Jeg er ikke et menneske som lett lar meg påvirke av å se eller lese nyheter. Jeg registrerer som oftest uten alt for mye følelser. Selvfølgelig er det ting som setter seg mer enn andre ting. Det er mye elendighet der ute. Men bildene som har rullet over skjermen de siste dagene har truffet meg hardere enn mye annet. Først sammenraste hus, så gater fulle av vann og mennesker som har mistet alt. Ikke unikt selvfølgelig, men akkurat disse bildene er litt “to close to home” for meg. Det var jo hjemme. Hjertet mitt blør når jeg ser storbyen Houstons gater forvandlet til innsjøer. Dette er forsåvidt heller ikke unikt, det har skjedd før. Det skal lite til før gatene oversvømmes her, “turn around, don’t drown” er et mantra hver gang det kommer en skikkelig regnskyll. Men dette er ekstremt. Verre enn noen gang, større enn oversvømmelsene etter den tropiske stormen Allison i 2001. Harvey har gjort enda mer skade enn jeg fryktet før helgen, og den er ikke ferdig enda.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Dette er en relativt vanlig ting i Houston. Kraftige tropiske regnskyll som raskt fyller de mest flomutsatte områdene med vann. Flash flood warnings popper opp på mobilen, og det er lurt å holde seg unna områdene med mest vann. På bildet under hadde det bare regnet i noen få minutter. Tenk deg flere dager med dette..

For dem som ikke er kjent med området er det vanskelig å skjønne omfanget av det som vises på nyhetene. Hvor store områder og hvor mange mennesker som faktisk er rammet. Jeg så en veldig god beskrivelse på dette før i dag, uvisst hvem som er opphavet til dette, men jeg syntes det gjorde alt litt mer tydelig:

“For my non-Houston friends- to help you understand the devastation:
Houston is huge. The greater metropolitan area is circled by the Grand Parkway – which is 170 miles (ca. 27 mil) long. That makes the area of the circle inside the Grand Parkway over 2200 sq. miles (5698 km2).

2200 square miles of densely habited, urban and suburban, areas are flooded.

Imagine if the entire state of Delaware, with twice the population of Manhattan, was under water.

About 7 million people.  Yes, that’s right…..

That’s the Houston metroplex with all of its suburbs and annexes.

It’s still raining.”

Prøv å gjøre dette om til norske forhold..

Disse to bildene sier også litt. Det øverste tok jeg i fjor sommer, det nederste er tatt av den lokale nyhetskanalen ABC13 Houston nå under flommen.

På grunn av forholdet mitt til Houston følger jeg en del sider der på Facebook, og de siste dagene har feeden min vært full av hjerteskjærende meldinger og bønner om hjelp. Jeg klarer ikke å lese alt engang. Det er ikke få ganger jeg rett og slett har fått gåsehud (og ikke på en god måte) av det jeg leser. Det er mye som ikke når media, i alle fall i Norge. Foreløpig er det offisielle tallet på omkomne etter Harvey veldig lavt. Jeg blir ikke overrasket om dette stiger kraftig når alt er over. Gjør det ikke det så er det et mirakel. Eller kanskje på grunn av alle de barmhjertige samaritanene. For tårene som titt og ofte har trillet hos meg de siste dagene har ikke bare vært på grunn av ødeleggelser og elendighet. Det er også på grunn av det enorme samholdet som kommer frem. Hele Texas står sammen i dette, sånn først og fremst. Det rører meg dypt i sjelen å se mobiliseringen for å hjelpe. Naboer hjelper naboer, ukjente hjelper ukjente. Sivile risikerer sine egne liv for å redde andre. I tillegg kommer det hjelp fra alle kanter av USA. Her er det medmenneskelighet så det holder!

Jeg kjenner Texas. Og jeg kjenner Houston. Jeg vet at de vil reise seg igjen. Og jeg gleder meg til å komme tilbake til disse kjente gatene neste sommer. For det er tradisjon å kjøre innom Houston når vi er i Texas, jeg må alltid ned til gamle trakter ved kysten. I år ble det dessverre ikke sånn, en helt annen roadtrip ble prioritert. Neste år var Galveston og Houston allerede på reiseplanen igjen, og etter disse dagene føles det nesten enda viktigere å komme tilbake dit.

Men akkurat nå verker hjertet, og magen vrenger seg for hvert bilde jeg ser av alt dette vannet. Alle disse menneskene som har mistet absolutt alt. Ansiktsuttrykkene. Blikkene. Jeg kjenner desperasjonen fra alle disse meldingene i Facebook-feeden min. Dødsangsten. Frykten for å miste nære og kjære. Jeg kjenner litt på det selv. Plutselig frykter jeg likevel for dem jeg kjenner i området. Dette ble verre enn forventet. Søndag fikk jeg heldigvis bekreftelse fra en kjær venn som bor i det samme sentrumsområdet som også en gang var mitt om at hun var trygg hos datteren litt utenfor byen, men nå virker det plutselig ikke helt trygt der lenger heller. Det er mer vann i vente og demninger er i ferd med å briste. Jeg vil helst ikke mase, men må nok sende en ny melding i dag. Jeg lurer mye på hvordan mitt gamle nabolag ser ut. Har det sluppet unna det verste eller flommer vannet der også?

Denne videoen med et klipp fra en sang Coldplay har skrevet om Houston, sier egentlig det meste akkurat nå. Jeg føler så inderlig med Texas, og spesielt fine Houston og dens befolkning. Gammel kjærlighet ruster som kjent ikke.

#vær #orkan #harvey #flom #texas #houston #texasstrong #houstonstrong

Her sitter jeg, i et stille og tomt hus. Og jeg føler meg nesten like tom innvendig. Hjertet verker litt over vissheten om at jeg er alene og litt av savn. Jeg er rett og slett litt ensom. Og det er fullstendig patetisk. For mannen som jeg av og til ønsker langt pokker i vold har ikke dratt avgårde for godt. Bare fra i dag til i morgen. Det er virkelig ingenting! Ikke er han så alvorlig langt unna heller. Likevel verker det altså. Og det er kanskje en bra ting. For det kan vel bare bety at selv om man har vært sammen lenge og at livet til tider går i bølgedaler, så er det verdt å holde sammen. Forhold kommer ikke gratis, de må jobbes for, vedlikeholdes litt som gamle biler. Innimellom må de kjempes for. Noen ganger taper man, kampen er ikke verdt det lenger. 

Når man tenker over det så er det altså godt at hjertet verker selv over et lite døgn alene. Man har kanskje godt av å kjenne på den følelsen innimellom. For man glemmer fort den følelsen i hverdagen, og det er alt for lett å ta hverandre for gitt. Jeg innrømmer det, jeg tenker av og til at det kanskje hadde vært bedre å være alene. Når jeg er på mitt mest slitne og frustrerte. Men det hadde jo ikke det! Det hadde ikke tatt lange tiden før savnet hadde blitt for stort. 

Jeg trives best med mannen min i nærheten. Han gir meg trygghet. Støtte. Jeg er glad jeg kan dele ansvaret om barna med ham. Selvfølgelig klarer jeg meg fint alene med dem, men alle foreldre synes vel det er bedre når man er to. Det blir fort mer slitsomt når en person skal dele seg på tre. Tre med forskjellige behov. All ære til dere alenemødre der ute, uansett situasjon og antall barn. Og til dere som er alene i lange perioder. For meg holder det med en dag eller to. Jeg håper jeg slipper å finne ut hvordan det er å være alene over lang tid. Jeg bøyer meg i støvet for dere som er tøffe nok til å takle hver dag alene, frivillig eller ufrivillig.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Og jeg er så takknemlig for at jeg har noen å savne, og at jeg kan glede meg til familien nok en gang er komplett i morgen.

Og en smule flau over å være så fullstendig patetisk…

#familie #ekteskap #savn

Hverdagen har tatt over livet med et brak. De siste dagene har hodet enten vært for fullt eller for tomt til å skrive et eneste ord. Nå er helgen her, og jeg har sunket inn i et slags merkelig vakuum hvor jeg prøver å prosessere den siste uken.

Mandag var det altså skole- og barnehagestart. Jeg klarer fortsatt ikke å samle hjernen rundt det faktum at vi har en femteklassing og en sjetteklassing i huset. De begynte jo nettopp i første, med små kropper og alt for store sekker! Hva skjedde?

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Jeg liker virkelig ikke farten dette går i. Og for en mamma som ikke er veldig glad i forandringer ble det litt mye med både nye klassetrinn og nye lærere. Godt de ikke hadde lekser utenom å få bokbind på nye bøker denne uka, da tror jeg hodet til mor hadde gått i svart.

Godt er det også at minsten fortsatt er barnehagegutt, og fortsatt på samme avdeling som før. Skulle han byttet over til storavdeling nå hadde det blitt for mye for en mamma i følelsekaos. Mellomavdeling er finfint. Men for å gjøre forvirringen denne uken komplett er det også der mange nye barn og voksne å forholde seg til. Det skal ikke være lett..

Andre tar selvfølgelig sånne forandringer på strak arm, men jeg er skrudd sammen sånn at jeg rett og slett blir sliten av sånt. Og i tillegg sliter kroppen min noe så inni granskauen med å stå opp før klokken 7 på morgenen igjen. Den vekkerklokka er brutal altså! B-menneske, sa du?

Det blir noen kopper kaffe, for å si det sånn. Jeg tror faktisk at ungene takler bedre enn meg at hverdagen er tilbake. I alle fall de to store. Minsten er rimelig trøtt sånn tidlig på morgenen han også. Han er ikke den første som leveres i barnehagen. Priser meg lykkelig over at jeg fortsatt har muligheten til å gi ham rolige morgener.

Det er fint å kunne ta seg tid til en morgentur til barnehagen, og godt for ham å være tilbake der etter en ekstra lang sommer, først med sykdom og så rett over til mange ukers ferie. Men har han ikke plutselig blitt veldig mye større han også, mon tro? Hjelp!

Og torsdag kom jeg for første gang på lenge hjem til tomt hus etter å ha levert minstemann. Så etterlengtet, men så rart da jeg plutselig sto der i stillheten. Skulle jeg juble eller krølle meg sammen i fosterstilling? Le eller gråte? Det endte i en slags mellomting. Eller, jeg fikk gjort unna jobbing, etterpå surret jeg hvileløst rundt før jeg endte opp med å sitte apatisk i sofaen. Husvasken som jeg vanligvis gjør i fred og ro tok jeg etter barnehagehenting. Fredagen var ikke stort bedre. Tanken om å lese litt etter endt jobbing ble med bare det, isteden endte jeg halvsovende i en stol på terrassen. Hvor håpløst er ikke det?

Takk og lov for at helgen er på plass nå. Et par dager med ro i hodet. Et hode som verker og helst bare vil sove i dag. Så sterk er jeg liksom. Satser på at rutinene faller litt mer på plass neste uke, selv om jeg har mine tvil. Er spent på hvordan en uke som starter med et døgn alene med tre barn, lekser, gamle og nye fritidsaktiviteter og avsluttes med en mann med helgevakt vil bli. Følg med, her kan det bli både kaos og katastrofe..

#hverdag #skolestart #mammalivet

Se godt på dette bildet. På en måte fascinerende, men også fryktelig skremmende. Den hvite “spiralen” er orkanen Harvey som raser over det varme vannet i Mexicogulfen. Et varmt vann som er himmelsk å bade i, men som styrker orkanen. Den er nå kategori 2, og vil sannsynligvis være oppe i kategori 3 eller 4 før den treffer land. Og den raser mot kysten av Texas. Mitt kjære Texas. Om ikke mange timene treffer den for alvor en eller annen plass rundt Corpus Christi. Og her vil den sannsynligvis sakke ned farten og påvirke hele kysten gjennom helgen, med vind og ikke minst enorme mengder av regn. Og dette er et område som er ekstremt utsatt for oversvømmelser. Jeg har sett det selv, men ikke i den samme skalaen. Dette er den sterkeste orkanen som har truffet USA på flere år, og den er en potensiell kjempekatastrofe. Det at den er førsteoppslag på norske TV-nyheter før den i det hele tatt har truffet land sier sitt.

Jeg er langt borte, men likevel kjenner jeg en merkelig følelse av angst for dette monsteret som raser mot Texas. Den kommer ikke til å påvirke familien min som bor i Dallas, de får kanskje litt regn. Altså ingen fare der. Jeg har noen venner/bekjente som bor i Houston, min “gamle” by. Jeg frykter ikke for dem på noen måte – tror jeg. De er sannsynligvis smarte nok til å holde seg innendørs. Oversvømmelser i Houston er ikke til å spøke med. Jeg bare frykter for kysten generelt. Spesielt Houston og Galveston. Kanskje aller mest Galveston. En flat øy i havgapet, trenger jeg å si mer? Jeg hater å tenke på hvordan Harvey vil herje med denne perlen i helgen og hvordan det vil se ut der etterpå, til tross for at øyet av orkanen treffer et godt stykke unna. Mitt øyparadis, som jeg gleder meg så veldig til å komme tilbake til neste sommer. Jeg har allerede sett det forandre seg etter orkanen Ike i 2008. Vil det være annerledes igjen neste år?

Og siden jeg nevner Ike; så høyt sto vannet i butikkene i Galveston sentrum den gangen. Bildet er dessverre tatt sånn i forbifarten, og viser egentlig ikke hvor høyt vannet faktisk sto. Jeg håper virkelig det ikke blir sånn igjen.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Tankene mine går nå til alle dem som bor langs kysten. Mange evakuerer innover i landet. Andre vil ikke eller har ikke muligheten. Tøffhet eller dumskap, det vil vise seg. Jeg hadde aldri turt å bli igjen for å møte dette monsteret. Jeg håper ikke liv vil gå tapt, men jeg frykter det verste. Som sagt, og jeg håper jeg tar feil, dette kan bli en stor naturkatastrofe. Jeg følger nervøst med herfra. Denne helgen er tankene mine definitivt hos kyst-Texas!

#vær #orkan #regn #harvey #texas

Jeg sier det først som sist, noen interiørblogger blir jeg aldri. Ikke hageblogger heller for den saks skyld, det er lite grønt i mine fingre. Men jeg vil likevel vise frem min lille sommerhule. Eller womancave som jeg kaller det.

For om sommeren flytter jeg meg ut. Da skal man jo være ute! Og det blir samtidig et aldri så lite fristed innimellom, å sitte ute på terrassen istedenfor i stua. Helt for meg selv med kaffekoppen min. Eller på varme kvelder et glass vin. Og med markisa ute kan jeg godt sitte her og nyte litt sommerregn også.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Her holder jeg altså til. Min lille oase som strengt tatt ikke er noen oase i det hele tatt. Men det duger for meg. I år investerte jeg i noen dekorpærer fra Europris som lyser opp på kvelden, ellers har jeg ikke brukt en krone på mitt lille hjørne.

Jeg ønsker meg nye utemøbler etterhvert, men enn så lenge får de gamle plastmøblene våre duge.

Lekkert, ikke sant..?

Texas-skiltet på veggen er liksom prikken over i'en. Vi fikk det av stemoren min i fjor, og siden har det hengt på reolen i stua før jeg fikk den lyse ideen å henge det her i hulen min. Kommer definitivt mer til sin rett her, og jeg slipper å irritere meg over at det faller ned hver gang hyllene i reolen skal vaskes.

Her nyter jeg den norske sommeren. Skulle bare hatt en terrassevarmer nå, så kan jeg kanskje forlenge tiden i min egen womancave utover høsten.

#uteliv #hage #terrasse #sommer

“Mamma, jeg sitter på brygga sammen med de andre jentene. De lover å passe på meg. Er det greit?”

10-åringens stemme høres både usikker og håpefull ut. Hun er fullstendig klar over at jeg da hun gikk ut for å møte to venninner halvannen time tidligere, ga henne klar beskjed om at hun ikke skulle ned til vannet.

Men så ville venninnene sitte i sensommersola på brygga og spise det nyinnkjøpte godteriet fra nærbutikken. Hva gjør man da?

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Hun prøvde seg med å si at hun var redd for å drukne, men de andre lovde altså å passe på. Og hun er jo ikke redd for å drukne. Hun er en habil svømmer, en fisk over og under vann. Den eneste jenta som tok 1000-metersmerket da de hadde svømmeopplæring på skolen. I sommer svømte hun 3000 meter i et strekk. Og hun vil selvfølgelig gjerne sitte på brygga, men beskjeden fra mamma surrer i hodet hennes. Så hun ringer samvittighetsfullt og ber tynt om lov likevel.

Og hun får lov, med formaninger om at hun ikke skal ut i vannet. Jeg liker ikke at hun er der uten voksne i følget. Jeg kjemper litt med meg selv. Skrekkscenarioene ruller rundt i hodet mitt. Vannet er mørkt og kaldt. Tidligere nyhetssaker om drukninger dukker opp. Og fiktive fremtidige..

Jeg vil aller helst slippe alt jeg har i hendene og spurte ned til brygga. Være der og passe på. Og akkurat i denne situasjonen er vel ikke det unaturlig selv for den minst overbeskyttende forelder. Vann og barn. Barn og vann.

Men denne mammaen må lære seg å slippe taket. Med moderasjoner selvfølgelig, selv om de to eldste begynner å bli store er de fortsatt bare 10 og 11 år. Men de må få utforske livet litt på egenhånd. Være sammen med venner akkurat som jeg selv på den alderen. Uten en hysterisk mamma som vil ha full kontroll.

For jeg innrømmer det gjerne. Jeg er nok litt ekstra overbeskyttende og hysterisk. Jeg har opplevd vonde tap og mistet ufødte barn, og har etter det blitt ekstra redd for å miste også de barna vi har hos oss. Det var aller verst da vi sto midt i det, da måtte jeg ha kontroll til enhver tid. Heldigvis var også barna yngre da, men de hadde allerede begynt å utforske verden litt. Det ble noen meltdowns og katastrofetanker i denne perioden.

Nå har jeg bedre kontroll – over meg selv. Jeg er livredd for at noe skal skje. Når de er ute og sykler. Ute i trafikken. På skoleveien. I barnehagen. Ulykker. Sykdom. Kidnapping. Listen er lang.

Men jeg må slippe taket. De må få lov å gjøre det samme som vennene sine. De må få oppleve og lære selv. De må få leve. Jeg må motstå den sterke trangen til å polstre dem og holde dem hjemme.

Men de må nok leve med en mamma som passer litt ekstra på. Kommer med litt ekstra formaninger og er litt ekstra bekymret. En mamma som med en gang hun hører sirener i bygda vår ringer for å sjekke om de har det bra. En mamma som kjenner på angsten med en gang de ikke svarer på telefonen. En mamma som ikke klarer å slappe helt av før alle er trygt hjemme igjen. En mamma som ikke har flere barn å miste.

Det er to varige gaver vi kan gi barna våre. Den ene er røtter, og den andre er vinger.

#mamma #mammalivet #mammahjertet #familie #barn

Når jeg er i USA går jeg alltid og får stelt negler, og i fjor prøvde jeg noe helt nytt. Istedenfor vanlig neglelakk hadde salongen jeg bruker fått pulverneglelakk. Dette er noe jeg foreløpig ikke har sett i Norge. Det er i alle fall helt genialt, istedenfor lag på lag med lakk dypper du bare neglene i et pulver, og blank lakk legges oppå for å coate det. Relativt luktfritt for dem som jobber i salongen, og lakken blir helt utrolig sterk og holdbar. Du kan være i klorvann i timesvis, vaske hus med salmiakk – ja, alt mulig uten at neglene og lakken får en skramme. Neglene ser helt fantastiske ut!

Men selvfølgelig, neglene vokser jo. Og uten muligheten til å gå tilbake til salongen for å få fjernet det gamle og legge nytt må man krype til korset og fjerne det selv.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Dette viser seg dog å være lettere sagt enn gjort. For her hjelper det ikke å skrubbe selv med den sterkeste neglelakkfjerner. Jeg holdt på i dagevis i fjor, og ble mer og mer desperat. Jeg gikk til slutt til en salong for å få hjelp, men der kunne de ikke fjerne sånt! Jeg prøvde alle triks i boka, skrubbet, filte, pelte, satt med fingrene i en skål med sterk neglelakkfjerner og prøvde til og med white spirit. Ingenting hjalp. Så kom jeg over en video på nettet, og med hjelp fra den fikk jeg til slutt fjernet all lakken, dog med relativt slitte negler som resultat.

Jeg sverget på å aldri bruke sånn lakk igjen, men klarte selvfølgelig ikke å dy meg da jeg kom til salongen i sommer. Det er jo så holdbart! Og det trengs hos en trebarnsmor. I år hadde jeg jo også trikset fra i fjor i bakhånd.

Og her er altså metoden for å fjerne pulverlakk eller gelenegler på egen hånd (bokstavelig talt).

Du trenger neglefil, bomull, aluminiumsfolie og neglelakkfjerner med aceton. Med fjoråret friskt i minne tok jeg den helt ut og kjøpte både en vanlig neglelakkfjerner (uten aceton) og en for glitter/teksturlakk (med aceton). I tillegg trenger du noe til å skrape av lakken til slutt, her bruker jeg en orangepinne.

Jeg begynte med å file vekk så mye som mulig av de øverste lagene med lakk. Filen min var ikke av de beste, så jeg fikk nok ikke bort så veldig mye.

Med tanke på neste steg var det fint at været var bra så jeg kunne gjøre dette ute, så slapp jeg å stinke ned hele huset.

Neste skritt var å ta begge typene neglelakkfjerner på en bomullspad..

..før jeg tok den over neglen..

..og pakket den inn med aluminiumsfolie.

Sånn satt jeg i 15-20 minutter.

Da jeg fjernet pad og folie hadde lakklagene blitt myke og løse..

..og mesteparten kunne pirkes rett av med orangepinnen. Jeg kunne kanskje hatt på folien litt lenger, for noen deler satt fortsatt fast. Det løste jeg med en runde til.

Man kan se at sånn lakk ikke er det beste for neglene, så det er kanskje like greit at jeg bare får det gjort en eller to ganger i året. Men likevel, fjerningen gikk mye enklere og skånsommere for seg i år, og tok bare en liten kveldstime.

Vips, med er lag protecting base lakk er neglene nesten som før!

Lykke til!

#diy #neglelakk #pulverlakk #gelenegler #fjerning #neglelakkfjerning #tips

Kjære du der ute! Du som har litt peiling på hår og frisyrer. Jeg trenger din hjelp! Desperat! For jeg skal som nevnt tidligere i bryllup til helgen. Og jeg klarer ikke å finne ut hva jeg skal gjøre med dette:

Jeg er ikke god på hår. Og jeg liker ikke håret mitt spesielt godt. Det er tykt (OK, det er jo ganske greit da) og bølgete. Ikke krøller, ikke stritt men irriterende bølgete. Det kommer kanskje ikke så godt frem på bildet, men sånn er det altså. Og som bildet viser, det er halvlangt. Ingen pannelugg, hele håret er like langt.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Nøden er stor, for jeg er lei av å enten ha håret hengende løst eller i en kjedelig hestehale. Jeg har lyst å gjøre noe annerledes. Så, kjære du der ute. Har du noen tips til enkle og fine frisyrer til en bryllupsgjest?

Jeg tar imot alt med stor takk!

#hår #frisyre #tips #hjelp

Det har vært en lang sommer. Fint lang. Slitsom lang. Jeg begynner å merke at jeg har gått oppi tre barn mer eller mindre hele tiden i 8,5 uker. Først 5 uker i USA, så her hjemme. Lunta har blitt merkbart kortere i det siste. Behovet for litt egentid er stort.

Likevel gruer jeg meg litt til skole og barnehagestart neste uke. Jeg har bevisst holdt minsten hjemme de to siste ukene bare for å tviholde på feriefølelsen litt lenger. De to store har jo fortsatt ferie, og siden pappaen jobber turnus går det an å finne på hyggelige familieting i "hverdagen". Og han koser seg med hjemmetid, selv om han også trives i barnehagen. Derfor er det også min egen feil at behovet for egentid begynner å bli veldig merkbart. For her hjemme ser vi egentlig lite til de store barna. De er ute sammen med venner hele dagen. For snuppa har det også blitt noen overnattinger. Det er minsten som følger meg som en skygge hele dagen.

Men så er det deilig også, å ikke trenge å gå etter klokka. La barna kose seg med film på kvelden. Sove lenge om morgenen. Ingen vekkerklokker. Ingen lekser. Ingen fritidsaktiviteter.

Ja visst blir det godt å komme inn i rutiner igjen også. Alle har vel godt av det. Og å få den sårt tiltrengte tiden alene. Få jobbet litt mer selv. Det er ikke lett å jobbe hjemmefra med en treåring hengende rundt deg hele tiden.

Men så er det det hverdagsjaget da. Noe som må gjøres hele tiden. Klokka. Den evinnelige klokka. Stresset.

Selv om det til tider blir slitsomt å gå oppi hverandre hele tiden, så er jeg veldig glad i den lange sommerferien. Og jeg føler meg privilegert som har kunnet ha barna hjemme gjennom hele sommeren.

Så mens klumpen i magen vokser over følelsen at nok en sommer ubønnhørlig snart er over, skal jeg prøve å nyte disse siste dagene før hverdagen er tilbake. Telle til ti eller kanskje femti noen ekstra ganger. Og glede meg over at det snart er høstferie!

Og ikke minst; nyte vissheten om at hvis det skulle dukke opp flere soldager etter neste helg så kan jeg nyte dette:

Uten å få dette på kjøpet:

Det blir egentlig ganske fint det også..

#ferie #sommerferie #hverdag #angst #hverdagsangst #mammalivet #familie #barn

Til helgen skal vi i bryllup, og da må selvfølgelig antrekket være på plass. Lykken var stor da jeg fant både kjole(r) og de perfekte skoene i USA.

Men da jeg skulle “gå inn” de perfekte skoene her hjemme innså jeg at jeg hadde gjort generaltabben. Her burde jeg absolutt visst bedre. For jeg kjøpte dem på 4. juli. I USA betyr det mye eller i alle fall en del gåing i varmen. Og hva skjer med føttene da? Nettopp, de hovner opp! Så de perfekte skoene passet egentlig ikke så perfekt likevel..

Det er ikke få banneord som har surret rundt i hodet mitt denne helgen mens jeg har stavret meg rundt og skoene har truet med å falle av føttene mine. Hvordan skal dette gå i bryllup med trapper, brostein og dans?

Jeg kan vel ikke regne med at det de neste dagene blir så varme at føttene hovner opp og inn i skoene. Hvor mye salt må jeg eventuelt trykke i meg for å få ønsket effekt for undersåttene mon tro?

De neste dagene blir definitivt ulidelig spennende på fotfronten. Fortsettelse følger kanskje (ikke)..

#bryllup #sko #fail