Mamma, lytt til magefølelsen din!

Så var vi her igjen. I akkurat samme situasjon som i juni, minus alt dramaet. Men med tre legebesøk på et døgn. For kloen kom raskt tilbake rundt mammahjertet etter innlegget mitt i går. Plutselig føk temperaturen til minsten i været. Og mannen som ikke var helt villig til å høre på meg da sykdommen kom tilbake på søndag, tok strake veien til legevakten. Gutten var jo syk! Og legevakten dro frem alle mulige kort, eller i alle fall diverse prøver og røntgen. De har ikke glemt det som skjedde i fjor, og gikk muligens grundigere til verks enn de ellers ville ha gjort. De brukte noen timer, men fant ikke noe annet enn forhøyet CRP. Ingen bombe der, dette visste jeg jo. Jeg hadde håpet at de skulle finne grunnen og eventuelt gi behandling, men det er ikke alltid så lett. Så far og sønn kom hjem med beskjed om å ta ny CRP hos fastlege på onsdag. Mammahjertet tenkte at det var litt lenge til, men kanskje ville kroppen ordne opp selv?

På kvelden føk temperaturen enda mer i været, og det ble ny tur til legevakten. Nok en gang gikk de grundig til verks, fikk til og med noen fra laboratoriet til å komme sent på kvelden. Fortsatt ingen svar, annet enn enda høyere CRP. Nå fikk vi beskjed om å sjekke den på nytt allerede i dag isteden.

Som sagt, så gjort. I dag gikk turen til mannens fastlege. Nå skulle vi selvfølgelig ha reist til min og ungenes, men takket være visse grønne politikere i Oslo er det ikke mulig å få parkert i nærheten av kontoret til min fastlege. Og man kan ikke dra med seg en ganske så syk gutt gjennom bygatene heller. Takk til bystyret i Oslo der altså!

For å gjøre en lang historie kort. Fastlege tok CRP. Fastlege så gutt. Fastlege fikk svar på CRP (som var enda høyere). Fastlege fastslo at gutten skulle på sykehuset for videre utredning og behandling. Enkelt og greit.

Så da er vi der igjen, bare litt over et halvt år etter forrige gang. Mannen og minsten er innlosjert på barneavdelingen. De store barna og jeg holder fortet hjemme. Og vi venter. Venter på svar. Venter på den største og den minste.

Og kloen setter seg godt fast i mammahjertet. Nå igjen. Jeg trodde virkelig ikke vi skulle gjennom dette nok en gang. Og frykten for universets skitne spill melder seg for fullt. Tenk om jeg har rett? Tenk om minstemann virkelig bare er til låns? Og jeg vet at det er irrasjonelt. Jeg vet at dette sannsynligvis er helt udramatisk og at han snart er frisk igjen. Men hva om? Tanken er uutholdelig.

Og så var det den magefølelsen da. Mammaintuisjonen. Jeg visste allerede på søndag at dette ikke var helt vanlig og ukomplisert sykdom. At han ville trenge mer hjelp. Faktisk visste minsten det selv også, for han har faktisk bedt om å få dra på sykehuset. Sprøtt, men sant. Intuisjon er en merkelig ting. Men den bør absolutt tas på alvor!

Jeg fryktet dette, og nå er det altså igjen en realitet. Huset er så stille, så stille. Alt er rent (for når jeg blir stressa vasker jeg). Ingen leker ligger strødd utover gulvet. Det er plutselig så tydelig hvor stor plass den aller minste faktisk har i denne familien. Det er bare ikke det samme uten ham her. Han gjør familien komplett. Han bringer så mye liv og glede inn i huset. Nå er alt bare feil. Det er tomt, selv om vi er tre stykker her hjemme. Så vi venter. Og venter. Og håper at minstemann snart er hjemme hos oss igjen!

#familie #barn #sykdom #mammalivet #mammahjertet #magefølelse #intuisjon #savn

Hei der, mamma-angst!

