Førjulens gode gjerning

Det er ikke til å komme bort fra. Veldig mange av oss her i dette landet har det veldig bra. Vi har det vi trenger. Tak over hodet, mat på bordet og en kvalmende overflod av pakker under juletreet.

Men også her i trygge, lille Norge finnes det mennesker som mangler mye av det vi andre tar for gitt. Dette merkes kanskje aller best nå i førjulen. Mens travle mennesker i tykke jakker og med armene full av eksklusive handleposer haster forbi, sitter andre tomhendte og tynnkledde på bakken og håper på noen mynter i koppen.

Og mens mange bruker tusenvis på julehandelen, sitter andre fortvilte foreldre og lurer på hvordan de skal få endene til å møtes. Hvordan skal de klare å stelle til en jul med bugnende matbord og like fine gaver som barnas venner får når kontoen er nesten tom?

Og hva med de barna som ser vennene sine glede seg til jul og en julefeiring i trygge rammer med familie rundt seg, mens de selv mangler både trygghet og familie?

Det finnes så mange skjebner der ute blant førjulsstress og førjulskos. Noen kan du se med det blotte øyet, andre er mer skjulte. Vi har, som sikkert mange andre, kjent på følelsen av å ha lite og rutte med. Vi har måttet vurdere og prioritere. Men verken vi eller barna har lidd noen stor nød av den grunn. Vi har klart oss. Barna har kanskje ikke alltid hatt det fineste og nyeste, men de har likevel hatt det de trenger. Både klær på kroppen og mat i magen. Det er mer enn mange andre har.

Derfor har vi gjort det til tradisjon å gjøre noe hyggelig for noen andre før jul. Fortrinnsvis for barn. For juletiden handler jo mye om barn. Forventninger, funklende øyne, barnestemmer som synger julesanger og alt det der. Det finnes mange organisasjoner og andre som setter i gang tiltak og innsamlinger nå før jul. Alt fra kjøpesenter med ønsketrær, hvor du kan plukke et ønske fra treet, kjøpe gave og levere den inn til matbutikker som gir deg mulighet til å kjøpe mat og plassere det i handlekurver som leveres til mennesker som trenger det. Alle tiltak er like fine og like viktige.

I år valgte vi å kjøpe gave som skulle leveres til arrangementet «God jul, lille venn», hvor man samler inn gaver som så gis videre til organisasjoner som igjen gir det til barn som ellers ikke får så mye. Men så rakk vi ikke å levere vår gave innen tidsfristen i går. Så i dag bestemte vi oss for å gå direkte til en av de plassene som fikk gaver fra dette arrangementet i fjor. Vi hadde fått i «oppdrag» å kjøpe gave til en gutt mellom 5-12 år, men bestemte oss for å i tillegg kjøpe en gave til en jente på samme alder. Så troppet vi opp hos kommunens barneverntjeneste. Tenk å kunne glede et barn som av en elle annen grunn trenger hjelp fra akkurat denne tjenesten. Forhåpentligvis vil en liten gutt og en liten jente få kjenne litt ekstra glede og varme denne julen, selv om en liten julegave ikke akkurat forandrer på livets realiteter. Litt medmenneskelighet kan likevel gå en lang vei i en ellers slitsom hverdag.

I dag vil jeg rett og slett oppfordre deg til å gjøre noe for noen som ikke har det like bra som deg. Neste gang du går forbi den stakkaren som sitter og fryser, gi ham et smil, stopp opp og gi en liten slant. Eller kanskje enda bedre, stikk innom nærmeste kiosk og kjøp en varm kaffe og noe å bite i, det kan gjøre godt for en kald og sulten skrott. Gi litt penger til en av de mange organisasjonene som sørger for at mennesker som trenger det får et godt måltid i magen. Eller gjør som oss og gi en gave til noen som ikke nødvendigvis drukner i sånt. Det koster så lite, men kan bety så mye!

Skal vi ta følge?

Blogglivet er definitivt i forandring. Stor forandring. Om det er til det bedre er jeg noe usikker på. For de større bloggerne – sannsynligvis. For oss mindre hobbybloggerne – vel, det gjenstår å se.

Jeg sitter fortsatt her og river meg i håret, og det begynner å bli en god del hårløse flekker der oppå toppen. Men jeg har heldigvis plukket opp noen små tips fra like frustrerte medbloggere der ute. Nå vet jeg for eksempel hvorfor alle bildene på bloggen ser så rare ut om man leser via PC og ikke mobil. Jeg vet også at jeg, for at det skal se bedre ut, må gå gjennom hvert enkelt innlegg og legge inn alle bilder på nytt. Det blir en del.. Akkurat nå satser jeg på at folk flest leser via mobil, så får jeg oppdatere bilder i gamle innlegg sånn litt etter litt.

Jeg har også funnet en løsning på noe mange bloggere reagerer på. Og dette blir da selvfølgelig et tips og en oppfordring mest rettet til andre som blogger, men om du er ivrig bloggleser så er det kanskje ikke så dumt å registrere seg på Bloglovin’ og samle alle blogger du følger der inne. Nå er ikke dette et tips jeg har kommet på helt av meg selv altså. Jeg har sett flere andre oppfordre sine bloggfølgere til å gjøre dette. For en ting som har vært fint på den gamle bloggplattformen er at man har kunnet følge og bli fulgt av andre som blogger, og dermed alltid være oppdatert på nyeste innlegg hos sine favoritter. Den funksjonen er dessverre borte nå. Og det er altså her Bloglovin’ kan komme inn som en erstatning. Som den teknologiguruen jeg er så har jeg lenge hatt en bruker der inne, men jeg har ikke klart å følge andre enn meg selv. Og det er vel egentlig litt unødvendig!?! Men etter tips fra andre har jeg nå satt meg ned og prøvd å sette meg litt mer inn i dette, og har begynt prossessen med å følge bloggere jeg har fulgt her inne. Det blir ikke helt som før, og gudene vet at jeg ikke liker sånne tungvinte forandringer, men det er et alternativ.

Følg meg gjerne på Bloglovin’, og har du en blogg som jeg har fulgt tidligere eller som jeg burde følge, legg gjerne igjen en kommentar her, så skal jeg finne deg der!

