Megan Lykke
*† 8/6-2019 kl. 15:48
295 g
25 cm
For alltid i våre hjerter.
Kontroll-angst
Det er straks tid for ny kontroll på sykehuset. Denne gangen i all hovedsak vekstkontroll for å se om den lille påvirkes av blodtrykket mitt. Og som vanlig før kontroll melder angsten seg. Hva om noe er galt.
Egentlig så går det veldig bra akkurat nå. Etter å ha økt medisin-dosen har jeg stabilt og fint blodtrykk, det er rett og slett en fryd å måle det. Det har nesten gått sport i å måle det ned til optimalt, selv om lykken er like stor så lenge det står «normalt» på blodtrykksmåleren. Og med det så er også formen mye bedre, kroppen litt lettere og hodepinen borte. Likevel aner det meg at når de måler blodtrykk på sykehuset, så vil det gå opp. Bare fordi det er der liksom.
Og på grunn av alle de syke tankene som flyr gjennom hodet mitt. Angsten varierer fra helt normale ting, som at den lille er mindre enn den skal være, til totalt irrasjonelle ting. Akkurat nå er jeg for eksempel ikke hundre prosent overbevist om at det fortsatt er liv der inne engang, og det til tross for at jeg kjenner bevegelse flere ganger om dagen. For den lille sparker ikke lenger. Den bare presser utover og beveger seg fra side til side, noe som til tider er både guffent og ubehagelig. Magen står som en sprekkeferdig tromme når det står på som verst. Og nå har jeg klart å overbevise meg selv om at dette slett ikke er bevegelser fra babyen, men at det heller er noe slags fantombevegelser. Eventuelt noe kroppen min provoserer frem, kanskje til og med livmoren som prøver å kvitte seg med det som er der inne. Ja, jeg sa at tankene var syke.
Når magen står som en tromme og innholdet truer med å komme ut gjennom huden alien-style. Kan hele greia bare være innbilning?
Jeg skulle ønske jeg bare kunne glede meg til en kontroll. Til vissheten om at vi nok en gang skal få en sniktitt på den lille der inne. Til å være et skritt nærmere målet. Men sånn er det ikke. Det finnes for mange fallgruver. Men jeg håper at den lille vokser greit (ut fra følelsen av at magen er fylt opp på kryss og på tvers burde dette være en gigant), at legene er fornøyd med både den og blodtrykket mitt og at de syke tankene er akkurat så på jordet som de burde være..
Det beste med å være gravid
That pregnant glow!
Å, som jeg gløder!
Ingenting får deg til å føle deg freshere enn et realt blodtrykksfall med svimmelhet, prikking i hode og ansikt, kvalme og tårer som triller. Spesielt deilig sittende i bilen mens man bare lengter hjem til den trygge, gode senga.
Men hei, på den positive siden, blodtrykket mitt var lavt en stund da!
Og vi lo! Og vi lo..!
Hvordan går det egentlig?
Når noen spør meg hvordan det går, svarer jeg som oftest at det går bra. Eller greit. Eller kanskje at det går litt opp og ned. Det er sannsynligvis det nærmeste jeg kommer sannheten. Det jeg ikke forteller er nøyaktig hvor tøft livet er for tiden. Hvor mye usikkerhet jeg lever med fra dag til dag. For ja, dette svangerskapet har nå vart mye lenger enn de som har gått galt. Jeg har til og med kommet til et stadium av graviditeten der det er en viss mulighet for at legene ville prøvd å redde barnet om noe skulle skje. Hver dag og uke som går nå er en seier og et stort skritt i riktig retning. Se bare på denne overlevelses-statistikken:
Uke 23 – 29 %
Uke 24 – 56 %
Uke 25 – 84 %
Uke 26 – 90 %
Sånne statistikker er definitivt en av oppturene. Det og å kjenne på livet i magen.
Men det skal heller ikke mye til før angsten setter seg i ryggmargen. Plutselig hodepine, magesmerter, rare vondter og ikke minst lengre perioder uten liv (nå er det heldigvis bare snakk om timer og ikke dager) er nok til å sette psyken helt ut av spill. Har blodtrykket gått i taket? Kommer svangerskapsforgiftningen nå? Sliter den lille der inne? Får den ikke nok næring? Det er alt for tidlig for dette enda! Senest i dag hadde jeg en skikkelig skrekkopplevelse der jeg var overbevist at nå var det over. Etter flere, lange timer ble det til slutt baluba, men det sitter fortsatt godt i kroppen.
Om du aldri har mistet et barn under svangerskapet, vil du aldri kunne forstå den skrekken som følger med i nye svangerskap. Heldige er dere som slipper denne ekstra byrden. Og jeg vet at det er lett å komme med velmenende ord om å slappe av. Om at jeg har kommet så langt nå at det sikkert går bra. Jeg er jo som sagt over den tiden det har gått galt før.
Men sånn er det ikke. Har du mistet som meg, vet du at det aldri finnes garantier. At lynet kan slå ned når som helst. Det hjelper ikke å være over «de kritiske ukene». Hva som helst kan fortsatt skje. Du er ikke trygg før du holder barnet ditt i armene, og knapt nok da. Det er ikke bare å senke skuldrene når du har erfart på kroppen hvor skjørt livet kan være.
I mitt tilfelle finnes det enda mer bagasje. Etter en nøyere titt på papirene mine så er ikke dette et risikosvangerskap. Det er faktisk et HØYrisikosvangerskap. Skumlere ord finnes vel knapt. Her er det bare å holde seg fast så godt man kan og håpe på det beste. For selvfølgelig kan det gå bra. Kanskje går det til og med helst bra. I alle fall i følge statistikken. Men det satte seg likevel godt fast når legen ved siste sykehusbesøk snakket om at fokuset var å få babyen med hjem i bag og med en frisk mamma. For mye kan gå galt med oss begge. Og de øyeblikkene jeg kjenner det best på kroppen, når det kjennes som om hele kroppen sliter og at hjertet jobber på høygir, når bare det å puste er slitsomt, da kan jeg rett og slett få dødsangst. Faktisk har jeg vært der at jeg har sagt til mannen at om noe skjer og det står mellom meg og den lille, så redd meg. Det føles jævlig å si det, for jeg ønsker mer enn noe at denne lille skal overleve og komme til oss. Men om det verste skulle skje, så er det viktigere at de tre barna vi allerede har får beholde moren sin. Sånne tanker sier kanskje det meste om hvor tøffe tak det kan være i dette svangerskapet. Legg til en god dose dårlig samvittighet og følelse av utilstrekkelighet ovenfor mann og barn samt diverse andre vanskelige følelser, og man kan trygt si at livet ikke er helt på topp.
Jeg lever litt dag for dag. Håper på det beste. Forbereder meg på det verste. Jeg er livredd for at det plutselig skal bli stille i magen. At den lille ikke får den næringen den trenger. Jeg lever og ånder for hvert minste spark, hver minste bevegelse. Et tegn på at den lille vokser og blir sterkere. Forhåpentligvis trives. Dette gir meg alltid litt ro og får meg til å smile. Jeg teller med skrekkblandet fryd dager til første vekstkontroll på sykehuset den kommende uken. Det føles litt som en foreløpig dom på svangerskapet, og som en slags indikasjon på hvordan sommeren vil bli.
Er de så fornøyde at ferien kan gjennomføres? Eller blir det flyforbud og nye planer. Påvirker blodtrykket mitt allerede den lille? Ender jeg opp med sykehusinnleggelse i løpet av sommeren? Usikkerheten er stor på mange måter. Alt jeg vet er at vi uansett må gjøre det beste ut av det.
