Gaven full av hjertevarme

Da vi dro hjem fra USA tidligere denne uken, dro vi med en helt spesiell og verdifull gave i håndbagasjen. Nei, jeg snakker ikke om gull eller diamanter. Gaven er kanskje ikke det dyreste jeg eier. Men den er verdifull for hjerte og sjel. Og den er proppfull av hjertevarme, laget med masse kjærlighet.

Dette er virkelig en av de fineste og mest rørende gavene jeg noen gang har fått. For dette er et quilt laget av noen av pappas mest brukte t-skjorter. Laget av bonusmammas fantastiske bestevenninne, som også hadde et helt spesielt forhold til pappa. De kjente hverandre gjennom førti år, og han betydde like mye for henne som hun gjorde for ham. Dette er en dame som vi også har blitt veldig glad i, og som vi hadde gleden av å ha på besøk her i Norge for et par år siden.

Kort tid etter at pappa døde, dro hun fra Colorado til Texas for å være sammen med bonusmamma. Og mens hun var der dro hun ut alle t-skjortene til pappa. Og det var ikke få altså.. Blant dem plukket og sorterte hun møysommelig ut tre hauger, en til bonusmamma, en til lillesøster og en til meg. Disse tok hun med seg hjem med planen om å lage hver sin quilt til oss. Jeg var så heldig at hun laget mitt først, og det fikk jeg på selveste 4. juli. Dessverre ikke personlig levert, for jeg skulle så gjerne gitt henne en stor klem for denne gaven. Jeg vet at det kostet henne mye, både av tid og følelser. Det ligger en del tårer i dette quiltet.

Dette er uten tvil en gave som betyr mye for meg. Noe jeg kommer til å verdsette stort i årene fremover. Noe av det fineste jeg eier. Og definitivt verdt å vise frem i sitt helt eget blogginnlegg. Kanskje også til inspirasjon for andre. Det er jo unektelig en fin idé.

Jeg kan rett og slett ikke se på det uten å smile og bli varm om hjertet. Jeg kan fortsatt levende se for meg pappa i disse t-skjortene.

Aller mest betydning har kanskje disse t-skjortene fra pappas tid som helikopterpilot.

Jeg føler nesten at jeg har vokst opp med disse t-skjortene. Godt brukt gjennom mange år, helt fra barndommen min.

Likevel må de konkurrere med en til som absolutt favoritt.

Det er kanskje ikke så lett å se det, men denne t-skjorten har til og med en flekk på seg. Noe jeg vet at hun som laget den bekymret seg litt over, men jeg elsker det virkelig. Jeg elsker at det vises at den er godt brukt, og at det er pappa som er årsaken til flekken.

Jeg skal innrømme at nå som jeg har dette quiltet, så gleder jeg meg litt til høsten og kjøligere tider. Da skal jeg krølle meg sammen i sofaen og tulle minnene om og fra pappa rundt meg..

Et år med berg- og dalbane

Nå er det strengt tatt allerede 6. juli i Norge, men her jeg sitter på et tatoveringsstudio i en Dallas-forstad er det fortsatt 5. juli. Og på denne dagen flyr tankene stadig tilbake til samme dato for et år siden. Dagen som skulle vise seg å forandre livet mitt for alltid. Dagen jeg skjønte at jeg innen kort tid ville miste pappa. En dag hvor ordene «we need to talk to you» forandret en fantastisk og lykkelig sommerferie til usikkerhet og sorg.

5. juli 2018, tydeligvis litt sliten men fortsatt lykkelig uvitende om beskjeden som venter meg hjemme.

Denne dagen kom vi utpå kvelden hjem etter en dag full av shopping, klare for å slappe av med litt sushi og en flaske av favorittvinen. Den samme flasken som fortsatt står øverst oppe på kjøkkenskapet hos bonusmamma, fordi vin på ingen måte fristet etter beskjeden vi fikk denne kvelden.

For pappa var syk – igjen. Han hadde allerede prostatakreft som krevde behandling resten av livet på grunn av tilbakefall. Men dette var under kontroll, og han levde fint med det. Nå mistenkte de bukspyttkjertelkreft, muligens med spredning til leveren. De hadde visst om dette en liten stund, men ville ikke ødelegge første halvdel av ferien vår som besto av roadtrip fra California til Texas. Nå skulle pappa inn til biopsi dagen etter, og vi måtte få vite det. Både pappa, bonusmamma og mannen så på, eller prøvde å se på situasjonen med en viss optimisme. Dette skulle gå bra. Men akkurat som den gangen jeg som pur ung jente gikk i sirkler på stuegulvet og ba til høyere makter om at jeg ikke skulle miste min første kjærlighet, mens instinktet allerede visste hvilken beskjed som ville komme når telefonen ringte, visste jeg allerede at denne kampen ville bli for tøff selv for pappa.

Litt forvirring var det i starten, for pappa omtalte det stadig som skjoldbruskkjertelkreft. Håpet mitt var derfor at bonusmamma var den som sa feil ord, for dr. Google ga mye større håp når det gjaldt skjoldbruskkjertel enn bukspyttkjertel. Dessverre var det pappa som brukte feil norsk ord. Og denne historien er godt dokumentert på bloggen.

Det ble tøffe måneder for oss alle frem mot høsten. I oktober var han borte. Og i januar ble livet snudd på hodet igjen. Også relativt godt dokumentert. Den lille hemmeligheten som skjulte seg under kjolen min da vi begravde pappa i mars, gjorde sorgen lettere å bære. Megan var det lille lyset i mørket. Og så smalt det igjen. For fire uker siden sto vi, og ikke minst jeg, nok en gang midt i stormen. Og vinden har på ingen måte løyet enda. Dermed har savnet etter pappa kommet i andre rekke, egentlig helt siden det første tegnet til nytt liv kom i januar.

5. juli 2019, et år eldre (selv om det noen ganger føles som mye mer), utallige tårer fattigere og et par dype sår og arr rikere.

Først nå reflekterer jeg litt igjen. Det har jo vært ganske tydelig at han ikke er i huset her borte som han pleier. Jeg er ikke lenger den første som står opp og går ut i bassenget, jeg lar mann og barn gå først. For disse morgenstundene pleide det bare å være pappa og jeg som var oppe. Han med avisa si og jeg flytende på en bademadrass. Jeg orker ikke tanken på å stå opp og gå ut til ensomhet. Da vil fraværet bli ekstra tydelig. Det merkes godt at han ikke sitter i stolen sin foran TV. Vi har fortsatt ikke sett en Texas Rangers-kamp, noe som kanskje er like greit. Nå har mannen kontroll på fjernkontrollen. Ikke at det nødvendigvis er så mye bedre..

