Low expectations

Da har vi lagt nok et år bak oss. Tenk så lite vi visste om hva som ventet oss da vi, kanskje med store forventninger, gikk inn i 2020. Det var liksom noe med dette tallet. 2020. Det måtte da bli et spesielt år. Og det ble det i aller høyeste grad. Bare ikke helt på den måten vi så for oss.

Måtte le litt da dette minnet dukket opp på Facebook.

Jeg hadde kun et håp da klokken bikket midnatt 1. januar 2020 – et bedre år enn de to foregående. For 2020 måtte da bli bedre enn 2018 da jeg mistet pappa etter en kort, men intens kamp mot bukspyttkjertelkreft og 2019 da vi mistet Megan. Lenger ned gikk det vel ikke an å komme. Jeg tok feil. For mot slutten av januar møtte jeg veggen med et brak. Jeg slet med å fungere, og vinteren forsvant i en tåke. Spør du meg nå hva jeg gjorde mellom januar og mars i fjor, så husker jeg ikke en eneste ting. Det eneste jeg husker er at jeg med ren og skjær dødsangst omsider kom meg til legen. Og så kom koronaen. Og her skulle man tro at en som lå nede ville få det enda verre. Men til min store overraskelse ble livet bedre. Noe takket være medisinsk hjelp, men mye av det kan jeg nok også takke det at vi måtte legge om livsstilen for. Plutselig måtte jeg legge fra meg det evige jaget om å gjøre noe hele tiden. Det var ikke om å gjøre å komme seg ut av huset hele tiden. Nå ble vi nærmest tvunget til å være hjemme. Og det hadde både jeg og vi fryktelig godt av. Vi måtte i samarbeid tilpasse oss det nye livet. Jeg fikk ny energi og et nytt perspektiv på livet. Jeg lærte meg å ta ting som de kommer og ikke krisemaksimere om ting ikke gikk som planlagt. At jeg til og med tok avlysning av sommerens tur til familien i USA med fullstendig ro, sier egentlig sitt. Jeg har rett og slett lært meg å gjøre det beste ut av enhver situasjon og heller glede meg over det som er.

Jeg har lært etter de siste årene. Jeg har ingen store forventninger til 2021. Livet var det samme da jeg våknet i går. Koronaen eksisterte fortsatt. Raset i Gjerdrum preget fortsatt nyhetene. Det er nesten så jeg er litt redd for hva annet som kan skje i dette nye året. Jeg vet at vi vil få noen utfordringer i familien ganske snart, men jeg vet også at vi skal komme oss gjennom dem sammen. Og jeg vet at det vil bli lysere på den andre siden. Jeg håper vi vil kunne få treffe familien i USA igjen i år, men jeg holder ikke pusten. Jeg håper vi kan klemme andre enn de aller nærmeste igjen. Herregud som jeg savner å klemme! Jeg håper hele storfamilien kan samles i konfirmasjonen til eldstemann i september. Men om det ikke blir sånn overlever vi likevel, så lenge vi er sammen og alle våre kjære er friske.

2020 var et uår (for å sitere Erna Solberg) for mange. For meg var det egentlig et ganske godt år. Et år der jeg hadde det bedre enn på lenge. Et år der familielivet fungerte bedre. Et år som la nye og sterkere fundamenter for fremtiden. Jeg verken har eller trenger store drømmer for 2021. Jeg vil bare fortsette på den veien jeg startet i fjor og ta vare på alle fine øyeblikk og de små, nære ting.

Uansett er jeg forberedt og klar for alt hva 2021 måtte bringe av både gleder og utfordringer!

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg