En måned har gått siden sist jeg satte meg ned for å skrive noen ord. En annerledes måned. Med en annerledes påske og en annerledes hverdag. Og nå har vi kommet til en annerledes vår. Fortsatt like deilig som alltid, god og varm akkurat nå, men mye roligere enn normalen. Og her jeg sitter i godkroken min på terrassen og vifter med mine bare tær, kjenner jeg at det er helt OK.

Da unntakstilstanden tok oss, var jeg engstelig for hvordan det ville bli. Men det tok ikke lang tid før roen senket seg over meg. Jeg kjente at dette hadde jeg faktisk godt av. Å stoppe opp en stund. Ikke ha forpliktelser noen andre plasser enn innenfor husets fire vegger. Bare være mamma og hjelpelærer i tillegg til å gjemme meg vekk bak min egen skjerm og jobbe selv. Og å være litt kone også selvfølgelig. Mest mamma, litt kone. Og sist, men ikke minst, være meg. Kanskje finne igjen noe i meg selv som har vært borte en stund.

Her jeg sitter nå, tror jeg at jeg har funnet det. I alle fall litt av det. Muligens med litt medisinsk hjelp, men jeg har funnet roen. Ting har falt litt på plass. Kloen om hjertet er borte. Den evige anspentheten er borte. Jeg kjenner at livet kan være veldig fint igjen. Jo visst kjenner jeg fortsatt på vemod. Men det går bra. Livet er helt OK. Kanskje til og med bedre enn OK innimellom.

Jeg tror vi har hatt godt av denne tiden alle sammen. Det føles i alle fall sånn. Ingen av oss lider noen nød, i alle fall ikke etter at jentungen fikk begynne med organisert trening og litt mer sosialisering igjen. For det var henne dette ble tøffest for. Nå går også det fint. Jeg synes kanskje at vi som familie funker bedre sammen nå enn før, selv om jeg i utgangspunktet trodde dette ville bli komplett kaos. Av og til er det helt greit å ta feil.

Jeg kan nok fortsette sånn som dette en god stund til. Som sagt, vi lider virkelig ingen nød. Nesten tvert imot. Vi er så absolutt blant de heldige i denne situasjonen, både økonomisk og ellers. Jeg er fullstendig klar over at mange andre sliter på flere plan. Ikke minst går tankene til dem som har mistet kjære til dette viruset og dem som plutselig står uten jobb. Selv om denne perioden for vår familie har fremstått som en liten velsignelse i forkledning, så vet jeg så alt for godt at det for mange andre er helt annerledes.

Jeg skjønner at mange er fryktelig lei nå. Jeg skjønner at mange vil gå tilbake til normalen. Jeg skjønner at mange er glade for at samfunnet begynner å åpne opp igjen. Jeg er nok blant dem som helst hadde sett at skoler og barnehager var stengt en stund til. Jeg gleder meg ikke til å sende avgårde førsteklassingen neste uke. Det føles helt feil å sende den i familien som har dårligst immunforsvar, den som gjerne blir sykest, tilbake til skolen mens de to eldste fortsatt er hjemme. Jeg føler meg fryktelig usikker, og vil helst holde ham hjemme. Samtidig føler jeg at han må tilbake. Hjemmeskole fungerer fint for ham, men nå vil det jo ikke være noe sånt opplegg mer. Og sosialt så har han godt av å treffe klassekameratene og være på skolen igjen, være en del av fellesskapet. Men det er ikke med lett hjerte jeg slipper ham løs. Det er ikke lett å vite hva som er det riktige å gjøre. Jeg håper det går bra. Jeg håper jeg ikke vil angre. Og jeg håper at denne rare tiden vi er inne i vil fortsette å være en “blessing in disguise” for vår familie.

Altså, etter innlegget mitt i går, som jeg egentlig gruet meg til å legge ut, må jeg bare bøye meg langt ned i støvet og takke dere der ute ydmykt for responsen.

Jeg gikk ufattelig mange runder med meg selv før jeg valgte å publisere gårsdagens innlegg, som altså har ligget på vent en god stund. Jeg var redd for å bli sett på som en sutrete hypokonder. Jeg var redd for at det ble alt for personlig og utleverende. Men etter at det først var gjort, er jeg så glad for at jeg valgte å dele det. Og det er utelukkende på grunn av dere fine lesere der ute! Dere som har kommet med gode og oppmuntrende ord. Dere som har delt av deres egne erfaringer. Dere som har fått meg til å føle meg bittelitt mer normal og gitt meg håp om lysere tider.

