Sånn flaks!

Jeg var litt skuffa da jeg skjønte at invitasjonen min til Vixen var blitt borte i posten, jeg som har jobbet så fælt med gapesmil og alt.

Les mer om mitt forsøk på å bli toppblogger her.

Men da jeg våknet i morges, skjønte jeg at det var ren og skjær flaks at jeg ikke skal ut på den røde løperen i Oslo i kveld. Og den eneste prisen jeg hadde vunnet ville sannsynligvis ha vært “Middelaldrende dame med mest tenåringshormoner”. Om en sånn pris i det hele tatt finnes da. Har mine tvil.

For til dere tenåringer med uren hud som måtte lese dette, dere som gleder dere til fremtiden med mindre hormoner og renere hud. Ikke gled dere for tidlig!

42 år og med huden til en tenåring proppfull av hormoner der altså.

Det er så gøy! Skal en ganske dyktig sminkør til for å skjule alle disse skavankene her. Så det er nok like greit at jeg krøller meg sammen i sofaen i kveld, med inneklærne på og litt sjokolade i munnen.

Nei, forresten. Vi dropper sjokoladen! Eventuelt bytter den ut med en knekk sukkerfri og mørk variant. For det virkelig ergerlige med å ikke skulle på Vixen-løperen, er jo at jeg har klart å gå ned 1,5 kg siden fredag. Jeg har rett og slett blitt en sylfide! Og det hadde jo vært gøy å vise frem min nye, smekre og stramme kropp i en trang kjole.

Jeg er jo i ferd med å bli helt innhult! Føles i alle fall sånn..

Den første uken med trening har altså gått riktig så bra. Jeg hater det fortsatt, men motivasjonen er litt mer tilstede enn før. Og neida, jeg har ikke blitt slank og stram (enda), men jeg merker i alle fall at formen går oppover mens vekta altså sakte men sikkert går nedover. Da får det heller være at kroppen føles som en lett verkende, skjelvende geléklump og at kvisene spretter ut som bjørkeløv i mai. Og når jeg tenker meg om, så er den følelsen kanskje enda bedre enn å vinne en Vixen Award.

Men seriøst, om de legger til en pris for “Usminket og uperfekt” neste år, så har dere vinneren her!

Follow my blog with Bloglovin

Hei, pappa!

Det nærmer seg tre måneder siden pappa gikk bort. Både lenge og kort på samme tid. Mye har skjedd i  mellomtiden, og jeg har på et vis vent meg til at han ikke er der lenger. Likevel tar jeg meg selv i å tenke som om han fortsatt er der hver dag.

“I kveld tror jeg pappa ringer meg.”

“Nå er det lenge siden jeg har snakket med pappa, i kveld må jeg ringe!”

De første ukene etter at pappa døde gikk med til å prøve og glemme det som hadde skjedd. Fortsette livet som normalt. Så kom smellen og uker med dårlig form. Fortsatt merker jeg at jeg dytter vekk minnene om de siste dagene. Men etter at jeg i julen begynte å rydde i pappas ting på loftet til mamma, har realiteten og en slags aksept sakte sunket inn over meg. Jeg savner ham hver eneste dag, men likevel føler jeg en takknemlighet over at jeg hadde pappa så lenge. Eller at jeg hadde pappa i det hele tatt. Ingen av delene er noen selvfølge. Samtidig så føler jeg også en ny type nærhet til ham. Det er mulig at jeg er sprø (faktisk så er det mye mer enn en mulighet for akkurat det), men jeg liker å tro at han følger med oss.

Den ettermiddagen jeg kom frem til Texas, en liten måned før pappa døde, satt jeg ved siden av ham i senga og vi kom helt naturlig inn på dette med døden. Vi visste jo begge at det kom. Halvt på spøk og halvt på alvor ba jeg ham blinke litt med lysene våre innimellom, sånn at jeg visste at han var der. Kvelden etter han døde, blinket lysene på kjøkkenet i Texas, men etterpå ble det stille. Det var dårlig med tegn eller blinking etter jeg kom hjem til Norge. Helt til jeg en dag satt akkurat her jeg sitter nå og jobbet. Plutselig var det et kjapt blink i lysekronen over meg. Og jeg bare: “Hei, pappa!”

I tiden etterpå har det skjedd oftere. I forrige uke, da jeg nesten forgjeves prøvde å psyke meg opp til en treningsøkt, kom det et kjapt blink i spottene vi har i taket i stua. Vanligvis er det altså lysekrona, men nå var det de andre lysene, rett over den plassen jeg trener. Det føltes som en oppmuntring. “Kom igjen, jenta mi! Dette klarer du! Du er flink!” Og jeg satte i gang og trente det jeg var god for!

Og så var det lørdag kveld, da vi satt og drakk Solo (fordi det var lørdagstradisjon for pappa som barn, og faktisk noe av det siste han ba om å få smake før han døde. Dog er Solo vanskelig å oppdrive i USA..) mens vi så på “Hver gang vi møtes”. Jeg satt og fortalte mannen historien han sikkert har hørt før, om da pappa fløy Bobbysocks til Sykkylven tre dager etter seieren deres i MGP. Om hvor stas det var at han kom hjem med autografene til både Elisabeth Andreassen, Hanne Krogh og Rolf Løvland. Og midt oppi dette dukket følgende bilde opp på skjermen.

Blir kanskje kornete og uklart, men ser dere helikopteret i bakgrunnen? Det er pappa som sier hei til meg på en helt vanlig lørdagskveld!

