Tusen takk, Facebook!

Ikke før var jeg ferdig med 8. juli og enmånedsdagen for Megans stille fødsel, så dukket dette minnet opp på Facebook.

9 år! Det har gått 9 år siden jeg lykkelig, men noe nervøs, kunngjorde at tredjemann var på vei. Jeg hadde ventet litt ekstra lenge med å dele, siden graviditeten kom rett etter en spontanabort i uke 7, noe jeg den gang trodde var mitt verste mareritt. Lite ante jeg at det skulle bli mye verre. Nå var jeg ca. 15 uker på vei, og trodde vi var i trygt farvann. Men den gang ei. To uker senere var det over. Tredjegull var borte. Hjertet sluttet å slå, og jeg måtte inn og «føde» et foster på bortimot 17 uker rett før sommerferien. Og dette var bare starten på marerittet. Og nå, ni år senere, står jeg midt oppe i det aller verste. 9 år! Ufattelig egentlig. Jeg synes egentlig, helt ærlig, at vi har fått mye mer motgang og smerte enn vi burde.

Nå føler jeg på at de vi har mistet før har havnet litt i bakgrunnen. Jeg hadde jobbet meg gjennom det, og lever greit med det. Megan er noe helt annet. Vondere. Sterkere. Vanskeligere å leve med. I alle fall foreløpig.

Nå som ferien nærmer seg slutten, begynner jeg å grue meg til livet som venter hjemme. Hverdagen. Helt hverdag blir det ikke på en stund enda, for barna har jo fortsatt ferie. Men mannen må selvfølgelig tilbake på jobb. I og med at vi mistet Megan da vi gjorde, gikk han rett fra sykemelding til ferie. Dermed har vi hatt hele den siste måneden sammen, og enda er det litt igjen. Det har vært godt for meg, og jeg gruer meg til å skulle «klare meg» alene igjen. Trist, men sant. Jeg klarer det nok, men jeg kjenner at det kan bli både tungt og tøft. Nå har jeg omsider, etter å helst ha ønsket å bli hjemme hele ferien, vent meg til å være her. Funnet en slags rutine og bittelitt glede. Så skal vi reise igjen. Til en helt ny hverdag, langt fra den vi planla. For etter ferien følte jeg at vi kom til innspurten av svangerskapet. Jeg regnet med tidlig fødsel, enten i august eller september. Nå gruer jeg meg enormt til denne tiden frem mot det som skulle ha vært termin. Og tiden etter blir neppe bedre. Høstferien. Årsdagen for pappas død. Bursdagen min. Og Halloween, når vi skulle hatt vårt eget, bittelille gresskar. Mørke og triste november, som hadde føltes så mye bedre med en liten Megan i armkroken. Og adventstiden og julen, som skulle ha vært hennes første. Det ligger uten tvil mange, tunge dager foran meg.

Men akkurat nå prøver jeg å dytte det unna så godt jeg kan, selv om hun er der hele tiden. Kontrastene var store i dag, da vi tok med barna til fornøyelsesparken Six Flags. For en måned siden var vi her:

I dag var vi langt, langt unna – på alle mulige måter:

Det føltes litt feil. Jeg skulle ikke orket å være med på dette nå. Og hver eneste gravide mage jeg så stakk i hjertet. Det skulle ha vært meg. Det er så sårt. Men så, da jeg så gjennom kamerarullen på veien hjem, fant jeg en bitteliten trøst. Jeg har vært fryktelig dårlig til å ta bilder denne ferien, og det er ulikt meg. Kameraet ligger fortsatt ubrukt, kun mobilen er brukt. Og der det pleier å florere av både barn, steder og selfies, er det nå ytterst magert. Dette er den mest udokumenterte sommeren noensinne. Men i dag var det så alt for varmt da vi trasket rundt i denne store parken. Og ved et hvilestopp bestemte jeg meg for å dokumentere hvor svett og rød jeg var. Fikk med meg en tullete linselus på kjøpet. Og i bilen på veien hjem så jeg det altså.

Strålene! Jeg velger å tro at det var Megan som strålte ned på oss, viste at hun var med. Teit, men en liten trøst. Forhåpentligvis vil det varme hjertet litt når dette dukker opp som et minne på Facebook om et år.

En slags hjemmeferie

Vips, så var tre fjerdedeler av årets sommerferie unnagjort. Og foruten den første uken da vi tok en liten roadtrip, har den vært uten de store begivenhetene. I motsetning til de to siste årene, hvor vi har hatt lange roadtrips fra henholdsvis østkysten og vestkysten, har årets Texas-ferie føltes veldig mye som en hjemmeferie. Istedenfor å dra til nye plasser, har det i år stort sett bare vært kjent og kjært. Litt uvant, men nokså avslappende. Her er vi kjent, og her føler vi oss hjemme.

Selv om jeg føler at ferien har bestått av spising på faste restauranter og shopping, så har vi gjort litt annet også. Som å ta med eldstemann på konsert med country-idolet Thomas Rhett.

Dette var sannsynligvis sommerens høydepunkt for mammahjertet. Eldstemann er familiens musiker, han synger og spiller gitar. Og country er favoritten. På barneskoleavslutningen for noen få uker siden satt han helt alene på scenen foran rundt 300 foreldre, spilte akustisk 12-strengs gitar og sang «T-shirt» av nettopp Thomas Rhett. Derfor var det stort å kunne ta han med på dette. Bare han, mannen og jeg (og 19 997 andre). Med supre seter og musikk som vi alle kunne like. Og gleden til eldstemann var det beste av alt, ikke minst da konserten ble avsluttet med samme sang som han selv covrer.

Gutta har tradisjonen tro insistert på et besøk hos Gas Monkey, både butikken/garasjen og spisestedet.

Vi har vært på Tattoo Convention og fått nærkontakt med fenomenet the Enigma.

En mann dekket av blå puslespillbrikker og full av rare, eller mest ekle, påfunn. Eldstemann fikk til og med være hjelper på scenen. Vi jentene holdt oss noen meter unna mens vi med kulerunde øyne og en viss avsky så på alle raritetene denne mannen foretok seg på scenen. Men for all del, etter å ha møtt ham face to face, hyggelig var han. Og noen dager etterpå var det mannen og jeg som tatoverte oss. Dog ikke blå puslespillbrikker..

Dyrehagen har vi også vært innom. Vanligvis drar vi på den som er her i Dallas, men i år prøvde vi for første gang Fort Worth Zoo. Like fin den, jeg er fornøyd så lenge jeg får se vakre sebraer og mate mine absolutte favoritter, giraffene.

Jeg har gått på en aldri så liten shopping-smell, faktisk på oppfordring fra mannen. Klær er fortsatt et helvete siden jeg avskyr kroppen min om dagen, men jeg har et sterkt kjærlighetsforhold til Coach-vesker. Og da vi kom til min favoritt Coach-butikk, gikk jeg ikke tomhendt ut derfra..

De ansatte i denne ene butikken gnir seg i hendene hver sommer når vi dukker opp. Faktisk så kjenner de oss igjen. Og noen av dem gjør det ekstra hyggelig å handle akkurat der. Vi måtte rett og slett innom og legge igjen litt ekstra penger der i dag. Nå har jeg fått min Coach-fix for en stund.

Og med en pose full av vesker, var det helt OK å innfri minstens største drøm; Chuck E. Cheese’s.

Et eldorado for barn, et helvete fylt av lyder og bakterier for nevrotiske mødre.

Og selvfølgelig har vi feiret 4. juli. På samme måte som hvert år. Vi starter med gatefest og fyrverkeri på en bro i downtown Dallas på kvelden 3. juli.

På selve 4. juli tar vi alltid turen til forstaden McKinney. Der ser vi på parade, titter litt i butikker mens barna får være med på litt aktiviteter, og ikke minst spiser vi lunsj på en plass kalt Hugs. Jeg simpelthen elsker denne plassen, en cafè hvor stort sett alle ansatte har en eller annen utviklingshemming. Her tas vi imot som gamle kjente hver år, og det er aldri manko på klemmer. Og det beste av alt, om fabelaktige Dylan er på jobb, som i år, vanker det også en sang eller to. Denne plassen er så full av hjertevarme at det nesten renner over.

Så drar vi hjem. Barna får bade litt, og fetteren min lager middag. Bonusbestemor kommer på besøk, og i år hadde vi også en hyggelig nykommer rundt bordet, fetterens kjæreste. En annen bonus i år, kjøretur i avdøde bonusbestefars gamle Mustang. Det vakte gode minner!

Sånn ellers er det bare late sommerdager. De starter som oftest i bassenget, den eneste plassen man kan få litt sol på kroppen uten å få heteslag.

Vel og merke har det ikke vært like varmt som det pleier så langt i år, vi har vel bare hatt en dag over 40 grader. Men vi får muligens igjen med renter denne siste uken. Passer jo fint når ting som Six Flags og Fort Worth Stockyards står på programmet.. Uansett skal jeg prøve å nyte denne siste uken så godt jeg kan. Jeg elsker jo denne byen og å være sammen med mine kjære her.

Klippen

Vi møttes for 15 år siden. Noen få måneder senere bodde vi sammen. Et år senere var vi forlovet. Halvannet år senere ble vi foreldre for første gang. Tre år senere giftet vi oss samtidig som vi døpte barn nummer to.

Det ser idyllisk ut, men bak kulissene skjulte det seg en gutt på 1 1/2 år og en jente på knappe to måneder. Puppene mine var fulle av melk og trengte pumping. Og bryllupet var i stor grad planlagt og arrangert av mannen mens jeg gikk gravid og i barselbobla. Det var lite hvetebrødsdager og mange hverdager. Tidlig på høsten reiste vi dog på bryllupsreise – med to smårollinger på slep. 12 år senere har vi fortsatt en bryllupsreise på egenhånd til gode. Kanskje når minsten blir 18?

I dag har det altså gått 12 år siden dette bildet ble tatt. Og som dere forstår, de første årene våre sammen gikk det fort i svingene. Høydepunktene sto i kø. Svangerskap, fødsler, forlovelse og bryllup. Så kom hverdagene. Mange, mange hverdager. Mange gode, og etterhvert mange dårlige. Vi har fått mange utfordringer på veien, vi to. Ikke minst da vi ønsket oss tredjemann. Det ble fryktelig tøffe år. Jeg trenger neppe å utdype mer, det er allerede behørig dokumentert. Jeg skjønner hvorfor mange ekteskap ikke overlever sånne utfordringer. Vi er ulike, og vi reagerer like ulikt på både motgang og medgang. Sånt kan fort skape gnisninger.

Men en ting er ikke å komme utenom. Oppi alle de tøffe tidene vi har vært gjennom, har han alltid vært min klippe. Stått fjellstøtt ved min side gjennom hvert tap. Vært den sterke når jeg har vært svak. Løftet meg opp når jeg har vært lenger nede enn jeg trodde var mulig. Ikke minst den siste måneden. Jeg hadde ikke klart meg gjennom denne tiden uten ham. Jeg har muligens aldri trengt ham mer. Og han har vært der. Hele tiden. Tatt mye av ansvaret på sine skuldre. Det meste kanskje. Ordnet det praktiske etter at vi mistet Megan. Tatt seg av barna. Tatt seg av meg. Samtidig som han selv også sørger, bare på en annen måte enn meg. Han mistet også en datter for en måned siden. Selvfølgelig påvirker det også ham. Likevel har han altså stått fjellstøtt, denne klippen min. Og han aner ikke hvor viktig det har vært for meg. Aner ikke hvor stor forskjell det faktisk har gjort. Uten styrken hans, hadde jeg sannsynligvis gått helt under og druknet.

Jeg er ikke flink verken til å si eller vise hvor viktig han er for meg og oss i hverdagen. Og jeg vet rett og slett ikke om jeg fortjener ham. Han fortjener nok mye bedre enn meg. Og jeg vet ikke lenger hva som venter rundt neste sving. Eller, det har jeg egentlig aldri gjort. Det vil nok fortsatt være flere hverdager enn festdager. For sånn er jo livet. Og vi skal nok fortsatt få flere slag i trynet. Vi skal nok gjennom flere stormer, men forhåpentligvis også mange solskinnsdager. Men jeg vet at med ham ved min side er jeg trygg. Og det er en ganske fin følelse å ha.