Jeg vet at jeg har en lang vei å gå. Og jeg vet fortsatt ikke om det ligger mer bak de fysiske symptomene mine enn det psykiske. Jeg er fortsatt redd for å være syk, for at det skal være noe uoverkommelig. Men hjulene er i alle fall i gang etter et lengre legebesøk i dag. Og jeg føler meg kanskje bittelitt lettere nå som jeg har sagt det høyt, at jeg sliter, at jeg ikke er meg selv og at jeg er redd. For nå vet jeg at jeg ikke er alene.

Fra bunnen av mitt hjerte, tusen takk, fine dere!

Det jeg skal skrive nå har jeg holdt for meg selv en god stund. Jeg har vært usikker på om jeg skulle dele, men jeg har bestemt meg for at jeg skal være dønn ærlig. Angsten er der for at å dele vil jinxe, at det da vil bli sånn at min verste frykt blir sann. Men jeg lar det stå til. For dette er livet, og dette er den usminkede sannheten. Noen har nok sett det komme i løpet av de siste månedene. Kanskje ikke utad, men i form av blogginnleggene mine. For utenfor husets fire vegger tar jeg på meg en maske. Innenfor er jeg redd. Vettskremt. For jeg har kjent det på kroppen de siste månedene, kanskje spesielt etter at vi ble ferdige med jule- og bursdagsfeiringer. Kroppen min er ikke som før. Den er sliten. Det er rare vondter her og der. Ting jeg aldri har følt før. Jeg er helt tom for energi og jeg føler meg gammel og sliten. På grensen til eldgammel. Og jeg får dødsangst. Jeg er livredd for å være alvorlig syk. Livredd for å få dødsdommen.

Samtidig er jeg trist. Sånn skikkelig trist. Ikke sånn at jeg gråter, men en sånn tom type trist. Jeg klarer ikke å finne gleden i noe lenger, jeg er stort sett likegyldig til ting jeg tidligere elsket. Noe som for eksempel forklarer veldig sporadisk blogging for tiden. Jeg klarer ikke å konsentrere meg som før. Jeg glemmer. Jeg sliter med å gjennomføre dagligdagse gjøremål. Alt er tungt. Alt må gjennomføres med tvang. Og når selv den enkleste oppgave er gjennomført, kan jeg ofte være helt utslått lenge etterpå. Jeg har rett og slett møtt veggen, gått på en real smell. Man vet at noe skurrer når man tar depresjons-tester på nett og nesten jubler når samtlige viser «alvorlig depresjon». Det forklarer i alle fall noen av symptomene mine.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Jeg har prøvd å takle det alene. Prøvd å fikse meg selv. Men jeg har innsett at det ikke går. At jeg må finne ut nøyaktig hvor galt det er fatt med meg, både fysisk og psykisk. Det satt langt inne, for jeg er redd for å bli oppfattet som hypokonder og samtidig redd for å få vite at noe er alvorlig galt. Men om de fysiske symptomene skulle vise seg å være noe annet enn psykosomatiske er det bedre å finne ut av det nå og ikke senere. Så selv om jeg er typen som stort sett aldri drar til legen, har jeg krøpet til korset og bestilt meg en time. Jeg er sliten. Jeg klarer ikke mer. Så jeg har strukket ut hånden og ber om hjelp. Jeg stirrer angsten i hvitøyet, og håper at jeg «bare» er deprimert. Det vet jeg i alle fall at jeg kan komme meg ut av etterhvert.

Skrekken er altså at det er noe mer. Noe farlig. For jeg vil leve! Om jeg hadde selvmordstanker var faktisk det eneste jeg kunne krysse et klart “nei” på i hver eneste depresjons-test. Livet er kanskje ikke så greit akkurat nå, men jeg er ikke klar for å forlate det. Jeg vil se barna mine vokse opp. Følge dem gjennom skolegang og utdanning. Se hvilken vei og hvilke avgjørelser de tar i livet. Se om eldstemann blir rakettforsker, jentungen fotballproff og minstemann klovn eller president. Se hvem de velger å elske og hvem som elsker dem. Jeg vil være der for de store begivenhetene og de små begivenhetene. Jeg vil oppleve å bli bestemor om de en dag velger å få egne barn. Jeg vil være der hele veien. Tanken på å gå glipp av alt dette er både hjerteskjærende og skremmende. Tanken på at de skal måtte leve mesteparten av livene sine uten meg likeså. Jeg orker ikke..