Der var du altså igjen. Den velkjente kloen om hjertet og klumpen i magen. Det føles som om hele mageregionen knytter seg sammen, samtidig som alt velter seg der inne. Det kommer gjerne i forbindelse med sykt barn. For min del som oftest syk minstemann. Ikke fordi jeg ikke er redd for de to store barna, men de blir ikke like syke, og er de syke er det lettere å få tak i hva det er. Fireåringen er ikke like flink til å forklare. Dessuten så har vi forhistorien fra årene før han ble født. Jeg har fortsatt ikke klart å riste av meg følelsen av at vi bare har ham til låns. At det at han kom til oss bare er universets plan om å virkelig dra teppet under oss en gang for alle. «Dere trodde dere hadde klart det nå! At dere hadde vunnet. At det vonde var over.. Hahahaha!»

Så da minsten i går, etter et par dager hvor han tilsynelatende var frisk, plutselig ble dårlig igjen, da kom den stygge mamma-angsten. Jeg så for meg en reprise av dagene i begynnelsen av juni i fjor som endte med sykehusinnleggelse. Ikke nå igjen! Merkelig nok virket det som om minsten tenkte det samme. For ut av det blå begynte han å snakke om den tiden, om ambulanse og sykehus og om hvordan han hadde følt seg. Jeg trodde egentlig ikke det gjorde så stort inntrykk på ham, han har aldri snakket noe særlig om det. Men der tok jeg visst feil. Det var kanskje til og med en litt traumatisk opplevelse for den lille kroppen.

Og mamma-angsten tok enda mer tak. Med tiltagende feber og klaging over hodepine (og minsten er ikke en som klager mye, han tåler definitivt en trøkk) beveget tankene seg fra lungebetennelse til verre ting. Og selvfølgelig konfererte jeg med dr. Google. Midt på natten lå jeg der med mobilen og stilte diverse diagnoser. Og da morgenen kom var jeg klar til å ta ham med til sykehuset for en god dose intravenøs antibiotika. Flaks at mannen hadde fri akkurat i dag og kunne være den fornuftige motvekten. For enn så lenge har vi verken trengt ambulanse eller sykehusinnleggelse. Ikke legebesøk engang. Selv om poden fortsatt er redusert, så har han kviknet til. Nok til at mammahjertet er litt roligere.

Men angsten sitter der. Vil det bli en repeat av gårsdagen og kvelden utover dagen? Skal kloen ta tak om hjertet igjen? Det hjelper ikke at jeg lever i en liten boble selv. Hodet er et vakuum, med tette ører, tett nese og manglende lukte- og smakssans. I tillegg verker det.. Ja, nettopp. Ganske likt som hos minstemann der. Likevel er jeg ikke redd for meg. Og det tilsier vel strengt tatt at jeg ikke burde være redd for ham heller. Men så har vi også den lille tilleggsfaktoren. Den med at det akkurat i dag er nøyaktig 7 år siden en liten jente kom stille til verden. En av de usynlige storesøstrene. Faktoren som gjør at angsten setter seg litt sterkere i hjerte og mage. Prisen jeg betaler for å ha elsket og mistet det umistelige.

Sammen i stormen. This too shall pass..

#mammalivet #mammahjertet #mammaangst #familie #barn #sykdom #nårhjertetharekstrabagasje #arr #minstemann #hjerteplaster

Hvordan tolker man dette?

Før i tiden kom mannen titt og ofte hjem med en kvast blomster til meg. Gjerne roser. Ofte røde. Den ultimate blomster-kjærlighetserklæringen. Med årene har det blitt mindre og mindre sånt, og nå kommer han stort sett bare hjem med blomster når jeg ber ham om det. Som i går da jeg ba ham kjøpe med seg noen tulipaner. Tulipaner ble det, men i samme slengen dro han med seg denne.

Og det er der jeg begynner å lure. Roser er jo som nevnt en slags kjærlighetserklæring. Tulipaner, tja, det er i alle fall blomster jeg er veldig glad i. Men en kaktus. Hva i alle dager betyr det? Var det en baktanke her mon tro?

Jeg har kommet frem til noen mulige forklaringer til at han tok med seg akkurat denne hjem.