Nå skal jeg rett og slett la blogg være blogg for en stund, og heller forhåpentligvis dra avgårde og gjøre noe skummelt, men gøy og spennende. Mye skumlere og mye mer spennende, og ikke minst mye morsommere enn ny bloggplattform. Og siden jeg har funnet ut at dette er enda en sånn ting man må gjøre for å være en suksessfull blogger, så sier jeg A men ikke B her. Resten av alfabetet får heller muligens følge senere.

Men før jeg lar håret og hårbunnen få litt fred må jeg selvfølgelig teste ut om jeg nå har skjønt hvordan man legger ut bilder som er litt større enn passbilder.

Jeg har kanskje brukt ti ganger så lang tid som vanlig på dette innlegget, er uten tvil både frustrert og forvirret, og håret er definitivt bittelitt tynnere, men gapesmilet og filteret er i alle fall på plass!

Vi blogges – forhåpentligvis..

Hilsen Bambi på glattisen

Follow my blog with Bloglovin

 

Jeg er for gammel for dette!

Du vet du er gammel når du ikke takler forandringer. I alle fall teknologiske sådanne. Ekstra frustrerende er det når disse forandringene påvirker evne (og nesten også lyst) til å blogge. For egentlig har jeg mye på hjertet. Men forandringer på bloggplattform forvirrer et stakkars kjerringhode. Plutselig er ingenting som før, og jeg må nesten starte helt på nytt. Og det midt i julestria! Ja, sånn helt ærlig, jeg julestrier ikke så mye altså. Jeg er ganske så ajour. Henger bare litt etter med baking. Må få litt mer lungekapasitet først. Og det håper jeg tablettene jeg fikk med meg fra høstens andre legebesøk (rutine for noen, mye for meg) kan få orden på ganske snart.

Avsporing der altså, akkurat som resten av livet akkurat nå. Akkurat nå skjønner jeg hvorfor den eldre generasjonen gjerne holder seg unna det meste som krever et snev av teknisk innsikt på det store, skumle internettet. Nye ting kan være skikkelig krevende. Og jeg er sikker på at 20-something meg hadde taklet dette på strak arm. Satt seg inn i alt det nye på 10 minutter. 40-something meg derimot, kommer nok til å trenge 10 dager. Eller uker. I verste fall måneder. Topplokket er ikke som før. Celler dør visst både her og der.

Så om det blir litt ekstra stille fra meg i tiden fremover, så er det ikke fordi jeg har blitt kidnappet av romvesener eller at jeg har stukket av med en steingammel mangemillionær med svakt hjerte og lever det gode liv med paraplydrinker på en eksotisk strand. Det er nok heller fordi jeg sitter foran PCen og river meg i håret. Tips til deg som lurer på hva du skal kjøpe til meg i julegave: parykk!

Gapesmilet er midlertidig erstattet av et lettere forvirret uttrykk. Eller et eller annet sånt. Forandringer og høy alder er ingenting å spøke med!

Forøvrig liker åpenbart ikke denne nye bloggplattformen trynet mitt heller, siden bildet plutselig ble redusert til et passbilde! Der forsvant nok en klase hår!!!

Jeg. Orker. Ikke.

Med hjertet i magen

Dette blir et helt annet innlegg enn jeg hadde planlagt. For det skulle være positivt. Veldig positivt. Om desember og alt det hyggelige denne måneden bringer. For jeg startet måneden så veldig optimistisk. Før 1. desember var lys ute og i vinduer, julegardiner og diverse pynt på plass. Fordi det var koselig. Fordi det ga meg glede. Glede ga også den første dagen i desember meg, med besøk av en god venninne som jeg ser så alt for sjelden etterfulgt av en tur på julemarked med familien. At det var lørdag akkurat den dagen var heller ikke feil..

En liten bit førjulsmagi.

Søndagen var roligere, men likevel fin. For det gjør alltid noe med humøret og stemningen når treet med det rare i kommer opp i stua. Ja, vi er tidlig ute i år. Men det driter jeg i. Rett og slett. For akkurat nå finner jeg litt glede og ro i sjelen av akkurat dette.

Treet med det rare i. Fullt av minner fra merkedager og reiser. Fint for hjerte og sjel.

Jeg trodde at jeg skulle klare å holde på helgens gode følelse, men i går traff livets realiteter meg med et brak. Hjertet er nok en gang solid plassert en plass mellom brystkassa og magen. Alt verker. Fordi julen på ingen måte er som den skal være i år. Fordi pappa er borte. Fordi jeg ikke trengte å kjøpe julegave til ham. Fordi jeg ikke kunne skrive «morfar» på konvolutten til årets julekort. Fordi jeg kjenner stikket i hjertet flere ganger hver dag, når jeg tenker at jeg må ringe og fortelle pappa et eller annet. Fordi jeg etter et nanosekund husker at det kan jeg jo ikke. Jeg får aldri snakke med ham igjen. Aldri høre stemmen hans igjen. 45 dager har gått siden jeg var sammen med ham for siste gang. Siden jeg strøk ham over kinnet og kysset ham på den så alt for kalde pannen. 45 dager siden jeg sa farvel for siste gang.

Når screenshots fra bryllupsvideoen plutselig blir en uvurderlig skatt. Tenk at jeg ikke visste før nå hvor stolt pappa faktisk var den dagen for 11 år siden.

Jeg har lest at tiden mellom 3-9 måneder etter et dødsfall ofte kan være de vanskeligste (dronningen av Google her altså). Jeg er 1 1/2 måned inne i livet uten pappa. Hvis dette stemmer, gruer jeg meg enormt til de neste månedene. For frem til nå har jeg kanskje vært mest nummen. Kanskje fortrengt litt. Nå føles det litt som om jeg er på vei ut av tåken. Savnet er tydeligere. Hjertet verker litt ekstra. Og i går ble jeg en liten stund fullstendig overveldet. Helt ut av det blå. Jeg skulle bare kjøpe meg et julekrus med en dompap på. Fordi disse søte små fuglene får meg til å tenke på pappa. Han lovet jo å komme på besøk som en fugl, selv om vi ikke helt avklarte om det skulle være spurv, kråke, due eller dompap. Men jeg liker tanken på disse søte, små fuglene med røde brystkasser. Og et navn som kan minne om pappa.

Dompap(pa)!

