I dag har jeg ikke følt for å rope hurra om noe som helst, helt til jeg opplevde noe litt spesielt i ettermiddag. Sikkert trivielt for de fleste, men jeg har lyst til å dele likevel.
For i ettermiddag surret et helikopter over huset vårt. Ikke noe fryktelig spesielt med det, men det hang såpass lenge at jeg til slutt måtte gå ut og titte. Om du har lest bloggen min en stund, vet du sikkert at jeg har et spesielt forhold til helikopter. Om du ikke kjenner historien min, så er det kort fortalt sånn at pappa, som døde i fjor høst, var helikopterpilot. Jeg har det litt i blodet.
Og da jeg kom ut og tittet opp, trodde jeg knapt mine egne øyne. Jeg måtte rett og slett blunke et par ganger. For der oppe, sammen med helikopteret, var det en merkelig regnbue på himmelen. Jeg har alltid likt regnbuer (hvem gjør vel ikke det), men etter graviditeten med Megan har de blitt ekstra spesielle for meg. Det har muligens noe med hvordan sangen «Rainbow» traff meg da hun fortsatt levde i magen min. Eller at jeg så på henne som en regnbue etter stormen. Som noe vakkert og positivt. Nesten mirakuløst. Hun var min lille regnbue.
I alle fall, selv om de fleste vil se på helikopteret og regnbuen som tilfeldigheter, så ga synet meg en god følelse. For hvem vet. Kanskje finnes det mer mellom himmel og jord enn vi aner. Og kanskje bestemte pappa og Megan seg for å sende meg et lite tegn akkurat i dag. Det er i alle fall en fin tanke.
Det ble visst stille fra meg igjen. Jeg føler for å beklage det, men så synes jeg egentlig ikke jeg trenger å gjøre det heller. Noen ganger kommer livet i veien for hyppig blogging. Og det er helt greit, uansett om man er hobby-blogger som meg eller om man lever av det. Livet er førstepri. Og noen ganger skjer det for mye, eller man orker rett og slett ikke. Eller en kombinasjon kanskje. Sistnevnte passer nok ganske godt for meg akkurat nå. Jeg tenker ofte på å skrive, men så orker jeg ikke. Hodet er fryktelig slitent om dagen, og kroppen følger gjerne naturlig etter. Samtidig fylte jeg helgen med familie og aktiviteter.
Om du følger meg på Facebook eller Instagram har du kanskje sett at vi tok en aldri så liten tur over grensen i helgen. I utgangspunktet vurderte vi en litt lengre tur enn det vi endte opp med. Siden mannen hadde fri fra fredag til tirsdag, tenkte vi egentlig å bruke hele helgen og dra til Ullared og Fjällbacka. Ullared fordi mannen (ja, mannen!) har lyst dit, noe påvirket av serien på TV. Fjällbacka fordi jeg hadde lyst til å se plassen jeg har lest så mye om i Camilla Läckbergs bøker. Jeg elsker svensk krim, og spesielt hennes bøker slukes rått. Men da helgen kom kjente jeg at en lang tur på ingen måte fristet. Eventyrlysten var borte og tanken på et Ullared fullt av mennesker bød meg imot. Solsengen på terrassen fristet mye mer. Ullared forsvinner uansett ikke, og er nok bedre utenfor høysesongen. Så fredag og lørdag ble det mest avslapping, samt overnattingsbesøk av venninnen til jentungen. Litt kjedelig kanskje, men definitivt bedre enn shoppingkaos. Lørdag klarte jeg til og med å lure med meg mann og barn pluss nevnte venninne på fotballkamp. Å se tangotrøyene fra hjembyen Ålesund i aksjon hjelper alltid på litt tungt humør.
La dere forresten merke til rolleombyttingen her? Mann som vil på shopping, kjerring som vil på fotballkamp.
Siden solen glimret med sitt fravær på søndag, bestemte vi oss for å ta turen til Fjällbacka da isteden. En litt planlagt spontantur. Vi var litt usikre på om vi ville gjøre det til dagstur eller overnattingstur. Jeg er ikke akkurat den mest stabile personen om dagen, dermed har jeg også litt beslutningsvegring. Jeg var heldigvis snartenkt nok til å hive et undertøysskift til alle ned i veska sånn i tilfelle. Vi fikk bruk for det.
Hvorfor vi aldri har kjørt til Fjällbacka før, aner jeg ikke. Det er ikke langt for oss som bor på Østlandet. Vi drar jo til Strömstad-området noen ganger i året, og denne idylliske plassen ligger bare ca. en halv times kjøring derfra. Har du, som meg, lest bøkene til Läckberg og kanskje til og med sett TV-seriene som har blitt laget på bakgrunn av dem, så kjenner du deg umiddelbart igjen. Jeg forventet nesten å snuble over et lik. Samtidig er idyllisk egentlig ikke beskrivende nok. Jeg falt i alle fall pladask! Bildene jeg tok i løpet av de to dagene vi var der, sier egentlig det meste.
Noe overnatting her ble det derimot ikke. Her bør man nok være tidlig ute med bestilling, for i forhold til popularitet er her alt for få overnattingsplasser. Men vi var ikke klare for å dra hjem heller, så vi endte opp i en suite på Strömstad Spa & Resort. Ikke feil det heller, si. Jeg satte spesielt stor pris på både takterrasse og veranda.
Ikke helt den utsikten vi ville ha fått i Fjällbacka, men greit nok. Og kanskje litt mer “luksus” over hotellet.
Mandag kjørte vi den lille halvtimen tilbake til krimidyllen. Nytt og selvmotsigende ord, jeg vet. Men det finnes egentlig ikke noe mer beskrivende ord enn akkurat det. Her tok vi en runde minigolf før vi nok en gang ruslet rundt i de sjarmerende, smale gatene.
Jeg angrer litt på at vi ikke gikk trappene opp til Kungsklyftan og Vetteberget, men energinivået var ikke helt der denne gangen. Jeg har hørt at det er en kjempefin og spesiell tur, og at utsikten oppe på toppen er fantastisk. Dog litt skummelt med kombinasjon lite sikring og høydeskrekk.
Det hele ble avsluttet med en liten kake på brygga før ferden gikk videre til bittelitt handling på Nordbysenteret (en liten følelsesmessig utfordring for meg som var lykkelig gravid sist vi var der) og deretter hjem.
En ting er sikkert, det er ikke siste gang vi er i Fjällbacka. Jeg har definitivt fått en ny favorittplass på lista mi. Og det bare et par timer hjemmefra! Så enkelt og greit kan det altså være. Og nå som jeg har vært der må jeg nok pløye gjennom Läckberg-bøkene mine igjen. Spesielt siden Camilla (ja, vi er på fornavn nå) selv tok seg bryet med å like mitt lille Instagram-innlegg fra hennes hjemplass. Ble bare litt starstruck da jeg oppdaget det..
I dag kunne jeg ha skrevet mye om litt små-vanskelige ting. Som allergi og hvor ille øynene mine ser ut etter å nesten ha blitt klort ut. Eller vårt aller første foreldremøte på ungdomsskolen, og hvor rart det er at eldstemann skal over i en ny epoke etter sommerferien. Eller ikke minst, om hvor stille det er i huset når minstemann har reist på overnatting med barnehagen. Hvor rart det er å plutselig bare ha to store barn i huset, og hvor utenkelig en familie uten han hadde vært. Vi gjorde virkelig rett i å kjempe for og få ham! Jeg kunne også skrevet en hel masse om mamma-nevrosene som dukker opp når jeg ikke har kontroll på ham. På skumle tanker om at han detter i vannet eller bare forsvinner. Men jeg velger å tro at han har det supert og at han kommer hjem like hel i morgen.
Istedenfor deler jeg et lite bildedryss fra påskeferien vår i Ålesund. Det var så godt å få over en uke der oppe nå, selv om det ble desto tyngre å reise derfra. I en ideell verden hadde jeg fortsatt bodd der. Men kanskje en dag.. Jeg nyter i alle fall hvert øyeblikk jeg får der oppe. Denne påsken hadde jeg dessverre en form som begrenset meg litt, så jeg fikk ikke gjort alt jeg ønsket. Isteden ble det ganske rolige dager og få utskeielser. Men det er greit det også. Vi fikk likevel til noen fine turer, noen hyggelige øyeblikk med familie og venner, flere besøk på graven til pappa, ganske mange softis i sola og flere fantastiske solnedganger. Kan virkelig ikke klage da!
Den første av mange feriedager i hjembyen min, Ålesund. Bylørdag, sol og Stuen-softis. Måkeskrik og bølgeskvulp. Kjente ansikt og hyggelige møter. Ro i sjelen og vakker solnedgang. Toppen av lykke. Jeg er hjemme!