Og noen ganger, når vi sitter på TV-stua, slår det meg. Akkurat her døde han. Jeg vet nøyaktig, på flekken, hvor sykesenga hans sto. Og i går satt jeg akkurat der, i hans stol, og brøt plutselig ut i latter da jeg av en eller annen grunn fikk en episode fra tiden jeg var her i høst i hodet. Og jeg trengte ikke si mye før bonusmamma skjønte nøyaktig hva jeg tenkte på og vi begge lo så vi gråt. Og det var faktisk fint. Fint å kunne le av minnene, selv om det er minner fra deler av den tøffeste tiden jeg har opplevd. Nå som jeg er her, får jeg stadig sånne små glimt, eller flashbacks om du vil. Som i går på 4. juli, da vi alle satt rundt middagsbordet som hvert år på denne dagen. Og jeg husket at pappa satt der sammen med oss i fjor. I år manglet han. Isteden fikk jeg en av de fineste gavene jeg noensinne har fått, laget spesielt til meg av en familievenn som hadde et ekstra nært forhold til pappa. Laget med masse kjærlighet og sannsynligvis druknet i en haug av tårer langs veien. En gave så fin og spesiell at den fortjener sitt eget innlegg når jeg har fått fraktet den trygt hjem til Norge.

Selv om savnet etter pappa alltid vil være der, kjenner jeg at det begynner å bli en ny normal uten ham. Sorgen er ikke rå lenger, og savnet ikke konstant. Og de gode minnene går de såre og vonde en høy gang, noe som er godt å føle på. Når jeg tenker meg om, er det og det siste året verdt en liten skål eller tre fra flaska på toppen av skapet i kveld, et år senere. En skål for pappa, livet hans og den tapre kampen han kjempet, en for Megan – en smerte og et savn som fortsatt er rått og brutalt og en for evnen til å overleve selv den sterkeste stormen og den mest voldsomme berg- og dalbane.

Forskjellen i et år

Det fineste med å ha en blogg er kanskje muligheten du har til å gå tilbake og lese gamle innlegg. Innlegg du kanskje hadde glemt. Tanker og opplevelser som betydde noe da, men som kanskje går i glemmeboken etterhvert. I en blogg lever minnene for evig. Her om dagen gikk jeg av en eller annen grunn tilbake til arkivet for mai 2018, noe som vakte mange følelser. Litt glede, litt humring, litt irritasjon, litt gjenkjennelse og litt sorg. For selv om noe er likt, er det også mye som har forandret seg dette siste året. Ikke minst et par store ting som jeg slettes ikke så komme..

La oss begynne med likhetene. Som hvordan jeg i fjor gruet meg til å sende eldstemann på leirskole. Her var det déjà vu i år, da vi sendte jentungen avgårde. De samme følelsene om hvor fort tiden har gått, og minnet om hvor glad jeg var for at det fortsatt var lenge til de skulle avgårde sånn da de gikk i 1. og 2. klasse. Nå er det bare å vente på minstemanns tur om noen år.

Leirskole 2018 vs. 2019

Og likhetene stopper faktisk ikke der. For da eldstemann var på leirskole i fjor (riktignok i begynnelsen av juni), ble minsten, jentungen og jeg slått ut av et lumsk magevirus. I år gjorde forkjølelsen sitt inntog i heimen mens jentungen var borte. Disse ungene kommer ikke hjem FRA leirskole med smitte, de kommer hjem TIL smitte..

Sykdom 2018 vs. 2019

Så har vi noen vesentlige forskjeller. En irriterer litt mer enn andre. En sånn ting som gjerne er en evig kilde til irritasjon. Nemlig været. Dette ville normalt ha gått i glemmeboka, men takket være bloggen er den fantastiske våren (og sommeren) vi hadde i fjor dokumentert til evig tid. Jeg blir rett og slett sur når jeg ser tilbake. Sol, sol og atter sol. Og varme! Selfier av et smilende, brunt ansikt og brune legger på solsenga. Jeg var ute i godkroken store deler av dagen. Det var lykke og nytelse. Sånn er det definitivt ikke i år. Gråvær og en gradestokk som sjelden når opp til 20 grader er liksom ikke helt det samme. Dog er det kanskje en velsignelse at det er sånn akkurat nå, for det øyeblikket den faktisk bikker 20-tallet og sola skinner, da begynner denne kroppen med en ekstra person i faktisk å slite. Ganske ulikt meg, men sikkert ikke unormalt. Burde vel egentlig håpe på en kjølig sommer i år..

Maiværet 2018 vs. 2019

I fjor på denne tiden var det også slanking på gang. En kilde til irritasjon da, men kombinert med brunfargen ser jeg nå at jeg så mye livligere og freshere ut for et år siden. Jeg føler meg langt unna den personen i år. Slanke meg gjør jeg definitivt ikke! Nå eser det meste utover, samtidig som jeg føler meg slapp og gusten i huden. Bedre lykke neste år?

Fotokjerring 2018 vs. 2019

På denne tiden i fjor gledet jeg meg også til en sommer med masse familietid. Først og fremst tid med pappa, først her i Norge og så i USA. Jeg visste det ikke da, men livet mitt var allerede i ferd med å forandre seg for alltid mens jeg gikk her og gledet meg. For pappa var allerede syk. Og de ante allerede at det kunne dreie seg om noe veldig alvorlig, selv om den endelige diagnosen ikke kom før i juli. Og før dette visste jeg altså ingenting. Noe som sikkert var like greit. Jeg slapp noen ukers bekymring. Livet lekte før bomben smalt. Og nå er pappa borte. Livet blir aldri det samme. Jeg skal aldri glede meg til besøk fra ham igjen. Eller besøk hos ham. Neste gang vi kommer til Texas, er stolen hans tom. Jeg vet det så godt. Jeg får stadig og oftere flashbacks til det øyeblikket da han døde foran øynene mine. Til tomheten etterpå, både psykisk og fysisk. Likevel er det vanskelig å se for seg hvor rart og tomt det kommer til å føles å komme tilbake dit. Han var jo alltid der. I godstolen foran TV med sport, et gameshow eller en eller annen for meg uinteressant dokumentar på full guffe. Utenfor lesende på en svær blekke av en avis mens jeg fløt rundt i bassenget. Eller sittende på kjøkkenet med et smil og et hei når jeg som førstemann kom tuslende ut av soverommet om morgenen. Nei, den tomheten er vanskelig å tenke på. Livet blir aldri det samme igjen. For et år siden hadde jeg en pappa. En pappa jeg ikke visste jeg snart skulle miste. Nå har jeg kun minnene igjen. En sår og vond forskjell.

Pappatid 2018 vs. 2019

I år har jeg derimot noe helt annet. Noe som kom enda mer overraskende. Noe som kan bli veldig fint. Det lille mirakelet som vokser i magen min. Det har ofte vært sånn i vår familie, og da spesielt på farssiden, at når noen går ut av tiden, kommer nye til. Det finnes flere eksempler på det. Vi lurte faktisk på det den gangen i oktober. Hvor vil det komme et nytt lite menneske? Jeg var ikke et av alternativene. Isteden ga jeg vekk små babyklær som pappa hadde glemt å sende til oss for flere år siden. Vi trengte dem jo ikke! Jeg angrer litt på det nå..

Overraskelsen 2019

Men det er bagateller. Uviktig. Det viktigste er den som vokser der inne. Man kan faktisk lure på om det er en mening med det. For at det i det hele tatt vokser et menneske i magen min er på alle mulige måter et mirakel i seg selv. En gedigen overraskelse, et lite liv som har trosset alle odds frem til nå. Og når termin i tillegg faller ca. 3 uker før ettårsdagen for pappas bortgang, da blir det ekstra spesielt. Og samtidig litt sårt. For denne lille kommer aldri til å treffe morfaren sin. Denne gangen vil han ikke sitte i Texas, limt til telefonen sin mens han venter på oppdatering om fødsel. Denne gangen vil han ikke glemme å sende en eske babytøy, som bonusmamma tilfeldigvis vil finne i garasjen om noen år. Dette barnebarnet får han aldri se, aldri holde. Dette barnebarnet vil kun kjenne ham fra bilder og historier. Men likevel føler jeg at han på en måte er med. Forhåpentligvis passer han på oss. Kanskje var det også han som sendte dette mirakelet vår vei. Litt av en skruball, pappa!

Men hva annet kunne man egentlig forvente av en spøkefugl og baseballfan?

Follow my blog with Bloglovin

Hvor skal jeg begynne?

Jeg vet rett og slett ikke helt hvor jeg skal begynne dette blogginnlegget. Eller hva jeg i det hele tatt skal skrive. Men etter all skrivingen da pappa var syk, må jeg nesten «avslutte» dette kapittelet med noen ord om den fine helgen vi nettopp hadde i pappas minne.

En time forsinket kom vi omsider fram til Ålesund torsdag kveld, hvor vi ble gjenforent med amerikanerne våre. Veldig godt! Og litt følelsesladet. For sammen med dem var selvfølgelig også bagen med urnen til pappa. Nå var han hjemme, tilbake i barndomsbyen.

Fredag var det tid for urnenedsettelse. Og etter å ha kommet til en by tom for snø på torsdagen, våknet vi til en snøfull dag på fredagen. Moro for amerikanerne, ikke fullt så moro for meg som hadde flyktet fra snøen på Østlandet. Like fullt ble det en fin markering ved graven, med oss nærmeste og en håndfull venner av pappa som betydde ekstra mye for ham. Akkurat det betydde ekstra mye for meg også, at de tok seg tid til å komme og dele denne stunden med oss.

Selv om du hatet snøen – du er hjemme nå, pappa!

Etterpå dro hele gjengen på café for en matbit, kaffe og litt hyggelig samvær. Et godt avbrekk før stresset med å fikse det siste før lørdagens “Celebration of Life”. For det er ikke til å stikke under en stol at det ble hektisk. Jeg gikk litt rundt meg selv der en stund, og på et eller annet tidspunkt slo hjernen min seg helt av. Men med godt samarbeid og hjelpende hender kom vi i mål med både innkjøp og lokaler, og klokka halv to på natta var jeg også i mål med kakebaking.

Lørdag våknet vi til strålende sol. Det kunne ikke passet bedre. Det føltes virkelig som den skinte spesielt for pappa. Lokalene jeg hadde valgt kunne heller ikke passet bedre. Jeg visste det egentlig med en gang jeg begynte å planlegge denne dagen. At det var her vi måtte ha det. Disse lokalene ligger utrolig fint til nede ved sjøen, ikke langt fra der pappa vokste opp. Med panoramautsikt mot fjell og fjord, og holmen som pappa pleide å svømme til som barn. Da jeg kom inn der og så utsikten, visste jeg at jeg hadde valgt helt riktig. Det var ingen bedre plass å markere pappas liv enn akkurat her!

Da jeg startet planleggingen tenkte jeg at det kanskje kom rundt 50 gjester. Da det nærmet seg innså jeg at det fort kunne bli fler, muligens 70. Det var en smule overveldende da kjente, kjære, nære og mer ukjente flommet inn dørene. Det var mange klemmer og mange å hilse på. Såpass mange at det var noen jeg rett og slett ikke fikk hilst på også. For inn gjennom dørene kom det faktisk 80 stykker! Og det var så fint! At alle disse kom for å være sammen med oss, og for å minnes pappa. Det er fortsatt rørende å tenke på. Det var så mye varme og så mange fine ord.

Spesielt en tale gjorde ekstra inntrykk på meg. Da en av helsearbeiderne som fløy ambulansehelikopter sammen med pappa fortalte hvordan pappa gjerne tok seg av de pårørende mens de jobbet med pasientene. Dette var nytt for meg, og traff dypt inni hjerterota. Og da han fulgte opp med å fortelle hvordan jeg var pappas store svakhet, at han ville gjort hva som helst for meg, da knakk jeg. Det gjorde så godt å høre akkurat det. For i barndommen så hendte det nok at jeg følte at jobben hans kom foran meg. Men så var det kanskje ikke sånn likevel..

Ettermiddagen var komplett da jeg satt og tittet ut på utsikten mens summingen av stemmer fylte rommet, og jeg plutselig fikk øye på et helikopter i det fjerne. Helt i pappas ånd. Det var nesten så han var der. Han skulle ha vært der, midt blant alle disse menneskene som betydde og fortsatt (for oss andre) betyr så mye! Tenk at flere kom langveisfra bare for å være med disse timene en lørdags ettermiddag. Jeg er så takknemlig!

Så om noen av dere som var sammen med oss på lørdag leser dette (og det tror jeg noen av dere gjør), av hele mitt hjerte; TUSEN TAKK! Takk for at dere kom! Takk for varmen! Takk for klemmer! Takk for gode ord! Takk til dere som hjalp til med kakebaking og klargjøring! Takk til dere som delte deres minner om pappa med oss! Takk til dere som kom med eller sendte blomster! Og kanskje en ekstra takk til dere kollegaer/venner av pappa – det var skikkelig fint å se dere igjen! Bare takk, takk, takk! Vit at alt settes uendelig stor pris på!

Dagene etter minnestunden har nesten vært litt tåkete. Lufta gikk litt ut av meg da det var over, og jeg kjente plutselig hvor sliten jeg faktisk er. Planlegging og arrangering har vært psykisk krevende, men samtidig en god ting å gjøre. Jeg har trengt å gjøre noe for pappa. Og det er godt å kjenne at denne helgen ble helt riktig. Samtidig har jeg ikke klart å samle hodet og hjertet helt rundt det som skjedde fredag og lørdag enda. Jeg har ikke hatt tid. Resten av tiden i Ålesund gikk  selvfølgelig med til sightseeing. Vi måtte jo ta med fetteren min som aldri har vært der før til noen av de fineste plassene. Og akkurat dette føler jeg fortjener et helt eget innlegg. For vakrere by enn min finnes ikke!

