Det er trist å si det, men i går gikk det omsider opp for meg at mannen min egentlig ikke liker meg. For da han kom hjem fra jobb i går, hadde han med en diger pose fra “julenissen”. Og oppi der lå 24 gaver fra Rituals. Med andre ord, min helt egen adventskalender! Og han kom ikke med det fordi jeg “sutret” over manglende kalender på bloggen i går, dette var nemlig kjøpt inn på forhånd. Jeg forventet det ikke, og fikk rett og slett hakeslepp. Men så slo det meg – han har kjøpt seg fri! Han vil rett og slett ikke klemme på meg hver dag i 24 dager! Han liker meg ikke!!! Jeg vet ikke helt om jeg skal være trist, eller om jeg skal fortsette med klemme-truing i håp om en veldig dyr og fin julegave.
Neida, jeg håper dere skjønner at jeg sånn innerst inne tror at mannen kom med kalender rett og slett fordi han liker meg bittelitt. Og jeg setter veldig stor pris på det. Faktisk tror jeg nesten det er den fineste og mest omtenksomme kalenderen jeg noensinne har fått. Han vet at jeg elsker Rituals, og han tok seg bryet med å få dem til å lage 24 individuelle pakker da den ferdige kalenderen deres var utsolgt. Bare for å glede meg. Det føles veldig, veldig fint. Selv om jeg så absolutt hadde vært fornøyd med bare klemmekalender. For den holder jeg på!
Da har vi faktisk kommet til advent igjen, og i dag åpner mange små og store første luke i adventskalenderen. Jeg har tradisjonen tro fikset kalendere til alle i huset. Mannen (og foreldrene våre) får alltid en kalender med 24 bilder fra året som har gått. Datteren i huset har heldigvis gått over til å ønske seg sminkekalender, noe som er en relativt enkel oppgave. Gutta derimot, vil fortsatt ha pakkekalender. Så gårsdagen ble brukt til å pakke inn 48 smågaver. Alltid i siste liten, og jeg hater det like mye hvert år. Men så er det verdt det også, når man ser gleden i øynene deres når 1. desember kommer.
Jeg derimot, har ingen kalender. Sukk og snufs og stakkars meg! Her er man såret og vonbroten og alt det der. Tenk at ingen ordner noe sånt til meg! Og til og med tror de slipper unna med det. For her om dagen datt en glimrende idé ned i hodet mitt. I år vil jeg ha en klemmekalender! For er det en ting jeg virkelig har savnet gjennom korona-tiden, så er det klemmer. Jeg har ikke alltid vært en klemmeperson, men etter at jeg traff mannen og ble en del av familien hans måtte jeg pent nødt til å bli det. Og etterhvert har det blitt en vane å klemme både den ene og den andre. Og derfor er det også fullstendig unaturlig å ikke gjøre det nå. Det føles helt feil når vi for eksempel møter foreldrene til mannen og det ikke kan klemmes hei og hadet. For ikke å snakke om da vi var på høstferie hos mamma uten å klemme på henne. Jepp, jeg savner klemming.
Du skal aldri undervurdere en god klem, her demonstrert av meg og min kjære mormor for x antall år siden.
Men her inne i vår lille familieboble er klemming helt innafor. Og nå vil jeg rett og slett sikre meg en klem fra hvert familiemedlem i løpet av de neste 24 dagene. Og de må gjerne si noe pent til meg attpå. Da mannen hørte dette mente han det var bedre å bare kjøpe en kalender til meg, men det har han altså ikke gjort. Så da blir det klemming! Minsten, datteren og mannen er egentlig allerede ganske flinke til å klemme på meg, så denne «kalenderen» blir nok mest utfordrende for eldstemann på fjorten vil jeg tro. Skal ikke se bort fra at han heller stikker ut og kjøper en sjokoladekalender til halv pris. Men jeg håper på noen klemmer fra ham også i dagene fremover. Dette er jo tidenes enkleste og billigste adventskalender. Jeg gleder meg til minst 96 klemmer frem til julaften!!!
Jeg hadde visst rett da jeg antydet at rampenissene våre prøvde å utrydde hverandre. For noen dager siden våknet vi nemlig til dette synet.
Disse rampenissene må jo være søsken. De krangler minst like mye og heftig som barna her i huset. Denne dagen var ekstra ille. For etter at Grinche-nissen prøvde å utradere den andre rampenissen med støvsugeren, var det selvfølgelig tid for hevn.
Vi fikk akkurat avverget drukningsforsøket og hadde en alvorsprat med de to kamphanene. Prøvde å forklare dem at begge er like bra og like mye verdt, og at de får utrettet mye mer om de samarbeider. Jeg tror det sank inn, for dagen etter kom de seg i samarbeid opp i julestjernen på stua.
Utsikten var nok eventyrlig, men om det var en fryktelig god idè er jeg mer usikker på. Det er tross alt veldig høyt oppe for to små rampenisser. Men da uhellet (selvfølgelig) var ute, viste rampenissesøskenkjærligheten seg.
Og sånn hang de til vi fikk reddet dem begge to. Etter denne nær-rampenissedøden-opplevelsen har de virkelig lagt maktkampen til side og bare hatt det moro sammen.
Om man skal finne en moral i dette, så må det vel være at det ofte er mye bedre å være to. Det kan så absolutt være dobbelt så moro, og ofte klarer man mer enn man ville gjort alene. Man er gjerne sterkere sammen. Jeg vet faktisk om noen andre innimellom-kamphaner/høner som kunne tatt litt lærdom av dette..
Rampenissene våre er fra Texas. Litt sånn cowboyrampenisser. Ligger i genene. Det fikk vi tydelig se en morgen da vi kom ned i stua. Her var det full rodeo.
Her var de virkelig i sitt rette element. Jeg smeltet helt da jeg så lykken skinne i ansiktene deres. Til og med Grinche-nissen var overlykkelig. Jeg hadde rett og slett ikke hjerte til å ta fra dem kua, som de faktisk hadde stjålet fra mannen min. Dessuten var det lørdag akkurat denne dagen, og da skal man jo ha det litt moro. Kua derimot, var ikke helt enig. Rampenissene hadde jo herjet med henne hele natten, og en eller annen gang i løpet av dagen ble hun fryktelig lei og satte i noen skikkelige sprell. Og selv om rampe/cowboynissene har rodeo i blodet, har de også bodd i Norge i flere år nå. De er kanskje ikke like stødige på ku-ryggen lenger. For å gjøre en lang historie kort: her vant kua.
Det ser ille ut. Jeg var sikker på at her var det både benbrudd, armbrudd og det som verre er. De lå liksom ikke i de beste vinklene. Men heldigvis ble det bare noen blåmerker og et par forstuinger. Og et par veldig skadeskutte stoltheter. Nå halter to stykk rampe/ex-rodeonisser rundt og skuler mot kua som står stolt og hoverende på plassen sin øverst i reolen. Tror det blir en stund til neste ridetur for disse to..
Nå i denne søte (eller stressende, alt ettersom) juletiden er det mange hjem som får besøk av noen rare, små skapninger. Rampenisser kalles de gjerne. Her har vi også hatt besøk av sånne de siste årene. To til og med. De er ganske like, men siden den ene av kanskje ikke helt uvisse grunner (det var såvidt jeg kan huske en minstemann og et kritt involvert) har et litt grønt skjær i ansiktet, aner det meg at akkurat han kanskje er Grinche-nissen.
Disse to sammen er i alle fall en real dose dynamitt. Men i går holdt det på å gå helt galt. For rampete som de er, stjal de i løpet av natta pappas gamle Mercedes og tok seg en real tur på raggen. Dette synet møtte oss da vi sto opp.
Vi lot dem fortsette festen og hastet avgårde til julemorgen på skolen og diverse andre ærend. Sånn i ettertid innser jeg at jeg burde ha stoppet dem eller i det minste gitt dem en alkotest før vi dro. Og kanskje sjekket om sjåføren hadde lappen i det hele tatt. For da vi kom hjem på ettermiddagen hadde det skjedd en alvorlig ulykke.
Det må nok ha vært en god del alkohol innabords hos begge rampenissene for å få dette utfallet. Alternativt prøver den ene å utrydde den andre. Med tanke på hvor upåvirket han bak rattet virker, er vel ikke sistnevnte helt umulig. Vi fikk heldigvis liv i Grinche-nissen under bilen igjen. Men det var på hengende håret. Moralen i denne rampenisse-historien må nok være; når dere har vært på julebord eller andre festligheter og drukket noe sterkere enn vann, saft eller brus – ikke sett dere bak rattet! Ta heller en taxi og unngå sånne katastrofer som skjedde hjemme hos oss.
Endelig har vi kommet til siste luke, både i sjokoladekalendere, pakkekalendere og denne bloggkalenderen. Endelig er dagen her! Det er jul!
Og jul for meg vil aldri bli det samme etter den julen vi hadde i 2013. Den julen familien gikk fra fire til fem. Den julen vi fikk et helt nytt, lite menneske i julegave. Dette ble jo dokumentert i luke 20, men jeg er ikke helt ferdig. Til det var opplevelsen for spesiell. For etter fødselen fikk vi jo et opphold på nyfødtintensiven. Det ble en helt annerledes juleoppladning. Det er vanskelig å beskrive de lange dagene som ble tilbragt vandrende i skytteltrafikk mellom barsel og etterhvert pasienthotellet og nyfødtintensiven. Den rare atmosfæren. Usikkerheten. Vakumet i hodet. Jeg og lillemann der, på hver vår avdeling og resten av familien hjemme. Det var ikke sånn vi så for oss de siste dagene før jul. Det var kaos, men også et lykkelig kaos. Vi hadde fått mirakelet vårt. Og stolte storesøsken fikk såvidt hilse på ham dagen etter fødselen. En rar men stor lykkefølelse.
Lille mannen. Helt ny og ikke helt i form. Her ved siden av en iPhone 4 for å vise hvor liten han var.
Dagene gikk mye i venting. Fikk vi komme hjem til jul? Det var oppturer og nedturer. Dere skal nok hjem til jul! Nei, der var gulsotten gitt, det blir nok ingen julefeiring hjemme på dere i år. Der og da veldig tungt, men en stor bagatell i forhold til spørsmålene som svirret i hodene til mange andre foreldre vi møtte disse dagene.
Spesielt et par satte seg i hukommelsen vår. Vi traff dem i heisen på pasienthotellet sent på kvelden lillejulaften. Vi var nedslåtte fordi håpet om å komme hjem til jul hadde fått seg en seriøs knekk. Jeg hadde fått utdelt koffert med elektronisk brystpumpe og forberedte meg på en jul og romjul vandrende mellom rommet mitt og nyfødtintensiven. De var erfarne, hadde allerede vært der noen uker, og skjønte straks ståa da vi ble stående i heisen sammen. Så vi slo av en prat i gangen. Og historien deres rørte både meg og mannen dypt inn i sjelen. Deres lille jente lå på et av rommene lengst inne i gangen, der de aller sykeste lå. Helt motsatt ende av der vår lillemann var. Hun var bitteliten, og født rett over grensen for når man prøver å redde for tidlig fødte. Egentlig skulle hun ha kommet i mars året etter. De var tydelig slitne, men så ufattelig sterke. Jeg gikk rett inn på rommet og gråt etter dette møtet. Gråt over min egen dumskap, som var så opprørt bare fordi jeg måtte være på sykehuset over julen. Og jeg gråt for dem, som ikke visste om de ville få med seg datteren sin hjem i det hele tatt. Vi møttes i gangene noen få ganger til, men vi ble ikke på sykehuset så mye lenger, selv om det føltes som en evighet. Til tross for dette klarte jeg ikke å glemme akkurat disse menneskene. Jeg lurte så veldig på hvordan det gikk. Frem til for to år siden da jeg så en norsk dokumentarserie på TV. Plutselig var de der! På TVen min, rett før jul. Og det hadde gått over alt forventning med den lille jenta deres. Jeg får faktisk gåsehud bare jeg skriver dette. Jeg har sannsynligvis aldri blitt så glad for egentlig ukjente mennesker før. Fortsatt går tankene mine hver lillejulaften til dem og dette møtet.
Vi forberedte oss altså på en jul på sykehuset. Jeg hadde muligheten for noen timers permisjon på ettermiddag/kveld, men lillemann måtte nok bli. Det var rart og det var vondt, og jeg våknet slettes ikke til noen god følelse alene på pasienthotellet denne julaftens morgen. Langt fra de to andre barna som akkurat da åpnet de siste kalendergavene. Og også et godt stykke unna det nyeste, lille tilskuddet. Det var tungt å ta veien over på intensiven denne dagen, tårene satt løst. En salig blanding av barseltårer, lykkelige tårer og triste tårer. Det var rørende å komme inn på rommet der og finne et bittelite hjemmestrikket sett med ullteppe, lue, votter og sokker. En julegave fra Amandaprosjektet. For et fantastisk tiltak for de bittesmå. Og sykehuset fulgte på med julegaver til de to største barna våre. Det rørte dypt i mammahjertet. Enda mer rørende var det da et kor kom vandrende gjennom gangene og sang vakre julesanger mens jeg satt der med dette bittelille nurket vårt i armene. Følelsene satt i kroppen denne dagen.
