Er et nytt barn veien ut av mørket?

I en artikkel om en kjent blogger har jeg lest påstanden om at «Det er kun et nytt barn som kan lyse opp mørket etter et barn som er borte.» Jeg skjønner tanken og følelsen bak det, det er en ganske naturlig følelse, men jeg er ikke helt enig i selve påstanden.

De fleste som mister et barn får gjerne andre barn i etterkant av tragedien. Det gjorde også vi. Minstemann kom til verden etter flere «senaborter», og var fryktelig ønsket. Han var kanskje til og med et slags lys i mørket. Jeg kaller ham et hjerteplaster. Men selv før han kom til verden, så visste jeg at om det ikke ble flere barn, så var vi takknemlige for de vi hadde, og kunne leve godt med dem. Vi hadde kjempet lenge og egentlig gitt opp tanken på å utvide familien. Livet var fint som det var. Minsten ble en kjempebonus.

Da jeg ble gravid med Megan, føltes det som et mirakel, selv om det slett ikke var planlagt. Og da vi mistet henne ble det mørkt. En periode var alt jeg ønsket meg å bli gravid på ny. Jeg følte at det var den eneste måten jeg kunne se fremover igjen på. Bli «hel» igjen på. Med andre ord, jeg skjønner virkelig tankegangen i denne påstanden. Helt frem til resultatene av obduksjonen kom et halvt år etter Megan døde var jeg relativt bestemt på dette ønsket, selv om veldig mye sto i veien for det. Da vi dro fra sykehuset den dagen, ønsket den gode legen oss velkommen tilbake om det skulle bli aktuelt. Og selv om en del av meg gjerne skulle ha kommet tilbake under andre omstendigheter, så skjønte jeg da hun ga oss resultatene at det var en sjanse jeg ikke lenger ønsket å ta. Til det var risikoen og gjentakelsesfaren alt for stor. Jeg innså plutselig at jeg ikke orket å gå gjennom det igjen. At vi var heldige som faktisk hadde klart å få tre levende barn, ikke minst minstemann som vi nesten mistet på slutten av svangerskapet. Et nytt svangerskap, selv om det selvfølgelig hadde vært en liten sjanse for at det gikk bra, hadde vært ren galskap. Jeg hadde ikke klart usikkerheten om jeg først ble gravid. Og en ny dødfødsel.. Nei, det hadde kanskje blitt min undergang. Dessuten så kjente jeg at det ikke var «et nytt barn» jeg ønsket meg. Jeg ville ha Megan. Men det fantes naturligvis bare en av henne.

Hadde det vært hyggelig med en til i flokken? Jo, kanskje. I alle fall om det var Megan. Jeg var veldig klar for et liv med henne. Mer arbeid, men mer kos og kjærlighet også. Jeg hadde gitt mye for å ha henne her, men nå som jeg har alt mer på avstand, ser jeg at livet er veldig fint uansett. Jeg nyter (stort sett) hver dag med de tre som vokser seg store her i huset. Jeg kan kjenne på at det er godt at de er mer selvdrevne. At jeg får mer tid til å ta vare på meg selv også. At jeg endelig kan lese alle de bøkene jeg aldri fikk ro til å lese. At jeg har mer overskudd som jeg kan bruke på hver og en av barna. Og enn så lenge får jeg fortsatt kose med minsten, så det behovet er foreløpig dekket. Selvfølgelig stikker det til innimellom. Når jeg plutselig kan se for meg hvordan det skulle vært. Men det skjer ikke like ofte lenger.

Barneproduksjonen er over her i huset. Det ble etterhvert en helt naturlig avgjørelse for vår del, av mange årsaker. Vi avsluttet med en dødfødsel. Ikke en optimal avslutning akkurat, det skulle vel egentlig sluttet med “lyset fra regnbuen”. Men det blir ikke alltid sånn, enten uvillig eller frivillig. Jeg angrer ikke på at Megan ble avslutningen vår. Jeg gleder meg heller over det på min egen rare måte. For hun brakte mye godt med seg i den lille stunden hun levde under hjertet mitt. Og vi er kanskje litt rikere på grunn av henne. Hun har kanskje gjort oss til litt bedre mennesker. Hun er ikke et vondt minne, og vi lever ikke i mørket fordi vi mistet henne. Jeg gjorde det en stund, så absolutt. Da sårene var vidåpne og hormonene fortsatt raste. Men jeg trengte ikke lyset fra «et nytt barn» for å komme meg opp og ut derfra. Jeg trengte de tre jeg har rundt meg, og jeg trengte Megan. De lyser mer enn sterkt nok. De er min glede og rikdom. Og de fortjener alle at jeg bruker min energi på dem og lever i det lyset hver dag.

2 kommentarer
    1. jeg tror det er helt naturlig å ønske seg barn så mye rett etter man mistet. Jeg gjorde det også. Jeg vurderte til og med å bli gravid med donor. Men så roet jeg meg ned og tenker at skjer det ikke så var det ikke mening at det skulle skje. Klem til dere

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg