Jeg har aldri vært noe vintermenneske og er absolutt ikke en av alle disse som er født med ski på beina. Vår og sommer, det har alltid vært min tid. Når høsten og vinteren kommer, pleier humøret å dale i takt med mørket og regnet. Men denne vinteren er annerledes. Desember med gråvær og tidvis veldig glatte veier var ingen høydare. Jeg er nemlig redd for glattisen. Hele kroppen spenner seg i redsel for å falle og brekke lårhalsen og det som verre er. Begynner å bli gammel vet dere..
Men januar har levert! Plutselig ble vinteren fin. Rett og slett vakker. Med akkurat passe snø, sol og kuldegrader. Og jeg elsker det! Det er noe med denne typen vinter som minner meg om barndommen. Jeg blir glad når jeg titter ut vinduet og ser bakken og trærne dekket av snø. Og når sola skinner fra skyfri himmel blir det bare enda vakrere. Og kaldere. Og sånn vil jeg ha det.
Det er forfriskende å følge minsten til skolen på morgenkvisten, når det fortsatt er mørkt og gradestokken viser godt over 10 blå. Merke at dagslyset kommer sigende mens jeg i ensom majestet trasker hjemover. Høre knirkingen fra den kalde snøen under føttene mine. Kjenne kulden i kinnene og i lungene mens snørret fryser i nesen og øyevippene får et fint lag med rim. Kjenne roen og nyte det vakre vinterlandskapet i nabolaget. Komme hjem og varme meg ved peisen (eller med en treningsøkt, men den peiskosen høres jo mye koseligere ut) som virkelig får kjørt seg om dagen. Kjenne varmen komme tilbake i kropp og kinn mens jeg føler meg frisk og våken. Kjenne glede og velbehag. Da er faktisk vinteren veldig fin likevel!
Ikke misforstå, jeg gleder meg allerede til vår og sommer, det er fortsatt favoritt-tiden av året. Men det er faktisk sant at enhver årstid har sin sjarm, og sånn vinter som vi har akkurat nå kan jeg gjerne ha en stund til. For den er virkelig magisk!
Etter en lang og deilig juleferie er hverdagen over oss igjen. Jula er ryddet bort og stua føles litt kald og tom. Det eneste som gjenstår er en del pepperkaker som må spises opp. Jobber innimellom iherdig med akkurat det. Blir absolutt mindre svinn i år, men det skyldes forhåpentligvis at jeg bakte mindre og har gitt bort en del. Om ikke så frykter jeg alvorlig for bunadskroppen.
Jeg satte meg jo et mål på sensommeren i fjor, at til 17. mai skulle bunaden passe. Jeg er faktisk litt imponert over meg selv, for jeg har vært veldig standhaftig både med kosthold og trening siden målet ble satt. Bunaden passer fortsatt ikke, men jeg har sakte, men sikkert gått nedover i vekt. Nesten 10 kilo ble det før julen kom, selv om det kanskje ikke ser sånn ut. Formen har blitt bedre, kroppen er fastere og med det har også selvfølelsen økt litt. Jeg har til og med fornyet garderoben min for første gang på lenge. Det var deilig det, å prøve litt nytt, være litt mer vågal!
I juleferien skled den sunne livsstilen derimot litt ut. Ikke et uvanlig fenomen det akkurat. Jeg tillot meg selv å kose meg, ikke tenke så mye på hva jeg spiste. Fråtse har jeg ikke gjort, men det daglige kaloriinntaket gikk nok betydelig opp. I tillegg ble det dårlig med trening, bare noen turer til fotballbanen for å holde jentungen med selskap. Planen var å starte opp igjen med trening da vi kom hjem fra juleferie, men så var det så deilig å kose seg litt ekstra hjemme også. Bare slappe av. Dermed har treningen blitt skjøvet foran meg dag etter dag, og først da skolen startet opp igjen på tirsdag og barna var tilbake i hverdagen klarte jeg å ta meg sammen. Det satt så fryktelig langt inne, men samtidig føltes det godt å få ut fingeren og trene ordentlig igjen. Nå er jeg forhåpentligvis tilbake på rett kjøl. Resten av denne måneden må jeg bare kjøre på og kvitte meg med julekiloene som jeg er sikker på har festet seg godt til kroppen min. Vekta tør jeg ikke sjekke på en liten stund..
Da har vi lagt nok et år bak oss. Tenk så lite vi visste om hva som ventet oss da vi, kanskje med store forventninger, gikk inn i 2020. Det var liksom noe med dette tallet. 2020. Det måtte da bli et spesielt år. Og det ble det i aller høyeste grad. Bare ikke helt på den måten vi så for oss.
Måtte le litt da dette minnet dukket opp på Facebook.
Jeg hadde kun et håp da klokken bikket midnatt 1. januar 2020 – et bedre år enn de to foregående. For 2020 måtte da bli bedre enn 2018 da jeg mistet pappa etter en kort, men intens kamp mot bukspyttkjertelkreft og 2019 da vi mistet Megan. Lenger ned gikk det vel ikke an å komme. Jeg tok feil. For mot slutten av januar møtte jeg veggen med et brak. Jeg slet med å fungere, og vinteren forsvant i en tåke. Spør du meg nå hva jeg gjorde mellom januar og mars i fjor, så husker jeg ikke en eneste ting. Det eneste jeg husker er at jeg med ren og skjær dødsangst omsider kom meg til legen. Og så kom koronaen. Og her skulle man tro at en som lå nede ville få det enda verre. Men til min store overraskelse ble livet bedre. Noe takket være medisinsk hjelp, men mye av det kan jeg nok også takke det at vi måtte legge om livsstilen for. Plutselig måtte jeg legge fra meg det evige jaget om å gjøre noe hele tiden. Det var ikke om å gjøre å komme seg ut av huset hele tiden. Nå ble vi nærmest tvunget til å være hjemme. Og det hadde både jeg og vi fryktelig godt av. Vi måtte i samarbeid tilpasse oss det nye livet. Jeg fikk ny energi og et nytt perspektiv på livet. Jeg lærte meg å ta ting som de kommer og ikke krisemaksimere om ting ikke gikk som planlagt. At jeg til og med tok avlysning av sommerens tur til familien i USA med fullstendig ro, sier egentlig sitt. Jeg har rett og slett lært meg å gjøre det beste ut av enhver situasjon og heller glede meg over det som er.
Jeg har lært etter de siste årene. Jeg har ingen store forventninger til 2021. Livet var det samme da jeg våknet i går. Koronaen eksisterte fortsatt. Raset i Gjerdrum preget fortsatt nyhetene. Det er nesten så jeg er litt redd for hva annet som kan skje i dette nye året. Jeg vet at vi vil få noen utfordringer i familien ganske snart, men jeg vet også at vi skal komme oss gjennom dem sammen. Og jeg vet at det vil bli lysere på den andre siden. Jeg håper vi vil kunne få treffe familien i USA igjen i år, men jeg holder ikke pusten. Jeg håper vi kan klemme andre enn de aller nærmeste igjen. Herregud som jeg savner å klemme! Jeg håper hele storfamilien kan samles i konfirmasjonen til eldstemann i september. Men om det ikke blir sånn overlever vi likevel, så lenge vi er sammen og alle våre kjære er friske.
2020 var et uår (for å sitere Erna Solberg) for mange. For meg var det egentlig et ganske godt år. Et år der jeg hadde det bedre enn på lenge. Et år der familielivet fungerte bedre. Et år som la nye og sterkere fundamenter for fremtiden. Jeg verken har eller trenger store drømmer for 2021. Jeg vil bare fortsette på den veien jeg startet i fjor og ta vare på alle fine øyeblikk og de små, nære ting.
Uansett er jeg forberedt og klar for alt hva 2021 måtte bringe av både gleder og utfordringer!