Derfor er det på høy tid å ta tak. Nå kan det ikke utsettes mer. Jeg har helt glemt meg selv oppi alt som har skjedd de siste årene, men nå innser jeg at skal jeg kunne være tilstede for barna sånn som jeg ønsker både nå og i årene fremover, så må jeg begynne å ta vare på meg selv og kroppen min. Jeg må ta hvert lille signal på alvor. Jeg håper bare det ikke er for sent.

I dag kom den triste nyheten om at hele Norges Jahn Teigen har gått bort. Jeg er nok ikke den eneste som skriver om akkurat dette temaet i dag, for det er mange av oss som har et eller annet forhold til musikken hans.

Mitt tidligste minne knyttes nok til en kassett jeg hadde (for dere som ikke vet hva det er, det var forgjengeren til CD som fantes før man begynte å streame alt), Mentalkrem. Jeg husker fortsatt det rosa omslaget, og om jeg hadde hørt på sangene i dag, hadde jeg nok husket noen av dem også. Det fantes en historie bak hvorfor jeg hadde denne kassetten, men dessverre husker jeg den ikke lenger. Onkelen min kan derimot helt sikkert fortelle historien i detalj. Jeg husker også godt at jeg som barn syntes at Jahn Teigen lignet på pappa, de var liksom litt samme type, tynne og hengslete. Og ved festlige anledninger gikk ikke pappa av veien for å etterligne Jahn Teigens splitthopp. Jeg kan fortsatt se det for meg.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Bilde fra BT. Om man tar vekk håret så er det som å se pappa.

Likevel finnes det et minne, eller kanskje en person, som gjør noen av sangene hans ekstra spesielle for meg. Det er ikke “Bli bra igjen” eller “Optimist” som rullet og gikk i enhver radiosending med lytterhilsener den gangen jeg jobbet i lokalradioen. Men det er likevel knyttet til denne radiostasjonen, og en sang som ble spilt kun for meg på bursdagen min i 1993. Og han som hadde valgt ut denne sangen til meg på dagen min, var også knyttet til tiden min på denne radiostasjonen. For det var der jeg møtte min aller første, virkelige kjærlighet. Jeg var ung, bare 16 år. Han var 24. Og verdens beste, snilleste og fineste fyr med sitt lange, lyse rockehår. Gjennom våren vokste forholdet vårt fra vennskap til å bli den første kjærligheten for begge. Det var både fint og turbulent på samme tid, og da høsten kom tok eventyrlysten i meg overhånd. Og jeg såret ham, var frem og tilbake gang på gang, mens han ventet trofast på at jeg skulle bestemme meg. Og selv om valget mitt endte opp med å såre ham enda mer, sto han fortsatt ved min side. Og noen små uker etter bruddet, til tross for hvor mye jeg hadde såret ham, dukket et kakestykke og tre røde roser opp på døra mi mens tonene til “Det vakreste som fins” strømmet ut av radioen som en hilsen fra ham til meg på 17-årsdagen min.

“Jeg har ofte gått og tenkt på
Hva det var jeg gjorde galt
Tenkt på alt jeg ikke fikk fortalt
Det var så mye jeg ville gi deg
Det var så mye jeg skulle ha gjort
Men tida gikk så alt for fort
Du er det beste som har hendt meg
Og det kjæreste jeg har
Og ingen kan ta fra oss det vi har
For kjærligheten kommer og kjærligheten går
Men det vi hadde sammen skal bestå

Om det skulle blåse kaldt
Om jeg leter overalt
Ingen er så god som du
Du er det vakreste som fins
Om det skulle blåse kaldt
Om jeg aldri fikk fortalt
At ingen er så god som du
Du er det vakreste som fins for meg”

“Min første kjærlighet
Gjorde mer for meg
Enn du noen gang kan forestille deg
Min største kjærlighet
Ga jeg bort til deg
Det fantes bare én av dem i meg”

“Si meg hva betyr adjø
Er det bare trist noe som sårer deg
Tro meg vi skal ta adjø
Ikke sånn som sist
Da jeg gikk fra deg
Jeg vil alltid huske deg som en venn
Om vi aldri mer sees igjen

Vi har våre minner
De vil aldri dø
Nå er tiden inne
Til å si adjø”

