Forrige uke satt jeg og så på nok en pressekonferanse om korona-situasjonen, og bet meg i merke ordene til Bent Høie. Dem om å tenne lys. Jeg elsker denne tiden med lys og julepynt, så jeg var ikke vond å be. Faktisk så hadde jeg gått og klødd etter å finne frem julepynt og julelys et par uker allerede, men frem til Høie ba hele Norge tenne lys så holdt mannen meg tilbake. Men nå var det jo fritt frem! Dagen etter var all julepynten nede fra loftet. Jeg har klart å la mye bli liggende i eskene, men allerede forrige torsdag hang det lys i flere av vinduene våre.

Julegardinene dukket visst også opp. Og gull, røkelse og myrra. Røkelse i alle fall. Litt annen pynt måtte også ut av eskene sine, men alle nisser er fortsatt innestengt en liten stund til.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder i vår

Ute har vi fått julelys både i hagen og foran huset, det er jo så koselig! Julestemningen har ikke kommet enda, men jeg kommer garantert ikke til å bli lei av julepynt før jul selv om jeg er bittelitt tidlig ute. Minsten, min partner in crime, er om mulig enda ivrigere på å pynte enn meg. Han er en skikkelig julegutt, virkelig elsker alt desember har å by på. Skulle bare mangle, han som faktisk tyvstartet livet med noen uker bare for å få med seg julefeiringen. Han var klar til å få frem julepynt med en gang Halloween var overstått. Nå spør han flere ganger om dagen når vi skal sette opp juletreet. Jeg prøver å holde litt igjen, men kjenner at også det nærmer seg. Etter at vi kjøpte ekte plasttre har vi gjort det til en vane å sette det opp tidlig. Nyte synet gjennom hele desember. Ingen av oss blir lei av det, og alle misliker det like mye når vi pakker alt ned igjen i begynnelsen av januar. Og Bent Høie har rett, i år er det ekstra viktig å pynte og lage det koselig rundt seg. Så julegutten skal slippe å mase så mye lenger. Lørdag er en fin dag tenker jeg. Først juletrepynting og så en litt forsinket Thanksgiving-middag. Det høres ikke feil ut. Nå skal det bli førjulskos!

Ja, hva skal man si? Hei, bloggen? Husker du meg? Eller husker dere meg? Det er helt flaut å se at forrige innlegg var tidlig i september. Nå nærmer desember seg.. Men så er det en gang sånn at livet kommer først. Bloggen har vært nedprioritert så det holder. Og det har vært helt riktig. Derfor kommer det et lite innlegg om høstferien nå, selv om den var for ukesvis siden. Den er likevel verdt å dele litt fra. Ikke fordi den var så begivenhetsrik, men fordi den var så innmari god for sjelen.

For det er noe med det å komme hjem. Selv om Østlandet har vært hjemme i 16 år nå, selv om jeg endelig føler meg helt hjemme her (det tok lang tid, men det er en annen historie), så er Ålesund også fortsatt hjemme. Jeg kommer hjem når vi drar dit, og jeg kommer hjem når vi reiser tilbake til Østlandet. Føler meg egentlig ganske privilegert. I Ålesund blandes den gamle meg og den nye meg sammen i en relativt interessant miks. Og der finner jeg en helt annen slags fred. Sunnmørsfreden. Det er noe med de kjente gatene, minnene, menneskene og kanskje mest av alt, luften. Sunnmørsluften. Den er annerledes. Helt sant! Det må være noe med kombinasjonen fjell og sjø. Luften blir så frisk og god, kanskje iblandet litt salt.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Denne høstferien brukte jeg mye tid til å lade batteriene på den magiske Blimsanden.

Større ro enn det jeg fikk av å rusle rundt eller bare sitte på svabergene her, har jeg ikke kjent på lenge. Det skjedde noe litt uforklarlig med meg der ute. Som om jeg fant tilbake til noen dype røtter.

Og energien jeg fikk var også helt utrolig. Den tidligere litt daffe meg, som faktisk har klart å holde ut med treningen som jeg hadde begynt med sist jeg skrev et innlegg, klatret, hoppet, spratt og småjogget rundt. Pur glede. Jeg lever på det enda.

Så enkelt kan det altså gjøres. Man skal aldri undervurdere en strand og frisk Sunnmørsluft. Det gjorde virkelig hele høstferien min!

Og så var det kjendisjeger-delen av høstferien da. Dette var på den tiden Tom Cruise var å finne i Romsdals-traktene. Vi spøkte om at vi skulle på Cruise-jakt da vi dro oppover, men det var altså mest spøk, selv om vi selvfølgelig tittet oss litt ekstra om, og ble litt flaut oppspilte av å se helikopteret hans. Vi følte oss egentlig ganske fornøyde over bare det. Men da vi skulle kjøre østover igjen, gikk det jammen litt troll i ord, og spøken vår ble plutselig alvor. For vi klarte på et eller annet merkelig vis å akkurat unngå en veisperring på siste innspillingsdag. Spenningen steg i bilen da vi så et tog. Jeg dro frem mobilen for å filme det da det plutselig satte seg i bevegelse. Og vips, der sto Tom Cruise oppå en av vognene og vinket til oss. Oppstandelsen var stor i bilen kan dere tro. Siden vi var alene på veien, vrengte mannen bilen om og vi fikk fulgt toget et lite stykke. Det kvalifiserer kanskje til kjendisjeger, jeg vet ikke.. Og her fikk jeg filmet en video som faktisk endte opp med å gå viralt.

Videoen som dette bildet er fra kan dere se på Instagram.

Kaosfamilien vår altså. Vi har det med å ende midt opp i små, tilfeldige eventyr. Og vi var alle enige om at det var en ganske kul avslutning på høstferien!

Og jeg, jeg tror jeg er enig med meg selv om at jeg ikke skal la det gå over to måneder før jeg skriver et nytt blogginnlegg..

Kanskje..