Gratulerer med å ha overlevd, eller kanskje heller holdt ut, i 12 år! Når jeg tenker meg om, så er faktisk takk mer passende enn gratulerer. Jeg håper vi klarer å stå relativt støtt også i fremtidige stormer og at vi har mange, gode år foran oss! Selv om det ikke alltid virker sånn, så elsker jeg deg og kan ikke se for meg et liv uten deg!

Dessuten orker jeg ikke å begynne helt på nytt med noen andre.. 😉

 

Alltid med meg

I dag er det nøyaktig en måned siden jeg fikk den vondeste beskjeden noensinne. Det er også nøyaktig fire uker siden Megan kom stille til verden. Selv om hun er borte, er hun likevel med meg hele tiden, både på godt og vondt. Her borte, hvor navnet hennes er ganske vanlig, har jeg og barna gjort det til en slags sport å finne ting med navnet hennes på. Vi har etterhvert en ganske grei samling. Siden vi ikke får bruke navnet hennes noe særlig, er det godt å ha disse tingene. De blir på en måte håndfaste ting på hennes eksistens. Samtidig har jeg også desperat knipset bilder av en bil med Megan på bilskiltet, og mistet pusten og fått tårer i øynene av at en ansatt på favoritt-dineren introduserte seg som Megan.

Å se og høre navnet hennes er både glede og såre stikk på samme tid. Jeg er redd vår Megan vil bli glemt. Og jeg er så lei meg for at vi aldri får bruke navnet hennes i hverdagen. Et navn jeg gledet meg så veldig til å bruke. Et navn hun har hatt siden den første indikasjonen på at hun faktisk var en jente tilbake i april. Et navn jeg gledet meg til å dele med verden, og ikke minst dele historien bak.

Megan Lykke. Eller egentlig bare Megan. Mellomnavnet la jeg mest til i tilfelle hun etterhvert heller ville bruke det. Det kunne jo hende hun ikke ville like det mer uvanlige fornavnet sitt. Dessuten var hun en Lykke. Et navn jeg la merke til da minsten ble døpt, og tenkte at det kunne jeg lett ha kalt ham om han hadde vært jente. Enkelt, fint og symbolsk.

Så var det Megan da. Da en gammel historie dukket opp samtidig som vi fikk første indikasjon på at hun var jente, var det egentlig ingen tvil. Selv om ytterst få har dette navnet i Norge, måtte det bli det. Faktisk er hun oppkalt etter pappa. Og det er en litt morsom historie. For da han flyttet til USA for mange herrens år siden, fikk han også utstedt et såkalt green card. Det var bare et problem – de stavet navnet hans feil. Magne ble Megan. Samme bokstavene, bare stokket om. Og når barnebarnet hans skulle komme til verden ca. 11 måneder etter hans bortgang, så fantes det ikke et mer passende navn i verden enn akkurat Megan. Han hadde elsket det (og fått seg en god latter samtidig). Jeg elsker det, og er som nevnt fryktelig lei meg for at jeg ikke får brukt det i hverdagen. Det var ikke sånn det skulle bli..

Men nå, en måned etter at verden raste, har jeg i alle fall sikret meg at Megans navn og fotavtrykk virkelig er med meg hele tiden for resten av mitt liv. En mager trøst, men likevel veldig fint.

Et år med berg- og dalbane

Nå er det strengt tatt allerede 6. juli i Norge, men her jeg sitter på et tatoveringsstudio i en Dallas-forstad er det fortsatt 5. juli. Og på denne dagen flyr tankene stadig tilbake til samme dato for et år siden. Dagen som skulle vise seg å forandre livet mitt for alltid. Dagen jeg skjønte at jeg innen kort tid ville miste pappa. En dag hvor ordene «we need to talk to you» forandret en fantastisk og lykkelig sommerferie til usikkerhet og sorg.

5. juli 2018, tydeligvis litt sliten men fortsatt lykkelig uvitende om beskjeden som venter meg hjemme.

Denne dagen kom vi utpå kvelden hjem etter en dag full av shopping, klare for å slappe av med litt sushi og en flaske av favorittvinen. Den samme flasken som fortsatt står øverst oppe på kjøkkenskapet hos bonusmamma, fordi vin på ingen måte fristet etter beskjeden vi fikk denne kvelden.

For pappa var syk – igjen. Han hadde allerede prostatakreft som krevde behandling resten av livet på grunn av tilbakefall. Men dette var under kontroll, og han levde fint med det. Nå mistenkte de bukspyttkjertelkreft, muligens med spredning til leveren. De hadde visst om dette en liten stund, men ville ikke ødelegge første halvdel av ferien vår som besto av roadtrip fra California til Texas. Nå skulle pappa inn til biopsi dagen etter, og vi måtte få vite det. Både pappa, bonusmamma og mannen så på, eller prøvde å se på situasjonen med en viss optimisme. Dette skulle gå bra. Men akkurat som den gangen jeg som pur ung jente gikk i sirkler på stuegulvet og ba til høyere makter om at jeg ikke skulle miste min første kjærlighet, mens instinktet allerede visste hvilken beskjed som ville komme når telefonen ringte, visste jeg allerede at denne kampen ville bli for tøff selv for pappa.

Litt forvirring var det i starten, for pappa omtalte det stadig som skjoldbruskkjertelkreft. Håpet mitt var derfor at bonusmamma var den som sa feil ord, for dr. Google ga mye større håp når det gjaldt skjoldbruskkjertel enn bukspyttkjertel. Dessverre var det pappa som brukte feil norsk ord. Og denne historien er godt dokumentert på bloggen.

