Vi må aldri glemme!

Tenk dere at 5 års okkupasjon av landet endelig er over. 5 års verdenskrig, 5 års elendighet. Så kapitulerer omsider den fremmede makten som de siste årene har hatt kontroll over fedrelandet. Tenk dere følelsen. Tenk dere gleden og feiringen.

Arkivbilde fra NRK.

Jeg er glad for at jeg slapp å oppleve denne perioden av norsk historie. Og jeg håper at jeg aldri vil oppleve noe lignende. Men akkurat denne dagen, 8. mai 1945, den hadde jeg likt å oppleve. Det må ha vært helt fantastisk! Bedre enn 17. mai.

Det kan virke lenge siden denne merkedagen, men i det store og det hele så er det faktisk ikke det. 74 år er ikke lenge i historisk sammenheng. Mange av oss kjenner mennesker som opplevde både krigen og frigjøringsdagen. Det er ikke lenger tilbake enn at besteforeldrene mine levde midt oppi det. Morfar var sågar en av studentene som ble sendt til fangeleir i Tyskland under krigen, og som kom hjem derfra i de kjente hvite bussene. Mange av oss har sterke og dype historier fra krigsårene bare en generasjon eller to unna.

Så hvorfor er det da så få som velger å markere denne dagen? Hvorfor stopper man ikke opp og tenker litt? På hvor heldige vi er som lever i et fredelig land i dag. På hvordan livet hadde sett ut om frigjøringsdagen aldri hadde skjedd. På hvordan disse årene var for generasjonene før oss. Og ikke minst, på hva som ble ofret i disse årene. Modige menneskers kamp for at vi skulle få nyte freden. Friheten har sin pris, og er på ingen måte en selvfølge!

Jeg har skrevet om dette før. Hvert år etter bloggen ble født. Hvor viktig det er å ikke glemme. Hvor viktig det er å markere dagen. Snakke om det i skolen. Heise eller henge ut et flagg. I dag ble jeg positivt overrasket da både God morgen Norge og nyhetene nevnte dagen på morgenkvisten. Definitivt en forbedring der!

Men så gikk jeg til barnehagen med minsten. En strekning på ca. 700 meter i tettbebygd område. Hvor mange flagg talte jeg på veien? 5! 5 inkludert vårt eget!!!

Leg merke til flagget på verandaen i bakgrunnen. Tror faktisk det er første gang jeg har sett to flagg i gata vår på denne dagen. Denne naboen gledet meg litt ekstra i dag! Det bør kanskje nevnes at han, eller de, er av den eldre generasjonen. 

Jeg kjente på en merkelig glede over disse 5 flaggene, for det er faktisk en forbedring fra tidligere år det også. Men bare 5 flagg i et område med så mange hus er fortsatt skuffende. Jeg kan selvfølgelig ha oversett noen, men det er ikke tvil om at det er et fåtall som husker eller gidder å finne frem flagget på denne dagen. Det tar ikke lange tiden å henge ut et flagg foran huset. Litt mer styr med flaggstang kanskje, men likevel.. Her er det rom for forbedring, folkens! Klarer dere å få ut flagget grytidlig 17. mai, klarer dere også å gjøre det før dere går på jobb 8. mai.

Og vet dere forresten at de siste 8 årene har denne datoen også offisielt vært veterandagen i Norge? En merkedag ikke bare for veteraner fra andre verdenskrig, men også tjenestegjørende i FN-styrker og andre internasjonale operasjoner. Det er mange som har vært ute i verden og kjempet med norsk flagg på brystet (eller kanskje på skulderen). Sannsynligvis mange fler enn du tror. Og som jeg sier hvert år, disse fortjener også heder og ære. Kjenner du en tidligere eller nåværende tjenestegjørende militær, gi ham eller henne en klapp på skulderen i dag. Kanskje til og med en klem. Eller send en liten melding. “Gratulerer med dagen og takk for innsatsen.” Det koster så lite, men kan bety så mye!

Vi må, og skal, aldri glemme!

Gratulerer med dagen, alle sammen! Og takk til alle dere veteraner der ute!

Og selvfølgelig et ekstra gratulerer og takk til min egen veteran. Sorry, måtte stjele bildet ditt – tror jeg er tilgitt..

Follow my blog with Bloglovin

Rock the socks!

