I kveld er alt som kan krype og gå av (topp)bloggere samlet i Oslo og på VIXEN Awards. Alle som betyr noe skal mingle og feste sammen. Utrolig nok, om ikke invitasjonen forsvant i posten, glemte de å invitere meg i år også. Eller var det dere der ute som glemte å nominere meg? Skulle kanskje ha minnet dere på det da det var mulig. Hmmm. Mulig at det er min egen feil at jeg ikke befinner meg på den røde løperen i Oslo i kveld altså.

Oops..

Men det er kanskje like greit. Jo visst hadde det vært moro å spise kirsebær med de store. Kanskje til og med få en nominasjon eller to. Hva med “Beste tragiske husmorblogg” for eksempel? Eller “Beste middelaldrende kjerring som tror hun er noe” (nei, det tror jeg egentlig ikke altså)? Ja, for de må nok innføre noen sånne nye kategorier for at jeg skal kunne vurderes. Årets influencer, Årets gullpenn eller Folkets favoritt passer ikke helt på meg.

Om jeg er bitter for det? Neida! Det er jo en hel masse fordeler med å bli forbigått. Uten invitasjon til kveldens event, så slipper jeg jo for eksempel en del utgifter. Jeg slipper å bruke en formue på fancy antrekk, spraytan, manikyr, pedikyr, botox og fettsuging.

Og jeg slipper alle utfordringene som følger med. Jeg slipper å gråte over en spraytan som ble hakket for oransje. Jeg slipper å bekymre meg over hva jeg skal presse den middelaldrende kroppen min, komplett med hengepupper og valker, inn i og jeg slipper å være redd for å snuble i kjolen eller i mine egne bein på den røde løperen. Og siden jeg ikke har råd til fettsuging, så slipper jeg å tenke på at jeg sikkert veier 10 kg mer enn på samme tid i fjor (og jeg var ikke radmager da heller).

Jeg slipper å bekymre meg over hvordan jeg skal dekke til eventuelle urenheter i huden eller bruke masse penger på en make-up artist. Eller blir dette kanskje sponset for de inviterte? Fikk med meg at Kokkejævel og Kjærest løste dette dilemmaet ganske greit med å være med på God morgen Norge. Den dyktige sminkøren der dukker fortsatt stadig vekk opp i hodet mitt, over to år etter at jeg var der selv. Han har rett og slett satt dype sminke-spor i meg. For en magiker altså!

Og det fører meg rett inn på en annen stor utfordring. Den aller største. Introverte Fotokjerring på rød løper, foran media, i en sal full av toppbloggere og kanskje til og med på en scene for å holde takketale. Nei, vet du hva!?! Det hadde nesten vært verdt å nominere meg bare for å se hvordan jeg hadde taklet det. Eller om du er av den ondsinnede typen, for å se meg skjelve som et aspeløv, gå på spaghetti-bein og falle om på scenen. Det hadde uten tvil blitt årets snakkis. Og jeg hadde måttet grave meg ned for resten av livet. Det hadde ikke funket!

Og jammen var det flaks at mannen slapp å ta seg fri fra jobb i dag. For jeg kunne aldri ha dratt en sånn plass uten ham. Jeg har allerede takket nei til en premiere med påfølgende fest fordi han måtte jobbe (jeg vet, hvor dum er det egentlig mulig å bli). Vixen hadde vært enda mer utenkelig uten klippen ved min side. Han er jo the Yin to my Yang. Min (innimellom) bedre halvdel. The Extrovert to my Introvert. Isbryteren. Han kunne i alle fall fått meg til å si noen “ja” og “ha” i samtale med bordpartnerne. Og eventuelt holdt takketalen for meg. Og bært meg hjem etter at den introverte hadde fått i seg hakket for mye champagne i håp om å bli bittelitt mer sosial.

Det ser kanskje ut som om jeg bæsjer, men dette er meg som ler hysterisk og oppgitt over meg selv.

Det er nok like greit å sitte hjemme med barna, taco, Mesternes mester og Idol i kveld. Det er her jeg hører hjemme. Trygt plassert i sofaen. Og selv om det kanskje virker sånn, så er jeg ikke så interessert i det Vixen-sirkuset (og der sikret jeg meg nok akkurat å unngå invitasjoner i fremtiden også). Det er selvfølgelig vanskelig å unngå «tigging» om nominasjoner og stemmer om man følger litt med i bloggverden. Jeg er nok ikke den mest ivrige bloggleseren lenger, men jeg har enkelte jeg følger sporadisk. Noen er nominert, noen ikke. Og noen fortjener det kanskje mer enn andre. Ikke stemmer jeg på de nominerte heller, så jeg har kanskje ikke så mye jeg skulle sagt. Men om jeg skulle ha stemt, så vet jeg hvem som hadde fått min stemme. Nå er det dessverre for sent, og om det var mangelen på min stemme som ikke fikk henne helt opp til finalen som Folkets favoritt, så beklager jeg så inderlig. For den som virkelig hadde fortjent seieren i denne kategorien, er etter min mening Mamma på hjul. Hun er sannsynligvis den jeg har lest mest av de siste månedene, og den som rører meg aller dypest. Her et det ingen glamour eller rosablogging, bare herlig men brutalt ærlig om livet til en småbarnsmor som er rammet av ALS. At hun får oppleve Vixen, selv om hun ikke nådde helt til topps, er egentlig den største seieren av alle i kveld. Og uendelig mye riktigere enn at denne introverte kjerringa skulle ha vært på samme plass.

Sånn avslutningsvis, for dem som kanskje er litt bekymret etter gårsdagens innlegg; det går likar no! Jeg kom meg opp til slutt, fikk vasket både kroppen og huset, jobbet litt, kom meg ut i verden og fikk kjøpt nye gardiner og lampe til jentungen og klistret på meg et slags smil i ansiktet før jeg gikk på foreldremøte og lærte om ungdom og alkohol. Jeg endte definitivt dagen i en mye bedre versjon enn jeg startet den..

Dette blir egentlig en oppfølger til gårsdagens innlegg. Et tydelig bevis på hvorfor jeg ikke føler meg sterk. Sånne dager som i dag har ingenting med styrke å gjøre. Tvert imot føler jeg meg fryktelig svak og mislykket.

For noen dager er bare det å komme seg ut av senga tungt og vanskelig. Nesten umulig. Kroppen er tung som bly og hjertet verker. Ja, kroppen verker egentlig også, uten at det er noe fysisk som skal tilsi det. Alt stritter liksom imot. Kroppen vil rett og slett ikke være med på dagen. Ikke hodet heller. Det er ikke sånn at jeg ligger og gråter eller sørger. Ikke sover jeg heller. Kroppen er bare tom. Det kan ta mange timer før jeg klarer å tvinge meg opp. Døm meg gjerne og kall meg lat, men jeg tror ikke det er latskap det handler om når bare tanken på å ta en dusj eller å kle på seg og forflytte seg til sofaen er uoverkommelig.

Sånne dager er så dritt. Når du vet du burde stå opp. Jobbe. Vaske hus (i alle fall på vasketorsdag). Gjøre nytte for deg. Men alt du klarer å gjøre er å ligge der og psyke deg opp til det som absolutt må gjøres. Noe som i dag er foreldremøte for trinnet til eldstemann. Foreldrepliktene har jeg virkelig ikke lyst til å sluntre unna.

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Det er i det minste godt å vite at jeg styrer arbeidstider og arbeidsmengde selv. At jeg vet at jeg kan ta igjen det meste som forsvinner disse timene hvor kroppen ikke vil lystre. At jeg ikke må ringe til en sjef og si at jeg ikke kommer i dag eller ende opp med en sykemelding (en sånn en kunne fort blitt langvarig etter de siste månedene). Men jeg føler meg like mislykket uansett. Hater meg selv like mye fordi jeg ikke orker å gjøre det jeg burde. Det er da slett ikke så vanskelig. Jeg skal ikke ut og løpe maraton eller utføre avansert hjernekirurgi. Men så klarer jeg ikke likevel. Samtidig vet jeg at jeg føler meg så mye bedre når jeg får gjort det som henger over hodet mitt. Når jeg har jobbet ferdig og huset er rent. Når alle plikter er unnagjort og jeg virkelig kan unne meg selv å slappe av litt. Når jeg fortjener det.

Den stygge sannheten. Ikke så mye styrke i dette, bare svakhet og selvbebreidelse.

Bare en liten stund til, så kanskje jeg klarer å komme meg opp og fullføre både vasketorsdag og jobbing. I alle fall foreldremøtet. Vasketorsdag kan alltids omgjøres til vaskefredag.

Det sies ofte at vi foreldre som lever med tapet av et eller flere barn er så sterke. Jeg har hørt det selv flere ganger. «Du er så sterk!» «Du er så sterk som deler!» Tusen takk, men er jeg egentlig det da?

Skjuler det seg en sterk kvinne bak dette blasse og småslitne ansiktet?

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Å dele min historie handler ikke om styrke. Jeg føler det i alle fall ikke sånn. Det handler om å synliggjøre. Det handler om å minnes. Det handler om å gi de små som ikke er hos oss et slags liv gjennom ord. Og det handler om terapi. Det hjelper ofte å skrive og å dele.

Jeg skjønner hva man mener når man sier at vi eller jeg er sterke. Og jeg setter pris på det, jeg vet det er godt ment. Men det å leve videre etter å ha mistet et barn handler ikke nødvendigvis om styrke. Ja, man må reise seg igjen, klatre opp fra bunnløse daler. Men hvilket valg har man egentlig? Man kan så klart legge seg ned og rulle rundt i sin egen sorg og fortvilelse. Og det er det slett ikke umulig at jeg hadde gjort om jeg ikke hadde de to eldste barna å leve for da marerittet vårt startet for snart ti år siden. Og om vi ikke hadde hatt våre tre fine da vi mistet Megan i fjor. Om jeg virkelig innehar noe styrke, så er det barna våre som har gitt meg det.

Man kan selvfølgelig også gi opp livet helt. Følge etter dem man har mistet. Tanken kan kanskje virke forlokkende, spesielt hvis det er sant at man møtes igjen en annen plass. Jeg håper det er sånn, og trodde lenge på det etter opplevelser jeg hadde da pappa lå på dødsleiet. Tenk så fint det hadde vært! Men mesteparten av tiden tenker jeg at døden bare er mørke. Slutt. Finito. The end. Tenk så fint om jeg tar feil. Jeg er derimot ikke på langt nær klar til å finne det ut enda.

Dette er en så fantastisk fin tanke! Det er lov å håpe..

Jeg skal ikke lyve. Jeg har innimellom vært så langt nede at jeg har tenkt at det kanskje ville være det beste både for meg og dem rundt meg. Jeg har tenkt på hvordan det ville være å bare gå ut i veien foran den traileren. Falle ned fra en høy plass eller bare sovne inn etter å ha tømt et pilleglass. Men det har bare vært flyktige tanker midt i desperasjonen. Jeg har det på ingen måte i meg. Jeg er for glad i livet tross alt. Jeg har mye å leve for. Og det hadde i alle fall ikke vært det beste for dem rundt meg. Jeg kunne aldri forlatt dem sånn. Jeg vil ikke forlate dem, jeg blir rett og slett kvalm av tanken på å en gang dø fra barna mine. Nest etter å miste dem så er det kanskje min største skrekk.

Så hva står vi da igjen med? Å leve videre og prøve å gjøre det beste ut av det. Som jeg har sagt før; en fot foran den andre, en dag om gangen. Noen dager er mørke, noen er atskillig lysere. De du har mistet er alltid med, men det er etterhvert ikke like rått. I dag fikk jeg en påminnelse på Facebook om at det har gått ni år siden vi mistet en av de små jentene våre. For noen år siden hadde jeg ikke trengt en sånn påminnelse for denne datoen, men nå hadde jeg kanskje gått gjennom hele dagen uten å komme på at dette egentlig er en litt spesiell dato.

Sorgen over Megan er fortsatt litt ferskere og råere, og dessuten litt annerledes fordi jeg var mye lenger ut i svangerskapet da vi mistet henne. Men også her merker jeg forandringer. En god stund etter at vi mistet henne kjente jeg på det hver torsdag og lørdag. Nå var det gått enda en uke siden vi fikk den fryktelige beskjeden, og enda en uke siden hun ble født. Det samme med den 6. og 8. dagen i hver måned. Nå er disse dagene som alle andre dager. Jeg er dog noe usikker på om jeg noensinne vil klare å glemme eller rett og slett hoppe over datoene 6. og 8. juni, i alle fall ikke sistnevnte, på samme måte som jeg nå altså gjør med 29. januar. Når jeg tenker meg om, så får jeg litt dårlig samvittighet for den der. Må nok bli en tur til gravstedet i Oslo, som heller ikke besøkes like flittig som før.

Men sånn er det altså. Livet går videre, og de fleste av oss velger å henge med. Det gjør oss på ingen måte sterkere enn dem som tar andre valg. Og det blir på ingen måte som før, noe vil alltid mangle. Men vi fungerer etterhvert nesten som før. Vi smiler, vi ler, vi gråter. Vi kjenner på glede, lykke, sorg og savn om hverandre. Vi har en ekstra ballast som de som ikke har opplevd å miste et barn ikke har. Og akkurat det kan dere prise dere lykkelige for, at dere ikke bærer på den. At dere ikke vet eller forstår. Men gjør det oss til sterkere mennesker enn andre? Det er jeg usikker på. Jeg kjenner meg i alle fall oftere svak enn sterk. Jeg gjør bare det jeg må. Lever videre. Gjør mitt beste for de tre miraklene jeg har i livet mitt, og finner som sagt det jeg har av styrke i dem.

Hva skal jeg ellers gjøre? Hva hadde du gjort? Hvilken av disse veiene hadde du gått? Sannsynligvis akkurat den samme.

Med mye sykdom i huset, spesielt på minsten, har jeg nok vært litt ekstra på tuppa i det siste. Kjent litt ekstra på angsten over å miste flere av mine kjæreste. Synes liksom det er nok nå.

Angst for å miste mennesker som står oss nær er nok en av de aller vanligste fryktene vil jeg tro. Jeg vet i alle fall at jeg alltid har kjent på det. Men ikke så sterkt som de siste årene, etter å gjentatte ganger ha mistet barn i magen. Det siste året, etter å ha mistet pappa og Megan, har det nok toppet seg enda mer. En ganske normal frykt blir i enkelte situasjoner nesten lammende. Som da minsten havnet på sykehuset for en uke siden. Eller om jeg hører sirener og ikke får kontakt med barna på telefonen (hørte jeg et «søk hjelp»?).

Eller som i går, da mannen ikke ringte som han pleier på den tiden han normalt går fra jobb. Tiden gikk, og jeg begynte å bli engstelig. Vi har en sånn fiffig app for bilen vår hvor man faktisk kan se hvor den befinner seg, og jeg sjekket flere ganger om den hadde forlatt arbeidsplassen hans. Men nei. Det var jo rart. 10 minutter over tiden han pleier å være på vei hjem. 15 minutter. Ikke et pip og ingen bevegelse i bilen. Joda, det mest logiske å tenke her er jo at han bare måtte være på jobb litt lenger. Selvfølgelig. Men det er her hjernen min går inn i katastrofemodus. Hva har skjedd? Han sendte en melding om en vond tann for noen timer siden. Var det starten på noe mer alvorlig? Har han blitt syk? Skadet? Hvorfor har ingen kontaktet meg? Ringer ikke noen fra jobben hans om noe skjer med ham? Jeg surret litt rundt meg selv, ryddet litt rundt omkring for å prøve å dytte bort tankene. Da det begynte det å nærme seg en halv time siden han skulle ha vært på vei hjem, begynte jeg å vente på at politi og prest skulle dukke opp på døren. Hjertet var langt oppe i halsen min mens jeg ryddet på kjøkkenet samtidig som jeg kastet flyktige blikk ut av vinduet. Kommer de nå? Vær så snill, jeg orker ikke å åpne døra! Jeg vil ikke vite! Hvordan skal jeg klare dette?

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Du lurer på hvorfor jeg ikke bare ringte eller sendte en melding? Ja, si det. Jeg vil kanskje ikke virke for hysterisk heller. For fornuften sier jo selvfølgelig at det er normalt å være litt forsinket, selv om det er mot normalen for ham. Og jeg vil ikke være den masete kona, jeg «nægger» nok ellers. Etter 35 minutter krøp jeg likevel til korset og sendte skjelvende en melding som jeg var livredd for å ikke få svar på. «Jentungen (ja, jeg brukte selvfølgelig navnet hennes) skal være på trening om to timer». Ikke et; «Går det bra, jeg er litt (understatement of the year) bekymret for deg, kommer du hjem snart?». Neida, bare en dum og upersonlig melding med informasjon han strengt tatt ikke trengte. Men det tok i alle fall ikke lang tid før tre prikker som signaliserte at et svar ble skrevet og etterhvert et «Er på vei» dukket opp. I det samme øyeblikket datt hjertet fra halsen og ned i brystet igjen, pulsen sank og jeg avblåste det forventede besøket av politi og prest. Samtidig kom følelsen av å være helt oppgitt over seg selv. Hvor dum går det egentlig an å bli? Det er faktisk ganske flaut. Men man kan i alle fall ikke si at jeg ikke bryr meg!
I dag håper jeg at mannen går fra jobb til vanlig tid OG ringer meg som han pleier. Hjertet mitt tåler ikke en sånn angstrunde til akkurat nå.