Julaften formiddag på nyfødtintensiven.
Så var det tid for den daglige legevisitten. Og så kom julemirakelet! For stikk motsatt av det som hadde blitt sagt kvelden før, kom legen etter en kort diskusjon med sykepleierne inn og sa de magiske ordene: “Ja, hvis verdiene på prøvene hans er fine nå så kan dere vel bare reise hjem og feire jul da!” Hva??? Alle sammen??? Tårer og snørr rant i strie strømmer da jeg forsto hva han sa. Skulle vi virkelig kanskje få dra hjem likevel? Det ble et par nervepirrende og kaotiske timer før vi fikk telefon fra avdelingen mens vi satt i kantinen og spiste litt julelunsj. “Nå kan dere bare komme og hente lillemann!” Vi styrtet opp, hentet minsten og panikkpakket hotellrommet før vi regelrett flyktet ut av sykehuset. Endelig fri, og vi skulle hjem til jul!
Og utrolig nok, som tatt ut av en film, akkurat da vi stoppet utenfor huset vårt begynte kirkeklokkene å ringe jula inn. Og der rant tårene igjen. Det var helt magisk, rett og slett. Jeg nevnte vel julemirakel?
Den største gaven er på plass!
Det ble en ytterst annerledes julaften. Den skulle praktisk nok feires hos svigersøster med familie rett oppi gata, så etter å ha tatt imot oss kunne barna og mamma som hadde kommet på besøk gå opp dit og spise julemiddag mens vi pakket inn det siste av julegaver og desinfiserte flasker og smokker her hjemme. Vi kom oss etterhvert opp til resten av familien og fikk i oss litt kald julemat under gaveutdelingen. Tidenes mest kaotiske julaften, men også den aller beste!
Stolt storebror.
Dagene som fulgte var like kaotiske, med et par returer til sykehuset for sjekk av både lillemann og meg, ammeproblemer, lite søvn og fortsatt svangerskapsforgiftning hos meg. Men det var også tid for å bli kjent med lillebror, venne oss til å være en familie på fem og den aller første trilleturen rundt i nabolaget.
Omsorgsfull storesøster.
Denne julaften og julen er det rett og slett umulig å toppe. De påfølgende har vært mye mer tradisjonelle. Og det er jo også fint. Nå sitter jeg her omringet av tre barn. Tre ekstra glade og gira barn som kom ned på stua til smulespor etter julenissen som tydeligvis likte julekakene og melken vår, pakker under treet og julehefter og godteri i julestrømpene. Roen har senket seg, pappaen har endelig fri og julefrokosten er på gang. I dag er det eneste på programmet en tur til gravstedet for å tenne lys for våre små engler, før det braker løs med julemiddag og gaver hos svigerforeldrene mine i ettermiddag. Og selvfølgelig, mellom der blir det jo en reise til julestjernen, noen nøtter til Askepott og Disney-jul. Akkurat som det skal være!
Jeg skulle ønske alle fikk en sånn jul. Sånn er realiteten dessverre ikke. Noen sitter alene, noen har nettopp mistet en nær og kjær, noen har ikke råd til å feire jul. Listen er lang. Men jeg håper at alle der ute, uansett situasjon, får i alle fall et bittelite øyeblikk av julefred og julelykke. Og kanskje et lite julemirakel også.
Fra meg til dere som har hatt tålmodighet til å lese denne bloggkalenderen – og til dere som ikke har giddet:
Da jeg startet denne bloggkalenderen inviterte jeg dem som måtte lese til å komme med tips eller ønsker om hva jeg skulle skrive om. Nå er jeg ikke akkurat en toppblogger med tusenvis av lesere, så jeg fikk bare en tilbakemelding. Men jeg satte veldig stor pris på denne ene altså! Den var som følger:
Hvordan bli pen i en fei for travle mammaer som skal i juleselskap, men også må ha tid til å pynte ungene… Tips til pene klær til barna og fine julefrisyrer til mor og barn.
