Jeg må jo nesten hive meg på bølgen og prøve meg på en slags årskavalkade. 2017 var et relativt gjennomsnittlig år i familien vår, med både oppturer og nedturer. Og innimellom en liten enhjørning – små øyeblikk av ren magi.

Vintermånedene hopper jeg rett og slett elegant over. De forsvant i en evig runddans av hoste, snørr og oppkast. I alle fall hos minstemann. Jeg har alltid hørt andre snakke om hvor mye sykdom det første året i barnehage har ført med seg, men egentlig kimset litt av det. Så ille kan det vel ikke være? Men jo, så ille er det! Vi visste ikke bedre den gangen. De to eldste barna våre gikk i barnepark og var ute stort sett hele tiden, kun det siste året før skolestart ble tilbragt i barnehage. På denne måten slapp vi visst unna mye. For minstemann var mer hjemme enn i barnehagen det første året. Det ene avløste det andre. Vinteren var spesielt ille. Jeg var forbi frustrert. Og i tillegg ble jeg mer og mer motløs i forhold til arbeidssøking. Det tærer på selvtilliten å få avslag etter avslag. Man føler seg ekstremt lite verdt og sånn passe mislykket. Og det igjen tærer på alt annet rundt en. Nei, vinteren var kjip!

Så kom vi til april og påske. Endelig en tur til mitt kjære Ålesund! Ikke uten forviklinger det heller, for den dagen vi skulle reise begynte minstemann selvfølgelig å spy – igjen! Så ferien ble en dag forkortet, helt typisk det! Men det er alltid godt å være der oppe. Der jeg på en måte hører til. Og mens vi var der gjenoppdaget jeg også min gamle kjærlighet for fotografering. En hobby som alltid har kommet og gått i livet mitt. Ålesund er jo proppfullt av vakre motiver.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Og med det ble faktisk denne bloggen født. Jeg startet den i begynnelsen av mai, egentlig som en bildeblogg. Derav navnet, Fotokjerring. Men sånn ble det ikke. Isteden gjenoppdaget jeg også min kjærlighet til skriving. Og den trumfet fotografering. Skrivingen har alltid vært min største kjærlighet (sånn foruten mann og barn). Den har bare blitt gjemt bort og nesten glemt. Plutselig blomstret den. Og bloggen ble full av mange ord og desto færre og dårlige mobilbilder. Her ser jeg rom for forbedring i 2018. Det er bare det at jeg sjelden gidder å dra på det store, tunge speilreflekskameraet mitt. Forhåpentligvis gjør ny mobil med bedre kamera litt av susen i første omgang.

I mai tok i alle fall bloggen over mye av tiden min. Dagene ble lysere og humøret mitt ble bedre. Så mye innvirkning kan altså litt skriving ha å si på livskvaliteten. Noen jobb fikk jeg fortsatt ikke, men selvtilliten min ble mye bedre, og håpet for fremtiden steg. I tillegg nærmet det seg sommer og ferie. Alt så lyst ut. Og så, midt oppi dette, skjedde årets skumleste hendelse.

ÅRETS NEDTUR

Det kan ikke karakteriseres som noe annet. Da minsten ble skikkelig syk. Da det ble ambulanseturer og sykehusinnleggelse. Da mammahjertet var på sitt aller reddeste. Det var heldigvis “bare” en lungebetennelse. Men det tok nesten knekken på en overhysterisk mamma. Minstemann selv var tøff som toget!

Denne opplevelsen resulterte i

ÅRETS VIKTIGSTE BLOGGINNLEGG

Det må kanskje dele viktigheten med et annet innlegg, det om hjertesaken min. Men innlegget jeg skrev om de røde hverdagsheltene var et enormt viktig innlegg for meg. Det ble skrevet mens minstemann fortsatt var syk og følelsene satt utenfor kroppen. Det ble skrevet med takknemlighet, og i dag, over et halvt år etterpå, føler jeg fortsatt nøyaktig det samme. Jeg tenker på hvor fantastiske disse menneskene er og for en livsviktig jobb de gjør hver gang jeg ser en ambulanse. Og jeg er glad for at jeg klarte å sette ord på det den gangen. Jeg vet at mange har satt pris på det, og det gleder meg enormt. Også var det jo helt vilt da, å ha lesertall på over 5000 i løpet av noen få timer. Og det bare en måned etter at jeg startet bloggen. Ingen andre innlegg har vært i nærheten av dette i ettertid..

Juni var også måneden for

ÅRETS FORSIDE

Dette skjedde ganske så parallelt med de elleville lesertallene nevnt over. Det gikk allerede helt rundt for lille meg, da en journalist fra lokalavisen tok kontakt med meg angående et leserinnlegg jeg hadde skrevet. Jeg har ikke for vane å skrive sånt, men etter behandlingen minstemann fikk på legevakten da han ble syk følte jeg at jeg måtte gjøre noe. Men leserinnlegget ble aldri noe leserinnlegg. Det ble avisoppslag. Og det ble hele forsiden. Det ble beklagelse fra legevakten, påfulgt av ny telefon fra en annen person fra nevnte legevakt som slett ikke beklaget seg. Og det førte til at en rimelig flau Fotokjerring fikk førsteklasses behandling da hun selv endte på legevakten noen måneder senere..

Juni var rett og slette en måned full av begivenheter. Det var også måneden hvor et av blogginnleggene mine ble publisert på en nettside i hjembyen min. Det var måneden for minicruise til Kiel i forbindelse med svigerfars runde dag. Og det var måneden vi dro på sommerferie.

ÅRETS FAMILIÆRE HØYDEPUNKT

Sommerferien var definitivt et høydepunkt. Den startet med et par dager i Washington DC, som viste seg å være en helt fantastisk by. En tur dit anbefales på det sterkeste. Så kjørte vi nedover østkysten til South Carolina. Her bodde jeg en periode for 14 år siden, og det var fantastisk å komme tilbake hit og visse alle plassene som betydde så mye for meg til mann og barn. Det må vel ha vært årets mest nostalgiske øyeblikk når jeg tenker meg om. South Carolina er en stat som også anbefales på det sterkeste fra meg, naturlig nok. Det er en stat full av vakre perler og vennlige mennesker. Vi var også en tur innom Savannah, Georgia, før i tok turen til Tennessee. Der kom nok en høydare i Nashville, en helt fantastisk by for musikkinteresserte. Vi var selvfølgelig også innom Memphis og Graceland. Eldstemann har i ettertid blitt blodfan av Elvis..

Ferien fortsatte i juli, da hos familien utenfor Dallas. Dette er som et andre hjem for oss, så her fikk vi ladet batteriene skikkelig etter roadtripen fra østkysten. Dallas og Texas er nok vår absolutte favorittplass på denne jord.

Om noen skulle ha lyst til å lese mer om roadtripen vår fra Washington, nedover kysten og oppover igjen til Tennessee og så Texas er det bare å se på arkivene for juni og juli. Kanskje finner du et reisetips eller to?

Sommeren fortsatte i familiens tegn. For da vi var vel hjemme i Norge igjen, fulgte jammen den amerikanske delen av familien vår etter. Det var helt fantastisk å ha dem her på besøk en liten stund. Det å kunne lage middag for pappaen min i mitt eget hjem for første gang på fem år var et sånt enhjørningsøyeblikk som jeg nevnte på starten. En enkel liten ting som for meg føltes helt magisk. Og nå ser det faktisk ut som jeg får muligheten til å gjøre det igjen neste år.

I tiden før skole- og barnehagestart hadde vi flere hyggelige familieutflukter rundt på Østlandet og i Sverige, noe som gjorde veldig godt. Familietid er tross alt det aller viktigste.

Så kom hverdagen igjen, nå med en femteklassing og en sjetteklassing i tillegg til barnehagegutten. Litt deilig og litt vemodig på samme tid. Og den høsten har en tendens til å gå fort. Vi rakk å få med oss et bryllup og en konfirmasjon, og en fin høstferie i Ålesund. Og etter dette startet

ÅRETS PERSONLIGE OPPTUR

Og nok en gang var det skrivingen som gjorde utfallet. For i juli skrev jeg et innlegg om det å miste barn i svangerskapet. Noe jeg har opplevd flere ganger. Åpenhet om dette er min hjertesak. Og i oktober valgte kvinneguiden.no å publisere dette innlegget. Ikke lenge etter fikk jeg forespørsel fra en journalist om jeg kunne tenke meg å la meg intervjue i forbindelse med en artikkel hun skrev om dette temaet. Noe jeg selvfølgelig sa meg villig til. Ikke at jeg er så PR-kåt, men det er det med å bidra til mer åpenhet da. Og som om ikke det var nok, ble jeg også kontaktet av Foreningen “Vi som har et barn for lite”, som gjerne ville bruke innlegget mitt i medlemsbladet sitt. Alt dette var helt overveldende for meg, men også veldig stort. Jeg var både stolt og ydmyk. Det hadde lenge vært en drøm å kunne være et ansikt utad i denne saken, og nå hadde jeg klart det! Og jeg trodde det var det, helt til jeg fikk mail fra TV2 og God morgen Norge. Dette overgikk mine villeste drømmer, og var egentlig hakket for skummelt. Men jeg måtte gripe sjansen, og det ble toppen av kransekaka i denne personlige oppturen. Jeg har fortsatt ikke ord over hvor takknemlig jeg er for at jeg fikk denne muligheten. Alt dette har definitivt gitt meg mot, lyst og ståpåvilje til å fortsette denne kampen for åpenhet.

Om du har lyst å se innslaget og øyeblikket da en introvert var på live TV, så ligger det muligens fortsatt her.

Jeg har fortsatt til gode å se det selv, det tør jeg rett og slett ikke, men jeg er altså utrolig glad for at jeg turte å gjøre dette! I ettertid har jeg ventet og ventet på at Lindmo og Skavlan skal ta kontakt, men jeg tror muligens de har problemer med å finne kontaktinformasjonen min.. Om Anne eller Fredrik eller noen i redaksjonene ser dette; mailadressen min ligger i profilen min!

Dette var jo en fantastisk måte å runde av et stort sett gjennomsnittlig år, dog med noen uventede hendelser på godt og vondt. Desember og julen kom og gikk, og nå er vi altså bare noen timer unna et nytt år. Høstens hendelser har definitivt gitt meg mer troen på meg selv enn jeg hadde ved starten av året. Jeg ser at jeg kan, at jeg også betyr noe. Jeg er mer optimistisk for dette nye året enn jeg var for 2017. Noen planer er allerede lagt, noe er fortsatt bare i hodet mitt og noe er fortsatt bare håp, ønsker og drømmer. Det blir spennende å se hvordan neste årsoppsummering blir. For det blir nok en ny om et år, skrivingen har jeg ikke tenkt å gi meg med!

2018 – jeg er klar for deg! 

#nyttår #nyttårsaften #oppsummering #årskavalkade #mitt2017

Hvor mange fikk en annerledes jul enn planlagt i år? Rekk opp hånden! Hvor mange har lagt ut idylliske bilder på sosiale medier, når sannheten har vært en helt annen? Rekk opp hånden igjen!

Sånn ble det her. Jeg brukte hele desember på å planlegge og forberede for at alt skulle bli så koselig. Og sånn startet det også. Lille julaften og julaften var stort sett ren idyll. Overraskende nok egentlig. Det var glade barn og fornøyde voksne. Litt stress som alltid før man drar til selve julefeiringen, men det hører med. Og julekvelden var også helt perfekt. Faktisk så tror jeg det er første gang jeg ikke har kjent et eneste stikk av hjemlengsel i løpet av kvelden. Den viktigste personen hjemmefra, mamma, var jo der sammen med oss. Og resten av selskapet var også mennesker jeg setter pris på og er veldig glad i. Det var en så deilig følelse!

Litt mye lyd og overgira barn ble det, men sånt hører jo med på julaften. Kveldens høyeste skrik sto minstemann for da denne karen dukket opp.

Annonsørinnhold

Dette er skoene som gjelder i vår

Det er barnelykke det!

Nesten så jeg trodde på julenissen selv der et lite øyeblikk..

Barna ble også veldig glade for julegavene sine, selv om gaven fra oss ikke kan «innløses» før til sommeren. Vi var litt spente på den, men de ble veldig glade. Men mer om det en annen gang.

Det var i alle fall en gjeng trøtte, men glade mennesker som dro hjemover sent på kvelden etter en helt perfekt julekveld. Og der stoppet juleidyllen i kaosfamilien. For ikke lenge etter vi kom hjem hang eldstemann over doskåla. Hurra! Vi har egentlig konkludert med at det var spenningen som utløste seg, og ikke sykdom. For han hadde vært enormt spent i forkant av julekvelden og var helt utenfor hele dagen på grunn av det. Det er visst en «familiesvakhet» på mannens side dette.

Og joda, det passerte like fort som det kom. Merkelig fenomen egentlig. Verre var det at magen til mannen slo krøll på seg første juledag. Akkurat som jeg hadde fryktet. Det har en tendens til å skje når han jobber for mye, og jobbing har det blitt mye av denne måneden. Og der begynte motet mitt å synke. Noe av bekymring, noe av at all tiden og energien jeg hadde brukt på å forberede «den perfekte julen» nå bokstavelig talt gikk i dass.

Andre juledag gikk jeg selv i vranglås. Alt stresset kom ut i form av sinne og tårer, og jeg ville helst bare være alene. Og jeg følte at jeg sviktet alle totalt. På sett og vis gjorde jeg jo det. Alt jeg ville var at alle skulle ha det hyggelig, fremfor alt mamma og barna. Og så ble alt bare galt. Det var de helligdagene liksom.

Og med returen av hverdagen tredje juledag, som heldigvis ble mye hyggeligere, begynte den fysiske formen min å svikte. Hals og nese begynte å protestere. Og da mamma dro hjemover i går så gjorde hun det i grevens tid for hennes del, for da eksploderte forkjølelsen hos meg. Hele kroppen min er nå en krigssone, og hoderegionen et katastrofeområde.

Så om noen ser bilder fra meg med sofakos og film, så er det akkurat sånn romjulen har vært hos oss. Det er stort sett det vi har opplevd. Mye innesitting, mye TV, mye sofa – men egentlig lite kos. Og sånn ser det nok ut som resten av året blir også.

Vi kooooser oss på sofaen!

Og ser jeg en koselig familiefilm til, så spyr jeg…

#jul #romjul #kaosfamilien #ikkeperfekt #liteidyll #sykdom

Endelig har vi kommet til siste luke, både i sjokoladekalendere, pakkekalendere og denne bloggkalenderen. Endelig er dagen her! Det er jul!

Og jul for meg vil aldri bli det samme etter den julen vi hadde i 2013. Den julen familien gikk fra fire til fem. Den julen vi fikk et helt nytt, lite menneske i julegave. Dette ble jo dokumentert i luke 20, men jeg er ikke helt ferdig. Til det var opplevelsen for spesiell. For etter fødselen fikk vi jo et opphold på nyfødtintensiven. Det ble en helt annerledes juleoppladning. Det er vanskelig å beskrive de lange dagene som ble tilbragt vandrende i skytteltrafikk mellom barsel og etterhvert pasienthotellet og nyfødtintensiven. Den rare atmosfæren. Usikkerheten. Vakumet i hodet. Jeg og lillemann der, på hver vår avdeling og resten av familien hjemme. Det var ikke sånn vi så for oss de siste dagene før jul. Det var kaos, men også et lykkelig kaos. Vi hadde fått mirakelet vårt. Og stolte storesøsken fikk såvidt hilse på ham dagen etter fødselen. En rar men stor lykkefølelse.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Glede og savn om hverandre.

Lille mannen. Helt ny og ikke helt i form. Her ved siden av en iPhone 4 for å vise hvor liten han var.

Dagene gikk mye i venting. Fikk vi komme hjem til jul? Det var oppturer og nedturer. Dere skal nok hjem til jul! Nei, der var gulsotten gitt, det blir nok ingen julefeiring hjemme på dere i år. Der og da veldig tungt, men en stor bagatell i forhold til spørsmålene som svirret i hodene til mange andre foreldre vi møtte disse dagene.

Spesielt et par satte seg i hukommelsen vår. Vi traff dem i heisen på pasienthotellet sent på kvelden lillejulaften. Vi var nedslåtte fordi håpet om å komme hjem til jul hadde fått seg en seriøs knekk. Jeg hadde fått utdelt koffert med elektronisk brystpumpe og forberedte meg på en jul og romjul vandrende mellom rommet mitt og nyfødtintensiven. De var erfarne, hadde allerede vært der noen uker, og skjønte straks ståa da vi ble stående i heisen sammen. Så vi slo av en prat i gangen. Og historien deres rørte både meg og mannen dypt inn i sjelen. Deres lille jente lå på et av rommene lengst inne i gangen, der de aller sykeste lå. Helt motsatt ende av der vår lillemann var. Hun var bitteliten, og født rett over grensen for når man prøver å redde for tidlig fødte. Egentlig skulle hun ha kommet i mars året etter. De var tydelig slitne, men så ufattelig sterke. Jeg gikk rett inn på rommet og gråt etter dette møtet. Gråt over min egen dumskap, som var så opprørt bare fordi jeg måtte være på sykehuset over julen. Og jeg gråt for dem, som ikke visste om de ville få med seg datteren sin hjem i det hele tatt. Vi møttes i gangene noen få ganger til, men vi ble ikke på sykehuset så mye lenger, selv om det føltes som en evighet. Til tross for dette klarte jeg ikke å glemme akkurat disse menneskene. Jeg lurte så veldig på hvordan det gikk. Frem til for to år siden da jeg så en norsk dokumentarserie på TV. Plutselig var de der! På TVen min, rett før jul. Og det hadde gått over alt forventning med den lille jenta deres. Jeg får faktisk gåsehud bare jeg skriver dette. Jeg har sannsynligvis aldri blitt så glad for egentlig ukjente mennesker før. Fortsatt går tankene mine hver lillejulaften til dem og dette møtet.

Vi forberedte oss altså på en jul på sykehuset. Jeg hadde muligheten for noen timers permisjon på ettermiddag/kveld, men lillemann måtte nok bli. Det var rart og det var vondt, og jeg våknet slettes ikke til noen god følelse alene på pasienthotellet denne julaftens morgen. Langt fra de to andre barna som akkurat da åpnet de siste kalendergavene. Og også et godt stykke unna det nyeste, lille tilskuddet. Det var tungt å ta veien over på intensiven denne dagen, tårene satt løst. En salig blanding av barseltårer, lykkelige tårer og triste tårer. Det var rørende å komme inn på rommet der og finne et bittelite hjemmestrikket sett med ullteppe, lue, votter og sokker. En julegave fra Amandaprosjektet. For et fantastisk tiltak for de bittesmå. Og sykehuset fulgte på med julegaver til de to største barna våre. Det rørte dypt i mammahjertet. Enda mer rørende var det da et kor kom vandrende gjennom gangene og sang vakre julesanger mens jeg satt der med dette bittelille nurket vårt i armene. Følelsene satt i kroppen denne dagen.

Julaften formiddag på nyfødtintensiven.

Så var det tid for den daglige legevisitten. Og så kom julemirakelet! For stikk motsatt av det som hadde blitt sagt kvelden før, kom legen etter en kort diskusjon med sykepleierne inn og sa de magiske ordene: “Ja, hvis verdiene på prøvene hans er fine nå så kan dere vel bare reise hjem og feire jul da!” Hva??? Alle sammen??? Tårer og snørr rant i strie strømmer da jeg forsto hva han sa. Skulle vi virkelig kanskje få dra hjem likevel? Det ble et par nervepirrende og kaotiske timer før vi fikk telefon fra avdelingen mens vi satt i kantinen og spiste litt julelunsj. “Nå kan dere bare komme og hente lillemann!” Vi styrtet opp, hentet minsten og panikkpakket hotellrommet før vi regelrett flyktet ut av sykehuset. Endelig fri, og vi skulle hjem til jul!

Og utrolig nok, som tatt ut av en film, akkurat da vi stoppet utenfor huset vårt begynte kirkeklokkene å ringe jula inn. Og der rant tårene igjen. Det var helt magisk, rett og slett. Jeg nevnte vel julemirakel?

Den største gaven er på plass!

Det ble en ytterst annerledes julaften. Den skulle praktisk nok feires hos svigersøster med familie rett oppi gata, så etter å ha tatt imot oss kunne barna og mamma som hadde kommet på besøk gå opp dit og spise julemiddag mens vi pakket inn det siste av julegaver og desinfiserte flasker og smokker her hjemme. Vi kom oss etterhvert opp til resten av familien og fikk i oss litt kald julemat under gaveutdelingen. Tidenes mest kaotiske julaften, men også den aller beste!

Stolt storebror.

Dagene som fulgte var like kaotiske, med et par returer til sykehuset for sjekk av både lillemann og meg, ammeproblemer, lite søvn og fortsatt svangerskapsforgiftning hos meg. Men det var også tid for å bli kjent med lillebror, venne oss til å være en familie på fem og den aller første trilleturen rundt i nabolaget.

Omsorgsfull storesøster.

Denne julaften og julen er det rett og slett umulig å toppe. De påfølgende har vært mye mer tradisjonelle. Og det er jo også fint. Nå sitter jeg her omringet av tre barn. Tre ekstra glade og gira barn som kom ned på stua til smulespor etter julenissen som tydeligvis likte julekakene og melken vår, pakker under treet og julehefter og godteri i julestrømpene. Roen har senket seg, pappaen har endelig fri og julefrokosten er på gang. I dag er det eneste på programmet en tur til gravstedet for å tenne lys for våre små engler, før det braker løs med julemiddag og gaver hos svigerforeldrene mine i ettermiddag. Og selvfølgelig, mellom der blir det jo en reise til julestjernen, noen nøtter til Askepott og Disney-jul. Akkurat som det skal være!

Jeg skulle ønske alle fikk en sånn jul. Sånn er realiteten dessverre ikke. Noen sitter alene, noen har nettopp mistet en nær og kjær, noen har ikke råd til å feire jul. Listen er lang. Men jeg håper at alle der ute, uansett situasjon, får i alle fall et bittelite øyeblikk av julefred og julelykke. Og kanskje et lite julemirakel også.

Fra meg til dere som har hatt tålmodighet til å lese denne bloggkalenderen – og til dere som ikke har giddet:

GOD JUL!

#jul #julekalender #bloggkalender #julaften #julemirakel #god jul

Da jeg startet denne bloggkalenderen inviterte jeg dem som måtte lese til å komme med tips eller ønsker om hva jeg skulle skrive om. Nå er jeg ikke akkurat en toppblogger med tusenvis av lesere, så jeg fikk bare en tilbakemelding. Men jeg satte veldig stor pris på denne ene altså! Den var som følger:

Hvordan bli pen i en fei for travle mammaer som skal i juleselskap, men også må ha tid til å pynte ungene… Tips til pene klær til barna og fine julefrisyrer til mor og barn.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Og når noen tar seg bryet med å komme med et sånt tips/ønske, så vil jeg selvfølgelig gjerne følge opp. Det er bare det at jeg på ingen måte er rett person til å komme med akkurat disse tipsene. Jeg måtte jo til og med be om hjelp til enkel hårfrisyre da jeg skulle i bryllup i sommer. Her fikk jeg noen gode tips, og fikk satt opp håret. Det var bare det at det som så både pent og enkelt ut ikke ble det likevel da jeg skulle gjøre det. Jeg endte opp å se ut som en streng, gammel bestemor med stramt, oppsatt hår. Som faktisk var så fullt av hårspray at det sto av seg selv da jeg tok ut hårbånd og spenner.

Så tips til å bli pen i en fei er vanskelig å levere. Jeg blir strengt tatt aldri pen uansett hvor kort eller lang tid jeg bruker. Mitt utseendemessige høydepunkt i år kom vel da jeg ble stylet før innslaget på God morgen Norge. Men det krevde en proff sminkør og et tykt lag med sminke!

Sminke bruker jeg forøvrig sjelden mye av. Og dermed får jeg gjerne stelt meg ganske fort. Og det er en egenskap som er grei når fem stykker, eller seks nå som vi har mamma på besøk, skal stelle seg til juleselskap. Det tar tid – og mye varmtvann..

