Hvem skjuler seg i magen?

Siden formen fortsatt er rimelig på trynet, blir det et lite tilbakeblikk i dag også. Vi skal ikke så langt tilbake, vi har faktisk kommet oss helt til starten av mai på denne lille tidsreisen. Dagen vi skal tilbake til er atskillig lysere og hyggeligere enn denne. Denne dagen var det nemlig tid for ordinær ultralyd og avsløring av kjønn til storesøsken. Endelig har vi en slags identitet på den lille i magen.

Det er egentlig helt utrolig, men på den andre maidagen sitter jeg lettere fortumlet i en rød sofa i kjelleren på Kvinneklinikken til Ullevål. Jeg husker fortsatt så godt den første gangen jeg satt i akkurat denne sofaen, en augustdag for snart 14 år siden. Den gangen skulle jeg på min aller første ordinære ultralyd, og ante ikke hva jeg gikk til. Jeg husker fortsatt spenningen, og hvor uvirkelig alt føltes da svigerinnen min kom ned fra noen etasjer høyere oppe med min helt ferske niese i en gjennomsiktig plastikkseng. Skulle jeg virkelig ha en sånn selv om noen få måneder?

Nå sitter jeg altså her, nesten 14 år senere. Klar for min fjerde ordinære ultralyd. Rutinert, men like spent. Jeg tenker tilbake på alle de ordinære ultralydene vi med tungt hjerte har måttet avlyse. Det er virkelig utrolig at vi sitter her nå!

Jeg er heldig og får komme inn til en sånn jordmor som virkelig ser deg. Som skjønner at det ligger mye historie bak oss. Som skjønner at vi, eller i alle fall jeg, er ekstra engstelig. Hun er grundig, og forsikrer oss hele veien om at alt ser bra ut. Det lille mennesket virker bedagelig der inne, og ligger mye av tiden med beina over hodet som en reke. Sutter litt på tommelen, beveger seg litt, gir meg noen spark og ser ut til å nyte tilværelsen der inne. Det er så fint å få en sånn grundig og god kikk inn i magen. Dette er jo virkelig et mirakel!

Men en ting bekymrer. Et lite mål som ikke stemmer helt overens med resten. Igjen skjønner jordmor at her trengs beroligelse, så hun stikker avgårde og konfererer med en lege. Hun kommer heldigvis tilbake alene, han mener det ikke er grunn til bekymring. Jeg får uansett ekstra oppfølging, så det er bare å følge med på det også. Isteden får jeg litt ekstraservice. For vi vil jo gjerne ha med bilder hjem til barna, men hun får ikke så bra bilder på den ultralydmaskinen hun bruker. Så, med den klissete ultralydgeleen fortsatt på magen, drar hun meg med over på et rom på andre siden av gangen, der de har en maskin som gir bedre bilder enn den andre. Ikke at bildene er det viktigste, men det er jo utrolig hyggelig gjort av henne. Takket være denne jordmoren går jeg derfra med en veldig god følelse. Jeg var ikke på noe samlebånd, jeg ble sett!

Ekstra gøy var det å komme hjem, fylle en ballong med konfetti og på den måten avsløre for kommende storesøsken hvem som forhåpentligvis kommer til oss om noen få måneder. For det var ikke noe tvil om dette på ultralyden. Og med samme svar på tre ultralyder, føler vi oss rimelig sikre på at det er rett farge konfetti jeg fortsatt finner på de merkeligste plasser i huset. Men hvilken farge det er, det vil jeg helst holde for meg selv enda.

Spenningen er i ferd med å utløses for tre kommende storesøsken. Og jeg er i ferd med å lære at konfetti fra en sprukket ballong ikke bare detter rett ned på gulvet i en fin haug..

Etter at ordinær ultralyd er overstått, føles dette svangerskapet brått mer virkelig. Og det er også nå det er slutt på hemmeligholdet. Det betyr på ingen måte at jeg føler meg trygg. Skuldrene er fortsatt høye, og jeg har googlet meg sprø på hva den lille forskjellen på mål kan bety. Men enn så lenge prøver jeg å ikke henge meg så mye opp i det. Ikke bekymre meg for mye. Sykehuset tok det med ro, da skal jeg prøve på det samme. Og jeg var heldig at de satte endelig termin da jeg var på Rikshospitalet i forbindelse med duotesten. Det er greit å fortsatt ha neste delmål, uke 24, innen samme rekkevidde. Da vil de nemlig forsøke å redde barnet om noe skulle skje. I tillegg er det da jeg begynner med vekstkontroller, noe som føles veldig viktig. Og dette målet er neimen ikke så veldig langt unna lenger..