Ved siden av dette kruset hang en rekke kopper med tekst på. Rettet mot foreldre og besteforeldre. Blikket mitt festet seg raskt på dem som hadde tekst med «pappa» og «morfar». Ut av det blå føltes det som om jeg fikk et slag i brystet. Jeg mistet pusten et sekund, og plutselig rant tårene. Foran et stativ fullt av kopper på Europris slo en flodbølge av savn og realitet over meg. Jeg kan aldri kjøpe en sånn kopp til pappa mer! Ikke at jeg nødvendigvis hadde gjort det uansett. Men det var fint å ha muligheten til å kjøpe små gaver til ham. Det var fint å ha ham! Og savnet etter ham blir visst bare større og større etterhvert som tiden går.

Jeg vet at pappa ikke vil at jeg skal sørge. Men det er lettere sagt enn gjort. I dag drukner jeg. Hjertet verker og klumpen i halsen blir større og større. Jeg burde kanskje bare la tårene flomme. Slippe dem ut. Kanskje kjenne på en letthet etterpå. Men det passer ikke akkurat nå. Så jeg holder igjen. Til jeg bare skal være hjemme. Uten sminke.

Pappa har selvfølgelig fått plass i treet med det rare i.

Fordi jeg vet at pappa vil det, skal jeg nok snart få hodet over vannet igjen. Se det positive. Være glad. For jeg tror fortsatt at denne måneden kan bli veldig bra. Jeg vet at positive ting snart vil skje. Og jeg trenger det. Dette året har vært vanskelig. I alle fall det siste halvåret. De fem månedene som har gått siden vi fant ut at pappa var syk. Så kort tid, men tøft nok for mange år. Jeg ønsker meg virkelig en fin siste måned av 2018. Jeg ønsker meg hygge, kos og harmoni. Fine stunder sammen med de nærmeste. Gå ut av dette året som skulle bli pappas siste på en god måte. Det hadde også han ønsket for meg og oss.

Men akkurat i dag kan jeg ikke gjøre så mye annet enn å kjenne på savnet. Sånn må det kanskje være innimellom. Det er vondt, men litt fint likevel. Fordi savnet er et uttrykk for kjærligheten..

Nøkkelen til bloggsuksess

Nå har jeg blogget i halvannet år uten å se snurten av penger og berømmelse. Joda, jeg fikk mine ti minutter på live morgen-TV, men Bloggerne har av en eller annen grunn ikke kontaktet meg enda. Heldigvis er det fortsatt håp. For etter litt desperat research har jeg nemlig endelig skjønt hva jeg gjør feil, og ikke minst hva jeg burde gjøre!

Punkt 1: Smil

Først og fremst; vanlig smiling er ut. Nå er det gapesmilet som gjelder. Og selvfølgelig retusjering og filter, i alle fall på dårlige dager. Jeg har en del av dem, så heretter blir det altså filter på det meste.

Punkt 2: Et ord..

Restylane! Enhver blogger med respekt for seg selv og litt for mye penger i lommeboka fyller litt (eller mye) på leppene i ny og ne. Har du ikke blitt rik på blogging enda? Fake it till you make it!

Punkt 3: Sunn livsstil

Bloggere har mye overskudd, energi og ikke minst tid til å trene. Minst en gang om dagen, gjerne flere. Treningsøktene skal helst gjennomføres med et stort gapesmil, plettfri sminke og uten svette. Jeg jobber hardt med å perfeksjonere dette. Akkurat nå i tiden før jul konsentrerer jeg meg om å trene biceps..

..og bruker pepperkaker som vekt.

Punkt 4: Kosthold

Det er ytterst viktig med et godt kosthold. Og enda viktigere å dokumentere det. Spis gjerne både lunsj og middag ute flere ganger i uka. Og uansett; ta alltid bilde av maten før du hiver innpå!

Sånn flaks at jeg fikk lyst på speilegg til lunsj akkurat i dag. Og nei, dette er ikke tre speilegg, siden det kun er to brødskiver under.

Punkt 5: Vær alltid tidlig ute

Eller, om du skal på et eller annet kult event er det muligens greit å være litt sånn fashionably late. Men høytider, ferier og årstider bør forberedes i god tid. Ta gjerne sommerferien i mars. Og jula bør være på plass lenge før advent. Her har jeg virkelig tatt grep i år. Selv om både mannen og jeg føler det er litt for tidlig, så har julen kommet snikende denne uka. Det florerer jo med julepynt både på blogger og Instagram, og da jeg gikk forbi et hus i nabolaget fullt utstyrt med lys i hagen og stjerner i vinduene var det gjort. Lett påvirkelig, sa du?

Men det er jo så koooselig! Og dessuten så kjenner jeg at det gjør godt med litt tidlig førjulskos etter en vond høst. Balsam for sjelen rett og slett. Her tar man de gledene man kan få!

Med utelys, julegardiner, stjerner i vinduene og små juletrær litt her og der står prosjekt juletre for tur. Det er jo tross alt advent på ordentlig i morgen, og de fleste toppbloggerne har allerede et perfekt pyntet plastikktre i stua. Vårt eksklusive tre fra Rusta står fortsatt i esken sin. Skjerpings altså!

Punkt 6: DIY (do it yourself altså)

Ha alltid et sånt DIY-prosjekt på gang. Vis hvor driftig og kreativ du er. Og smil mens du gjør det!

Pakke 72 kalendergaver? Det går som en lek!

Vis for all del ikke hva du egentlig føler!

Oops! Skrekkeksempel på en generaltabbe der altså, til og med uten filter!

Punkt 7: Detaljer

Vis gjerne frem fine og ryddige interiørbilder fra det flotte huset ditt.

Se, jeg har redd opp sengen i dag!

Og husk at ingen ser det som er utenfor kameravinkelen. Veldig fint det der!

Punkt 8: Reproduksjon

Graviditet og barn genererer lesere. Skvis ut så mange du klarer. Vær gjerne nesten konstant gravid. Vips, så er du bloggkjendis, får masse reklameinntekter og spons i øst og vest. Får du ekstra mange barn får du kanskje til og med din egen TV-serie på TLC.

Graviditet selger! Teller foodbabyer mon tro?

Punkt 9: Eksponering av avkom

Er du så heldig at du har fått noen søte små, så melk dem for alt de er verdt. Eksponer, eksponer, eksponer! Dokumenter alt de gjør. Alt de sier. Kle dem i designerklær og del masse bilder! Om du ikke har barn, kan muligens en bitteliten hund eller to gjøre litt av den samme nytten.

Det er nok her jeg kommer til kort. Den eksponeringen sitter litt langt inne.

