Hei, der oppe!

I dag har jeg ikke følt for å rope hurra om noe som helst, helt til jeg opplevde noe litt spesielt i ettermiddag. Sikkert trivielt for de fleste, men jeg har lyst til å dele likevel.

For i ettermiddag surret et helikopter over huset vårt. Ikke noe fryktelig spesielt med det, men det hang såpass lenge at jeg til slutt måtte gå ut og titte. Om du har lest bloggen min en stund, vet du sikkert at jeg har et spesielt forhold til helikopter. Om du ikke kjenner historien min, så er det kort fortalt sånn at pappa, som døde i fjor høst, var helikopterpilot. Jeg har det litt i blodet.

Og da jeg kom ut og tittet opp, trodde jeg knapt mine egne øyne. Jeg måtte rett og slett blunke et par ganger. For der oppe, sammen med helikopteret, var det en merkelig regnbue på himmelen. Jeg har alltid likt regnbuer (hvem gjør vel ikke det), men etter graviditeten med Megan har de blitt ekstra spesielle for meg. Det har muligens noe med hvordan sangen «Rainbow» traff meg da hun fortsatt levde i magen min. Eller at jeg så på henne som en regnbue etter stormen. Som noe vakkert og positivt. Nesten mirakuløst. Hun var min lille regnbue.

I alle fall, selv om de fleste vil se på helikopteret og regnbuen som tilfeldigheter, så ga synet meg en god følelse. For hvem vet. Kanskje finnes det mer mellom himmel og jord enn vi aner. Og kanskje bestemte pappa og Megan seg for å sende meg et lite tegn akkurat i dag. Det er i alle fall en fin tanke.

Usminket onsdag

Ute er det i skrivende stund full høst, og inne er det en helt matchende onsdag. Usminket, udusjet, ugredd – ja, i det hele tatt uflidd. Jeg har jammen en heldig mann som får komme hjem til dette!

Forhåpentligvis ser han ikke dette blogginnlegget før han er hjemme, ellers blir han nok på jobb eller et hotell i natt..

Disse små virus-tingene som har fest inni meg ser ikke ut til å ville gi seg med det første. Og i alle fall ikke uten kamp. I dag har jeg måttet kapitulere helt, mye av dagen har blitt tilbragt under dyna. Men utrolig nok, selv i sånne litt selvmedlidende stunder, finnes det ting å være takknemlig for.

Først og fremst barna som er så flinke. Ikke minst de to store, som når mamma gikk ned for telling tok over levering og henting av minstemann. Storesøster, som tross alt går på samme skole, gikk sammen med ham i morges. Sørget for at sekken ble hengt på plass og at han hadde noen å leke med før hun forlot ham. Gode jenta! Mammahjertet gjorde et lite hopp da de to gikk hjemmefra hånd i hånd. Samtidig så gnaget mamma-samvittigheten (og alle mødre vet hvor nådeløs den kan være), fordi minsten for første gang ikke ble levert av mamma eller pappa. Men selvfølgelig, det gikk jo helt greit!

Storebror fulgte opp med å hente minsten på SFO etter at han selv var ferdig med sin skoledag. Det er alltid stas for lillebror, og jeg tror storebror liker det også. Og jeg, jeg føler meg utrolig heldig som har disse to store barna til å hjelpe meg innimellom!

En annen ting jeg er takknemlig for i dag: kaffe! Varm kaffe som sklir ned i den småsåre halsen min. Som varmer meg fra innsiden. Kvikker meg opp bittelitt og gir meg en koselig velværefølelse.

Hørte jeg kaffekjerring?

Og så er jeg takknemlig for halspastiller. Ikke minst for Doc halslinser. Jeg fikk så fryktelig lyst på den svarte typen i går, og mannen handlet villig inn. Og i dag, da jeg krøp under dyna igjen etter at barna var ute av huset, skjønte jeg plutselig hvorfor jeg hadde lyst på akkurat disse. For smaken sendte meg umiddelbart tilbake til barndommen. Eller siden jeg ikke husker helt når disse kom på markedet, i alle fall mange år tilbake. Det smakte rett og slett ubekymret barndom eller ungdomstid. Jeg har nok fortært en del svarte halslinser tidligere. Den gang sykdom betydde kun ro og egenpleie.