Og når noen tar seg bryet med å komme med et sånt tips/ønske, så vil jeg selvfølgelig gjerne følge opp. Det er bare det at jeg på ingen måte er rett person til å komme med akkurat disse tipsene. Jeg måtte jo til og med be om hjelp til enkel hårfrisyre da jeg skulle i bryllup i sommer. Her fikk jeg noen gode tips, og fikk satt opp håret. Det var bare det at det som så både pent og enkelt ut ikke ble det likevel da jeg skulle gjøre det. Jeg endte opp å se ut som en streng, gammel bestemor med stramt, oppsatt hår. Som faktisk var så fullt av hårspray at det sto av seg selv da jeg tok ut hårbånd og spenner.
Så tips til å bli pen i en fei er vanskelig å levere. Jeg blir strengt tatt aldri pen uansett hvor kort eller lang tid jeg bruker. Mitt utseendemessige høydepunkt i år kom vel da jeg ble stylet før innslaget på God morgen Norge. Men det krevde en proff sminkør og et tykt lag med sminke!
Sminke bruker jeg forøvrig sjelden mye av. Og dermed får jeg gjerne stelt meg ganske fort. Og det er en egenskap som er grei når fem stykker, eller seks nå som vi har mamma på besøk, skal stelle seg til juleselskap. Det tar tid – og mye varmtvann..
Når det gjelder klær til barna er det veldig greit. Dress til gutta. Sikker vinner. I alle fall julaften. Skal de ikke være fullt så pyntet kjører vi pen bukse og skjorte. Jentungen er ikke den som er mest glad i å pynte seg, men til jul må hun ha kjole! I år blir det gjenbruk av sommerens kjolekupp i USA, en søt kjole fra Ralph Lauren. Den tror jeg faktisk hun liker selv også.
Hårsveis er også rimelig greit for gutta. De kjører bare på med litt hårgelé. Eller eventuelt mye gelé. Eldstemann prøver desperat å få til Elvis-sveis, med mer eller mindre hell. Og lillemann følger selvfølgelig etter storebror. Jentungen tar også stort sett kontroll over sitt eget hår. Veldig greit for mor å slippe og tenke på det, og hun liker å eksperimentere litt selv. Men det ender ofte til slutt med hestehale eller utslått hår, akkurat som hos meg.
Får sånn blir det gjerne når man er sistemann som får tilgang til badet. Utsvettet selv om man har dusjet tidligere på dagen, for det er jo alltid noe å stresse med. Så da blir det en kjapp ekstravask, ansiktskrem og sminke på øynene. Kanskje litt rouge på kinnene og lipgloss på leppene. Og siden det da er sånn ca. 5 minutt til man skal være ute av døra, blir håret gjerne sånn.
I alle fall om det er nyvasket. Har jeg ikke tatt meg tid til å vaske det blir det gjerne sånn.
Det betyr ikke at håret mitt er skittent om jeg kommer med hestehale altså!
Er jeg derimot litt ekstra vågal og har litt ekstra tid, gir jeg jentungen frie tøyler med hårsåta mi og lar henne eksperimentere seg frem til en festfrisyre.
Neida. Joda. Neida.
Det blir nok en julaften med hestehale i år også…
Og 2018 planlegger jeg å gå i møte sånn!
Værsågod til deg som har ventet trofast på enhjørningen!
Det finnes etterhvert utallige julekalendere på TV. 24 episoder, en hver dag i desember frem til julaften. Mange for barn, noen forbeholdt de litt eldre. Og selvfølgelig av ymse kvalitet. Noen er definitivt bedre enn andre.
Her i huset er det en sånn kalenderserie som trumfer alle andre. Jul i Skomakergata! Denne serien er tradisjon. Den har surret og gått hver desember siden barna var ganske små. Ingen jul uten! Ja, om du var i noen slags tvil, jeg var barn på 70/80-tallet.
Barna har elsket denne tradisjonen. Men nå begynner de visst å gå lei. I år var det kun eldstemann som ville se på. Men interessen holdt ikke lenge. I helgen hadde vi nemlig Skomakergata-maraton. For vi hadde rent glemt å se en episode pr. dag. Så det ble episode 1-16 sammenhengende. Eldstemann holdt ut i tre, resten av tiden surret skomaker Jens Petrus Andersen og vennene hans bare i bakgrunnen. Til slutt var det bare jeg som satt igjen, i en rus av nostalgi, nesten tilbake i TV-stua til besteforeldrene mine.
Jeg kan jo skjønne at interessen til barna ikke akkurat er der. Det finnes kalendere med mye mer og bedre innhold enn denne. Og man må kanskje ha sitter foran NRK og Barne-TV og sett den som barn for å sette pris på den. For den holder nok ikke helt mål i nåtiden. Her er det mye som ikke hadde vært helt greit om det hadde vært spilt inn i dag. For Skomaker Andersen er unektelig en trivelig kar, men det er for eksempel noe som skurrer når han koser og klemmer på unge Stine og trygler henne om å danse for ham. Helt greit den gangen dette ble spilt inn, men nå i moderne tider noe ugreit. Tidene har definitivt forandret seg..
Men for meg er serien fortsatt gode barndomsminner. Intromusikken, den idylliske gata, Tøflus, kruspersillen og snurr film, Jon Blund og den fine sangen hans, barnas rettigheter, den lille babyskoen og appelsinen med nellik. Det var barndommens jul det!
Skomakeren holdt på interessen til disse tre i sånn ca. 5 minutter, så fikk mor ha TVen i fred. Praktisk når jeg tenker meg om! Får kanskje prøve meg på episode 17-22 i dag..
Etter en dag med fokus på bursdag i går, er det rett tilbake til julestria i dag. Eller, egentlig ikke. Vi er stort sett ferdig. I dag er det husvask som står på programmet, så er vi i mål! Det er deilig det! Og i kveld kommer mamma på en ukes julebesøk, så nå kan vi nesten bare ringe jula inn.
Men bare nesten. For alt går likevel ikke helt på skinner. En forkjølet bursdagsgutt kom seg gjennom dagen sin i går, men nå er han fullstendig utslått. Det ble ingen koselig teater-tur sammen med barnehagen for ham i dag. Isteden ble det tidlig juleferie med hoste, snørr og det som verre er. Stakkars liten. Da er det ekstra godt at alt annet er såpass i rute.
Også trenger heldigvis ikke alt å være perfekt. Jeg vet ikke hvordan det er med deg, men jeg er ikke så veldig pertentlig med denne julevasken. Tak, vegger, skap og vinduer får være som de er. Jeg vasker bare litt grundigere rundt. Og titter du under sofaen vår så tipper jeg du finner både hybelkaniner, noen leker og litt diverse. Men det lukter i alle fall rent her!
Også har jeg selvfølgelig fått opp den fineste julepynten. Mest prominent, en hel bråte med nisser som de to eldste laget da de gikk i barnepark. Jeg bare elsker disse.
Det virker ikke som alle nissene er like happy, men dette er den første julepynten de to eldste laget. En hvert år fra de var 1 til de var 4. Tenk at de i det hele tatt har vært så små..
Nå har de fått selskap av minstemanns første barnehagenisse fra i fjor. Dette er dyrebare nisser altså.
Cowboynissen er også på plass som dere kan se. Denne er definitivt blant mine julefavoritter.
Det samme er denne. Litt amerikansk blant alt det norske. Her i huset er det en salig blanding.
Og når vi er inne på favorittpynt. Denne må frem hver jul.
Jeg er litt usikker på om jeg synes den er noe særlig fin, men den har likevel en helt spesiell betydning for meg. Denne fikk jeg nemlig av min første kjærlighet og beste venn for mange herrens år siden. Nå som han ikke finnes lenger er det et kjært minne.
Og der kommer vi til dagens dype tanker. Tanker om hvor skjørt livet er. Tanker om hvor lett det er å ta alt og alle for gitt. Men nå er det engang sånn at du vet aldri når dine eller dine kjæres dager er talte. Når som helst kan noe skje. Sykdom, ulykker – plutselig er livet snudd på hodet. Det kan skje på hverdager eller helligdager. Julen er intet unntak.
Så derfor. Drit i å vaske ned huset fra gulv til tak. Drit i at ikke alt er perfekt. Slipp tak i julestresset og se heller dem du har rundt deg. Gled deg over det du har. Gled deg over dem du har. Og glem aldri å fortelle dem at du er glad i dem, for plutselig er ikke den muligheten der lenger.
Vær så snill, du som leser dette, gi dine kjære eller noen du setter pris på en ekstra klem i dag!
I dag må jeg bare rette fokus fire år tilbake i tid og til det store som skjedde denne dagen. Det var nemlig dagen denne fine, lille mannen kom til verden og lappet sammen knuste hjerter. Lykken kan ikke beskrives. Visst var det en overveldende lykke også da de to eldste kom til verden, det er jo alltid det aller største i livet. Forskjellen var at de to egentlig kom noen år før de skulle, mens minstemann kom noen år etter planen. De fleste som leser denne bloggen kjenner nok til den historien nå. Når det er sagt, sånn i ettertid så kom alle tre akkurat når de skulle.
Og i dag er det altså fire år siden det minste mirakelet vårt kom inn i familien vår. Det har gått så fort! Akkurat som det gjorde denne dagen rett før jul i 2013. For vi var slettes ikke forberedt på at han skulle komme akkurat da. At han skulle komme litt før tiden, ja, det regnet vi med. Men vi trodde i alle fall at vi skulle feire jul først. Og vi håpte at vi skulle komme over i 2014 før han kom. Men sånn ble det altså ikke.
Jeg hadde allerede vært i dårlig form en stund, med et blodtrykk som fikk legene til å true med sykehusinnleggelse. En stressfaktor i seg selv. Jeg var til jevnlige kontroller på sykehuset, og denne dagen var det klart for ny kontroll. Det var en fin fredags morgen, og siste skoledag før jul for de kommende storesøsken. I tillegg skulle mamma komme nedover denne dagen, og jeg gledet meg til å hente henne på togstasjonen med den store magen min. Jeg var akkurat 37 uker på vei, og nå skulle jeg bare slappe av i jula og lade opp til fødsel. Likevel tok jeg faktisk med meg sykehusbagen da vi reiste til sykehuset denne morgenen, sånn i tilfelle de skulle gjøre alvor av trusselen. Underbevisstheten min visste kanskje.
For på sykehuset var de slettes ikke fornøyde. Blodtrykket mitt bare økte. CTG viste en baby som knapt beveget seg, og ultralyd viste en liten baby med ytterst lite fostervann å boltre seg i. Her var det bare å sette i gang fødselen før det gikk galt for oss begge.
Jeg visste det egentlig. Jeg hadde merket det godt i det siste, at det var mindre liv i magen. Jeg lå mang en natt og trykket på magen for å få ham til å bevege seg. Sto opp og drakk saft eller brus. Satt der lam av skrekk med tårer i øynene mens jeg ventet på et lite livstegn. Jeg burde jo ha ringt sykehuset, jeg vet det nå. Men jeg følte at jeg bare var hysterisk på grunn av forhistorien min. Det var sikkert normalt. Alt var nok bra. Men det var det altså ikke.
Så du der ute som går og venter, som føler at du kjenner mindre liv enn før. Kontakt sykehuset, få en sjekk! Ikke vent sånn som jeg gjorde. Det kunne gått så alt for galt! Sjekk ut Kjenn Liv-kampanjen!
Likevel var det et sjokk da jeg satt der og fikk beskjeden. “Babyen din må ut nå!” Jeg skalv og jeg gråt. Dette var jeg ikke klar for! Også jeg som skulle føde på ABC-avdelingen. Helt naturlig. Det var helt utelukket nå, og der og da et stort nederlag. I ettertid – helt greit. Så måtte jeg på vanlig fødeavdeling, men jeg fikk i alle fall lov å føde. Og jeg fikk et levende barn. Jeg tør ikke å tenke på hva som hadde skjedd om jeg ikke hadde kommet på kontroll denne dagen. Og selv om det også var en slags nedtur at han kom i desember istedenfor januar, sånn i forhold til skolegang og alt det der, så vet jeg at hadde vi ventet til januar så hadde det ikke blitt noe skole å tenke på..
Vi fikk aller nådigst et par timers permisjon før igangsettelsen sånn at vi selv kunne hente barna på skolen og fortelle dem hva som var i ferd med å skje. Vi raste rundt og ordnet det siste, mens jeg kjente på angsten for at disse få timene skulle være skjebnesvangre for livet i magen. Jeg følte meg rett og slett som en tikkende bombe, en vandrende katastrofe. Og det var ikke fritt for at det falt noen tårer da jeg sto i gangen utenfor klasserommet til jentungen i 1. klasse og ventet på at hun lykkelig skulle komme ut, klar for sin første juleferie som skolebarn. Jeg var rett og slett utenfor meg selv.
Så ble spente barn levert hos besteforeldrene, og vi dro igjen mot sykehuset. Nå skulle det skje, det vi hadde ventet på så lenge. Det føltes på ingen måte trygt, men nå var vi så nær målet. Snart skulle vi få den siste brikken i familiepuslespillet i armene våre. Nå ble vi forespeilet at det kunne ta hele helgen, men det hadde jeg aldri den store troen på. Kroppen min gjør jobben fort når den først setter i gang. Jeg fikk tabletter for å komme i gang, med liten virkning i starten. Det ble noen timer med venting og vandring rundt på sykehuset. Skulle det likevel ta lang tid? Men på kvelden eksploderte det. Fra ingenting til kraftige rier som aldri ga seg. Jordmødrene fikk hastverk, og plutselig befant jeg meg på en fødestue. Vel på plass der var jeg ikke like eplekjekk som da jeg valgte naturlig fødsel på ABC. “Jeg trenger epiduraaaaaaaaal!!!!” Men noe sånt var det slettes ikke tid til, for akkurat som storesøsteren bare raste lillebror ut i verden. Plutselig sa det plopp, og en liten fuglunge med spede skrik lå mellom beina mine. Alle var like forundret over hvor liten han var, noe jeg der og da brydde meg svært lite om. For å få ham opp på brystet var bare fullkommen lykke. Fullstendig ubeskrivelig. Det som var så etterlengtet. Det jeg hadde sluttet å tro på skulle skje. Endelig!
Så ble det nok en gang kaos. For alt var ikke helt som det skulle med den lille fuglungen vår. Han var visst litt slapp, noe som i lykkerusen gikk meg hus forbi. Han ville ikke ta puppen, og de forsøkte å gi ham litt sukkervann uten stort hell. Så ga de beskjed om at de skulle ta ham med ut og veie ham, jeg kunne godt ta en dusj og spise litt så lenge. Mannen fikk bli med ut, og jeg fikk god tid til å samle meg sammen. Jeg dusjet. Jeg spiste. Jeg pakket sammen alle sakene våre, som strengt tatt aldri ble pakket ut på den korte tiden vi var på fødestuen. Jeg samlet i alle fall sammen alt mens jeg ventet. Og ventet. Og ventet. Inntil en barnepleier kom inn og fortalte at det hadde tatt den lille gutten vår med til nyfødtintensiven. Du sa hva, sa du??? Joda, de fikk ikke stabilisert blodsukkeret hans, som var veldig lavt, så han måtte ha hjelp der. Jeg skulle få et rom på barsel og så kunne jeg få gå inn til ham og mannen på intensiven.
Jeg var fullstendig forvirret. For en dag. Her gikk alt for fort, høyt over hodet på meg en plass. Det var en rar opplevelse å komme inn på nyfødtintensiven og se dette lille vesenet ligge der, med slanger og ledninger. Min bittelille gutt som viste seg å bare være litt over 2 kg. Min gutt, som egentlig ikke føltes som min gutt. For det var sykepleierne der som hadde kontrollen over ham. Jeg følte at jeg måtte be om lov bare for å holde ham. Men likevel, det var også en positiv opplevelse. Dette var noe helt nytt, men nå fikk vi se livet på nyfødtintensiven fra innsiden. En plass jeg aldri hadde sett for meg at vi skulle være. Men når det først ble sånn, så var det absolutt en fin plass å være. Full av omsorg og utrolig flinke sykepleiere og leger. De er fantastiske de som jobber der! Det rev i sjelen å se alle de forskjellige skjebnene der. Vår lille gutt var et av de friskeste barna. Han lå aldri i kuvøse, han trengte bare litt ekstra omsorg og næring de første dagene. Lenger inne i gangen lå de sykeste barna. Det var en vond visshet, samtidig som vi var så ufattelig takknemlige for at vi ikke var der. Vi fryktet vel aldri for livet hans, selv om det var en skummel opplevelse. Usikkerheten for oss var vel mer om vi fikk komme hjem til jul eller ikke. Lange dager var det i alle fall, og en erfaring jeg i ettertid er glad for å ha med meg.
Og nå har det altså gått fire år. Fire år siden dagene med lykke og kaos. Han er ingen fuglunge lenger, minstemannen vår. Stor er han ikke, men han fyller seg selv på tvers og på langs, og er helt perfekt. Vår lille mirakelgutt. Vårt hjerteplaster. Vår lykkeklump. Familiens lille kjæledegge. I dag handler ingenting om jul, i dag handler alt om deg og dine fire år!
