En dag full av overraskelser

Da er bursdagen min over for i år, og selv om jeg ikke er overbegeistret for sånne dager så tar jeg likevel gjerne en ny neste år. For jeg vet at jeg er heldig. Heldig som får lov til å bli eldre – det er ingen selvfølge. Heldig som har fine mennesker i livet mitt som bryr seg om dagen min selv om jeg ikke gjør det selv. Gårsdagen var full av hyggelige meldinger og enda hyggeligere telefonsamtaler. Et virkelig påfyll av positiv energi. Tusen takk til dere!

Selv om hverdagen regjerer, ble det også tid til både en ekstra god takeaway-middag, kjøpekake og gaver sammen med mine aller fineste. Som sagt, jeg er heldig!

Selv om jeg av gammel vane nesten instinktivt ventet på en telefon fra pappa, som selvfølgelig aldri kom, hadde jeg et par veldig spesielle opplevelser som gjorde godt for sjelen. Ganske tidlig på dagen tikket det inn en melding fra bonusmamma i Texas, og bildene jeg åpnet gjorde meg både glad og lattermild. Pappa hadde nemlig en tendens til å «glemme» ting som skulle postes, noe som blant annet resulterte i at bonusmamma fant en haug esker med diverse gaver som vi skulle hatt gjennom årene før han døde i fjor. Nå hadde hun ryddet i bokhyllene og skuffene hans, og en av de tingene som dukket opp var dette:


Det er uvisst hvor mange år kortet har lagt der, men det var morsomt å få det nå, et år etter at pappa døde. Nesten som en liten hilsen fra den andre siden.

Utpå kveldingen kom den virkelig spesielle opplevelsen. Jeg hadde nemlig fått for meg at siden det snart er Halloween, skulle Megan få et lite gresskar ved graven. Dette blir nok en ny bursdagstradisjon. Etter en relativt omfattende jakt etter et gresskar i rett størrelse, kom vi oss omsider til gravstedet. Jeg regnet med at dette ville bli siste gang vi var der før steinen, som vi på mandag fikk beskjed skulle komme opp før allehelgensdag, kom på plass. Overraskelsen var derfor stor da dette møtte oss i mørket.

For ordens skyld, etternavnet står der også.

Dette øyeblikket hadde jeg gruet meg til. Og plutselig var det der. På bursdagen min! Av alle dager. Jeg visste ikke helt om jeg skulle føle meg trist eller glad. For nå er det liksom gjort. Med steinen er det endelig. Ikke at mangel av stein på magisk vis ville ha bragt henne tilbake en dag..

Men nå er altså plassen til Megan komplett. Må bare få et lys i lykten og stelle istand til vinteren, så blir dette veldig bra. Det er godt å kunne pusle litt for henne der. Gjøre det fint. Hun ligger på et gravsted der pårørende virkelig gjør seg flid med gravene til sine kjære, kanskje spesielt akkurat på den delen hun ligger. Jeg synes det er så fint å se alle lysene og de forskjellige måtene folk pynter på. Her er det mange som har vært og fortsatt er høyt elsket.

Litt freaky er det å titte på gravsteinen til Megan og vite at selv om den er bare hennes nå, vil den også bli min en dag. Sikkert mannen sin også. Det er en rar følelse å vite at en dag vil navnet mitt også står der. Nesten ekkelt å tenke på. Jeg vil gjerne ha mange, mange bursdager til først!

Nå som steinen er på plass og oktober nesten over, føler jeg også at jeg klarer å se litt mer fremover. Litt godt det også. Kanskje mørketiden som kommer ikke blir så ille likevel? Kanskje blir det hyggeligere enn jeg trodde. Jeg har litt trua akkurat nå. Må bare jobbe meg gjennom bonus-bursdagsgaven fra minsten først. Forkjølelsen hans..

Med årene som baller på seg har jeg nemlig plutselig også fått immunforsvaret til en mygg..

 

Den tomme trappa

Minnedagen for våre små er overstått, lys er tent og har brent ned, og hjertet føles en smule lettere. For det er ikke til å stikke under en stol at minnedagen ble rar og full av følelser. Det ble en annerledesdag der alt gikk litt på tverke og livet generelt føltes litt feil. Fra starten av dagen da “Megan-kjedet” mitt røk til da vi sto på gravlunden i Oslo og jeg visste at vi egentlig skulle ha hatt henne med dit for første gang denne dagen. Isteden dro vi videre for å tenne lys på hennes grav. Det er ikke riktig!

Sånn for å passe på å få gjort alt det tøffe følelsesmessig på en gang, dro vi på onsdagen til firmaet som lager gravsteinen vår for å beskue steinen vi har kjøpt og bestemme de siste detaljene. Det er noe surrealistisk med å bestemme skrifttype, skriftfarge, minneord og dekor til din egen datters gravstein. Ja, faktisk til det som sannsynligvis også blir din egen gravstein. Det var med en rar følelse jeg dro derfra. Nå er alt bestemt. Alle avgjørelser jeg kan ta for henne er unnagjort. Det føles også relativt feil. Jeg skulle jo ha gjort så mye, mye mer.

Det ble definitivt et par filterdager denne uken, og dette passet jo bare helt perfekt med humøret.