Jeg skulle gjort som stort sett alle andre bloggere i går, skrevet et morsdagsinnlegg. Ikke nødvendigvis et svulmende innlegg med fremvisning av flotte gaver, frokost på senga og alt det der. Men et eller annet. En liten hilsen til alle mødre der ute, uansett om man er biologisk mamma, adoptivmamma, fostermamma, bonusmamma, ønskemamma, englemamma eller en annen type mamma. Eller kanskje noen ord til dem som ikke har en mamma lenger. Men det ble ikke sånn. Dagen ble rett og slett ikke som jeg hadde trodd. Det jeg trodde skulle være en nokså vanlig søndag, bare med bittelitt ekstra kos, ble ikke sånn. Isteden kom morsdagen og slo meg rett i bakken. Nesten litt ut av det blå. Joda, jeg har kjent at hjertet har vært litt ekstra vondt og tungt de siste dagene, men jeg tenkte ikke at morsdag skulle være noen stor følelsesmessig trigger. Jeg har jo feiret denne dagen i fjorten år nå. Og jeg har feiret den med det ene tapet etter det andre «under beltet», uten at det har utløst store reaksjoner på akkurat denne merkedagen. Men i går veltet all smerten inn.

Jeg skjønte ikke helt hva som skjedde selv engang, men hjertet slo helt krøll på seg. Jeg prøvde hardt å fokusere på mine tre fine som gjorde sitt beste for å gjøre stas på meg. Men jeg klarte ikke å riste av meg smerten. Vissheten om at de skulle ha vært fire i år. På morsdagen i fjor lå Megan trygt plassert i magen min. Eller, trygt var det jo ikke. Og på det tidspunktet var det også fortsatt så tidlig at jeg var bortimot hundre prosent forberedt på at det ville gå galt. Jeg hadde ikke store fantasier om en morsdag med fire barn i 2020. Men etterhvert begynte også jeg å tro litt på det. Jeg begynte å se for meg livet med henne i det. Og i går skylte altså en av disse bølgene over meg. Full av savn og smerte. Selv om jeg er så ufattelig heldig som har tre barn her hos meg, tre som virkelig ga meg litt ekstra kjærlighet og oppmerksomhet akkurat denne dagen, så var bølgen ustoppelig. Jeg følte meg nesten utakknemlig, som en fryktelig mamma, som ikke klarte å skjule at jeg hadde det vondt.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Nei, morsdagen i år var ingen høydare, og jeg er både glad og lettet over at den er over. Jeg er skuffet over meg selv fordi jeg taklet denne dagen så dårlig. Nesten litt flau. I dag driver jeg med rekalibrering. Prøver å samle sammen bitene av et hjerte som nok en gang har gått i knas, lappe det sammen igjen. Det verker fortsatt. Det er fortsatt fryktelig skjørt og sårbart. Jeg er fortsatt ikke meg selv igjen, hvem nå egentlig det er nå for tiden. Men jeg jobber med det.

Og bare for å slå det fast en gang for alle, sånn at ingen misforstår; jeg er takknemlig for det jeg har. Så inn i hampen takknemlig. Samtidig så savner jeg så inderlig henne som skulle vært en del av den fine flokken min. Hun som er der men ikke er der på samme tid. Som en usynlig del av familien. Hun som skulle ha ligget inntil meg i går da barna “vekket meg” med egen-innkjøpte gaver, klemmer og fine ord – og selvfølgelig verdens fineste kort fra minstemann. Hun som skulle ha gjort livet enda litt rikere. Det er en merkelig balansegang det der, gleden og takknemligheten over dem vi har sammen med den bunnløse sorgen over henne som ikke er her. Noen ganger går det greit, andre ganger kommer det ut av det blå som nå. Og jeg innser at jeg enda har et langt stykke igjen å gå i sorgprosessen. At kantene fortsatt er skarpe, og at det vil ta lang tid før de slipes til. Og selv når den tid kommer, så vil arrene plutselig begynne å blø og slå deg i bakken igjen når du minst venter det. Og det er vondt, men samtidig litt fint også. Fordi sorgen faktisk er et uttrykk for kjærlighet den også. Mammahjertet elsker alltid!

Enhver som har fulgt med på denne bloggen en stund vet at jeg har hatt tøffe tider. At livet ikke bare har vært en lek og fylt av smil og latter de siste månedene. Det dere kanskje ikke visste er at livet stort sett aldri har vært en lek for undertegnede, selv ikke i barndommen da det kanskje burde ha vært det. Jeg har nok aldri vært av det mest livlige og muntre slaget. Jeg er ikke den som lyser opp et rom og lager fest bare ved min tilstedeværelse. Og jeg er slett ikke typen som er glad stort sett hele tiden, da måtte jeg nok hatt hjelp av en betydelig mengde medikamenter. Ikke dermed sagt at jeg går og surmuler og lager kvalme hele tiden heller altså. Jeg bare er liksom. Jeg har kanskje ikke verdens største personlighet verken den ene eller andre veien, og gjør egentlig ikke så mye ut av meg. Jeg har helt fra barndommen av (med enkelte unntak) vært den mer stille og forsiktige typen. Tenkeren. Konsekvenstenkeren.