Den siste tingen jeg vil ta med i positiv-lista mi i dag, er flagget eldstemann insisterte på å henge ut da han kom hjem i dag. Her hadde mor feila litt, for jeg burde selvfølgelig hengt det ut tidligere. For selv om naboene sannsynligvis tror vi er smårare (kanskje ikke så langt fra sannheten heller), har vi gjort det til en tradisjon å markere denne datoen. 11. september. 9/11.

Noen av dere husker vel kanskje fortsatt hva betydningen av denne datoen er?!?

Når bonusmamma først har gitt oss dette flagget, så må det jo brukes! Og vi som er gamle nok til å huske denne dagen i 2001, vet hva det står for og glemmer aldri! Og det er positivt. Ikke at det skjedde, men at man ikke bare feier det bort og glemmer. Jeg håper at jeg aldri skal føle de følelsene jeg kjente på den dagen og i dagene etter igjen. Men jeg håper også at jeg aldri vil glemme historiene om mot og kjærlighet, dem som ga meg gåsehud og et helt nytt syn på hvor fantastiske mennesker kan være og hvor skjørt livet er. Det finnes ingen garantier. Man vet aldri hva dagen eller morgendagen vil bringe. Nok en grunn til å se på de positive tingene i livet. Til å ta vare på dem. Og til å holde litt ekstra rundt dem du er glad i.

Hva er du takknemlig for i dag?

Et lite tilbakeslag

«Prosjekt positivitet» begynte så bra. Faktisk fungerte det så bra at jeg for første gang overså både den 6. og 8. denne måneden. Først i går innså jeg at det nå har gått tre måneder siden Megan kom stille til verden. I går, som var min siste egentenkte dato for når hun skulle ha kommet til verden. Nå hadde hun garantert vært her om hun hadde fått leve, selv om termin fortsatt hadde vært tre uker unna. Lenger hadde jeg ikke fått gå. Det er en fryktelig rar tanke. Alt skulle ha vært forandret nå. Isteden er alt som før, samtidig som ingenting noensinne vil bli som før. Motsigelser der, men dere skjønner kanskje poenget.

Likevel kom jeg meg gjennom gårsdagen også. Overraskende greit til og med. En bonusfridag for hele familien, som ble avsluttet med dobbel fotballkamp for jentungen på kvelden. Det er alltid like gøy å stå på sidelinjen. Og nå som vi kan la minsten bli hjemme sammen med storebror, er det også fint at mannen og jeg kan dra sammen og se på i fred og ro. Det er kjærkomment. Jeg er så glad for at vi har en så flink storebror i huset!

Men i dag har «prosjekt positivitet» truffet veggen. Det har møtt sin overmann i form av en lei forkjølelse. Jeg har hanglet litt en stund, men trodd at jeg slapp unna full pakke. Der tok jeg feil! Nå er nesen tett, kløende og rennende på samme tid, og jeg nyser så jeg nesten tisser på meg. Halsen er sår. Hodet er tungt og tett. Jeg er varm og kald om hverandre. Øynene renner og energinivået er helt på bunn. Jeg var liksom ikke på topp fra før, for i det siste har det føltes som om kroppen har trodd at den var høygravid som den skulle ha vært. Alt tærer på. Så en forkjølelse har jeg virkelig ikke overskudd til nå! Orker ikke! Vil ikke!

Her finner jeg virkelig ikke noe som er positivt. Null og niks. Ikke eventuell trøstespising. Ikke sofatid. Ingenting! Det eneste positive jeg kan tenke på i dag er at jeg gleder meg til dette slipper taket igjen. Det blir deilig det!

Og i mellomtiden kan jeg være litt takknemlig for at det nettopp var tilbud på tørkerull og at vi dermed har et par sekker med sånne..

Positiv gråværsdag

Denne lørdagen er sånn passe slapp, grå og regnfull. Ikke mitt favorittvær, men det trenger ikke å være helt feil likevel. For det er for eksempel ikke så dumt å krølle seg sammen under et pledd med en god bok i fanget.

Og det finnes flere ting å glede seg over også i dag. Som for eksempel at det ikke regnet da Snuppa debuterte i kamp for jentene som er to år eldre i går kveld. En kamp som til tross for et surt tap virkelig ble dagens høydare for en stolt mamma i går. Å se 12-åringen min gå fra et skjelvende aspeløv full av nervøsitet før kamp (noe som forøvrig er helt ulikt henne), til å blomstre når hun fikk sjansen på banen, gjorde mammahjertet noen hakk større. Og da hun slo til med lagets eneste mål var det både tårer i øynene og eksplosjon i hjertet. Den jenta mi altså!

Det kjennes i hjertet enda, og det faktum at hun i skrivende stund befinner seg på nabolagets fotballbane i øsende regnvær bare for å trene litt, gjør meg bare enda stoltere. Jeg elsker dedikasjonen hennes! Sånt gjør meg glad.

En annen ting jeg kjenner takknemlighet for nå, er at minsten har venner i nabolaget. Han har surret alt for mye sammen med de to eldste på fritiden i sine første år. Nå har han sine egne venner som kommer og ringer på. Og akkurat nå er jeg ekstra glad for at han ble med hjem til en av dem, så jeg faktisk fikk mulighet til å krølle meg sammen med denne boken min.

Sånne helger da mannen jobber blir ofte litt langdryge og stusselige. Men så er det litt godt med denne roen også. Jeg leser for eksempel sjelden når han er hjemme. Og på en lørdag uten planer kommer man seg lett ned til bunnen av skittentøyskurven. Det er ganske fint. Og siden mannen har dagvakter, så er det deilig å vite at han kommer hjem om noen få timer og at vi får kvelden sammen. Da blir det sashimi og grønnsaker foran TV og kanskje et glass mojito attpå. Enkle gleder! I tillegg er det fint å vite at helgevakt betyr mandagsfri. Og denne mandagen er valgdag, noe som betyr at også barna har fri. Det føles nesten litt som en bonus-helgedag.

Så en tilsynelatende kjedelig og grå lørdag trenger ikke nødvendigvis å være så ille det heller. Spesielt når man i tillegg til det ovennevnte også sitter igjen med glasur til overs etter å ha levert kake til konfirmasjon.

Det er søtsak-elskeren i meg veldig glad for!

Enkle gleder

«Prosjekt positivitet» lever videre, og jeg har så absolutt klart å finne noen lyspunkter så langt i dag også.

  • Spaserturen til skolen sammen med minsten og Snuppa tidlig i morges. Det er ikke nødvendigvis lystbetont sånn i utgangspunktet, men det er ganske deilig når man først kommer seg ut. Også er det hyggelig at vi som oftest møter og slår følge med den nye kompisen til minsten og moren hans på veien.
  • Å bruke litt av tiden ungene var på skolen til å bake en kake for naboen som skal ha konfirmasjon i morgen. Det er hyggelig å kunne hjelpe til litt, føle at man gjør noe hyggelig for andre. Den største gleden du kan ha, er å gjøre andre glad!
  • At Snuppa ringte hjem da hun var ferdig med sin skoledag og lurte på om hun kunne hente lillebror på SFO. Veldig overraskende og veldig varmende for mammahjertet. Også passet det helt greit at det begynte å regne akkurat da, så jeg slapp å bli våt..

Mmmm. Kakeduft i huset på en fredag. Nesten litt synd at jeg ikke skal spise den selv.

Det skal virkelig ikke så store ting til for å bringe litt glede i løpet av dagen. Det enkle er ofte det beste, er det ikke det de sier?

Hva har gledet deg i dag?

Positiv september

Etter at jeg skrev mitt forrige innlegg, fikk jeg et lite innfall. For hva om jeg istedenfor å grue meg til hva dagene i september bringer, heller snur dem til noe positivt. Det ville da vært en fin måte å hedre Megans korte liv på. Selvfølgelig vil ikke hver dag være positiv. Noen dager vil være tyngre enn andre. Men uansett hvordan dagen er, ønsker jeg å finne i alle fall en positiv ting. En eneste liten ting å være takknemlig for. Sånn som i går, en dag som kun kan betegnes som grå. Veldig grå. Og regnet som kom i løpet av dagen understreket det helt perfekt. Men på morgenen kjente jeg det, at jeg var takknemlig for at det ikke regnet akkurat når minsten, snuppa og jeg skulle gå til skolen. Det var i alle fall noe.

I dag føles livet litt lysere igjen, og jeg har kjent på opptil flere sånne positiviteter. Mannen har hatt fri, og vi dro tilbake til de hyggelige folkene som leverer gravsteiner og bestilte steinen til Megan. Det ga meg en god følelse. Det føles godt å ha bestemt seg, å ha gjort det. Vi må fortsatt bestemme oss for skrift og dekor, men det største valget er tatt. Samtidig er jeg litt ambivalent til det med å bli helt ferdig med alle bestemmelser. Plutselig er det ikke mer jeg kan gjøre for jenta mi, annet enn å sørge for at graven er velstelt. Skrift og dekor på steinen blir den aller siste avgjørelsen jeg må ta i forhold til hennes eksistens. Men jeg gleder meg også til å få alt på plass. Jeg tror det blir fint.

Dagens kanskje fineste øyeblikk var da jeg satt i bilen mens mannen gikk inn på skolen for å hente minsten. Å se de to komme gående hånd i hånd, minsten lett dansende ved siden av pappaen sin, traff meg rett i hjerterota. For ikke å snakke om hvordan ansiktet hans lyste opp i et stort smil mens han vinket ivrig da han så meg i bilen. Mammahjertet formelig eksploderte av gode følelser. Mer skal ikke til.

Samtidig gleder jeg meg veldig til å være med snuppa på fotballkamp i kveld. Hun elsker å spille fotball, og jeg er minst like glad i å se henne gjøre det. I kveld skal hun spille sammen med jentene som er et år eldre enn henne, noe jeg vet betyr mye for henne. Litt sånn skrekkblandet fryd tror jeg, men sannsynligvis mest fryd. Hun er nok mer spent på morgendagens kamp, da hun skal spille med dem som er to år eldre. Det blir helt nytt. Hennes første 11er-kamp, med mange for henne ukjente jenter. Men hun mestrer nok det også. Og en stolt fotballmamma gleder seg til å se på da også. Og det er positivt!

Nye, men allerede godt brukte fotballsko klare for to nye kamper. For ordens skyld, hun bruker ikke to forskjellige sko. Vi måtte kjøpe to par av samme type sko, men i ulik farge, etter at hun ble inspirert av sin amerikanske venninne i sommer. Kan bli dyrt etterhvert om hun fortsetter med dette..

Tilbake til dette innfallet om å finne positiviteter i hverdagen. Noe man egentlig alltid burde gjøre, men som man ofte er ganske dårlig på. I alle fall jeg. Det høres jo så enkelt ut. Og det er jo ganske enkelt også, bare man tar seg tid til å stoppe opp og tenke litt. Denne måneden er det ekstra viktig for meg å kjenne på de gode tingene i livet. Forhåpentligvis kan jeg klare å finne minst en ting som jeg kan skrive ned hver dag. Om ikke på bloggen, så i det minste i notatene på mobilen min. Jeg skal prøve å dele litt her også. Hver dag vil kanskje være å legge lista høyt, men vi får se hvor vi ender når september er over. Mitt lille “prosjekt positivitet” er i alle fall i gang.

Har du noe du er spesielt takknemlig for i dag? Noe som har gitt deg en god følelse? Del gjerne med meg.

Wake me up when September ends

September. Måneden jeg i utgangspunktet så frem til med skrekkblandet fryd, men som jeg har gruet meg til siden juni. Måneden Megan skulle ha kommet til oss. Måneden som skulle ha vært fylt med glede. Noen utfordringer, en god dose smerter (for min del) og søvnløshet – men aller mest glede. Nå er det måneden jeg frykter. Måneden for tapte drømmer. Måneden jeg helst vil sove meg gjennom.

Jeg er livredd for hva denne måneden bringer. Livredd for å gå på nok en smell. Det har vært noen sånne de siste månedene. Foreløpig går det greit. Foreløpig dytter jeg vekk tankene og følelsene så godt jeg kan med en gang de dukker opp. Konsentrerer meg om hverdagslivet, jobb og familie. Men vi er bare tre dager inn i måneden. Jeg aner ikke hva de neste 27 inneholder..

Den tomme plassen

Reklame | Trademax

Høsten lister seg ubønnhørlig innpå oss. Man skulle kanskje tro at jeg som er født på denne årstiden likte høsten, men det gjør jeg altså ikke. Jeg liker det like lite som alltid. Jeg liker ikke det kjølige draget i lufta og jeg savner allerede de varme kveldene på terrassen. Jeg liker ikke blomster som visner og blader som blir gule. Jeg liker ikke gråvær og dalende temperaturer. Og jeg liker definitivt ikke høstklær i butikkene.

Denne høsten føles ekstra tung. Fordi jeg egentlig gledet meg til høsten i år. Til et helt nytt, lite liv. Et nytt liv punktum. Innekos med en liten jente. Høsten i år kunne bare komme! Og et nytt liv ble det jo for så vidt. Bare ikke på den måten jeg tenkte. Ikke på den gode måten. Men livet vi lever nå er like fullt nytt på mange måter. Både positivt og negativt. Vi lever med en ny sorg og et nytt savn. Nye, ukjente utfordringer. På mange måter starter vi litt på nytt. Vi har mye som må jobbes med. Mye som må oppdages på nytt. Mye som må endres.

Og vi har tre skolebarn. Minstemann er ikke så liten lenger. Og med det kommer nye behov. Oppi dette kjenner jeg selv på et behov for forandring. Et behov for å få orden. Et behov for rydding, kasting og fornying. Egentlig merkelig for et menneske med hoarder-gener i blodet. Dette har resultert i nye garderobeskap til barna, som igjen har resultert i hauger av klesposer til Fretex. Det ble hele åtte stykker bare fra kommoden til minsten! Den har jeg kjent på. Ikke bare fordi hoarderen i meg synes det er vanskelig å kvitte seg med klær og utstyr etter barna. Og ikke bare fordi det er en kvalmende overflod av klær (nå skal det sies at mye er arvet etter eldstemann eller gaver, vi kjøper egentlig ekstremt lite klær selv). For noe av dette skulle jo Megan hatt. Og det er skikkelig sårt!

Stua har også fått en liten gjennomgang. Det er på tide å få litt mer orden og litt mindre leker i det rommet vi oppholder oss mest. Det går i sneglefart, for jeg må ta ting når energien er der. Men kosekroken (eller rotekroken) under trappa, den som har vært full av bamsene til minstemann, er herved borte. Problemet er bare at det plutselig ble så tomt. Og det ble enda tydeligere hvor vugga etter minsten egentlig skulle ha stått nå. Dette skulle vært Megans plass. Nå føler jeg et behov for å fylle den opp igjen så jeg slipper å se på tomrommet. Dog ikke med leker.

Derimot vurderer jeg å kjøpe en lenestol. Noe sånt har vi ikke fra før. Det kunne ha vært deilig med noe som kanskje kunne trekkes foran peisen på kalde høst- og vinterkvelder. En plass jeg kan krølle meg sammen med en god bok. For jeg er litt lei av sofaen. Dessuten, om vi alle fem er i stua, havner alltid noen på gulvet selv om sofaen strengt tatt rommer oss alle. Sånn er det når alle liker å breie seg. Da er ikke en ekstra, behagelig stol så dumt. Jeg har tittet en del på Trademax som har et godt og rimelig utvalg. Kanskje blir det et aldri så lite kjøp snart? Det sies jo at høsten er en tid for fornying, så hvorfor ikke? Det kan man jo faktisk like!

Det er rart

Det er helt umulig å ikke tenke på det. Det som skulle ha vært, det som har vært og det som vil bli. Om ikke det verste hadde skjedd, hadde Megan vært her i løpet av få dager. Om hun ikke hadde kommet før, er jeg overbevist om at jeg ikke hadde hatt mulighet til å bære henne lenger enn 37 uker. At om hun fortsatt hadde vært på plass i magen, hadde jeg blitt satt i gang med en gang hun ikke lenger ville regnes som prematur. Det hadde ikke vært langt unna..

Det er sårt å se denne. Se hvor nær jeg hadde vært. Å vite hvordan livet egentlig skulle ha vært nå. Samtidig kjenner jeg på en skyldfølelse for tanker jeg innimellom hadde i svangerskapet. For selv om jeg både ønsket og elsket henne, var det øyeblikk jeg var overveldet og skremt. Øyeblikk da jeg ønsket at livet bare kunne fortsette som før. Det livet vi kjente og var vant til. Livet med to voksne og tre barn. Å ha fire barn var skummelt og ukjent. Selv om jeg visste at vi ville klare det, betydde det likevel nye utfordringer og forandringer i familiedynamikken. At det gikk troll i ord, eller tanker, plager meg. For det var jo ikke dette jeg ønsket. Jeg var bare redd. Innimellom. Mesteparten av tiden fylte hun meg kun med glede, kjærlighet og forventning. Og jeg vet at vi alle hadde både elsket og forgudet henne. Herregud, så mye kjærlighet og oppmerksomhet hun hadde fått. Og så mye glede hun hadde gitt oss. Hun hadde gjort oss enda bedre. Enda rikere. Og hakket mer slitne. Men det hadde hun vært så verdt!

Det er rart hvor mye man kan savne et lite menneske som man aldri egentlig fikk bli kjent med. Hvor høyt man kan elske et bittelite menneske som bare fikk leve på innsiden. Men hun fyller hjertet mitt med både gode og såre følelser konstant. Hun er med meg hele tiden. Og hun skal alltid være med meg. Hun skal få leve i og gjennom meg. Selv om det ofte føles mørkt nå, skal jeg klare å snu Megans korte liv til noe positivt. Litt etter litt. Og jeg skal fortsette å gjøre de få, små tingene jeg kan gjøre for henne. Noe som akkurat nå begrenser seg til å stelle gravsted og finne gravstein.

Og istedenfor fødsel, så har jeg langt på vei funnet den perfekte gravsteinen for henne (og morbid nok også sannsynligvis for mannen og meg). Nå venter jeg bare på skisser og pristilbud. En rar opplevelse i seg selv. For da vi besøkte dette firmaet første gang, fikk jeg en følelse av at dette var plassen vi skulle kjøpe stein. Og vi har besøkt flere sånne steder altså. Her er ingenting overlatt til tilfeldighetene. Vi har reist rundt, tittet, undersøkt, spurt og gravd. Men denne plassen var annerledes både for mannen og meg. Vi fikk begge litt bakoversveis da vi kom inn og møtte en mann som var påfallende lik faren min, både av utseende og væremåte. Jeg er fortsatt litt usikker på om jeg er komfortabel eller ukomfortabel med akkurat det. Men en del av meg har litt lyst at han skal adoptere meg..

Samtidig ble vi møtt med en helt annen varme og forståelse her enn andre plasser. Og da denne mannen så rett på meg og sa at han syntes vi var tøffe som dro rundt og lette etter stein så kort tid etter at vi mistet Megan, da traff han meg rett i hjertet. Nå har vi vært tilbake og truffet flere av dem som jobber der, og de er alle samme type mennesker. Gode og varme, og med forståelse for at vi ønsker det beste for jenta vår. Jeg skal ikke nevne navn på firma her, men er du i Oslo-området og trenger en anbefaling, ta kontakt med meg.

Jeg hadde aldri trodd at jeg noen gang skulle vite så mye om gravsteiner som jeg gjør nå, men å ha kommet dit i prosessen som vi er nå, hvor valget så og si er tatt og hvor opplevelsen har vært så god, så gir det meg en god følelse. En følelse av ro. Og en litt barnslig glede til å få en nokså unik stein på graven til Megan.

Det er rart, men godt å kunne kjenne på den følelsen også. Litt ro i sjelen midt i stormen. Sakte, men sikkert..

Førsteklassing og hull i magen

Etter over en ukes bloggfravær er det mye å skrive om. Eller nei, egentlig ikke. Enhver detalj fra hverdagen trengs tross alt ikke å deles. Hovedpunktene fra den siste halvannen uken er vel besøk av mamma, nok en Sverige-tur for å feire bursdagen hennes som vi gikk glipp av i sommer og ikke minst; skolestart!

Nå er allerede den første uken i en helt ny hverdag over. Hverdagen med tre skolebarn. Begge gutta var gjennom store milepæler på mandag. Eldstemann hadde første dag på ungdomsskolen. Ny skole, nye rutiner, nye lærere og nye medelever. Og minstemann sprang ivrig mot rektor og lærer på sin aller første skoledag. Han har ikke sett seg tilbake siden..

Jeg som hadde gruet meg så fælt til denne dagen. Jeg som har tenkt at dette er ikke femåringen klar for. Men så var han visst det. Han er foreløpig like ivrig og uredd hver morgen. Det skal de ha, disse barna våre, de har aldri vært særlig redd for det ukjente. For forandringer. Barnehagestart og skolestart har aldri vært noe problem. Minstemann har selvfølgelig også tryggheten i å ha storesøster på samme skole dette året. I tillegg er han godt kjent med de fleste av venninnene hennes og en del andre eldre barn på skolen. Sånt hjelper kanskje. Og vi voksne har tryggheten i at vi kjenner mange av de ansatte på skolen, både lærere, SFO-ansatte og øvrig personale. Det er godt å møte kjente ansikter. Og ikke minst mennesker som kjenner til hva vi nettopp har vært gjennom. Man vet jo aldri om barna plutselig får en reaksjon av et eller annet slag. Og da vil disse menneskene ha en viss forståelse for årsaken.

Er ikke denne fin? Det skal nok gå helt fint med førsteklassingen vår!

For selv om hverdagen nå er over oss, forandrer det selvfølgelig ikke på det som har skjedd. Vi sliter fortsatt med ulike utfordringer i etterkant av tapet av Megan hver dag. Alle på sin måte. Mannen og jeg påvirkes vel mest. Og hverdagen letter på ingen måte. For min del har det kanskje blitt enda tøffere. Selv om jeg føler meg heldig som hadde tre stykker som startet et helt nytt skoleår på mandag, som fikk holde i en liten førsteklassehånd før han slapp taket og løp, så kjente jeg også ekstra mye på at jeg ikke får gjøre det samme med Megan om seks år. Nå som jeg i tillegg vet at hun sannsynligvis hadde kommet til verden i løpet av et par uker (for de hadde neppe latt meg gå lenger enn 37 uker), om hun ikke allerede hadde vært her, blir følelsene enda sårere. Alt skulle vært klart for henne nå. Istedenfor har jeg begynt å kaste gammelt babyutstyr. Samtidig som jeg under rydding på stua fortsatt finner konfetti fra den fine dagen da storesøsknene fikk vite at det var en lillesøster som var på vei.

Mai vs. august. Samme konfetti – et helt annet liv.

Små, såre stikk. Som likevel er litt fine, fordi de bekrefter hennes eksistens på en måte. Følelsene er umulig å forklare. Men hun var her. En liten stund var hun en levende del av familien vår, om enn på innsiden av magen min. Hun bragte mye glede med seg. Forventning. Selv om hun ikke var planlagt, gledet jeg meg stort til å få en flokk på fire. To gutter og to jenter. Annenhver. Selv om det var skummelt og fullt av utfordringer så visste jeg at det ville gå bra. Selv om jeg ikke nødvendigvis så frem til nattevåk og bleieskift, så gledet jeg meg enormt til å oppleve alt igjen. Fra fødsel, til første smil, første skritt, første skoledag, første alt. Og sorgen gjenspeiler nettopp det jeg har mistet – ALT.

Dette er det vi sitter igjen med. En grav, tre dagers verdt av bilder, teppet og luen hun hadde mens hun var hos oss og en eske med minner.

Og kroppen min skriker etter henne. Lydløse skrik. Hjertet verker. Hele brystet verker faktisk. Magen føles som et brennende og gapende hull. Som om en kanonkule har gått rett gjennom den. Jeg føler meg nesten litt dum, for selv om jeg har vært gjennom mye før, så ante jeg ikke at sorg kunne være så fysisk vondt. Så slitsomt og så krevende.

Det har blitt mange slag i trynet det siste året. Mange tøffe tak. Og de kommer fortsatt. Jeg føler nesten at selv om solen skinner, så henger det likevel konstant en uværssky over hodet mitt. Det er stadig nye trøkker. Nye bekymringer. Alt som føltes trygt og sikkert er plutselig bare et kaos. Og det blir stadig vanskeligere å reise seg igjen. Det føles som om jeg ligger i en synkemyr og kaver. Samtidig føles det ofte som at den jeg trodde alltid var i mitt hjørne plutselig er på den andre siden av ringen. Vi dunker hodene mot hverandre og går ned for telling begge to. Jeg vet at det ikke er unormalt, men det er like tøft uansett.

Heldigvis finnes det mennesker som forstår. Heldigvis finnes det et støtteapparat når man står midt oppe i helvetet. Så lenge du kommer over et visst punkt i svangerskapet, kastes nesten tilbudene etter deg. Ikke helt kanskje, men det er en stor forskjell fra å miste tidligere i svangerskapet. Jeg tror nesten den beste samtalen jeg har hatt i løpet av ukene som har gått må ha vært telefonsamtalen jeg hadde med en hyggelig dame fra Landsforeningen uventet barnedød (LUB). En forening jeg har støttet siden første gang vi mistet i 2010, men aldri vært i kontakt med før nå. Og nå føler jeg virkelig at jeg får valuta for de småpengene jeg har støttet dem med. Der er det forståelse. Der er det omsorg. Det var så godt å kunne snakke fritt om Megan, om hva som skjedde og om følelser og utfordringer en liten stund. Og merke at det var full forståelse, fordi mennesket på den andre siden av linja hadde vært gjennom det samme selv. For et deilig pusterom.

Jeg og vi har en lang vei å gå. Reisen vår i dette nye livet har nettopp startet. Forhåpentligvis er det akkurat nå vi er i den tøffeste sjøen. Havet kan kanskje aldri bli blikkstille igjen, men jeg håper på dager med bare små krusninger. Etterhvert. Vi må bare komme gjennom stormen, både sammen og alene.

Og mens stormen raser, blir det kanskje mer sporadisk blogging fra meg. Innimellom trenger jeg kanskje å skrive av meg litt følelser, men ofte har jeg mer enn nok med å holde meg på beina og komme gjennom hverdagen. Da finnes det ikke overskudd for blogging. I starten gnaget det i meg når jeg ble stille over mange dager. Nå har jeg innsett at det bare er sånn det må være. Jeg må ta vare på familien og meg selv så godt jeg kan først, alt annet kommer i andre rekke. En blogg er virkelig ubetydelig i den store sammenhengen. Men jeg er her. Jeg lever. Og en dag, når stormen har lagt seg, skal jeg komme mye sterkere tilbake. Frem til det tar jeg et skritt og en dag om gangen mens jeg prøver å smile gjennom tårene.