Dagene etter onsdag har jeg fylt med hyggelige ting. Fordi jeg fortjener det (litt). Og fordi jeg vet at en ny, tung merkedag er rett rundt hjørnet. Fordi Snapchat hver eneste dag viser meg minner fra i fjor. Minner fra måneden jeg satt ved siden av sykesengen til pappa. Dag ut og dag inn. Bilder av hunder på fanget. Videoer av stemmen til pappa, en stemme som ble svakere og svakere. Og slitne selfier. Plutselig husker jeg hvor tøft det var å sitte der. Hvor tøft det var å se ham visne vekk. Hvor tøft det var å sitte og vente på at han skulle dø, uten å vite når det uunngåelige ville skje. Jeg kan fortsatt ikke fatte at det snart har gått et år siden jeg sto ved siden av sengen og så ham trekke sine siste åndedrag. Siden jeg la hånden på brystet hans og kjente hjertet hans slå for siste gang. Egentlig kan jeg ikke fatte at det i det hele tatt har skjedd. At jeg har stått og sett pappaen min dø. At han er borte for alltid. At jeg aldri skal se ham igjen. Aldri høre stemmen hans igjen.

Men innimellom slår det meg. På de merkeligste plasser og mest uante tidspunkt. Som når jeg går opp trappa til skolen. Trappa der han satte seg ned for å hvile etter fjorårets sommeravslutning. Den første og siste sommeravslutningen han noen gang var med på. Den siste gangen han var i Norge. Den siste gangen jeg ham i Norge faktisk. Innimellom kan jeg nesten se ham sitte der. Men trappa er tom. Likevel føler jeg ham på en rar måte. Der satt han. Han har sittet der.

Denne helgen handler om ham. Denne helgen er han ekstra nær. Jeg skal forsøke å fylle den med gode ting. Gode opplevelser. På søndag har det gått et år siden jeg sto der og så kroppen hans gi slipp, mens jeg hvisket til ham at det var greit. At han kunne hvile nå. At vi skulle klare oss og at vi ville ta han med oss videre i hjertene våre. Et år siden jeg for siste gang fikk si til ham at jeg var så inderlig glad i ham. Søndag skal være pappas dag. Søndag skal fylles med ting han likte. Vi skal spise kjøttkaker til middag og Magnum-is til dessert. Jeg skal se fotballkamp og drikke Heineken fra det samme glasset han pleide å drikke det fra da jeg var barn. Kanskje klarer jeg å trykke ned en liten slurk med whiskey også. Og litt melkesjokolade. Litt for pappa, og litt for meg. Det ville han ha likt. Jeg håper han ser oss og smiler litt ekstra denne søndagen.

Vemodige oktober

For noen betyr ikke oktober noe, annet enn at vi er enda lenger inne i høsten og enda nærmere vinteren. For meg er oktober så mye mer enn det. I barndommen var oktober positivt ladet. Å bikke over i denne måneden betydde glede og forventning. Det var nedtelling til bursdagen min på slutten av måneden. Det var flere familiefeiringer, med onkel, tante og farfar med bursdag i samme måned. Det var vennebursdager. Og altså min egen bursdag. Hvem husker vel ikke den sitrende spenningen når ens helt egen dag nærmet seg i barneårene?

Nå er oktober noe helt annet. Når man blir eldre er gjerne ikke bursdag like stas lenger. Dårlig med kiling i magen over nytt tall når man har bikket 40 i alle fall. Og verdisynet har kanskje også forandret seg litt, for i barndommen var det gjerne gavene som fristet aller mest. Nå er kanskje det mest hyggelige med bursdag at man blir husket akkurat denne dagen.

Nei, oktober handler ikke om bursdag, gaver og fest lenger. De siste årene har oktober for meg først og fremst vært bittersøt, fordi dette er måneden for å minnes de små som ikke fikk vokse opp. Måneden som drukner litt i rosa sløyfe-aksjonen. Måneden som for meg og mange andre foreldre rundt om i verden først og fremst er rosa og blå sløyfe.

I tillegg er oktober nå også måneden da jeg mistet pappa. For et år siden satt jeg i Texas og innså at han kom til å dø akkurat denne måneden. I bursdagsmåneden min. I minnesmåneden for alle barna som ikke fikk leve. Nå skulle det også for alltid stå som måneden da pappaen min gikk ut av tiden.

I dag er denne merkelige måneden altså her. Det er 1. oktober. En dato som er etset inn i minnet mitt for alltid. En dato som betyr starten på en måned full av følelser. En dato som plutselig fikk en helt ny og viktig betydning for meg i januar. En dato som plutselig ble etterlengtet. Et symbol på noe positivt. For denne datoen var også termindatoen til Megan.

Selv om jeg visste at hun kom til å komme før denne datoen, ble den fortsatt stående som et symbol. Som målet. Nå er det målet vi aldri nådde. Oktober ble dobbelt sorg og savn istedenfor glede. Hun som skulle være lyset i mørket er ikke her. Armene føles ekstra tomme akkurat nå. Samtidig er både hun og pappa ekstra tilstede i hele meg. De kjennes i hjertet. De ligger alltid på lur i underbevisstheten. Plutselig og ofte sniker de seg frem i en sang, en lyd, en lukt, et bilde eller et ord. Megan og pappa. Dette er den nye oktober. Måneden for å minnes. Godt og vondt på samme tid. Og plutselig er mørke, triste november nesten litt forlokkende..

Hei, der oppe!