Hvordan andre opplever meg vet jeg ikke helt. Jeg gjør mitt beste for å være hyggelig og omgjengelig, men tenker at jeg kanskje kan oppleves som avvisende, innesluttet og vanskelig selv om jeg slett ikke ønsker det (for det er på ingen måte sånn jeg er, på innsiden bryr jeg meg ofte litt for mye om folk). Kanskje oppleves jeg også som litt sur. Ikke vet jeg. Men jeg fikk meg i alle fall en liten tankevekker her om dagen, da jeg kom ned i stua og mannen så mistenksomt på meg og spurte: «Hvorfor er du så glad da?» Det eneste jeg hadde gjort var å klistre på meg et smil og dytte unna negative tanker, og mer skulle altså ikke til før han begynte å lure. Nesten litt skremmende. Smiler jeg så lite? Er jeg så sjelden blid og tilsynelatende glad? Jeg sier tilsynelatende fordi jeg fortsatt ikke har funnet igjen den ordentlig, gjennomsyrende gleden etter det siste halvannet året. Men jeg vet, eller i alle fall tror og håper, at den vil komme tilbake. Jeg har på ingen måte et dårlig liv, og jeg har mye å se frem til, så den dukker nok opp igjen etterhvert, den følelsen av å være tvers igjennom lykkelig. Kjenner jeg gleder meg til det!

Nå er det ikke altså ikke i min natur å smile bredest og le høyest, introvert som jeg alltid har vært. Men jeg tror omgivelsene, og i alle fall den lille flokken jeg bor sammen med, trenger å se meg smile mer. De skal ikke måtte lure på hva som foregår og kanskje bli litt skremt når jeg en sjelden gang kommer ned trappa smilende og småkvitrende. Det burde være en mer normal og dagligdags opplevelse. Så nå tror jeg rett og slett at jeg skal øve meg. På å smile. Et smil kan kanskje utrette underverker etterhvert. Smil til verden og verden smiler til deg!?!

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

En smule påklistret, men med potensial til å bli ekte etterhvert.

Dette blir egentlig en oppfølger til gårsdagens innlegg. Et tydelig bevis på hvorfor jeg ikke føler meg sterk. Sånne dager som i dag har ingenting med styrke å gjøre. Tvert imot føler jeg meg fryktelig svak og mislykket.

For noen dager er bare det å komme seg ut av senga tungt og vanskelig. Nesten umulig. Kroppen er tung som bly og hjertet verker. Ja, kroppen verker egentlig også, uten at det er noe fysisk som skal tilsi det. Alt stritter liksom imot. Kroppen vil rett og slett ikke være med på dagen. Ikke hodet heller. Det er ikke sånn at jeg ligger og gråter eller sørger. Ikke sover jeg heller. Kroppen er bare tom. Det kan ta mange timer før jeg klarer å tvinge meg opp. Døm meg gjerne og kall meg lat, men jeg tror ikke det er latskap det handler om når bare tanken på å ta en dusj eller å kle på seg og forflytte seg til sofaen er uoverkommelig.

Sånne dager er så dritt. Når du vet du burde stå opp. Jobbe. Vaske hus (i alle fall på vasketorsdag). Gjøre nytte for deg. Men alt du klarer å gjøre er å ligge der og psyke deg opp til det som absolutt må gjøres. Noe som i dag er foreldremøte for trinnet til eldstemann. Foreldrepliktene har jeg virkelig ikke lyst til å sluntre unna.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Det er i det minste godt å vite at jeg styrer arbeidstider og arbeidsmengde selv. At jeg vet at jeg kan ta igjen det meste som forsvinner disse timene hvor kroppen ikke vil lystre. At jeg ikke må ringe til en sjef og si at jeg ikke kommer i dag eller ende opp med en sykemelding (en sånn en kunne fort blitt langvarig etter de siste månedene). Men jeg føler meg like mislykket uansett. Hater meg selv like mye fordi jeg ikke orker å gjøre det jeg burde. Det er da slett ikke så vanskelig. Jeg skal ikke ut og løpe maraton eller utføre avansert hjernekirurgi. Men så klarer jeg ikke likevel. Samtidig vet jeg at jeg føler meg så mye bedre når jeg får gjort det som henger over hodet mitt. Når jeg har jobbet ferdig og huset er rent. Når alle plikter er unnagjort og jeg virkelig kan unne meg selv å slappe av litt. Når jeg fortjener det.

