var. Fikk med meg en tullete linselus på kjøpet. Og i bilen på veien hjem så jeg det altså.

Strålene! Jeg velger å tro at det var Megan som strålte ned på oss, viste at hun var med. Teit, men en liten trøst. Forhåpentligvis vil det varme hjertet litt når dette dukker opp som et minne på Facebook om et år.

En slags hjemmeferie

Vips, så var tre fjerdedeler av årets sommerferie unnagjort. Og foruten den første uken da vi tok en liten roadtrip, har den vært uten de store begivenhetene. I motsetning til de to siste årene, hvor vi har hatt lange roadtrips fra henholdsvis østkysten og vestkysten, har årets Texas-ferie føltes veldig mye som en hjemmeferie. Istedenfor å dra til nye plasser, har det i år stort sett bare vært kjent og kjært. Litt uvant, men nokså avslappende. Her er vi kjent, og her føler vi oss hjemme.

Selv om jeg føler at ferien har bestått av spising på faste restauranter og shopping, så har vi gjort litt annet også. Som å ta med eldstemann på konsert med country-idolet Thomas Rhett.

Dette var sannsynligvis sommerens høydepunkt for mammahjertet. Eldstemann er familiens musiker, han synger og spiller gitar. Og country er favoritten. På barneskoleavslutningen for noen få uker siden satt han helt alene på scenen foran rundt 300 foreldre, spilte akustisk 12-strengs gitar og sang «T-shirt» av nettopp Thomas Rhett. Derfor var det stort å kunne ta han med på dette. Bare han, mannen og jeg (og 19 997 andre). Med supre seter og musikk som vi alle kunne like. Og gleden til eldstemann var det beste av alt, ikke minst da konserten ble avsluttet med samme sang som han selv covrer.

Gutta har tradisjonen tro insistert på et besøk hos Gas Monkey, både butikken/garasjen og spisestedet.

Vi har vært på Tattoo Convention og fått nærkontakt med fenomenet the Enigma.

En mann dekket av blå puslespillbrikker og full av rare, eller mest ekle, påfunn. Eldstemann fikk til og med være hjelper på scenen. Vi jentene holdt oss noen meter unna mens vi med kulerunde øyne og en viss avsky så på alle raritetene denne mannen foretok seg på scenen. Men for all del, etter å ha møtt ham face to face, hyggelig var han. Og noen dager etterpå var det mannen og jeg som tatoverte oss. Dog ikke blå puslespillbrikker..

Dyrehagen har vi også vært innom. Vanligvis drar vi på den som er her i Dallas, men i år prøvde vi for første gang Fort Worth Zoo. Like fin den, jeg er fornøyd så lenge jeg får se vakre sebraer og mate mine absolutte favoritter, giraffene.

Jeg har gått på en aldri så liten shopping-smell, faktisk på oppfordring fra mannen. Klær er fortsatt et helvete siden jeg avskyr kroppen min om dagen, men jeg har et sterkt kjærlighetsforhold til Coach-vesker. Og da vi kom til min favoritt Coach-butikk, gikk jeg ikke tomhendt ut derfra..

De ansatte i denne ene butikken gnir seg i hendene hver sommer når vi dukker opp. Faktisk så kjenner de oss igjen. Og noen av dem gjør det ekstra hyggelig å handle akkurat der. Vi måtte rett og slett innom og legge igjen litt ekstra penger der i dag. Nå har jeg fått min Coach-fix for en stund.

Og med en pose full av vesker, var det helt OK å innfri minstens største drøm; Chuck E. Cheese’s.

Et eldorado for barn, et helvete fylt av lyder og bakterier for nevrotiske mødre.

Og selvfølgelig har vi feiret 4. juli. På samme måte som hvert år. Vi starter med gatefest og fyrverkeri på en bro i downtown Dallas på kvelden 3. juli.

På selve 4. juli tar vi alltid turen til forstaden McKinney. Der ser vi på parade, titter litt i butikker mens barna får være med på litt aktiviteter, og ikke minst spiser vi lunsj på en plass kalt Hugs. Jeg simpelthen elsker denne plassen, en cafè hvor stort sett alle ansatte har en eller annen utviklingshemming. Her tas vi imot som gamle kjente hver år, og det er aldri manko på klemmer. Og det beste av alt, om fabelaktige Dylan er på jobb, som i år, vanker det også en sang eller to. Denne plassen er så full av hjertevarme at det nesten renner over.

Så drar vi hjem. Barna får bade litt, og fetteren min lager middag. Bonusbestemor kommer på besøk, og i år hadde vi også en hyggelig nykommer rundt bordet, fetterens kjæreste. En annen bonus i år, kjøretur i avdøde bonusbestefars gamle Mustang. Det vakte gode minner!

Sånn ellers er det bare late sommerdager. De starter som oftest i bassenget, den eneste plassen man kan få litt sol på kroppen uten å få heteslag.

Vel og merke har det ikke vært like varmt som det pleier så langt i år, vi har vel bare hatt en dag over 40 grader. Men vi får muligens igjen med renter denne siste uken. Passer jo fint når ting som Six Flags og Fort Worth Stockyards står på programmet.. Uansett skal jeg prøve å nyte denne siste uken så godt jeg kan. Jeg elsker jo denne byen og å være sammen med mine kjære her.