Og hva vil egentlig skje de kommende ukene og månedene? Hvor lenge kan dette svangerskapet egentlig vare? Helt til termin har jeg ingen tro på. Da er det mer sannsynlig med igangsetting tre uker før som med minstemann. For jeg tipper at de ikke lar meg gå i spontan fødsel. Men kan det bli enda tidligere? Blir det sånn at den lille rett og slett må ut lenge før tiden på grunn av kroppen min og en sviktende morkake? Og det er her statistikken er viktig. Uke 24 er bare noen dager unna. Da vil de ganske sikkert prøve å redde den lille om det er mulig. Og for hver uke øker altså sjansen for overlevelse, samtidig som det blir lavere risiko for senskader. Etter uke 24 er uke 28 mitt neste store mål. Så 32, 34 og 36. Men jeg håper på 37 og en komplikasjonsfri fødsel. Og en liten som slipper å ligge på nyfødtintensiv som minstemann. Frem til det er hver eneste ny uke en seier, skuldrene høye og angsten til å ta og føle på.
Og dette apparatet er min trofaste følgesvenn.
Jeg klarte det!
Føles idiotisk å se på noen timers harryhandel som en prestasjon, men akkurat nå så er det faktisk akkurat det. Jeg fikk testet meg selv skikkelig i går, og hadde mest lyst til å gi opp allerede da jeg så køen ved Svinesund. For ikke å snakke om menneskemengden som møtte meg da jeg kom inn på kjøpesenteret. Mennesker og lyder overalt. Hvordan skulle dette gå? Jeg som på en bitteliten tur til Sandvika kvelden før måtte sette meg ned hele tre ganger. Men her jobbet visst kroppen og viljen på lag, for i løpet av de timene vi var der klarte jeg meg med et par, små benkepauser. Var nok tanken på alt smågodtet som holdt meg oppe..
Man kan koste på seg et gapesmil da.
Humøret og mestringsfølelsen var på topp da vi satte oss i bilen for å kjøre hjem. Kroppen var hakket mer sliten og hodepinen kom sigende, men der og da var det greit. For ikke å snakke om hvor deilig det var å synke ned i sofaen hjemme mens mann og eldstemann ordnet med varer og takeaway. OK, jeg følte meg fullstendig ubrukelig og unyttig. Og full av dårlig samvittighet for at de måtte ta all jobben. Men med et stigende trykk var det på tide å lytte til kroppen.
Aaaah!
Men så blir man litt overmodig da. Så selv med en etterhvert nokså elendig form i dag, og selv om jeg egentlig visste at jeg burde ta det helt med ro, ble det litt husvask mens jeg enda var bittelitt høy på adrenalin fra i går. Og nå, nå er det tomt! Rent, men tomt! Akkurat når mannen starter jobbhelgen sin. Dette kan bli interessant..
Godt man kan legge seg her litt mens ungene er spredd for alle vinder i nabolaget.
Og så godt at man har et så vanvittig spennende liv! Det ligger virkelig an til å bli tidenes mest heidundrande sommer for denne kjerringa!
Status quo
Her ligger jeg. Stenger sola ute bak gardinene og nyter mørke og stillhet. Neida. Jeg nyter ikke. Det er nok mer hating. Den siste uken er dette plassen jeg har tilbragt mest tid på, og jeg er så lei! Lei av senga, lei av soverommet, lei av å føle meg innestengt her hjemme. Livet mitt er plutselig helt innholdsløst, det går nesten kun ut på ruging. Blir ikke mye å blogge om da, si. Om jeg kjeder meg? Oh yes! Det er så mye jeg heller kunne tenke meg å gjøre, inkludert rydding og husvask. Ja, virkelig! Jeg savner å gjøre sånne helt hverdagslige, kjedelige ting. Sånt som man vanligvis tar helt for gitt, selv om man kanskje ikke burde det. Men i dag hviler jeg meg forhåpentligvis opp til eventyr. For i morgen håper jeg at formen holder til en liten harry-tur over grensa. Tenk, så spennende!! Definitivt ukas høydepunkt om vi kommer så langt!