Og lysekrona blinket!

“Hei, hei!”

Nå kan det godt være helt naturlige årsaker til denne blinkingen som kommer innimellom, men jeg liker å tro at det er pappa som sier hei. Og sprø som jeg er sier jeg altså alltid hei tilbake. Akkurat som jeg gjør hver gang jeg ser et helikopter. Jeg vet jo at det ikke er han som flyr det, men likevel: “Hei, pappa!”.

Det er også noe spesielt med å gå gjennom tingene hans. Han føles ekstra nær også da. Pappa sparte på en uendelig haug med papirer og kvitteringer i forbindelse med jobben sin som helikopterpilot. Faktisk har jeg funnet papirer og bøker som han har spart på helt siden han gikk på flyskole i USA på 70-tallet.

Mye går i søpla, men noen skatter beholdes.

Godt mulig jeg er snål som ikke klarer å kaste dette, men jeg husker så inderlig godt hvordan pappa satt og skriblet på papir mens han snakket i telefonen.

Det er godt å se at han har tatt vare på brev og tegninger jeg har sendt til ham.

Og midt oppe i alle papirene hans, fant jeg noen gamle kameraruller og negativer. Jeg ante en potensiell skatt, og leverte alt inn for å få det fremkalt. Jeg ble ikke skuffet. For det var ikke bare helikopter pappa tok bilder av (selv om det ikke er til å komme bort fra at det ble en del av sånt også).

Det var meg og sånne liksom..

Ved å gå gjennom tingene hans har jeg absolutt funnet en del bekreftelser på hvor glad han var i meg (ikke at jeg tvilte altså), selv om han var mye borte fra meg da jeg var barn. Svart på hvitt faktisk. Og det varmer så innmari!

Pappajente-lykke på høyt nivå. Uvurderlige skatter!

Pappa er ikke borte. Kroppen hans har kanskje blitt til støv, men sjelen flyr muligens rundt der ute et sted. Tanken er i alle fall fin. Jeg skal fortsette å sette pris på hvert eneste blink i lysekrona og alle andre mulige tegn der utenfra. Forhåpentligvis kommer jeg også til å finne flere skatter i tida fremover. Minner og ord som gjør at han føles ekstra nær. Små hilsener fra en pappa som for alltid vil leve videre i hjertet mitt.

Follow my blog with Bloglovin

Au!

Kjerringa har fått ånden over seg. Før helgen kom jeg omsider i gang med noe jeg har tenkt på lenge. Jeg har begynt å trene!

*legger inn en kunstpause for å ta imot den stående applausen der utenfra*

Jeg satte i gang på torsdag, og gikk friskt på runde nummer to på fredag. I helgen gjorde hver eneste celle i kroppen vondt..

Men siden jeg har satt meg et mål om å i alle fall trene tre ganger i uka, gikk jeg på igjen med en bitteliten dose pågangsmot i dag. Nå er det bare hjemmetrening altså, men min personlige Wii-trener kjører meg hardt. Sånn passe streng og litt oppmuntrende kjører hun meg gjennom diverse øvelser som definitivt får opp pulsen.

Treningstøyet er på og jeg er klar til dyst.

Wii-treneren er hakket mer spretten og utholdende enn undertegnede, som strengt tatt sliter allerede under oppvarmingen. Forhåpentligvis vil formen min komme seg etterhvert.

Begynner å bli aggressiv lenge før jeg er halvveis i økten.

Det blir litt svette og noen tårer der jeg klossete og ukoordinert hopper rundt på gulvet mens jeg prøver å holde følge med skjermen. Jeg er sannsynligvis litt av et syn. Og ønsket om å gi opp kommer med jevne mellomrom. Men jeg holder ut stort sett hele veien. Og jammen er det godt når det er over!

Hurra! Jeg har brent en hel rosin! Her må jo vekten bare rase av!

Nå er planen selvfølgelig å øke lengden på treningsøktene etterhvert. Kan ikke ta knekken på motivasjonen og få slitasjeskader sånn med en gang heller.

Ferdigtrent, rød, svett og kanskje 2 gram lettere enn før jeg startet!

Jeg kommer neppe til å bli treningsnarkoman med det første, men alle monner drar. Litt er bedre enn ingenting. Forhåpentligvis vil dette bidra til litt bedre form og kanskje til og med en kropp som passer inn i bunaden i mai. Den som lever får se!

Follow my blog with Bloglovin

Om å vente på det (nesten) uunngåelige

Det er den tiden på året igjen. Vinter, og bakterier og virus florerer. Ikke minst i barnehagen. En etter en går de ned for telling. Hver dag mangler flere i barnegruppa. Gjerne noen av de voksne også. Og de som fortsatt ikke har blitt angrepet, går bare og venter på tur. Noen som kjenner seg igjen?

“God morgen! Hvordan er det med dere i dag? Friske og raske? Foreløpig..?”

Den følelsen altså, når dette er dagens hilsen i barnehagen. Når omgangssyke blir et samtaletema. Når podens barnehagevenner snakker om å ha kastet opp, og du i ditt stille sinn begynner å telle timer. Er dette barnet fortsatt smittsomt tro? For ordens skyld, i dette tilfellet er jeg rimelig trygg på at vedkommende var godt over de anbefalte 48 timene.

Jeg hater omgangssyken! Virkelig hater! Skyr den som pesten. Tror muligens oppkast er det aller verste jeg vet, både hos meg selv og andre. Gi meg heller snørr, blod eller til og med stinkende bæsj. Jeg har vært inne på at det finnes en fetisj for alt, men jeg nekter, virkelig nekter å tro at noen synes det er gøy med omgangssyken. Vis meg den personen som synes det er stas å (hvis du er heldig) fange spy i en bøtte eller (i mer uheldige tilfeller) tørke halvfordøyde matrester fra gulvet. Blærg!

Du kjenner plutselig litt på det hver dag. Hmm. Føles magen litt rar ut nå? Er jeg litt kvalm kanskje? I mitt tilfelle blir jeg uansett akutt kvalm i det øyeblikket jeg hører om omgangssyke, så sånn sett har det ikke så mye å si. Poden granskes med argusøyne. Er han litt blek kanskje? Litt slapp? Litt for varm? Litt for kald? Hva spiser han? Spiser han litt mindre enn normalt nå, tro? Hjelper på med en “picky eater” der.. Man ser jo spøkelser på høylys dag.

Jeg har mest lyst til å holde ham hjemme. Borte fra de verste smittekildene. For la oss innse det, det er som oftest fra vennene i barnehagen du får det. Man skal jo liksom dele på alt, inkludert smitte. Kanskje har han litt bedre odds for å slippe unna her hjemme. Og i teorien kan jeg holde ham hjemme også. Jeg er jo her. Men så er det den lille stemmen i hodet som sier at jeg er hakket for hysterisk. At jeg må la ham få svømme rundt i “smittebassenget”, der han trives så godt. La ham få leke og ha det gøy i stedet for å kjede seg her hjemme med meg. Enn så lenge..

For man vet at det kommer! Bare vet det! Man er sjelden så heldig at man slipper unna en sånn runde. I alle fall ikke med vår minstemann. Han har en tendens til å plukke opp det meste, bortsett fra vannkopper. Og når han blir syk bruker han lang tid på å komme seg igjen. Ekstra slitsomt både for ham og for oss. Er vi ekstra heldige tar det en liten rundgang som for et par år siden. Rett før en ferie ble eldstemann syk. Noen dager etterpå fulgte mannen opp. Og siden vi skulle kjøre den lange veien til Ålesund 2-3 dager etterpå, dro han hjem til foreldrene sine for å unngå og smitte resten av oss (neida, han smittet ikke dem heller, holdt seg langt unna dem på eget rom og eget bad). Mindre enn en time etter at han hadde stukket avgårde spydde minsten og jentungen i kor.. Å, milde måne, for et helvete jeg hadde den natten! Men alle var i alle fall ferdige med omgangssyken før vi skulle dra på ferie. Bortsatt fra meg da, som gikk ned for telling da vi kom frem..

Nå bare venter jeg. Visst leverte jeg en frisk unge i barnehagen i morges, men jeg venter likevel på at jeg skal få en telefon om at han må hentes. Eller i alle fall at han blir syk i kveld. Eller i natt. I alle fall i løpet av de neste dagene. Det kommer! Helt sikkert. Og jeg gruer meg! Gruer meg til den ugne lukten av spy blandet med klor. Gruer meg til stresset med å prøve og begrense smitten. Klore, klore, klore. Tvangsisolering. Enda mer manisk vasking og kloring. Gruer meg til å bli helt utpsyket mens jeg venter på at nestemann eventuelt skal bli syk.

Jeg forventer det ikke, men jeg håper minsten kan få lov til å gå klar av denne runden. Han var småpjusk hele jula, så la ham få lov til å være frisk nå, o store virusgud! La oss slippe! Og til dere der ute som allerede er rammet av denne styggedommen, jeg ber dere innstendig om å holde barna deres hjemme i minst 48 timer etter siste oppkastrunde. Vær så snill! Barnet ditt trenger sannsynligvis å slappe av etter sykdommen og har godt av noen rolige dager før det er tilbake til hverdagen igjen. Bare tenk over hvordan du selv føler deg etter en skikkelig uttømming. Du er ikke nødvendigvis fit for fight igjen med en gang du heller. Og ja, jeg vet at jobben din venter. At den sannsynligvis ikke overlever en dag til uten deg. Men vet du at det kanskje er bedre å ta den ekstra dagen hjemme enn å sende barnet ditt i barnehagen for tidlig, hvor det smitter andre og kanskje til og med får smitten i retur? Vips, så ble det en uke borte fra jobb istedenfor et par dager. Og så er det jo sånn da, at noen barn kan være mer utsatt for sykdom enn andre. Kanskje har de noe underliggende som gjør at en runde med omgangssyken blir ekstra ille. Kanskje er de som vår minstemann, som bruker litt ekstra tid på å komme seg igjen. Tenk over det, og prøv å ta litt hensyn. For din og ditt barns skyld, og for andre barn og voksnes skyld, overhold 48-timersregelen!

Follow my blog with Bloglovin

Annerledes-uka

Er det bare jeg som synes at denne første uka i 2019 ble litt rar? Det var noe som skjedde der mellom hjemkomst fra juleferie for en uke siden, nyttårsaften på mandag og bytte til nytt år på tirsdag. I dag er jeg rett og slett litt forvirra. Føler at det er lenge siden vi kom hjem og lenge siden 2019 startet, men likevel føles det som denne uka bare fløy forbi. Stakkars hodet mitt!

Rett fra juleferie, til nyttår og bursdag og så hverdag.

Har vi virkelig bare vært hjemme en uke? Var både nyttårsaften, bursdagen til eldstemann og returen av hverdagen denne uka? Og jula som forsvant? Stopp nå litt! Hva skjedde her?

