Det verste og det beste på samme tid

Dere som kjenner meg eller har fulgt meg en stund, vet nok at vi har en over gjennomsnittet ivrig fotballjente i huset. Dermed er den neste måneden også forbeholdt fotball på TV. Men i går ble alt snudd helt på hodet, og TV-bildene fra København viste alt annet enn festfotball. Både jentungen og jeg satt lamslåtte med tårer i øynene og uro i hjerte og mage mens vi så på det som skjedde på banen. Ikke lenger en kamp om poeng, men en kamp om liv. For å være helt ærlig, vi fikk se alt for mye. Mye mer enn vi trengte. Men det er en helt annen sak. Jeg er i alle fall ikke et sekund i tvil om at det jeg så i går er noe av det verste jeg har sett. At en veltrent fotballspiller ser helt normal ut i det ene øyeblikket for så å falle sammen og trenge livreddende førstehjelp. Jeg ble rett og slett kvalm. Og jentungen kjente det litt ekstra, Tottenham-supporter som hun er. Hun har fulgt Eriksen siden tiden hans der, og dette ble nesten helt uforståelig for henne. At han bare kunne falle om sånn. Og tenk om de ikke fikk liv i ham.. Vi tenkte nok det verste begge to, i likhet med alle andre som fulgte TV-bildene.

Men så var det den andre siden av hendelsen. Den imponerende, fine og rørende siden. Fra de raske reaksjonene til spillere, dommer og medisinsk apparat. Kapteinen som virkelig sto frem som en Kaptein (med stor K altså). Som spurtet til, tok et umiddelbart ansvar først for lagkameraten som lå nede på bakken og senere for hans skrekkslagne samboer. Lagkameratene som dannet en menneskelig vegg rundt Eriksen for å skjerme ham fra kameraene i sitt mest alvorlige og sårbare øyeblikk, og også kanskje for å skjerme oss som så på litt. Som eskorterte ham av banen og som utrolig nok også kom ut igjen og spilte ferdig kampen (spør du meg så skulle den bare vært avsluttet og blitt stående som 0-0, men det er også en helt annen sak). Det står så utrolig respekt av det. De tapte kanskje kampen, men de vant likevel den aller, aller viktigste!

Det vi så i går var så absolutt både den verste og den fineste delen av fotball. For det har skjedd før at spillere har falt om sånn. Ikke alle har vært like heldige som Eriksen var i går. Ikke alle har fått livet i gave på ny. Men lagfølelsen, samholdet og vennskapet i fotballen, det kan være så ufattelig fint. Og i går så vi dette så tydelig. På sitt aller, aller beste. Fotballfamilien rett og slett. Og sånn egentlig, så er det det aller viktigste. Livet handler ikke om fotball. Men fotball kan innimellom handle om livet. Og i går dere, da vant livet i aller høyeste grad!

Megans arv

Reklame | Megans arv/egen hjemmeside

I dag har det gått nøyaktig 2 år siden vår lille Megan kom så alt for stille til verden. På en måte føles det som i går, på en annen måte føles det som en evighet siden. For to år er ikke lenge i den store sammenhengen. Men samtidig har det skjedd så mye på disse to årene, ikke minst på innsiden. Jeg har vært så langt nede som det er mulig å komme, i alle fall tror jeg det. Det første året gikk det bare nedover og nedover, litt uten at jeg la merke til det selv. Dette andre året har handlet om å klatre oppover igjen. Og det har jeg klart. Jeg har funnet en ny styrke. Jeg er ikke det samme mennesket som jeg var før Megan. Men takket være henne føler jeg at “Fotokjerring 2.0” er en bedre versjon av den gamle meg. Jeg har en helt annen ro nå enn før. Jeg stresser mindre og setter større pris på de små tingene i hverdagen. Jeg tror jeg har blitt en bedre og mer tilstedeværende mamma. Jeg kaster ikke bort tid på å irritere meg eller bli sint for bagateller. Jeg føler meg rett og slett mer harmonisk. Jeg nyter livet mer. Tenk at en liten jente som bare fikk leve i 24 uker under hjertet mitt kan gjøre en så stor og positiv forskjell. Dette er arven hun har gitt til meg, og jeg velger å leve hver dag for henne istedenfor å grave meg ned i elendighet. Livet er for kort og for fint. Megan får leve gjennom meg.

En annen og kanskje enda mer viktig arv Megan har etterlatt seg, er viljen og evnen min til å bidra til mer åpenhet og å være en støtte for andre i samme situasjon. For mange år siden begynte jeg på et lite prosjekt og opprettet en side som het ensomsorg.no. For det har jeg erfart, at å sørge over barn man har mistet under svangerskapet kan være fryktelig ensomt. Men det ble med opprettingen, noe innhold kom aldri på denne siden. Nå, etter Megan, og etter at jeg har stablet meg selv på beina igjen, er jeg mer bestemt enn noensinne på at jeg ønsker å hjelpe andre. Ensomsorg.no har blitt til Megans arv. Et mer passende navn kunne jeg ikke finne. Litt mer positivt ladet, og så er det nettopp det prosjektet mitt er. Megans arv. Det tar sin tid å bygge opp en sånn side, spesielt når man ikke akkurat er proff på utforming og lignende. Men noe innhold har kommet på plass, og tanken er at det med tiden skal komme mye mer informasjon på denne siden.

Men det aller viktigste med Megans arv, er at jeg selv stiller meg til disposisjon som samtalestøtte for andre som har mistet barn under svangerskapet. Uansett svangerskapslengde, sent eller tidlig, føler man for å snakke med noen om vanskelige følelser så er jeg tilgjengelig. Om jeg kan gjøre en liten forskjell i noens sorg, så er det verdt det. For selv om sorgen kan føles ensom, så er vi et helt fellesskap av sterke kvinner som har opplevd det samme.

Akkurat i dag, på hennes dag, kjenner jeg at det river og sliter litt i hjertet. Det stikker litt både der og i magen. Men jeg har bestemt meg for at Megans dag alltid skal være en fin en. En slags feiring av henne. Fordi hun fortjener det. Hun er ikke en negativ del av livet mitt. Hun er i aller høyeste grad en positiv tilførsel, og en av de aller viktigste brikkene i min livshistorie. Jeg er stolt over hvor langt jeg har kommet på disse to årene. Og jeg er stolt over å være mammaen til Megan. Hun fikk kanskje ikke leve her på jorden, men hun har likevel satt varige og dype spor!

Gratulerer med dagen, Megan min!

 

 

Knallvær

Du vet at du er en liten smule påvirket av det fine været vi har hatt de siste dagene når du åpner værmeldingen på mobilen og leser KNALLVÆR istedenfor klarvær..

Du finner meg i godkroken på terrassen resten av dagen. Ha en flott onsdag!

Megan-dager

Jeg har kommet langt de siste to årene. Langt avgårde på en kronglete og ujevn vei. De siste månedene har den vært litt rettere, litt mindre humpete. Men akkurat nå kjenner jeg at det svinger litt igjen. Disse dagene hvor det har gått to år siden Megan fortsatt levde i magen min. Snart to år siden hjertet hennes sluttet å slå og hun kom stille til verden. Jeg prøver å ikke tenke alt for mye på det, men det dukker likevel opp. Det er ikke sånn at jeg ruller rundt og marinerer i tanker og følelser, men jeg kjenner det litt på kroppen. Hjertet verker litt igjen, som om noen spisse kanter har revet opp arrene. De blør litt. Og det igjen tar litt av energien min, den som var på full fart oppover igjen etter den verste pollensesongen. Jeg kjenner litt tydeligere at hun ikke er her. Minnene fra to år siden dukker stadig opp i bakhodet. Bevegelsene hennes de siste dagene, tanken på at hun kjempet der inne uten at jeg visste det. Og ikke minst at hun døde der inne, også uten at jeg visste det. Øyeblikket da den brutale sannheten sank inn. Dagene med henne i armene, da jeg helst ikke ville slippe. Ansiktet hennes som jeg ikke kunne se meg mett på. De små, lyse dunene på hodet hennes. Lukten av henne som jeg bare ville snuse inn og beholde i nesen for alltid. Følelsen av den tynne huden hennes. Blodet som innimellom rant fra nesen hennes. Blodet jeg fikk lov til å tørke vekk. Jeg er glad for det, at jeg i alle fall kunne gjøre det for henne.

Megan min. Hun er litt overalt disse dagene. I solstrålene som legger seg rundt meg som en varm omfavnelse. I den svalende brisen som kjærtegner huden. I fuglene som kvitrer. I duften fra blomstrende syriner og nyklipt gress. I en sommerfugl som danser lekent gjennom luften. I en ensom forglem-meg-ei i gresset. Det føles litt rart at hun dukker opp i tankene så mye oftere gjennom dagen akkurat nå, men også litt godt. Dette er, uten at jeg selv har lagt opp til det, mine Megan-dager. Min Megan-periode. Hennes dager. Hun er litt ekstra med meg nå. Ekstra nær. Nærmest instinktivt. For hun er en del av meg selv om hun ikke er her. Og morskjærlighet er det samme uansett.

17. mai på lavgir

Annerledes-17. mai nummer 2 er lagt bak oss. Og joda, det ble 17. mai i år også. Bare enda mer annerledes enn i fjor. For i år hadde vi absolutt ingen planer. Og med været vi fikk her østpå var det for så vidt like greit. Det ble en skikkelig innedag.

Og den føltes for første gang veldig lang, til tross for at vi startet dagen senere enn vi pleier. Det var jo ingenting å rekke. Ikke noe grytidlig barnetog rundt Skaugum. Ikke tog og feiring på skolen. Ikke champagnefrokost, lunsj- eller middagsplaner. Den eneste som trengte å dolle seg opp var jentungen som hadde lunsj med venninnene. Dermed ble også årets tradisjonelle søskenbilde noe annerledes, med ei i kjole, en halvpyntet minstemann og eldstemann i hverdagsklær. Minsten syntes det var litt trist..

Men noen ting forblir det samme. 17. mai frokosten. Eller brunsjen. Den ble sen i år, men innholdet var det samme som hvert år. 17. mai blir ikke fullkommen uten breakfast tacos, en greie vi har tatt med oss fra USA. Tacolefse med eggerøre og bacon. Mmmm. Og så må man jo ha litt rundstykker, spekemat og jordbær.

Jeg kunne ha dasset rundt i inneklær hele dagen i går. Men etter brunsj dresset jeg meg opp i kjole. Hvorfor er jeg ikke helt sikker på. Jeg var liksom the face of “all dressed up and nowhere to go”. Selv ikke da naboene møttes i gata vår for litt 17. mai-lek (som forøvrig var et ekstremt hyggelig avbrekk i en ellers begivenhetsløs dag) så noen kjolen min, siden den var godt gjemt under jakka. Men pynte seg må man liksom likevel. Bunaden fikk i alle fall henge i skapet. Jeg prøvde den dagen før, bare for moro skyld. Jeg har jo jobbet hardt for å passe inn i den igjen. Men nå har vi i fellesskap blitt enige om at den skal syes ut før høstens konfirmasjon. Det er litt for langt igjen til den sitter som den skal, og selv om jeg skal fortsette å jobbe med denne kroppen min, så er det best for både bunaden og meg at vi syr den ut litt.

Og neste 17. mai, da håper jeg på en mer stressende feiring, med barnetog og full feiring, såre føtter og slitne kropper – og bunad!

All dressed up and somewhere to go altså!

Vi blir kastet ut

Det måtte skje før eller siden, og nå kom den altså. Dagen da vi ble kastet ut av vårt eget hjem. Og jeg vet ikke helt hva jeg skal føle om saken. Her har vi jobbet og stått på, og så tar plutselig noen andre over hele huset..

Det verste er at jeg gjør det frivillig. Sånn er det når jentungen fyller 14 år. Fjortis. Akkurat denne dagen får hun gjøre som hun vil. Og det er å servere taco og kake til 7 venninner etter fotballtrening (for fotballen kommer alltid først). Og da må altså resten av familien fordufte så de får være i fred. Hva gjør man ikke for de barna?

Og om noen skulle få noen ideer i forhold til disse absolutt ikke forsvarsløse jentene som er hjemme alene – bare glem det! Spioner finnes overalt..

Dere har sexa!

Enkelte øyeblikk må bare noteres ned og lagres i minnet for alltid. Spesielt når man har barn. Jeg opplevde et sånt øyeblikk ved middagsbordet her om dagen. For en gangs skyld var alle samlet rundt kjøkkenbordet. Med to tenåringer som enten skal trene eller henge med venner, så blir det ofte bare vi voksne og minsten. Et gyllent øyeblikk i seg selv med andre ord. Samtalen gikk ivrig rundt bordet, og kom av en eller annen grunn inn på venner, hvorpå mannen ble spurt hvem som var hans venner. Han svarte varmende nok at jeg var hans beste venn. Varmende for meg i alle fall. De to eldste protesterte umiddelbart.

«Dere er da ikke venner!»

Vel og merke kan vi både irritere hverandre, diskutere og krangle en gang i blant, men vi er da absolutt venner også. Og ja, mannen er min beste venn også, bare så det er sagt. I alle fall innimellom. Så den påstanden fra de eldste begynte vi begge litt forsiktig å protestere på. Da kommer det fra minsten:

«Mamma og pappa er ikke venner. De bare sexa da de var unge.»

HVA????

Jeg mistet nesten tallerkenen jeg var i ferd med å sette inn i oppvaskmaskinen rett i gulvet, og alle holdt pusten et lite sekund for å vikle hjernene sine rundt det sjuåringen nettopp hadde sagt. Hørte vi riktig? Sa han virkelig det vi trodde han sa? Jeg prøvde meg på et lite «hva sa du nå?» før tenåringene knakk helt sammen over lillebroren sin og kaoset rundt bordet var et faktum.

Her var det mye for mammahjernen å henge seg opp i. Hvor har for eksempel den lille, uskyldige gutten min fått denne type informasjon? Tror han ikke på at barn kommer med storken? Og unnskyld meg – da vi var unge??? Hvor gamle tror han egentlig vi er? Og ikke minst, hvordan svarer man egentlig på et sånt utsagn? Vi prøvde så godt vi kunne, det skal vi ha. Dog på noe humoristisk vis. Resultatet var tenåringer som ble flauere og flauere, en trettenåring som løp skrikende ut av kjøkkenet med fingrene godt plassert i ørene og en minstemann med røde kinn. Vi voksne kunne ikke gjøre annet enn å le litt av hele seansen. Velkommen til kaosfamilien!

Søk opp dum i ordboka..

..og du finner sannsynligvis dette.

Jeg er vanligvis er relativt oppegående menneske med det jeg regner som ganske normal intelligens. Men når våren kommer og sola skinner, da går skylappene ned. Jeg må ut og nyte, selv om jeg vet at det fører til lidelse. Jeg nyser og jeg klør, og etterhvert blir det helt ulidelig. Jeg sprayer, skyller og drypper, men når kvelden kommer har jeg mest av alt lyst til å grave øynene ut med en skje.

Sparer dere for de verste “etterbildene” og deler ett der jeg faktisk har sminke på meg – har bare nesten gnidd den vekk.

Jeg er egentlig smart nok til å vite at jeg burde holde meg inne når pollenspredningen er kraftig, men sola gjør meg rett og slett dum som et brød.

Nå varsles det regn. Jeg liker ikke helt tanken på det etter noen fine våruker, men jeg tror kanskje kroppen min trenger det. Muligens hjernen også..

Når kjerringa leser dødsannonser

Jeg har gått tom for liv på Candy Crush og diverse andre mobilspill. Jeg har rundet Facebook, Snapchat og Instagram og jeg har nilest blogger og aviser. Det er torsdag. På vaskerommet venter vaskebøtta. Da hiver meg meg over lokalavisas dødsannonser.

Enkelte torsdager setter jeg i gang med en gang jeg er på beina, bare for å bli fortest mulig ferdig med den hersens vaskinga. Noen dager, som i går, leser jeg dødsannonser bare for å utsette vaskinga litt til. Det er egentlig litt usmakelig. Ikke bare litt heller kanskje. Men en eller annen plass blant alle de triste dødsannonsene tar jeg tak i meg selv og innser at nok er nok. Nå må jeg bare i gang! Huset ble rent i går også..

Dagen i dag er likedan, om du ser bort fra at huset er rent. Jeg våkner og vet at jeg bør trene, at jeg har jobb som venter og at jeg har mitt eget prosjekt å jobbe med i tillegg. Men det blir så mye på en gang at jeg ikke helt vet hvor jeg skal begynne. Det er ulempen med frilanslivet, at man ikke møte opp på et bestemt klokkeslett men kan ta det mer som man vil. Så er det også innimellom lite og andre ganger mye å gjøre. Nå er det mye. Og jeg vet at det er dette jeg må prioritere. Det er tross alt det som genererer penger. Det jeg har mest lyst til å gjøre er å jobbe med mitt eget prosjekt før jeg begraver nesen i en bok. Så jeg utsetter alt, spiller litt mobilspill og surfer rundt igjen. Når alt er spilt og lest innser jeg at jeg allerede er fullt oppdatert på dødsannonser. Hva i alle dager gjør jeg nå?

Fasiten: jeg hiver meg rundt og speed-trener (bokstavlig talt som om jeg er på speed), før jeg speed-dusjer og setter meg ned og skriver dette. Burde vel strengt tatt ikke prioritere bloggen nå, men jeg var litt redd for at noen skulle tro at mannen hadde solgt meg. Sånn er det altså ikke – enda..

Og , nå skal jeg være klok og jobbe resten av dagen!