Jeg liker å pynte litt til Halloween. Ikke fordi jeg nødvendigvis er så glad i denne dagen, men det er noe stemningsfylt over utskjærte gresskar med tente lys og litt kreativ, småskummel dekorasjon. Likevel blir det dårlig med sånt her i år. Litt har jeg funnet frem, men noen store saker hadde vært bortkastet. For ingen av barna er uansett hjemme på Halloween i år. Gutta drar hver til sitt for å tigge godteri, mens fotballjenta vår hopper over hele godteri-racet og befinner seg på soneuttaksøkt til Landslagsskolen i kveld (fotball er tross alt viktigere enn godteri). Og der er vi også. Uansett utfall står vi på sidelinjen og heier inni oss. Ikke fordi vi er så veldig forknytte, men fordi det rett og slett ikke er lov å engasjere seg. Ingen heiing. Ingen jubling for mål. Bare stillhet fra dem som ser på. Uansett utfall er hun mer enn bra nok i våre øyne. Og uansett utfall blir det altså dårlig med søtsaker på små skumlinger som måtte ringe på vår dør i år.
Litt høst/Halloweenpynt kan de i alle fall hvile øynene på. Visste dere forresten at det hvite gresskaret i mange kretser symboliserer de små barna som ikke er her, de som aldri får feire Halloween?
Sånn i det store og det hele er det like greit at Halloween ikke blir markert så veldig hos oss i år. For gresskar-kostymet som våre tre alle brukte på sin første Halloween, det som nok en gang skulle ha dekket en bitteliten kropp i år, ligger isteden i en eske på loftet. På dager som denne så merkes det ekstra godt, det som ikke er. Det som aldri blir. Jeg kan nesten se det for meg, så søt hun hadde vært. Vårt lille gresskar. Og for å unngå for mange triste følelser, er det helt greit å hoppe over Halloween og heller stå ved en fotballbane og fryse i år. Så slipper jeg samtidig å irritere meg over nøye organisert godterijakt og spesielle ønsker.
Da er bursdagen min over for i år, og selv om jeg ikke er overbegeistret for sånne dager så tar jeg likevel gjerne en ny neste år. For jeg vet at jeg er heldig. Heldig som får lov til å bli eldre – det er ingen selvfølge. Heldig som har fine mennesker i livet mitt som bryr seg om dagen min selv om jeg ikke gjør det selv. Gårsdagen var full av hyggelige meldinger og enda hyggeligere telefonsamtaler. Et virkelig påfyll av positiv energi. Tusen takk til dere!
Selv om hverdagen regjerer, ble det også tid til både en ekstra god takeaway-middag, kjøpekake og gaver sammen med mine aller fineste. Som sagt, jeg er heldig!
Selv om jeg av gammel vane nesten instinktivt ventet på en telefon fra pappa, som selvfølgelig aldri kom, hadde jeg et par veldig spesielle opplevelser som gjorde godt for sjelen. Ganske tidlig på dagen tikket det inn en melding fra bonusmamma i Texas, og bildene jeg åpnet gjorde meg både glad og lattermild. Pappa hadde nemlig en tendens til å «glemme» ting som skulle postes, noe som blant annet resulterte i at bonusmamma fant en haug esker med diverse gaver som vi skulle hatt gjennom årene før han døde i fjor. Nå hadde hun ryddet i bokhyllene og skuffene hans, og en av de tingene som dukket opp var dette:
Det er uvisst hvor mange år kortet har lagt der, men det var morsomt å få det nå, et år etter at pappa døde. Nesten som en liten hilsen fra den andre siden.
Utpå kveldingen kom den virkelig spesielle opplevelsen. Jeg hadde nemlig fått for meg at siden det snart er Halloween, skulle Megan få et lite gresskar ved graven. Dette blir nok en ny bursdagstradisjon. Etter en relativt omfattende jakt etter et gresskar i rett størrelse, kom vi oss omsider til gravstedet. Jeg regnet med at dette ville bli siste gang vi var der før steinen, som vi på mandag fikk beskjed skulle komme opp før allehelgensdag, kom på plass. Overraskelsen var derfor stor da dette møtte oss i mørket.