Det ble tøffe måneder for oss alle frem mot høsten. I oktober var han borte. Og i januar ble livet snudd på hodet igjen. Også relativt godt dokumentert. Den lille hemmeligheten som skjulte seg under kjolen min da vi begravde pappa i mars, gjorde sorgen lettere å bære. Megan var det lille lyset i mørket. Og så smalt det igjen. For fire uker siden sto vi, og ikke minst jeg, nok en gang midt i stormen. Og vinden har på ingen måte løyet enda. Dermed har savnet etter pappa kommet i andre rekke, egentlig helt siden det første tegnet til nytt liv kom i januar.

5. juli 2019, et år eldre (selv om det noen ganger føles som mye mer), utallige tårer fattigere og et par dype sår og arr rikere.

Først nå reflekterer jeg litt igjen. Det har jo vært ganske tydelig at han ikke er i huset her borte som han pleier. Jeg er ikke lenger den første som står opp og går ut i bassenget, jeg lar mann og barn gå først. For disse morgenstundene pleide det bare å være pappa og jeg som var oppe. Han med avisa si og jeg flytende på en bademadrass. Jeg orker ikke tanken på å stå opp og gå ut til ensomhet. Da vil fraværet bli ekstra tydelig. Det merkes godt at han ikke sitter i stolen sin foran TV. Vi har fortsatt ikke sett en Texas Rangers-kamp, noe som kanskje er like greit. Nå har mannen kontroll på fjernkontrollen. Ikke at det nødvendigvis er så mye bedre..

Og noen ganger, når vi sitter på TV-stua, slår det meg. Akkurat her døde han. Jeg vet nøyaktig, på flekken, hvor sykesenga hans sto. Og i går satt jeg akkurat der, i hans stol, og brøt plutselig ut i latter da jeg av en eller annen grunn fikk en episode fra tiden jeg var her i høst i hodet. Og jeg trengte ikke si mye før bonusmamma skjønte nøyaktig hva jeg tenkte på og vi begge lo så vi gråt. Og det var faktisk fint. Fint å kunne le av minnene, selv om det er minner fra deler av den tøffeste tiden jeg har opplevd. Nå som jeg er her, får jeg stadig sånne små glimt, eller flashbacks om du vil. Som i går på 4. juli, da vi alle satt rundt middagsbordet som hvert år på denne dagen. Og jeg husket at pappa satt der sammen med oss i fjor. I år manglet han. Isteden fikk jeg en av de fineste gavene jeg noensinne har fått, laget spesielt til meg av en familievenn som hadde et ekstra nært forhold til pappa. Laget med masse kjærlighet og sannsynligvis druknet i en haug av tårer langs veien. En gave så fin og spesiell at den fortjener sitt eget innlegg når jeg har fått fraktet den trygt hjem til Norge.

Selv om savnet etter pappa alltid vil være der, kjenner jeg at det begynner å bli en ny normal uten ham. Sorgen er ikke rå lenger, og savnet ikke konstant. Og de gode minnene går de såre og vonde en høy gang, noe som er godt å føle på. Når jeg tenker meg om, er det og det siste året verdt en liten skål eller tre fra flaska på toppen av skapet i kveld, et år senere. En skål for pappa, livet hans og den tapre kampen han kjempet, en for Megan – en smerte og et savn som fortsatt er rått og brutalt og en for evnen til å overleve selv den sterkeste stormen og den mest voldsomme berg- og dalbane.

Jeg hater kroppen min

For bare noen få uker siden elsket jeg kroppen min. Kroppen som hadde en ekstra passasjer inni seg. Kroppen som var i forandring. Magen som vokste, den fine kulen jeg etterhvert fikk. Selv puppene som este ut, ble fulle av tydelige blodårer og gjorde seg klare til amming, elsket jeg. Nettopp fordi de gjorde seg klare for å gi næring til Megan på utsiden.

Nå hater jeg kroppen min. Virkelig hater. Mer enn jeg noensinne har gjort. Kroppen som ikke strutter stolt lenger, som ikke lenger viser at den bærer på et lite liv. Kroppen som nå bare føles som et tomt og slapt skall. Ikke minst magen. Mitt aller mest sårbare punkt nå. Jeg vil helst gjemme den bort i store telt. For der kulen jeg var så glad i var for noen få uker siden, er det nå bare en slags bolledeig igjen. En bolledeig som håner meg hver gang jeg ser i speilet. Fortsatt med blåmerker etter alle de blodfortynnende sprøytene jeg satte i løpet av svangerskapet. Og med en tom, verkende følelse på innsiden.

Barselkroppen uten baby er virkelig et helvete. Fysisk og psykisk. Jeg har lyst til å gråte om mannen eller barna er borti magen min. Alle klærne mine er for stramme. Mammaklærne er pakket bort. Jeg går i amerikanske butikker som bugner av fine klær, men jeg orker ikke å kjøpe meg noe nytt. Jeg orker knapt å prøve på meg noe, for de gangene jeg har gjort det har det blitt helt feil. Det ser bare ikke bra ut på meg. Dessuten var det mammaklær og babytøy jeg skulle handle nå.

Men det verste er egentlig ikke at jeg føler meg feit og ekkel. Det aller verste er følelsen av at kroppen min nok en gang har sviktet. Sviktet meg, og ikke minst sviktet Megan. Alle leger og jordmødre sier at dette ikke er min feil. At jeg ikke kunne ha gjort noe annerledes. Og innerst inne vet jeg at jeg gjorde absolutt alt jeg kunne for at svangerskapet skulle gå bra. Likevel føler jeg at jeg og den fordømte kroppen min sviktet henne. Jeg føler fortsatt på en slags skyldfølelse for at jeg ikke klarte å holde liv i henne. Hvis det var morkaken som sviktet og hun ikke fikk nok næring, så var det jo på en måte kroppen min sin feil likevel. Og jeg hater den for det!

Jeg klarer virkelig ikke å riste av meg disse vonde følelsene. Og det gjør hver dag til en kamp. Nå har vi vært på ferie i to uker, og foreløpig føler jeg at disse to ukene har vært rimelig bortkastet. Alle de tingene jeg vanligvis elsker å gjøre her, stedene jeg liker å dra til, frister ikke i det hele tatt. Jeg som vanligvis shopper både klær, vesker og solbriller, ofte til mannens store fortvilelse, har ikke lyst på noen ting. For ikke å snakke om de faste plassene jeg alltid gleder meg til å spise på. Nå frister ikke mat i det hele tatt. Jeg spiser fordi jeg må, ikke fordi det smaker godt. Og jeg virkelig hater at jeg kan drikke alle disse søte drinkene som jeg vanligvis elsker her borte. Men jeg drikker dem! Ja, ikke massevis altså. Det begrenser seg til en sammen med middagen. Vi er tross alt på ferie med barn.

Søtt og godt, men likevel helt feil.

Vi har fortsatt to uker med ferie igjen, og jeg håper at jeg kan klare å få litt mer ut av dem enn de to første. Jeg er i alle fall endelig ferdig med den festlige renselsen etter fødselen (noe man egentlig burde vært spart for når man ikke får en levende baby i armene) og har endelig klart å bli med resten av gjengen i bassenget, en aldri så liten seier. Og med det klarte jeg også å komme i gang med svømmingen fra i høst. Dog har det ikke den samme terapeutiske effekten nå.

Men selv dette, som jeg ellers elsker, var en kamp. Hver dag er rett og slett en kamp. Å våkne er nesten en skuffelse. Og hvert glimt av meg selv i speilet er fylt av negative følelser. Jeg vet så inderlig godt at jeg burde nyte livet og like meg selv akkurat som jeg er. Og ikke minst sette pris på at kroppen min har gitt liv til tre fine barn. Men akkurat nå er det dessverre ikke sånn livet er..

En livstid på tre dager

Hvordan skviser man en livstid av kjærlighet, kyss og bilder inn i tre små dager? Denne pinsen lærte jeg at det rett og slett er umulig.

Etter at Megan kom stille til verden pinseaften, fikk vi som tidligere nevnt et rom som sto disponibelt for oss 24 timer i døgnet på OBS-posten til Ullevål. Her kunne vi komme og gå som vi ville, når som helst på døgnet. Og her fikk vi også ha Megan hos oss så mye vi ønsket. Det var kanskje flaks at hun ble født akkurat i pinsen, dermed fikk vi helt frem til tirsdag før hun måtte til obduksjon. Disse dagene var surrealistiske og vonde, men samtidig gull verdt. Og omsorgen vi fikk på sykehuset var helt enestående.

Noen timer etter fødselen på lørdag, dro vi hjem for å være sammen med barna og sove i vår egen seng. Søndag formiddag dro vi tilbake til sykehuset, mannen og jeg. Her fikk vi gode samtaler med jordmor og prest, og vi fikk være sammen med Megan. Det var ikke så mye hun lå i den lille, dog alt for store, sengen sin. Mesteparten av tiden var hun trygt plassert i armene mine. Hun hadde fått på seg en søt prematur-lue som var alt for stor for det lille hodet hennes, og rundt seg hadde hun fått et hjemmestrikket, rosa teppe.

Hun var så fin og fredelig. Det var nå vi oppdaget hvor lik hun var minstemann (og pappaen sin). Jeg kunne ikke se meg mett på henne. I timesvis satt jeg og så, som for å memorere hver detalj av henne. Øynene, som vi aldri fikk se åpne. Nesen. Den søte, lille munnen. De lyse dunene på hodet. Øyenbrynene. Et eller annet instinkt tok over, og jeg snuste og kysset på henne hele tiden. Som for å skvise inn en hel livstid av kjærlighet på den korte tiden vi fikk med henne.

Også denne kvelden dro vi hjem for å være sammen med barna og sove. Mandag dro vi nok en gang til Ullevål, denne ganger med to gutter i baksetet som gjerne ville se lillesøsteren sin. Storesøster var mer usikker på om hun klarte det, så hun ble hjemme. Gutta taklet møtet kjempefint. De brukte lang tid på å se og stryke på. Det var liksom helt naturlig, samtidig som det var så fryktelig feil. Det var ikke sånn dette første møtet skulle være. Megan skulle lagt der fullvokst og levende. Det skulle vært glede i rommet, ikke sorg.

Siden dette var den siste dagen og natten før hun skulle til obduksjon, bestemte jeg meg for å bli på sykehuset hos henne over natta. Så da kvelden kom var det hun og jeg, for første og siste gang. Jeg satt pal i stolen jeg allerede hadde tilbragt så mange timer i. Holdt, vugget, snakket, så og kysset. Storesøster FaceTimet oss og ville gjerne se lillesøster likevel. Og det fikk hun, først gjennom mobilen denne kvelden, og siden på begravelsesdagen. Det gledet meg enormt at hun skiftet mening. Jeg tror det var godt for henne. Og jeg tror det var greit at vi ikke pushet, at hun fikk avgjøre selv.

Tilbake til kvelden på sykehuset. Den eneste virkelige mor/datter-tiden jeg fikk med Megan min. Tøft, men fint. Jeg hadde en fantastisk jordmor som tok seg tid til å snakke med meg. Til å beundre den fine datteren vår sammen med meg. Jeg følte meg nesten som en stolt, nybakt mor der jeg satt. Om det bare ikke var for sorgen..

Denne kvelden fikk jeg være med og stelle Megan sammen med jordmor. Og selv om jeg helst hadde lyst å sitte med henne i armene hele natten, seiret fornuften etterhvert. Jordmor hadde puttet en kjølebag oppi sengen hennes, og der fikk Megan hvile sammen med smykket som inneholder litt av asken til morfaren hennes, tett inntil sengen min. Den eneste natten vi fikk sammen, hun og jeg. Å si at jeg sov mye, vil være å overdrive. Jeg våknet stadig i den ukomfortable sykesengen og tittet bort på bagen ved siden av meg. Det var så inderlig feil.

Jeg sto opp grytidlig og satte meg nok en gang i stolen med Megan i armene mine, vel vitende om at dette var våre aller siste timer sammen. Jeg turte knapt å blunke i frykt for å miste et eneste sekund. Vi skulle hatt en livstid sammen, hun og jeg. Jeg skulle være ved hennes side gjennom hele oppveksten. Oppleve alle førster med henne, første latter, første skritt, første jul, første bursdag, første tann, første barnehagedag, første skoledag, første alt. Jeg skulle trøste, tørke tårer, tørke nese, skifte bleie, tørke rumpe. Isteden var den eneste omsorgen jeg noen gang fikk gitt henne å tørke blod som innimellom rant fra nesen hennes. Tørket med mer kjærlighet enn jeg ante det gikk an å føle over neseblod.

Så kom øyeblikket jeg hadde gruet meg til. Jordmor kom inn og spurte om jeg var klar. Klar til å sende jenta mi avgårde til obduksjon. Kroppen skrek nei, men jeg hørte munnen gråtkvalt svare ja. Jeg tviholdt, så og kysset litt til før jeg motvillig la henne i bagen. Dette var virkelig den vanskelige delen. Å se jordmoren trille avgårde med henne rev hjertet mitt i fillebiter. Aldri har jeg følt meg mer tom og alene. Noe den fine jordmoren selvfølgelig skjønte. Hun var raskt tilbake hos meg, og med seg hadde hun en boks til å putte de små fysiske minnene vi har etter Megan i, samt luen og teppet hennes. Sånne ting som er godt å ha, selv om det der og da fikk tomheten til å virke enda større. Megan var borte, dette var det vi satt igjen med.

Og nå var vår tid på sykehuset over. Ikke at de kastet oss ut. Ikke på noen måte. Men siden Megan nå var fraktet til obduksjon, følte både mannen og jeg at tiden var inne til å dra. Vi fikk først en samtale med sosionom for å eventuelt finne ut hvilke rettigheter og muligheter til hjelp vi hadde i tiden fremover, noe som egentlig var rimelig bortkastet siden jeg selv hadde mer kontroll på dette enn henne. Så kom den fantastiske jordmoren tilbake sammen med den samme legen som jeg gikk til før og i starten av svangerskapet med minstemann. Dette ble en smule følelsesladet da selv legen, som vi alltid har sett på som veldig fagfokusert, viste en ytterst menneskelig side og brøt ut i gråt. Noe som varmet utrolig mye. Jeg kan gjenta det til det kjedsommelige, medfølelsen og omsorgen vi fikk på sykehuset var intet mindre enn enestående.

Så forlot vi rommet vårt. Mannen og jeg. Med tunge hjerter og for min del skrikende tom mage. Med en liten eske som inneholdt minnene av tre dager på sykehuset med vår høyt elskede datter. Da vi gikk mot bilen tenkte jeg at dette er de tyngste skrittene jeg noen gang har tatt. Føttene føltes som bly. Og tårene trillet da jeg i neste sekund innså at de skrittene jeg skulle ta noen dager senere ville bli enda tyngre. At livet aldri vil bli det samme igjen. Og at tre dager ikke er i nærheten av å gjøre opp for en livstid som ikke ble.

Texas roadtrip med ekstra passasjer

En uke av ferien har gått. At den er annerledes er det ingen tvil om. Tiden som pleier å fly, går nå relativt sakte. Og jeg er usikker på om ferie egentlig gjør meg godt så langt. Mer tvert imot faktisk. Akkurat nå føles den ene dagen litt tyngre enn den andre, og det til tross for at vi har tatt oss en liten roadtrip til noen av mine favorittplasser.

Vi startet på torsdag, og tok først tre netter i vakre San Antonio. Byen er fortsatt like fantastisk som den alltid har vært, og jeg lar meg fortsatt sjarmere av den koselige Riverwalken og the Alamo.

Men den store lykkefølelsen som jeg pleier å få her uteble. Naturlig nok kanskje. Isteden ble jeg overveldet av alle triggere rundt meg. Gravide, babyer, babyklær.. Små påminnere om det som skulle ha vært over alt. Selv det å kunne sette seg ned og ta en drink, noe jeg vanligvis nyter, ble plutselig veldig feil og vondt. Det var jo ikke sånn sommeren skulle være.

Mens vi var der, fikk jeg ideen om å kjøpe en bamse som kunne bli med oss rundt og som når vi kommer hjem kan stå på gravstedet hos Megan. På den måten er hun litt med oss likevel. Selv om også det er litt vondt, for den bamsen vi kjøpte er en bamse jeg så gjerne skulle sett henne med til høsten.

Megan-bamsen ble i alle fall med oss videre, gjennom gode, gamle Houston:

Til Space Center, hvor den til og med fikk ta på steiner fra Mars og månen (kall oss gjerne gærne):

Til Kemah, hvor jeg glemte å forevige den fine kvelden og heller måtte ta et regnfylt bilde dagen derpå:

Sånn så det forøvrig ut da vi spiste middag i Kemah kvelden før:

Herfra dro vi til vårt lille øyparadis, Galveston.

Megan-bamsen er selvfølgelig med her vi bor rett ved stranda, på et hotell jeg har drømt om å bo på siden jeg kom hit første gang for 22 år siden. Siden vårt faste hotell ikke lenger holder samme standard som før, tok vi oss råd til å oppgradere hit i år.

Det eldste og mest historiske hotellet i Galveston. Her kan man virkelig ikke klage – over annet enn været. For siden vi kom mandags formiddag har den ene tordenstormen avløst den andre, og med unntak av en liten smakebit på vei til Pleasure Pier og moro for barna rett borti gata, har det ikke blitt noe strandtid.

Nå har vi rett og slett forlenget oppholdet vårt her til torsdag i håp om en fin onsdag..

For min del er ikke dette med bading så viktig i år, selv om jeg vanligvis elsker å være på stranda her. I år er jeg rett og slett fortsatt barselkvinne, med alt det innebærer. Så å bade i sjøvannet her tør jeg rett og slett ikke denne gangen. Det får bli med vassing. Minsten derimot har mast om strand siden i vinter en gang. Så forhåpentligvis blir det litt Mexicogulf-bading på ham. Jeg for min del håper bare å klare å finne litt mer glede og entusiasme enn det jeg har så langt denne ferien. Jeg prøver hardt, og det finnes små glimt. Men det finnes også små breakdowns, som på parkeringsplassen til Kroger, hvor jeg gråter over skiltene for parkering for gravide og den søte bodyen med «Precious little sister» som jeg så tidligere på dagen. Antar at det faktum at alt dette sammenfaller med pappas bursdag, den første uten ham, ikke nødvendigvis hjelper på det følelsesmessige heller.

Pust inn, pust ut. En fot foran den andre. En dag om gangen..

En annerledes fødselshistorie

Jeg har lyst å skrive litt om hva som skjedde da Megan kom stille til verden. En litt annerledes fødselshistorie kan man vel si.

Jeg hadde jo noen skumle tanker i forkant av vekstkontrollen den 6. juni, men tenkte egentlig at jeg var hysterisk. Jeg kjente jo bevegelser selv om de var annerledes. Lite ante jeg om hvor sanntenkt jeg var da jeg skrev at det kanskje var livmoren som prøvde å kvitte seg med den lille der inne. Det er nesten guffent. Magefølelsen prøvde nok å fortelle meg noe.

Selv da jeg satt på venterommet på Ullevål, kjente jeg disse bevegelsene, smilte for meg selv og tenkte at det skulle bli fint å se henne på ultralyden. Men da jeg la meg på benken så vi alle hvor stille det var der inne. Og da legen spurte meg når jeg kjente liv sist kom den velkjente, synkende følelsen over meg. Ikke nå igjen! Ikke ! Ikke etter nesten 24 uker, når vi begynte å tro på at dette skulle gå bra. Jeg tror det eneste som kom ut av meg var: «Hun lever ikke mer, gjør hun vel?» eller noe i den retningen. Luften gikk fullstendig ut av meg. Selv legen, som jeg hadde vært hos før, var lei seg. Hun satte opp en time til oss på føden morgenen etter og klemte oss før vi gikk. Eller gikk, jeg kunne ikke komme meg fort nok ut derfra. Fra en gang full av ventende gravide. Fra en del av sykehuset full av nyfødte og stolte nybakte foreldre. Jeg sprang omtrent ut derfra. Fortsatt med kulen på magen, men med vissheten om at jeg bar på død og ikke liv.

Jeg var gjennom mange følelser de neste timene. For ikke å snakke om hvor tungt det var å fortelle barna at lillesøsteren de gledet seg sånn til å få var borte for alltid. Det meste av denne dagen har allerede forsvunnet fra minnet mitt. Den var bare vond.

Så lenge Megan er i magen er minstemann fortsatt en beskyttende storebror.

Neste morgen var ikke akkurat noe bedre. Å troppe opp på Føde A på Ullevål, der alle barna våre er født, var fryktelig. En fødeavdeling full av fødende. Fedre som surret rundt i gangene mellom kiosk og fødeavdeling. Et par besteforeldre som forventingsfulle kom på besøk med blomster, et annet besteforeldrepar med et nybakt storesøsken. Og jeg med min lille kul, i en helt annen ende av skalaen. Ingen lykke eller forventning. Bare sorg.

Vi fikk en fødestue og en jordmor, og jeg ble etterhvert undersøkt av en lege. To leger faktisk, hvorav den ene var gravid. Fryktelig passende. Det ble tatt flere prøver, og det ble besluttet å sette i gang fødselen med tabletter. Jeg fikk en tablett som skulle gjøre kroppen, som overhode ikke var klar for fødsel i uke 24, litt mer klar. Den skulle virke i 24 timer før jeg skulle få andre tabletter for å sette i gang hele prosessen. Etter dette fikk jeg tilbud om å enten bli på sykehuset til alt var over eller dra hjem til neste dag. Det valget var rimelig greit, og vi dro hjem.

Lørdag 8. juni troppet vi nok en gang opp på Ullevål. Og nå visste vi at vi ikke skulle hjem før det var over. Vi visste også at det kunne ta lang tid, selv om flere fødsler talte til min fordel. Passende nok fikk vi fødestue med utsikt over gravlunden, samtidig som ambulansehelikopteret fløy i skytteltrafikk rett utenfor de åpne vinduene våre. Sistnevnte fremkalte definitivt noen tårer. Følte meg litt dum da jeg midt i en samtale med jordmor bare stoppet opp mens tårene begynte å trille da helikopteret kom inn for landing..

I løpet av timene den første tabletten hadde fått virke hadde formen min gått nedover, jeg klarte ikke å spise eller drikke, ble kvalm og kastet opp noen ganger. Så de begynte med å gi meg kvalmestillende intravenøst i håp om at jeg etterhvert ville få i meg litt mat og tabletter som måtte svelges. Her slo panikken meg litt og jeg fikk lyst til å rive ut kanylen i armen og flykte derfra. Heldigvis hadde jeg en fin jordmor som klarte å gi meg litt ro. Så fikk jeg første pille vaginalt sammen med en tablett Oxycontin rundt kl. 11. Sistnevnte funket som en kule for en som knapt tar noe sterkere enn Paracet, og den neste timen lå jeg i en slags behagelig døs.

Litt før kl. 12 begynte jeg å kjenne små sammentrekninger i livmoren. Ikke vonde, men merkbare likevel. De ble raskt regelmessige, og jeg ante fort at dette ville bli en relativt rask fødsel akkurat som de to siste. Klokken 14 fikk jeg nok en tablett, denne gangen kunne jeg heldigvis svelge den. På dette tidspunktet tenkte jeg at jeg sannsynligvis ikke trengte den, for sammentrekningene ble stadig kraftigere og hyppigere. Vaktskifte var litt før klokken 15, og dette sammenfalt selvfølgelig med at sammentrekningene, eller riene, begynte å bli heftigere og heftigere. Nå måtte jeg konsentrere meg om å puste gjennom dem, og jeg kjente at mer smertestillende hadde vært på sin plass. Jeg fikk også krøket meg inn på do og kunne konstatere at jeg så smått hadde begynt å blø. Så da jordmoren som hadde hatt oss siden morgenen kom for å si hadet, ba mannen henne om å sende inn den nye jordmoren med noe for smertene.

Så ufattelig feil å måtte ta et siste magebilde med Megan i magen på denne måten. Kort tid etterpå kom hun stille ut til oss.

Hun kom ganske kjapt ilende til med et par Oxynorm til meg, men disse hjalp lite. Eventuelt rakk de ikke å virke noe særlig, for nå kjente jeg at dette ikke kom til å vare mye lenger, uten at jeg sa det høyt. Den herlige, nye jordmoren satte seg ned sammen med oss, og jeg konsentrerte meg om å ikke vise hvor vondt jeg faktisk hadde det under samtalen. Litt etter kl.15:30 kjente jeg plutselig et press nedentil, og måtte si fra til henne at nå skjer det noe. Hun var rimelig forundret over at hun ikke hadde merket at jeg hadde vondt, og enda mer forundret da hun undersøkte meg og kjente at her var det ganske så klart. Hun begynte å gjøre klart til fødsel, men rakk ikke å bli ferdig før jeg ga henne beskjed om at «nå kommer hun!». Og det gjorde hun! I en rasende fart. Jordmor rakk knapt bort til meg før Megan lå mellom beina mine, i en intakt fostersekk og med morkaka på slep. Klokken var blitt 15:48, og styrtfødsel nummer tre var et faktum.

Jeg følte umiddelbart en slags lettelse. Smerten forsvant som dugg for solen, samtidig som jeg hadde gruet meg fryktelig til fødselen. Nå skulle jeg endelig få se henne. En jordmor til kom inn, og de var begge opptatt av å få henne ut av fostersekken så skånsomt som mulig. Etterpå behandlet de henne akkurat som et levende barn, snakket med henne og om henne som om det skulle ha vært en vanlig fødsel. Og det føltes så veldig godt for mammahjertet. Og så fikk jeg henne opp til meg. En perfekt, men bitteliten jente. Hun skulle bare vokse i 2-3 måneder til. Jeg kunne ikke se meg mett på henne. De små, perfekte føttene og hendene. Det lille ansiktet med pappaens nese. De lyse dunene på hodet. Hun hadde sannsynligvis vært prikk lik minstemann.

I de påfølgende timene hadde vi henne hos oss på fødestuen hele tiden. Ingen pushet oss. Ingen maste om at vi måtte komme oss ut derfra. Tvert imot. Vi fikk all tid i verden alene med henne der inne. Jordmor hjalp oss å ta bilder. Jeg tok bilder. Jordmor tok hånd og fotavtrykk. Hun veide og målte. Megan fikk sin egen seng, akkurat som levende fødte babyer får, med helseteppe og dyne. Oppi alt det vonde, alt som var galt, så var det så fint. Da vi var klare fulgte den fantastiske jordmoren oss over på OBS-posten hvor et rom var klargjort til oss. Her kunne både mannen og jeg være om vi ville. Denne første kvelden valgte vi likevel å reise hjem til barna. Jordmødrene tok godt vare på den lille dukka vår, og vi kunne komme tilbake når som helst. Og jeg trengte å hvile ut i min egen seng, ikke en hard sykehusseng. Med vissheten om at vi ville se henne igjen dagen etter, var det helt OK.

Hva som skjedde de påfølgende dagene fortjener sitt eget innlegg og kommer derfor etterhvert.

Annerledes-ferien er i gang

Vanligvis elsker jeg å reise til Texas. Ja, ikke selve turen. Den hater jeg! Selv om flyskrekken har vært litt mer under kontroll de siste gangene, så er den fortsatt tilstedeværende. Og turen er lang. Det er ikke lystbetont å stå opp midt på natten og vite at man ikke er fremme ved målet før det nok en gang blir kveld i Norge. Og denne gangen var det ekstra tøft. Lysten på å reise var totalt fraværende. Men jeg gjennomførte! I går kveld norsk tid landet vi atter en gang i Texas.

Om det er riktig eller feil å gjennomføre ferien, det vet jeg ikke enda. Jeg vet at det føltes godt å komme «hjem». Men å være her gjør meg ikke lykkelig som det pleier å gjøre. Det var ikke noen overstrømmende glede da vi landet (men litt lettelse kjente jeg på), ikke da vi enkelt og greit seilte gjennom immigrations uten kø, ikke da vi kom ut døren fra flyplassen og både Texas-varmen og Texas-lukten slo mot oss og ikke da vi uten problemer fikk leiebilen vår og kunne dra hjem til våre. Eller, helt uten problemer viste det seg at leiebilen ikke var. For det første hadde den California-skilt. Og for det andre viste det seg at den verken fungerte optimalt eller hadde fungerende sikkerhetsbelte der datteren vår sitter. Så da ble det, nesten tradisjonen tro, en tur tilbake til flyplassen for å bytte bil. Nå har vi en bedre versjon, med Texas-skilt. Vi har måttet bytte en del leiebiler de siste årene, men nå håper vi denne fungerer den neste måneden.

I alle fall. Gleden uteble. Selv da jeg så Dallas skylinen som vanligvis gir meg sommerfugler i magen og da vi svingte inn foran huset kjente jeg ingenting. Jo, litt vemod. Da vi kom til det velkjente nabolaget kom følelsen av at dette var pappa sitt område. Det var her han befant seg mest, han fartet lite rundt omkring. Og jeg kjente ekstra på tomrommet i magen, fraværet av kulen som skulle ha vært der. Vi skulle, om legene hadde gitt klarsignal, reist hit med lykke og nytt liv i vente. Nå er det en slags dobbel sorg isteden. Magen er tom. Megan er borte. Og pappa, som hun var oppkalt etter, er også borte. Nå som vi er i huset hans, blir det ekstra tydelig.

Men nå er vi i alle fall her. Resten av gjengen gleder seg over det. Og selv om jeg er mer reservert, skal jeg prøve å gjøre det beste ut av det. Og det var om ikke annet godt å se familien igjen. Så får man se om jeg klarer å finne igjen litt av Texas-gleden min etterhvert.

Howdy, Texas!

Forøvrig, om bilder blir liggende feil vei i tiden fremover, så bær over med meg. Inntil videre må jeg blogge fra mobilen, og der ser innleggene annerledes enn på PC.