I dag har jeg ikke følt for å rope hurra om noe som helst, helt til jeg opplevde noe litt spesielt i ettermiddag. Sikkert trivielt for de fleste, men jeg har lyst til å dele likevel.

For i ettermiddag surret et helikopter over huset vårt. Ikke noe fryktelig spesielt med det, men det hang såpass lenge at jeg til slutt måtte gå ut og titte. Om du har lest bloggen min en stund, vet du sikkert at jeg har et spesielt forhold til helikopter. Om du ikke kjenner historien min, så er det kort fortalt sånn at pappa, som døde i fjor høst, var helikopterpilot. Jeg har det litt i blodet.

Og da jeg kom ut og tittet opp, trodde jeg knapt mine egne øyne. Jeg måtte rett og slett blunke et par ganger. For der oppe, sammen med helikopteret, var det en merkelig regnbue på himmelen. Jeg har alltid likt regnbuer (hvem gjør vel ikke det), men etter graviditeten med Megan har de blitt ekstra spesielle for meg. Det har muligens noe med hvordan sangen «Rainbow» traff meg da hun fortsatt levde i magen min. Eller at jeg så på henne som en regnbue etter stormen. Som noe vakkert og positivt. Nesten mirakuløst. Hun var min lille regnbue.

I alle fall, selv om de fleste vil se på helikopteret og regnbuen som tilfeldigheter, så ga synet meg en god følelse. For hvem vet. Kanskje finnes det mer mellom himmel og jord enn vi aner. Og kanskje bestemte pappa og Megan seg for å sende meg et lite tegn akkurat i dag. Det er i alle fall en fin tanke.

Gaven full av hjertevarme

Da vi dro hjem fra USA tidligere denne uken, dro vi med en helt spesiell og verdifull gave i håndbagasjen. Nei, jeg snakker ikke om gull eller diamanter. Gaven er kanskje ikke det dyreste jeg eier. Men den er verdifull for hjerte og sjel. Og den er proppfull av hjertevarme, laget med masse kjærlighet.

Dette er virkelig en av de fineste og mest rørende gavene jeg noen gang har fått. For dette er et quilt laget av noen av pappas mest brukte t-skjorter. Laget av bonusmammas fantastiske bestevenninne, som også hadde et helt spesielt forhold til pappa. De kjente hverandre gjennom førti år, og han betydde like mye for henne som hun gjorde for ham. Dette er en dame som vi også har blitt veldig glad i, og som vi hadde gleden av å ha på besøk her i Norge for et par år siden.

Kort tid etter at pappa døde, dro hun fra Colorado til Texas for å være sammen med bonusmamma. Og mens hun var der dro hun ut alle t-skjortene til pappa. Og det var ikke få altså.. Blant dem plukket og sorterte hun møysommelig ut tre hauger, en til bonusmamma, en til lillesøster og en til meg. Disse tok hun med seg hjem med planen om å lage hver sin quilt til oss. Jeg var så heldig at hun laget mitt først, og det fikk jeg på selveste 4. juli. Dessverre ikke personlig levert, for jeg skulle så gjerne gitt henne en stor klem for denne gaven. Jeg vet at det kostet henne mye, både av tid og følelser. Det ligger en del tårer i dette quiltet.

Dette er uten tvil en gave som betyr mye for meg. Noe jeg kommer til å verdsette stort i årene fremover. Noe av det fineste jeg eier. Og definitivt verdt å vise frem i sitt helt eget blogginnlegg. Kanskje også til inspirasjon for andre. Det er jo unektelig en fin idé.

Jeg kan rett og slett ikke se på det uten å smile og bli varm om hjertet. Jeg kan fortsatt levende se for meg pappa i disse t-skjortene.

Aller mest betydning har kanskje disse t-skjortene fra pappas tid som helikopterpilot.

Jeg føler nesten at jeg har vokst opp med disse t-skjortene. Godt brukt gjennom mange år, helt fra barndommen min.

Likevel må de konkurrere med en til som absolutt favoritt.

Det er kanskje ikke så lett å se det, men denne t-skjorten har til og med en flekk på seg. Noe jeg vet at hun som laget den bekymret seg litt over, men jeg elsker det virkelig. Jeg elsker at det vises at den er godt brukt, og at det er pappa som er årsaken til flekken.

Jeg skal innrømme at nå som jeg har dette quiltet, så gleder jeg meg litt til høsten og kjøligere tider. Da skal jeg krølle meg sammen i sofaen og tulle minnene om og fra pappa rundt meg..

Et år med berg- og dalbane

Nå er det strengt tatt allerede 6. juli i Norge, men her jeg sitter på et tatoveringsstudio i en Dallas-forstad er det fortsatt 5. juli. Og på denne dagen flyr tankene stadig tilbake til samme dato for et år siden. Dagen som skulle vise seg å forandre livet mitt for alltid. Dagen jeg skjønte at jeg innen kort tid ville miste pappa. En dag hvor ordene «we need to talk to you» forandret en fantastisk og lykkelig sommerferie til usikkerhet og sorg.

5. juli 2018, tydeligvis litt sliten men fortsatt lykkelig uvitende om beskjeden som venter meg hjemme.

Denne dagen kom vi utpå kvelden hjem etter en dag full av shopping, klare for å slappe av med litt sushi og en flaske av favorittvinen. Den samme flasken som fortsatt står øverst oppe på kjøkkenskapet hos bonusmamma, fordi vin på ingen måte fristet etter beskjeden vi fikk denne kvelden.

For pappa var syk – igjen. Han hadde allerede prostatakreft som krevde behandling resten av livet på grunn av tilbakefall. Men dette var under kontroll, og han levde fint med det. Nå mistenkte de bukspyttkjertelkreft, muligens med spredning til leveren. De hadde visst om dette en liten stund, men ville ikke ødelegge første halvdel av ferien vår som besto av roadtrip fra California til Texas. Nå skulle pappa inn til biopsi dagen etter, og vi måtte få vite det. Både pappa, bonusmamma og mannen så på, eller prøvde å se på situasjonen med en viss optimisme. Dette skulle gå bra. Men akkurat som den gangen jeg som pur ung jente gikk i sirkler på stuegulvet og ba til høyere makter om at jeg ikke skulle miste min første kjærlighet, mens instinktet allerede visste hvilken beskjed som ville komme når telefonen ringte, visste jeg allerede at denne kampen ville bli for tøff selv for pappa.

Litt forvirring var det i starten, for pappa omtalte det stadig som skjoldbruskkjertelkreft. Håpet mitt var derfor at bonusmamma var den som sa feil ord, for dr. Google ga mye større håp når det gjaldt skjoldbruskkjertel enn bukspyttkjertel. Dessverre var det pappa som brukte feil norsk ord. Og denne historien er godt dokumentert på bloggen.

Det ble tøffe måneder for oss alle frem mot høsten. I oktober var han borte. Og i januar ble livet snudd på hodet igjen. Også relativt godt dokumentert. Den lille hemmeligheten som skjulte seg under kjolen min da vi begravde pappa i mars, gjorde sorgen lettere å bære. Megan var det lille lyset i mørket. Og så smalt det igjen. For fire uker siden sto vi, og ikke minst jeg, nok en gang midt i stormen. Og vinden har på ingen måte løyet enda. Dermed har savnet etter pappa kommet i andre rekke, egentlig helt siden det første tegnet til nytt liv kom i januar.

5. juli 2019, et år eldre (selv om det noen ganger føles som mye mer), utallige tårer fattigere og et par dype sår og arr rikere.

Først nå reflekterer jeg litt igjen. Det har jo vært ganske tydelig at han ikke er i huset her borte som han pleier. Jeg er ikke lenger den første som står opp og går ut i bassenget, jeg lar mann og barn gå først. For disse morgenstundene pleide det bare å være pappa og jeg som var oppe. Han med avisa si og jeg flytende på en bademadrass. Jeg orker ikke tanken på å stå opp og gå ut til ensomhet. Da vil fraværet bli ekstra tydelig. Det merkes godt at han ikke sitter i stolen sin foran TV. Vi har fortsatt ikke sett en Texas Rangers-kamp, noe som kanskje er like greit. Nå har mannen kontroll på fjernkontrollen. Ikke at det nødvendigvis er så mye bedre..

Og noen ganger, når vi sitter på TV-stua, slår det meg. Akkurat her døde han. Jeg vet nøyaktig, på flekken, hvor sykesenga hans sto. Og i går satt jeg akkurat der, i hans stol, og brøt plutselig ut i latter da jeg av en eller annen grunn fikk en episode fra tiden jeg var her i høst i hodet. Og jeg trengte ikke si mye før bonusmamma skjønte nøyaktig hva jeg tenkte på og vi begge lo så vi gråt. Og det var faktisk fint. Fint å kunne le av minnene, selv om det er minner fra deler av den tøffeste tiden jeg har opplevd. Nå som jeg er her, får jeg stadig sånne små glimt, eller flashbacks om du vil. Som i går på 4. juli, da vi alle satt rundt middagsbordet som hvert år på denne dagen. Og jeg husket at pappa satt der sammen med oss i fjor. I år manglet han. Isteden fikk jeg en av de fineste gavene jeg noensinne har fått, laget spesielt til meg av en familievenn som hadde et ekstra nært forhold til pappa. Laget med masse kjærlighet og sannsynligvis druknet i en haug av tårer langs veien. En gave så fin og spesiell at den fortjener sitt eget innlegg når jeg har fått fraktet den trygt hjem til Norge.

Selv om savnet etter pappa alltid vil være der, kjenner jeg at det begynner å bli en ny normal uten ham. Sorgen er ikke rå lenger, og savnet ikke konstant. Og de gode minnene går de såre og vonde en høy gang, noe som er godt å føle på. Når jeg tenker meg om, er det og det siste året verdt en liten skål eller tre fra flaska på toppen av skapet i kveld, et år senere. En skål for pappa, livet hans og den tapre kampen han kjempet, en for Megan – en smerte og et savn som fortsatt er rått og brutalt og en for evnen til å overleve selv den sterkeste stormen og den mest voldsomme berg- og dalbane.

Forskjellen i et år

Det fineste med å ha en blogg er kanskje muligheten du har til å gå tilbake og lese gamle innlegg. Innlegg du kanskje hadde glemt. Tanker og opplevelser som betydde noe da, men som kanskje går i glemmeboken etterhvert. I en blogg lever minnene for evig. Her om dagen gikk jeg av en eller annen grunn tilbake til arkivet for mai 2018, noe som vakte mange følelser. Litt glede, litt humring, litt irritasjon, litt gjenkjennelse og litt sorg. For selv om noe er likt, er det også mye som har forandret seg dette siste året. Ikke minst et par store ting som jeg slettes ikke så komme..

La oss begynne med likhetene. Som hvordan jeg i fjor gruet meg til å sende eldstemann på leirskole. Her var det déjà vu i år, da vi sendte jentungen avgårde. De samme følelsene om hvor fort tiden har gått, og minnet om hvor glad jeg var for at det fortsatt var lenge til de skulle avgårde sånn da de gikk i 1. og 2. klasse. Nå er det bare å vente på minstemanns tur om noen år.

Leirskole 2018 vs. 2019

Og likhetene stopper faktisk ikke der. For da eldstemann var på leirskole i fjor (riktignok i begynnelsen av juni), ble minsten, jentungen og jeg slått ut av et lumsk magevirus. I år gjorde forkjølelsen sitt inntog i heimen mens jentungen var borte. Disse ungene kommer ikke hjem FRA leirskole med smitte, de kommer hjem TIL smitte..

Sykdom 2018 vs. 2019

Så har vi noen vesentlige forskjeller. En irriterer litt mer enn andre. En sånn ting som gjerne er en evig kilde til irritasjon. Nemlig været. Dette ville normalt ha gått i glemmeboka, men takket være bloggen er den fantastiske våren (og sommeren) vi hadde i fjor dokumentert til evig tid. Jeg blir rett og slett sur når jeg ser tilbake. Sol, sol og atter sol. Og varme! Selfier av et smilende, brunt ansikt og brune legger på solsenga. Jeg var ute i godkroken store deler av dagen. Det var lykke og nytelse. Sånn er det definitivt ikke i år. Gråvær og en gradestokk som sjelden når opp til 20 grader er liksom ikke helt det samme. Dog er det kanskje en velsignelse at det er sånn akkurat nå, for det øyeblikket den faktisk bikker 20-tallet og sola skinner, da begynner denne kroppen med en ekstra person i faktisk å slite. Ganske ulikt meg, men sikkert ikke unormalt. Burde vel egentlig håpe på en kjølig sommer i år..

Maiværet 2018 vs. 2019

I fjor på denne tiden var det også slanking på gang. En kilde til irritasjon da, men kombinert med brunfargen ser jeg nå at jeg så mye livligere og freshere ut for et år siden. Jeg føler meg langt unna den personen i år. Slanke meg gjør jeg definitivt ikke! Nå eser det meste utover, samtidig som jeg føler meg slapp og gusten i huden. Bedre lykke neste år?

Fotokjerring 2018 vs. 2019

På denne tiden i fjor gledet jeg meg også til en sommer med masse familietid. Først og fremst tid med pappa, først her i Norge og så i USA. Jeg visste det ikke da, men livet mitt var allerede i ferd med å forandre seg for alltid mens jeg gikk her og gledet meg. For pappa var allerede syk. Og de ante allerede at det kunne dreie seg om noe veldig alvorlig, selv om den endelige diagnosen ikke kom før i juli. Og før dette visste jeg altså ingenting. Noe som sikkert var like greit. Jeg slapp noen ukers bekymring. Livet lekte før bomben smalt. Og nå er pappa borte. Livet blir aldri det samme. Jeg skal aldri glede meg til besøk fra ham igjen. Eller besøk hos ham. Neste gang vi kommer til Texas, er stolen hans tom. Jeg vet det så godt. Jeg får stadig og oftere flashbacks til det øyeblikket da han døde foran øynene mine. Til tomheten etterpå, både psykisk og fysisk. Likevel er det vanskelig å se for seg hvor rart og tomt det kommer til å føles å komme tilbake dit. Han var jo alltid der. I godstolen foran TV med sport, et gameshow eller en eller annen for meg uinteressant dokumentar på full guffe. Utenfor lesende på en svær blekke av en avis mens jeg fløt rundt i bassenget. Eller sittende på kjøkkenet med et smil og et hei når jeg som førstemann kom tuslende ut av soverommet om morgenen. Nei, den tomheten er vanskelig å tenke på. Livet blir aldri det samme igjen. For et år siden hadde jeg en pappa. En pappa jeg ikke visste jeg snart skulle miste. Nå har jeg kun minnene igjen. En sår og vond forskjell.

Pappatid 2018 vs. 2019

I år har jeg derimot noe helt annet. Noe som kom enda mer overraskende. Noe som kan bli veldig fint. Det lille mirakelet som vokser i magen min. Det har ofte vært sånn i vår familie, og da spesielt på farssiden, at når noen går ut av tiden, kommer nye til. Det finnes flere eksempler på det. Vi lurte faktisk på det den gangen i oktober. Hvor vil det komme et nytt lite menneske? Jeg var ikke et av alternativene. Isteden ga jeg vekk små babyklær som pappa hadde glemt å sende til oss for flere år siden. Vi trengte dem jo ikke! Jeg angrer litt på det nå..

Overraskelsen 2019

Men det er bagateller. Uviktig. Det viktigste er den som vokser der inne. Man kan faktisk lure på om det er en mening med det. For at det i det hele tatt vokser et menneske i magen min er på alle mulige måter et mirakel i seg selv. En gedigen overraskelse, et lite liv som har trosset alle odds frem til nå. Og når termin i tillegg faller ca. 3 uker før ettårsdagen for pappas bortgang, da blir det ekstra spesielt. Og samtidig litt sårt. For denne lille kommer aldri til å treffe morfaren sin. Denne gangen vil han ikke sitte i Texas, limt til telefonen sin mens han venter på oppdatering om fødsel. Denne gangen vil han ikke glemme å sende en eske babytøy, som bonusmamma tilfeldigvis vil finne i garasjen om noen år. Dette barnebarnet får han aldri se, aldri holde. Dette barnebarnet vil kun kjenne ham fra bilder og historier. Men likevel føler jeg at han på en måte er med. Forhåpentligvis passer han på oss. Kanskje var det også han som sendte dette mirakelet vår vei. Litt av en skruball, pappa!

Men hva annet kunne man egentlig forvente av en spøkefugl og baseballfan?

Follow my blog with Bloglovin

Hvor skal jeg begynne?

Jeg vet rett og slett ikke helt hvor jeg skal begynne dette blogginnlegget. Eller hva jeg i det hele tatt skal skrive. Men etter all skrivingen da pappa var syk, må jeg nesten «avslutte» dette kapittelet med noen ord om den fine helgen vi nettopp hadde i pappas minne.

En time forsinket kom vi omsider fram til Ålesund torsdag kveld, hvor vi ble gjenforent med amerikanerne våre. Veldig godt! Og litt følelsesladet. For sammen med dem var selvfølgelig også bagen med urnen til pappa. Nå var han hjemme, tilbake i barndomsbyen.

Fredag var det tid for urnenedsettelse. Og etter å ha kommet til en by tom for snø på torsdagen, våknet vi til en snøfull dag på fredagen. Moro for amerikanerne, ikke fullt så moro for meg som hadde flyktet fra snøen på Østlandet. Like fullt ble det en fin markering ved graven, med oss nærmeste og en håndfull venner av pappa som betydde ekstra mye for ham. Akkurat det betydde ekstra mye for meg også, at de tok seg tid til å komme og dele denne stunden med oss.

Selv om du hatet snøen – du er hjemme nå, pappa!

Etterpå dro hele gjengen på café for en matbit, kaffe og litt hyggelig samvær. Et godt avbrekk før stresset med å fikse det siste før lørdagens “Celebration of Life”. For det er ikke til å stikke under en stol at det ble hektisk. Jeg gikk litt rundt meg selv der en stund, og på et eller annet tidspunkt slo hjernen min seg helt av. Men med godt samarbeid og hjelpende hender kom vi i mål med både innkjøp og lokaler, og klokka halv to på natta var jeg også i mål med kakebaking.

Lørdag våknet vi til strålende sol. Det kunne ikke passet bedre. Det føltes virkelig som den skinte spesielt for pappa. Lokalene jeg hadde valgt kunne heller ikke passet bedre. Jeg visste det egentlig med en gang jeg begynte å planlegge denne dagen. At det var her vi måtte ha det. Disse lokalene ligger utrolig fint til nede ved sjøen, ikke langt fra der pappa vokste opp. Med panoramautsikt mot fjell og fjord, og holmen som pappa pleide å svømme til som barn. Da jeg kom inn der og så utsikten, visste jeg at jeg hadde valgt helt riktig. Det var ingen bedre plass å markere pappas liv enn akkurat her!

Da jeg startet planleggingen tenkte jeg at det kanskje kom rundt 50 gjester. Da det nærmet seg innså jeg at det fort kunne bli fler, muligens 70. Det var en smule overveldende da kjente, kjære, nære og mer ukjente flommet inn dørene. Det var mange klemmer og mange å hilse på. Såpass mange at det var noen jeg rett og slett ikke fikk hilst på også. For inn gjennom dørene kom det faktisk 80 stykker! Og det var så fint! At alle disse kom for å være sammen med oss, og for å minnes pappa. Det er fortsatt rørende å tenke på. Det var så mye varme og så mange fine ord.

Spesielt en tale gjorde ekstra inntrykk på meg. Da en av helsearbeiderne som fløy ambulansehelikopter sammen med pappa fortalte hvordan pappa gjerne tok seg av de pårørende mens de jobbet med pasientene. Dette var nytt for meg, og traff dypt inni hjerterota. Og da han fulgte opp med å fortelle hvordan jeg var pappas store svakhet, at han ville gjort hva som helst for meg, da knakk jeg. Det gjorde så godt å høre akkurat det. For i barndommen så hendte det nok at jeg følte at jobben hans kom foran meg. Men så var det kanskje ikke sånn likevel..

Ettermiddagen var komplett da jeg satt og tittet ut på utsikten mens summingen av stemmer fylte rommet, og jeg plutselig fikk øye på et helikopter i det fjerne. Helt i pappas ånd. Det var nesten så han var der. Han skulle ha vært der, midt blant alle disse menneskene som betydde og fortsatt (for oss andre) betyr så mye! Tenk at flere kom langveisfra bare for å være med disse timene en lørdags ettermiddag. Jeg er så takknemlig!

Så om noen av dere som var sammen med oss på lørdag leser dette (og det tror jeg noen av dere gjør), av hele mitt hjerte; TUSEN TAKK! Takk for at dere kom! Takk for varmen! Takk for klemmer! Takk for gode ord! Takk til dere som hjalp til med kakebaking og klargjøring! Takk til dere som delte deres minner om pappa med oss! Takk til dere som kom med eller sendte blomster! Og kanskje en ekstra takk til dere kollegaer/venner av pappa – det var skikkelig fint å se dere igjen! Bare takk, takk, takk! Vit at alt settes uendelig stor pris på!

Dagene etter minnestunden har nesten vært litt tåkete. Lufta gikk litt ut av meg da det var over, og jeg kjente plutselig hvor sliten jeg faktisk er. Planlegging og arrangering har vært psykisk krevende, men samtidig en god ting å gjøre. Jeg har trengt å gjøre noe for pappa. Og det er godt å kjenne at denne helgen ble helt riktig. Samtidig har jeg ikke klart å samle hodet og hjertet helt rundt det som skjedde fredag og lørdag enda. Jeg har ikke hatt tid. Resten av tiden i Ålesund gikk  selvfølgelig med til sightseeing. Vi måtte jo ta med fetteren min som aldri har vært der før til noen av de fineste plassene. Og akkurat dette føler jeg fortjener et helt eget innlegg. For vakrere by enn min finnes ikke!

Og etter vi kom hjem (nok en gang grundig forsinket) på mandag kveld, har det gått i ett med både sedvanlig hverdagsliv og en god del arbeid for å få huset klart til tre ekstra beboere. For nå skal bonusmamma, søster og fetter bo hos oss resten av tiden sin i Norge. Det blir hyggelig å ha dem her i noen dager, men jeg regner med at lufta går ut av meg den dagen de drar. Og da kan jeg kanskje la meg selv tenke og føle litt også.

Dette kjedet har jeg ventet lenge på. En del av deg alltid være med meg, pappa.

Follow my blog with Bloglovin

Og sånn går dagene..

Det går trått med skriving om dagen. Ikke fordi det ikke er noe å skrive om, men fordi jeg ikke føler for å trykke publiser på de tingene jeg faktisk skriver. Kanskje en dag, kanskje aldri.

Det som skal skje fremover er ganske altoppslukende, både livet selv og det som skal skje neste helg. Nå er jeg stort sett i mål med planlegging av minnestund/celebration of life for pappa. De siste detaljene faller på plass, og jeg kan senke skuldrene litt. Eller kanskje ikke. Kanskje ikke før neste søndag, når alt er over.

Det er rart å holde på med disse forberedelsene. Psykisk er det vanskelig. Sorgen kommer nærmere. Men så er det på et nivå ganske godt også. Å få gjøre dette til ære for pappa. Få tilbakemeldinger fra mennesker som vil være med. Sånne som er gode og vonde på samme tid. Men mest gode. Fordi det er trist at han er borte, men så godt å vite at så mange satte så veldig pris på ham. Og jeg gleder meg til å se disse menneskene neste helg. Familie, venner og gamle kollegaer (som strengt tatt passer like godt inn i kategorien venner). Jeg tror det vil gjøre litt godt for hjertet.

Men så er det som jeg har nevnt før, det vil bli ekstra tydelig at pappa er borte. Og det er sårt. Men jeg håper han vil få med seg denne dagen der oppefra en plass. Han ville ikke ha noe styr i forbindelse med sin bortgang. Vi skulle ikke kaste vekk penger på begravelse og alt det der. Og han hadde muligens protestert om vi hadde fortalt ham om denne minnestunden. Vi skulle altså ikke styre eller bruke penger på ham. Men kanskje er dette uansett mer for oss. Dessuten vet jeg at han hadde elsket det. Han hadde definitivt ønsket å være der selv. Han hadde vært i sitt ess! Nesten dumt vi ikke gjorde noe sånt tidligere..

Jeg hørte en sang på radioen før i dag, og den traff rett i hjertet. Rett i det såre punktet. For det er akkurat sånn det føles. Pappa skulle ha vært der!

It’s perfect outside its like god let me dial up the weather
Got the whole crew here, I ain’t seen some of them in forever
It’s one of those never forget it, better stop and take it in kinda scenes
Everything’s just right yeah except for one thing
You should be here, standing with your arm around me here
Cutting up, cracking a cold beer
Saying cheers, hey y’all it’s sure been a good year
It’s one of those moments, that’s got your name written all over it
And you know that if I had just one wish it’d
Be that you didn’t have to miss this
You should be here
You’d be taking way too many pictures on your phone
Showing them off to everybody that you know back home
And even some you don’t yeah
They say now you’re in a better place
And I would be too if I could see your face
You should be here, standing with your arm around me here
Cutting up, cracking a cold beer
Saying cheers, hey y’all it’s sure been a good year
It’s one of those moments, that’s got your name written all over it
And you know that if I had just one wish 
It’d be that you didn’t have to miss this
Aw you should be here
You’d be loving this, you’d be freaking out, you’d be smiling, yeah
I know you’d be all about what’s going on right here right now
God I wish somehow you could be here
Og sånn går altså dagene. Fulle av tanker. Fulle av følelser. Litt kaos. Litt forberedelser. Og veldig lite blogging. Forhåpentligvis kommer jeg sterkere tilbake når livet roer seg litt.
Fortsatt en enhjørning, bare en litt småforvirret og småstresset sådan..

 

Follow my blog with Bloglovin

Hei, pappa!

Det nærmer seg tre måneder siden pappa gikk bort. Både lenge og kort på samme tid. Mye har skjedd i  mellomtiden, og jeg har på et vis vent meg til at han ikke er der lenger. Likevel tar jeg meg selv i å tenke som om han fortsatt er der hver dag.