Jeg håper du aldri må oppleve den knusende følelsen av å se et høyst ønsket lite liv uten hjerteslag på en skjerm. Jeg håper du aldri må se en leges medfølende blikk og de hjerteskjærende ordene: «Beklager, her er det ikke liv lenger». Jeg håper du aldri må oppleve smerten av å føde et barn som aldri vil trekke sin første pust, som aldri vil gi fra seg høylydte skrik. Jeg håper du aldri må oppleve den øredøvende stillheten i en fødestue etter at et livløst barn har kommet til verden. En fødestue uten glede og gratulasjoner, men desto mer full av sorg. Jeg håper du aldri må holde ditt døde barn i armene mens du memorerer hver eneste lille detalj i det lille ansiktet. Jeg håper du aldri må overøse ditt barn med en livstid av kjærlighet i løpet av bare noen timer, eller om du er heldig, noen dager. Jeg håper du aldri må tørke blod fra ditt barns bittelille nese og vite at det er det eneste du noen gang vil gjøre for henne. Jeg håper du aldri må sitte igjen alene mens du ser barnet ditt bli trillet avgårde til obduksjon. Jeg håper du aldri må forlate sykehuset uten barnet ditt, med bare en liten boks med minner og tunge skritt. Jeg håper du aldri må legge ditt barn i en liten kiste for så å skru igjen lokket. Jeg håper du aldri må bære en liten kiste til et åpent hull i bakken for så å senke den ned i det. Jeg håper du aldri må se ditt barns navn på en gravstein eller stelle ditt barns grav istedenfor å stelle barnet.

Jeg håper du aldri må våkne hver dag og gjenoppleve det vonde, kjenne på tapet av alt som ikke ble. Jeg håper du aldri må våkne hver dag med savn og tomhet. Jeg håper du aldri må se på kroppen din med hat, med en følelse av at den sviktet. Jeg håper du aldri må leve med følelsen av maktesløshet, håpløshet, utilstrekkelighet og mislykkethet. Jeg håper du aldri må leve med selvhatet og angsten. Jeg håper du aldri må leve med den konstante verken i hjertet. Jeg håper du aldri må leve med triggere hver dag. Et lite barn som gråter, en sang, et sted, et flyktig minne. Jeg håper du aldri må oppleve følelsen av å få alle sårene revet opp igjen når du trodde det gikk greit. Jeg håper du aldri må samle deg selv sammen igjen, plukke opp alle delene og starte på nytt gang på gang. Jeg håper du aldri må ta på deg en maske og late som om alt er bra selv om innsiden er revet i fillebiter. Jeg håper du aldri må regne livet ditt i før og etter katastrofen. Jeg håper du aldri må lære å leve på ny. Jeg håper du aldri må innse at livet aldri vil bli det samme, at sorg og savn for alltid vil gå hånd i hånd med resten av livets følelser. Jeg håper du slipper å oppleve ditt barns merkedager og milepæler uten at det er tilstede. Nå skulle hun ha feiret sin første jul, første bursdag, første skoledag, første alt.. Jeg håper du aldri må prøve å dytte bort disse tankene og oppdage at det er umulig. Jeg håper du aldri må kjenne på følelsen av å aldri mere være hel. Aldri føle deg komplett. Alltid savne noe. Jeg håper du aldri vil skjønne omfanget av eller kjenne deg igjen i disse ordene. Jeg håper at du aldri, aldri noensinne må leve i mitt helvete.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Om du har Instagram så har sannsynligvis fått med deg den nye farsotten, #DollyPartonChallenge. En relativt irriterende trend som visstnok oppsto etter at Dolly Parton la ut denne memen.

Greit nok det, problemet her er kanskje ikke Dolly Parton, men alle de andre kjendisene og etterhvert også andre helt vanlige, dødelige mennesker som på død og liv skal kopiere og lage sine egne memes. Nå kan jeg ikke åpne Instagram uten å få en hel rekke med sånne irriterende bilder av både mennesker, dyr og mat. Ja, mange restaurantkjeder har faktisk hengt seg på og poster bilder av diverse retter i forskjellige settinger. What the…???

Jeg er virkelig møkk lei av alle sånne farsotter og utfordringer. Det er ikke nødvendigvis så morsomt, og det blir fort litt for mye. Denne er i tillegg tidkrevende, fordi du enten må bla nøye gjennom bildearkivet ditt eller rett og slett ta en liten photoshoot. Sånt er jo litt slitsomt. Så Dolly, du har laget mye bra musikk og sånt, men hold deg til det. Ikke flere memes, vær så snill!

Sånn, kan vi gi oss nå?

Thanks, but no thanks altså, Dolly!

Og takk for at du fikk meg til å kaste bort en hel time av livet mitt på å undersøke denne farsotten, gå gjennom alt for mange irriterende og intetsigende memes og til og med lage min egen. Var kanskje det du ville oppnå?

Etter noen smålate dager med sykt barn hjemme, var det i dag tid for å stå opp ekstra tidlig og sende alle tre til skolen igjen. Det er noe med det, når man først har noen late morgener, så blir man fort vant til det. Og når natten i tillegg har bydd på dårlig søvn, da blir det selvfølgelig enda tyngre å komme seg opp og igang. Men etterhvert forsvant tre nesten like trøtte ut dørene, og roen senket seg her hjemme. Jeg kjente det i hele meg. Stillheten, den gode fredagsfølelsen og tanken på at det lå en helt ubrukt dag foran meg. Aller først så jeg frem til en lang og deilig dusj. Jeg glemte bare en ting – at eldstemann også hadde dusjet denne morgenen. Han sto visst ganske lenge under de varme strålene også. Litt for lenge. Jeg skjønte det sånn ca. da jeg dynket håret i balsam. Her var det ikke mye varmt vann igjen. Og det var ikke mye deilig ro igjen inni meg da sto under det nå ubarmhjertige regndusj-hodet og skylte ut balsamen med iskaldt vann. Har ikke så veldig kort hår heller, så det er ikke gjort i en fei..

Fotokjerring bjuder på etter en litt for frisk start på dagen. Beklager til deg som satte kaffen i halsen nå. Og ja, enhver blogger med respekt for seg selv har alltid mobilen og fremfor alt kameraet tilgjengelig, i enhver situasjon (enhver blogger med respekt for seg selv får derimot ikke med First Price shampooen i bakgrunnen).

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Man skal liksom ikke komme ut av dusjen og være kald gjennom marg og bein. Stas med hakket for liten varmtvannsbereder og tenåringer i huset. Kuldesjokket ble så stort at alle vitale organer krympet seg, eggstokkene krøp godt opp i magen og blodkarene i øynene sprengte. I alle fall et av dem.

Takk skal du ha, kjære sønn! Regner med at du ikke forventer noe ekstraservice av meg med det første..?!?

Så i dag møter jeg verden lett hutrende og med et blodsprengt øye, mens jeg lurer på om mannen har rett når han sier at man går ned i vekt når man fryser. Det vil i så fall være lovende for sommerkroppen. Om ikke annet så er jeg i alle fall våken nå, i aller høyeste grad!

TGIF og sånn! Tror jeg fyrer i peisen jeg..

God fredag da, dere!

Det finnes bare et ord som kan beskrive denne uken: kaotisk.

Den startet sånn, og det har på en måte satt standard for resten. På mandag satte vi nemlig i gang med del to av prosjekt nye garderobeskap på barnerom. Minstens rom ble satt i stand for noen måneder siden, ungdomsrommene har bare ventet på tiltakslyst og rydding. Nå var det altså på tide å sette i gang på jenterommet, og bildet over viser resultatet av tømming av gammelt skap og kommode. I tillegg gikk tre sekker til Fretex. Snakk om overflod! Til vårt og hennes forsvar: mesteparten er arvet.

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

I løpet av kvelden hadde jentungen gjort om lillebrors rom til walk-in-closet.

Eller var det kanskje all over the floor-closet?

Flaks at minstemann foretrekker stua fremfor rommet sitt. Og enda mer flaks (ja, dette er ironi) at minsten ble syk og tilbragte hele tirsdagen på legevakt og sykehus. Kjipt å miste en hel dag når man bare vil bli ferdig og få orden på kaoset. Jeg blir nemlig sånn passe stresset av det. Er liksom nok kaos i topplokket mitt, da vil jeg helst ha litt orden rundt meg i det minste. Man kan trygt si at jeg har forbannet og angret dette prosjektet vårt x antall ganger hver dag siden mandag.

