Akkurat ja!

Med en fotballjente i huset har jeg fulgt saken om hvite shortser i Lillesand IL med interesse og en god dose takknemlighet for at klubben jentungen vår spiller for bruker mørke drakter. Men jeg skjønner så absolutt problemstillingen, og er glad for at det nå ordner seg for spillerne i Lillesand. Nå regner jeg med at det er andre lag som kanskje sliter med det samme, siden dette neppe er det eneste laget som spiller i hvitt. Er det sånn, så håper jeg at også disse klubbene kan revurdere.

I dag fikk jeg se litt av problemet med egne øyne da datteren kom hjem fra vinterferie-trening. Ved dette akademiet trener de nemlig i hvitt. Og med det fine været vi har hatt her østpå, så har ikke det vært noe problem. Helt til regnet kom i dag.

Her har hun riktignok rukket å tørke opp litt. Jeg tenker med gru på hvordan dette ser ut når det er kliss vått.

Nå var vi heldigvis advart på forhånd, det var ytterst aktuell informasjon som kom fra akademiet på forhånd.

Da var det relativt praktisk at det fortsatt er vinter (selv om gradestokken ofte vitner om vår) og at det uansett er greit å trene med noe under fotballdrakten. Svart var et greit valg, selv om det synes relativt godt under det hvite. Men det hadde ikke vært like OK i sommertemperaturer. Tenk deg hvor svett og klamt det hadde vært. Og jeg kjenner at det er veldig greit at dette med gjennomsiktig shorts ikke er noe vår datter vanligvis må tenke på. Ingen burde bekymre seg for sånt.

Så jeg roper et rungende JA og HURRA for mørke fotballdrakter. Man slipper problemet med gjennomsiktighet samtidig som skitt og møkk ikke vises like godt som det gjør på hvitt. Helt suverent! Sånt setter alle idrettsmødre pris på..

(For the record; tekst og bilder med tillatelse fra datter.)

Bedre enn diamanter

Fredagen og Valentinsdagen ble kanskje ikke helt som forventet, selv om jeg ikke forventet mye. Det eneste jeg ville var jo strengt tatt å dra til Elkjøp i tosomhet med mannen før vi tok minsten med på kino. Sånn ble det altså ikke. Jeg satt hjemme med en litt utilpass minstemann hele dagen, mens mannen etter å ha sovet ut fra nattevakt måtte hjelpe eldstemann med å frakte og sette opp utstyr til helgens LAN-treff (muligens ikke riktig navn for det, men jeg er på ingen måte inne i denne dataspill-verdenen). Virkelig romantikk på høyt nivå der altså.

Men hva gjør egentlig det, når jentungen tryller verdens fineste overraskelse ut av sekken sin.

Mer skal altså ikke til. Dette er bedre enn all verdens diamanter, blomster og champagne. Så enkelt, helt gratis og likevel nok til å smelte hjertet mitt totalt. Jeg er ikke helt sikker på om jeg fortjener så fine ord. Faktisk så er jeg helt sikker på at jeg neppe er verdens beste mamma. Men om jentungen likevel synes det, så må jeg ha gjort noe rett. Dette kommer jeg til å leve lenge på. Sannsynligvis henger det innrammet på veggen over sengen min på gamlehjemmet når jeg er 90. Heldige meg!

Og plutselig var det helt greit å sitte hjemme sammen med datter og minstemann mens mannen dro alene til Clas Ohlson (for det var jo ikke Elkjøp han skulle på i det hele tatt). Også var det jo litt ekstra flaks at han måtte gå forbi en blomsterbutikk på veien dit.

Så ble det litt Valentinsdag likevel. Og jeg fikk umiddelbart dårlig samvittighet for at jeg ikke hadde ordnet noe til dem. Men så slo det meg at jeg nesten daglig vasker jentungens svette treningstøy og mannens sure sokker, så da går det kanskje litt opp i opp..

Èn dag!

Ååååh, det er Valentine’s Day dere! Vidunderlige dagen! Jeg ble vekket med sjokolade og kaffe på senga og kom ned til en stue full av roser. En av dem hadde til alt overmål en diger diamantring tredd rundt stilken! Vi har barnefri til i morgen, og i kveld skal vi på fancy restaurant og spise nydelig mat før en suite, jordbær og champagne venter. Det skal bli så fint og fantastisk!