Follow my blog with Bloglovin

Out of commission

Jeg har kjent på det de siste dagene, at kroppen ikke henger helt med lenger. Jeg bør ta det med ro, og i alle fall ikke stresse, og var egentlig ganske flink til det frem til 17. mai. Belønningen var en kropp som fungerte. Når jeg så sluttet å lytte til denne kroppen, gikk det gradvis nedover. Og etter en urolig natt med mange drømmer, og spesielt en som virkelig satte seg, sa kroppen STOPP i dag. Hodet verker, magen er ikke helt som den skal og alt er bare slitsomt. Sånt trenger jeg ikke nå. Trenger ikke å fore angsten jeg konstant lever med enda mer. Jeg håper denne formen bare går ut over meg, men frykter at også den lille i magen blir påvirket. Og jeg håper at en time-out vil få meg tilbake dit jeg var for en uke siden. For dette orker jeg ikke i lengden..

Å ligge her. Kjedelig, men nødvendig akkurat nå.

Tilbake på Ullevål

Tidsreisen nærmer seg veldig nåtid, men først skal vi en liten svipp tilbake til slutten av april og nok en liten “milepæl”. Jeg trodde ikke jeg skulle komme så langt som dette, men nå er jeg faktisk tilbake på Ullevål sykehus.

Plutselig var jeg inne i systemet og tilbake i de velkjente gangene hos svangerskapspoliklinikken på Ullevål. Trodde virkelig ikke jeg noen gang skulle tilbake hit. Sitte inne på CTG-rommet og måle blodtrykk mens jeg hører på de koselige lydene av små hjerter og spark fra dem som ligger på registrering. Være tilbake på kjente undersøkelsesrom. Til og med treffe leger som jeg har vært hos tidligere. Her er jeg erfaren pasient. Det er over 13 år siden jeg kom hit for første gang. Og det har ikke vært få besøk etter det, spesielt i svangerskapene med gutta.

Blodtrykket mitt er fokus denne første gangen, men vi får likevel en liten sniktitt inn i magen. Veldig kjapp, siden ordinær ultralyd likevel bare er en uke unna. Men lenge nok til at hun gir oss en ganske god indikasjon på kjønn. Jeg gleder meg til bekreftelse ved neste besøk på Ullevål.

Alt ser fint ut fra det legen kan se, men jeg blir likevel litt paranoid av lite bevegelse. Jeg kjenner ikke mye. Litt dulting innimellom er det, nå nesten daglig. Men det er fortsatt veldig svakt. Jeg vet at det sannsynligvis er på grunn av den dumme morkaken som har plassert seg foran som en demper, men jeg blir likevel redd. Nå har jeg kommet lenger enn alle vi har mistet. Jeg runder aldeles straks 18 uker. Gulroten, den ordinære ultralyden, er noen dager unna. Flere vet hva som er på gang. Vi vet mest sannsynlig hvem som gjemmer seg der inne. Og jeg klarer endelig å tenke litt fremover. Det kan ikke gå galt nå!

Follow my blog with Bloglovin

Eneste høne i flokken

En ny uke er i gang, og dette blir en skikkelig annerledesuke her i huset. For jentungen har reist avgårde på leirskole, og jeg sitter igjen med mann og to sønner. Tre gutter altså. Tre sånne som lar doringen stå oppe, skvetter litt både her og der, promper, raper og klør seg på tissen. Og dette er bare en liten brøkdel av de guttetingene de foretar seg i løpet av en dag. Mammahjertet skriker etter jentungen. Jenta i meg skriker etter en likesinnet. En medsammensvoren. En som ikke nødvendigvis ler av en høylydt promp, men heller holder for nesen og brekker seg. En annen som har et noenlunde normalt forhold til personlig hygiene. Som sitter når hun tisser og bæsjer roser istedenfor illeluktende ruker som henger igjen nedover doskåla.