Når det gjelder klær til barna er det veldig greit. Dress til gutta. Sikker vinner. I alle fall julaften. Skal de ikke være fullt så pyntet kjører vi pen bukse og skjorte. Jentungen er ikke den som er mest glad i å pynte seg, men til jul må hun ha kjole! I år blir det gjenbruk av sommerens kjolekupp i USA, en søt kjole fra Ralph Lauren. Den tror jeg faktisk hun liker selv også.

Hårsveis er også rimelig greit for gutta. De kjører bare på med litt hårgelé. Eller eventuelt mye gelé. Eldstemann prøver desperat å få til Elvis-sveis, med mer eller mindre hell. Og lillemann følger selvfølgelig etter storebror. Jentungen tar også stort sett kontroll over sitt eget hår. Veldig greit for mor å slippe og tenke på det, og hun liker å eksperimentere litt selv. Men det ender ofte til slutt med hestehale eller utslått hår, akkurat som hos meg.

Får sånn blir det gjerne når man er sistemann som får tilgang til badet. Utsvettet selv om man har dusjet tidligere på dagen, for det er jo alltid noe å stresse med. Så da blir det en kjapp ekstravask, ansiktskrem og sminke på øynene. Kanskje litt rouge på kinnene og lipgloss på leppene. Og siden det da er sånn ca. 5 minutt til man skal være ute av døra, blir håret gjerne sånn.

I alle fall om det er nyvasket. Har jeg ikke tatt meg tid til å vaske det blir det gjerne sånn.

Det betyr ikke at håret mitt er skittent om jeg kommer med hestehale altså!

Er jeg derimot litt ekstra vågal og har litt ekstra tid, gir jeg jentungen frie tøyler med hårsåta mi og lar henne eksperimentere seg frem til en festfrisyre.

Neida. Joda. Neida.

Det blir nok en julaften med hestehale i år også…

Og 2018 planlegger jeg å gå i møte sånn!

Værsågod til deg som har ventet trofast på enhjørningen!

#advent #jul #julekalender #bloggkalender #fotokjerringgjørtinghunikkekan #tips #skjønnhetstips

Det finnes etterhvert utallige julekalendere på TV. 24 episoder, en hver dag i desember frem til julaften. Mange for barn, noen forbeholdt de litt eldre. Og selvfølgelig av ymse kvalitet. Noen er definitivt bedre enn andre.

Her i huset er det en sånn kalenderserie som trumfer alle andre. Jul i Skomakergata! Denne serien er tradisjon. Den har surret og gått hver desember siden barna var ganske små. Ingen jul uten! Ja, om du var i noen slags tvil, jeg var barn på 70/80-tallet.

Barna har elsket denne tradisjonen. Men nå begynner de visst å gå lei. I år var det kun eldstemann som ville se på. Men interessen holdt ikke lenge. I helgen hadde vi nemlig Skomakergata-maraton. For vi hadde rent glemt å se en episode pr. dag. Så det ble episode 1-16 sammenhengende. Eldstemann holdt ut i tre, resten av tiden surret skomaker Jens Petrus Andersen og vennene hans bare i bakgrunnen. Til slutt var det bare jeg som satt igjen, i en rus av nostalgi, nesten tilbake i TV-stua til besteforeldrene mine.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Jeg kan jo skjønne at interessen til barna ikke akkurat er der. Det finnes kalendere med mye mer og bedre innhold enn denne. Og man må kanskje ha sitter foran NRK og Barne-TV og sett den som barn for å sette pris på den. For den holder nok ikke helt mål i nåtiden. Her er det mye som ikke hadde vært helt greit om det hadde vært spilt inn i dag. For Skomaker Andersen er unektelig en trivelig kar, men det er for eksempel noe som skurrer når han koser og klemmer på unge Stine og trygler henne om å danse for ham. Helt greit den gangen dette ble spilt inn, men nå i moderne tider noe ugreit. Tidene har definitivt forandret seg..

Men for meg er serien fortsatt gode barndomsminner. Intromusikken, den idylliske gata, Tøflus, kruspersillen og snurr film, Jon Blund og den fine sangen hans, barnas rettigheter, den lille babyskoen og appelsinen med nellik. Det var barndommens jul det!

Skomakeren holdt på interessen til disse tre i sånn ca. 5 minutter, så fikk mor ha TVen i fred. Praktisk når jeg tenker meg om! Får kanskje prøve meg på episode 17-22 i dag..

#advent #jul #julekalender #bloggkalender #tv #tvkalender #skomakergata #barndomsminner #nostalgi

Etter en dag med fokus på bursdag i går, er det rett tilbake til julestria i dag. Eller, egentlig ikke. Vi er stort sett ferdig. I dag er det husvask som står på programmet, så er vi i mål! Det er deilig det! Og i kveld kommer mamma på en ukes julebesøk, så nå kan vi nesten bare ringe jula inn.

Men bare nesten. For alt går likevel ikke helt på skinner. En forkjølet bursdagsgutt kom seg gjennom dagen sin i går, men nå er han fullstendig utslått. Det ble ingen koselig teater-tur sammen med barnehagen for ham i dag. Isteden ble det tidlig juleferie med hoste, snørr og det som verre er. Stakkars liten. Da er det ekstra godt at alt annet er såpass i rute.

Også trenger heldigvis ikke alt å være perfekt. Jeg vet ikke hvordan det er med deg, men jeg er ikke så veldig pertentlig med denne julevasken. Tak, vegger, skap og vinduer får være som de er. Jeg vasker bare litt grundigere rundt. Og titter du under sofaen vår så tipper jeg du finner både hybelkaniner, noen leker og litt diverse. Men det lukter i alle fall rent her!

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Også har jeg selvfølgelig fått opp den fineste julepynten. Mest prominent, en hel bråte med nisser som de to eldste laget da de gikk i barnepark. Jeg bare elsker disse.

Det virker ikke som alle nissene er like happy, men dette er den første julepynten de to eldste laget. En hvert år fra de var 1 til de var 4. Tenk at de i det hele tatt har vært så små..

Nå har de fått selskap av minstemanns første barnehagenisse fra i fjor. Dette er dyrebare nisser altså.

Cowboynissen er også på plass som dere kan se. Denne er definitivt blant mine julefavoritter.

Det samme er denne. Litt amerikansk blant alt det norske. Her i huset er det en salig blanding.

Og når vi er inne på favorittpynt. Denne må frem hver jul.

Jeg er litt usikker på om jeg synes den er noe særlig fin, men den har likevel en helt spesiell betydning for meg. Denne fikk jeg nemlig av min første kjærlighet og beste venn for mange herrens år siden. Nå som han ikke finnes lenger er det et kjært minne.

Og der kommer vi til dagens dype tanker. Tanker om hvor skjørt livet er. Tanker om hvor lett det er å ta alt og alle for gitt. Men nå er det engang sånn at du vet aldri når dine eller dine kjæres dager er talte. Når som helst kan noe skje. Sykdom, ulykker – plutselig er livet snudd på hodet. Det kan skje på hverdager eller helligdager. Julen er intet unntak.

Så derfor. Drit i å vaske ned huset fra gulv til tak. Drit i at ikke alt er perfekt. Slipp tak i julestresset og se heller dem du har rundt deg. Gled deg over det du har. Gled deg over dem du har. Og glem aldri å fortelle dem at du er glad i dem, for plutselig er ikke den muligheten der lenger.

Vær så snill, du som leser dette, gi dine kjære eller noen du setter pris på en ekstra klem i dag!

#advent #jul #julekalender #bloggkalender #fuckperfekt #detviktigste

I dag må jeg bare rette fokus fire år tilbake i tid og til det store som skjedde denne dagen. Det var nemlig dagen denne fine, lille mannen kom til verden og lappet sammen knuste hjerter. Lykken kan ikke beskrives. Visst var det en overveldende lykke også da de to eldste kom til verden, det er jo alltid det aller største i livet. Forskjellen var at de to egentlig kom noen år før de skulle, mens minstemann kom noen år etter planen. De fleste som leser denne bloggen kjenner nok til den historien nå. Når det er sagt, sånn i ettertid så kom alle tre akkurat når de skulle.

Og i dag er det altså fire år siden det minste mirakelet vårt kom inn i familien vår. Det har gått så fort! Akkurat som det gjorde denne dagen rett før jul i 2013. For vi var slettes ikke forberedt på at han skulle komme akkurat da. At han skulle komme litt før tiden, ja, det regnet vi med. Men vi trodde i alle fall at vi skulle feire jul først. Og vi håpte at vi skulle komme over i 2014 før han kom. Men sånn ble det altså ikke.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Jeg hadde allerede vært i dårlig form en stund, med et blodtrykk som fikk legene til å true med sykehusinnleggelse. En stressfaktor i seg selv. Jeg var til jevnlige kontroller på sykehuset, og denne dagen var det klart for ny kontroll. Det var en fin fredags morgen, og siste skoledag før jul for de kommende storesøsken. I tillegg skulle mamma komme nedover denne dagen, og jeg gledet meg til å hente henne på togstasjonen med den store magen min. Jeg var akkurat 37 uker på vei, og nå skulle jeg bare slappe av i jula og lade opp til fødsel. Likevel tok jeg faktisk med meg sykehusbagen da vi reiste til sykehuset denne morgenen, sånn i tilfelle de skulle gjøre alvor av trusselen. Underbevisstheten min visste kanskje.

For på sykehuset var de slettes ikke fornøyde. Blodtrykket mitt bare økte. CTG viste en baby som knapt beveget seg, og ultralyd viste en liten baby med ytterst lite fostervann å boltre seg i. Her var det bare å sette i gang fødselen før det gikk galt for oss begge. 

Jeg visste det egentlig. Jeg hadde merket det godt i det siste, at det var mindre liv i magen. Jeg lå mang en natt og trykket på magen for å få ham til å bevege seg. Sto opp og drakk saft eller brus. Satt der lam av skrekk med tårer i øynene mens jeg ventet på et lite livstegn. Jeg burde jo ha ringt sykehuset, jeg vet det nå. Men jeg følte at jeg bare var hysterisk på grunn av forhistorien min. Det var sikkert normalt. Alt var nok bra. Men det var det altså ikke.

Så du der ute som går og venter, som føler at du kjenner mindre liv enn før. Kontakt sykehuset, få en sjekk! Ikke vent sånn som jeg gjorde. Det kunne gått så alt for galt! Sjekk ut Kjenn Liv-kampanjen!

Likevel var det et sjokk da jeg satt der og fikk beskjeden. “Babyen din må ut nå!” Jeg skalv og jeg gråt. Dette var jeg ikke klar for! Også jeg som skulle føde på ABC-avdelingen. Helt naturlig. Det var helt utelukket nå, og der og da et stort nederlag. I ettertid – helt greit. Så måtte jeg på vanlig fødeavdeling, men jeg fikk i alle fall lov å føde. Og jeg fikk et levende barn. Jeg tør ikke å tenke på hva som hadde skjedd om jeg ikke hadde kommet på kontroll denne dagen. Og selv om det også var en slags nedtur at han kom i desember istedenfor januar, sånn i forhold til skolegang og alt det der, så vet jeg at hadde vi ventet til januar så hadde det ikke blitt noe skole å tenke på..

Vi fikk aller nådigst et par timers permisjon før igangsettelsen sånn at vi selv kunne hente barna på skolen og fortelle dem hva som var i ferd med å skje. Vi raste rundt og ordnet det siste, mens jeg kjente på angsten for at disse få timene skulle være skjebnesvangre for livet i magen. Jeg følte meg rett og slett som en tikkende bombe, en vandrende katastrofe. Og det var ikke fritt for at det falt noen tårer da jeg sto i gangen utenfor klasserommet til jentungen i 1. klasse og ventet på at hun lykkelig skulle komme ut, klar for sin første juleferie som skolebarn. Jeg var rett og slett utenfor meg selv.

