Kalenderen sier 24. september. Jeg har telt måneder opptil flere ganger. Oktober. November. Desember. 1. 2. 3. Det er tre måneder igjen til julaften, er det ikke?
Jeg blir nemlig litt usikker, for det ser ikke ut som om butikkene er helt enige. Jeg fikk bakoversveis da jeg før helgen oppdaget at en butikk solgte julegodteri. Snakk om å være tidlig ute. Det er ikke oktober enda, jo!
Jeg tenkte at denne butikken var litt ekstra ivrig, helt til mannen og jeg i går dro til et byggvarehus for å kjøpe en hekksaks. Hekksaks altså! Et vår/sommer/høst-verktøy. Men da vi nærmet oss hageavdelingen, ble vi møtt av dette:
Nei! Nei! Nei! Dette er for tidlig! Jeg kan delvis, om enn noe amperert, leve med julemarsipan og julemenn (eller for dere østlendinger, kakemenn) mot slutten av oktober. Men juleutstilling i september, det er ikke greit! Høsten har jo såvidt begynt!
Nå tror jeg nesten Norge har noe å lære av USA. Høst og Halloween frem til slutten av oktober, så kan juleutstillingene sakte men sikkert komme frem. Jeg er i alle fall ikke i nærheten av å få julestemning enda. Tvert imot faktisk!
Nisser og annet julestæsj har ingenting med høst å gjøre! Bytt dem ut med gresskar, Halloween-pynt og skumle kostymer så lenge, så kan vi snakkes i november!
Jeg vet ikke helt hva som skjedde, men plutselig har vi gått fra sensommer og skolestart til nesten høstferie. At tiden går fort er det i alle fall ingen tvil om. Egentlig føles det ikke så alt for lenge siden sist høst. Høsten da tankene mine konstant var et annet sted. Høsten der jeg så på høstferien som et ytterst kjærkomment avbrekk, et håp om å få tankene over på andre og hyggeligere ting. Sånn ble det ikke, for noen få dager før vi skulle pakke hele familien i bilen og kjøre til Ålesund, måtte jeg isteden hive meg på et fly til Texas og sykesengen til min kreftsyke pappa.
Det er helt utrolig at det har gått snart et år siden jeg satt der hos ham. Et år siden jeg mistet ham. Enda mer utrolig er det når jeg tenker på alt som har skjedd i løpet av dette året som har gått.
Til og med alt som har foregått i livene våre bare etter sist vi var i Ålesund på påskeferie. Den gangen, for bare fem måneder siden, var jeg lykkelig gravid. Den gangen slapp vi endelig nyheten etter å ha holdt den for oss selv i mange måneder. Den gangen trodde, eller i alle fall håpte jeg, at neste gang vi kom opp dit var vi seks. Da skulle Megan være med for første gang. Jeg trodde også at vi ikke fikk reist oppover igjen før neste år, i og med terminen min var midt i høstferien. Jeg trodde denne høstferien skulle tilbringes hjemme sammen med henne og resten av gjengen min.
Nå blir det Ålesundstur. En tur med mye ekstra psykisk baggasje. Med minnet om forrige høst, om hvordan livet var på forrige tur, om alt vannet som har rent ut i havet siden den gang, og med termindatoen rett rundt hjørnet. Likevel tror jeg det blir mest bra. Jeg gleder meg til å komme hjem til mamma, kjente og kjære, og til byen min. Det finnes ingen plass i verden hvor jeg føler mer tilhørighet enn i den vakre byen med fjord og fjell i skjønn forening. Ingen annen plass gir meg mer ro i hjerte og sjel. Høstferie i hjembyen min er akkurat det jeg trenger nå!
Denne helgen har det skjedd noe stort i hjemmet vårt. Endelig er rommet til minstemann ferdig!
Til tross for at rommet er lite, har det vært et eviglangt prosjekt. Frem til nå har det vært en salig kombinasjon av gjesterom, barnerom og roterom. Nå er det mest barnerom, litt roterom takket være mye leker og når det behøves, gjesterom. Både minsten og jeg er superfornøyde!
Det er vanskelig å sette i stand små rom, spesielt når man er ekstremt dårlig på både interiør og andre huslige ting. Men vi har funnet en løsning som gir minsten litt gulvplass selv om garderobeskap og andre møbler tar mye av rommet. Vi fant et veldig greit hyllesystem på IKEA som også hadde skrivebordsplater, og siden alt er vegghengt virker det ikke så ruvende.