– Den krever lite vann og lite omsorg. Jeg er ikke kjent for å huske og vanne planter. Da er dette et ganske opplagt valg om man ønsker at noe skal leve en stund. Men gjenspeiler dette også forholdet vårt kanskje? Prøver han kanskje å si at det er for lite vanning og omsorg også der

– Vi er som kjent glade i Texas. Og kaktus er jo på en måte en Texas-plante. Kan det være så enkelt?

– Er det en metafor? Kaktuser har nåler. De stikker. Er dette hans måte å be om skilsmisse på? «Stikk!»

– Eller prøver han rett og slett å si at det er alt for lenge siden jeg har barbert leggene?

En ting er i alle fall sikkert, romantikken er litt død når mannen kommer hjem med en diger kaktus. Men det var litt morsomt og originalt også da.

#blomster #planter #sidetmedblomster #kaktus #sidetmedkaktus

Jeg kommer til å savne det

Jeg har litt dårlig samvittighet etter det forrige innlegget mitt. Jeg høres ikke ut som en mamma som har mye sympati og medlidenhet overfor mitt syke barn. Men det har jeg altså! Det blir bare litt i overkant mye innetid og nærkontakt innimellom. Sånt gjør noe med psyken din.

Når det lille mennesket stikker seg frem overalt..

Men tro meg, den lille mannen har fått mye omsorg de siste dagene. Og mye nærhet. Så mye at nå som han er bedre pågår det isteden en aldri så liten atomkrig i mine øvre regioner. Det smeller og eksploderer til stadighet, og akkurat nå virker det som det er den onde siden i denne krigen som dominerer. Jeg har rett og slett tatt over forkjølelsen til min kjære yngstesønn. Mer oppofrende enn det kan man vel ikke bli.

Men psyken til mor ble i alle fall litt bedre da jeg i går fikk på meg sminke og fikk trekke frisk luft for første gang på nesten en uke. Helt himmelsk, selv på glatta!

Og da jeg tillegg fikk meg en tur til Plantasjen og Europris (!) var lykken fullkommen. Er ikke så storkrevende denne Fotokjerringa.

Og med litt frisk luft i nesa og nye impulser i hjernen, så slo det meg at jeg en dag kommer til å savne dette. Tror jeg. For jeg merker jo at de to store barna ikke trenger meg på samme måte lenger. De er for store til å sitte på fanget – de vokser meg faktisk snart over hodet. Det er ikke mye nærhet og kos lenger. De kan til nød strekke seg til en klem i ny og ne. Og det er selvfølgelig naturlig, men også vemodig. Det stikker litt i hjertet når jeg ser bilder av dem fra da de var små. Små og kosete.

Så selv om det har blitt litt for mye av det gode med minstemann denne uken, så kjenner jeg meg langt der inne likevel heldig fordi han fortsatt er så liten at han vil ha mammakos. Masse mammakos. Og jeg ser hvor fort også han vokser, og vet at dagen kommer da han heller vil være for seg selv. Ja, her om dagen ville han ikke ha mammasuss på kinnet, og jeg fikk nesten et aldri så lite meltdown. Jeg er ikke klar for koseslutt!

Når du ligger i senga til langt på dagen med en liten, varm, sovekropp ved siden av deg og du vurderer å gnage av deg armen.. Jeg kommer til å savne dette, ikke sant?

Nei du, lille mann! Fortsett å være den lille gutten min en god stund til du! Sett deg inntil meg for å kose! Sitt gjerne litt på fanget mitt! La meg stryke på de myke kinnene dine! Legg armene dine rundt meg og gi meg de deiligste kosene lenge enda! For jeg kommer til å savne det den dagen du ikke trenger meg lenger.

#mammalivet #hverdagsliv #småbarnsmamma #nærhet #kos #sykdom #heldigtrossalt

Brakkefeber

Dag tre på sofaen er herved et faktum, og brakkefeberen melder seg for fullt. Det blir ekstra ille når det ikke er pga. meg selv tiden tilbringes krøllet sammen i sofahjørnet. For jeg er frisk og rask og kunne godt tenke meg å gjøre alt annet enn å sitte her. Jeg vil ut! Jeg vil bevege meg! Jeg vil kjenne den grå, regnfulle luften utenfor og kanskje skli på isen og brekke lårhalsen. Akkurat nå virker det faktisk mer forlokkende enn å sitte her. Sånn blir det når man takket være kakebaking, bursdagsfeiring og så sykdom er innendørs på femte dagen. Jeg blir sprø!

Det hadde vært lettere om det var jeg selv som var redusert. Men nå er det altså minstemann som sliter med hoste, snørr og feber. Og på dag tre tærer det altså på omsorgslysten hos mamma. Jeg trenger å gjøre mine egne ting! Jeg trenger å jobbe uten å bli mast på! Jeg trenger fred! Jeg er så lei av Disney at øyne og ører blør. Jeg er lei av å være tjener og kosekrok. Jeg er lei av å lese barnebøker. Jeg er lei av å høre hvor mye den syke kjeder seg. For han vil helst i barnehagen.

Jeg begynner å føle meg som Jack i Ondskapens hotell! Jeg skjønner ham! Å sitte her begynner å tære på humøret. Jeg kan kjenne hjernen tikke som en bombe. Det må være sånn han hadde det. Tålmodigheten er heller ikke til å skryte av. Jeg snerrer til den stakkars mannen som kan stikke avgårde til jobb. Livet er urettferdig gitt!

Denne ukens høydepunkt så langt må ha vært da jentungen hadde med seg en venninne hjem fra skolen på mandag. Hurra, nye impulser! Et ansikt jeg ikke ser hver dag! Eller kanskje var det absolutte høydepunktet dusjen jeg omsider fikk tatt i dag. Et høydepunkt for hele familien vil jeg tro..

«Sofakos» med minstemann under armen.. Uken ganske greit oppsummert i et bilde der.

Jammen er det flaks at mannen har arbeidshelg kommende helg også, sånn at utfoldelsesmulighetene til mor blir enda mer begrensede. Og det er vel gjerne da resten av familien blir syke også..

#hverdag #mammalivet #sykdom #sykebarn #brakkefeber #gimegstyrke #fml

Stakkars Alabama

I dag dukket det opp et minne fra Facebook igjen. Sånt skjer jo ofte. I dag dukket det opp et kart jeg hadde lagt ut for tre år siden. Et kart over de amerikanske statene jeg til da hadde vært i. Den gang var antallet 11. Siden da har det blitt utvidet med seks nye stater om jeg teller riktig. Og jeg måtte selvfølgelig lage et nytt, oppdatert kart.

Og det var da jeg la merke til det. Den enslige, hvite staten. Alabama. Stakkars Alabama, som vi rett og slett har hoppet over. Nedprioritert. Og nå står den altså der på kartet som et hvitt, gapende hull. Funnet uviktig. Jeg får nesten litt dårlig samvittighet. Men aller mest drives den skjulte perfeksjonisten i meg til vanvidd. Dette er jo som om noen skulle ha skjært et stykke her og et stykke der av en kake. Eller enda verre, begynt i midten. Fullstendig kaos i systemet. Det gnager i lillehjernen min rett og slett.

Nå er vi midt i planleggingen av sommerens USA-tur, og jeg føler nesten at vi burde tatt Alabama med på listen. Men det går ikke. Ikke i år. Isteden skal vi fylle på mot vest. Billettene er omsider bestilt. Vi gjorde en endring i planene da vi innså at det ble billigere å fly til LA, så da starter vi der. Selvfølgelig ødelegger det litt på systemet i hodet mitt, perfeksjonisten finner det litt ulogisk å kjøre opp til San Francisco og så nedover mot Texas igjen. Men logikken gjenopprettes med en sveip innom Las Vegas, og dermed en ekstra stat. Kanskje kan vi få kartet til å se sånn ut etter sommerferien?

Nesten perfekt symmetri der. En våt drøm for perfeksjonisten i meg. Men Alabama blir jo bare enda mer fremtredende. En liten skamplett i USA-historien til kaosfamilien. Det må gjøres noe med! En dag, Alabama! En dag..

#reise #usa #kart #alabama #perfeksjonist #værsågodbligæren

Reiseguru, hjelp meg å velge!

Jeg har skrevet om det flaue fakta før, jeg har flyskrekk. Det er ikke godt. Eller, det er for så vidt relativt uproblematisk om man unngår å fly. Men det fører jo til litt begrensninger, i tillegg til at man selvfølgelig bør møte frykten sin. Det gjør jeg hver sommer. For med nær familie på den andre siden av dammen må man bare “bite i det sure eplet” og ta den langdistanseflygingen. Ikke at det på noen måte er noe offer å bruke en sommermåned i USA hvert år, for all del. Vi er ganske privilegerte sånn. Det er bare den flyturen..

Og denne flyskrekken blir ikke bedre med alder og antall flyturer. Den har vel heller kommet med alderen. Luftfart har tross alt alltid vært en del av livet mitt, og jeg pleide å være fryktløs. Og det er ikke få flyturer jeg har tatt over dammen de siste 20 årene. Det er kanskje der det ligger. Følelsen av at før eller siden er flaksen oppbrukt. Virkelig rasjonelt.. Og i år er frykten kanskje større enn noensinne. Sannsynligvis dumt å skrive her, for da skjer det garantert noe. I alle fall, når jeg skal ut å fly er det viktig for meg å føle meg så trygg som mulig. Hvor jeg sitter har for eksempel litt å si. Jeg må ha muligheten til å se ut (sånn at jeg får et forvarsel om motoren tar fyr, om flyet plutselig flyr alt for lavt eller om det er på kollisjonskurs med et fjell, et annet fly eller en UFO). Og jeg liker å vite hva jeg går til. Derfor har det vært greit å stort sett alltid fly med Lufthansa. Hovedårsaken har vært at de har vært billigst til vår destinasjon, men det er en trygghet i å vite hva man går til og hva man får. I år må vi velge et annet flyselskap. Lufthansa var plutselig ikke så billige lenger. Og dette er selvfølgelig roten til mye stress nå som flybillettene skal bestilles. Strengt tatt skulle de ha vært bestilt på mandag. I dag er det onsdag, og vi har fortsatt ikke en eneste flybillett. Men jeg har brukt mye tid på å google de siste dagene. Flytid, flytype, sikkerhet, setevalg.. You name it, jeg har søkt på det! Uten at jeg har blitt særlig klokere av den grunn. Derfor trenger jeg hjelp fra dere der ute. 

Valget står mellom British Airways og Finnair. Begge samme rute; Heathrow-San Francisco og Dallas-Heathrow. Ved begge alternativene har vi 1 time og 15 minutt fra ankomst Heathrow til avgang San Francisco. Jeg har googlet meg til at ankomst og avgang er fra samme terminal, så med mindre vi blir forsinket fra Oslo burde vel dette holde. Det har i alle fall holdt ved mellomlanding i Frankfurt, men jeg har skjønt at Heathrow er hakket mer komplisert. På hjemreisen kan vi velge mellom 4 eller 8 timers mellomlanding i London. Vi har dårlig erfaring med mellomlanding på veien hjemover, da er vi gjerne slitne og sure alle mann. Så da er det enten å lide seg gjennom 4 timer på flyplassen, eller ta et lengre stopp og prøve å komme seg ut på en liten sightseeingtur i London som kun jeg har vært på besøk i før. Kanskje hadde dette vært en oppkvikker, eller kanskje er det ren idioti..

Det største problemet er uansett den lange flyturen. Både British Airways og Finnair regnes som trygge flyselskap. De er i alle fall på listen over de tryggeste. BA har jeg reist med en gang før mellom London og Houston, men det er så lenge siden at jeg ikke husker noe. Kan ikke ha utmerket seg veldig negativt i alle fall, selv om jeg på den tiden foretrakk KLM. Finnair har jeg aldri vært borti. Jeg har lest meg opp til at folk er misfornøyd med maten hos begge, men nå er jeg uansett ikke noe fan av flymat. Jeg har også googlet meg til at begge bruker Boeing 777-200 mellom London og San Francisco. I alle fall akkurat nå, om informasjonen stemmer. I utgangspunktet trodde jeg at BA fløy den største Airbusen, Airbus 380, som angivelig er bedre i turbulens. Dette trakk opp siden det av en eller annen grunn alltid er ekstra mye turbulens når jeg er ute og flyr. Skuffelsen var stor da Flight Tracker viste Boeing 777 her, og ytterligere informasjon viste at de pr. i dag kun bruker 380 til San Francisco på enkelte dager, og ikke den ukedagen vi skal fly på. Finnair skal visstnok ha byttet ut hele flybasen sin med nye Airbus-fly, men også her viste Flight Tracker til min store skuffelse Boeing 777. Ikke spør meg hvorfor jeg blir skuffet, jeg har bare fått det for meg at disse nye flyene er bedre. Og etter litt mye googling ser det ut som Finnair akkurat nå leier inn sånne fly i påvente av en del nye. Ding ding ding! Innleide fly er for meg alarmbjeller. På den andre siden er Finnair det lille hakket billigere, i alle fall i dag.

Så, kjære dere der ute. Dere skjønner kanskje at jeg sliter litt mer enn gjennomsnittet med å bestille disse flybillettene. Det som burde ha vært moro å gjøre er mest stress – og startskuddet til en hel del gruing. Men her kan dere kanskje hjelpe meg litt. Håper jeg. For det må da være noen der ute som sitter med erfaringer fra langflyginger med et eller begge av disse flyselskapene. Kanskje ganske nylig erfaring til og med. Og om dere har sånn erfaring, kanskje dere kan være så snille at dere deler dette med meg? Var flyene bra? Var maten bra? Var besetningen hyggelige? Følte dere dere trygge og ivaretatt? Satt dere komfortabelt? Var det mye turbulens? Hadde dere en nær-døden-opplevelse? Dere skjønner tegninga. Ditt tips kan kanskje hjelpe meg til å føle meg litt tryggere i fly-valget mitt! På forhånd tusen takk!

#ferie #fly #flyskrekk #angst #flyvalg #britishairways #finnair

Whiteout

Når man prøver å ta selfie med all snøen i bakgrunnen men alt blir bare hvitt.

Dette bildet oppsummerer denne dagen ganske greit. Hvitt så langt øyet kan se. Snø, snø og mere snø. Og kaos! Jeg har ikke sett på maken. Nå var jeg så heldig at jeg kunne betrakte kaoset utendørs fra sofakroken, og da kan man ikke klage.

Nyter snøen fra innsiden der altså.

Og når man er god og varm og ikke står og måker og spar for harde livet, da kan man faktisk sette pris på og la seg fascinere av de enorme snømengdene som dumpet ned fra himmelen i løpet av kort tid. Naturen er en mektig ting!

Sånn så det ut da vi våknet i morges..

Og noen av oss måtte jo ut. Barna trasket til skolen med snø nesten til knærne. Og minstemann kom seg ikke i barnehagen før klokken 11 takket være dårlig måking, han kunne strengt tatt like godt blitt hjemme. Men det var jo stas med all denne snøen da.

Og mannen i huset, han har jobbet som en helt. Det er ikke få timer som har gått med til måking i dag – når han egentlig skulle ha slappet av etter og før nattevakt.

Er nok mange som har brent en del kalorier i dag..

Og selv om det er morsomt for meg som innesitter med dette snøfallet, så er det helt greit at værgudene har roet seg nå. Men jeg håper at alt dette hvite blir liggende en stund. Jeg må innrømme at det frister veldig å kle godt på seg og stupe ut i snøen i hagen..

#vinter #snø #snowday #snøkaos #innesitter

Kjendisblusen og middag med Hank

Etter innlegget mitt i går vurderte jeg noen sekunder å gå på juletrefest uten sminke. I ettertid har jeg aldri vært så glad for at jeg var svak og både sminket meg og fønet håret (det bølger seg nemlig veldig om jeg lufttørker det). For jeg endte opp med å, bokstavelig talt, spise middag sammen med han her.

Til deg som måtte lure, dette er altså Hans-Erik Dyvik Husby aka Hank von Helvete – og han lever på ingen måte opp til akkurat det kallenavnet. Og for the record: jeg var ikke på noen måte så geeky, starstruck som jeg ser ut. Det du ser er mitt «oppstilt bilde fra feil vinkel med dobbelthake-ansikt».

Sånn kan det altså gå når man er på juletrefest med veteraner. Det dukker gjerne opp en stridsvogn som barna kan få boltre seg i.

Og med disse følger det gjerne staute militærkarer i uniform.. Noe for enhver der altså.

Dessuten kan det godt slentre innom en minister eller to. I fjor tok mannen og yngstemann selfie sammen med daværende forsvarsminister Ine Marie Eriksen Søreide, og i går kapret eldstemann en tilsvarende selfie med nåværende forsvarsminister, som jeg rett og slett verken kjente igjen eller visste navnet på (beklager til deg). Men likefullt er det hyggelig at politikerne stiller opp. Og viktig, ikke minst. Det er mange veteraner som trenger å bli sett og anerkjent. Og det gjør noe med en når man ser forsvarsministeren tenne lys under bildene av falne soldater.

Og i går altså, da fikk juletrefesten en ny dimensjon da Hank eller Hans-Erik og hans trivelige, gitarspillende kamerat kom slentrende og spurte om de kunne slå seg ned sammen med oss. Ja, jøss! Mens politikerne befant seg på VIP-bordet, valgte han altså å sitte sammen med oss «vanlige dødelige». Det ble noen hyggelige timer som gikk rivende fort. Her var det ingen primadonnanykker, og det var lett å føle seg komfortabel.

Og da disse to bordkameratene våre dro fram gitaren og avslutningsvis stemte i med Cornelis Wreesvijks «Turistens klagan» (den med barna på Karl Johan, vet dere) ble det allsang og gåsehud. Nei, veteranjuletrefester er definitivt ikke som andre juletrefester!

Den meget observante vil forresten kanskje merke seg blusen min. Rettere sagt at dette er blusen jeg også hadde på meg på God morgen Norge. Jeg syntes dette var litt festlig, siden jeg som ikke har for vane å be om bilde når jeg treffer kjente ansikt (for det skjer innimellom) også tok bilde sammen med Vår Staude og John Arne Riise ikledd akkurat denne blusen. Den vil heretter bli omtalt som kjendisblusen. En billig bluse fra Cubus som knapt blir brukt tiltrekker seg altså tydeligvis kjente mennesker. Nå er jeg veldig spent på hvem jeg treffer neste gang jeg tar den på. Den må nok bli med i bagasjen når vi skal innom LA til sommeren..

Ny hobby, kjendisbilder med kjendisblusen?

Sånn avslutningsvis vil jeg bare berømme dem som står bak denne årlige juletrefesten. Og enormt mye annet. Familien vår har vært med siden oppstarten av dette forbundet som heter Veteran møter Veteran. Her er det et sterkt fokus på det positive, på samhold, og mye av fokuset er også rettet mot de pårørende, ikke minst barna. Vi har vært på mange familiedager arrangert i deres lokaler, som etterhvert har gått fra en til to etasjer som vanligvis er et verksted/garasje. Vi har også hatt gleden av å være med på flere andre familiearrangementer. Disse ildsjelene gjør så mye for veteraner og veteranfamilier, men jeg visste ikke hvor enormt mye de gjør før jeg så en oppsummering av fjorårets aktiviteter i går. Det er helt utrolig som de står på! Rett og slett beundringsverdig. Her har det gått med mange dugnadstimer. Budsjettet til Veteran møter Veteran er dog begrenset, og nå står de i fare for å miste den ene etasjen av lokalene sine (som sårt trengs til disse familiearrangementene da det kommer så mange at den opprinnelige etasjen rett og slett ikke holder) samt å måtte kutte ned på en del aktiviteter. Arbeidet de gjør er utrolig viktig ikke minst for de mange veteranene som har gitt så mye av seg selv, men også for familiene deres. Jeg ser det så godt selv, både på mannen min og barna våre. Mannen blomstrer alltid litt ekstra når han er der «blant likesinnede», og barna synes det er stas å få et lite innblikk i pappas gamle liv. Jeg selv sitter ofte dypt imponert og full av respekt for historiene jeg får høre og menneskene bak dem. Det er kanskje vanskelig for utenforstående å forstå, men jeg tror det betyr enormt mye for disse veteranene å komme til en plass der de føler seg hjemme, der de kan komme som de er og dele ting de kanskje ikke kan dele andre plasser. Her er Veteran møter Veteran og arbeidet deres så ufattelig viktig.

Dette er ikke et tiggeinnlegg, men fordi jeg synes det er viktig, støtt dem gjerne via VIPPS nr. 13577!

Og sitter det en veteran eller pårørende der ute og leser dette: Veteran møter Veteran har en egen gruppe på Facebook der det legges ut informasjon om diverse arrangementer. Meld deg inn der, og bli med på neste familiearrangement. Jeg lover at du vil føle deg både velkommen og inkludert!

#juletrefest #veteraner #veteranmøterveteran #kjendisblusen

Den nakne sannheten

Tykke lag med sminke. Diverse filter. Det er mye som kan gjøres for å se bra ut på bilder og i virkeligheten, selv om sannheten kanskje er en helt annen. Filter bruker jeg ikke så mye, men det finnes vel knapt et bilde av meg uten sminke. Ikke mye sminke vel og merke, men litt må jeg ha. Jeg føler meg naken om jeg går ut eller blir sett uten at jeg har «tatt på meg fjeset mitt». Det som består av øyeskygge, eyeliner og mascara. Ikke mye, men det utgjør altså en stor forskjell både på utseende og hvordan jeg selv føler meg. Eyeliner har jeg forøvrig nettopp begynt å bruke, etter at den fantastiske sminkøren på TV2 sminket meg og jeg så hvilken forskjell dette gjorde. Takk for det du! Nå er jeg avhengig..

Og det har fått meg til å tenke en del på dette med sminke. For jeg synes egentlig det er veldig dumt å bli avhengig av noe så trivielt som eyeliner i en alder av 41 år. Jeg har tross alt klart meg fint uten det i mange år. Men ikke nå lenger altså.

Og hvorfor skal man egentlig sminke seg i det hele tatt? De fleste menn gjør det jo ikke. Hvorfor skal da vi damer gjøre det? Joda, man føler seg bedre med litt fremheving og skjuling. Men det er også veldig deilig med dager da man ikke sminker seg i det hele tatt. Dager da man ikke bruker disse ekstra minuttene på morgenen. Dager da man slipper å vaske av seg denne ansiktsmalingen før man legger seg. Jeg hadde en sånn dag i går. Hodepinen tok meg, og alle lørdagsplanene forsvant. Dermed var jeg også fri for sminke siden jeg oppholdt meg utelukkende innenfor husets vegger. Bortsett fra en liten tur til parkeringsplassen for å se minsten gå på ski. Det var også litt sånn herlig befriende. Sminkeløs selv om naboene kunne se meg. Sånt skjer innimellom nå, men det hadde vært uaktuelt for noen år siden.

Men er det egentlig så farlig da? Hvorfor føler jeg meg egentlig naken og ukomfortabel uten denne sminken på øynene? Det er jo dette ansiktet jeg er født med. Det er dette som er meg!

Usminket og usikker

Sminket og litt mer fornøyd med meg selv.

Jo visst, denne sminken gjør en forskjell. Til tider også en stor forskjell. Det ser man jo tydelig på disse bildene. Men dette behovet for å «forandre på» ansiktet er også litt trist. Egentlig burde det holde med det naturen ga oss, det burde være bra nok!

Likevel, jeg er ikke klar for å kvitte meg med den lille sminken jeg faktisk bruker. Jeg sier meg heller fornøyd med at jeg ikke pøser på med concealer, foundation og alt det andre man kan stæsje seg opp med – selv om det for all del får en til å se enda bedre ut. Men jeg tror jeg skal gi meg selv en aldri så liten utfordring denne uken. En sminkeløs levering i barnehagen og en sminkeløs tur i butikken. Mange gjør nok dette uten å tenke over det, men for meg koster det litt. Eller mye. Det er nesten som å gå hjemmefra uten klær. Men så skulle jeg jo bli mer vågal i år..

Følg meg gjerne på Facebook og se om jeg tør å gjennomføre dette. Sminkeløse, teite selfies kommer eventuelt der.

#sminke #sminkeløs #fotokjerring #vågal #utfordring #naturlig #fotokjerringgjørtinghunikketør #sehvasomskjer