Neida! En sånn dag var ikke i planene engang. Dagens romantiske date skulle være en tur ut for å kjøpe en ledning som poden trenger og deretter en tur på kino med minsten for å se Sonic. Kjemperomantisk!

Men så var det den forventede skruballen da. Èn dag tok det før den dukket opp. Ikke overraskende kom den i form av en minstemann som startet dagen med å brekke seg flere ganger. Dermed ble det hjemmedag for både ham og meg. Litt usikker på hvem som er mest lei seg for det. Han som gledet seg til å spise kake på skolen før han skulle se den lille, blå helten sin på kino men isteden ligger småkvalm med bøtta ved siden av seg eller meg som så frem til en alenetur til Elkjøp sammen med mannen for å kjøpe ledning (er man sultefôret på alenetid så tar man det man kan få).

Jaja, vi får ta det igjen med en handletur på Kiwi i morgen..

Ha en nydelig fredag og om dere feirer sånt, Valentine’s Day der ute!   

Kjenner du det?

Lukten av nyvasket hus før klokken 10 på formiddagen. En herlig blanding av salmiakk, grønnsåpe og kaffe. Den deilige følelsen i kroppen, litt småsliten, men nydusjet og veldig tilfreds med at ukens absolutte kjedeligste oppgave er unnagjort. Og enda ligger hele dagen foran meg. Kroppen og hodet kan slappe av litt. Ute skinner sola og gir meg en følelse av vår i februar. Det nye året går fort. I morgen står allerede vinterferien for tur. I alle fall for noen her i huset. Jeg jobber litt innimellom hele tiden. Mannen jobber som vanlig, men med skiftarbeid betyr det også litt fri midt i uka. Og jentungen skal bruke hele vinterferien på å spille fotball – selvfølgelig. Men det føles likevel som ferie når barna kan pakke vekk sekkene sine og det ikke er lekser som må gjøres. Og ikke minst, når man slipper å stå opp før sola om morgenen.

Det føles godt akkurat nå. Skikkelig godt. Og det er skummelt, for det er gjerne når jeg senker skuldrene at en skruball kommer fra ingensteds. Du vil kanskje kalle det pessimisme, jeg kaller det realisme. Jeg har lært meg at sånn er det. Så jeg nyter den gode roen så lenge den varer, og holder pusten bittelitt for hva som eventuelt kommer. Og dermed blir lukten av nyvasket hus også litt lukten av frykt. Frykt og velvære på en gang. Om ikke annet, en noe spesiell kombinasjon. Som livet selv egentlig. Jeg er så klar som jeg kan bli for den skruballen som måtte komme, bring it on life (men du må gjerne gi meg en fridag eller to først)!

Like a sucker punch

Jeg skulle gjort som stort sett alle andre bloggere i går, skrevet et morsdagsinnlegg. Ikke nødvendigvis et svulmende innlegg med fremvisning av flotte gaver, frokost på senga og alt det der. Men et eller annet. En liten hilsen til alle mødre der ute, uansett om man er biologisk mamma, adoptivmamma, fostermamma, bonusmamma, ønskemamma, englemamma eller en annen type mamma. Eller kanskje noen ord til dem som ikke har en mamma lenger. Men det ble ikke sånn. Dagen ble rett og slett ikke som jeg hadde trodd. Det jeg trodde skulle være en nokså vanlig søndag, bare med bittelitt ekstra kos, ble ikke sånn. Isteden kom morsdagen og slo meg rett i bakken. Nesten litt ut av det blå. Joda, jeg har kjent at hjertet har vært litt ekstra vondt og tungt de siste dagene, men jeg tenkte ikke at morsdag skulle være noen stor følelsesmessig trigger. Jeg har jo feiret denne dagen i fjorten år nå. Og jeg har feiret den med det ene tapet etter det andre «under beltet», uten at det har utløst store reaksjoner på akkurat denne merkedagen. Men i går veltet all smerten inn.