Aldri har jeg sett verdien av en datter mer enn jeg gjør i dag. Vi forstår hverandre på et helt annet plan, hun og jeg. Og nå må jeg klare meg uten henne helt til fredag. Jeg tror denne uken blir tøffere for meg enn den måneden hun måtte klare seg alene med pappa og brødrene i fjor. Jeg gleder meg allerede som en unge til fredag, til å få et snev mer balanse og feminitet i huset igjen.

På den positive siden: jeg tror det blir mye mindre klesvask enn vanlig denne uken. For gutter bytter ikke klær flere ganger om dagen, og kan godt bruke klærne de har på seg mer enn en gang før de legges til vask (eller slenges i en haug på gulvet). Dette inkluderer (dessverre) også underbukser og sokker. Sannsynligvis trenger jeg rett og slett ikke å bevege meg inn på vaskerommet før jentungen kommer hjem. Aner jeg en bitteliten husmorferie?

Ha en fin mandag og en strålende, ny uke!

Katta er ute av sekken!

Det er på tide med nok en tidsreise. Nå har vi kommet til april, “milepæl-ultralyd” og den skumle delingen av de store, overraskende nyhetene. Det var neppe noen som så denne komme..

Jeg har utsatt og utsatt, men nå er det gjort! Nyheten om den lille i magen er sluppet til de nærmeste. Og det er faktisk en stor lettelse. Å gå rundt og bære på noe så stort alene i ukesvis har vært tungt. Ikke minst de siste ukene, med morkakeprøve og en mage som blir vanskeligere og vanskeligere å skjule. Å late som om alt er normalt når både form og psyke skriker det motsatte er slitsomt. Graviditet er slettes ikke en dans på rosa skyer, i alle fall ikke for undertegnede.

Milepæl-ultralyden gikk altså bra. Litt forunderlig var den, gynekologen min er visst mest vant til tidlig og innvendig ultralyd. Men den lille vokser fortsatt som den skal og ser ut til å trives der inne. Merkelig nok. Jeg er like overrasket hver gang alt ser fint ut. Vanskelig å tro på.

Ikke det beste bildet av den minste håpefulle, tommelsuging fra en litt creepy vinkel.

Likevel klarte jeg å utsette deling av nyheten med barna så lenge som mulig før påskeferien. Først da vi pakket kvelden før avreise ble de to eldste kalt inn på soverommet. Og de reagerte slettes ikke som forventet da mannen (jeg er feig) slapp katta ut av sekken. Det ble ikke sinne, tårer og tramping ut av rommet. Ingen smelling med dører. Jeg undervurderte 13-åringen og snart 12-åringen totalt. For utrolig nok, de reagerte med umiddelbar glede! Dette var jo stas, i alle fall foreløpig. Litt press har jeg på meg, for hun på snart 12 foretrekker en søster.. Faktisk gjør visst alle barna det, for å få litt balanse i familien. Foreløpig er kjønn litt uvisst, selv om vi muligens har en liten indikasjon. Tiden vil vise. Navn er i alle fall behørig diskutert av de to eldste, uansett kjønn.

Vel fremme i Ålesund ringte mannen foreldre og søster. Dette var jeg ikke en del av, men ifølge ham gikk det greit. Jeg slet med å finne riktig tidspunkt til å dele det hele med mamma. Jeg hadde laget til et lite påske-egg som skjulte nyheten, men feiga ut gang på gang de første timene. Barna maste og prøvde så godt de kunne å være behjelpelige, men nervene sviktet helt frem til vi skulle spise litt kvelds. Da kom egget og avsløringen på bordet. Og reaksjonen.. Ja, jeg har visst undervurdert mamma også, for det gikk veldig bra.

Til slutt sto minsten for tur. De to eldste maste og maste, men vi brukte enda et døgn før vi delte nyheten med ham. Hva en femåring skjønner og ikke skjønner er ikke lett å si, men det var i alle fall ikke annet enn glede å spore. Og når han vet om babyen i magen, da er det sannsynligvis ingen hemmelighet lenger. Er jeg heldig tar han seg av nyhetsdelingen heretter.

Påsken 2019 – påske-egg 1, 2, 3 og 4. FYI, barna mine er mye penere uten sånne emoji-ansikt altså. Men de er også mye synligere..

Og nå som flere vet, er jeg nesten enda mer nevrotisk. For en stor del av grunnen til at vi ikke har delt før nå, når jeg har kommet til 16 uker, er at vi, eller jeg, ikke klarer å se for meg at dette vil gå bra. Jeg har ikke villet bekymre andre. Jeg har ikke villet påføre dem sorgen om det går galt. Og nå som flere og flere kommer til å vite, føler jeg også litt på at jeg jinxer det. Jaså, du deler? Da er det på tide for det lille hjertet å slutte og slå! Hahahaha! Ja, jeg føler virkelig at det sitter en sånn liten djevel med en slik makt et sted. På den andre siden, jeg kan ikke bære dette alene lenger. Uansett.

Follow my blog with Bloglovin

Det skal ikke gå på skinner

I går bugnet SoMe av glade barn, festkledde og lykkelige mennesker og ikke minst elegante 17. mai-pyntede bord med de deiligste retter. Virkelige glansbilder!

Hos oss var det litt mindre glansbilde. Eller, foruten noen små, hormonelle meltdowns fra en sliten, gravid mamma så var dagen fin den. Det ble til og med et Instagram/Facebook-bilde av tre relativt blide, festpyntede og mysende barn foran et norsk flagg som vaiet stolt på en flott solskinnsdag. Det var mer oppladingen som på ingen måte gikk på skinner. Men 16. mai er kanskje kaotisk for dem med glansbildene også?

Har vi nok flagg, mon tro?

Det startet egentlig veldig bra. Mannen hadde fri, og sola skinte. Jeg hadde en veldig positiv legetime og etter det lå dagen foran oss. Vi kunne handle blomster og mat i fred og ro. Til og med ta et par pølser på IKEA. Ekte hverdagslykke. Jeg var helt i rute til 17. mai, og skuldrene var lave. Helt til mannen på ettermiddagen fikk en uventet telefon som snudde opp ned på dagen. Han måtte drive «brannslukking», og dermed ble hans del av forberedelsene til nasjonaldagen plutselig mine. Og oppi det hele kom jeg på at jeg hadde glemt både viktige ting som måtte handles på apoteket og strømpebukser som faktisk gikk over magen. Og selvfølgelig ble en ledning overkjørt under plenklipping, bare sånn for sikkerhets skyld. Hallo stress!

Min planlagte kaffe i sofakroken ute utgikk med høye kneløft. Isteden kom monstermamma på besøk over vaskebøtte og stryking. Og hun er ikke helt god, altså.. Utpå kvelden kom jeg dog i mål, huset var rent og det var bare litt stryking som gjensto før jeg kunne synke ned i sofaen og se på semifinalen i MGP (eller, det heter kanskje ESC nå?). Skulle bare hive en frossenpizza i ovnen først, for middag hadde vi jo ikke rukket. Mens ovnen varmet seg opp, gikk jeg for å stryke skjorter og flagg. Endelig ferdig! Nå var det bare å fyre opp pizza’n. Men da jeg kom ut på kjøkkenet for å sette den inn, innså jeg fort og brutalt at ovnen allerede hadde fyrt opp noe helt annet.. For der luktet det mistenkelig brent og var sånn passe røykfylt. I stresset hadde jeg rett og slett oversett at det sto en langpanne brownies fra helgens bursdagsfeiring helt øverst i ovnen. Den var nå et stusselig syn.

Så fikk man testet brannvarsleren og luftet huset grundig. Greit det.. Og med en ny svingom med vaskekluten over gulvet, luktet det omsider litt mindre brent og litt mer rent igjen. Og så ble det mat til slutt, mens man fikk med seg avstemningen på MGP.

Konsekvensen av dette ble selvfølgelig at 17. mai startet med dundrende hodepine for undertegnedes del. Heldigvis hadde mannen fri (har vært dårlig med det de siste årene) og kunne stå opp med barna som skulle gå i tog rundt Skaugum sånn ca. før fuglene fes på morgenen. Så ble det en litt roligere 17. mai-morgen på mor. Jeg kunne faktisk vente helt til kl. 8 med å stå opp, noe som var sånn passelig uvant. Ikke trengte jeg å stresse så mye med frokosten heller, tiden var virkelig på min side. Noe flott oppdekket 17. mai-bord ble det heller ikke. Gjengen fikk pent hente maten jeg hadde laget fra komfyr og kjøkkenbord. Ble ikke noen Instagram-vennlige bilder av det, men jeg kjenner at det er helt greit. Barna fikk i alle fall det de ville ha.

Instagram-vennlig bilde av mor i fest-stas utgikk også, jeg følte meg mer som et digert, saftig jordbær i min røde mammakjole. Rød, hvit og blå var jeg i alle fall.

Så var det ut for å traske i tog gjennom bygda vår, noe som viste seg å bli litt slitsomt for en allerede sliten, gravid skrott. En stk. sliten rosaruss som måtte tisse midt i togruten var vel heller ikke så fryktelig glansbildeaktig. Men sånt skjer jo, russetiden er hard.

Vi holdt ikke ut gjennom hele programmet på skolen, for å si det sånn. Dermed gikk vi helt glipp av eldstemanns vinnerlykke på lodd og premieutdeling for mannens andreplass i luftgevær-skyting. Da lå én flat i sofaen inne og én i sofaen ute, begge med en kroneis godt plassert i hånden (og kanskje en i magen allerede også).

Grillmiddagen ble like lite Instagram-vennlig som resten av den kulinariske delen av 17. mai, men grillmat og en lett sommersalat er altså aldri feil. Samtidig må jeg rette en takk til dem som lager sånne ferdigbakstposer som man kun trenger å tilsette olje og vann i for å få en velsmakende brownie. Jeg hadde virkelig ikke orket å lage noe fra bunnen i går! Og når svigerinne, svoger og niese kommer på besøk med deilig, frisk ostekake og vi kan sitte utendørs til sent på kveld, da kjenner man at jo, 17. mai ble jammen fin i år også.

I dag restitueres det..

Follow my blog with Bloglovin

Bunadskrise

Apropos 17. mai. Om du har fulgt meg fra starten husker du muligens min lille bunadskrise for to år siden. Den gang løste det seg ganske greit med cape-vær. Og når jeg ser tilbake på denne lille krisen nå, så er den jo virkelig ingenting i forhold til årets begredelige bunadsutsikter for 17. mai. For da bunaden kom ut av skapet i går, innså jeg ganske fort at det ikke blir bunad på meg i år.

Her hjelper det virkelig ikke å holde inn pusten..

Dette er ikke innafor selv for den aller snilleste bunadspoliti.

Vel og merke kan jeg få den igjen rundt livet om jeg drar den helt over kulen på magen og oppunder puppene. Men så er det visst ikke bare magen som har vokst de siste månedene..

Hørte jeg “va va voom”?

Nå skal det sies at jeg ikke var veldig optimistisk i forhold til bunaden på forhånd. Men det er fortsatt sånn passe kjipt å måtte la den henge i skapet på selve bunadsdagen. Det er liksom ikke helt det samme å stille i en litt ufiks mammakjole på 17. mai.

På den positive siden, værmeldingen sier at bunad i morgen vil bli fryktelig varmt. Litt flaks skal man da ha.

Men neste år!!! Da skal bunaden i alle fall passe over magen! Dog har jeg noe mindre forventninger til brystpartiet, ammepupper er ikke nødvendigvis så små de heller..

Follow my blog with Bloglovin

Alternativ 17. mai-frokost

17. mai er ikke bare barnetog, flagg, pølser, is og hipp hurra. For mange er det også bugnende frokost eller lunsj-bord. Spekemat, laks, eggerøre, salater, frukt, jordbær og kanskje til og med litt champagne er ofte fast inventar på disse bordene. Her i huset har vi en litt annen vri. Barna ber kun om en ting mellom grytidlig togvandring rundt Skaugum og barnetoget i vår egen bygd. Breakfast tacos! Eller frokost-taco om du vil.

Dette er en tradisjon vi har med oss fra USA. Der er søndag og enkelte helligdager synonymt med denne noe usunne, men akk så gode og mettende, frokost-retten. Da som take away, helst fra Taco Cabana. Men dette kan du selvfølgelig like enkelt og greit lage hjemme. Og det gjør altså vi på 17. mai. Kanskje har du lyst til å prøve også?

Du trenger ikke mye for å lage breakfast tacos. Alt du trenger å kjøpe inn (om du ikke allerede har det tilgjengelig) er:

  • Egg
  • Salt
  • Pepper
  • Evt. gressløk til eggerøren
  • Bacon
  • Tacolefser

Fremgangsmåten er like enkel:

  • Varm opp lefsene i ovnen
  • Lag eggerøre

  • Stek bacon

Når alt er ferdig legger du bare eggerøre og en baconbit eller to på den oppvarmede lefsen og ruller herligheten sammen.

Og vips, så har du en deilig, velsmakende breakfast taco!

Vel bekomme!

 

Follow my blog with Bloglovin

De vanskelige tankene

Vi tar en til. Vi er fortsatt på tidsreise og i uke 15. Dette blir muligens litt repeat og litt kjedelig i lengden, men jeg føler likevel det er viktig og godt å dele. Uke 15 var beintøff. Ja, egentlig er hele andre trimester det. Men i uke 15 kjente jeg det muligens ekstra godt. Jeg skrev i alle fall mye da. Det er tøft å være gravid etter å ha mistet, enten det har skjedd 1 eller 10 ganger. Og jeg tror at du der ute, du som har vært i mine sko, vil kjenne deg godt igjen i disse tankene.

Vi er en dag unna ny ultralyd, denne gang i uke 15. Det føles som en milepæl, men likevel ikke. Vi var på ultralyd med minsten på samme tidspunkt, noe som bidro til litt senkede skuldre. Litt håp. Han levde enda! Og etterhvert kom han jo!

Skuldrene vil neppe senkes etter morgendagen. Og i dag er de nesten høyere enn noensinne. For jeg er overbevist om at når vi har kommet så langt og er så nær denne ultralyden, så vil det gå galt. I morgen vil hjertet være stille og den lille ligge krøllet sammen. Livløs. Joda, hjertet slår nå. Men det er mange timer igjen til ultralyden. Mye kan skje på den tiden. Det hjelper ikke at turningen jeg kjente for noen dager siden nå er totalt fraværende. Sliter den nå tro? Bruker den alle krefter bare på å leve? Den ene syke tanken avløser den andre. Det jeg aller mest ønsker for morgendagen, er å få vite hvilket kjønn det er. Ikke fordi det har noen stor betydning. Men fordi jeg vil vite det om den nå likevel skal dø. Jeg vil vite om vi mister en gutt eller en jente. Gi den et navn deretter. Ja, det er virkelig helt sykt.

Så slipper andre tanker til. Hva om denne ikke dør? Hvordan vil livet bli? Med fire barn. Et helt nytt liv, med helt nye utfordringer. En til å elske, ja. Men også mer jobb og alt annet et barn til fører med seg. Klarer vi det? Vi er ikke ungfoler lenger. Mye er skremmende og uvirkelig. Vanskelig å se for seg. Men jo, vi må jo klare det!

Også er det tanken på de barna vi allerede har. De ser definitivt ikke dette komme, og vil bli rimelig overrasket. Nå må de få vite snart, jeg kan ikke skjule det lenger. De begynner å bekymre seg for meg og den dårlige formen min. Jentungen har til og med spurt faren om jeg har kreft. Nei, de må få vite sannheten. Men jeg er livredd for reaksjonene. Jeg ser ikke for meg at det blir noen stor glede, i alle fall ikke hos de to eldste. Ikke som sist, da de så inderlig ønsket seg et søsken til og alt var bare fryd og gammen. Og hva med minsten? Han som ofte før har sagt at han vil ha et yngre søsken, sannsynligvis mest fordi flere av vennene i barnehagen har det. Han som viser rørende omsorg for de små. Men som ikke har kommet med ønsket på en stund. Og som definitivt nyter godt av å være familiens minstemann. Hvordan skal det gå?