Hvis denne første uka av året setter standarden for resten så legger jeg meg ned og bare klorer meg fast. For dette går aldeles for fort! Plutselig er det sommer, og så jul igjen. Og en hel masse mellom der. Visst er ikke bursdagen min før til høsten, men i dette tempoet kan jeg like godt bare begynne å venne meg til tallet 43 allerede nå.

Når man har vært på juleferie og ikke fått handlet inn til nyttår og bursdag, da improviserer man. Årets “bursdagskake” på senga til den ferske tenåringen. Julemann funker det også!

Neida! Jeg håper at dette kun var en annerledes-uke. En forvirrende start på et år som snart vil komme inn i en slags rutine. Et år hvor jeg forhåpentligvis klarer å stoppe opp og nyte litt. Det finnes øyeblikk jeg aldri vil få igjen. Som rolige morgener og turer til barnehagen med minsten for eksempel. De siste månedene til eldstemann på barneskolen. Definitivt måneder å ta vare på og lagre i hjerte og minne. Til høsten blir livet nok en gang snudd på hodet, med tre skolebarn, hvorav en på ungdomsskolen. Hjelp!

Når jeg tenker meg om, så tror jeg likevel jeg skal gå og legge meg ned, en plass jeg kan holde meg skikkelig godt fast!

Er det innafor for ei kjerring på 42 (nesten 43 i den farta dette året går) å ta en “minstemann i bilen etter juletrefest”? Gjerne gjennom hele 2019?

Sikkert noen voksne som ble fraktet hjem sånn i løpet av natta, når jeg tenker meg om. Mens denne gamla lå og sov, utslitt av en forvirrende uke..

Follow my blog with Bloglovin

GU og PTSD

Det ble en overskrift full av forkortelser gitt. Om noen skulle lure, så kan det oversettes til gynekologisk undersøkelse og posttraumatisk stresslidelse. Høres ganske ille ut, gjør det ikke?

Bilde lånt fra memes.com/youtube

Nå nekter jeg å tro at noen liker å spre beina i en gynekologstol. Eller, det finnes vel en fetisj for alt.. Jeg er i alle fall ikke der. Men noen ganger må man. Og her om dagen var det min tur. Det blir kanskje litt personlig dette, og litt for mye informasjon for sarte sjeler, men da jeg var hos legen for å ta den sedvanlige, treårige celleprøven i høst, oppdaget hun noen polypper som hun henviste meg videre for å få undersøkt. Jeg gikk selvfølgelig umiddelbart i krisemodus. Midt i en tid der pappa var alvorlig syk, fantes det også uregelmessigheter i meg. Joda, både legen og dr. Google kunne fortelle meg at i 99% av tilfellene så var sånne polypper helt ufarlige. Men dette er meg. Min erfaring tilsier at jeg fint kan være 1%. Jeg var tross alt den ene prosenten som opplevde gjentatte spontanaborter/missed abortions, også kjent som habituell abort. Enda litt mer unik ble jeg med min diagnose sekundær habituell abort, bare 1/3 av dem som har habituell abort opplever det etter å ha fått barn. Selvfølgelig kan jeg også være blant den ene prosenten som har skumle polypper. Hvorfor i alle dager skulle dette være noe annerledes?

Over 3 måneder skulle det ta før jeg fikk time hos gynekolog. En stressfaktor i seg selv. Mulig de ikke synes dette haster, men hva om jeg er den prosenten og dette får utvikle seg i månedsvis? Det skjer jo! Jeg var ikke mye høy i hatten da jeg troppet opp hos gynekologen for noen dager siden. Er dette dagen da jeg skal få nok en kilevink? Er det nå livet blir snudd enda mer opp ned enn det allerede er etter at pappa døde? Blir det sykehus, operasjon og cellegift?

Det ble ti minutter på gynekologkontoret og en gjenværende polypp som ble fjernet på 20 sekunder..

Bilde lånt fra memes.com/youtube

Men det ble også de sedvanlige vonde følelsene knyttet til sånne settinger. Jeg har vært hos min andel av gynekologer. Jeg har ikke tall på hvor mange forskjellige mennesker som har romstert og tittet mellom bena mine. Ja, jeg vet at det høres helt feil ut! Jeg er definitivt ikke sjenert og ukomfortabel hos gynekologer lenger. Jeg er rutinert som få. Vet hva jeg skal ha på meg for å dekke meg mest mulig til mellom av- og påkledningsområdet og gynekologstolen (om du lurte; jeg sverger til lang genser eller tunika – skjørt eller kjole duger også). Jeg gir blaffen i om jeg er nybarbert her eller der, men er alltid nydusjet. Jeg har alltid på meg bind. Og jeg vet nøyaktig hvor i stolen jeg skal plassere rumpa og hvordan jeg skal slappe best mulig av.

Bilde lånt fra memes.com/youtube

Men jeg venner meg aldri til småsnakket på forhånd. “Har du vært gravid før?” “Hvor mange ganger?” Jeg har alltid et nanosekund der jeg tenker at jeg for enkelthets skyld bare skal si at jeg har tre barn. Tre graviditeter og fødsler. Ferdig med det. Så trekker jeg pusten dypt og begynner: “Eh, jo, det er en lang historie..” Lang som ti vonde år faktisk. Jeg gjør den alltid så kort som mulig.

Så er det følelsen som kommer når jeg ligger i stolen. Flashbackene til alle gangene jeg har lagt der og lurt på hva som vil møte oss. Dommedag! Liv eller ikke? Minner om alle gangene jeg har sett små kropper som har lagt så alt for stille. Sammenkrøllet og uten den fine blinkingen fra et lite hjerte. Selv nå, da jeg visste at det var tomt på innsiden, måtte jeg likevel ta meg sammen da gynekologen dro frem ultralydstaven og slo på skjermen. Samtidig kjente jeg på en slags rar lettelse over at det ikke var spørsmål om liv eller død i magen denne gangen. Men så var det jo på en måte det likevel. Tenk om hun hadde funnet noe annet der inne. Det gjorde hun heldigvis ikke altså! Der inne var kun det jeg har sett flerfoldige ganger før. Ja, minus et ekstra menneske da, verken dødt eller levende. Det er også en historie i seg selv. Ingen trenger å forklare meg hva som er hva på skjermen. Jeg vet utmerket godt hva som er slimhinne og hva som er eggstokker for eksempel.

Det var mye lettelse hos denne kjerringa da jeg kom ut fra kontoret til gynekologen. En polypp mindre og flere kilo lettere. Som vanlig etter en sånn undersøkelse håper jeg at det er veldig lenge til neste gang. Det er en større psykisk påkjenning enn jeg egentlig vil innrømme. Litt PTSD rett og slett. Så får vi håpe da, at når polyppen er undersøkt, så er jeg for en gangs skyld blant de 99% og ikke den 1%!

Bilde lånt fra smud.no

Follow my blog with Bloglovin

Ut med jula!

Så var den tiden over oss igjen. Da nisser og alt som er rødt gjemmes vekk på mørke loft eller i fuktige kjellere og juletrær kastes langt pokker i vold. Noen av oss synes det er deilig, enda flere synes det er en smule vemodig. Og felles for oss alle, vi føler plutselig at stuen vår er diger! Uansett hvor stor eller liten den egentlig er, så er den plutselig en ballsal.

Før. Litt liten plass, men ååå, så koselig da!

Etter. Gooood plass! Og siden jeg ikke er noen perfekt interiør/rosablogger, så rydder jeg ikke før jeg tar bilde. Her er det julebrus-lager på kjøkkenet, bamse-kosekrok med alt for mange bamser under trappa, en vedkurv full av papir som skal makuleres (brennes) og flybager etter pappa fulle av papirer som skal gåes gjennom. Velkommen til mitt liv!

Her forsvant jula i går. Vinduene som ikke ble vasket før jul fikk seg en grundig vask før røde gardiner ble fjernet til fordel for de mer hverdagslige og vårlige. Ja, for våren er vel rett rundt hjørnet, eller? Det var med litt blandede følelser jeg sto og plukket minne etter minne fra juletreet, og helt ærlig, jeg gleder meg allerede til neste gang det skal opp. Men så var det veldig deilig å få hverdagen tilbake i stua også. Her har det tross alt vært jul siden den første helgen i desember. Og jeg kunne egentlig hatt det lenger. Jeg var ikke lei. Men kosen med det forsvant da jula var over. Jeg innså faktisk denne jula at min kosemodus var sterkest i adventstiden. Med forberedelsene og forventningene. Selve jula og romjula forsvant liksom litt. Jeg er visst et adventsmenneske. Og da passer det jo greit med juletre hele desember og tilbake til normalen i starten av januar. Kanskje bør jeg egentlig sette opp treet allerede i november i år? Jeg truet mannen med det i går. Juletre til Thanksgiving! Det er innafor det, i alle fall i USA.

Jeg lyver kanskje bittelitt. Jula er ikke HELT borte. Denne pynten står igjen. Men med en gang sviblene er ferdig blomstret ryker J, U, og L også!

Disse selvlagde julegavene fra barna derimot, de skal få lov til å stå gjennom vinteren. Har ikke hjerte til å pakke dem bort helt enda.

Årets julegave, den på veggen, gjorde seg definitivt bedre sammen med gammelrosa gardiner, rosa og grønne puter enn med alt det røde. “Pappa” har åpenbart også funnet seg en fast plass i sofaen vår..

Nå er i alle fall et nytt år i gang for alvor her i huset. Jobb, skole, barnehage og fritidsaktiviteter er tilbake i rute. Jula er borte og vi ser fremover. Mot vårens (jada, det er vinter enda) planer og ikke minst sommer. Må bare spise opp noen julekaker og drikke opp litt gløgg først..

Og når det er tomt, da starter kampen for sommerkroppen! *host host kremt host*

Follow my blog with Bloglovin

113 – hverdagens helter

Dette tror jeg faktisk aldri jeg har gjort før, men i dag vil jeg anbefale et TV-program. For i går begynte en ny dokumentar på NRK, 113. Av enkelthets skyld kopierer jeg rett og slett programomtalen fra NRK:

“Hva skjer når du ringer 113? Vi følger apparatet som settes i gang og menneskene som tar vare på oss når vi har vår verste dag.

Gjennom ti episoder møter vi dem som hver dag står i situasjoner som handler om liv og død. Vi følger ambulansearbeidere, leger, redningsmenn, akuttsykepleiere og 113-operatører ved Universitetssykehuset Nord-Norge.”

Jeg skal innrømme at da jeg hørte om denne dokumentaren så hoppet jeg i stolen. Dette har jeg ventet på! I årevis har jeg sett lignende programmer fra andre land og håpet at jeg skulle få se det samme fra Norge. Det har vel vært noen forsøk, men det som har kommet før har ikke fenget så veldig mye. Men da også ambulansehelikopteret fra Lufttransport var representert i denne dokumentaren, var jeg solgt. Etter å ha vokst opp med en pappa som var pilot for tilsvarende helikopter i Ålesund gjennom store deler av oppveksten min traff den rett i hjerterota. Nå er det ikke pilotene som står i fokus i denne serien, på en måte forståelig nok. Det er helsearbeiderne som er i fokus når liv skal reddes. Men det føles likevel kjent og kjært når jeg ser helikopteret fly over skjermen. Når jeg skimter piloten og nesten ser pappa. Vemodig, sårt og godt på samme tid.

Dette er heller ikke første gang jeg fremsnakker ambulansearbeidere. Disse røde englene som kommer når du trenger dem mest. Mitt mest leste innlegg noensinne handlet faktisk akkurat om disse hverdagsheltene.

Jeg står fortsatt 100% for det jeg skrev den gangen. Og jeg har faktisk vært så heldig at jeg personlig har fått takket den ene engelen som hjalp oss to ganger da minsten ble så syk. For selv om utrykningen hjem til oss og dagen etter til en parkeringsplass hvor mannen sto med minsten i bilen var hverdagslig for ham og makkeren, så var det alt annet enn hverdagslig for oss. Det er noe som sitter igjen resten av livet. Det gjør også den gangen jeg selv måtte ringe 113 da mannen ble syk her hjemme. Jeg glemmer aldri uroen og redselen. Angsten rett og slett. Og jeg glemmer heller aldri disse to som rolig kom inn i stua vår, tok seg av mannen og roet ned en skrekkslagen kone med en baby i armene. Om noen fortjener å bli vist frem på TV, kanskje få litt velfortjent heder og ære, så er det disse menneskene! Og det som vises på 113 er den uredigerte virkeligheten. Kanskje litt sterkt for noen, men like fullt verdt å få med seg. Dette er manges hverdag!

Også var det den bonusen med ambulansehelikopteret da. Jeg er der med en gang. Jeg kjenner lukten. Jeg er med i lufta. Og jeg er tilbake til barndommen. Da jeg var fast inventar på basen til ambulansehelikopteret når pappa var på jobb. Da de fortsatt hadde sin base på flyplassen, tok jeg bussen gjennom de lange, undersjøiske tunellene for å være sammen med pappa. Og da de fikk splitter ny base på sykehuset var jeg enda flittigere gjest. Ikke bare var det nærmere enn flyplassen, men de hadde også alle verdens TV-kanaler i en tid da vi kun hadde noen ytterst få på TVen hjemme. Jeg er litt usikker på om det var TV eller pappa som trakk mest. Men jeg er sikker på at jeg elsket å være der! Sitte sammen med gjengen som var på vakt. Se dem sprette opp når alarmen gikk. Alt gikk i en feiende fart, og plutselig var de i lufta mens jeg sto alene igjen og så helikopteret forsvinne i distansen. Alltid med en litt blandet følelse i hjertet. Litt stolthet og ærefrykt. Nå skulle de ut og redde liv. Og en liten smule “misunnelse” for at pappaen min forsvant for å hjelpe andre istedenfor å være sammen med meg.

Ikke verdens verste arbeidsplass med denne utsikten..

Jeg kjenner fortsatt på det samme hver gang jeg hører et ambulansehelikopter. En slags beundring for dem der oppe i lufta. Det tar meg tilbake i tid hver gang. Ikke minst er det spesielt når jeg er hjemme hos mamma i Ålesund, rett ved sykehuset, der jeg hører og ser ambulansehelikopteret stadig vekk. Faktisk så lå jeg og hørte på at det startet opp for så å stå og vente en god stund natten før vi dro hjem for noen dager siden. Jeg var gjennom alle mulige følelser knyttet til den lyden før det ble stille. Igjen, sårt men godt. Pappa var “bare” piloten. Sjåføren. Men jeg var så inderlig stolt av ham. Og da jeg var yngre så jeg strengt tatt bare jobben han gjorde, de som satt bak var mer perifere. Men så var det faktisk de som virkelig reddet liv. Men uten et helikopter og en pilot som fikk alle trygt og fort frem er det mange liv som ikke hadde blitt reddet. Det er i aller høyeste grad teamwork.

De ser mye, disse røde heltene. Det er sorg og elendighet, men det kan også være mer hyggelige ting. Uansett, det krever sin kvinne eller mann. Jeg vet at jeg ikke hadde taklet det de opplever. Jeg har nok med historiene jeg innimellom fikk fra pappa. Sånne som han fortalte meg for at jeg skulle lære meg å være forsiktig, om bilulykker og narkotika. Som pilot så også han sin del av traumatiske ting. Og han hadde sine redningsbragder. Opplevelser som ble med ham resten av livet. Historier som jeg tar med meg videre. Ambulansehelikopterpilot-pappa var min helt!

Gårsdagens premiere på 113 skuffet ikke. Fikk du det ikke med deg, så vet jeg at det sendes i reprise et par ganger. Du kan også selvfølgelig finne denne dokumentaren på NRK nett-TV. Neste episode vises på NRK1, søndag kl. 20:15. Etter å ha sett små klipp fra den er det med litt ambivalente følelser jeg ser frem til den episoden. Det aner meg at den vil bli veldig sterk på mange måter. Ikke bare innholdet, men også følelsene jeg sitter med, minnene etter pappa. Og det sterke ønsket om at han også hadde fått sett denne dokumentaren. Jeg tror han hadde likt den..