Og etter vi kom hjem (nok en gang grundig forsinket) på mandag kveld, har det gått i ett med både sedvanlig hverdagsliv og en god del arbeid for å få huset klart til tre ekstra beboere. For nå skal bonusmamma, søster og fetter bo hos oss resten av tiden sin i Norge. Det blir hyggelig å ha dem her i noen dager, men jeg regner med at lufta går ut av meg den dagen de drar. Og da kan jeg kanskje la meg selv tenke og føle litt også.

Dette kjedet har jeg ventet lenge på. En del av deg alltid være med meg, pappa.

Follow my blog with Bloglovin

Og sånn går dagene..

Det går trått med skriving om dagen. Ikke fordi det ikke er noe å skrive om, men fordi jeg ikke føler for å trykke publiser på de tingene jeg faktisk skriver. Kanskje en dag, kanskje aldri.

Det som skal skje fremover er ganske altoppslukende, både livet selv og det som skal skje neste helg. Nå er jeg stort sett i mål med planlegging av minnestund/celebration of life for pappa. De siste detaljene faller på plass, og jeg kan senke skuldrene litt. Eller kanskje ikke. Kanskje ikke før neste søndag, når alt er over.

Det er rart å holde på med disse forberedelsene. Psykisk er det vanskelig. Sorgen kommer nærmere. Men så er det på et nivå ganske godt også. Å få gjøre dette til ære for pappa. Få tilbakemeldinger fra mennesker som vil være med. Sånne som er gode og vonde på samme tid. Men mest gode. Fordi det er trist at han er borte, men så godt å vite at så mange satte så veldig pris på ham. Og jeg gleder meg til å se disse menneskene neste helg. Familie, venner og gamle kollegaer (som strengt tatt passer like godt inn i kategorien venner). Jeg tror det vil gjøre litt godt for hjertet.

Men så er det som jeg har nevnt før, det vil bli ekstra tydelig at pappa er borte. Og det er sårt. Men jeg håper han vil få med seg denne dagen der oppefra en plass. Han ville ikke ha noe styr i forbindelse med sin bortgang. Vi skulle ikke kaste vekk penger på begravelse og alt det der. Og han hadde muligens protestert om vi hadde fortalt ham om denne minnestunden. Vi skulle altså ikke styre eller bruke penger på ham. Men kanskje er dette uansett mer for oss. Dessuten vet jeg at han hadde elsket det. Han hadde definitivt ønsket å være der selv. Han hadde vært i sitt ess! Nesten dumt vi ikke gjorde noe sånt tidligere..

Jeg hørte en sang på radioen før i dag, og den traff rett i hjertet. Rett i det såre punktet. For det er akkurat sånn det føles. Pappa skulle ha vært der!

It’s perfect outside its like god let me dial up the weather
Got the whole crew here, I ain’t seen some of them in forever
It’s one of those never forget it, better stop and take it in kinda scenes
Everything’s just right yeah except for one thing
You should be here, standing with your arm around me here
Cutting up, cracking a cold beer
Saying cheers, hey y’all it’s sure been a good year
It’s one of those moments, that’s got your name written all over it
And you know that if I had just one wish it’d
Be that you didn’t have to miss this
You should be here
You’d be taking way too many pictures on your phone
Showing them off to everybody that you know back home
And even some you don’t yeah
They say now you’re in a better place
And I would be too if I could see your face
You should be here, standing with your arm around me here
Cutting up, cracking a cold beer
Saying cheers, hey y’all it’s sure been a good year
It’s one of those moments, that’s got your name written all over it
And you know that if I had just one wish 
It’d be that you didn’t have to miss this
Aw you should be here
You’d be loving this, you’d be freaking out, you’d be smiling, yeah
I know you’d be all about what’s going on right here right now
God I wish somehow you could be here
Og sånn går altså dagene. Fulle av tanker. Fulle av følelser. Litt kaos. Litt forberedelser. Og veldig lite blogging. Forhåpentligvis kommer jeg sterkere tilbake når livet roer seg litt.
Fortsatt en enhjørning, bare en litt småforvirret og småstresset sådan..

 

Follow my blog with Bloglovin

Hei, pappa!

Det nærmer seg tre måneder siden pappa gikk bort. Både lenge og kort på samme tid. Mye har skjedd i  mellomtiden, og jeg har på et vis vent meg til at han ikke er der lenger. Likevel tar jeg meg selv i å tenke som om han fortsatt er der hver dag.

“I kveld tror jeg pappa ringer meg.”

“Nå er det lenge siden jeg har snakket med pappa, i kveld må jeg ringe!”

De første ukene etter at pappa døde gikk med til å prøve og glemme det som hadde skjedd. Fortsette livet som normalt. Så kom smellen og uker med dårlig form. Fortsatt merker jeg at jeg dytter vekk minnene om de siste dagene. Men etter at jeg i julen begynte å rydde i pappas ting på loftet til mamma, har realiteten og en slags aksept sakte sunket inn over meg. Jeg savner ham hver eneste dag, men likevel føler jeg en takknemlighet over at jeg hadde pappa så lenge. Eller at jeg hadde pappa i det hele tatt. Ingen av delene er noen selvfølge. Samtidig så føler jeg også en ny type nærhet til ham. Det er mulig at jeg er sprø (faktisk så er det mye mer enn en mulighet for akkurat det), men jeg liker å tro at han følger med oss.

Den ettermiddagen jeg kom frem til Texas, en liten måned før pappa døde, satt jeg ved siden av ham i senga og vi kom helt naturlig inn på dette med døden. Vi visste jo begge at det kom. Halvt på spøk og halvt på alvor ba jeg ham blinke litt med lysene våre innimellom, sånn at jeg visste at han var der. Kvelden etter han døde, blinket lysene på kjøkkenet i Texas, men etterpå ble det stille. Det var dårlig med tegn eller blinking etter jeg kom hjem til Norge. Helt til jeg en dag satt akkurat her jeg sitter nå og jobbet. Plutselig var det et kjapt blink i lysekronen over meg. Og jeg bare: “Hei, pappa!”

I tiden etterpå har det skjedd oftere. I forrige uke, da jeg nesten forgjeves prøvde å psyke meg opp til en treningsøkt, kom det et kjapt blink i spottene vi har i taket i stua. Vanligvis er det altså lysekrona, men nå var det de andre lysene, rett over den plassen jeg trener. Det føltes som en oppmuntring. “Kom igjen, jenta mi! Dette klarer du! Du er flink!” Og jeg satte i gang og trente det jeg var god for!