Så var det dilemmaet seng. Rommet hans var i utgangspunktet gjesterom, og brukes fortsatt som det når vi får overnattingsbesøk. Dermed har det også stått en sovesofa der inne i mange år. Den har vært veldig praktisk, og jeg har ikke vært overivrig etter å kvitte meg med den. Løsningen ble egentlig overraskende enkel. For hvorfor bytte ut et veldig funksjonelt møbel når minsten faktisk kan bruke den som seng?
Da kan vi på dagtid enkelt slå den sammen og dermed frigjøre mer gulvplass til lek. Spesielt praktisk når han har besøk. Utslått er sovesofaen romslig og behagelig å ligge i, så han lider ingen nød. Og på denne måten er det fortsatt en enkel sak med overnattingsgjester. Da kaster vi bare minsten ut av rommet sitt noen dager..
Er du på utkikk etter sovesofa? Da vil jeg tipse om det gode utvalget hos Chilli. Hadde soverommene våre vært større hadde jeg kjøpt en av de virkelig store sovesofaene til hvert av barnerommene. Det er jo genialt til ungdomsrom også. Sofa med plass til mange venner om dagen – seng om natten. Sovesofa trenger definitivt ikke å være bare for gjester.
I dag har jeg ikke følt for å rope hurra om noe som helst, helt til jeg opplevde noe litt spesielt i ettermiddag. Sikkert trivielt for de fleste, men jeg har lyst til å dele likevel.
For i ettermiddag surret et helikopter over huset vårt. Ikke noe fryktelig spesielt med det, men det hang såpass lenge at jeg til slutt måtte gå ut og titte. Om du har lest bloggen min en stund, vet du sikkert at jeg har et spesielt forhold til helikopter. Om du ikke kjenner historien min, så er det kort fortalt sånn at pappa, som døde i fjor høst, var helikopterpilot. Jeg har det litt i blodet.
Og da jeg kom ut og tittet opp, trodde jeg knapt mine egne øyne. Jeg måtte rett og slett blunke et par ganger. For der oppe, sammen med helikopteret, var det en merkelig regnbue på himmelen. Jeg har alltid likt regnbuer (hvem gjør vel ikke det), men etter graviditeten med Megan har de blitt ekstra spesielle for meg. Det har muligens noe med hvordan sangen «Rainbow» traff meg da hun fortsatt levde i magen min. Eller at jeg så på henne som en regnbue etter stormen. Som noe vakkert og positivt. Nesten mirakuløst. Hun var min lille regnbue.
I alle fall, selv om de fleste vil se på helikopteret og regnbuen som tilfeldigheter, så ga synet meg en god følelse. For hvem vet. Kanskje finnes det mer mellom himmel og jord enn vi aner. Og kanskje bestemte pappa og Megan seg for å sende meg et lite tegn akkurat i dag. Det er i alle fall en fin tanke.
Ute er det i skrivende stund full høst, og inne er det en helt matchende onsdag. Usminket, udusjet, ugredd – ja, i det hele tatt uflidd. Jeg har jammen en heldig mann som får komme hjem til dette!
Forhåpentligvis ser han ikke dette blogginnlegget før han er hjemme, ellers blir han nok på jobb eller et hotell i natt..
Disse små virus-tingene som har fest inni meg ser ikke ut til å ville gi seg med det første. Og i alle fall ikke uten kamp. I dag har jeg måttet kapitulere helt, mye av dagen har blitt tilbragt under dyna. Men utrolig nok, selv i sånne litt selvmedlidende stunder, finnes det ting å være takknemlig for.
Først og fremst barna som er så flinke. Ikke minst de to store, som når mamma gikk ned for telling tok over levering og henting av minstemann. Storesøster, som tross alt går på samme skole, gikk sammen med ham i morges. Sørget for at sekken ble hengt på plass og at han hadde noen å leke med før hun forlot ham. Gode jenta! Mammahjertet gjorde et lite hopp da de to gikk hjemmefra hånd i hånd. Samtidig så gnaget mamma-samvittigheten (og alle mødre vet hvor nådeløs den kan være), fordi minsten for første gang ikke ble levert av mamma eller pappa. Men selvfølgelig, det gikk jo helt greit!
Storebror fulgte opp med å hente minsten på SFO etter at han selv var ferdig med sin skoledag. Det er alltid stas for lillebror, og jeg tror storebror liker det også. Og jeg, jeg føler meg utrolig heldig som har disse to store barna til å hjelpe meg innimellom!
En annen ting jeg er takknemlig for i dag: kaffe! Varm kaffe som sklir ned i den småsåre halsen min. Som varmer meg fra innsiden. Kvikker meg opp bittelitt og gir meg en koselig velværefølelse.
Hørte jeg kaffekjerring?
Og så er jeg takknemlig for halspastiller. Ikke minst for Doc halslinser. Jeg fikk så fryktelig lyst på den svarte typen i går, og mannen handlet villig inn. Og i dag, da jeg krøp under dyna igjen etter at barna var ute av huset, skjønte jeg plutselig hvorfor jeg hadde lyst på akkurat disse. For smaken sendte meg umiddelbart tilbake til barndommen. Eller siden jeg ikke husker helt når disse kom på markedet, i alle fall mange år tilbake. Det smakte rett og slett ubekymret barndom eller ungdomstid. Jeg har nok fortært en del svarte halslinser tidligere. Den gang sykdom betydde kun ro og egenpleie.
Den siste tingen jeg vil ta med i positiv-lista mi i dag, er flagget eldstemann insisterte på å henge ut da han kom hjem i dag. Her hadde mor feila litt, for jeg burde selvfølgelig hengt det ut tidligere. For selv om naboene sannsynligvis tror vi er smårare (kanskje ikke så langt fra sannheten heller), har vi gjort det til en tradisjon å markere denne datoen. 11. september. 9/11.
Noen av dere husker vel kanskje fortsatt hva betydningen av denne datoen er?!?
Når bonusmamma først har gitt oss dette flagget, så må det jo brukes! Og vi som er gamle nok til å huske denne dagen i 2001, vet hva det står for og glemmer aldri! Og det er positivt. Ikke at det skjedde, men at man ikke bare feier det bort og glemmer. Jeg håper at jeg aldri skal føle de følelsene jeg kjente på den dagen og i dagene etter igjen. Men jeg håper også at jeg aldri vil glemme historiene om mot og kjærlighet, dem som ga meg gåsehud og et helt nytt syn på hvor fantastiske mennesker kan være og hvor skjørt livet er. Det finnes ingen garantier. Man vet aldri hva dagen eller morgendagen vil bringe. Nok en grunn til å se på de positive tingene i livet. Til å ta vare på dem. Og til å holde litt ekstra rundt dem du er glad i.
«Prosjekt positivitet» begynte så bra. Faktisk fungerte det så bra at jeg for første gang overså både den 6. og 8. denne måneden. Først i går innså jeg at det nå har gått tre måneder siden Megan kom stille til verden. I går, som var min siste egentenkte dato for når hun skulle ha kommet til verden. Nå hadde hun garantert vært her om hun hadde fått leve, selv om termin fortsatt hadde vært tre uker unna. Lenger hadde jeg ikke fått gå. Det er en fryktelig rar tanke. Alt skulle ha vært forandret nå. Isteden er alt som før, samtidig som ingenting noensinne vil bli som før. Motsigelser der, men dere skjønner kanskje poenget.
Likevel kom jeg meg gjennom gårsdagen også. Overraskende greit til og med. En bonusfridag for hele familien, som ble avsluttet med dobbel fotballkamp for jentungen på kvelden. Det er alltid like gøy å stå på sidelinjen. Og nå som vi kan la minsten bli hjemme sammen med storebror, er det også fint at mannen og jeg kan dra sammen og se på i fred og ro. Det er kjærkomment. Jeg er så glad for at vi har en så flink storebror i huset!
Men i dag har «prosjekt positivitet» truffet veggen. Det har møtt sin overmann i form av en lei forkjølelse. Jeg har hanglet litt en stund, men trodd at jeg slapp unna full pakke. Der tok jeg feil! Nå er nesen tett, kløende og rennende på samme tid, og jeg nyser så jeg nesten tisser på meg. Halsen er sår. Hodet er tungt og tett. Jeg er varm og kald om hverandre. Øynene renner og energinivået er helt på bunn. Jeg var liksom ikke på topp fra før, for i det siste har det føltes som om kroppen har trodd at den var høygravid som den skulle ha vært. Alt tærer på. Så en forkjølelse har jeg virkelig ikke overskudd til nå! Orker ikke! Vil ikke!