For ordens skyld, etternavnet står der også.
Dette øyeblikket hadde jeg gruet meg til. Og plutselig var det der. På bursdagen min! Av alle dager. Jeg visste ikke helt om jeg skulle føle meg trist eller glad. For nå er det liksom gjort. Med steinen er det endelig. Ikke at mangel av stein på magisk vis ville ha bragt henne tilbake en dag..
Men nå er altså plassen til Megan komplett. Må bare få et lys i lykten og stelle istand til vinteren, så blir dette veldig bra. Det er godt å kunne pusle litt for henne der. Gjøre det fint. Hun ligger på et gravsted der pårørende virkelig gjør seg flid med gravene til sine kjære, kanskje spesielt akkurat på den delen hun ligger. Jeg synes det er så fint å se alle lysene og de forskjellige måtene folk pynter på. Her er det mange som har vært og fortsatt er høyt elsket.
Litt freaky er det å titte på gravsteinen til Megan og vite at selv om den er bare hennes nå, vil den også bli min en dag. Sikkert mannen sin også. Det er en rar følelse å vite at en dag vil navnet mitt også står der. Nesten ekkelt å tenke på. Jeg vil gjerne ha mange, mange bursdager til først!
Nå som steinen er på plass og oktober nesten over, føler jeg også at jeg klarer å se litt mer fremover. Litt godt det også. Kanskje mørketiden som kommer ikke blir så ille likevel? Kanskje blir det hyggeligere enn jeg trodde. Jeg har litt trua akkurat nå. Må bare jobbe meg gjennom bonus-bursdagsgaven fra minsten først. Forkjølelsen hans..
Med årene som baller på seg har jeg nemlig plutselig også fått immunforsvaret til en mygg..
Et år eldre. Et år nærmere femti som jentungen poengterte opptil flere ganger i morges. Takk skal du ha! Når du legger til nattens drøm om at mannen heller ville ha en sprek og morsom 20-åring (mer usikker på om hun ville ha ham med tanke på at han er mye nærmere femti enn meg), diverse fysiske skavanker, en tyngdekraft som definitivt ikke er på min side og en drøss nye rynker, føler jeg meg strengt tatt nærmere åtti etter den starten på dagen..
Jeg husker fortsatt så godt den tida da bursdag fortsatt var en god følelse. En sitrende og boblende følelse i kroppen. Da jeg lå våken til midnatt bare for å se datoen på tekst-TV (eksisterer det fortsatt?) bytte fra 28. til 29. oktober. Da jeg spilte bursdagssanger for meg selv. «Happy birthday» med Stevie Wonder og New Kids on the Block. Ja, jeg er så gammel. Er vel ikke så rart at jeg husker dette så godt, for korttidsminnet forsvinner vel først?!?
Nå er bursdag på langt nær det samme. Nå er den sitrende følelsen borte, og jeg blir egentlig mer nedstemt enn oppstemt. Det er ikke så morsomt å bli eldre lenger, selv om alternativet er verre. Og jeg vet at mine nærmeste kanskje blir litt småsinte på meg fordi jeg ikke synes bursdag er så moro. Men jeg setter pris på innsatsen deres altså!
I fjor og i år er bursdag ekstra sårt. Ja, for det er det det er. Rett og slett sårt. Fordi jeg merker så veldig godt det jeg ikke har lenger. Det er vanskelig å komme med gaveønsker når alt jeg egentlig ønsker meg er at pappa skal ringe og synge til meg sånn som han alltid gjorde. Ikke en bursdag gikk forbi uten at jeg fikk hans noe falske versjon av «Happy birthday to you». Alltid etterfulgt av et like falskt: «And many moooooore!» Og hvert år fortalte han meg hvor godt han husket den dagen jeg ble født. Om alt det mørke håret mitt som fikk en sløyfe i seg.
Nå finner jeg selvfølgelig ikke bildet der sløyfen er på, men ta mitt ord for det.
Han skulle ha ringt til meg i kveld også. Jeg skulle ha kjent hjertet hoppe litt av glede når mobilen gjenkjente nummeret hans og liret av seg tonene til «All my ex’s live in Texas». Og mens jeg snakket med ham, skulle Megan ha lagt i armene mine. Eller kanskje i vuggen sin. Kanskje hadde hun knirket litt sånn at mannen måtte overta henne mens jeg fikk snakke i fred før neste ammerunde. Sånn skulle det ha vært. Jeg skulle ha feiret min første bursdag som firebarnsmamma. Isteden fikk jeg i går kveld melding om at gravsteinen til Megan er ferdig og at den blir satt opp i løpet av uken. Og klumpen i hjertet ble umiddelbart enda litt større. Hurra for meg! Virkelig!
Et år eldre og en haug med rynker rikere. Snart kommer det grå håret også. Kjenner det på meg.. (For ordens skyld, dette er et Snapchat-filter altså! Heldigvis!)
Nok en gang har det vært noen tøffe dager. Men faktisk ikke av den åpenbare grunnen. Joda, pappa var veldig tilstede i hjerte og tanker forrige helg. Det kjentes godt på hele kroppen. Men jeg følte også at jeg fikk gjort akkurat det jeg ønsket for å minnes ham på ettårsdagen for hans bortgang, og det var godt. Huset er fortsatt fullt av gule roser, «the yellow rose of Texas», som på en måte har blitt pappas blomst. Kanskje litt Megan sin også når jeg tenker meg om. Det er noe lyst og positivt over det.
Helgen og deler av uken ble derimot tøff av helt andre grunner. Grunner jeg egentlig gjerne skulle ha skrevet mer om. Grunner som burde ha vært skrevet om. Grunner jeg halvveis har skrevet om, men som jeg likevel bestemte meg for å ikke publisere. Fordi det kun indirekte angår meg. Og da blir det feil å dele, selv om det var en tekst hvor ingen personer var identifisert og temaet er litt diffust. Noen nær meg har i alle fall stått ganske så alene midt i en storm. Noen har sett på urettferdigheter og lært at man ikke nødvendigvis kan stole på alle rundt seg. På den positive siden har dette mennesket også sett at det finnes mennesker utenfor den indre krets som har øyne som kan se. At det finnes godhet midt i kaoset, og at det finnes muligheter og løsninger. Og jeg har fått se et knekt menneske reise seg igjen. Et menneske som på tross av følelsene på innsiden ikke viker, men går med rak rygg og hodet hevet. Som ikke lar seg demotivere men heller prøver på nytt – litt mer på vakt enn før. Jeg beundrer dette mennesket med sitt gode hjerte, rettferdighetssans, tøffhet og sterke hode. Jeg skulle ønske jeg hadde hatt halvparten av denne personens innsatsvilje og “fighting spirit”. Man kan komme langt med sånt.
Når sånne ting skjer, så er det en vanskelig balansegang. Jeg har kjent mye på mine egne grenser i forhold til blogging. Hvor mye jeg ønsker å dele. Hva jeg ikke ønsker å dele. Hva som kan få negative konsekvenser, ikke minst for dem rundt meg. Jeg nevnte det for mannen min her om dagen, at akkurat nå slet jeg med å finne ting å skrive om. Ting som kan deles. Hans forslag var at jeg for eksempel kunne skrive om den store forskjellen mellom de tre barna våre. Hvor ulike søsken kan være. Nå syntes jeg strengt tatt at det var en dårlig ide til blogginnlegg sånn i utgangspunktet, men det føltes også fullstendig feil å skulle dele for mye om interessene og personlighetene til barna, selv om de ikke ville ha blitt identifisert med navn og bilde. Like feil ville det føles å dele for mye om forholdet mellom mannen min og meg, selv om det i frustrerte stunder hadde vært innmari deilig å bare spy ut edder og galle. Familien vår er ikke bloggmat. Vår lille kjerne er privat.
Noen vil nok også si at å dele spontanaborter og dødfødsler er alt for privat. Men dette er et tema som jeg føler at det er litt for mye tabu rundt. Dermed er det verdt å dele, selv om det også er privat. Jeg ønsker å bidra til større åpenhet om dette temaet. Jeg ønsker å vise hvor tøft og livsendrende det er. At det ikke er noe man bare rister av seg, men en sorg man må leve med resten av livet. Jeg ønsker også å vise at man kan reise seg igjen selv etter de største tragedier. At livet går videre, selv om man midt i stormen ikke aner hvordan det skal gå til. Derfor føles det greit å dele mine opplevelser, følelser og tanker rundt dette temaet.
Det siste året har jeg ofte følt på at det har blitt for mye sorg og elendighet på bloggen min. Men det er kanskje også uunngåelig. Tapet av pappa og Megan er det som har preget og definert meg mest i løpet av denne tiden. Men likevel, det er ikke hele livet mitt. Livet er så mye, mye mer enn det jeg deler her. Livet er sorg og glede. Det er oppturer og nedturer. Det er hverdag og fest. Det er ensomhet og fellesskap. Det er gode dager og dårlige dager. Det er latter og krangler. Livet er først og fremst familien min. Mine aller nærmeste. Det og dem verner jeg om. Den delen av livet er jeg ikke villig til å utlevere for å produsere flere innlegg og kanskje få flere lesere. Det får andre bloggere ta seg av.
Så selv om jeg innimellom kan klø etter å dele mine meninger om enkelte temaer, så må jeg kanskje, av hensyn til mine nærmeste, bite dem i meg. Da får det heller bli litt stille på bloggen mens jeg sorterer min egne tanker. Til noe annet dukker opp. Noe som føles mer riktig å skrive om. For selv om bloggen kanskje stopper opp litt, så gjør aldri livet det. Heldigvis. For det hadde vært både bekymringsverdig og kjedelig.
Livet. Konstant i bevegelse. Konstant i endring. Akkurat som årstidene.
Minnedagen for våre små er overstått, lys er tent og har brent ned, og hjertet føles en smule lettere. For det er ikke til å stikke under en stol at minnedagen ble rar og full av følelser. Det ble en annerledesdag der alt gikk litt på tverke og livet generelt føltes litt feil. Fra starten av dagen da “Megan-kjedet” mitt røk til da vi sto på gravlunden i Oslo og jeg visste at vi egentlig skulle ha hatt henne med dit for første gang denne dagen. Isteden dro vi videre for å tenne lys på hennes grav. Det er ikke riktig!
Sånn for å passe på å få gjort alt det tøffe følelsesmessig på en gang, dro vi på onsdagen til firmaet som lager gravsteinen vår for å beskue steinen vi har kjøpt og bestemme de siste detaljene. Det er noe surrealistisk med å bestemme skrifttype, skriftfarge, minneord og dekor til din egen datters gravstein. Ja, faktisk til det som sannsynligvis også blir din egen gravstein. Det var med en rar følelse jeg dro derfra. Nå er alt bestemt. Alle avgjørelser jeg kan ta for henne er unnagjort. Det føles også relativt feil. Jeg skulle jo ha gjort så mye, mye mer.
Det ble definitivt et par filterdager denne uken, og dette passet jo bare helt perfekt med humøret.
Dagene etter onsdag har jeg fylt med hyggelige ting. Fordi jeg fortjener det (litt). Og fordi jeg vet at en ny, tung merkedag er rett rundt hjørnet. Fordi Snapchat hver eneste dag viser meg minner fra i fjor. Minner fra måneden jeg satt ved siden av sykesengen til pappa. Dag ut og dag inn. Bilder av hunder på fanget. Videoer av stemmen til pappa, en stemme som ble svakere og svakere. Og slitne selfier. Plutselig husker jeg hvor tøft det var å sitte der. Hvor tøft det var å se ham visne vekk. Hvor tøft det var å sitte og vente på at han skulle dø, uten å vite når det uunngåelige ville skje. Jeg kan fortsatt ikke fatte at det snart har gått et år siden jeg sto ved siden av sengen og så ham trekke sine siste åndedrag. Siden jeg la hånden på brystet hans og kjente hjertet hans slå for siste gang. Egentlig kan jeg ikke fatte at det i det hele tatt har skjedd. At jeg har stått og sett pappaen min dø. At han er borte for alltid. At jeg aldri skal se ham igjen. Aldri høre stemmen hans igjen.
Men innimellom slår det meg. På de merkeligste plasser og mest uante tidspunkt. Som når jeg går opp trappa til skolen. Trappa der han satte seg ned for å hvile etter fjorårets sommeravslutning. Den første og siste sommeravslutningen han noen gang var med på. Den siste gangen han var i Norge. Den siste gangen jeg så ham i Norge faktisk. Innimellom kan jeg nesten se ham sitte der. Men trappa er tom. Likevel føler jeg ham på en rar måte. Der satt han. Han har sittet der.
Denne helgen handler om ham. Denne helgen er han ekstra nær. Jeg skal forsøke å fylle den med gode ting. Gode opplevelser. På søndag har det gått et år siden jeg sto der og så kroppen hans gi slipp, mens jeg hvisket til ham at det var greit. At han kunne hvile nå. At vi skulle klare oss og at vi ville ta han med oss videre i hjertene våre. Et år siden jeg for siste gang fikk si til ham at jeg var så inderlig glad i ham. Søndag skal være pappas dag. Søndag skal fylles med ting han likte. Vi skal spise kjøttkaker til middag og Magnum-is til dessert. Jeg skal se fotballkamp og drikke Heineken fra det samme glasset han pleide å drikke det fra da jeg var barn. Kanskje klarer jeg å trykke ned en liten slurk med whiskey også. Og litt melkesjokolade. Litt for pappa, og litt for meg. Det ville han ha likt. Jeg håper han ser oss og smiler litt ekstra denne søndagen.
Nei, jeg skal ikke tigge om penger i dag også. I dag vil jeg bare be dere om en aldri så liten tjeneste. Liten, men med stor betydning.
For akkurat i dag, 15. oktober, markeres minnedagen for barn som døde i mors liv, under fødsel eller tidlig i livet over hele verden. For dere som ikke er så involvert i dette som meg, så vil jeg bare si at jeg i løpet av de siste årene stadig har blitt overrasket over hvor mange som faktisk er berørt av dette. For man hører ikke så mye om det, i alle fall ikke før man står i det selv. Bare siden i sommer har jeg rett og slett fått bakoversveis av hvor mange som opplever dødfødsel. Og det kommer stadig nye til.
Akkurat på denne dagen, lyser flere bygninger og lignende rundt i verden rosa og blått for å markere minnedagen. En ide for Norge kanskje? Tenk dere slottet i rosa og blått for en kveld. Man kan jo drømme. Det som er langt mer utbredt, er det å tenne lys denne kvelden. Rundt om i Norge arrangerer LUB lystenning. I Oslo gjør også Georgs gave det samme. Jeg får dessverre ikke vært med på noen av dem i kveld, men i Hydroparken kommer denne lykten til å tennes på våre vegne.
Tusen takk til Georgs gave!
Vi skal tenne lys for våre små på to gravsted. Det er nesten litt sykt å tenke på, men det er den brutale realiteten som egentlig har blitt en vane. To gravsted, fire barn. For aller første gang skal vi på minnedagen i år tenne lys både for de tre som er i Oslo og på graven til Megan her hjemme. I tillegg skal jeg som mange andre verden over, tenne levende lys her hjemme klokken 19. På denne måten går det en slags bølge av lys over verden, for alle disse små som er så høyt elsket og savnet.
Mitt ønske til deg som leser dette, er at du gjør det samme. Tenn et lys i kveld klokken 19 (eller om du befinner deg et annet sted i verden, klokken 19 din tid). Tenn et lys for alle små engler. Og om det ikke er alt for mye å be om, tenn et lys for Megan min. Hun som var og alltid skulle være mitt lys i mørket.
Dette er et av lysene som vil brenne hjemme hos oss. “Megan-lyset” som brant for henne og som vi fikk med oss etter vår lille, private minnestund i kapellet før begravelsen.
Og hvis du nå tar oppfordringen min, kan jeg be deg om en liten tjeneste til? Kan du være så snill å ta et bilde av ditt tente lys og dele det med meg på min Facebook-side? Det hadde varmet så godt i mitt ellers så brustne hjerte.
Hvis noen der ute fortsatt henger med; ja, jeg vet at det har vært stille fra meg. Lenge. For lenge for å kunne kalle seg en seriøs blogger. Men jeg har rett og slett ikke kapasitet til å spy ut 2-3 innlegg om dagen. Og det skal kanskje dere der ute være glade for. Hadde jeg skulle ha gjort det hadde det nok blitt både depressivt og av ytterst dårlig kvalitet akkurat nå.
Jeg visste at oktober ville bli en slitsom måned, men to uker inne kan jeg med hånden på hjertet si at jeg ikke ante at den ville ta så mye av energien min som den har gjort. Jeg jobber standhaftig med å dytte bort diverse følelser så godt jeg kan (joda, jeg vet at følelser ikke bør undertrykkes) og bare henge med på livet som naturlig nok fortsatt går sin vante gang rundt meg. Det funker sånn passe greit. To uker inne i denne spesielle måneden har jeg også innsett at for å kunne være best mulig mamma akkurat nå, må jeg ta vare på meg selv først. Jeg må lytte til hjertet og kroppen og prioritere hvilke gjøremål jeg ønsker å gjennomføre, hva som er godt for meg og hva som ikke er det, hva jeg orker og hva jeg ikke orker. Og da kommer ikke det å sette seg ned for å blogge øverst på listen.
I dag gjør jeg likevel et unntak. I tillegg tar jeg et skritt langt utenfor min egen komfortsone. Men det er for en god sak. Det har seg nemlig sånn at bursdagen min nærmer seg med litt for raske skritt. En dag jeg aller helst vil hoppe over. Jeg er slettes ikke i noe feirings-modus. For bursdagen min i år skulle tilbringes med Megan min i armene og resten av flokken rundt meg. Sånn blir det ikke. Det nærmeste vi kommer den type «familieidyll» er en tur på gravstedet for hele gjengen. Ikke helt den samme kosen kanskje..
Nå har jeg egentlig kun et ønske for bursdagen min. Et ønske som Facebook hjalp meg å sette i gang. For når det nærmer seg bursdag får man muligheten til å starte en «bursdagsinnsamling» til et veldedig formål. Jeg har aldri gjort noe sånt før, men i år føltes det bare riktig, selv om det altså er et stykke utenfor den berømte komfortsonen min å «tigge» om penger. I alle fall offentlig si..
Et forsøk på en symbolsk komfortsone.
Men nå gjør jeg det altså. Og selv om det finnes mange verdige organisasjoner og foreninger der ute, så er det én som står mitt hjerte aller nærmest. Det er Landsforeningen uventet barnedød (LUB). En forening jeg aldri hadde hørt om før vi i 2010 mistet Une i uke 17. Etter det har jeg hver oktober, i forbindelse med den internasjonale minnedagen for barn som døde i svangerskapet og i livets begynnelse, gitt en symbolsk sum til minne om de små som vi har mistet. Og da vi mistet Megan i sommer, tok jeg skrittet fullt ut og meldte meg inn i LUB. Denne gangen følte jeg at jeg trengte det, og jeg visste på forhånd at der finnes det hjelp og støtte fra andre som har mistet det umistelige. Der finnes en helt annen forståelse for hva man går gjennom, på alle mulige måter. Der finnes det ressurser og tilbud som man ikke nødvendigvis får andre plasser. Og selv om jeg foreløpig ikke har benyttet meg av de mange tilbudene, føler jeg likevel at jeg virkelig har fått valuta for den lille støtten jeg har gitt dem før. Bare telefonen jeg fikk etter at jeg meldte meg inn, hvor navnet til Megan ble brukt helt naturlig, hvor jeg fikk alle de «riktige» spørsmålene og fikk fortelle alt jeg ville, betydde enormt mye. Og jeg vet at de er der. Jeg vet at når jeg ber om hjelp, så får jeg det. Det er en trygghet i det.
Dette er nok ikke den organisasjonen som drar inn mest penger i sånne innsamlingsaksjoner. Ved siden av organisasjoner som for eksempel Kreftforeningen og Redd Barna er de ganske små. Men for oss som trenger dem, er de minst like viktige. Og nettopp derfor håper jeg at dere som leser her vil hjelpe meg med denne bursdagsinnsamlingen. Det er dessverre alt for mange der ute som trenger støtten LUB kan gi. For dem, for oss, er Landsforeningen uventet barnedød en trygg og sterk hånd i stormen. Denne innsamlingen er for meg også en måte å minnes og hedre Megan på. Det handler ikke om meg, det handler om henne. For hvert eneste bidrag som kommer inn, føler jeg at hun ikke er glemt. At hun er med. Det er mer Megans innsamling enn Fotokjerrings (ja, nå er denne bursdagsinnsamlingen i mitt egentlige navn, men dere skjønner tegninga).
Og siden denne bloggen kanskje rekker ut til andre enn dem som følger meg på Facebook, håper jeg at å skrive om det her vil føre til litt ekstra oppmerksomhet og givervilje til denne fantastiske foreningen som virkelig fortjener og trenger det.
For dem, for alle små som ikke fikk vokse opp, for alle foreldre med tomme armer og sår i hjertet, for dem som dessverre vil trenge LUB også i fremtiden og mest av alt for min Megan, håper jeg at du vil gi et lite bidrag.
For noen betyr ikke oktober noe, annet enn at vi er enda lenger inne i høsten og enda nærmere vinteren. For meg er oktober så mye mer enn det. I barndommen var oktober positivt ladet. Å bikke over i denne måneden betydde glede og forventning. Det var nedtelling til bursdagen min på slutten av måneden. Det var flere familiefeiringer, med onkel, tante og farfar med bursdag i samme måned. Det var vennebursdager. Og altså min egen bursdag. Hvem husker vel ikke den sitrende spenningen når ens helt egen dag nærmet seg i barneårene?
Nå er oktober noe helt annet. Når man blir eldre er gjerne ikke bursdag like stas lenger. Dårlig med kiling i magen over nytt tall når man har bikket 40 i alle fall. Og verdisynet har kanskje også forandret seg litt, for i barndommen var det gjerne gavene som fristet aller mest. Nå er kanskje det mest hyggelige med bursdag at man blir husket akkurat denne dagen.
Nei, oktober handler ikke om bursdag, gaver og fest lenger. De siste årene har oktober for meg først og fremst vært bittersøt, fordi dette er måneden for å minnes de små som ikke fikk vokse opp. Måneden som drukner litt i rosa sløyfe-aksjonen. Måneden som for meg og mange andre foreldre rundt om i verden først og fremst er rosa og blå sløyfe.
I tillegg er oktober nå også måneden da jeg mistet pappa. For et år siden satt jeg i Texas og innså at han kom til å dø akkurat denne måneden. I bursdagsmåneden min. I minnesmåneden for alle barna som ikke fikk leve. Nå skulle det også for alltid stå som måneden da pappaen min gikk ut av tiden.
I dag er denne merkelige måneden altså her. Det er 1. oktober. En dato som er etset inn i minnet mitt for alltid. En dato som betyr starten på en måned full av følelser. En dato som plutselig fikk en helt ny og viktig betydning for meg i januar. En dato som plutselig ble etterlengtet. Et symbol på noe positivt. For denne datoen var også termindatoen til Megan.
Selv om jeg visste at hun kom til å komme før denne datoen, ble den fortsatt stående som et symbol. Som målet. Nå er det målet vi aldri nådde. Oktober ble dobbelt sorg og savn istedenfor glede. Hun som skulle være lyset i mørket er ikke her. Armene føles ekstra tomme akkurat nå. Samtidig er både hun og pappa ekstra tilstede i hele meg. De kjennes i hjertet. De ligger alltid på lur i underbevisstheten. Plutselig og ofte sniker de seg frem i en sang, en lyd, en lukt, et bilde eller et ord. Megan og pappa. Dette er den nye oktober. Måneden for å minnes. Godt og vondt på samme tid. Og plutselig er mørke, triste november nesten litt forlokkende..