I dag er det den internasjonale dagen for Downs syndrom, dagen da alle oppfordres til å ta på seg ulike sokker for å vise at man setter pris på mangfold og at alle er forskjellige. Og ikke minst at alle mennesker har samme verdi, uavhengig av egenskaper og diagnoser.

Jeg har sagt det før, og jeg sier det igjen: tenk så kjedelig verden og livet hadde vært om alle var like.

Hurra for livets fargeklatter!

Nå ble det noe redusert rockesokking for vår del i år, men de to store gikk på skolen med ulike sokker og en pjusk minstemann markerte dagen her hjemme. Eller, akkurat nå rocker han faktisk legevakten med sokkene sine. Vi får håpe de legger merke til det!

Follow my blog with Bloglovin

Du får leve, du får ikke

Jeg har vært fryktelig usikker på om jeg skulle skrive noe om dette temaet. Jeg er ikke den som slenger rundt meg med politiske meninger. Men det er forsåvidt ikke dette heller. For meg er det en mening som kanskje er mer personlig enn politisk.

Jeg er litt redd for å bli stemplet som en konservativ, gladkristen KrF’er. For det er jeg på ingen måte. Jeg er stort sett for alt som mange i det partiet ser skjevt på. Så også retten for kvinner til å bestemme over sin egen kropp. Men likevel har tvillingabort-debatten rørt noe i meg.

Bilde fra Firstcry Parenting.

Jeg er altså på ingen måte abortmotstander. Jeg er ikke nødvendigvis for abort heller, men enhver må bestemme hva som er riktig for dem. Dog innenfor rimelighetens grenser. Abort er ikke en prevensjonsform. Og en abort er heller ikke bare bare. Jeg har selv vært i en situasjon der jeg vurderte det. Dro frem og tilbake til sykehuset. Skrev under på papirene. Men jeg klarte ikke å svelge tablettene. Det ble for tøft. Det var ikke riktig for meg. Så jeg vet at abort ikke er en lett beslutning å ta.

Men så er det dette med tvillingabort da. Selvfølgelig kan det også her være mange gode grunner til å gjennomføre. Ligger det noe medisinsk til grunn, med fare for mor, barn eller begge, så skjønner jeg det fullt ut. Så også om det er andre forhold som tilsier at to eller flere barn på en gang vil være en stor belastning for familien.

Det er mulig det er den «habituelle aborteren» (altså, høyst ufrivillige aborter) i meg som overreagerer her. For når du har ønsket svangerskap og barn så høyt som jeg har gjort, bare for å oppleve og miste gang på gang, så blir sånne ting et litt følsomt tema.

Men jeg synes det er hårreisende og tildels uforståelig å velge bort en tvilling fordi man rett og slett ikke vil ha begge to. Er det virkelig noen som gjør dette? Svaret her er visst ja, selv om det forhåpentligvis er ytterst få som går gjennom fosterreduksjon uten en veldig god grunn. Mulig jeg tråkker på noen tær nå altså, men dette klarer jeg ikke å skjønne. Nå har jeg aldri vært en sånn som ønsker meg tvillinger, og har vært lettet hver gang ultralyd bare har vist et foster. For jeg skjønner at to på en gang kan være heftig. Jeg syntes mine pseudotvillinger var tøft, men det er nok ingenting i forhold til to krevende nyfødte på en gang. Og selvfølgelig ser jeg også at det kan bli en ekstra økonomisk utfordring, i tillegg til en hel del annet. Men jeg tenker også sånn at om man nå kanskje har planlagt en graviditet, eller har satt seg selv i en situasjon der en graviditet er mulig, så må man også ta høyde for at det faktisk kan bli mer enn en. Takler en ikke det, så burde man kanskje revurdere en graviditet i det hele tatt. For uten høyst tungtveiende grunner, hvordan kan du velge et av barna dine foran det andre? Hvordan kan du bestemme hvem som får leve og hvem som må dø?

Bilde fra Pixabay.

Dette er et uhorvelig vanskelig og følsomt tema, og det er egentlig lett å både forstå og forsvare begge sider i denne saken. Men personlig kjenner jeg at jeg, selv om jeg er for selvbestemt abort og kvinnens rett til å velge, synes at forslaget til ny abortlov som ble lagt frem i dag er helt OK.

Follow my blog with Bloglovin

Når gleden uteblir

Dette innlegget sitter langt inne å skrive, men etter nøye vurdering føler jeg likevel at det er greit å “få det ut”. Kanskje hjelper det litt bare å skrive det, hvem vet?

For det var ikke bare pappa jeg mistet i høst. Omtrent samtidig mistet jeg også mye av skrivegleden min. Jeg trodde først det kom av alt som skjedde, jeg sørget, jeg var sliten og så ble jeg syk. Det var lite overskudd til noe annet enn å bare holde hodet over vannet. Men flere måneder senere har den fortsatt ikke kommet tilbake. Jeg har små glimt, men stort sett er det bare “blæ”. Og for en som vanligvis elsker å skrive, er det egentlig ganske sårt.

Typisk nok ble det også forandringer på bloggportalen midt oppi dette. Det har ikke hjulpet at jeg plutselig måtte sette meg inn i masse nytt, og kanskje ikke alltid får helt til dette nye systemet. I tillegg er jeg usikker på hva jeg synes om hele denne prosessen. Det er godt mulig dette nye er bedre på sikt, for all del. Men det som gnager litt, og som sikkert er litt som å banne i kirka, er at alle bloggere på blogg.no ikke ble flyttet over til den nye plattformen. Det føles litt feil når mange bloggere blir værende på gammel plattform og i tillegg får beskjed om at de må søke for å få videreføre bloggen sin over til det nye eller få bloggen sin slettet i løpet av noen få måneder. Om disse faktisk får positive svar på sine søknader, det vet jeg ikke enda. Mange har dessverre valgt å forlate blogg.no. Men jeg håper at de som ønsker å fortsette får lov til det! Jeg er veldig glad for at jeg var blant dem som var heldige og ble flyttet over på ny plattform uten noen problemer. Å si noe annet ville være å lyve. Men det føles streng tatt litt urettferdig at bloggere som er mye mer aktive enn meg blir hengende igjen på det gamle, og med en god del usikkerhet om hva som vil skje videre. Det gir meg rett og slett en litt vond smak i munnen. Små hobbybloggere legger tross alt mye tid og energi, og mye av både fritiden og sjelen sin, i bloggene sine. Den usikkerheten enkelte nå blir sittende med er ikke greit. Det får meg til å lure litt på blogg.no sin agenda. Er det bare klikk og reklameinntekter som gjelder? Hva med menneskene bak? Jeg håper jeg tar feil i forhold til de tankene jeg har, og at det er et mye bedre og mer fornuftig svar på dette.

Man blir jo også litt usikker på sin egen blogg, selv om man har vært så heldig å bli flyttet over. Hva om man ikke leverer tilfredsstillende? Hva om man som meg rett og slett ikke orker å blogge hver dag lenger? Hva om man ikke har nok lesere? Vil man selv bli sittende i den samme situasjonen da?

Som sagt, det sitter litt langt inne å skrive dette. For jeg har definitivt likt meg på blogg.no frem til nå. Og jeg kan godt tenke meg å fortsette også, selv om jeg har vurdert å eventuelt skrive fra eget domene. Men så føles det litt skummelt og ensomt. Domenet har jeg, men jeg er slettes ikke sikker på om jeg har nok teknisk innsikt til å faktisk blogge derfra. Og så står man plutselig helt alene. På blogg.no finnes det i alle fall et supportsystem. Og når man først klarer å sette seg inn i alt det nye så er nok også den nye portalen veldig enkel og grei å bruke. Kanskje til og med mye bedre enn den gamle. Så med mindre dette blogginnlegget setter meg på bar bakke, har jeg nok landet på å fortsette og bruke blogg.no fremover.

En annen tanke har rett og slett vært å droppe blogging helt. Hva er vitsen når gleden ikke er der og det ofte føles som et ork? Når man føler at man må skrive noe bare for å skrive? Jeg er ikke typen som liker å skrive meningsløse tekster, jeg trives best når jeg deler fra hjertet. Ting som virkelig engasjerer meg. Men så er det en slags grense der også, om hvor mye man egentlig skal dele. Det er ikke alt som føles like greit. Noe blir kanskje skrevet men aldri publisert. Og noen ganger føler man at man repeterer seg selv i det uendelige. Kjedelig det også. Likevel tror jeg at jeg har landet på å fortsette litt til. Se om gleden kommer tilbake. Jeg tror egentlig at den vil gjøre det. Det går jo gjerne litt opp og litt ned her i livet.