Heldigvis, og aller viktigst, minstemann er bedre. Han fikk seg en ambulansetur og ble sjekket opp, ned og i mente. Katestrofetankene mine var heldigvis ubegrunnet denne gangen også. Hva som egentlig feilte ham fant de ikke ut, men alvorlig er det i alle fall ikke. Og mor er takknemlig både for det og for at legevakt og sykehus tok oss på alvor og tok så godt vare på det mest dyrebare.

Nå er han hjemme, litt redusert men absolutt på bedringens vei. Og skap-prosjektet kunne gjenopptas. I går kveld øynet jeg en ende på kaoset.

Og i dag, mens jeg fordypet meg i vasketorsdag (“ordnung muss sein” der man kan få det, hovedsaklig i første etasje akkurat nå), tryllet mannen på plass skapdørene.

Nå gjenstår det bare å få ryddet vekk og på plass alt som står i gangen, og ikke minst alle klærne på minstens rom, så kan jeg kanskje få bittelitt ro i hodet igjen. Før vi gyver løs på eldstemanns rom. Jeg gleder meg..

Jeg har vært her før. Følelsen er kjent, men ytterst uønsket. Knuten i magen. Uroen i hjertet. Hele kroppen spenner seg og hjernen går på høygir. Jeg googler selv om jeg vet at jeg ikke bør. En bagatell kan fort bli til alvorlig sykdom om man konfererer med doktor Google. Jeg vet at det er de legene som man kan se og høre som teller. Men når jeg sitter hjemme og minsten og mannen har dratt avgårde, når jeg ikke skjønner hva som feiler min elskede minstemann, da klarer jeg ikke å beholde roen. Da krisemaksimerer jeg. Jeg hater å ikke vite. Jeg hater usikkerheten. Og jeg hater angsten og den lille stemmen i bakhodet. Den som har vært der siden minstemann kom til verden. Den skrekkelige følelsen av at han skal bli tatt fra oss igjen. At noen sitter der ute og ler av oss, klar til å gi oss vårt aller verste slag.

Det er nok nå. Hjertet orker ikke mer akkurat nå. Jeg hater å sitte her og vente på oppdatering. En melding eller en telefon. Et eller annet. Jeg hater stillheten og alle tankene som danner seg i hodet mitt. Jeg hater å ikke være tilstede. Ikke vite hva som skjer. Jeg vil bare at han skal komme hjem. Jeg vil holde ham i hånda, kose og pjuske med ham. Og aller mest vil jeg at han skal bli helt frisk.

Bare gi meg litt ro i hjertet. Vær så snill. Mammahjertet tåler rett og slett ikke mer.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Skrivegleden har stort sett vært fraværende de siste månedene. Det merkes også på bloggen. Men jeg kjenner på et stort ønske om å finne igjen denne gleden. Og mens jeg satt og scrollet gjennom kamerarullen min her om dagen, kjente jeg plutselig at det lysnet litt. Ikke bare la jeg merke til at jeg tar flere bilder igjen, etter en periode der også den interessen dalte. Men jeg husket også plutselig på at det var gjennom bilder skrivegleden som hadde vært i dvale gjennom flere år våknet til liv igjen da jeg startet denne bloggen for snart tre år siden. Kanskje er det bildene som nok en gang skal gi meg inspirasjon og glede?

Jeg satt i alle fall igjen med en rekke bilder jeg kunne tenke meg en dele, og kanskje litt ny inspirasjon. Hjernen begynte å kverne, og jeg klarte plutselig å se vakre øyeblikk og små hverdagsgleder. Jeg så rett og slett mye med helt nye øyne.

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Som de fine, nymanikyrerte neglene til datteren min. Hun ønsket seg så veldig manikyr før den tradisjonelle nyttårsfesten til 7. trinn forrige helg. Sånn innerst inne så tenker jeg at manikyr for en 12-åring er fullstendig unødvendig. Og vanligvis er det en ting vi kun gjør sammen med grandma i USA, som hver sommer tar med oss jentene på «spa» med manikyr og pedikyr. Men denne gangen ga vi etter, og det var egentlig verdt det bare for å se gleden i øynene hennes da hun satt og fikk neglene fikset. Og resultatet ble virkelig pent. Sånn i motsetning til mine egne negler, som jeg egentlig liker at er velstelte, men som jeg nå har måttet klippe nesten helt ned.

Jeg sier ikke nei takk om noen vil tilby meg gratis manikyr (og gjerne pedikyr også) etter å ha sett disse neglene. Anyone???

Men tilbake til hun med de fine neglene. Hun som skulle på nyttårsfest, eller ball om du vil. Hun som endelig skulle bruke kjolen som vi kjøpte til akkurat denne anledningen da vi var i USA i fjor sommer. Hun som egentlig trives best i treningsklær. For først og fremst er hun en idrettsjente. Fotballjente. Men forrige helg sto hun foran meg pent sminket, med kjole og manikyr. Og jeg mistet pusten et sekund. Wow! Hva skjedde? Hvem var den nydelige jenta som sto foran meg, og hvor i all verden hadde hun gjemt fotballjenta vår? Jeg kunne nesten ikke fatte at det var min datter som sto der. Jenta mi, den eneste av dem jeg har hos meg. Like vanskelig å fatte var det å se hvor «voksen» hun plutselig var. Den lille jenta med de lyse krøllene er definitivt borte vekk. Lys er hun fortsatt, men ellers begynner hun rett og slett å bli en ung dame. Fortsatt ikke tenåring, men ikke barn lenger heller. Og jeg er så stolt av den hun har blitt. Uten at jeg har påvirket henne i den retningen, har hun egentlig blitt alt jeg ikke var, men kanskje ønsket at jeg var, da jeg var ung. Hun er den morsomme, sosiale sommerfuglen. Hun er omsorgsfull og ikke redd for å stå opp for urett. Generelt sett uredd. Hun er sporty, råsterk og jobber hardt for å nå drømmene sine. Hun kan være pyntet til galla på kvelden og være tilbake i fotballdrakten og på fotballbanen der hun trives aller best neste morgen. Hun har fremtiden foran seg og kan gjøre det hun vil med den.

Og akkurat nå ønsker hun aller mest å springe rundt på en gressmatte med nummer 15 på ryggen og en ball i beina. Livet er fotball, og fotball er livet. Til tross for at hun på ingen måte har fått fotball inn med morsmelka, til tross for at brødre og pappa har tilnærmet lik null fotballinteresse (mor er sofa/innimellom tribune-supporter), til tross for at fotball begynte som en sosial greie hvor hun fort ble både sliten og knallrød i ansiktet, så har hun etterhvert utviklet seg og blitt overraskende god. Og sliten blir hun knapt nok lenger. Helt uten noe press hjemmefra (faktisk oppfordret jeg henne heller til å satse på dansen den gangen hun gjorde begge deler – var litt lettere å henge med der), helt av fri vilje. I dag er jeg skikkelig glad for at hun valgte fotball. Jeg elsker å se henne spille! Og aller mest elsker jeg å se iveren og gleden hennes, selv om fotball definitivt ikke bare er lek lenger.

Jeg skulle så gjerne ha delt et ordentlig bilde fra forrige helg så alle kunne se hvor flott denne jenta er, men jeg tør ikke. Ikke her. Dere må bare ta mitt ord for det når jeg sier at hun var nydelig i kjolen sin. Jeg er selvfølgelig ikke helt objektiv, men hun er virkelig en fin en på alle måter, den jenta mi.

Og jeg kjenner på en stor takknemlighet for det båndet hun og jeg har. At det er meg hun kommer til. At hun fortsatt har lyst til å klemme meg innimellom. Sitte sammen med meg og snakke med meg. Kanskje til og med litt oftere enn før. Jeg håper vi kan beholde dette båndet også i fremtiden. At jeg er et forbilde for henne tviler jeg på, for hun går meg egentlig en høy gang på de fleste områder (dog er jeg fortsatt en del klokere), men jeg prøver å være den beste mammaen jeg kan for både henne og brødrene. Men det blir litt annerledes med henne. Vi er mor og datter, og man skal jo kanskje være litt rollemodell for barn med samme kjønn. Nå håper jeg egentlig at hun går helt andre veier enn meg. At hun fortsetter som nå, bare videreutvikler den hun er. Jeg kommer til å stå på sidelinjen (til og med bokstavelig talt) og heie hele veien. Uansett hvor hun ender opp i livet, er hennes aller største fan og supporter akkurat her bak dette tastaturet.

Og tenk det, at et enkelt bilde av et par hender med pene negler, kunne få meg til å reflektere over hvor heldig jeg er som får lov til å være mamma til denne jenta (og til brødrene hennes også, for all del). Noen ganger skal det ikke så mye til.