“I kveld tror jeg pappa ringer meg.”

“Nå er det lenge siden jeg har snakket med pappa, i kveld må jeg ringe!”

De første ukene etter at pappa døde gikk med til å prøve og glemme det som hadde skjedd. Fortsette livet som normalt. Så kom smellen og uker med dårlig form. Fortsatt merker jeg at jeg dytter vekk minnene om de siste dagene. Men etter at jeg i julen begynte å rydde i pappas ting på loftet til mamma, har realiteten og en slags aksept sakte sunket inn over meg. Jeg savner ham hver eneste dag, men likevel føler jeg en takknemlighet over at jeg hadde pappa så lenge. Eller at jeg hadde pappa i det hele tatt. Ingen av delene er noen selvfølge. Samtidig så føler jeg også en ny type nærhet til ham. Det er mulig at jeg er sprø (faktisk så er det mye mer enn en mulighet for akkurat det), men jeg liker å tro at han følger med oss.

Den ettermiddagen jeg kom frem til Texas, en liten måned før pappa døde, satt jeg ved siden av ham i senga og vi kom helt naturlig inn på dette med døden. Vi visste jo begge at det kom. Halvt på spøk og halvt på alvor ba jeg ham blinke litt med lysene våre innimellom, sånn at jeg visste at han var der. Kvelden etter han døde, blinket lysene på kjøkkenet i Texas, men etterpå ble det stille. Det var dårlig med tegn eller blinking etter jeg kom hjem til Norge. Helt til jeg en dag satt akkurat her jeg sitter nå og jobbet. Plutselig var det et kjapt blink i lysekronen over meg. Og jeg bare: “Hei, pappa!”

I tiden etterpå har det skjedd oftere. I forrige uke, da jeg nesten forgjeves prøvde å psyke meg opp til en treningsøkt, kom det et kjapt blink i spottene vi har i taket i stua. Vanligvis er det altså lysekrona, men nå var det de andre lysene, rett over den plassen jeg trener. Det føltes som en oppmuntring. “Kom igjen, jenta mi! Dette klarer du! Du er flink!” Og jeg satte i gang og trente det jeg var god for!

Og så var det lørdag kveld, da vi satt og drakk Solo (fordi det var lørdagstradisjon for pappa som barn, og faktisk noe av det siste han ba om å få smake før han døde. Dog er Solo vanskelig å oppdrive i USA..) mens vi så på “Hver gang vi møtes”. Jeg satt og fortalte mannen historien han sikkert har hørt før, om da pappa fløy Bobbysocks til Sykkylven tre dager etter seieren deres i MGP. Om hvor stas det var at han kom hjem med autografene til både Elisabeth Andreassen, Hanne Krogh og Rolf Løvland. Og midt oppi dette dukket følgende bilde opp på skjermen.

Blir kanskje kornete og uklart, men ser dere helikopteret i bakgrunnen? Det er pappa som sier hei til meg på en helt vanlig lørdagskveld!

Og lysekrona blinket!

“Hei, hei!”

Nå kan det godt være helt naturlige årsaker til denne blinkingen som kommer innimellom, men jeg liker å tro at det er pappa som sier hei. Og sprø som jeg er sier jeg altså alltid hei tilbake. Akkurat som jeg gjør hver gang jeg ser et helikopter. Jeg vet jo at det ikke er han som flyr det, men likevel: “Hei, pappa!”.

Det er også noe spesielt med å gå gjennom tingene hans. Han føles ekstra nær også da. Pappa sparte på en uendelig haug med papirer og kvitteringer i forbindelse med jobben sin som helikopterpilot. Faktisk har jeg funnet papirer og bøker som han har spart på helt siden han gikk på flyskole i USA på 70-tallet.

Mye går i søpla, men noen skatter beholdes.

Godt mulig jeg er snål som ikke klarer å kaste dette, men jeg husker så inderlig godt hvordan pappa satt og skriblet på papir mens han snakket i telefonen.

Det er godt å se at han har tatt vare på brev og tegninger jeg har sendt til ham.

Og midt oppe i alle papirene hans, fant jeg noen gamle kameraruller og negativer. Jeg ante en potensiell skatt, og leverte alt inn for å få det fremkalt. Jeg ble ikke skuffet. For det var ikke bare helikopter pappa tok bilder av (selv om det ikke er til å komme bort fra at det ble en del av sånt også).

Det var meg og sånne liksom..

Ved å gå gjennom tingene hans har jeg absolutt funnet en del bekreftelser på hvor glad han var i meg (ikke at jeg tvilte altså), selv om han var mye borte fra meg da jeg var barn. Svart på hvitt faktisk. Og det varmer så innmari!

Pappajente-lykke på høyt nivå. Uvurderlige skatter!

Pappa er ikke borte. Kroppen hans har kanskje blitt til støv, men sjelen flyr muligens rundt der ute et sted. Tanken er i alle fall fin. Jeg skal fortsette å sette pris på hvert eneste blink i lysekrona og alle andre mulige tegn der utenfra. Forhåpentligvis kommer jeg også til å finne flere skatter i tida fremover. Minner og ord som gjør at han føles ekstra nær. Små hilsener fra en pappa som for alltid vil leve videre i hjertet mitt.

Follow my blog with Bloglovin