Her finner jeg virkelig ikke noe som er positivt. Null og niks. Ikke eventuell trøstespising. Ikke sofatid. Ingenting! Det eneste positive jeg kan tenke på i dag er at jeg gleder meg til dette slipper taket igjen. Det blir deilig det!
Og i mellomtiden kan jeg være litt takknemlig for at det nettopp var tilbud på tørkerull og at vi dermed har et par sekker med sånne..
Denne lørdagen er sånn passe slapp, grå og regnfull. Ikke mitt favorittvær, men det trenger ikke å være helt feil likevel. For det er for eksempel ikke så dumt å krølle seg sammen under et pledd med en god bok i fanget.
Og det finnes flere ting å glede seg over også i dag. Som for eksempel at det ikke regnet da Snuppa debuterte i kamp for jentene som er to år eldre i går kveld. En kamp som til tross for et surt tap virkelig ble dagens høydare for en stolt mamma i går. Å se 12-åringen min gå fra et skjelvende aspeløv full av nervøsitet før kamp (noe som forøvrig er helt ulikt henne), til å blomstre når hun fikk sjansen på banen, gjorde mammahjertet noen hakk større. Og da hun slo til med lagets eneste mål var det både tårer i øynene og eksplosjon i hjertet. Den jenta mi altså!
Det kjennes i hjertet enda, og det faktum at hun i skrivende stund befinner seg på nabolagets fotballbane i øsende regnvær bare for å trene litt, gjør meg bare enda stoltere. Jeg elsker dedikasjonen hennes! Sånt gjør meg glad.
En annen ting jeg kjenner takknemlighet for nå, er at minsten har venner i nabolaget. Han har surret alt for mye sammen med de to eldste på fritiden i sine første år. Nå har han sine egne venner som kommer og ringer på. Og akkurat nå er jeg ekstra glad for at han ble med hjem til en av dem, så jeg faktisk fikk mulighet til å krølle meg sammen med denne boken min.
Sånne helger da mannen jobber blir ofte litt langdryge og stusselige. Men så er det litt godt med denne roen også. Jeg leser for eksempel sjelden når han er hjemme. Og på en lørdag uten planer kommer man seg lett ned til bunnen av skittentøyskurven. Det er ganske fint. Og siden mannen har dagvakter, så er det deilig å vite at han kommer hjem om noen få timer og at vi får kvelden sammen. Da blir det sashimi og grønnsaker foran TV og kanskje et glass mojito attpå. Enkle gleder! I tillegg er det fint å vite at helgevakt betyr mandagsfri. Og denne mandagen er valgdag, noe som betyr at også barna har fri. Det føles nesten litt som en bonus-helgedag.
Så en tilsynelatende kjedelig og grå lørdag trenger ikke nødvendigvis å være så ille det heller. Spesielt når man i tillegg til det ovennevnte også sitter igjen med glasur til overs etter å ha levert kake til konfirmasjon.
«Prosjekt positivitet» lever videre, og jeg har så absolutt klart å finne noen lyspunkter så langt i dag også.
Spaserturen til skolen sammen med minsten og Snuppa tidlig i morges. Det er ikke nødvendigvis lystbetont sånn i utgangspunktet, men det er ganske deilig når man først kommer seg ut. Også er det hyggelig at vi som oftest møter og slår følge med den nye kompisen til minsten og moren hans på veien.
Å bruke litt av tiden ungene var på skolen til å bake en kake for naboen som skal ha konfirmasjon i morgen. Det er hyggelig å kunne hjelpe til litt, føle at man gjør noe hyggelig for andre. Den største gleden du kan ha, er å gjøre andre glad!
At Snuppa ringte hjem da hun var ferdig med sin skoledag og lurte på om hun kunne hente lillebror på SFO. Veldig overraskende og veldig varmende for mammahjertet. Også passet det helt greit at det begynte å regne akkurat da, så jeg slapp å bli våt..
Mmmm. Kakeduft i huset på en fredag. Nesten litt synd at jeg ikke skal spise den selv.
Etter at jeg skrev mitt forrige innlegg, fikk jeg et lite innfall. For hva om jeg istedenfor å grue meg til hva dagene i september bringer, heller snur dem til noe positivt. Det ville da vært en fin måte å hedre Megans korte liv på. Selvfølgelig vil ikke hver dag være positiv. Noen dager vil være tyngre enn andre. Men uansett hvordan dagen er, ønsker jeg å finne i alle fall en positiv ting. En eneste liten ting å være takknemlig for. Sånn som i går, en dag som kun kan betegnes som grå. Veldig grå. Og regnet som kom i løpet av dagen understreket det helt perfekt. Men på morgenen kjente jeg det, at jeg var takknemlig for at det ikke regnet akkurat når minsten, snuppa og jeg skulle gå til skolen. Det var i alle fall noe.
I dag føles livet litt lysere igjen, og jeg har kjent på opptil flere sånne positiviteter. Mannen har hatt fri, og vi dro tilbake til de hyggelige folkene som leverer gravsteiner og bestilte steinen til Megan. Det ga meg en god følelse. Det føles godt å ha bestemt seg, å ha gjort det. Vi må fortsatt bestemme oss for skrift og dekor, men det største valget er tatt. Samtidig er jeg litt ambivalent til det med å bli helt ferdig med alle bestemmelser. Plutselig er det ikke mer jeg kan gjøre for jenta mi, annet enn å sørge for at graven er velstelt. Skrift og dekor på steinen blir den aller siste avgjørelsen jeg må ta i forhold til hennes eksistens. Men jeg gleder meg også til å få alt på plass. Jeg tror det blir fint.
Dagens kanskje fineste øyeblikk var da jeg satt i bilen mens mannen gikk inn på skolen for å hente minsten. Å se de to komme gående hånd i hånd, minsten lett dansende ved siden av pappaen sin, traff meg rett i hjerterota. For ikke å snakke om hvordan ansiktet hans lyste opp i et stort smil mens han vinket ivrig da han så meg i bilen. Mammahjertet formelig eksploderte av gode følelser. Mer skal ikke til.
Samtidig gleder jeg meg veldig til å være med snuppa på fotballkamp i kveld. Hun elsker å spille fotball, og jeg er minst like glad i å se henne gjøre det. I kveld skal hun spille sammen med jentene som er et år eldre enn henne, noe jeg vet betyr mye for henne. Litt sånn skrekkblandet fryd tror jeg, men sannsynligvis mest fryd. Hun er nok mer spent på morgendagens kamp, da hun skal spille med dem som er to år eldre. Det blir helt nytt. Hennes første 11er-kamp, med mange for henne ukjente jenter. Men hun mestrer nok det også. Og en stolt fotballmamma gleder seg til å se på da også. Og det er positivt!
Nye, men allerede godt brukte fotballsko klare for to nye kamper. For ordens skyld, hun bruker ikke to forskjellige sko. Vi måtte kjøpe to par av samme type sko, men i ulik farge, etter at hun ble inspirert av sin amerikanske venninne i sommer. Kan bli dyrt etterhvert om hun fortsetter med dette..
Tilbake til dette innfallet om å finne positiviteter i hverdagen. Noe man egentlig alltid burde gjøre, men som man ofte er ganske dårlig på. I alle fall jeg. Det høres jo så enkelt ut. Og det er jo ganske enkelt også, bare man tar seg tid til å stoppe opp og tenke litt. Denne måneden er det ekstra viktig for meg å kjenne på de gode tingene i livet. Forhåpentligvis kan jeg klare å finne minst en ting som jeg kan skrive ned hver dag. Om ikke på bloggen, så i det minste i notatene på mobilen min. Jeg skal prøve å dele litt her også. Hver dag vil kanskje være å legge lista høyt, men vi får se hvor vi ender når september er over. Mitt lille “prosjekt positivitet” er i alle fall i gang.
Har du noe du er spesielt takknemlig for i dag? Noe som har gitt deg en god følelse? Del gjerne med meg.
September. Måneden jeg i utgangspunktet så frem til med skrekkblandet fryd, men som jeg har gruet meg til siden juni. Måneden Megan skulle ha kommet til oss. Måneden som skulle ha vært fylt med glede. Noen utfordringer, en god dose smerter (for min del) og søvnløshet – men aller mest glede. Nå er det måneden jeg frykter. Måneden for tapte drømmer. Måneden jeg helst vil sove meg gjennom.
Jeg er livredd for hva denne måneden bringer. Livredd for å gå på nok en smell. Det har vært noen sånne de siste månedene. Foreløpig går det greit. Foreløpig dytter jeg vekk tankene og følelsene så godt jeg kan med en gang de dukker opp. Konsentrerer meg om hverdagslivet, jobb og familie. Men vi er bare tre dager inn i måneden. Jeg aner ikke hva de neste 27 inneholder..