Den stygge sannheten. Ikke så mye styrke i dette, bare svakhet og selvbebreidelse.

Bare en liten stund til, så kanskje jeg klarer å komme meg opp og fullføre både vasketorsdag og jobbing. I alle fall foreldremøtet. Vasketorsdag kan alltids omgjøres til vaskefredag.

Det sies ofte at vi foreldre som lever med tapet av et eller flere barn er så sterke. Jeg har hørt det selv flere ganger. «Du er så sterk!» «Du er så sterk som deler!» Tusen takk, men er jeg egentlig det da?

Skjuler det seg en sterk kvinne bak dette blasse og småslitne ansiktet?

Å dele min historie handler ikke om styrke. Jeg føler det i alle fall ikke sånn. Det handler om å synliggjøre. Det handler om å minnes. Det handler om å gi de små som ikke er hos oss et slags liv gjennom ord. Og det handler om terapi. Det hjelper ofte å skrive og å dele.

Jeg skjønner hva man mener når man sier at vi eller jeg er sterke. Og jeg setter pris på det, jeg vet det er godt ment. Men det å leve videre etter å ha mistet et barn handler ikke nødvendigvis om styrke. Ja, man må reise seg igjen, klatre opp fra bunnløse daler. Men hvilket valg har man egentlig? Man kan så klart legge seg ned og rulle rundt i sin egen sorg og fortvilelse. Og det er det slett ikke umulig at jeg hadde gjort om jeg ikke hadde de to eldste barna å leve for da marerittet vårt startet for snart ti år siden. Og om vi ikke hadde hatt våre tre fine da vi mistet Megan i fjor. Om jeg virkelig innehar noe styrke, så er det barna våre som har gitt meg det.

Man kan selvfølgelig også gi opp livet helt. Følge etter dem man har mistet. Tanken kan kanskje virke forlokkende, spesielt hvis det er sant at man møtes igjen en annen plass. Jeg håper det er sånn, og trodde lenge på det etter opplevelser jeg hadde da pappa lå på dødsleiet. Tenk så fint det hadde vært! Men mesteparten av tiden tenker jeg at døden bare er mørke. Slutt. Finito. The end. Tenk så fint om jeg tar feil. Jeg er derimot ikke på langt nær klar til å finne det ut enda.

Dette er en så fantastisk fin tanke! Det er lov å håpe..

Jeg skal ikke lyve. Jeg har innimellom vært så langt nede at jeg har tenkt at det kanskje ville være det beste både for meg og dem rundt meg. Jeg har tenkt på hvordan det ville være å bare gå ut i veien foran den traileren. Falle ned fra en høy plass eller bare sovne inn etter å ha tømt et pilleglass. Men det har bare vært flyktige tanker midt i desperasjonen. Jeg har det på ingen måte i meg. Jeg er for glad i livet tross alt. Jeg har mye å leve for. Og det hadde i alle fall ikke vært det beste for dem rundt meg. Jeg kunne aldri forlatt dem sånn. Jeg vil ikke forlate dem, jeg blir rett og slett kvalm av tanken på å en gang dø fra barna mine. Nest etter å miste dem så er det kanskje min største skrekk.

Så hva står vi da igjen med? Å leve videre og prøve å gjøre det beste ut av det. Som jeg har sagt før; en fot foran den andre, en dag om gangen. Noen dager er mørke, noen er atskillig lysere. De du har mistet er alltid med, men det er etterhvert ikke like rått. I dag fikk jeg en påminnelse på Facebook om at det har gått ni år siden vi mistet en av de små jentene våre. For noen år siden hadde jeg ikke trengt en sånn påminnelse for denne datoen, men nå hadde jeg kanskje gått gjennom hele dagen uten å komme på at dette egentlig er en litt spesiell dato.

Sorgen over Megan er fortsatt litt ferskere og råere, og dessuten litt annerledes fordi jeg var mye lenger ut i svangerskapet da vi mistet henne. Men også her merker jeg forandringer. En god stund etter at vi mistet henne kjente jeg på det hver torsdag og lørdag. Nå var det gått enda en uke siden vi fikk den fryktelige beskjeden, og enda en uke siden hun ble født. Det samme med den 6. og 8. dagen i hver måned. Nå er disse dagene som alle andre dager. Jeg er dog noe usikker på om jeg noensinne vil klare å glemme eller rett og slett hoppe over datoene 6. og 8. juni, i alle fall ikke sistnevnte, på samme måte som jeg nå altså gjør med 29. januar. Når jeg tenker meg om, så får jeg litt dårlig samvittighet for den der. Må nok bli en tur til gravstedet i Oslo, som heller ikke besøkes like flittig som før.

Men sånn er det altså. Livet går videre, og de fleste av oss velger å henge med. Det gjør oss på ingen måte sterkere enn dem som tar andre valg. Og det blir på ingen måte som før, noe vil alltid mangle. Men vi fungerer etterhvert nesten som før. Vi smiler, vi ler, vi gråter. Vi kjenner på glede, lykke, sorg og savn om hverandre. Vi har en ekstra ballast som de som ikke har opplevd å miste et barn ikke har. Og akkurat det kan dere prise dere lykkelige for, at dere ikke bærer på den. At dere ikke vet eller forstår. Men gjør det oss til sterkere mennesker enn andre? Det er jeg usikker på. Jeg kjenner meg i alle fall oftere svak enn sterk. Jeg gjør bare det jeg må. Lever videre. Gjør mitt beste for de tre miraklene jeg har i livet mitt, og finner som sagt det jeg har av styrke i dem.

Hva skal jeg ellers gjøre? Hva hadde du gjort? Hvilken av disse veiene hadde du gått? Sannsynligvis akkurat den samme.

Med mye sykdom i huset, spesielt på minsten, har jeg nok vært litt ekstra på tuppa i det siste. Kjent litt ekstra på angsten over å miste flere av mine kjæreste. Synes liksom det er nok nå.

Angst for å miste mennesker som står oss nær er nok en av de aller vanligste fryktene vil jeg tro. Jeg vet i alle fall at jeg alltid har kjent på det. Men ikke så sterkt som de siste årene, etter å gjentatte ganger ha mistet barn i magen. Det siste året, etter å ha mistet pappa og Megan, har det nok toppet seg enda mer. En ganske normal frykt blir i enkelte situasjoner nesten lammende. Som da minsten havnet på sykehuset for en uke siden. Eller om jeg hører sirener og ikke får kontakt med barna på telefonen (hørte jeg et «søk hjelp»?).

Eller som i går, da mannen ikke ringte som han pleier på den tiden han normalt går fra jobb. Tiden gikk, og jeg begynte å bli engstelig. Vi har en sånn fiffig app for bilen vår hvor man faktisk kan se hvor den befinner seg, og jeg sjekket flere ganger om den hadde forlatt arbeidsplassen hans. Men nei. Det var jo rart. 10 minutter over tiden han pleier å være på vei hjem. 15 minutter. Ikke et pip og ingen bevegelse i bilen. Joda, det mest logiske å tenke her er jo at han bare måtte være på jobb litt lenger. Selvfølgelig. Men det er her hjernen min går inn i katastrofemodus. Hva har skjedd? Han sendte en melding om en vond tann for noen timer siden. Var det starten på noe mer alvorlig? Har han blitt syk? Skadet? Hvorfor har ingen kontaktet meg? Ringer ikke noen fra jobben hans om noe skjer med ham? Jeg surret litt rundt meg selv, ryddet litt rundt omkring for å prøve å dytte bort tankene. Da det begynte det å nærme seg en halv time siden han skulle ha vært på vei hjem, begynte jeg å vente på at politi og prest skulle dukke opp på døren. Hjertet var langt oppe i halsen min mens jeg ryddet på kjøkkenet samtidig som jeg kastet flyktige blikk ut av vinduet. Kommer de nå? Vær så snill, jeg orker ikke å åpne døra! Jeg vil ikke vite! Hvordan skal jeg klare dette?

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Du lurer på hvorfor jeg ikke bare ringte eller sendte en melding? Ja, si det. Jeg vil kanskje ikke virke for hysterisk heller. For fornuften sier jo selvfølgelig at det er normalt å være litt forsinket, selv om det er mot normalen for ham. Og jeg vil ikke være den masete kona, jeg «nægger» nok ellers. Etter 35 minutter krøp jeg likevel til korset og sendte skjelvende en melding som jeg var livredd for å ikke få svar på. «Jentungen (ja, jeg brukte selvfølgelig navnet hennes) skal være på trening om to timer». Ikke et; «Går det bra, jeg er litt (understatement of the year) bekymret for deg, kommer du hjem snart?». Neida, bare en dum og upersonlig melding med informasjon han strengt tatt ikke trengte. Men det tok i alle fall ikke lang tid før tre prikker som signaliserte at et svar ble skrevet og etterhvert et «Er på vei» dukket opp. I det samme øyeblikket datt hjertet fra halsen og ned i brystet igjen, pulsen sank og jeg avblåste det forventede besøket av politi og prest. Samtidig kom følelsen av å være helt oppgitt over seg selv. Hvor dum går det egentlig an å bli? Det er faktisk ganske flaut. Men man kan i alle fall ikke si at jeg ikke bryr meg!
I dag håper jeg at mannen går fra jobb til vanlig tid OG ringer meg som han pleier. Hjertet mitt tåler ikke en sånn angstrunde til akkurat nå.

Jeg håper du aldri må oppleve den knusende følelsen av å se et høyst ønsket lite liv uten hjerteslag på en skjerm. Jeg håper du aldri må se en leges medfølende blikk og de hjerteskjærende ordene: «Beklager, her er det ikke liv lenger». Jeg håper du aldri må oppleve smerten av å føde et barn som aldri vil trekke sin første pust, som aldri vil gi fra seg høylydte skrik. Jeg håper du aldri må oppleve den øredøvende stillheten i en fødestue etter at et livløst barn har kommet til verden. En fødestue uten glede og gratulasjoner, men desto mer full av sorg. Jeg håper du aldri må holde ditt døde barn i armene mens du memorerer hver eneste lille detalj i det lille ansiktet. Jeg håper du aldri må overøse ditt barn med en livstid av kjærlighet i løpet av bare noen timer, eller om du er heldig, noen dager. Jeg håper du aldri må tørke blod fra ditt barns bittelille nese og vite at det er det eneste du noen gang vil gjøre for henne. Jeg håper du aldri må sitte igjen alene mens du ser barnet ditt bli trillet avgårde til obduksjon. Jeg håper du aldri må forlate sykehuset uten barnet ditt, med bare en liten boks med minner og tunge skritt. Jeg håper du aldri må legge ditt barn i en liten kiste for så å skru igjen lokket. Jeg håper du aldri må bære en liten kiste til et åpent hull i bakken for så å senke den ned i det. Jeg håper du aldri må se ditt barns navn på en gravstein eller stelle ditt barns grav istedenfor å stelle barnet.

Jeg håper du aldri må våkne hver dag og gjenoppleve det vonde, kjenne på tapet av alt som ikke ble. Jeg håper du aldri må våkne hver dag med savn og tomhet. Jeg håper du aldri må se på kroppen din med hat, med en følelse av at den sviktet. Jeg håper du aldri må leve med følelsen av maktesløshet, håpløshet, utilstrekkelighet og mislykkethet. Jeg håper du aldri må leve med selvhatet og angsten. Jeg håper du aldri må leve med den konstante verken i hjertet. Jeg håper du aldri må leve med triggere hver dag. Et lite barn som gråter, en sang, et sted, et flyktig minne. Jeg håper du aldri må oppleve følelsen av å få alle sårene revet opp igjen når du trodde det gikk greit. Jeg håper du aldri må samle deg selv sammen igjen, plukke opp alle delene og starte på nytt gang på gang. Jeg håper du aldri må ta på deg en maske og late som om alt er bra selv om innsiden er revet i fillebiter. Jeg håper du aldri må regne livet ditt i før og etter katastrofen. Jeg håper du aldri må lære å leve på ny. Jeg håper du aldri må innse at livet aldri vil bli det samme, at sorg og savn for alltid vil gå hånd i hånd med resten av livets følelser. Jeg håper du slipper å oppleve ditt barns merkedager og milepæler uten at det er tilstede. Nå skulle hun ha feiret sin første jul, første bursdag, første skoledag, første alt.. Jeg håper du aldri må prøve å dytte bort disse tankene og oppdage at det er umulig. Jeg håper du aldri må kjenne på følelsen av å aldri mere være hel. Aldri føle deg komplett. Alltid savne noe. Jeg håper du aldri vil skjønne omfanget av eller kjenne deg igjen i disse ordene. Jeg håper at du aldri, aldri noensinne må leve i mitt helvete.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå