Kontraster

Våren har kommet til Østlandet. Ja, for når kalenderen viser mars, sola skinner og gradestokken viser dobbelt opp med røde tall, da er det vår selv om snøen fortsatt ligger i hager og grøftekanter.

I går og i dag har den gode vårfølelsen virkelig tatt tak i meg. Den deilige lovnaden om lysere og varmere tider og alt det fører med seg.

I dag lot jeg jobb være jobb noen timer (fordelen med frilanslivet) og dro en utelenestol inn i solkroken. Jakke og vintersko ble fort kastet og erstattet av et pledd og en bok. Sola varmet godt i både kropp og ansikt, og roen senket seg over meg. Jeg hørte på de vanlige, trygge lydene fra nabolaget, og innimellom fullstendig stillhet med bare den beroligende lyden av syngende småfugler og drypping fra snøsmeltingen. Lykke altså! Helt til et fly brøt inn i freden. Bare et lite småfly ute på tur, men det var nok til å snu den innvendige roen helt på hodet. Plutselig var tankene mine i et annet land. I en annen virkelighet. I et land der andre mennesker kanskje kunne ha nytt samme ro som meg for en uke siden. Der freden nå er brutt, og vante lyder erstattet av skremmende sådanne. Der det ikke er fredelige småfly som durer i luften. Der det knapt finnes trygge og kjente lyder igjen. Der lyden av snøsmelting er erstattet av smell og skudd. Der man sitter i bomberom og på undergrunnen istedenfor i solfylte hager med deilig, frisk luft. Der man er drevet på flukt fra alt man har. Der det ikke finnes ro lenger. Og hjertet brister igjen for alle dem som står midt oppe i dette. Alle dem som må sende mennene sine i kamp, uten å vite om de kommer hjem igjen. Alle dem som modige kjemper og ofrer alt for familie og fedreland. Alle dem som ikke vet hvor de skal gjøre av seg. Alle dem som lever i frykt. Alle dem som sitter trygt i andre deler av verden og ser på TV-bildene fra sitt kjære hjemland mens de frykter for sine som fortsatt er der. Alle barna. De stakkars barna. Alle. Bare alle.

Jeg skriver, men jeg har egentlig ikke ord. For det er så meningsløst og hjerteskjærende. Og så urettferdig. Å tenke på at dette foregår akkurat nå, nesten i vår egen bakgård, mens jeg selv kan sitte her i fred, ro og trygghet mens jeg nyter den første smakebiten av vår, det er nesten uvirkelig. Jeg sitter med en følelse av maktesløshet. Det er ikke så mye jeg kan gjøre annet enn å se på de triste TV-bildene og vise min medfølelse, akkurat som de fleste andre gjør i disse dager. Og jeg håper så inderlig at sånne dager som denne her i hagen min i Norge snart kan oppleves igjen i Ukraina også.

Er det lov å være litt skeptisk?

2022 er i gang. Og jeg møter dette året med noe mer skepsis enn de foregående årene. Blanke ark-følelsen og optimismen drukner litt i de siste årenes hendelser. Kanskje ikke så rart. De siste årene har vært…ja, hva kan man si? Spesielle? I 2018 mistet vi pappa etter en kort, men heftig sykdomsperiode. I 2019 mistet vi Megan, og oppi der en plass mistet jeg også meg selv. I 2020 –“bæm”– COVID (på den positive siden fant jeg både den nye meg og en ny ro). 2021 – mer COVID, på tampen av året til og med innenfor husets fire vegger. Da er det kanskje greit å åpne døren til 2022 med en viss skrekkblandet fryd.

Noen forandringer vet vi allerede kommer. Fra og med i dag er datteren i huset spilleklar for ny klubb. Overgangen skjedde i november og var noe hun hadde ønsket en god stund. Etter 8 år i lokalklubben hadde hun lyst på nye utfordringer. Hun har hospitert på treninger med den nye klubben siden 2020, så hun kjenner trenerne og medspillerne godt allerede og trives sammen med dem. Men det blir likevel en viss overgang fra det kjente og trygge i lokalklubben til en ny hverdag i en større og mer ambisiøs klubb. Når jeg tenker meg om, kanskje mest for meg.. For henne blir det større konkurranse og krav til prestasjon, og lenger reisevei. Men dette er hun innstilt på. Det er dette hun ønsker. Så da skal vi stå bak henne og støtte henne så godt vi kan.

For eldstemann blir det også forandringer i 2022. Han skal snart i gang med søknad til videregående. Hjelpe og trøste – mammahjertet.. I tillegg fyller han 16 år på denne første dagen av 2022, og befinner seg nok snart på veiene for øvelseskjøring. Hva skjedde der? Var det ikke i fjor vi feiret nyttårsaften på Ullevål og jeg knep igjen så godt jeg kunne til etter midnatt?

Livet flyr. Livet er i stadig endring. Og jeg holder meg fast og prøver å ikke miste taket i svingene, samtidig som jeg prøver å unngå skumle og harde skruballer midt i planeten. Og akkurat det skal jeg fortsette med i 2022, uansett hva det måtte bringe av oppturer, nedturer og skruballer ut av det blå. Jeg er skeptisk, men håper på det beste. Bring it on!

Årets julegave

Store deler av mitt voksne liv har gått med til å jakte på positive tester. I år fikk jeg en i julegave..

Kanskje ikke helt den samme typen test som jeg har ønsket meg i tidligere år. Da hadde nok ansiktsuttrykket mitt vært hakket annerledes og skrekken lyst av øynene mine. Men en positiv test er en positiv test, uansett om det gjelder graviditet eller korona. For ordens skyld, min test signaliserer altså det sistnevnte.

Ikke bare min heller faktisk. I år fikk hele kaosfamilien positive tester i julegave. Bortsett fra eldstemann da. Han fikk den litt før og var ute av isolasjon lillejulaften. Eller, strengt tatt ga vi opp å isolere ham da minstemann ble syk og testet positivt to dager etter storebror. Vanskelig å isolere en fersk 8-åring som får korona i bursdagsgave.. Og da var det faktisk helt greit at de resterende tre av oss fikk symptomer noenlunde på likt samme dag som minsten ble syk. Og dertil frustrerende at vi stadig testet negativt på hurtigtester selv om vi innerst inne visste at vi også måtte være syke. To dager med symptomer måtte til før den ekstra streken etterhvert kom frem hos oss også. Og da hadde datteren i huset allerede rukket å være på legevakta med pusteproblemer og vonde lunger, hvor hun også ble testet og fikk negativt resultat. Vi var ganske lettet begge to da testene våre omsider viste positivt på lillejulaften.

Like greit å bare bli ferdig med det uunngåelige. Samme dag kom svar på PCR-test tatt to dager før, den dagen symptomene startet, og vi var begge positive allerede da.

Så med de negative hurtigtestene kunne vi faktisk i god tro ha gått rundt og spredd smitte i to dager. Nå var vi heldigvis uansett i karantene pga. guttene i huset, og var heller ikke i form til å gå rundt og spre julekorona som konfetti (sånn bortsett fra på legevakten da, men de visste at vi hadde korona i huset og ønsket henne likevel inn for en sjekk), men det er litt skummelt. Greit å ikke stole 100% på disse hjemmetestene!

Faktisk var det relativt tilfeldig at eldstemann tok en test også. Han følte seg ikke syk, og hadde kun vært hjemme etter at hjemmeskole ble innført i kommunen vår torsdagen før jul. Det var flere på skolen hans som testet positivt i løpet av dagene før og etter hjemmeskole, og da han hørte at en kompis også hadde testet positivt og han selv hadde lett hoste, foreslo han selv å teste seg for sikkerhets skyld. Vi var alle like overrasket og lettere panikkslagne da den viste positivt. Stakkars eldstemann ble umiddelbart nesten låst inne på rommet sitt frem til lillebror også ble syk. Liten tvil om at vi andre ble smittet allerede før eldstemann ble isolert. Og like lite tvil om at han hadde med seg denne smitten fra skolen. Vi var en grei case for alle smittesporerne vi har snakket med for å si det sånn. Og jeg er fryktelig glad for å vite at vi med stor sannsynlighet ikke har smittet andre!

Men med den første positive testen på fjerde søndag i advent ble julen brått annerledes. Julaften sammen med resten av familien utgikk med relativt høye kneløft. Således også besøk av mamma, som bare måtte avbestille turen sin østover. Og jeg gikk til panikkinnkjøp av julemat og litt for mye julegodteri på nettet. Glad man har den muligheten i alle fall! Heldigvis hadde vi kjøpt inn julegaver uken før, så barna skulle i alle fall ikke lide noen nød på den fronten. Selvfølgelig syntes også de at det var trist å ikke få feire jul med besteforeldre, tanter, onkel og kusiner, men sånn måtte det bare bli i år. Da var det bare å gjøre det beste ut av situasjonen. Og vi var uansett blant de heldige. Vi har jo hverandre.

Og julaften ble det. Koselig og avslappende. Men da maten var fortært og pakkene delvis åpnet, var det nok for kroppen til mor.

Jeg gjorde nok litt for mye i dagene før, ignorerte sykdom og kjørte på her hjemme. Romjulsdagene har stort sett vært tilbragt i horisontalen, og selv en tur opp eller ned trappen har gjort meg andpusten og resultert i høy puls. Familiens gutter har stort sett sluppet lett unna dette svineriet av et virus, bortsett fra minsten som hadde én veldig tøff dag før formen var tilbake på topp.

Så dårlig var han den dagen at da vi tok hurtigtest på ham kom teststreken frem allerede før kontrollstreken. Vi var relativt overrasket da han våknet “frisk som en fisk” neste dag..

Vi jentene har slitt litt mer med tett bryst, tung pust og hoste. Jeg er redd det vil sitte i en stund for oss begge, men håper at hun som er godt trent fotballjente snart er tilbake på topp. Jeg kan takle en periode med lite energi.

I dag er vi ute av karantene alle mann. Eller, vi var egentlig ferdige mandag, men har venta ut mannen også. Føler ikke behov for å fly utendørs uansett. Men i dag må noen julegaver byttes og bursdagsgaver til eldstemann kjøpes. Jeg tror jeg kommer til å føle meg som en forbryter når jeg går ut. Og jeg gleder meg allerede til å komme hjem og innta hvileposisjon igjen. Dette viruset kødder man ikke med altså! Men nå er vi i alle fall stort sett ferdige med en runde i dette huset. Og vi vil ikke ha det igjen!!

Vi mistet litt av jula i år, men nå kan vi heldigvis se frem til en normal nyttårsaften og et 2022 som superimmune (håper jeg)!

De beste går først

Dette har vært en uke. Sånn virkelig, EN UKE. Noen virvelvind-dager med mange følelser, åndeløs spenning, store avgjørelser og endringer, gode nyheter, triste nyheter, glede, sorg – og litt syke barn. Og jeg hadde ingen intensjoner om å sitte her og skrive blogg i dag. Lørdagen skal for det meste brukes til jobb. Men det som skjedde da jeg satte meg ned for å slappe av litt og fordøye alt som har skjedd de siste 5 dagene i går kveld, traff så midt i planeten og hjertet at jeg må skrive noen ord. For plutselig dukket en nyhetsmelding opp på mobilen min.

«Artisten Hans-Erik Dyvik Husby er død.»

Kanskje ikke helt ordrett, men uansett ble jeg helt satt ut. Hank von Helvete. Hank von Hell. Hertugen. Ja altså, kjært barn har mange navn sier de. Og det kan nok stemme.

Det skjer jo innimellom at kjente mennesker går bort, og det er ofte trist, men denne traff nesten litt personlig. Hans-Erik var en stor veteran-venn. Vi er en veteran-familie. Og i den forbindelse har vi truffet ham noen ganger. Hvorav første gang, i 2018, var den mest minneverdige. Da vi satt og snakket med ham i flere timer. Da han reiste seg opp og sang for oss. Da det ble et blogginnlegg av det.

Det er lett å komme med fine ord og superlativer når noen går bort. Jeg kopierer heller inn noe av det jeg skrev da han levde. Etter å ha lest reaksjoner fra kjendiser og andre mer vanlige mennesker, skjønner jeg at inntrykket vi fikk av ham stemmer på en prikk. Han var virkelig den snille, godhjerta, ydmyke og inkluderende mannen som vi traff. Continue reading “De beste går først”

Rynketryne

Jeg har ikke tenkt så mye på det før. Har kanskje sett antydningen innimellom, men i høstferien kom det tydelig frem. På en fornøyd «høstferie-i-Ålesund-selfie» lyste de mot meg. Rynkene rundt øynene! Nå begynner kroppen å bli gammel for alvor!

Etter et øyeblikks panikk slo det meg. Disse rynkene er jo tegn på et levd liv. Et godt liv. Om det til tider har vært tøft? Absolutt! Men akkurat disse rynkene tror jeg stammer fra de gode dagene. Dagene med store smil og latter. For det er jo det de er, disse rynkene rundt øynene. Smilerynker. Joda, jeg vet at noen også kaller dem «kråketær», men smilerynker, eller «laugh lines», er da så mye bedre! Og når jeg tenker meg om, ville jeg faktisk ikke vært dem foruten. Jeg springer definitivt ikke til nærmeste hudpleieklinikk for å fylle dem med Botox. Disse små linjene skal få lov å fortsette og vise seg frem hver gang jeg smiler eller ler. Jeg skal bære dem med stolthet, selv når det blir enda flere av dem.

I går fullførte jeg nok en runde rundt solen. Jeg blir eldre, men kanskje bedre. Det siste året har stort sett vært godt. Jeg har en ro i meg som jeg ikke hadde da jeg var yngre. Jeg har funnet min plass og jeg nyter livet etter beste evne. Det er godt. Veldig godt faktisk. Det sier kanskje litt om hvor jeg har kommet i livet når et par tøfler var høydepunktet på dagen min. Gull og diamanter? Nesj. Gi meg et par varme og myke tøfler og lykken er komplett!

Men for all del, jeg legger ikke inn årene for å subbe rundt i tøfler hele dagen enda. Jeg har planer om ganske mange flere runder rundt sola og en hel haug med nye smilerynker!

Bildetyveri – en krenkelse eller en ære?

Man er ikke en ekte blogger før man opplever bildetyveri, er man? I så fall kan jeg heretter titulere meg som en ekte sådan. For midt i ferie-«roen», får jentungen melding fra en venninne som har funnet meg på TikTok. Det er bare det at jeg aldri har funnet veien inn på dette fenomenet. Men screenshottene hun sendte levnet ingen tvil. Profilbildet var av undertegnede, sannsynligvis hentet fra dette gamle blogginnlegget.

Jeg vet ikke helt hva jeg skal føle om saken, beæret eller krenket. Jentungen syntes det var morsomt. «Du har fans, mamma».

Jeg synes kanskje det er hakket mer ubehagelig enn som så. Jeg vet jo at bilder kan bli stjålet når man deler på nettet, det er noe jeg har tenkt på i forbindelse med bloggen. Derfor har jeg ikke lagt ut noe jeg ikke kan stå for, både i bilder og i tekst. Derfor har jeg også delt ytterst lite av barna, og det er jeg sannelig glad for nå! Men at noen skulle ha interesse av å stjele og bruke bilder av akkurat meg, det forstår jeg ikke. Med mindre poenget var å finne det styggeste bildet på nettet da. For der har vedkommende gjort en god jobb.

Jeg kunne sikkert brukt litt tid og energi på å finne ut hvem som synes det er morsomt å bruke mitt bilde som profilbilde, for sånt er vel egentlig ikke lov. Men sommerferien min skal ikke kastes bort på sånt. Jeg prioriterer heller å nyte dagene sammen med familie og venner. Det er tross alt mye viktigere enn et lite bildetyveri.

Om noen leser dette og føler seg truffet, så må du gjerne bruke et bedre bilde av meg neste gang du skal bytte profilbilde. Hva med dette for eksempel?

Ganske ferskt, og jeg er litt mer fornøyd med det enn det du bruker nå. Jeg ser liksom litt mer normal ut.

Men det aller beste hadde kanskje vært om du var deg selv i stedet for noen andre.

Og du, takk for at du ga meg noe å skrive om. Har vært litt svakt med blogging i det siste..

Tidenes nyhetsvarsel

Dette må da være et av de beste nyhetsvarslene noensinne! Det fikk i alle fall meg til å stoppe opp, og jeg fikk meg en skikkelig god latter, helt uten å lese resten av historien.

Dette opptrinnet skulle man så absolutt vært tilskuer til..

Ha en fantastisk søndag da dere – og hold dere unna togskinnene uansett om dere er påkledd eller ikke!

Det verste og det beste på samme tid

Dere som kjenner meg eller har fulgt meg en stund, vet nok at vi har en over gjennomsnittet ivrig fotballjente i huset. Dermed er den neste måneden også forbeholdt fotball på TV. Men i går ble alt snudd helt på hodet, og TV-bildene fra København viste alt annet enn festfotball. Både jentungen og jeg satt lamslåtte med tårer i øynene og uro i hjerte og mage mens vi så på det som skjedde på banen. Ikke lenger en kamp om poeng, men en kamp om liv. For å være helt ærlig, vi fikk se alt for mye. Mye mer enn vi trengte. Men det er en helt annen sak. Jeg er i alle fall ikke et sekund i tvil om at det jeg så i går er noe av det verste jeg har sett. At en veltrent fotballspiller ser helt normal ut i det ene øyeblikket for så å falle sammen og trenge livreddende førstehjelp. Jeg ble rett og slett kvalm. Og jentungen kjente det litt ekstra, Tottenham-supporter som hun er. Hun har fulgt Eriksen siden tiden hans der, og dette ble nesten helt uforståelig for henne. At han bare kunne falle om sånn. Og tenk om de ikke fikk liv i ham.. Vi tenkte nok det verste begge to, i likhet med alle andre som fulgte TV-bildene.

Men så var det den andre siden av hendelsen. Den imponerende, fine og rørende siden. Fra de raske reaksjonene til spillere, dommer og medisinsk apparat. Kapteinen som virkelig sto frem som en Kaptein (med stor K altså). Som spurtet til, tok et umiddelbart ansvar først for lagkameraten som lå nede på bakken og senere for hans skrekkslagne samboer. Lagkameratene som dannet en menneskelig vegg rundt Eriksen for å skjerme ham fra kameraene i sitt mest alvorlige og sårbare øyeblikk, og også kanskje for å skjerme oss som så på litt. Som eskorterte ham av banen og som utrolig nok også kom ut igjen og spilte ferdig kampen (spør du meg så skulle den bare vært avsluttet og blitt stående som 0-0, men det er også en helt annen sak). Det står så utrolig respekt av det. De tapte kanskje kampen, men de vant likevel den aller, aller viktigste!

Det vi så i går var så absolutt både den verste og den fineste delen av fotball. For det har skjedd før at spillere har falt om sånn. Ikke alle har vært like heldige som Eriksen var i går. Ikke alle har fått livet i gave på ny. Men lagfølelsen, samholdet og vennskapet i fotballen, det kan være så ufattelig fint. Og i går så vi dette så tydelig. På sitt aller, aller beste. Fotballfamilien rett og slett. Og sånn egentlig, så er det det aller viktigste. Livet handler ikke om fotball. Men fotball kan innimellom handle om livet. Og i går dere, da vant livet i aller høyeste grad!

Megans arv

Reklame | Megans arv/egen hjemmeside

I dag har det gått nøyaktig 2 år siden vår lille Megan kom så alt for stille til verden. På en måte føles det som i går, på en annen måte føles det som en evighet siden. For to år er ikke lenge i den store sammenhengen. Men samtidig har det skjedd så mye på disse to årene, ikke minst på innsiden. Jeg har vært så langt nede som det er mulig å komme, i alle fall tror jeg det. Det første året gikk det bare nedover og nedover, litt uten at jeg la merke til det selv. Dette andre året har handlet om å klatre oppover igjen. Og det har jeg klart. Jeg har funnet en ny styrke. Jeg er ikke det samme mennesket som jeg var før Megan. Men takket være henne føler jeg at “Fotokjerring 2.0” er en bedre versjon av den gamle meg. Jeg har en helt annen ro nå enn før. Jeg stresser mindre og setter større pris på de små tingene i hverdagen. Jeg tror jeg har blitt en bedre og mer tilstedeværende mamma. Jeg kaster ikke bort tid på å irritere meg eller bli sint for bagateller. Jeg føler meg rett og slett mer harmonisk. Jeg nyter livet mer. Tenk at en liten jente som bare fikk leve i 24 uker under hjertet mitt kan gjøre en så stor og positiv forskjell. Dette er arven hun har gitt til meg, og jeg velger å leve hver dag for henne istedenfor å grave meg ned i elendighet. Livet er for kort og for fint. Megan får leve gjennom meg.

En annen og kanskje enda mer viktig arv Megan har etterlatt seg, er viljen og evnen min til å bidra til mer åpenhet og å være en støtte for andre i samme situasjon. For mange år siden begynte jeg på et lite prosjekt og opprettet en side som het ensomsorg.no. For det har jeg erfart, at å sørge over barn man har mistet under svangerskapet kan være fryktelig ensomt. Men det ble med opprettingen, noe innhold kom aldri på denne siden. Nå, etter Megan, og etter at jeg har stablet meg selv på beina igjen, er jeg mer bestemt enn noensinne på at jeg ønsker å hjelpe andre. Ensomsorg.no har blitt til Megans arv. Et mer passende navn kunne jeg ikke finne. Litt mer positivt ladet, og så er det nettopp det prosjektet mitt er. Megans arv. Det tar sin tid å bygge opp en sånn side, spesielt når man ikke akkurat er proff på utforming og lignende. Men noe innhold har kommet på plass, og tanken er at det med tiden skal komme mye mer informasjon på denne siden.

Men det aller viktigste med Megans arv, er at jeg selv stiller meg til disposisjon som samtalestøtte for andre som har mistet barn under svangerskapet. Uansett svangerskapslengde, sent eller tidlig, føler man for å snakke med noen om vanskelige følelser så er jeg tilgjengelig. Om jeg kan gjøre en liten forskjell i noens sorg, så er det verdt det. For selv om sorgen kan føles ensom, så er vi et helt fellesskap av sterke kvinner som har opplevd det samme.

Akkurat i dag, på hennes dag, kjenner jeg at det river og sliter litt i hjertet. Det stikker litt både der og i magen. Men jeg har bestemt meg for at Megans dag alltid skal være en fin en. En slags feiring av henne. Fordi hun fortjener det. Hun er ikke en negativ del av livet mitt. Hun er i aller høyeste grad en positiv tilførsel, og en av de aller viktigste brikkene i min livshistorie. Jeg er stolt over hvor langt jeg har kommet på disse to årene. Og jeg er stolt over å være mammaen til Megan. Hun fikk kanskje ikke leve her på jorden, men hun har likevel satt varige og dype spor!

Gratulerer med dagen, Megan min!