Så ble spente barn levert hos besteforeldrene, og vi dro igjen mot sykehuset. Nå skulle det skje, det vi hadde ventet på så lenge. Det føltes på ingen måte trygt, men nå var vi så nær målet. Snart skulle vi få den siste brikken i familiepuslespillet i armene våre. Nå ble vi forespeilet at det kunne ta hele helgen, men det hadde jeg aldri den store troen på. Kroppen min gjør jobben fort når den først setter i gang. Jeg fikk tabletter for å komme i gang, med liten virkning i starten. Det ble noen timer med venting og vandring rundt på sykehuset. Skulle det likevel ta lang tid? Men på kvelden eksploderte det. Fra ingenting til kraftige rier som aldri ga seg. Jordmødrene fikk hastverk, og plutselig befant jeg meg på en fødestue. Vel på plass der var jeg ikke like eplekjekk som da jeg valgte naturlig fødsel på ABC. “Jeg trenger epiduraaaaaaaaal!!!!” Men noe sånt var det slettes ikke tid til, for akkurat som storesøsteren bare raste lillebror ut i verden. Plutselig sa det plopp, og en liten fuglunge med spede skrik lå mellom beina mine. Alle var like forundret over hvor liten han var, noe jeg der og da brydde meg svært lite om. For å få ham opp på brystet var bare fullkommen lykke. Fullstendig ubeskrivelig. Det som var så etterlengtet. Det jeg hadde sluttet å tro på skulle skje. Endelig!

Så ble det nok en gang kaos. For alt var ikke helt som det skulle med den lille fuglungen vår. Han var visst litt slapp, noe som i lykkerusen gikk meg hus forbi. Han ville ikke ta puppen, og de forsøkte å gi ham litt sukkervann uten stort hell. Så ga de beskjed om at de skulle ta ham med ut og veie ham, jeg kunne godt ta en dusj og spise litt så lenge. Mannen fikk bli med ut, og jeg fikk god tid til å samle meg sammen. Jeg dusjet. Jeg spiste. Jeg pakket sammen alle sakene våre, som strengt tatt aldri ble pakket ut på den korte tiden vi var på fødestuen. Jeg samlet i alle fall sammen alt mens jeg ventet. Og ventet. Og ventet. Inntil en barnepleier kom inn og fortalte at det hadde tatt den lille gutten vår med til nyfødtintensiven. Du sa hva, sa du??? Joda, de fikk ikke stabilisert blodsukkeret hans, som var veldig lavt, så han måtte ha hjelp der. Jeg skulle få et rom på barsel og så kunne jeg få gå inn til ham og mannen på intensiven. 

Jeg var fullstendig forvirret. For en dag. Her gikk alt for fort, høyt over hodet på meg en plass. Det var en rar opplevelse å komme inn på nyfødtintensiven og se dette lille vesenet ligge der, med slanger og ledninger. Min bittelille gutt som viste seg å bare være litt over 2 kg. Min gutt, som egentlig ikke føltes som min gutt. For det var sykepleierne der som hadde kontrollen over ham. Jeg følte at jeg måtte be om lov bare for å holde ham. Men likevel, det var også en positiv opplevelse. Dette var noe helt nytt, men nå fikk vi se livet på nyfødtintensiven fra innsiden. En plass jeg aldri hadde sett for meg at vi skulle være. Men når det først ble sånn, så var det absolutt en fin plass å være. Full av omsorg og utrolig flinke sykepleiere og leger. De er fantastiske de som jobber der! Det rev i sjelen å se alle de forskjellige skjebnene der. Vår lille gutt var et av de friskeste barna. Han lå aldri i kuvøse, han trengte bare litt ekstra omsorg og næring de første dagene. Lenger inne i gangen lå de sykeste barna. Det var en vond visshet, samtidig som vi var så ufattelig takknemlige for at vi ikke var der. Vi fryktet vel aldri for livet hans, selv om det var en skummel opplevelse. Usikkerheten for oss var vel mer om vi fikk komme hjem til jul eller ikke. Lange dager var det i alle fall, og en erfaring jeg i ettertid er glad for å ha med meg.

Og nå har det altså gått fire år. Fire år siden dagene med lykke og kaos. Han er ingen fuglunge lenger, minstemannen vår. Stor er han ikke, men han fyller seg selv på tvers og på langs, og er helt perfekt. Vår lille mirakelgutt. Vårt hjerteplaster. Vår lykkeklump. Familiens lille kjæledegge. I dag handler ingenting om jul, i dag handler alt om deg og dine fire år!

#bloggkalender #barn #familie #bursdag #mirakelgutten #hjerteplaster

Vi har fått førjulsbesøk. Ubudent og ytterst uvelkomment førjulsbesøk. Mr. Forkjølelse har nemlig inntatt minsten og meg. Typisk! Nå har jeg heldigvis etterhvert lang erfaring med sykdom på ubeleilige tidspunkt, så jeg var forberedt. Dette var grunnen til at jeg stresset så fælt med å bli ferdig med alt annet enn julevasken i går. Det ante meg at dette kom. Så nå kan jeg roe ned og slippe å tenke alt for stressende tanker i visshet om at det bare er litt mathandling som står igjen utenfor husets fire vegger. Så i dag lar jeg alt annet fare og tilbringer dagen i sofaen med ham som har sin siste dag som treåring, i håp om at han er frisk nok til å feire bursdagen sin i barnehagen i morgen. Bare dritt at jeg gikk glipp av eldstemanns juleavslutning og måtte utsette et møte som jeg var klar til å bli ferdig med.

Siden dagen tilbringes med utsikt mot juletreet, tenkte jeg at dette var et fint tidspunkt å introdusere dere for litt av raritetene i “treet med det rare i”. Noe har dere sett før, men det er fortsatt mye rart på dette treet. Og ikke minst, mange fine minner.

Texas er selvfølgelig behørig representert på treet vårt. Deler av hjertene våre ligger jo der.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Og hvem har ikke en space-nisse i treet sitt?

Vi har minner fra fine ferier, her representert av Disney Cruise Line og den karibiske Disney-øya Castaway Cay.

Og når man er inne på Disney så har vi jo også denne fine tingen fra Disney World, med fyrverkeri og musikken til “When you wish upon a star”. Minstemanns favoritt, den trykkes på flere ganger om dagen..

Og så har vi selvfølgelig nøkkelen til Disney Store i Dallas..

Vi har også, takket være min amerikanske stemor, minner fra alle de viktigste begivenhetene i familien vår.

Vår første jul som gifte der altså.

Og julen vi ventet på vår førstefødte. Den årvåkne vil se at vi tok babylaging først og bryllup etterpå..

Eldstemanns første jul i 2006.

Og snuppas første jul i 2007. En skje i juletreet er vel helt normalt?

Minstemanns første jul, helt nyfødt i 2013, er selvfølgelig også behørig representert i treet vårt.

Det samme er selvfølgelig de barna som ikke fikk komme til oss. Dette er pynt med mye mening bak.

Denne er min favoritt, og betyr enormt mye for meg.

Supermann har også fått sin plass i treet, trumfet gjennom av mannen..

Til sammen utgjør altså dette og veldig mye annet “treet med det rare i”. Lite stil, men mye moro og minner.

#advent #jul #julekalender #bloggkalender #juletre #juletrepynt #treetmeddetrarei

Overskriften er kanskje litt misvisende, for dette handler om julelys. Igjen. Det er noe med meg og lys. Mulig jeg er en veldig enkel sjel.

Men nå er det jo sånn at til jul kommer det opp lys både her og der. Inne og ute. Og det kan være veldig fint. Men også ekstremt glorete. Det er ikke bare et fenomen man finner hos familien Griswold i filmen “Hjelp, det er juleferie”. Dette amerikanske med å dekorere mest mulig utvendig har også kommet til Norge. Vi har ikke hengt oss på den bølgen. Her er det et lite tre med lys utenfor inngangsdøren og en lyslenke på deler av hekken i hagen.

Annonsørinnhold

Dette er skoene som gjelder i vår

For litt lys må man jo ha. Vi pleide å ha lysnett over hele det store treet som står ved siden av denne hekken, men etter sist jul var det noen som var så vennlige at de klippet over ledningen og stjal kontakten. Mulig de syntes det ble litt vel dominerende. Men jammen lyste det fint opp! Årets lyslenke er litt nedtur i forhold. Men det er like greit, det store treet skal vekk neste år likevel.

Så ingen dominerende lysshow hos oss altså. Ikke et hus fullstendig dekorert av fargerike, blinkende lys, plastjulenisser og hele pakken. Det er morsomt at noen gidder å gjøre det, men for at det skal være fint må det virkelig være gjennomført. Amerikanerne er jo som nevnt gode på dette. Mitt første møte med ordentlige julelys kom der borte. Tilbake på 90-tallet. Begynner å bli en stund siden. Den gang var det minimalt med sånt her, så det var med store øyne jeg så på alle lysene der borte. Ikke bare på kjøpesenter og i handlegater, men også på private hus. Lys, lys og atter lys. Noe fint og flott. Noe bare, vel, spesielt..

Som i den hagen på veien mellom Kansas og Nebraska som for alltid vil henge igjen hos meg. Det var min første amerikanske jul, og vi var på vei fra flyplassen i Kansas og til gården til stebesteforeldrene mine i Nebraska sent på kvelden. Det var helt mørkt, bare et og annet lysende hus langs veien. Jeg tittet og tittet og var rimelig imponert over alle disse dekorasjonene. Inntil vi kjørte forbi dette ene huset. Rikelig dekorert med lys og plastfigurer. Og med lysende bokstaver i hagen: “HAPPY BIRTHDAY JESUS”! Da knakk jeg. Jeg lo sannsynligvis resten av veien til Nebraska. Noe sånt hadde jeg aldri opplevd før. Her var vi tydeligvis midt i bibelbeltet. Dette var satt opp i den største seriøsitet. Og joda, julen handler jo om å feire Jesus fødsel. Men dette ble altså i meste laget for en traust nordmann. Om jeg bare hadde hatt et bilde, men det har jeg altså ikke. 

Den mer beskjedent dekorerte gården i Nebraska har jeg dog foreviget.

Vakkert, ikke sant? Og ikke minst ganske amerikansk, naturlig nok.

Men tilbake til gratulasjonen langs veien der in the middle of nowhere. Den som sitter så godt at jeg skriver om den nesten 20 år senere. Stemoren min har aldri glemt at dette fikk meg til å knekke fullstendig sammen i latterkrampe. Så dere kan tenke dere reaksjonen da jeg fikk denne til jul mange år senere.

Det satt langt inne å kaste denne esken. Denne sto lenge på kjøkkenet før den til slutt gikk i søpla. Men ikke uten å bli foreviget først. Julens sanne budskap, med et lite glimt i øyet..

#advent #jul #julekalender #bloggkalender #julelys #usa #happybirthdayjesus

Tenk at det allerede er 3. søndag i advent og bare en uke til jul! Disse desemberdagene går så alt for fort.

I dag har jeg lyst å skrive litt om hva jeg er takknemlig for. Det er mye. Og etter å ha sett litt på juleaksjonen til Røde Kors i går så er det enda mer. Herre min hatt så heldige vi er her i Norge!

Jeg er selvfølgelig først og fremst takknemlig for de store tingene:

❤Barna, mannen, foreldre, øvrig familie (ingen nevnt – ingen glemt) og svigerfamilie.

❤Venner, ikke minst trofaste barndomsvenner.

❤De som har vært i livet mitt men blitt borte, fremfor alt to sett fantastiske besteforeldre.

❤Barna vi har mistet, som til tross for at de aldri fikk komme til oss har gjort livet rikere og oss sterkere.

❤Vårt eget tak over hodet og alle tilhørende nødvendigheter.

❤Mat på bordet.

❤Rent vann.

❤Fred og frihet.

❤ God helse. Det er mange som tilbringer julen på sykehus eller med alvorlig sykdom.

Det er også mange små ting å være takknemlig for:

❤Å kunne gjøre istand til jul, mange mennesker verden rundt har ikke denne muligheten av forskjellige grunner.

❤Julemusikk.

❤Julefilmer.

❤Gløgg.

❤Brente mandler.

❤Lukten av jul.

❤Dem som holder hjulene i gang mens vi andre feirer jul, leger, sykepleiere, politi, brannvesen etc. Egentlig en stor ting når jeg tenker meg om.

❤At vi kom til Sandvika før butikkene åpnet i dag og dermed fikk kjøpt de siste julegavene før kaoset satte igang.

❤At det akkurat nå er snø og minusgrader. Jeg håper fortsatt at det holder seg frem til jul.

❤Og ikke minst, sånn akkurat i dag, at man har muligheten til å bringe litt vestlands/sunnmørsjul til østlandet når julen feires her nede. I dag blir det pinnekjøtt (eller fåreribbe som jeg kaller det) og julebrus fra Sylte!

#advent #jul #julekalender #bloggkalender #takknemlighet