Fortsetter dette så kommer jeg til å bli sprø. All ære til dere kronikere der ute, som må leve dette livet dag ut og dag inn. Jeg bøyer meg i støvet!
Helvetesuka
Jeg tror vi kan fastslå en gang for alle at kroppen min er fryktelig dårlig på å gå gravid. Vel og merke slipper jeg relativt lett fra kvalme og bekkenløsning, men isteden får jeg mye skumlere plager. I tillegg til alle andre morsomme risikofaktorer jeg har i dette svangerskapet, har også blodtrykket skutt i været foruroligende tidlig. Der det har gått opp mot slutten av svangerskapet med de andre (og forårsaket komplikasjoner med begge gutta), har det nå lagt høyt siden første måling sånn ca. rundt uke 13. Det liker verken jeg, legene eller kroppen min.
Blir mye hvile av sånt..
Sykehuset valgte ved siste kontroll der å sette meg på blodtrykksenkende medisiner, og den første uken følte jeg at det funket fint. I uken frem mot 17. mai hadde jeg ingen hodepine (noe jeg ellers plages mye med, selv i ugravid tilstand) og kroppen føltes generelt bedre. En kontrollmåling hos legen viste også et helt normalt blodtrykk. Jeg hadde mer energi, og ble nok litt overmodig 17. mai-helgen. For det føltes så godt å fungere bedre. Så da jeg ble sliten overså jeg det og pushet videre. Jeg nøt masse liv i magen, og ble til og med overmannet av et redebyggings-anfall, noe som resulterte i en flunkende ren vognpark som nå står klar til den lille. Optimismen rådet for en liten stund.
Tidlig redebygging.
Så kom mandagen. Jentungen dro på leirskole og kroppen min sa stopp. Alt ble et ork, og etterhvert kom hodepinen sigende. Å nei! I tillegg fant den lille i magen ut at det var på tide å ta det mer med ro igjen. Og sånn gikk uka, etterhvert også med en forkjølelse på kjøpet. For hver dag uten tydelige livstegn, steg angsten. Den må ha nådd helt nye høyder forrige uke. Det var virkelig en helvetesuke.
Når alt du ønsker deg er et bittelite livstegn..
Fredagen kom, formen var fortsatt laber, men jeg fikk i alle fall jenta mi hjem igjen. Og kanskje var det det som skulle til. Kanskje savnet den lille der inne også storesøster. For fredag ettermiddag ble det så til de grader liv. Nesten skummelt mye. Hele magen beveget seg og jeg trodde det var selveste utbryterkongen som befant seg på innsiden. Skal ikke være lett dette, enten engster man seg over for lite liv, eller så er det for mye. Men for en lettelse det var samtidig. Noe av angsten forsvant i alle fall, og har heldigvis med daglig og tydelig liv holdt seg borte siden.
Formen og blodtrykket derimot..
Det gir ikke rom for mange sprell. Jeg føler meg nytteløs liggende i senga eller på sofaen. Jeg blir småstresset av å se rundt meg på alt jeg egentlig burde gjøre. Men jeg innser også at jeg må prioritere litt mer av hva som er viktig og hva som ikke er det. Forhåpentligvis vil hvile hjelpe meg å fungere litt bedre for de tre jeg har aller mest dårlig samvittighet for..
Når mannen kjøper blodtrykksapparat og du klarer å hvile deg ned til optimalt blodtrykk. Tenk om det kunne ha holdt seg der!
Forskjellen i et år
Det fineste med å ha en blogg er kanskje muligheten du har til å gå tilbake og lese gamle innlegg. Innlegg du kanskje hadde glemt. Tanker og opplevelser som betydde noe da, men som kanskje går i glemmeboken etterhvert. I en blogg lever minnene for evig. Her om dagen gikk jeg av en eller annen grunn tilbake til arkivet for mai 2018, noe som vakte mange følelser. Litt glede, litt humring, litt irritasjon, litt gjenkjennelse og litt sorg. For selv om noe er likt, er det også mye som har forandret seg dette siste året. Ikke minst et par store ting som jeg slettes ikke så komme..
La oss begynne med likhetene. Som hvordan jeg i fjor gruet meg til å sende eldstemann på leirskole. Her var det déjà vu i år, da vi sendte jentungen avgårde. De samme følelsene om hvor fort tiden har gått, og minnet om hvor glad jeg var for at det fortsatt var lenge til de skulle avgårde sånn da de gikk i 1. og 2. klasse. Nå er det bare å vente på minstemanns tur om noen år.
Leirskole 2018 vs. 2019
Og likhetene stopper faktisk ikke der. For da eldstemann var på leirskole i fjor (riktignok i begynnelsen av juni), ble minsten, jentungen og jeg slått ut av et lumsk magevirus. I år gjorde forkjølelsen sitt inntog i heimen mens jentungen var borte. Disse ungene kommer ikke hjem FRA leirskole med smitte, de kommer hjem TIL smitte..
Sykdom 2018 vs. 2019
Så har vi noen vesentlige forskjeller. En irriterer litt mer enn andre. En sånn ting som gjerne er en evig kilde til irritasjon. Nemlig været. Dette ville normalt ha gått i glemmeboka, men takket være bloggen er den fantastiske våren (og sommeren) vi hadde i fjor dokumentert til evig tid. Jeg blir rett og slett sur når jeg ser tilbake. Sol, sol og atter sol. Og varme! Selfier av et smilende, brunt ansikt og brune legger på solsenga. Jeg var ute i godkroken store deler av dagen. Det var lykke og nytelse. Sånn er det definitivt ikke i år. Gråvær og en gradestokk som sjelden når opp til 20 grader er liksom ikke helt det samme. Dog er det kanskje en velsignelse at det er sånn akkurat nå, for det øyeblikket den faktisk bikker 20-tallet og sola skinner, da begynner denne kroppen med en ekstra person i faktisk å slite. Ganske ulikt meg, men sikkert ikke unormalt. Burde vel egentlig håpe på en kjølig sommer i år..
Maiværet 2018 vs. 2019
I fjor på denne tiden var det også slanking på gang. En kilde til irritasjon da, men kombinert med brunfargen ser jeg nå at jeg så mye livligere og freshere ut for et år siden. Jeg føler meg langt unna den personen i år. Slanke meg gjør jeg definitivt ikke! Nå eser det meste utover, samtidig som jeg føler meg slapp og gusten i huden. Bedre lykke neste år?
Fotokjerring 2018 vs. 2019
På denne tiden i fjor gledet jeg meg også til en sommer med masse familietid. Først og fremst tid med pappa, først her i Norge og så i USA. Jeg visste det ikke da, men livet mitt var allerede i ferd med å forandre seg for alltid mens jeg gikk her og gledet meg. For pappa var allerede syk. Og de ante allerede at det kunne dreie seg om noe veldig alvorlig, selv om den endelige diagnosen ikke kom før i juli. Og før dette visste jeg altså ingenting. Noe som sikkert var like greit. Jeg slapp noen ukers bekymring. Livet lekte før bomben smalt. Og nå er pappa borte. Livet blir aldri det samme. Jeg skal aldri glede meg til besøk fra ham igjen. Eller besøk hos ham. Neste gang vi kommer til Texas, er stolen hans tom. Jeg vet det så godt. Jeg får stadig og oftere flashbacks til det øyeblikket da han døde foran øynene mine. Til tomheten etterpå, både psykisk og fysisk. Likevel er det vanskelig å se for seg hvor rart og tomt det kommer til å føles å komme tilbake dit. Han var jo alltid der. I godstolen foran TV med sport, et gameshow eller en eller annen for meg uinteressant dokumentar på full guffe. Utenfor lesende på en svær blekke av en avis mens jeg fløt rundt i bassenget. Eller sittende på kjøkkenet med et smil og et hei når jeg som førstemann kom tuslende ut av soverommet om morgenen. Nei, den tomheten er vanskelig å tenke på. Livet blir aldri det samme igjen. For et år siden hadde jeg en pappa. En pappa jeg ikke visste jeg snart skulle miste. Nå har jeg kun minnene igjen. En sår og vond forskjell.
Pappatid 2018 vs. 2019
I år har jeg derimot noe helt annet. Noe som kom enda mer overraskende. Noe som kan bli veldig fint. Det lille mirakelet som vokser i magen min. Det har ofte vært sånn i vår familie, og da spesielt på farssiden, at når noen går ut av tiden, kommer nye til. Det finnes flere eksempler på det. Vi lurte faktisk på det den gangen i oktober. Hvor vil det komme et nytt lite menneske? Jeg var ikke et av alternativene. Isteden ga jeg vekk små babyklær som pappa hadde glemt å sende til oss for flere år siden. Vi trengte dem jo ikke! Jeg angrer litt på det nå..
Overraskelsen 2019
Men det er bagateller. Uviktig. Det viktigste er den som vokser der inne. Man kan faktisk lure på om det er en mening med det. For at det i det hele tatt vokser et menneske i magen min er på alle mulige måter et mirakel i seg selv. En gedigen overraskelse, et lite liv som har trosset alle odds frem til nå. Og når termin i tillegg faller ca. 3 uker før ettårsdagen for pappas bortgang, da blir det ekstra spesielt. Og samtidig litt sårt. For denne lille kommer aldri til å treffe morfaren sin. Denne gangen vil han ikke sitte i Texas, limt til telefonen sin mens han venter på oppdatering om fødsel. Denne gangen vil han ikke glemme å sende en eske babytøy, som bonusmamma tilfeldigvis vil finne i garasjen om noen år. Dette barnebarnet får han aldri se, aldri holde. Dette barnebarnet vil kun kjenne ham fra bilder og historier. Men likevel føler jeg at han på en måte er med. Forhåpentligvis passer han på oss. Kanskje var det også han som sendte dette mirakelet vår vei. Litt av en skruball, pappa!
Men hva annet kunne man egentlig forvente av en spøkefugl og baseballfan?
Halvveis
Vi har kommet til siste innlegg i min lille tidsreise. Vi skal to uker tilbake i tid, og til nok en slags milepæl. Det har vært mange av dem nå på vårparten. Og med denne milepælen dukker også nye tanker opp i hodet mitt.
Uke 20+2. Halvveis!
Jeg skjønner det ikke helt, at jeg fortsatt sitter her og er gravid i dag. At jeg daglig kjenner bevegelser i magen, selv om de er svakere enn jeg er vant til fra tidligere svangerskap pga. den dumme (nei vent, den er ikke dum, den er faktisk livgivende og livsviktig) morkaken som har plassert seg foran som en demper denne gangen. Ikke akkurat det en nevrotisk gravid trenger. Men heller noe enn ingenting! Og det er nok til at jeg slipper å dra frem den etterhvert så godt brukte doppleren. Og det er like fint hver gang jeg kjenner de små dultene. Jeg holder pusten og tør ikke skifte stilling i frykt for at den deilige følelsen av liv skal gi seg. Det er ganske så magisk!
Og nå er vi altså offisielt halvveis. I hodet har jeg vært det i minst 3 uker allerede. Jeg regner på ingen måte med å gå til termin. Det kan bli lange dager om jeg plutselig gjør det, eller til og med går på overtid. Men den sjansen er strengt tatt minimal. Kommer vi oss helt til høsten så aner jeg en mulighet for at legene uansett bestemmer at jeg bør settes i gang i god tid før termin.
Jeg kjenner fortsatt godt på dette med risikosvangerskap og frykt for både det ene og det andre. Men nye tanker har også sneket seg inn de siste dagene. Hva om dette virkelig går bra? Skal jeg virkelig gjennom en fødsel igjen? Tanken frister lite, litt på grensen til fødselsangst. Jeg trodde jeg var ferdig med fødsler etter minstemann. Og det var helt greit. For den var heftig den korte stunden den sto på. Jeg gruer meg til å gå gjennom det samme igjen. Regner med det blir nok en styrtfødsel. Om den starter av seg selv, vil vi i det hele tatt rekke frem til sykehuset? Det var på hengende håret med jentungen. Med minsten var det mer kontrollerte former og igangsettelse, men hadde den startet hjemme så hadde vi ikke rukket Ullevål. Og så er det smertene. Herregud, smertene. De sier at man glemmer dem, men jeg husker fortsatt følelsen av å bli revet i stykker med minstemann. Null pause, null kontroll. Jeg orker ikke! Men så er det nå en gang sånn, at det som har kommet inn, må jo også ut etterhvert..
Nei, jeg vil helst ikke tenke på det helt enda!
Halvveis og større enn foten min. Tenk det.
Risikosvangerskap
Jeg kjenner at tid foran skjermen ikke er det rette i dag heller, så da fortsetter jeg heller på tidsreisen. Nå er vi nesten à jour, vi skal bare et par uker tilbake i tid. Til nok en kontroll på Ullevål og en skummel, ny tittel på svangerskapet.
Noen dager etter ordinær ultralyd parkerer vi foran Ullevål på nytt. Det skal nok bli mange turer hit fremover..
Foreløpig føler jeg meg litt malplassert i den innerste gangen på svangerskapspoliklinikken. De fleste som kommer hit er mye lengre på vei enn meg, vagger rundt med store mager og er nesten fødeklare. Jeg har foreløpig bare en liten kul og er ikke halvveis engang. Jeg hører til blant dem som sitter i den røde sofaen lenger borte, klare for ordinær ultralyd. Men det har jeg jo allerede gjort! Selv om det er tidlig i svangerskapet hører jeg til her nå.
Denne gangen er jeg heldig og møter på legen som fulgte meg opp før og i første trimester av svangerskapet med minstemann. Den gang på en helt annen avdeling. I etasjen over. Der som det står, eller i alle fall sto, «seksjon for ufrivillig barnløshet» på døren. Nå er hun altså her nede. Den eneste legen jeg faktisk kjenner igjen. Jeg har truffet mange av dem..
Det føles litt trygt å komme inn til et kjent ansikt. Hun beroliger meg litt i forhold til de målene som bekymret meg etter ordinær ultralyd. De ligger fortsatt i bakhodet, men hun får helt andre og bedre mål. Men nå får jeg nye bekymringer. For første gang blir ordet risikosvangerskap brukt. Jeg visste jo at det var der jeg var, men det er noe annet når du hører ordene og får dem svart på hvitt. Jeg settes på enda en type medisin. Det begynner å bli noen tabletter pr. dag nå. Og jeg settes opp til tett oppfølgning, dog ikke før vi kommer til det punktet der barnet faktisk kan reddes om noe skjer. Det føles greit for nå.
Men for første gang frykter jeg ikke lenger bare for den lille i magen. Plutselig innser jeg at det slettes ikke er utenkelig at noe kan skje med meg også. Jeg klarer plutselig ikke å se noe positivt utfall av dette lenger. Jeg har flere risikofaktorer som nesten skremmer vettet av meg. Kroppen spiller ikke på lag denne gangen heller. Magen min er kanskje ikke en trygg havn for små liv. Heller tvert imot. Hvordan skal jeg egentlig klare å holde liv i denne lille helt frem til høsten?
Jeg elsker dette bildet som henger på gangen utenfor undersøkelsesrommene. Dette er målet! Kommer vi dit?