Og så har vi andres reaksjoner. For de nærmeste må også få vite det nå. Og igjen, jeg forventer ikke positive reaksjoner. Og det er både skummelt og sårt. Jeg har mest lyst å fortsette å holde det hemmelig, men det går ikke. Det blir bare verre.

Og så da, når vi har delt det. Når flere vet. Når jeg kanskje trykker publiser på blogginnleggene jeg har skrevet de siste månedene. Hva da? En del av meg er livredd. Redd for at det blir en slags jinx. Litt som første gang vi delte et svangerskap på veien mot minsten offentlig, bare for å måtte dele at vi mistet et par uker etterpå. På den andre siden, jeg har kommet så langt nå at den eventuelle sorgen vil bli vanskelig å skjule uansett. Jeg kan like godt dele det mens det skjer, og ikke flere år etterpå som med de andre vi har mistet. Dessuten vet jeg at jeg ikke er den eneste som sliter med sånne tanker. Jeg er ikke den eneste som er gravid med ekstra baggasje. Kanskje kan det jeg skriver hjelpe noen i samme situasjon, enten nå eller senere. Og jeg er egentlig lei av å være stille. Lei av å ikke dele.

Tankene er mange. De surrer og går så hodet verker. Men ingen avgjørelser av noe slag skal tas nå. Først ultralyd. Måtte alt se bra ut!

Fortsatt er det både uvirkelig og rart å se for seg det lille mennesket med små føtter inne i magen min. Likevel er det noe fint med å innimellom titte på sånne sammenligninger.

Follow my blog with Bloglovin

En liten milepæl

Det blir litt mye gravidprat her nå, men det er greit å få ut disse innleggene som har lagt her og bare ventet. Vi begynner sakte, men sikkert å nærme oss nåtid. I dag skal vi tilbake til april. 6. april for å være helt nøyaktig. Min første, store, lille milepæl i dette svangerskapet. Der andre jubler over uke 12, er akkurat den uken starten på nervepirrende uker for min del. For det er gjerne i perioden etter dette at små hjerter slutter å slå i magen min. Isteden er uke 15 min uke 12. Sånn er det når man er gravid med ekstra baggasje. Mye nerver, lite jubel. Men akkurat denne dagen jublet jeg bittelitt.

15 uker!

Det er helt utrolig, men jeg har kommet meg helt til 15 uker, og det lille hjertet banker fortsatt i magen min. Det hadde jeg helt ærlig ikke trodd. Den siste uken har vært ekstra tøff. Det er på denne tiden flere hjerter har sluttet å slå, og jeg har hele tiden forventet stillhet når jeg har dradd frem doppleren min. Men enn så lenge så er det altså fortsatt liv. Og nå har jeg muligens kommet lenger enn alle de vi har mistet. Kun litt usikkerhet i forhold til når den som ble oppdaget i uke 17 døde. Man kan jo håpe det er positivt.

Med minsten følte jeg at 15 uker var en slags milepæl. Levde han fortsatt da var sjansene større for at han skulle leve hele veien. Nå er jeg ikke fullt så optimistisk. Det er jo ikke sånn at bare du bikker 15 uker, så går det bra. Det er ingen garantier for at hjertet ikke slutter å slå på 15+1, 19+3 eller 33+6. Det er rett og slett ingen garantier. Og angsten er slitsom å leve med.

Men litt glede og optimisme har jeg lyst å unne meg og den lille i dag. Et lite håp og et lite kanskje. Kanskje går dette bra. Hjertet dunker og jeg kjenner innimellom romstering der innefra (selv om jeg hver gang innbiller meg selv at det må være de siste krampetrekningene). Det får meg rett og slett til å gråte og le om hverandre. Og det er så innmari fint!

Sånn ser det ut når du sitter i bilen og for aller første gang kjenner skikkelig turning fra den lille mageboeren. Lettere fortumlet og veldig, veldig rørt. Og i et eller annet lyst øyeblikk finner man faktisk ut at man må dokumentere denne fine stunden. Den dag i dag er akkurat dette øyeblikket det aller fineste med dette svangerskapet. Så da får det bare være at man ser fryktelig teit ut. Som dere ser er det også dårlig med den berømte gravid-gløden hos denne geriatriske gravide kjerringa.

Follow my blog with Bloglovin