Punkt 10: Drama

Et alternativ til eksponering av barn, er selvfølgelig eksponering av absolutt alle livets opp- og nedturer. Kanskje aller helst nedturene. Av- og på-forhold, kjærestedrama, kjærlighetssorg, økonomiske problemer. Rett og slett alt som får lesere til å følge med. Ikke nødvendigvis fordi det du skriver er så bra, men fordi det er som å se en togulykke skje i slow motion.

Punkt 11: Fotograf

Finn deg selvfølgelig en mann som har all verdens tid til å fly rundt og ta bilder av deg hvor enn du går og hva enn du gjør. Gjør ham gjerne til medarbeider, til og med medeier, av bloggen din.

Her er det så mange fails at det gjør vondt. Dårlig selfie, uten filter og ikledd bestefar-T-skjorte!?! Selfie-mamma trenger hjelp!

Jeg må visst ut og skaffe meg en sånn fotografmann. Følg med, for i og med jeg allerede er gift vil dette garantert havne under punkt 10.. Draaaaama!

Punkt 12: Forfatter

Du er virkelig ikke til å regne med i bloggverdenen i dag om du ikke har skrevet minst en bok. Bruk gjerne ghostwriter her. Jeg er godt i gang med min, se etter den hos alle landets bokhandlere akkurat i tide til neste års juleshopping!

Det skrives så tastaturknappene fyker veggimellom.

Denne tell-all-boken kan du rett og slett ikke gå glipp av!

Punkt 13: If all else fails..

Fortsett å gapesmile (gjerne lettkledd og i senga) og bruk..

CLICKBAITS!

Han slo meg!!!

– I Ludo..

Nå blir det familieforøkelse!

– Hybelkaninene flytter inn!

Jeg slutter!!

– Å slanke meg..

Mulighetene er endeløse! Kun fantasien setter grenser.

Vi ses på VIXEN Influencer Awards da dere! Pass på å nominere meg i alle klasser, jeg er tross alt som poteten. Kan brukes til alt!

Og mens jeg venter på nominasjon og invitasjon øver jeg litt på gapesmilet mitt og starter jakten på en trang, minimal og/eller gjennomsiktig kjole. Dette blir bra!

Instagram-vennlig barnebursdag!?!

Det nærmer seg ubønnhørlig minstemanns bursdag, og i år innser jeg at det ikke finnes noen vei utenom. Vi må rett og slett invitere til barnebursdag. Her burde jeg kanskje være en sånn entusiastisk mamma som bare gleder seg vilt. Men helt ærlig, jeg synes ikke noe om det (om du har sett Kongsvik-seriene, se for deg hun gamle, negative svigermoren der når dere leser dette). Synes ikke no om det altså! Virkelig!

Det hjalp lite da jeg tidligere i dag datt innom et Instagram-bilde fra en veldig mye mer profilert blogger enn meg. En som med entusiasme, eleganse og en god dæsj perfeksjon har arrangert discobursdag for datteren og hennes små venner. Forseggjort til den minste detalj, med flotte kaker, ballongvegg og alt en liten prinsesse kan ønske seg. Hun er slett ikke alene om å arrangere mer eller mindre overdådige barnebursdager heller. Det skjer både i bloggverdenen og ellers. Og undertegnede får angst!

For å unngå eventuelle søksmål om opphavsrett fra en medblogger, låner jeg heller et flott kakebord-bilde fra Xoxo Design Au

Tenk om jeg var flink nok eller hadde penger nok til noe sånt. Nå er jeg ikke helt sikker på om noe av det overnevnte hadde vært riktig tema for en gutt på fem år, men altså.. Dere skjønner nok hva jeg mener likevel. Hva skjedde med de enkle barnebursdagene? Dem med pølser, Toro-muffins og kanskje litt godteposefisking? Hvor skal egentlig lista ligge for sånne feiringer?

Vi har arrangert noen bursdager opp gjennom årene. Ingen har vært flotte og fancy. Det hadde sikkert vært moro det altså, men jeg har det ikke i meg. De senere årene har vi «kjøpt oss fri». Jeg husker ikke sist vi hadde barnebursdag her hjemme. De to eldste har hatt lekeland-bursdag, bowling-bursdag, kino-bursdag, trampoline-bursdag, ake-bursdag.. Listen er lang. Og for å gjøre det både litt lettere og litt billigere har vi slått det sammen med andre som har bursdag samtidig. Veldig greit!

Men nå er det altså pån igjen med minsten. Og når de er såpass små så synes jeg hjemmebursdag er det beste. Så midt i førjulsstria må jeg til pers. Det blir så gøy det! I alle fall for minsten. Jeg gleder meg allerede til det er over og alt er ryddet opp. Til det er et år til neste gang. Og en ting er sikkert; her i huset blir det verken elegant eller flashy. Inntil jeg så nevnte Instagram-bilde før i dag følte jeg nemlig at jeg virkelig slo på stortromma da jeg planla å bestille Incredibles papptallerkener.

Ble plutselig stusselig dette.. Og så kan det kanskje tas som snikreklame også? På ingen måte sponset altså!

Burde jeg kanskje lage en ballongvegg jeg også? Eller bestille en steindyr kake? Ha skikkelig temabursdag? Vinne både mom-of-the-year og party-of-the-year på samme tid?!?

Eller vinner jeg kanskje likevel disse to prisene i øynene til minstemann, selv om jeg gjør det så enkelt så mulig? For han ønsker seg bare en liten bursdagsfest sammen med barnehagekompisene sine og bryr seg ikke en døyt om det er Instagram-vennlig eller ikke. Bare han får besøk, gaver, Incredibles-tallerkener og en enkel kake. Skulle jeg i et øyeblikks galskap i tillegg kjøpe en pinata, er definitivt både mamma- og fest-prisen min!

Hva mer kan en femåring ønske seg liksom?

Lets just face it. Det er ingenting som er Instagram-vennlig her i huset!

#barnebursdag #instagramvennlig #perfekt #uperfekt #press #bursdagspress #bursdagsangst #branok #detenkleeroftedetbeste #antirosablogg

Kroppen her, hodet der

I dag er jeg i Nebraska. Neida, ikke fysisk. Men både hode og sjel vil i dag være godt plantet i en bitteliten kirke i en nesten enda mindre «by» i Nebraska. Der er det nemlig minnegudstjeneste for pappa i dag. Det skjærer i hjertet å ikke være der, men sånn må det bare være. Planen var at jeg skulle være med over FaceTime, men den planen ble skrotet etter testing av signal på torsdag. Enda vondere. Nå må jeg sitte her og vite at det foregår, men jeg får det ikke med meg live. Forhåpentligvis får jeg opptak senere. For å ikke være med, og å sitte her hjemme i dag, føles helt feil.

