Hold deg hjemme for pokker!

I går kveld klokka ni gikk lufta helt ut av meg. Jeg visste jo at det kom nye tiltak for Viken, men da jeg hørte ordene “tiltaksnivå A” og “strengeste tiltak” mistet jeg den lille piffen jeg hadde igjen. Full nedstengning på det meste rundt oss, bortsett fra skolene selvfølgelig. Jeg ser ikke helt logikken i å stenge alt annet, men la skoler der smitten virkelig sprer seg, være åpne. Joda, barn og unge har det best på skolen, det er jeg enig i. Men skal det likevel være så strengt så hadde hjemmeskole frem til påske vært helt greit, kanskje til og med lurt. Vi snakker tross alt under to uker til påskeferien. Men nå som stort sett alle butikker er stengt, er det fint at minsten kan gå på skolen og produsere litt påskepynt til hjemmepåsken. For det har vi manko på, og nå får jeg ikke kjøpt noe heller. Da sparte jeg i alle fall de pengene. Verre blir det med påske-egg til barna. Vi pleier å fylle dem med litt annet enn bare godteri, men i år er det fare for at påskeharen kommer med rene sukkerbomber fra Kiwi. Vel, vi overlever. Vi gjør jo det.

Og som jeg har sagt før, det er verst for barna. Det siste året har de ofret veldig mye. Og de har taklet det beundringsverdig. Har de vært like flinke hele tiden? Nei, de har nok ikke det. De har nok iblant vært litt for tett og litt for mange. Det er også forståelig etter et år med «stop and go». Stadig nye regler å forholde seg til. Rødt og gult. Hjemmeskole og fysisk skole. Trening og ikke trening. Jeg skjønner dem så godt. De har gått glipp av så mye det siste året. Spesielt fotballjenta har merket det, med kamper og etterlengtede cuper som forsvant ut i intet. Bursdagsfeiringer har utgått med skyhøye kneløft. I fjor gikk barna glipp av påskeferie hos mormor og sommerferie hos grandma i USA. Begge deler ryker i år også. Til sommeren er det to år siden de har sett familien i USA, og de må sannsynligvis vente enda et år. Mormor i Ålesund vet de heller ikke når de får se igjen. Og besteforeldrene som bor en halvtime unna har de sett én eneste gang så langt i år. Og listen over det de går glipp av er mye lenger enn det. Lang som et vondt år. Men de takler det. Som vår treningsnarkomane datter så fint sa det da hun måtte i karantene forrige uke og verken kunne trene med laget eller egentrene: «Nå tar jeg en uke uten fotball så ser jeg hvor mye jeg savner det.» Tror flere hadde hatt godt av å ha den innstillingen. Og jeg skal love dere – hun savnet det! Men hun holdt ut.

Etter et år med korona røyner det på også hos meg. Og da kan jeg tenke meg hvordan det er for dem som allerede har vært lei lenge. Et år senere føles det som om koronaen herjer verre enn noensinne her på Østlandet, og tiltakene blir jo deretter. Vi her i «suburbia» har, selv om vi har levd med relativt strenge tiltak over lang tid, hatt det mye lettere enn dem som bor innenfor Oslo kommunes grenser. Nå må også vi betale litt ekstra for all smitten i området. Vi tar den. Nok en for fellesskapet. Vi ser at det trengs. Vi er på ingen måte dem som skal klage mest og høyest. Men det føles litt (og det er mild sagt) urettferdig for oss som har fulgt reglene og vært forsiktige i et helt år. Vi som har ofret ferier og andre hyggelige ting og heller holdt oss hjemme. For det må jo være en grunn til at smitten brer seg så veldig, og det er ikke på grunn av oss for å si det sånn. Og jeg blir forbanna. Rett og slett eitrende sinna. Så til dere selvsentrerte egoister som driter i råd og regler: Nå er det nok! Vær så snill da! Hold dere hjemme litt! Ta litt alenetid! Det tar ikke livet av dere! Vi andre har også lyst til å leve normalt snart!!!

Hilsen sintetrynet..

Den nye normalen

I dag, til og med på fredag den 13., våknet Norge til en ny normal. Det som skjedde i løpet av gårsdagen er fortsatt like uvirkelig, og jeg kjente det med en gang jeg våknet i morges. Noe var fortsatt litt normalt da mannen dro avgårde på jobb grytidlig i dag. For han må fortsatt på jobb, dog på en litt annen måte enn før. Men jeg merket fort at denne morgenen var annerledes. For etter at han kjørte avgårde, ble det stille. Helt stille. Bortsett fra fuglekvitter. De lever fortsatt som normalt. Pendlertoget tutet også som normalt, men jeg så for meg et spøkelsestog. Og på den tiden man vanligvis hører skolebarna gå til skolen var det der igjen. Stillhet. Norge har blitt stille.

Norge har også gått helt av hengslene. I går fikk vi se en veldig dårlig side av nordmenn. Hamstring og usolidaritet. Myndighetene oppfordrer til å unngå akkurat dette. Butikkene forsikrer om at de har nok mat til alle. Likevel strømmer folk til og fyller handlekurvene breddfulle. Jeg skjønner panikken. Jeg har kjent på den selv. Men vi har ikke hamstret. Vi har derimot funnet ut nøyaktig hvor mye mat vi allerede har i fryseren. Det vi skulle ha i går var brød og melk til barna. Det var vanskelig å oppdrive. Og jeg kjenner jeg blir fryktelig frustrert og sint over denne egoismen der ute. Ikke bare i matbutikken, men på apoteket som tømmes for medisiner som for noen er livsviktige. Og polet. Hva i alle dager? Skal hele Norge sitte hjemme og drikke de neste ukene? Drikke og drite? Og dere som flyr rundt og hamstrer, tenker dere over smittefaren der dere surrer rundt i overfylte butikker, klår på emballasjer og står tett i tett i kø? Hallo!?! Våkn opp da!!!

Aldri feil med litt humor.

Og nå er altså den nye hverdagen i gang. Nå skal alle være mest mulig hjemme. Mest mulig usosiale. Det er slutt på all moro, annet enn den du finner på selv. Noen tenker kanskje at det blir deilig. Stresse ned litt, ikke haste rundt fra det ene til det andre hele tiden. Her i huset hadde vi for eksempel overlykkelige barn i går, som så for seg en lang skoleferie. Sånn blir det absolutt ikke. Her skal det jobbes. Og jeg har allerede funnet ut at jeg egner meg dårlig som lærer.

Det tar nok ikke lang tid før vi alle kjenner på det. Barna kommer til å savne skolen, lærere og venner der. Dere som har hjemmekontor eller i verste fall blir permittert kommer til å savne jobben og kollegaer. Vi kommer alle til å savne den friheten vi vanligvis har. Jeg kjenner på det allerede, selv om jeg ikke er verdens mest sosiale vesen så har jeg likevel et behov for å være rundt andre mennesker. Det var for eksempel ikke med lett hjerte vi i går måtte avlyse helgens familiebursdagsfeiring. Men med mannen, som er et av bursdagsbarna, i høy beredskap og familiemedlemmer i risikogruppen var det det eneste fornuftige å gjøre.

En annen ting vi vil se i tiden fremover, er hvor viktig hvert eneste lille ledd i samfunnet er. Man tenker kanskje ikke over det til vanlig, men nå vil det bli veldig synlig. Tiden fremover blir en prøvelse. Kanskje vil vi alle i fremtiden sette mer pris på det livet vi vanligvis lever.

Men først må vi prøve å venne oss til dette nye for en stund. Jeg tror dessverre det kan vare lenge, og jeg kjenner at det kan gå hardt utover psyken. Jeg sliter jo fra før av. 2018 og 2019 var tunge år, og nå ser det ut som 2020 skal følge i det samme sporet. Jeg prøver å si til meg selv at «dette blir gøy», men det blir det jo ikke. Det blir annerledes. Det blir krevende på mange måter. Men vi skal stå i det og komme gjennom det. Det må vi. Alle sammen. Sammen. Bare med litt avstand mellom oss..

Fotokjerring – litt svimmel og med litt flere roller enn før..

Uvirkelig og uhyggelig

I dag er det nesten litt flaut å se hva jeg skrev for bare noen dager siden. For jeg har så absolutt vært en av dem som tok Corona-epidemien, eller nå pandemien, med stor ro. På sett og vis gjør jeg fortsatt det. Jeg er ikke spesielt redd for å bli syk selv, men jeg vet også at det er mange der ute, også kjente og kjære, som har en høyere risiko for alvorlig sykdom om de skulle bli smittet. Og det ønsker jeg selvfølgelig å bidra til å unngå.

Det er noe guffent over det som skjer nå. Jeg sitter her med en sterk uro i hjertet. Hele situasjonen i Norge og verden akkurat nå er litt uvirkelig. Usikkerheten for hvordan de kommende ukene og månedene vil bli råder. Jeg begynner til og med å få et bittelite behov for å hamstre. For det er sannsynligvis mer situasjonen rundt enn selve viruset som vil påvirke akkurat oss. Jentungen har allerede fått starten av fotballsesongen spolert. Ingen trening. Ingen kamper. Både hun og vi hadde gledet oss til ny sesong, men vi skjønner. Fotballen forsvinner ikke, den kan vente litt. Så får det heller bli egentrening fremover. Vi tilpasser oss.

Flere og flere skoler og barnehager stenger rundt om i landet. Her hos oss har det i skrivende stund fortsatt  ikke kommet noen melding om stenging, men vi merker at de forbereder seg på det. Og der, akkurat da jeg skrev det, kom det altså melding om at alle skoler og barnehager stenges. Og da slapp jeg dilemmaet jeg skulle nevne, nemlig om vi skulle holde barna hjemme eller ikke, noe vi var i ferd med å gjøre. Nå kommer jo utfordringen med hjemmeskole, men det skal vi også takle.

Jeg tenker også litt på det som ligger noe lenger frem i tid, både påskeferie i hjembyen og sommerferien i USA. Fortsetter dette kan begge deler bli vanskelig å gjennomføre. USA stenger i tillegg grensene for europeere. Forståelig nok, selv om smitten florerer også der. Vi får håpe på det beste men forberede oss på det verste. Det er ikke livsviktig.

Og så har vi den største usikkerheten. Hva skjer med mannen som har en jobb som på ingen måte muliggjør hjemmekontor. Hvordan vil arbeidsdagene og arbeidstidene hans se ut fremover? Jeg kjenner at jeg både stålsetter meg og gruer meg. Men uansett må vi gjøre det beste utav det. Sånn som dette har utviklet seg er drastiske tiltak det riktige nå. Om alle bidrar så kan vi forhåpentligvis komme tilbake til normalen om ikke så alt for lenge.

Kom igjen folkens, nå er det kollektiv dugnad som gjelder!

Ja, det blir mye filter-bilder her nå, men dette er på alle mulige måter filter-tider..

 

Corona-sliten

Corona. Korona. COVID-19. Kjært barn har mange navn, eller? Det er mulig at jeg blir halshugget for dette innlegget, men seriøst, er det bare jeg som blir litt sliten av å bli bombardert av nyheter om dette viruset dag ut og dag inn?

For all del, det kan kanskje virke sånn, men jeg er ikke ignorant. Jeg ser omfanget av dette viruset. Jeg ser hvordan det påvirker verden. Og jeg ser at Norge muligens har ligget litt bakpå i forhold til dette. Det er absolutt en del som skurrer i forbindelse med spredningen her til lands. Og jeg ser at det muligens vil få store konsekvenser både for mennesker og samfunn. Og jeg synes det er helt greit med de tiltakene som blir gjort. Holmenkollen for eksempel. Selv om det så litt stusselig ut på TV-skjermen i går, så skjønner jeg at det ble avlyst. Og jeg tror nok det var en riktig avgjørelse også, selv om mange likevel stuet seg sammen i trange t-banevogner og tok seg opp i marka. For vår del var det til og med praktisk at det ble avlyst, da vi skulle til samme område for at jentungen skulle spille futsal. Vi slapp både kø og parkeringsproblemer. Jeg tror også de som ivrige møter opp på tribunene hvert år overlever et år uten. Sikkert litt verre for dem som kommer langveisfra.

Jeg tenker litt på flyreisen vi skal ut på til sommeren, men håper at dette utbruddet har roet seg til da. For å si det sånn, en flyreise frister ekstra lite akkurat nå. Og som de fleste andre så har også jeg familiemedlemmer som kan være litt mer utsatt for å bli alvorlig syke av dette viruset enn andre. Det er ikke alle som er like unge lenger. Muligens er jeg selv litt ekstra utsatt. Og minstemann blir, selv om han såvidt vi vet ikke har noen underliggende sykdom, ofte litt ekstra syk når virus eller bakterier herjer i kroppen. Og nettopp derfor er vi også ekstra påpasselige med håndvask når vi har vært ute. Og selvfølgelig, skulle vi få viruset i hus, så forholder vi oss til karantenereglene (selv om bare tanken på 14 innestengte dager får meg til å gå på veggen). Vi vil jo ikke bidra til at andre blir smittet og at det potensielt får alvorlige konsekvenser.

Likevel klarer jeg ikke å kjenne på eller henge meg på hysteriet som råder i enkelte kretser. Og jeg synes det kan bli litt voldsomt. Selvfølgelig er opplysning viktig. Men mediene gjør kanskje litt for mye utav det. Det blir i alle fall litt mye for meg. Jeg synes det er litt kjipt når jeg får et akutt behov for å vaske meg om noen nyser i nærheten av meg. Jeg liker ikke følelsen av å hoste et lite host ute i offentligheten hvorpå jeg tenker at det burde jeg ikke ha gjort. Og jeg liker ikke usikkerheten jeg føler på når minsten er snufsete og jeg ikke vet om det er innafor å sende ham på skolen eller ikke. Han er jo ikke syk, og ingenting tilsier at vi er smittet av dette «populære viruset» (minstemanns ord etter en samtale på skolen). Likevel er jeg redd for hva andre tenker om jeg sender en småforkjølet gutt på skolen akkurat nå.

Men livet kan jo ikke stoppe opp. Vi kan ikke mure oss inne i frykt for å bli smittet. Man kan ikke sette hele landet i karantene og la alt stoppe fullstendig opp. Vi kan rett og slett ikke leve i en boble. Ei heller leve i frykt. Enn så lenge må vi bare leve nesten som vanlig, fremt til eventuelt andre og mer omfattende tiltak settes i verk. Vi må fortsette hverdagen med en god dose sunn fornuft og litt ekstra hygieneregler. Vi må puste med magen og forholde oss rolige.

Jeg har strengt tatt større bekymringer enn et hissig virus. Men jeg er veldig glad for at jeg har tatt tak i mine egne problemer og forhåpentligvis får gjort unna alle tester hos legen før viruset lammer også dem..

Hva er egentlig for privat?

Nok en gang har det vært noen tøffe dager. Men faktisk ikke av den åpenbare grunnen. Joda, pappa var veldig tilstede i hjerte og tanker forrige helg. Det kjentes godt på hele kroppen. Men jeg følte også at jeg fikk gjort akkurat det jeg ønsket for å minnes ham på ettårsdagen for hans bortgang, og det var godt. Huset er fortsatt fullt av gule roser, «the yellow rose of Texas», som på en måte har blitt pappas blomst. Kanskje litt Megan sin også når jeg tenker meg om. Det er noe lyst og positivt over det.

Helgen og deler av uken ble derimot tøff av helt andre grunner. Grunner jeg egentlig gjerne skulle ha skrevet mer om. Grunner som burde ha vært skrevet om. Grunner jeg halvveis har skrevet om, men som jeg likevel bestemte meg for å ikke publisere. Fordi det kun indirekte angår meg. Og da blir det feil å dele, selv om det var en tekst hvor ingen personer var identifisert og temaet er litt diffust. Noen nær meg har i alle fall stått ganske så alene midt i en storm. Noen har sett på urettferdigheter og lært at man ikke nødvendigvis kan stole på alle rundt seg. På den positive siden har dette mennesket også sett at det finnes mennesker utenfor den indre krets som har øyne som kan se. At det finnes godhet midt i kaoset, og at det finnes muligheter og løsninger. Og jeg har fått se et knekt menneske reise seg igjen. Et menneske som på tross av følelsene på innsiden ikke viker, men går med rak rygg og hodet hevet. Som ikke lar seg demotivere men heller prøver på nytt – litt mer på vakt enn før. Jeg beundrer dette mennesket med sitt gode hjerte, rettferdighetssans, tøffhet og sterke hode. Jeg skulle ønske jeg hadde hatt halvparten av denne personens innsatsvilje og “fighting spirit”. Man kan komme langt med sånt.

Selv i tøffe tider står sola alltid opp igjen.

Når sånne ting skjer, så er det en vanskelig balansegang. Jeg har kjent mye på mine egne grenser i forhold til blogging. Hvor mye jeg ønsker å dele. Hva jeg ikke ønsker å dele. Hva som kan få negative konsekvenser, ikke minst for dem rundt meg. Jeg nevnte det for mannen min her om dagen, at akkurat nå slet jeg med å finne ting å skrive om. Ting som kan deles. Hans forslag var at jeg for eksempel kunne skrive om den store forskjellen mellom de tre barna våre. Hvor ulike søsken kan være. Nå syntes jeg strengt tatt at det var en dårlig ide til blogginnlegg sånn i utgangspunktet, men det føltes også fullstendig feil å skulle dele for mye om interessene og personlighetene til barna, selv om de ikke ville ha blitt identifisert med navn og bilde. Like feil ville det føles å dele for mye om forholdet mellom mannen min og meg, selv om det i frustrerte stunder hadde vært innmari deilig å bare spy ut edder og galle. Familien vår er ikke bloggmat. Vår lille kjerne er privat.

Noen vil nok også si at å dele spontanaborter og dødfødsler er alt for privat. Men dette er et tema som jeg føler at det er litt for mye tabu rundt. Dermed er det verdt å dele, selv om det også er privat. Jeg ønsker å bidra til større åpenhet om dette temaet. Jeg ønsker å vise hvor tøft og livsendrende det er. At det ikke er noe man bare rister av seg, men en sorg man må leve med resten av livet. Jeg ønsker også å vise at man kan reise seg igjen selv etter de største tragedier. At livet går videre, selv om man midt i stormen ikke aner hvordan det skal gå til. Derfor føles det greit å dele mine opplevelser, følelser og tanker rundt dette temaet.

Det siste året har jeg ofte følt på at det har blitt for mye sorg og elendighet på bloggen min. Men det er kanskje også uunngåelig. Tapet av pappa og Megan er det som har preget og definert meg mest i løpet av denne tiden. Men likevel, det er ikke hele livet mitt. Livet er så mye, mye mer enn det jeg deler her. Livet er sorg og glede. Det er oppturer og nedturer. Det er hverdag og fest. Det er ensomhet og fellesskap. Det er gode dager og dårlige dager. Det er latter og krangler. Livet er først og fremst familien min. Mine aller nærmeste. Det og dem verner jeg om. Den delen av livet er jeg ikke villig til å utlevere for å produsere flere innlegg og kanskje få flere lesere. Det får andre bloggere ta seg av.

Så selv om jeg innimellom kan klø etter å dele mine meninger om enkelte temaer, så må jeg kanskje, av hensyn til mine nærmeste, bite dem i meg. Da får det heller bli litt stille på bloggen mens jeg sorterer min egne tanker. Til noe annet dukker opp. Noe som føles mer riktig å skrive om. For selv om bloggen kanskje stopper opp litt, så gjør aldri livet det. Heldigvis. For det hadde vært både bekymringsverdig og kjedelig.

Livet. Konstant i bevegelse. Konstant i endring. Akkurat som årstidene.

 

God jul da, dere!

Kalenderen sier 24. september. Jeg har telt måneder opptil flere ganger. Oktober. November. Desember. 1. 2. 3. Det er tre måneder igjen til julaften, er det ikke?

Jeg blir nemlig litt usikker, for det ser ikke ut som om butikkene er helt enige. Jeg fikk bakoversveis da jeg før helgen oppdaget at en butikk solgte julegodteri. Snakk om å være tidlig ute. Det er ikke oktober enda, jo!

Og ja, jeg måtte kjøpe for å ha bevis..

Jeg tenkte at denne butikken var litt ekstra ivrig, helt til mannen og jeg i går dro til et byggvarehus for å kjøpe en hekksaks. Hekksaks altså! Et vår/sommer/høst-verktøy. Men da vi nærmet oss hageavdelingen, ble vi møtt av dette:

Nei! Nei! Nei! Dette er for tidlig! Jeg kan delvis, om enn noe amperert, leve med julemarsipan og julemenn (eller for dere østlendinger, kakemenn) mot slutten av oktober. Men juleutstilling i september, det er ikke greit! Høsten har jo såvidt begynt!

Nå tror jeg nesten Norge har noe å lære av USA. Høst og Halloween frem til slutten av oktober, så kan juleutstillingene sakte men sikkert komme frem. Jeg er i alle fall ikke i nærheten av å få julestemning enda. Tvert imot faktisk!

Nisser og annet julestæsj har ingenting med høst å gjøre! Bytt dem ut med gresskar, Halloween-pynt og skumle kostymer så lenge, så kan vi snakkes i november!

Vi må aldri glemme!

Tenk dere at 5 års okkupasjon av landet endelig er over. 5 års verdenskrig, 5 års elendighet. Så kapitulerer omsider den fremmede makten som de siste årene har hatt kontroll over fedrelandet. Tenk dere følelsen. Tenk dere gleden og feiringen.

Arkivbilde fra NRK.

Jeg er glad for at jeg slapp å oppleve denne perioden av norsk historie. Og jeg håper at jeg aldri vil oppleve noe lignende. Men akkurat denne dagen, 8. mai 1945, den hadde jeg likt å oppleve. Det må ha vært helt fantastisk! Bedre enn 17. mai.

Det kan virke lenge siden denne merkedagen, men i det store og det hele så er det faktisk ikke det. 74 år er ikke lenge i historisk sammenheng. Mange av oss kjenner mennesker som opplevde både krigen og frigjøringsdagen. Det er ikke lenger tilbake enn at besteforeldrene mine levde midt oppi det. Morfar var sågar en av studentene som ble sendt til fangeleir i Tyskland under krigen, og som kom hjem derfra i de kjente hvite bussene. Mange av oss har sterke og dype historier fra krigsårene bare en generasjon eller to unna.

Så hvorfor er det da så få som velger å markere denne dagen? Hvorfor stopper man ikke opp og tenker litt? På hvor heldige vi er som lever i et fredelig land i dag. På hvordan livet hadde sett ut om frigjøringsdagen aldri hadde skjedd. På hvordan disse årene var for generasjonene før oss. Og ikke minst, på hva som ble ofret i disse årene. Modige menneskers kamp for at vi skulle få nyte freden. Friheten har sin pris, og er på ingen måte en selvfølge!

Jeg har skrevet om dette før. Hvert år etter bloggen ble født. Hvor viktig det er å ikke glemme. Hvor viktig det er å markere dagen. Snakke om det i skolen. Heise eller henge ut et flagg. I dag ble jeg positivt overrasket da både God morgen Norge og nyhetene nevnte dagen på morgenkvisten. Definitivt en forbedring der!

Men så gikk jeg til barnehagen med minsten. En strekning på ca. 700 meter i tettbebygd område. Hvor mange flagg talte jeg på veien? 5! 5 inkludert vårt eget!!!

Leg merke til flagget på verandaen i bakgrunnen. Tror faktisk det er første gang jeg har sett to flagg i gata vår på denne dagen. Denne naboen gledet meg litt ekstra i dag! Det bør kanskje nevnes at han, eller de, er av den eldre generasjonen. 

Jeg kjente på en merkelig glede over disse 5 flaggene, for det er faktisk en forbedring fra tidligere år det også. Men bare 5 flagg i et område med så mange hus er fortsatt skuffende. Jeg kan selvfølgelig ha oversett noen, men det er ikke tvil om at det er et fåtall som husker eller gidder å finne frem flagget på denne dagen. Det tar ikke lange tiden å henge ut et flagg foran huset. Litt mer styr med flaggstang kanskje, men likevel.. Her er det rom for forbedring, folkens! Klarer dere å få ut flagget grytidlig 17. mai, klarer dere også å gjøre det før dere går på jobb 8. mai.

Og vet dere forresten at de siste 8 årene har denne datoen også offisielt vært veterandagen i Norge? En merkedag ikke bare for veteraner fra andre verdenskrig, men også tjenestegjørende i FN-styrker og andre internasjonale operasjoner. Det er mange som har vært ute i verden og kjempet med norsk flagg på brystet (eller kanskje på skulderen). Sannsynligvis mange fler enn du tror. Og som jeg sier hvert år, disse fortjener også heder og ære. Kjenner du en tidligere eller nåværende tjenestegjørende militær, gi ham eller henne en klapp på skulderen i dag. Kanskje til og med en klem. Eller send en liten melding. “Gratulerer med dagen og takk for innsatsen.” Det koster så lite, men kan bety så mye!

Vi må, og skal, aldri glemme!

Gratulerer med dagen, alle sammen! Og takk til alle dere veteraner der ute!

Og selvfølgelig et ekstra gratulerer og takk til min egen veteran. Sorry, måtte stjele bildet ditt – tror jeg er tilgitt..

Follow my blog with Bloglovin

Rock the socks!

I dag er det den internasjonale dagen for Downs syndrom, dagen da alle oppfordres til å ta på seg ulike sokker for å vise at man setter pris på mangfold og at alle er forskjellige. Og ikke minst at alle mennesker har samme verdi, uavhengig av egenskaper og diagnoser.

Jeg har sagt det før, og jeg sier det igjen: tenk så kjedelig verden og livet hadde vært om alle var like.

Hurra for livets fargeklatter!

Nå ble det noe redusert rockesokking for vår del i år, men de to store gikk på skolen med ulike sokker og en pjusk minstemann markerte dagen her hjemme. Eller, akkurat nå rocker han faktisk legevakten med sokkene sine. Vi får håpe de legger merke til det!

Follow my blog with Bloglovin

Du får leve, du får ikke

Jeg har vært fryktelig usikker på om jeg skulle skrive noe om dette temaet. Jeg er ikke den som slenger rundt meg med politiske meninger. Men det er forsåvidt ikke dette heller. For meg er det en mening som kanskje er mer personlig enn politisk.

Jeg er litt redd for å bli stemplet som en konservativ, gladkristen KrF’er. For det er jeg på ingen måte. Jeg er stort sett for alt som mange i det partiet ser skjevt på. Så også retten for kvinner til å bestemme over sin egen kropp. Men likevel har tvillingabort-debatten rørt noe i meg.

Bilde fra Firstcry Parenting.

Jeg er altså på ingen måte abortmotstander. Jeg er ikke nødvendigvis for abort heller, men enhver må bestemme hva som er riktig for dem. Dog innenfor rimelighetens grenser. Abort er ikke en prevensjonsform. Og en abort er heller ikke bare bare. Jeg har selv vært i en situasjon der jeg vurderte det. Dro frem og tilbake til sykehuset. Skrev under på papirene. Men jeg klarte ikke å svelge tablettene. Det ble for tøft. Det var ikke riktig for meg. Så jeg vet at abort ikke er en lett beslutning å ta.

Men så er det dette med tvillingabort da. Selvfølgelig kan det også her være mange gode grunner til å gjennomføre. Ligger det noe medisinsk til grunn, med fare for mor, barn eller begge, så skjønner jeg det fullt ut. Så også om det er andre forhold som tilsier at to eller flere barn på en gang vil være en stor belastning for familien.

Det er mulig det er den «habituelle aborteren» (altså, høyst ufrivillige aborter) i meg som overreagerer her. For når du har ønsket svangerskap og barn så høyt som jeg har gjort, bare for å oppleve og miste gang på gang, så blir sånne ting et litt følsomt tema.

Men jeg synes det er hårreisende og tildels uforståelig å velge bort en tvilling fordi man rett og slett ikke vil ha begge to. Er det virkelig noen som gjør dette? Svaret her er visst ja, selv om det forhåpentligvis er ytterst få som går gjennom fosterreduksjon uten en veldig god grunn. Mulig jeg tråkker på noen tær nå altså, men dette klarer jeg ikke å skjønne. Nå har jeg aldri vært en sånn som ønsker meg tvillinger, og har vært lettet hver gang ultralyd bare har vist et foster. For jeg skjønner at to på en gang kan være heftig. Jeg syntes mine pseudotvillinger var tøft, men det er nok ingenting i forhold til to krevende nyfødte på en gang. Og selvfølgelig ser jeg også at det kan bli en ekstra økonomisk utfordring, i tillegg til en hel del annet. Men jeg tenker også sånn at om man nå kanskje har planlagt en graviditet, eller har satt seg selv i en situasjon der en graviditet er mulig, så må man også ta høyde for at det faktisk kan bli mer enn en. Takler en ikke det, så burde man kanskje revurdere en graviditet i det hele tatt. For uten høyst tungtveiende grunner, hvordan kan du velge et av barna dine foran det andre? Hvordan kan du bestemme hvem som får leve og hvem som må dø?

Bilde fra Pixabay.

Dette er et uhorvelig vanskelig og følsomt tema, og det er egentlig lett å både forstå og forsvare begge sider i denne saken. Men personlig kjenner jeg at jeg, selv om jeg er for selvbestemt abort og kvinnens rett til å velge, synes at forslaget til ny abortlov som ble lagt frem i dag er helt OK.

Follow my blog with Bloglovin

Når gleden uteblir

Dette innlegget sitter langt inne å skrive, men etter nøye vurdering føler jeg likevel at det er greit å “få det ut”. Kanskje hjelper det litt bare å skrive det, hvem vet?

For det var ikke bare pappa jeg mistet i høst. Omtrent samtidig mistet jeg også mye av skrivegleden min. Jeg trodde først det kom av alt som skjedde, jeg sørget, jeg var sliten og så ble jeg syk. Det var lite overskudd til noe annet enn å bare holde hodet over vannet. Men flere måneder senere har den fortsatt ikke kommet tilbake. Jeg har små glimt, men stort sett er det bare “blæ”. Og for en som vanligvis elsker å skrive, er det egentlig ganske sårt.

Typisk nok ble det også forandringer på bloggportalen midt oppi dette. Det har ikke hjulpet at jeg plutselig måtte sette meg inn i masse nytt, og kanskje ikke alltid får helt til dette nye systemet. I tillegg er jeg usikker på hva jeg synes om hele denne prosessen. Det er godt mulig dette nye er bedre på sikt, for all del. Men det som gnager litt, og som sikkert er litt som å banne i kirka, er at alle bloggere på blogg.no ikke ble flyttet over til den nye plattformen. Det føles litt feil når mange bloggere blir værende på gammel plattform og i tillegg får beskjed om at de må søke for å få videreføre bloggen sin over til det nye eller få bloggen sin slettet i løpet av noen få måneder. Om disse faktisk får positive svar på sine søknader, det vet jeg ikke enda. Mange har dessverre valgt å forlate blogg.no. Men jeg håper at de som ønsker å fortsette får lov til det! Jeg er veldig glad for at jeg var blant dem som var heldige og ble flyttet over på ny plattform uten noen problemer. Å si noe annet ville være å lyve. Men det føles streng tatt litt urettferdig at bloggere som er mye mer aktive enn meg blir hengende igjen på det gamle, og med en god del usikkerhet om hva som vil skje videre. Det gir meg rett og slett en litt vond smak i munnen. Små hobbybloggere legger tross alt mye tid og energi, og mye av både fritiden og sjelen sin, i bloggene sine. Den usikkerheten enkelte nå blir sittende med er ikke greit. Det får meg til å lure litt på blogg.no sin agenda. Er det bare klikk og reklameinntekter som gjelder? Hva med menneskene bak? Jeg håper jeg tar feil i forhold til de tankene jeg har, og at det er et mye bedre og mer fornuftig svar på dette.

Man blir jo også litt usikker på sin egen blogg, selv om man har vært så heldig å bli flyttet over. Hva om man ikke leverer tilfredsstillende? Hva om man som meg rett og slett ikke orker å blogge hver dag lenger? Hva om man ikke har nok lesere? Vil man selv bli sittende i den samme situasjonen da?

Som sagt, det sitter litt langt inne å skrive dette. For jeg har definitivt likt meg på blogg.no frem til nå. Og jeg kan godt tenke meg å fortsette også, selv om jeg har vurdert å eventuelt skrive fra eget domene. Men så føles det litt skummelt og ensomt. Domenet har jeg, men jeg er slettes ikke sikker på om jeg har nok teknisk innsikt til å faktisk blogge derfra. Og så står man plutselig helt alene. På blogg.no finnes det i alle fall et supportsystem. Og når man først klarer å sette seg inn i alt det nye så er nok også den nye portalen veldig enkel og grei å bruke. Kanskje til og med mye bedre enn den gamle. Så med mindre dette blogginnlegget setter meg på bar bakke, har jeg nok landet på å fortsette og bruke blogg.no fremover.

En annen tanke har rett og slett vært å droppe blogging helt. Hva er vitsen når gleden ikke er der og det ofte føles som et ork? Når man føler at man må skrive noe bare for å skrive? Jeg er ikke typen som liker å skrive meningsløse tekster, jeg trives best når jeg deler fra hjertet. Ting som virkelig engasjerer meg. Men så er det en slags grense der også, om hvor mye man egentlig skal dele. Det er ikke alt som føles like greit. Noe blir kanskje skrevet men aldri publisert. Og noen ganger føler man at man repeterer seg selv i det uendelige. Kjedelig det også. Likevel tror jeg at jeg har landet på å fortsette litt til. Se om gleden kommer tilbake. Jeg tror egentlig at den vil gjøre det. Det går jo gjerne litt opp og litt ned her i livet.

I mellomtiden så svever jeg rundt her i mitt lille univers. Prøver å sortere tanker og følelser. Teller på knapper, vurderer for og mot. Og skriver litt på helt andre ting. Det er kanskje greit innimellom det også.

Litt refleksjoner mens jeg reflekterer.

Follow my blog with Bloglovin