Men hjelmen hans, som sannsynligvis har vært med på mye, sitter i alle fall bak meg og følger med.

Follow my blog with Bloglovin

3 fingre og 10 tær

Det nye året er i gang, og jeg føler at jeg brått ble hundre år eldre i løpet av den første natten av 2019. Ikke fordi jeg festet for hardt i går kveld, selv om hodet egentlig føles som om jeg gjorde det. Men et lite glass vin og spillkveld med mann og barn tilsier på ingen måte fest-skallebank. Det har vel mer å gjøre med det tradisjonelle bildet jeg alltid tar nøyaktig 1 time og 15 minutter inn i hvert nytt år. Det begynte med en gutt som stolt viste frem noen få fingre. I natt ble det ti tær og tre fingre. For i løpet av denne natta, nøyaktig kl. 01:15, ble jeg tenåringsmamma! Smak på det. TENÅRINGSMAMMA! Vi har en tenåring! En som skal begynne på ungdomsskolen til høsten. Og jeg husker så innmari godt hvor gammel jeg selv syntes mine foreldre var da jeg var tenåring. Jeg oppfattes sikkert som enda eldre av mine barn. Jeg er nok ikke så ung, kul og hipp som jeg skulle ønske at jeg var. Må nok ta en titt i speilet og se om det har kommet noen nye rynker i løpet av natta. Muligens har håret fått et sølvgrått skjær også. Jeg er offisielt over the top!

Ikke ung og hipp, men en relativt kul bestefar er jeg i alle fall!

Tenk at for 13 år siden var jeg en ungfole, ikke 30 år en gang. Nybakt mamma for første gang, liggende utslått i en seng på barselavdelingen på Ullevål med håret rett til værs og en bitteliten bylt ved siden av meg. Jeg som knapt hadde holdt en nyfødt før. Nå hadde jeg plutselig ansvaret for en. Det er egentlig et mirakel at jeg har klart å holde liv i denne gutten i disse tretten årene. En klapp på skulderen til mannen og meg for denne prestasjonen! Det største og viktigste vi har gjort i livet. Noen feil har vi nok gjort på veien. Noen vil nok fortsatt komme i den nye tilværelsen som tenåringsforeldre (!). Men med litt mer erfaring enn vi hadde den aller første dagen i 2006 skal vi nok klare å holde liv i gutten til han er 18 også.

Tre ferskinger, 1. januar 2006

Vår førstefødte. Det er nok ikke alltid lett å være eldst. Spesielt med en lillesøster tett i alder og en mye yngre lillebror. Det blir litt konkurranse med hun som følger bare et år bak, men mye omsorg for han som fortsatt er liten. Lillebror har en stor helt, og han heter ikke Supermann eller Spiderman. Nei, helten heter storebror! Ingen over, ingen ved siden. Det er kanskje slitsomt for deg å alltid måtte dele oppmerksomheten med disse to, og du føler kanskje at du ikke alltid blir sett. Men vær du sikker, gutten min. Jeg ser deg! Du som tidlig viste deg som en smart, liten tenker. Sånn flaks at du arvet hjernen min..! Du som lærte deg selv å lese før du begynte på skolen, og som stadig briljerer. Du som har vist deg å være en habil musiker. Hvem du har det fra aner jeg ikke. Men jeg vet at jeg elsker å sitte i stua og høre klimpring på gitar og medfølgende sang fra rommet ditt. Eller når du sitter i baksetet og synger med på hver eneste countrysang som strømmer ut av radioen. Du er verdens tøffeste som tør å stå foran hele skolen pluss foreldre og synge eller spille skuespill. Hvor i alle dager er sceneskrekken? Der er du helt ulik meg – heldigvis!

Tenkeren vår!

Jeg er spent på hvordan årene fremover vil bli. Det vil bli mye nytt og nye utfordringer. Du skal finne din vei i livet, og vi skal stå ved siden av og hjelpe der vi kan. Jeg vet at du kan klare akkurat det du vil så lenge du jobber for det. Tvil aldri på dine evner og gi aldri opp, gutten min. Tvil aldri på din plass i familien. Ja, du er eldstemann med alt det fører med seg. Men det betyr også at du var førstemann. Det var du som gjorde oss til foreldre. Det var du som gjorde oss til en familie. Du er så uendelig mye mer verdifull enn du aner! Og vi er så veldig, veldig stolte av deg!

Så gratulerer med fødedagen til meg, og ikke minst, gratulerer med dagen til deg, flotte tenåringen vår!

En liten skatt til deg fra arkivet, gutten min. Fordi jeg vet at du setter pris på det. Den gangen det var bare deg. Heldige meg som var og er omringet av så fine menn og gutter!

Og med det stikker jeg og napper ut noen grå hår før jeg smører hele kroppen inn med antirynkekrem.

Hjelp, vi har en tenåring!

Follow my blog with Bloglovin

Klar for et nytt år

Nå skulle jeg vært en god blogger og satt meg ned og skrevet en aldri så liten årskavalkade. Med høydepunkter, nedturer, lenker og bilder. Men jeg er visst ingen god blogger lenger. Eller så har jeg rett og slett mindre tid nå enn for eksempel i fjor. Eller i alle fall så er kanskje prioriteringene mine litt annerledes. Så jeg fatter meg i korthet på denne årets siste dag.

Heller krampetrekning av julekos enn blogging på årets siste dag.