Jeg skjønte ikke helt hva som skjedde selv engang, men hjertet slo helt krøll på seg. Jeg prøvde hardt å fokusere på mine tre fine som gjorde sitt beste for å gjøre stas på meg. Men jeg klarte ikke å riste av meg smerten. Vissheten om at de skulle ha vært fire i år. På morsdagen i fjor lå Megan trygt plassert i magen min. Eller, trygt var det jo ikke. Og på det tidspunktet var det også fortsatt så tidlig at jeg var bortimot hundre prosent forberedt på at det ville gå galt. Jeg hadde ikke store fantasier om en morsdag med fire barn i 2020. Men etterhvert begynte også jeg å tro litt på det. Jeg begynte å se for meg livet med henne i det. Og i går skylte altså en av disse bølgene over meg. Full av savn og smerte. Selv om jeg er så ufattelig heldig som har tre barn her hos meg, tre som virkelig ga meg litt ekstra kjærlighet og oppmerksomhet akkurat denne dagen, så var bølgen ustoppelig. Jeg følte meg nesten utakknemlig, som en fryktelig mamma, som ikke klarte å skjule at jeg hadde det vondt.

Nei, morsdagen i år var ingen høydare, og jeg er både glad og lettet over at den er over. Jeg er skuffet over meg selv fordi jeg taklet denne dagen så dårlig. Nesten litt flau. I dag driver jeg med rekalibrering. Prøver å samle sammen bitene av et hjerte som nok en gang har gått i knas, lappe det sammen igjen. Det verker fortsatt. Det er fortsatt fryktelig skjørt og sårbart. Jeg er fortsatt ikke meg selv igjen, hvem nå egentlig det er nå for tiden. Men jeg jobber med det.

Og bare for å slå det fast en gang for alle, sånn at ingen misforstår; jeg er takknemlig for det jeg har. Så inn i hampen takknemlig. Samtidig så savner jeg så inderlig henne som skulle vært en del av den fine flokken min. Hun som er der men ikke er der på samme tid. Som en usynlig del av familien. Hun som skulle ha ligget inntil meg i går da barna “vekket meg” med egen-innkjøpte gaver, klemmer og fine ord – og selvfølgelig verdens fineste kort fra minstemann. Hun som skulle ha gjort livet enda litt rikere. Det er en merkelig balansegang det der, gleden og takknemligheten over dem vi har sammen med den bunnløse sorgen over henne som ikke er her. Noen ganger går det greit, andre ganger kommer det ut av det blå som nå. Og jeg innser at jeg enda har et langt stykke igjen å gå i sorgprosessen. At kantene fortsatt er skarpe, og at det vil ta lang tid før de slipes til. Og selv når den tid kommer, så vil arrene plutselig begynne å blø og slå deg i bakken igjen når du minst venter det. Og det er vondt, men samtidig litt fint også. Fordi sorgen faktisk er et uttrykk for kjærlighet den også. Mammahjertet elsker alltid!

Det skjøre hjertet

I går kom jeg over en sang som på et eller annet merkelig vis traff meg rett i hjertet. Det skjer ikke ofte, men det er noe både overveldende og fint med sånne sanger som bare kryper inn under huden din og gir deg gåsehud. Sånne sanger som du ikke vet helt om du skal smile eller gråte av. Denne fikk meg faktisk til å gjøre begge deler. Hjertet fyltes av savn etter Megan min, men samtidig så var det så fint å se for seg dette “Wonderland” som Anson Seabra synger om. Å se for seg Megan der, lykkelig i en magisk verden. Og enda bedre, å se for seg et besøk der, hos henne. Bare tanken gjør at klumpen setter seg i halsen og øynene fylles med tårer igjen. Jeg blir rett og slett litt gladtrist av denne sangen.

Akkurat sånn blir jeg faktisk.

Hver gang jeg hører den lukker jeg øynene og er der. I Wonderland. Med en lykkelig, liten jente hoppende og dansende ved siden av meg, med den lille hånden sin i min. Vi to i en magisk verden full av spennende og fargerike inntrykk. Og det er så fint. Og så triller tårene fordi denne magiske verden ikke eksisterer. Fordi jeg aldri skal holde Megan min i hånden, aldri se henne smile eller høre henne le. Og så knuser hjertet på nytt. Igjen og igjen. Livet som “englemamma”, det er så sårt og så skjørt. Og denne sangen traff perfekt på en eller annen nerve jeg ikke ante at jeg hadde.

Faktisk har den satt seg så godt at jeg bare må dele den. Både teksten, melodien og den nydelige stemmen er verdt å høre på. Enjoy! Og om du er som meg – ha et lommetørkle i nærheten..

Ny karriere på TVNorge?

Jeg har lenge tenkt på å finne en ny karrierevei, og i dag dukket den perfekte stillingsannonsen opp.