For å prøve og få tankene mine over på noe annet, har vi invitert svigerforeldrene mine på litt forsinket Thanksgiving-middag i ettermiddag. Det funker litt sånn halvveis så langt. Jeg har definitivt nok å gjøre på kjøkkenet, her jeg spinner mellom maisbrød, stuffing, gresskarkake, søtpotetstappe og diverse annet. Litt usikker på om det er kontrollert kaos eller bare kaos..

Dette ser jo ganske så ryddig ut.

Sannheten om tilstanden på kjøkkenet i dag er en helt annen.

Ikke så ille, sier du? Bare vent!

Dette er bare et lite utsnitt av mitt akk, så alt for lite kjøkken. Om noen ønsker å sponse meg med et nytt og større et er det bare å si fra!

Uansett, jeg har i alle fall sørget for å ha nok å gjøre i dag. Dette er ikke dagen for å sette seg ned i fred og ro. Ikke dagen for å fylle hodet med tanker. Men de er der likevel. Gjemt bak alt det andre kaoset. Så får vi se hvordan kvelden går, når jeg vet at alle er samlet i den lille kirken. Det aner meg i alle fall at jeg kommer til å være alt annet enn sulten..

Når kjerringa ikke har rukket å sminke seg enda, blir det en filterselfie. Det skal dere være takknemlige for!

Ha en fin lørdag der ute!

#tanker #sorg #savn #lengsel #kaos #matlaging #familie #thanksgiving

Takknemlig på Thanksgiving

I dag er det Thanksgiving i USA, en dag jeg tildels har adoptert her hjemme. Dog jobber mannen på ettermiddag og kveld i dag, så selve markeringen av denne dagen tas i helga. Men jeg bruker likevel denne dagen på å tenke over hva jeg er litt ekstra takknemlig for.

Først og fremst, familien min. Mannen min, som bidrar sterkt til at Familien AS går rundt. Han som både utfordrer og gir trygghet på samme tid. Han som kan irritere vettet av meg, men som jeg likevel ikke kan leve uten. Han som kan gjøre meg aller mest sint, men også aller mest glad. Min bauta gjennom 14 år. Han som jeg føler meg så trygg på at jeg (ved et uhell) faktisk kan fise ham nesten midt i ansiktet mens vi ligger på sofaen og ser på TV (true story fra virkeligheten der altså). 

Barna våre. De tre aller fineste i verden. Alle mirakler på hver sin måte. To som kom som perler på en snor uten at vi engang ba om det, verdens beste overraskelser. Og minstemann som vi ønsket så sterkt, men som vi aldri trodde kom til å komme. Disse tre fyller huset med liv og hverdagene med stress og latter. Jeg kunne ikke tenke meg livet uten dem!

De tre aller fineste jeg vet om!

Mamma. Hun som har bidratt så sterkt til den jeg er i dag. Hun som har slitt og ofret. Hun som alltid har vært der. Hun som er min største “fan” og alltid bare en telefon unna. Hun som er den stolteste mormoren jeg vet om. Ord strekker ikke helt til, jeg er bare så uendelig takknemlig for at jeg har henne. Å, som jeg gleder meg til å komme hjem til henne til jul!

Pappa. Min kjære pappa. Som selv om han er borte fortsatt er en enormt stor del av livet mitt. Pappa, som jeg savner så sårt. En måned har gått siden han forlot oss. Ikke en dag går forbi uten at jeg tenker på ham og tar meg i å ville ringe til ham. Jeg hater at han er borte, men er likevel takknemlig for at jeg fikk ha ham så lenge. Og jeg er takknemlig for ukene jeg fikk sammen med ham nå i høst. Det var en bonus. Jeg trodde vårt siste farvel var i sommer. Men så fikk vi altså 23 dager til. 23 ytterst viktige og verdifulle dager som for alltid vil gjemmes i hjertet mitt. Og jeg er takknemlig for at jeg fikk snakke med ham og stryke på ham mens det gode hjertet hans slo sine siste slag. Det er noe av det viktigste og riktigste jeg noen gang har gjort, selv om det føles så vondt og så feil. Jeg er takknemlig for de 70 årene han fikk, og de 41 årene og 356 dagene han var akkurat min pappa. Gjennom barndom, ungdom og voksne år. Gjennom glede og sorg. Nærhet og avstand. Disse årene skal feires, hver eneste dag og i aller høyeste grad til våren når han kommer “hjem”.

Min pilotpappa –  for alltid min helt!

Familien i USA, som fortsatt er familie selv om pappa, han som var limet, er borte. Aller mest min fine bonusmamma gjennom 21 år. Nesten 22 faktisk. Hun som etter en litt tøff start har gått fra stemor og venninne til bonusmamma. Hun som er en fantastisk bestemor for mine barn. Hun som uselvisk og beundringsverdig tok seg av pappa 24 timer i døgnet da han ble syk. Hun som sammen med meg sto ved hans side da han døde, og som i tiden etterpå har vært min beste støtte. Jeg er så glad for at vi fortsatt har hverandre!

Jeg er rett og slett takknemlig for alle som er en del av min familie, blodsbånd eller ikke. Ikke minst dem som er litt ekstra “tilstede” i livet mitt. Ingen nevnt, ingen glemt. Jeg tror dere vet hvem dere er!

Venner. Både nye og gamle, men aller mest dem som har vært der nesten hele livet. Dem jeg har vokst opp sammen med. Selv om vi er spredt for alle vinder og ikke har like mye kontakt som før, så er tilhørigheten fortsatt like sterk når vi møtes. Jeg gleder meg enormt til å få besøk av en av disse neste helg. Til en klem og en kaffe (eller to, kanskje ti – av begge deler). Til å se barna våre sammen. Og forhåpentligvis treffe andre og gjøre nøyaktig det samme i jula. Livslange venner er gull!

Oppveksten min. Herregud, så heldig jeg er som vokste opp som jeg gjorde. I Norges, ja kanskje verdens, fineste by. Ålesund altså. I en trygg by ved havet. Med fjell og fjord, fiskelukt og måkeskrik, vær og vind. Med hele den nærmeste familien rundt meg. Med tilstedeværende og verdens beste besteforeldre, tanter, onkler og søskenbarn. Ikke verdens største familie verken på mors- eller farssiden, men det holdt i massevis likevel. Oppveksten min og menneskene som var der den gangen er også en sterk faktor i hvem jeg er i dag. Og det er vel en grunn til at jeg alltid lengter hjem. Jeg er takknemlig for denne lengselen, for det betyr at jeg har hatt og fortsatt har noe bra der oppe i vest.

Den gang da. Nå er det bare jeg og fotografen igjen. Men disse fem som er borte vil alltid være med meg. Jeg har gener og kvaliteter fra hver og en av disse fine menneskene. Og det er jeg stolt av!

Motgangen jeg har møtt i livet. Ja, du leste riktig. Jeg er faktisk takknemlig for alle tunge og vonde ting som har kommet min vei. Hva hadde livet egentlig vært uten litt motgang? OK, så føler jeg at jeg innimellom har fått litt for mye. Men så er det greit likevel. Fordi det har gjort meg til den jeg er i dag. Det har gjort meg sterkere. Det har gitt meg mer forståelse. Det har gjort meg bedre. Ikke minst er jeg takknemlig for de små livene vi aldri fikk bli kjent med. Selv om det var et helvete da det sto på som verst, har det gitt meg enormt mye. Jeg ville rett og slett ikke vært noe av dette foruten. 

Jul. Ja, for det går vel an å være takknemlig for høytider også? Jeg er som mange andre, som synes julen er litt ekstra koselig. Joda, det blir litt stress også. Men det er noe med alle lysene både ute og inne. Stjernene i vinduene. Den magiske julestemningen som innimellom treffer deg. Julemarkeder. Jeg elsker julemarkeder! Og juletreet. Jeg har alltid elsket å pynte juletre. Slå på lysene på dette grønne, utspjåkete på mørke morgener. Det er unektelig en rar skikk, men den har sin sjarm. Akkurat som i barndommen, da pappa bannet seg gjennom lysslyngen og lykken var å pynte juletre, få julebesøk og se “Grevinnen og hovmesteren” lille julaften. Nå som vi har et sånt tre av plast kan jeg tillate meg å pynte det enda tidligere, og jeg går egentlig bare rundt og tripper etter desember. Jeg har kastet prinsippene mine om for tidlig julepynting ut vinduet, nå er regelen at når vi kommer til 1. desember er alt lov. Måtte de neste dagene bare fly.. Julen i år blir spesiell. Den første uten pappa. Nå har vi ikke feiret jul sammen på mange herrens år, siden tidlig 2000-tall. Men det vil likevel merkes at han er borte. Og jeg synes det er litt ekstra sårt at barna aldri fikk feiret jul sammen med ham. Vi vurderte faktisk å ta julen i USA i år, men så gikk alt så mye fortere enn vi håpte. Da er det litt ekstra godt å vite at jeg skal hjem til jul. Hjem til mamma. Hjem til sunnmørske tradisjoner. Hjem. Til dit jeg vokste opp, der barndomsminnene med pappa også er. 

Tenk så heldig jeg er som kan komme hjem til dette. Som kan kalle dette min hjemby, som har mine røtter her.

Gode dager. De er ingen selvfølge, har jeg lært. Denne høsten har vært lang, mørk og slitsom. Alle vet hvorfor. I alle fall hovedgrunnen. Det har også vært andre bekymringer. Og sykdom. Jeg er fortsatt rimelig tappet for energi, sykdommen vil ikke slippe helt taket. Og tapet av pappa preger nok også kroppen min mer enn jeg trodde det ville gjøre. Jeg sitter ikke hjemme og gråter, for all del. Men så tom for krefter som jeg har vært de siste ukene, og så “bortreist” i topplokket tror jeg aldri jeg har vært før. Da er dager som i dag gull verdt, da jeg har kommet meg ut på hyggelig kaffebesøk og til og med klart å gjennomføre vasketorsdag etterpå. Rent hus gjør meg alltid lykkelig. Og enda har jeg bittelitt energi igjen til å skrive og å ta meg av minsten som selvfølgelig også har blitt syk. Hurra for sånne dager! Og hurra for gode nyheter som har lettet en del av børen fra skuldrene mine. Måtte det fortsette sånn!

Jeg kunne fortsette å ramse opp i det uendelige. Som at vi bor i et trygt og fredelig land. At vi har tak over hodet og mat på bordet. At sola skinner. At jeg ikke skal stresse meg ut på noe Black Friday-handel i morgen. Listen er lang. Men jeg gir meg her. Akkurat i dag så er det dette som er det aller viktigste. Det som gir meg aller mest takknemlighet og glede. 

Jeg håper du som leser dette også stopper opp et sekund og tenker over hva du er aller mest takknemlig for akkurat i dag!

Gobble gobble og Happy Thanksgiving!

#takknemlig #thanksgiving #positiviteter

Lilla for bukspyttkjertelkreft

Oktober er rosa for brystkreft. November farges blå for prostatakreft. Men visste du at denne måneden også har en annen farge? At det også er måneden for å få en annen kreftform frem i lyset. Lilla for bukspyttkjertelkreft. Ganske ironisk egentlig, at begge disse kreftformene markeres i samme måned. For dette er nemlig de to kreftformene pappa hadde. Praktisk å få samlet disse i samme måned kanskje. Og akkurat i dag, 15. november, er World Pancreatic Cancer Day, eller bukspyttkjertelkreftdagen. Dette markeres verden over, selv om det går litt under radaren i forhold til alle rosa og blå sløyfer. I dag oppfordres man til å kle seg i lilla og bygninger rundt i verden blir opplyst i samme farge for å sette lys på denne vanskelige kreftformen.

Jeg fant ikke den lilla genseren som jeg trodde jeg hadde, men neglene er i alle fall lilla for min kjære pappa.

Før pappa fikk diagnosen bukspyttkjertelkreft visste jeg lite om denne kreftformen. Jeg visste bare at det var en alvorlig diagnose og at flere kjente mennesker har dødd av denne krefttypen. Nå vet jeg naturlig nok mer. Mye mer enn jeg noen gang ønsket. Bukspyttkjertelkreft er en snikende og skummel krefttype. Og prognosene når man får diagnosen er ikke av den positive sorten. Ytterst få blir friske, de fleste dør innen et år. Er det spredning varer det ofte ikke mer enn 3-6 måneder. Dystre utsikter med andre ord. Og det er nettopp derfor det er viktig å ha en sånn dag, eller en sånn måned, med litt ekstra fokus på denne fryktelige sykdommen. Man trenger mer forskning på dette, og man trenger metoder for å oppdage denne krefttypen tidligere. For nå får de fleste diagnosen når det allerede er alt for sent.

Pappa ville som nevnt tidligere at jeg skulle skrive om det som skjedde med ham og oss. Jeg må holde meg til min rolle som pårørende, for hva han egentlig gikk gjennom er vanskelig å vite. Men at denne krefttypen er aggressiv og brutal, det er det ingen tvil om.

Jeg har lenge vært bekymret for pappas helse. For noen år siden fikk han nemlig prostatakreft. Full krisemaksimering. Nå i ettertid var det egentlig «a piece of cake», selv da han etter ca. 5 år fikk tilbakefall og beskjed om at han aldri ville bli frisk. Vi snakket litt om døden da, planla litt og forberedte oss litt. Men så hadde hormonsprøyter veldig god effekt, og alt så plutselig lysere ut. De siste årene har han fått hormonbehandling og tatt prøver for å måle PSA-nivået hvert halvår. Jeg har ventet like nervøst på disse resultatene hver gang. Det har vært nervepirrende og vanskelig. Men hver gang har prøvene lagt på null komma noe, som er godt innenfor normalen. Lettelsen har vært like stor hver gang. Så også i sommer, da jeg nervøst spurte pappa om prøveresultatet etter at han hadde vært hos legen. Han virket kanskje litt rar da han svarte, men i lettelsen tenkte jeg ikke noe mer over det og plasket videre i bassenget.

Et par dager etter ble lettelsen snudd til en mye større bekymring. Datoen sitter som spikret i hukommelsen. 5. juli. Dagen da livet ble snudd på hodet. Da vi glade og fornøyde kom hjem på kvelden med sushi og en flaske av favorittvinen. Da vi litt overrasket så at bilen til fetteren min sto utenfor, men tenkte at det var jo hyggelig. Helt til vi kom ut på kjøkkenet hvor pappa og stemor satt og ventet, og fikk beskjed om at fetteren min skulle passe på barna mens de snakket litt med oss. Hjertet mitt sank umiddelbart, og har fortsatt ikke kommet på plass der det egentlig skal være. Jeg skjønte at noe var veldig galt.

Det viste seg at de hadde visst siden før de kom til Norge i juni at noe var galt med pappa, og at det sannsynligvis dreide seg om bukspyttkjertelkreft med spredning til leveren. For å ikke ødelegge ferien vår, hadde de valgt å ikke si noe til oss, selv om flere andre av de nærmeste visste det. Men nå skulle pappa inn til biopsi, vi var der og vi måtte få vite. En uke senere fikk vi bekreftelsen, mistankene stemte. Allerede før vi reiste hjem fikk pappa sin første cellegiftkur. Legene håpte dette ville kjøpe ham måneder og kanskje år. Jeg konfererte med dr. Google, og klarte ikke å se like positivt på det. Jeg håpte på 6 måneder, men fryktet at pappa ville være borte før jul. Kanskje til og med før bursdagen min i oktober. Jeg fikk dessverre rett i forhold til begge. Cellegift hjalp ikke. Kroppen taklet det ikke. Det ble fort stopp fordi pappa gikk ned alt for mye i vekt. Håpet var å operere inn en sonde for å få i ham mer næring, men da det skulle gjøres oppdaget de at kreften hadde spredd seg ytterligere. Det var ikke mer å gjøre. 24. september fikk jeg beskjeden. Skulle jeg komme så måtte det bli nå. Jeg kunne ikke vente. Sannsynligvis hadde pappa max. et par uker igjen. Et par dager senere befant jeg meg i Texas, og resten er vel egentlig behørig dokumentert her. Han holdt ut litt lenger enn forventet, og jeg fikk 23 dager med ham før han forlot oss.

Det var utrolig tøft å se hva kreften gjorde med ham. Han var blant de heldige og hadde ikke store smerter, i alle fall klaget han ikke. Morfin trengte han bare de aller siste dagene. Det verste var å se hvor tynn han ble. Tynn og svak. Nesten hjelpeløs. Jeg trodde han hadde vært tynn før, for pappa var litt «beinrangel». Og da jeg dro fra ham i sommer var han ekstra tynn. Likevel er jeg overrasket over hvor mye tynnere det faktisk var mulig å bli. For å virkelig dokumentere hvor fryktelig bukspyttkjertelkreft er, burde jeg egentlig delt et bilde som viser hvordan han så ut. Men det vil jeg rett og slett ikke. Bare tenk dere en voksen mann på over 1.80, og en vekt på 30-tallet en plass. Vi har vel alle sett bilder av krigsfanger.. Det var så vondt å se den sterke pappaen min redusert til ingenting. Se ham visne foran meg. Livet som forsvant fra øynene. Den kritthvite huden til ham som pleide å være så brun. Skinn og bein.

Det er for sent for pappa. Selv om han hadde jevnlige kontroller og undersøkelser på grunn av andre helseplager, gikk denne kreften under radaren. Vi aner ikke hvor lenge dette fikk utvikle seg uoppdaget i kroppen hans, men den var aggressiv. Litt over 3 måneder fikk han fra endelig diagnose. 14 uker, eller ganske nøyaktig 100 dager. Det er ingenting. Blunk, og det er over. Han hadde så mye mer å gi, så mye å leve for. Vi skulle hatt ham her så mye lenger. Sånn ble det ikke. Men kanskje, med mer forskning, vil flere i fremtiden overleve denne styggedommen. Kanskje kan overlevelsesraten gå opp også for bukspyttkjertelkreft. Kanskje kan det i fremtiden finnes en kur, så andre slipper å gå gjennom det pappa, vi og mange andre har gått og kommer til å gå gjennom. Det er lov å håpe!

#sykdom #kreft #bukspyttkjertelkreft #pknn #pancreaticcancer #PANCaware #DemandBetter #WPCD #pårørende #familie #pappa

Svak

Om du noen gang lurte på om dette er en rosablogg eller ikke, så vil dette innlegget sannsynligvis avkrefte det en gang for alle. En svart syteblogg derimot.. Jeg føler virkelig at denne bloggen har beveget seg i en negativ retning de siste månedene, og jeg misliker det av flere grunner. For det første vil jeg ikke være en sånn blogger som bare klager. Men så er det også litt vanskelig å finne morsomme og hyggelige ting å skrive om når livet føles mest trist og kaotisk. For jeg er en sånn som skriver mest og best fra hjertet. Og sånn er det i hjertet mitt for tiden. Jeg beveger meg i en negativ retning. Og jeg vil ikke! Jeg liker det ikke, og jeg prøver å dytte det unna. Jeg klarte det en liten stund, men etter farsdagen har de siste ukene omsider tatt meg igjen. Og det suger!

Syk, trist og svak. Helt uten filter. Plutselig ser jeg 20 år eldre ut.

Nå har det gått tre uker siden jeg kom hjem, snart fire uker siden pappa døde. Og jeg trodde at livet og jeg skulle være tilbake til normalen nå. Planen min var å «tillate meg selv» å ta det litt med ro, lande litt etter den tøffe måneden i USA og bearbeide det jeg hadde vært gjennom de to første ukene etter hjemkomst. For man kan jo sette en tidsfrist på bearbeiding av sorg, akkurat som man kan sørge på kommando. Jeg leser jo selv hvor feil dette blir. Men ut fra tidligere erfaring trodde jeg at det var dette som skulle til. For etter hvert lite liv jeg har mistet, har de første ukene alltid vært de tøffeste. Selvfølgelig hadde jeg glemt at mye av dette sannsynligvis også hang sammen med kroppslige forandringer. Og det er jo ikke tilfelle nå. Så da jeg kom hjem kjente jeg ikke på denne overveldende sorgen som jeg trodde skulle komme. Joda, jeg var redusert og det førte fort til sykdom, og det har egentlig vært det jeg har slitt mest med. Sorg og savn har vært mer perifert. Allehelgensdag dro jeg som vanlig på arrangementet Hjertefred. Dette er alltid godt for hjertet, og treffer punkter i meg hvert eneste år. I år trodde jeg at det skulle vekke noe mer i meg, at sorgen skulle komme veltende. Isteden. Ingenting.

Engler og vakker stemning, men følelsene lot vente på seg.

Så kom farsdag. Og der kom de siste ukene plutselig tilbake og bet meg bak. Tre uker etter at pappa døde kom savnet virkelig veltende over meg. Og kombinert med denne seige sykdommen som suger ut alt jeg måtte ha av overskudd fikk det meg helt ut av balanse. Alle dagligdagse og automatiske gjøremål koster plutselig alle krefter jeg har. Bare å komme seg opp fra senga og inn i dusjen er en kamp. Når jeg ikke finner luen til minsten i barnehagen er jeg på nippet til å hylgrine. Jeg vil helst bare være helt alene. Uten å måtte gjøre noe. Uten å tenke noe. Uten ansvar. Kroppen og hjertet verker. Jeg klarer ikke lenger å henge med på livet rundt meg. Alt jeg vil er å komme meg gjennom dette og bli meg selv igjen. Ikke føle meg hjelpeløs, udugelig og svak, som en klump rundt foten til familien. Orke og klare igjen. Være glad igjen. Se positiviteter igjen.

For det skjer faktisk positive ting også. Som at vår trofaste oppvaskmaskin tok kvelden denne uka.

For jeg ønsket meg virkelig en ny..

Nei, det var faktisk ikke positivt i det hele tatt. Men det er positivt at vi har fått huset i orden sånn som vi ville. Og at det har skjedd før planen. Og det igjen har ført med seg andre små positiviteter, dog gjenstår det å se om det fører til ønsket resultat. Sånn livet er nå har jeg mine tvil, for det er mye et skritt frem og to tilbake. Kanskje ti tilbake til og med.

Og jeg har kommet i gang med planlegging av «begravelse» for pappa neste år, og har fått noen gode svar også der. Det er uvirkelig og vondt å sitte og planlegge sånt, men det er på en måte godt også. I alle fall når jeg ser at det kan løse seg til det beste. For det er mye som skal gå i orden når man skal bringe noen «hjem», og det er tungvint når planleggingen skal foregå på to sider av Atlanterhavet. Og det er vondt å vite at jeg ikke får vært med på den amerikanske delen av dette. Alt dette påvirker meg nok også vil jeg tro. Thanksgivinghelgen skal nemlig amerikansk familie og venner samles i en liten kirke i Nebraska, der stemoren min er fra og hvor hun og pappa giftet seg, for å ta et slags farvel med pappa. Jeg skulle veldig gjerne vært der. Det føles sårt. Men jeg kan ikke reise over dit igjen nå heller. Kanskje får jeg likevel vært med på et vis. Vi får se hva de finner på.

Men heldigvis er det sånn at pappa skal hjem. Og det er jeg glad for. At vi neste år skal få sette ned urnen hans i graven til besteforeldrene mine. Det føles riktig. Og det betyr at vi kan «besøke ham» hver gang vi er i Ålesund. Jeg tror det blir fint. Mitt håp nå er at vi kan samle flest mulig av pappas og vår familie og venner når stemoren min, søsteren min og forhåpentligvis fetteren min kommer til Norge med asken hans neste år. Pappa ville ikke ha ønsket en dyster begravelse med tårer og svarte klær. Han ville ha ønsket en fest. Latter og glede. Kom som du er. Enkelt og greit. Så, hvis noen av dere som leser her kjente pappaen min, det vil bety mye for meg og oss om akkurat du dukker opp når den tid kommer! Dette ser jeg faktisk frem til.

Og før det er det jul. Snart er det advent. Selv om det føles uoverkommelig i den tilstanden jeg er i nå, gleder jeg meg til å få frem advents- og julepynt. Og ikke minst å reise hjem til mamma og julefeiring i Ålesund. Treffe nære og kjære der. Det føles som det trengs nå. Og jeg håper så inderlig at jeg snart får litt mer energi så jeg kan kose meg litt med de forberedelsene som må gjøres også. For akkurat nå er julegaver, kalender til ungene (heldigvis halvferdig takket være Target), julekort og julebakst enda noen mursteiner på veggen foran meg. Og jeg hater det! Jeg liker ikke å føle meg så svak! Jeg liker ikke å føle at jeg ikke klarer noenting. Akkurat nå er jeg rett og slett flau over meg selv.

Når du føler at du har en stor L for loser i pannen..

#hverdagsliv #trist #tungt #sorg #savn #hjelpeløs #håpløs #huff #antirosablogg #ærlig #usensurert #svartblogg