2018 er året som for alltid vil stå som det året jeg mistet pappa. Selv om mye annet skjedde, både på godt og vondt, er pappas sykdom og bortgang i siste halvdel av dette året det som for alltid vil prege minnet mitt om 2018. Joda, året var mye mer. Det var latter og glede. Det var store og små utfordringer. Det var familie og venner. Det var nok en fantastisk sommerferie, disse ukene i USA hver sommer troner som oftest som årets desiderte familiehøydepunkt. Så også i år, med Disneyland og en roadtrip som gikk oppover Highway 1 fra LA til San Francisco, gjennom Yosemite og Death Valley til Las Vegas, og videre til Grand Canyon før vi kjørte nedover New Mexico til White Sands før turen som alltid endte i Texas og Dallas. Hos pappa, bonusmamma og lillesøster. Denne sommeren skulle vise seg å bli den siste sommeren vår sammen med pappa, for mens vi var der kom skruballen. Den endelige diagnosen. Den stygge kreften. Og det preget i stor grad resten av året. Alt er relativt godt dokumentert i denne bloggen, og selv om det var tøft da jeg skrev om det, så er jeg nå i ettertid veldig glad for at jeg har det “svart på hvitt”. Det var også et ønske pappa hadde, noe som gjør det enda viktigere.

Det jeg trodde ville bli det siste bildet av pappa og meg..

Høsten har vært såpass utfordrende at jeg egentlig i stor grad har glemt første halvdel av 2018. Sånn året ble er det altså de aller siste minnene vi skapte sammen med pappa som ble de sterkeste. Å ha ham på besøk her i Norge for siste gang. Få lage kjøttkaker til ham for siste gang. Og at han fikk være med på sommeravslutningen på skolen til barna. Gaven vi kjøpte til ham i Disneyland for å markere hans 70-årsdag, hans aller siste bursdag. Da vi fortsatt ikke visst at han var syk og trodde han skulle nyte synet av pokalen med “Worlds best grandpa” på i flere år fremover. De siste familiebildene vi fikk tatt sammen før vi dro hjem. Og følelsen da vi dro hjem etter sommerferien og jeg var overbevist om at jeg aldri skulle se ham mer. Synet av ham utenfor huset da vi kjørte avgårde er etset inn i hjernen. Jeg er evig takknemlig for at det likevel ikke ble det aller siste minnet. At jeg fikk en måned av høsten sammen med ham. Selv om det var hjerteskjærende å se ham visne litt mer for hver dag, å se kampen på slutten, så ville jeg aldri ha vært de ukene foruten.

Det som ble mitt siste bilde med pappa..

2018 er pappa! Pappas siste år i livet. Og det er med vemod jeg går inn i 2019 uten ham. Et helt nytt, blankt år som jeg vet blir helt annerledes bare fordi han ikke er der. Jeg gruer meg til tomrommet som vil bli veldig tydelig når vi kommer til Texas til sommeren. Når pappa ikke sitter i stolen sin. Men han vil likevel fortsatt være en stor faktor i livene våre også i det nye året. Jeg har brukt juleferien på å rydde i tingene hans på loftet til mamma, og dro hjem i går med en god del skatter i bilen. Jobben er ikke ferdig, det vil bli flere timer og flere skatter fra loftet. Og fremfor alt, om et par måneder blir det urnenedsettelse og minnestund i Ålesund, noe jeg definitivt grugleder meg til.

Den største loft-skatten, pappas gamle pilot-hjelm.

2018 står igjen som året da jeg lærte meg å sette enda mer pris på mine nærmeste. Da god helse kom enda mer i fokus. Disse to tingene som når alt kommer til alt er det aller viktigste i livet. Materielle goder er så sekundært som det går an, selv om vi fikk en aldri så liten opptur der helt på tampen av året, med ny bil og en bedre økonomisk hverdag.

Denne siste dagen av 2018 har jeg så langt brukt på en liten dose vaskemani og litt tviholding på jula mens jeg prøver å varme opp huset etter at det har stått tomt i over en uke. Nå skal biffen stekes og penklærne på, selv om vi slettes ikke skal i noe nyttårsselskap. De siste årene har vi valgt å bruke nyttårsaften hjemme, bare vi fem. Men pynte oss, det må vi! Disse siste timene av året skal vi bruke sammen, spille et spill, kanskje se på noe koselig på TV. Mannen og jeg skal kanskje mimre litt om nyttårsaften for 13 år siden, da vi befant oss på en fødestue på Ullevål. For ingenting topper den nyttårsaften og den starten vi fikk på 2006. Jeg føler på at denne kvelden vil bli ekstra spesiell for meg. Kanskje ekstra følelsesladd. Når rakettene smeller ved midnatt går jeg inn i 2019 med pappa godt plassert i hjertet og med en tenåring ved min side.

Hvordan har det gått 13 år??

Jeg håper og tror at 2019 blir et mye bedre år enn det vi nå legger bak oss. Jeg er klar!

Med dette vil jeg ønske alle som måtte lese dette en hyggelig nyttårsfeiring, uansett om du tilbringer den alene, om du tilbringer den på jobb eller om du er klar for full fest. Gjør det beste ut av de siste timene av 2018. Er ikke kvelden som du ønsker, så husk at et flunkende nytt år snart står foran deg med helt blanke ark og uante muligheter. Livet er det du gjør det til. Lev det!

TAKK FOR DET GAMLE OG GODT NYTT ÅR!

Follow my blog with Bloglovin