«Concorde TV søker “stygg” kvinne.

For et nytt program for TVNorge skal vi gjøre et eksperiment for å se om det er sant at man får fordeler av å være «pen». Vi søker derfor etter en med selvironi og humor rundt det å ikke oppfylle dagens skjønnhetsidealer».

Jeg har fått utallige avslag på jobbannonser de siste årene, men denne stillingen, den er min! Dere andre trenger ikke å søke engang.

Vær så god, TVNorge! En stk. “stygg” kvinne til tjeneste! På forhånd takk for muligheten!

Homewrecker

Den deilige og fredelige søndagen tok en brå slutt da jeg måtte ut og hente ved tidligere i dag. For synet som møtte meg på terrassen var hjerteskjærende for en lett middelaldrende fugle-elsker. Jeg burde kanskje skjønt det allerede i går, da jeg la merke til disse fjærene på verandadøren.

Men jeg tenkte ikke noe videre over det og undersøkte det i alle fall ikke noe nærmere. Det hender stadig vekk at en liten fugl dunker inn i stuevinduene våre i iveren over all maten i hagen vår. De rister alltid bare litt på hodet før de småfortumlet flyr avgårde igjen, kanskje litt småflau over seg selv.

Men stakkaren som lå utenfor verandadøren vår i dag var ikke like heldig.

Jeg kjente umiddelbart på den dårlige samvittigheten. Å nei, dette er min feil! Hadde jeg ikke satt opp fuglemateren med alle godsakene i hagen, hadde denne lille fyren fortsatt flakset lykkelig rundt. Isteden endte den altså sine dager her, mens den bekymrede kona og alle de sultne, små fugleungene sitter hjemme og venter og lurer seg skakke på hvor han er. Jeg har rett og slett drept fuglepappa og ødelagt en hel fuglefamilie. Birdkiller! Homewrecker! Stakkars, vakre, lille vesen. Og fryktelige, slemme monster-meg. Unnskyld. Beklager. Kondolerer.

Jeg akket og ynket meg så eldstemann knakk sammen av latter og minstemann ringte pappa. Han tok det hele veldig praktisk, for der jeg sto og planla begravelse med salmer og det hele, kommer det et tørt og følelsesløst: «Jaja, dere får finne en spade, plukke fuglen opp med den og gå og hive den ned i skråningen». Hva???? Skal jeg bare hive dette arme vesenet ned i en skråning sammen med hageavfall og diverse? Det er jo like ille som å spyle gullfisk ned i do!

Men da jeg fikk tenkt meg litt om, innså jeg at det ikke var så lystbetont med et fuglelik i blomsterbedet heller. Så det ble skråningen. Jeg lot det stå til, la all styrke jeg har i kastearmen og sendte den ut på sin siste, korte reise mens jeg ynket meg stille da den landet med et bittelite dunk et par meter nedi ura. Ingen salmer der altså.

Etterpå har det vært uhyggelig stille i fuglemateren. Ingen festskare av syngende fugler, bare en og annen våghals som kommer innom og titter anklagende på meg før den demonstrativt flyr avgårde med en nøtt. Jeg er ikke fuglenes helt lenger. Nå er jeg sannsynligvis kjent som fuglemorderen. Det går gjetord om meg. Hun som ondskapsfullt dreper fugler og hiver dem ned skråninger og grøfter.

Og jeg er litt redd. Redd for fuglepolitiet. Eller hevnangrep fra oven. En strategisk plassert fuglebæsj eller en hakkende hærskare à la filmen “The Birds”. Heretter går jeg ikke ut uten å se meg over skulderen eller skotte engstelig opp mot himmelen.

 

Fotokjerring – fra crazy birdlady til homewrecker og birdkiller

 

Braless Sunday

Det er noe fint med det når du våkner av at mannen drar på jobb tidlig en søndags morgen. Når du vet at ingen plikter venter og vekkerklokken er av. Når en varm, liten kropp kryper inntil deg og vi kan sove videre sammen, minstemann og jeg. Det er til og med noe fint med å våkne noen timer senere med en fot i ansiktet.

I alle fall i et lite nanosekund. Før lilletåa begynner å pelle deg i nesa..

Det er fint å ligge der og høre huset våkne til liv, i alle fall jentungen. Husets fjortis kunne sikkert ha sovet hele dagen. Ligge der og se lysstrimene fra sola utenfor som slipper inn fra siden av gardinene mens man hører kirkeklokkene kime (ja, vi sov faktisk så lenge). Titte på den lille kroppen som sover fredelig ved min side, kjenne hjertet nesten sprenge av kjærlighet. Se ham sakte våkne, se ham åpne et øye og smile til deg før han kravler godt inn i armkroken din. Ligge sånn lenge og snakke om alt og ingenting. Det er så fint det!

I dag kjenner jeg at det blir en sånn skikkelig lat og deilig søndag. Sola skinner, jeg burde dusje og komme meg ut i den friske lufta. Isteden kler jeg på meg uten å dusje, dropper bh og går ned. Fyrer i peisen og lager meg x antall kaffekopper med puppene dinglende bak t-skjorta etter pappa.

Et dårlig forsøk på å demonstrere bh-løse hengepupper uten å ta av seg t-skjorta. Vurderte å dele hele herligheten for å virkelig få frem den stygge sannheten, men jeg slo det fort fra meg..

Kanskje klarer jeg å samle sammen nok selvdisiplin til litt jobbing i dag også. Kanskje blir det en dusj og litt sminke etterhvert. Eller kanskje blir det en fullstendig begivenhetsløs, småskitten og bh-løs søndag. Det er fint det også!

Hvorfor er du så glad da?

Enhver som har fulgt med på denne bloggen en stund vet at jeg har hatt tøffe tider. At livet ikke bare har vært en lek og fylt av smil og latter de siste månedene. Det dere kanskje ikke visste er at livet stort sett aldri har vært en lek for undertegnede, selv ikke i barndommen da det kanskje burde ha vært det. Jeg har nok aldri vært av det mest livlige og muntre slaget. Jeg er ikke den som lyser opp et rom og lager fest bare ved min tilstedeværelse. Og jeg er slett ikke typen som er glad stort sett hele tiden, da måtte jeg nok hatt hjelp av en betydelig mengde medikamenter. Ikke dermed sagt at jeg går og surmuler og lager kvalme hele tiden heller altså. Jeg bare er liksom. Jeg har kanskje ikke verdens største personlighet verken den ene eller andre veien, og gjør egentlig ikke så mye ut av meg. Jeg har helt fra barndommen av (med enkelte unntak) vært den mer stille og forsiktige typen. Tenkeren. Konsekvenstenkeren.

Hvordan andre opplever meg vet jeg ikke helt. Jeg gjør mitt beste for å være hyggelig og omgjengelig, men tenker at jeg kanskje kan oppleves som avvisende, innesluttet og vanskelig selv om jeg slett ikke ønsker det (for det er på ingen måte sånn jeg er, på innsiden bryr jeg meg ofte litt for mye om folk). Kanskje oppleves jeg også som litt sur. Ikke vet jeg. Men jeg fikk meg i alle fall en liten tankevekker her om dagen, da jeg kom ned i stua og mannen så mistenksomt på meg og spurte: «Hvorfor er du så glad da?» Det eneste jeg hadde gjort var å klistre på meg et smil og dytte unna negative tanker, og mer skulle altså ikke til før han begynte å lure. Nesten litt skremmende. Smiler jeg så lite? Er jeg så sjelden blid og tilsynelatende glad? Jeg sier tilsynelatende fordi jeg fortsatt ikke har funnet igjen den ordentlig, gjennomsyrende gleden etter det siste halvannet året. Men jeg vet, eller i alle fall tror og håper, at den vil komme tilbake. Jeg har på ingen måte et dårlig liv, og jeg har mye å se frem til, så den dukker nok opp igjen etterhvert, den følelsen av å være tvers igjennom lykkelig. Kjenner jeg gleder meg til det!

Nå er det ikke altså ikke i min natur å smile bredest og le høyest, introvert som jeg alltid har vært. Men jeg tror omgivelsene, og i alle fall den lille flokken jeg bor sammen med, trenger å se meg smile mer. De skal ikke måtte lure på hva som foregår og kanskje bli litt skremt når jeg en sjelden gang kommer ned trappa smilende og småkvitrende. Det burde være en mer normal og dagligdags opplevelse. Så nå tror jeg rett og slett at jeg skal øve meg. På å smile. Et smil kan kanskje utrette underverker etterhvert. Smil til verden og verden smiler til deg!?!

En smule påklistret, men med potensial til å bli ekte etterhvert.