Og så var det lørdag kveld, da vi satt og drakk Solo (fordi det var lørdagstradisjon for pappa som barn, og faktisk noe av det siste han ba om å få smake før han døde. Dog er Solo vanskelig å oppdrive i USA..) mens vi så på “Hver gang vi møtes”. Jeg satt og fortalte mannen historien han sikkert har hørt før, om da pappa fløy Bobbysocks til Sykkylven tre dager etter seieren deres i MGP. Om hvor stas det var at han kom hjem med autografene til både Elisabeth Andreassen, Hanne Krogh og Rolf Løvland. Og midt oppi dette dukket følgende bilde opp på skjermen.

Blir kanskje kornete og uklart, men ser dere helikopteret i bakgrunnen? Det er pappa som sier hei til meg på en helt vanlig lørdagskveld!

Og lysekrona blinket!

“Hei, hei!”

Nå kan det godt være helt naturlige årsaker til denne blinkingen som kommer innimellom, men jeg liker å tro at det er pappa som sier hei. Og sprø som jeg er sier jeg altså alltid hei tilbake. Akkurat som jeg gjør hver gang jeg ser et helikopter. Jeg vet jo at det ikke er han som flyr det, men likevel: “Hei, pappa!”.

Det er også noe spesielt med å gå gjennom tingene hans. Han føles ekstra nær også da. Pappa sparte på en uendelig haug med papirer og kvitteringer i forbindelse med jobben sin som helikopterpilot. Faktisk har jeg funnet papirer og bøker som han har spart på helt siden han gikk på flyskole i USA på 70-tallet.

Mye går i søpla, men noen skatter beholdes.

Godt mulig jeg er snål som ikke klarer å kaste dette, men jeg husker så inderlig godt hvordan pappa satt og skriblet på papir mens han snakket i telefonen.

Det er godt å se at han har tatt vare på brev og tegninger jeg har sendt til ham.

Og midt oppe i alle papirene hans, fant jeg noen gamle kameraruller og negativer. Jeg ante en potensiell skatt, og leverte alt inn for å få det fremkalt. Jeg ble ikke skuffet. For det var ikke bare helikopter pappa tok bilder av (selv om det ikke er til å komme bort fra at det ble en del av sånt også).

Det var meg og sånne liksom..

Ved å gå gjennom tingene hans har jeg absolutt funnet en del bekreftelser på hvor glad han var i meg (ikke at jeg tvilte altså), selv om han var mye borte fra meg da jeg var barn. Svart på hvitt faktisk. Og det varmer så innmari!

Pappajente-lykke på høyt nivå. Uvurderlige skatter!

Pappa er ikke borte. Kroppen hans har kanskje blitt til støv, men sjelen flyr muligens rundt der ute et sted. Tanken er i alle fall fin. Jeg skal fortsette å sette pris på hvert eneste blink i lysekrona og alle andre mulige tegn der utenfra. Forhåpentligvis kommer jeg også til å finne flere skatter i tida fremover. Minner og ord som gjør at han føles ekstra nær. Små hilsener fra en pappa som for alltid vil leve videre i hjertet mitt.

Follow my blog with Bloglovin

Når julestemningen uteblir

Denne julen har så langt vært enda mer «annerledes» enn jeg trodde den ville bli. Jeg regnet nok med at jeg ville merke savnet etter pappa, men jeg trodde faktisk ikke det ville bli så fremtredende, siden vi tross alt ikke hadde feiret jul sammen siden tidlig på 2000-tallet. Men dette er like fullt min første jul uten pappa. Og den feires i hjembyen vår, som selvfølgelig er full av minner. Hvor enn jeg er så er det noe som minner meg om ham. Steder, mennesker, ting vi har gjort sammen. Det føles både godt og vondt på samme tid. Jeg kjenner på glede over det som har vært, samtidig som jeg kjenner på et voldsomt savn. Jeg har lyst å snakke med ham, men det kan jeg jo ikke. Pappa er fortsatt på kontaktlisten på mobilen min, men ringer jeg så vil han aldri mer svare. Det er så sårt.

Jeg føler at han er med meg her i hjembyen denne julen. Og jeg trekkes tilbake til fordums juler, da julen var mamma, pappa, besteforeldre, onkler, tanter og søskenbarn. Min barndoms juler, da lykken var en pappa som hadde litt fri, lukten av juletre, knekking av nøtter og lystenning på gravstedet sammen med pappa. Jeg kan fortsatt kjenne den grøssende, gode følelsen i kroppen over alle lysene på den mørke kirkegården. Den andektige gleden jeg alltid følte, litt rørt og full av forventninger til julekvelden.

Et lite dypdykk i et fotoalbum brakte meg rett tilbake til julen 1982..

Å tenne lys på julaften er en tradisjon jeg tviholder på. Også i år sto jeg på gravstedet på julaften ettermiddag. Først hos mormor og morfar. Mens klokkene kimte på slutten av en av julaftens gudstjenester, sto jeg og kranglet med lyset i regn og kraftige vindkast. Det aner meg at lyset slokket med en gang jeg snudde ryggen til.. Så gikk turen til neste gravsted og lystenningen jeg gruet meg litt til. For ved graven til farmor og farfar skal også pappa snart ligge. Lyset som ble tent der var vel så mye for ham som for dem. Og tårene som falt var helt og holdent for pappa. Heldigvis var det lettere å få tent lys her, og jeg har troen på at det brant i alle fall et stykke ut i julekvelden.

Om et par måneder hviler også pappa her.

Men selv ved denne viktige tradisjonen uteble julestemningen. Verken ribbelukt eller det å pynte seg til julemiddag og julekveld kunne vekke det til live. Joda, kvelden var vellykket den altså. Det var spenning og glede for de små, og det gledet meg å se hvor glade de ble for gavene de fikk. Men det stoppet liksom der.

Julenissebesøk er alltid populært. Bare så synd at pappaen alltid går glipp av det..

Nei, denne julen er definitivt annerledes. Det er pappa som opptar mye av tankene mine. Han er med meg hele tiden. Når vi kjører forbi barndomshjemmet hans. Når vi kjører forbi huset «han» bygget. Når jeg klemmer mennesker som har stått ham nær. Og ikke minst, når ambulansehelikopteret som han fløy i så mange år dundrer over taket vårt. Jeg hører det lenge før det kommer så langt. Spisser ører som en hund, stopper opp og går til vinduet. Aldri er pappa så nær som da. Jeg kan nesten se for meg at han sitter bak spakene. Å, som jeg skulle ønske det var sånn! At jeg bare kunne stikke innom basen og besøke ham som jeg alltid gjorde når han var på vakt og jeg savnet ham. Nå er den verden som før var så kjent, plutselig så fremmed. Det er trist, men også godt, når lyden og synet av et helikopter fyller hjertet med både gode minner og vemod. Pilotdatteren i meg lever definitivt i beste velgående.

Dette er den første julen av (forhåpentligvis) mange som pappa ikke lenger er en levende del av livet mitt. Den første julen jeg ikke snakker med ham, noe som ble veldig tydelig da jeg snakket med familien i USA i går. Han var ikke der. Tomrommet var så tydelig. Men heldigvis, han lever videre i hjertene våre. Jeg er på mange måter veldig lik pappa, og det er jeg stolt av (selv om det ikke nødvendigvis er bare positive likheter). Han er med meg hver dag. Han lever i beste velgående i hjertet mitt, og i 42 år med minner. Og dem er jeg veldig, veldig takknemlig for!

Med hjertet i magen

Dette blir et helt annet innlegg enn jeg hadde planlagt. For det skulle være positivt. Veldig positivt. Om desember og alt det hyggelige denne måneden bringer. For jeg startet måneden så veldig optimistisk. Før 1. desember var lys ute og i vinduer, julegardiner og diverse pynt på plass. Fordi det var koselig. Fordi det ga meg glede. Glede ga også den første dagen i desember meg, med besøk av en god venninne som jeg ser så alt for sjelden etterfulgt av en tur på julemarked med familien. At det var lørdag akkurat den dagen var heller ikke feil..

En liten bit førjulsmagi.

Søndagen var roligere, men likevel fin. For det gjør alltid noe med humøret og stemningen når treet med det rare i kommer opp i stua. Ja, vi er tidlig ute i år. Men det driter jeg i. Rett og slett. For akkurat nå finner jeg litt glede og ro i sjelen av akkurat dette.

Treet med det rare i. Fullt av minner fra merkedager og reiser. Fint for hjerte og sjel.

Jeg trodde at jeg skulle klare å holde på helgens gode følelse, men i går traff livets realiteter meg med et brak. Hjertet er nok en gang solid plassert en plass mellom brystkassa og magen. Alt verker. Fordi julen på ingen måte er som den skal være i år. Fordi pappa er borte. Fordi jeg ikke trengte å kjøpe julegave til ham. Fordi jeg ikke kunne skrive «morfar» på konvolutten til årets julekort. Fordi jeg kjenner stikket i hjertet flere ganger hver dag, når jeg tenker at jeg må ringe og fortelle pappa et eller annet. Fordi jeg etter et nanosekund husker at det kan jeg jo ikke. Jeg får aldri snakke med ham igjen. Aldri høre stemmen hans igjen. 45 dager har gått siden jeg var sammen med ham for siste gang. Siden jeg strøk ham over kinnet og kysset ham på den så alt for kalde pannen. 45 dager siden jeg sa farvel for siste gang.

Når screenshots fra bryllupsvideoen plutselig blir en uvurderlig skatt. Tenk at jeg ikke visste før nå hvor stolt pappa faktisk var den dagen for 11 år siden.

Jeg har lest at tiden mellom 3-9 måneder etter et dødsfall ofte kan være de vanskeligste (dronningen av Google her altså). Jeg er 1 1/2 måned inne i livet uten pappa. Hvis dette stemmer, gruer jeg meg enormt til de neste månedene. For frem til nå har jeg kanskje vært mest nummen. Kanskje fortrengt litt. Nå føles det litt som om jeg er på vei ut av tåken. Savnet er tydeligere. Hjertet verker litt ekstra. Og i går ble jeg en liten stund fullstendig overveldet. Helt ut av det blå. Jeg skulle bare kjøpe meg et julekrus med en dompap på. Fordi disse søte små fuglene får meg til å tenke på pappa. Han lovet jo å komme på besøk som en fugl, selv om vi ikke helt avklarte om det skulle være spurv, kråke, due eller dompap. Men jeg liker tanken på disse søte, små fuglene med røde brystkasser. Og et navn som kan minne om pappa.

Dompap(pa)!

Ved siden av dette kruset hang en rekke kopper med tekst på. Rettet mot foreldre og besteforeldre. Blikket mitt festet seg raskt på dem som hadde tekst med «pappa» og «morfar». Ut av det blå føltes det som om jeg fikk et slag i brystet. Jeg mistet pusten et sekund, og plutselig rant tårene. Foran et stativ fullt av kopper på Europris slo en flodbølge av savn og realitet over meg. Jeg kan aldri kjøpe en sånn kopp til pappa mer! Ikke at jeg nødvendigvis hadde gjort det uansett. Men det var fint å ha muligheten til å kjøpe små gaver til ham. Det var fint å ha ham! Og savnet etter ham blir visst bare større og større etterhvert som tiden går.

Jeg vet at pappa ikke vil at jeg skal sørge. Men det er lettere sagt enn gjort. I dag drukner jeg. Hjertet verker og klumpen i halsen blir større og større. Jeg burde kanskje bare la tårene flomme. Slippe dem ut. Kanskje kjenne på en letthet etterpå. Men det passer ikke akkurat nå. Så jeg holder igjen. Til jeg bare skal være hjemme. Uten sminke.

Pappa har selvfølgelig fått plass i treet med det rare i.

Fordi jeg vet at pappa vil det, skal jeg nok snart få hodet over vannet igjen. Se det positive. Være glad. For jeg tror fortsatt at denne måneden kan bli veldig bra. Jeg vet at positive ting snart vil skje. Og jeg trenger det. Dette året har vært vanskelig. I alle fall det siste halvåret. De fem månedene som har gått siden vi fant ut at pappa var syk. Så kort tid, men tøft nok for mange år. Jeg ønsker meg virkelig en fin siste måned av 2018. Jeg ønsker meg hygge, kos og harmoni. Fine stunder sammen med de nærmeste. Gå ut av dette året som skulle bli pappas siste på en god måte. Det hadde også han ønsket for meg og oss.

Men akkurat i dag kan jeg ikke gjøre så mye annet enn å kjenne på savnet. Sånn må det kanskje være innimellom. Det er vondt, men litt fint likevel. Fordi savnet er et uttrykk for kjærligheten..

Lilla for bukspyttkjertelkreft

Oktober er rosa for brystkreft. November farges blå for prostatakreft. Men visste du at denne måneden også har en annen farge? At det også er måneden for å få en annen kreftform frem i lyset. Lilla for bukspyttkjertelkreft. Ganske ironisk egentlig, at begge disse kreftformene markeres i samme måned. For dette er nemlig de to kreftformene pappa hadde. Praktisk å få samlet disse i samme måned kanskje. Og akkurat i dag, 15. november, er World Pancreatic Cancer Day, eller bukspyttkjertelkreftdagen. Dette markeres verden over, selv om det går litt under radaren i forhold til alle rosa og blå sløyfer. I dag oppfordres man til å kle seg i lilla og bygninger rundt i verden blir opplyst i samme farge for å sette lys på denne vanskelige kreftformen.

Jeg fant ikke den lilla genseren som jeg trodde jeg hadde, men neglene er i alle fall lilla for min kjære pappa.

Før pappa fikk diagnosen bukspyttkjertelkreft visste jeg lite om denne kreftformen. Jeg visste bare at det var en alvorlig diagnose og at flere kjente mennesker har dødd av denne krefttypen. Nå vet jeg naturlig nok mer. Mye mer enn jeg noen gang ønsket. Bukspyttkjertelkreft er en snikende og skummel krefttype. Og prognosene når man får diagnosen er ikke av den positive sorten. Ytterst få blir friske, de fleste dør innen et år. Er det spredning varer det ofte ikke mer enn 3-6 måneder. Dystre utsikter med andre ord. Og det er nettopp derfor det er viktig å ha en sånn dag, eller en sånn måned, med litt ekstra fokus på denne fryktelige sykdommen. Man trenger mer forskning på dette, og man trenger metoder for å oppdage denne krefttypen tidligere. For nå får de fleste diagnosen når det allerede er alt for sent.

Pappa ville som nevnt tidligere at jeg skulle skrive om det som skjedde med ham og oss. Jeg må holde meg til min rolle som pårørende, for hva han egentlig gikk gjennom er vanskelig å vite. Men at denne krefttypen er aggressiv og brutal, det er det ingen tvil om.

Jeg har lenge vært bekymret for pappas helse. For noen år siden fikk han nemlig prostatakreft. Full krisemaksimering. Nå i ettertid var det egentlig «a piece of cake», selv da han etter ca. 5 år fikk tilbakefall og beskjed om at han aldri ville bli frisk. Vi snakket litt om døden da, planla litt og forberedte oss litt. Men så hadde hormonsprøyter veldig god effekt, og alt så plutselig lysere ut. De siste årene har han fått hormonbehandling og tatt prøver for å måle PSA-nivået hvert halvår. Jeg har ventet like nervøst på disse resultatene hver gang. Det har vært nervepirrende og vanskelig. Men hver gang har prøvene lagt på null komma noe, som er godt innenfor normalen. Lettelsen har vært like stor hver gang. Så også i sommer, da jeg nervøst spurte pappa om prøveresultatet etter at han hadde vært hos legen. Han virket kanskje litt rar da han svarte, men i lettelsen tenkte jeg ikke noe mer over det og plasket videre i bassenget.

Et par dager etter ble lettelsen snudd til en mye større bekymring. Datoen sitter som spikret i hukommelsen. 5. juli. Dagen da livet ble snudd på hodet. Da vi glade og fornøyde kom hjem på kvelden med sushi og en flaske av favorittvinen. Da vi litt overrasket så at bilen til fetteren min sto utenfor, men tenkte at det var jo hyggelig. Helt til vi kom ut på kjøkkenet hvor pappa og stemor satt og ventet, og fikk beskjed om at fetteren min skulle passe på barna mens de snakket litt med oss. Hjertet mitt sank umiddelbart, og har fortsatt ikke kommet på plass der det egentlig skal være. Jeg skjønte at noe var veldig galt.

Det viste seg at de hadde visst siden før de kom til Norge i juni at noe var galt med pappa, og at det sannsynligvis dreide seg om bukspyttkjertelkreft med spredning til leveren. For å ikke ødelegge ferien vår, hadde de valgt å ikke si noe til oss, selv om flere andre av de nærmeste visste det. Men nå skulle pappa inn til biopsi, vi var der og vi måtte få vite. En uke senere fikk vi bekreftelsen, mistankene stemte. Allerede før vi reiste hjem fikk pappa sin første cellegiftkur. Legene håpte dette ville kjøpe ham måneder og kanskje år. Jeg konfererte med dr. Google, og klarte ikke å se like positivt på det. Jeg håpte på 6 måneder, men fryktet at pappa ville være borte før jul. Kanskje til og med før bursdagen min i oktober. Jeg fikk dessverre rett i forhold til begge. Cellegift hjalp ikke. Kroppen taklet det ikke. Det ble fort stopp fordi pappa gikk ned alt for mye i vekt. Håpet var å operere inn en sonde for å få i ham mer næring, men da det skulle gjøres oppdaget de at kreften hadde spredd seg ytterligere. Det var ikke mer å gjøre. 24. september fikk jeg beskjeden. Skulle jeg komme så måtte det bli nå. Jeg kunne ikke vente. Sannsynligvis hadde pappa max. et par uker igjen. Et par dager senere befant jeg meg i Texas, og resten er vel egentlig behørig dokumentert her. Han holdt ut litt lenger enn forventet, og jeg fikk 23 dager med ham før han forlot oss.

Det var utrolig tøft å se hva kreften gjorde med ham. Han var blant de heldige og hadde ikke store smerter, i alle fall klaget han ikke. Morfin trengte han bare de aller siste dagene. Det verste var å se hvor tynn han ble. Tynn og svak. Nesten hjelpeløs. Jeg trodde han hadde vært tynn før, for pappa var litt «beinrangel». Og da jeg dro fra ham i sommer var han ekstra tynn. Likevel er jeg overrasket over hvor mye tynnere det faktisk var mulig å bli. For å virkelig dokumentere hvor fryktelig bukspyttkjertelkreft er, burde jeg egentlig delt et bilde som viser hvordan han så ut. Men det vil jeg rett og slett ikke. Bare tenk dere en voksen mann på over 1.80, og en vekt på 30-tallet en plass. Vi har vel alle sett bilder av krigsfanger.. Det var så vondt å se den sterke pappaen min redusert til ingenting. Se ham visne foran meg. Livet som forsvant fra øynene. Den kritthvite huden til ham som pleide å være så brun. Skinn og bein.

Det er for sent for pappa. Selv om han hadde jevnlige kontroller og undersøkelser på grunn av andre helseplager, gikk denne kreften under radaren. Vi aner ikke hvor lenge dette fikk utvikle seg uoppdaget i kroppen hans, men den var aggressiv. Litt over 3 måneder fikk han fra endelig diagnose. 14 uker, eller ganske nøyaktig 100 dager. Det er ingenting. Blunk, og det er over. Han hadde så mye mer å gi, så mye å leve for. Vi skulle hatt ham her så mye lenger. Sånn ble det ikke. Men kanskje, med mer forskning, vil flere i fremtiden overleve denne styggedommen. Kanskje kan overlevelsesraten gå opp også for bukspyttkjertelkreft. Kanskje kan det i fremtiden finnes en kur, så andre slipper å gå gjennom det pappa, vi og mange andre har gått og kommer til å gå gjennom. Det er lov å håpe!

#sykdom #kreft #bukspyttkjertelkreft #pknn #pancreaticcancer #PANCaware #DemandBetter #WPCD #pårørende #familie #pappa

Svak

Om du noen gang lurte på om dette er en rosablogg eller ikke, så vil dette innlegget sannsynligvis avkrefte det en gang for alle. En svart syteblogg derimot.. Jeg føler virkelig at denne bloggen har beveget seg i en negativ retning de siste månedene, og jeg misliker det av flere grunner. For det første vil jeg ikke være en sånn blogger som bare klager. Men så er det også litt vanskelig å finne morsomme og hyggelige ting å skrive om når livet føles mest trist og kaotisk. For jeg er en sånn som skriver mest og best fra hjertet. Og sånn er det i hjertet mitt for tiden. Jeg beveger meg i en negativ retning. Og jeg vil ikke! Jeg liker det ikke, og jeg prøver å dytte det unna. Jeg klarte det en liten stund, men etter farsdagen har de siste ukene omsider tatt meg igjen. Og det suger!

Syk, trist og svak. Helt uten filter. Plutselig ser jeg 20 år eldre ut.

Nå har det gått tre uker siden jeg kom hjem, snart fire uker siden pappa døde. Og jeg trodde at livet og jeg skulle være tilbake til normalen nå. Planen min var å «tillate meg selv» å ta det litt med ro, lande litt etter den tøffe måneden i USA og bearbeide det jeg hadde vært gjennom de to første ukene etter hjemkomst. For man kan jo sette en tidsfrist på bearbeiding av sorg, akkurat som man kan sørge på kommando. Jeg leser jo selv hvor feil dette blir. Men ut fra tidligere erfaring trodde jeg at det var dette som skulle til. For etter hvert lite liv jeg har mistet, har de første ukene alltid vært de tøffeste. Selvfølgelig hadde jeg glemt at mye av dette sannsynligvis også hang sammen med kroppslige forandringer. Og det er jo ikke tilfelle nå. Så da jeg kom hjem kjente jeg ikke på denne overveldende sorgen som jeg trodde skulle komme. Joda, jeg var redusert og det førte fort til sykdom, og det har egentlig vært det jeg har slitt mest med. Sorg og savn har vært mer perifert. Allehelgensdag dro jeg som vanlig på arrangementet Hjertefred. Dette er alltid godt for hjertet, og treffer punkter i meg hvert eneste år. I år trodde jeg at det skulle vekke noe mer i meg, at sorgen skulle komme veltende. Isteden. Ingenting.

Engler og vakker stemning, men følelsene lot vente på seg.

Så kom farsdag. Og der kom de siste ukene plutselig tilbake og bet meg bak. Tre uker etter at pappa døde kom savnet virkelig veltende over meg. Og kombinert med denne seige sykdommen som suger ut alt jeg måtte ha av overskudd fikk det meg helt ut av balanse. Alle dagligdagse og automatiske gjøremål koster plutselig alle krefter jeg har. Bare å komme seg opp fra senga og inn i dusjen er en kamp. Når jeg ikke finner luen til minsten i barnehagen er jeg på nippet til å hylgrine. Jeg vil helst bare være helt alene. Uten å måtte gjøre noe. Uten å tenke noe. Uten ansvar. Kroppen og hjertet verker. Jeg klarer ikke lenger å henge med på livet rundt meg. Alt jeg vil er å komme meg gjennom dette og bli meg selv igjen. Ikke føle meg hjelpeløs, udugelig og svak, som en klump rundt foten til familien. Orke og klare igjen. Være glad igjen. Se positiviteter igjen.

For det skjer faktisk positive ting også. Som at vår trofaste oppvaskmaskin tok kvelden denne uka.

For jeg ønsket meg virkelig en ny..

Nei, det var faktisk ikke positivt i det hele tatt. Men det er positivt at vi har fått huset i orden sånn som vi ville. Og at det har skjedd før planen. Og det igjen har ført med seg andre små positiviteter, dog gjenstår det å se om det fører til ønsket resultat. Sånn livet er nå har jeg mine tvil, for det er mye et skritt frem og to tilbake. Kanskje ti tilbake til og med.

Og jeg har kommet i gang med planlegging av «begravelse» for pappa neste år, og har fått noen gode svar også der. Det er uvirkelig og vondt å sitte og planlegge sånt, men det er på en måte godt også. I alle fall når jeg ser at det kan løse seg til det beste. For det er mye som skal gå i orden når man skal bringe noen «hjem», og det er tungvint når planleggingen skal foregå på to sider av Atlanterhavet. Og det er vondt å vite at jeg ikke får vært med på den amerikanske delen av dette. Alt dette påvirker meg nok også vil jeg tro. Thanksgivinghelgen skal nemlig amerikansk familie og venner samles i en liten kirke i Nebraska, der stemoren min er fra og hvor hun og pappa giftet seg, for å ta et slags farvel med pappa. Jeg skulle veldig gjerne vært der. Det føles sårt. Men jeg kan ikke reise over dit igjen nå heller. Kanskje får jeg likevel vært med på et vis. Vi får se hva de finner på.

Men heldigvis er det sånn at pappa skal hjem. Og det er jeg glad for. At vi neste år skal få sette ned urnen hans i graven til besteforeldrene mine. Det føles riktig. Og det betyr at vi kan «besøke ham» hver gang vi er i Ålesund. Jeg tror det blir fint. Mitt håp nå er at vi kan samle flest mulig av pappas og vår familie og venner når stemoren min, søsteren min og forhåpentligvis fetteren min kommer til Norge med asken hans neste år. Pappa ville ikke ha ønsket en dyster begravelse med tårer og svarte klær. Han ville ha ønsket en fest. Latter og glede. Kom som du er. Enkelt og greit. Så, hvis noen av dere som leser her kjente pappaen min, det vil bety mye for meg og oss om akkurat du dukker opp når den tid kommer! Dette ser jeg faktisk frem til.

Og før det er det jul. Snart er det advent. Selv om det føles uoverkommelig i den tilstanden jeg er i nå, gleder jeg meg til å få frem advents- og julepynt. Og ikke minst å reise hjem til mamma og julefeiring i Ålesund. Treffe nære og kjære der. Det føles som det trengs nå. Og jeg håper så inderlig at jeg snart får litt mer energi så jeg kan kose meg litt med de forberedelsene som må gjøres også. For akkurat nå er julegaver, kalender til ungene (heldigvis halvferdig takket være Target), julekort og julebakst enda noen mursteiner på veggen foran meg. Og jeg hater det! Jeg liker ikke å føle meg så svak! Jeg liker ikke å føle at jeg ikke klarer noenting. Akkurat nå er jeg rett og slett flau over meg selv.

Når du føler at du har en stor L for loser i pannen..

#hverdagsliv #trist #tungt #sorg #savn #hjelpeløs #håpløs #huff #antirosablogg #ærlig #usensurert #svartblogg