I mellomtiden så svever jeg rundt her i mitt lille univers. Prøver å sortere tanker og følelser. Teller på knapper, vurderer for og mot. Og skriver litt på helt andre ting. Det er kanskje greit innimellom det også.

Litt refleksjoner mens jeg reflekterer.

Follow my blog with Bloglovin

Om å vente på det (nesten) uunngåelige

Det er den tiden på året igjen. Vinter, og bakterier og virus florerer. Ikke minst i barnehagen. En etter en går de ned for telling. Hver dag mangler flere i barnegruppa. Gjerne noen av de voksne også. Og de som fortsatt ikke har blitt angrepet, går bare og venter på tur. Noen som kjenner seg igjen?

“God morgen! Hvordan er det med dere i dag? Friske og raske? Foreløpig..?”

Den følelsen altså, når dette er dagens hilsen i barnehagen. Når omgangssyke blir et samtaletema. Når podens barnehagevenner snakker om å ha kastet opp, og du i ditt stille sinn begynner å telle timer. Er dette barnet fortsatt smittsomt tro? For ordens skyld, i dette tilfellet er jeg rimelig trygg på at vedkommende var godt over de anbefalte 48 timene.

Jeg hater omgangssyken! Virkelig hater! Skyr den som pesten. Tror muligens oppkast er det aller verste jeg vet, både hos meg selv og andre. Gi meg heller snørr, blod eller til og med stinkende bæsj. Jeg har vært inne på at det finnes en fetisj for alt, men jeg nekter, virkelig nekter å tro at noen synes det er gøy med omgangssyken. Vis meg den personen som synes det er stas å (hvis du er heldig) fange spy i en bøtte eller (i mer uheldige tilfeller) tørke halvfordøyde matrester fra gulvet. Blærg!

Du kjenner plutselig litt på det hver dag. Hmm. Føles magen litt rar ut nå? Er jeg litt kvalm kanskje? I mitt tilfelle blir jeg uansett akutt kvalm i det øyeblikket jeg hører om omgangssyke, så sånn sett har det ikke så mye å si. Poden granskes med argusøyne. Er han litt blek kanskje? Litt slapp? Litt for varm? Litt for kald? Hva spiser han? Spiser han litt mindre enn normalt nå, tro? Hjelper på med en “picky eater” der.. Man ser jo spøkelser på høylys dag.

Jeg har mest lyst til å holde ham hjemme. Borte fra de verste smittekildene. For la oss innse det, det er som oftest fra vennene i barnehagen du får det. Man skal jo liksom dele på alt, inkludert smitte. Kanskje har han litt bedre odds for å slippe unna her hjemme. Og i teorien kan jeg holde ham hjemme også. Jeg er jo her. Men så er det den lille stemmen i hodet som sier at jeg er hakket for hysterisk. At jeg må la ham få svømme rundt i “smittebassenget”, der han trives så godt. La ham få leke og ha det gøy i stedet for å kjede seg her hjemme med meg. Enn så lenge..

For man vet at det kommer! Bare vet det! Man er sjelden så heldig at man slipper unna en sånn runde. I alle fall ikke med vår minstemann. Han har en tendens til å plukke opp det meste, bortsett fra vannkopper. Og når han blir syk bruker han lang tid på å komme seg igjen. Ekstra slitsomt både for ham og for oss. Er vi ekstra heldige tar det en liten rundgang som for et par år siden. Rett før en ferie ble eldstemann syk. Noen dager etterpå fulgte mannen opp. Og siden vi skulle kjøre den lange veien til Ålesund 2-3 dager etterpå, dro han hjem til foreldrene sine for å unngå og smitte resten av oss (neida, han smittet ikke dem heller, holdt seg langt unna dem på eget rom og eget bad). Mindre enn en time etter at han hadde stukket avgårde spydde minsten og jentungen i kor.. Å, milde måne, for et helvete jeg hadde den natten! Men alle var i alle fall ferdige med omgangssyken før vi skulle dra på ferie. Bortsatt fra meg da, som gikk ned for telling da vi kom frem..

Nå bare venter jeg. Visst leverte jeg en frisk unge i barnehagen i morges, men jeg venter likevel på at jeg skal få en telefon om at han må hentes. Eller i alle fall at han blir syk i kveld. Eller i natt. I alle fall i løpet av de neste dagene. Det kommer! Helt sikkert. Og jeg gruer meg! Gruer meg til den ugne lukten av spy blandet med klor. Gruer meg til stresset med å prøve og begrense smitten. Klore, klore, klore. Tvangsisolering. Enda mer manisk vasking og kloring. Gruer meg til å bli helt utpsyket mens jeg venter på at nestemann eventuelt skal bli syk.

Jeg forventer det ikke, men jeg håper minsten kan få lov til å gå klar av denne runden. Han var småpjusk hele jula, så la ham få lov til å være frisk nå, o store virusgud! La oss slippe! Og til dere der ute som allerede er rammet av denne styggedommen, jeg ber dere innstendig om å holde barna deres hjemme i minst 48 timer etter siste oppkastrunde. Vær så snill! Barnet ditt trenger sannsynligvis å slappe av etter sykdommen og har godt av noen rolige dager før det er tilbake til hverdagen igjen. Bare tenk over hvordan du selv føler deg etter en skikkelig uttømming. Du er ikke nødvendigvis fit for fight igjen med en gang du heller. Og ja, jeg vet at jobben din venter. At den sannsynligvis ikke overlever en dag til uten deg. Men vet du at det kanskje er bedre å ta den ekstra dagen hjemme enn å sende barnet ditt i barnehagen for tidlig, hvor det smitter andre og kanskje til og med får smitten i retur? Vips, så ble det en uke borte fra jobb istedenfor et par dager. Og så er det jo sånn da, at noen barn kan være mer utsatt for sykdom enn andre. Kanskje har de noe underliggende som gjør at en runde med omgangssyken blir ekstra ille. Kanskje er de som vår minstemann, som bruker litt ekstra tid på å komme seg igjen. Tenk over det, og prøv å ta litt hensyn. For din og ditt barns skyld, og for andre barn og voksnes skyld, overhold 48-timersregelen!

Follow my blog with Bloglovin

113 – hverdagens helter

Dette tror jeg faktisk aldri jeg har gjort før, men i dag vil jeg anbefale et TV-program. For i går begynte en ny dokumentar på NRK, 113. Av enkelthets skyld kopierer jeg rett og slett programomtalen fra NRK:

“Hva skjer når du ringer 113? Vi følger apparatet som settes i gang og menneskene som tar vare på oss når vi har vår verste dag.

Gjennom ti episoder møter vi dem som hver dag står i situasjoner som handler om liv og død. Vi følger ambulansearbeidere, leger, redningsmenn, akuttsykepleiere og 113-operatører ved Universitetssykehuset Nord-Norge.”

Jeg skal innrømme at da jeg hørte om denne dokumentaren så hoppet jeg i stolen. Dette har jeg ventet på! I årevis har jeg sett lignende programmer fra andre land og håpet at jeg skulle få se det samme fra Norge. Det har vel vært noen forsøk, men det som har kommet før har ikke fenget så veldig mye. Men da også ambulansehelikopteret fra Lufttransport var representert i denne dokumentaren, var jeg solgt. Etter å ha vokst opp med en pappa som var pilot for tilsvarende helikopter i Ålesund gjennom store deler av oppveksten min traff den rett i hjerterota. Nå er det ikke pilotene som står i fokus i denne serien, på en måte forståelig nok. Det er helsearbeiderne som er i fokus når liv skal reddes. Men det føles likevel kjent og kjært når jeg ser helikopteret fly over skjermen. Når jeg skimter piloten og nesten ser pappa. Vemodig, sårt og godt på samme tid.

Dette er heller ikke første gang jeg fremsnakker ambulansearbeidere. Disse røde englene som kommer når du trenger dem mest. Mitt mest leste innlegg noensinne handlet faktisk akkurat om disse hverdagsheltene.

Jeg står fortsatt 100% for det jeg skrev den gangen. Og jeg har faktisk vært så heldig at jeg personlig har fått takket den ene engelen som hjalp oss to ganger da minsten ble så syk. For selv om utrykningen hjem til oss og dagen etter til en parkeringsplass hvor mannen sto med minsten i bilen var hverdagslig for ham og makkeren, så var det alt annet enn hverdagslig for oss. Det er noe som sitter igjen resten av livet. Det gjør også den gangen jeg selv måtte ringe 113 da mannen ble syk her hjemme. Jeg glemmer aldri uroen og redselen. Angsten rett og slett. Og jeg glemmer heller aldri disse to som rolig kom inn i stua vår, tok seg av mannen og roet ned en skrekkslagen kone med en baby i armene. Om noen fortjener å bli vist frem på TV, kanskje få litt velfortjent heder og ære, så er det disse menneskene! Og det som vises på 113 er den uredigerte virkeligheten. Kanskje litt sterkt for noen, men like fullt verdt å få med seg. Dette er manges hverdag!

Også var det den bonusen med ambulansehelikopteret da. Jeg er der med en gang. Jeg kjenner lukten. Jeg er med i lufta. Og jeg er tilbake til barndommen. Da jeg var fast inventar på basen til ambulansehelikopteret når pappa var på jobb. Da de fortsatt hadde sin base på flyplassen, tok jeg bussen gjennom de lange, undersjøiske tunellene for å være sammen med pappa. Og da de fikk splitter ny base på sykehuset var jeg enda flittigere gjest. Ikke bare var det nærmere enn flyplassen, men de hadde også alle verdens TV-kanaler i en tid da vi kun hadde noen ytterst få på TVen hjemme. Jeg er litt usikker på om det var TV eller pappa som trakk mest. Men jeg er sikker på at jeg elsket å være der! Sitte sammen med gjengen som var på vakt. Se dem sprette opp når alarmen gikk. Alt gikk i en feiende fart, og plutselig var de i lufta mens jeg sto alene igjen og så helikopteret forsvinne i distansen. Alltid med en litt blandet følelse i hjertet. Litt stolthet og ærefrykt. Nå skulle de ut og redde liv. Og en liten smule “misunnelse” for at pappaen min forsvant for å hjelpe andre istedenfor å være sammen med meg.

Ikke verdens verste arbeidsplass med denne utsikten..

Jeg kjenner fortsatt på det samme hver gang jeg hører et ambulansehelikopter. En slags beundring for dem der oppe i lufta. Det tar meg tilbake i tid hver gang. Ikke minst er det spesielt når jeg er hjemme hos mamma i Ålesund, rett ved sykehuset, der jeg hører og ser ambulansehelikopteret stadig vekk. Faktisk så lå jeg og hørte på at det startet opp for så å stå og vente en god stund natten før vi dro hjem for noen dager siden. Jeg var gjennom alle mulige følelser knyttet til den lyden før det ble stille. Igjen, sårt men godt. Pappa var “bare” piloten. Sjåføren. Men jeg var så inderlig stolt av ham. Og da jeg var yngre så jeg strengt tatt bare jobben han gjorde, de som satt bak var mer perifere. Men så var det faktisk de som virkelig reddet liv. Men uten et helikopter og en pilot som fikk alle trygt og fort frem er det mange liv som ikke hadde blitt reddet. Det er i aller høyeste grad teamwork.

De ser mye, disse røde heltene. Det er sorg og elendighet, men det kan også være mer hyggelige ting. Uansett, det krever sin kvinne eller mann. Jeg vet at jeg ikke hadde taklet det de opplever. Jeg har nok med historiene jeg innimellom fikk fra pappa. Sånne som han fortalte meg for at jeg skulle lære meg å være forsiktig, om bilulykker og narkotika. Som pilot så også han sin del av traumatiske ting. Og han hadde sine redningsbragder. Opplevelser som ble med ham resten av livet. Historier som jeg tar med meg videre. Ambulansehelikopterpilot-pappa var min helt!

Gårsdagens premiere på 113 skuffet ikke. Fikk du det ikke med deg, så vet jeg at det sendes i reprise et par ganger. Du kan også selvfølgelig finne denne dokumentaren på NRK nett-TV. Neste episode vises på NRK1, søndag kl. 20:15. Etter å ha sett små klipp fra den er det med litt ambivalente følelser jeg ser frem til den episoden. Det aner meg at den vil bli veldig sterk på mange måter. Ikke bare innholdet, men også følelsene jeg sitter med, minnene etter pappa. Og det sterke ønsket om at han også hadde fått sett denne dokumentaren. Jeg tror han hadde likt den..

Men hjelmen hans, som sannsynligvis har vært med på mye, sitter i alle fall bak meg og følger med.

Follow my blog with Bloglovin

Til deg som passer på barnet mitt

Dette er til deg som passer på barnet mitt. Deg som møter ham med et smil og et blidt “god morgen” hver dag, selv om han er trøtt og morgengretten og du kanskje ikke har hatt den beste starten på dagen selv. Deg som tålmodig lar ham komme til seg selv. Deg som tar ham på fanget ditt, trøster og leser. Deg som følger med ham dag etter dag, gjerne gjennom flere år. Deg som lar ham utvikle seg i sitt tempo, men samtidig rettleder ham litt på veien. Deg som gir ham opplevelser han ikke ville ha fått hjemme. Deg som vet hva han liker og hva han ikke liker. Deg som vet hvem og hva han trives best med. Deg som har skiftet bleier og våte klær på ham den tiden han trengte det. Deg som har tørket snørr og tårer. Deg som har trøstet og satt plaster på såret. Deg som lærer ham små, nyttige ting – eller kanskje store og viktige ting. Deg som gir ham rom og frihet. Deg som gir ham trygge rammer. Deg som alltid har en klem på lur. Deg som vet at han ikke nødvendigvis vil ha blå bursdagskrone som mange av de andre gutta, men Incredibles-rød. Deg som ser og har tid til ikke bare ham, men også alle de andre små vennene hans.

Tusen takk!

Takk for alt du har gjort og vært for gutten vår, helt fra han var 2 1/2 og til nå. Takk for at du gir ham og oss trygghet hver dag. Takk for den utrolig viktige jobben akkurat du gjør!

Dere fortjener blomster, alle som en!

Hva skulle vi egentlig gjort uten de ansatte i barnehagen? De fleste av oss må ut i jobb igjen når våre håpefulle fortsatt er ganske små. Noen starter i barnehagen allerede før de kan både prate og gå. Og etter å ha hatt den hele og fulle omsorgen for de små helt fra fødselen av, er det ikke lett å plutselig skulle overlate det mest dyrebare i hele verden til ukjente mennesker i mange timer hver dag. Og da er det så ufattelig viktig med disse omsorgsfulle menneskene, som kan gi både barn og foreldre akkurat den tryggheten de trenger.

Vår minste var sent ute med å begynne i barnehagen. Siden jeg likevel var hjemme så valgte vi det sånn. De to eldste gikk bare i barnehagen det siste året før skolestart, før det var de i barnepark. Og jeg er takknemlig for all denne ekstra tiden jeg har fått med barna våre. Og minsten kunne strengt tatt ha fortsatt å være hjemme hos meg, siden jobbene ikke akkurat har kommet rekende på en fjøl. Men da han var 2 1/2 valgte vi altså likevel å sende ham i barnehagen. Ikke fordi vi nødvendigvis trengte det, men fordi vi tenkte at han trengte det. Han trengte det sosiale. Han trengte rammene der. Han trengte alt han lærer der. Han trengte utfordringene og utviklingen han får der. Han trengte å få oppleve mer enn det han hadde fått om han hadde blitt gående hjemme hos meg.

Og innimellom har det vært vanskelig. For meg. For oss. Jeg har hatt dårlig samvittighet for å sende ham avgårde dag ut og dag inn. Nå skal det også sies at han sannsynligvis har fått flere “kosedager” hjemme enn de fleste. En mulighet jeg er glad for at jeg har hatt. Men jeg ser også hvor godt han har av å være i barnehagen, sammen med barna og de voksne der. Uten oss. Jeg ser hvor godt han trives. Det er ytterst sjelden at han ikke vil i barnehagen. Desto oftere har jeg hørt “jeg vil ikke hjem!” når jeg kommer for å hente ham. Og det gleder meg. Det bare bekrefter hvor bra han har det. Ja visst er det irriterende innimellom, når guttungen nekter å høre og nesten må dras med ut fra barnehagen. Men det varmer også godt i hjertet. Vi har i tillegg vært heldige og hatt en veldig stabil barnehagehverdag. Samme avdeling hele veien, og en stabil kjerne voksne som virkelig kjenner og bryr seg om gutten vår. Det er trygghet i seg selv.

Når man blir sett..

Jeg kjenner oftere og oftere på vemod og en uro i hjertet når jeg tenker på at våre veier snart skal skilles. Jeg liker ikke tanken på at fireåringen vår (må skrive fire en siste gang, for han har faktisk sin aller siste dag som fireåring akkurat i dag) neste år skal rives bort fra denne trygge hverdagen. Bort fra barnehagen og menneskene han er så glad i. For om alt for få måneder er det ubønnhørlig over. Bare noen få dager skiller minstemann fra nok et år med lek og utfoldelse i barnehagen. Det var sånn det skulle vært. Han skulle ha kommet til verden et stykke inn i januar. Istedet ble det desember. Og det betyr at etter sommerferien, sitter vår lille mann på skolebenken. Fem år gammel. Det føles feil. Jeg tror ikke noen av oss egentlig er klare. Hjertet mitt skriker etter et behagelig og rolig barnehageår til. Men så vil jeg også gjerne at han skal følge sitt årskull. Så sånn blir det. En vinter og en vår (og forhåpentligvis litt sommer), så er det farvel til tryggheten vi har kjent på. Slutt på koselige barnehageavleveringer. Slutt på hyggelige markeringer. Vi går gjennom alt for siste gang nå. Siste Lucia-feiring. Siste nissefest. Siste bursdag i barnehagen. En hel rekke sister, med en liten klump i halsen.

Så til dere som har passet på, og heldigvis fortsatt passer på vår minstemann i noen måneder til. Egentlig til alle dere som bruker arbeidsdagen deres på andres aller mest dyrebare. Dere som i det spe former Norges fremtid. Dere som koser og trøster, som tålmodig retter og irettesetter, som tørker snørr og tårer (og det som verre er). Tusen takk for den enormt viktige jobben dere gjør, uansett om dere er pedagoger eller assistenter. Tusen takk for at dere ser og har plass til alle disse barna i hjertene deres.

For meg som står litt på utsiden ut ser jobben deres til tider både kaotisk og slitsom ut. Det er mye lyd og mange barn. Jeg vet at jeg på ingen måte hadde overlevd en sånn jobb, jeg har mer enn nok med de tre barna vi har her hjemme. Dere velger dette som deres arbeidshverdag. Dag ut og dag inn. År etter år. Det er egentlig ganske beundringsverdig. Jeg tror faktisk, helt ærlig, at dere er litt sånn superhelter!

Bilde lånt fra http://lepassetempsderose.centerblog.net

Follow my blog with Bloglovin

Førjulens gode gjerning

Det er ikke til å komme bort fra. Veldig mange av oss her i dette landet har det veldig bra. Vi har det vi trenger. Tak over hodet, mat på bordet og en kvalmende overflod av pakker under juletreet.

Men også her i trygge, lille Norge finnes det mennesker som mangler mye av det vi andre tar for gitt. Dette merkes kanskje aller best nå i førjulen. Mens travle mennesker i tykke jakker og med armene full av eksklusive handleposer haster forbi, sitter andre tomhendte og tynnkledde på bakken og håper på noen mynter i koppen.

Og mens mange bruker tusenvis på julehandelen, sitter andre fortvilte foreldre og lurer på hvordan de skal få endene til å møtes. Hvordan skal de klare å stelle til en jul med bugnende matbord og like fine gaver som barnas venner får når kontoen er nesten tom?

Og hva med de barna som ser vennene sine glede seg til jul og en julefeiring i trygge rammer med familie rundt seg, mens de selv mangler både trygghet og familie?

Det finnes så mange skjebner der ute blant førjulsstress og førjulskos. Noen kan du se med det blotte øyet, andre er mer skjulte. Vi har, som sikkert mange andre, kjent på følelsen av å ha lite og rutte med. Vi har måttet vurdere og prioritere. Men verken vi eller barna har lidd noen stor nød av den grunn. Vi har klart oss. Barna har kanskje ikke alltid hatt det fineste og nyeste, men de har likevel hatt det de trenger. Både klær på kroppen og mat i magen. Det er mer enn mange andre har.

Derfor har vi gjort det til tradisjon å gjøre noe hyggelig for noen andre før jul. Fortrinnsvis for barn. For juletiden handler jo mye om barn. Forventninger, funklende øyne, barnestemmer som synger julesanger og alt det der. Det finnes mange organisasjoner og andre som setter i gang tiltak og innsamlinger nå før jul. Alt fra kjøpesenter med ønsketrær, hvor du kan plukke et ønske fra treet, kjøpe gave og levere den inn til matbutikker som gir deg mulighet til å kjøpe mat og plassere det i handlekurver som leveres til mennesker som trenger det. Alle tiltak er like fine og like viktige.

I år valgte vi å kjøpe gave som skulle leveres til arrangementet «God jul, lille venn», hvor man samler inn gaver som så gis videre til organisasjoner som igjen gir det til barn som ellers ikke får så mye. Men så rakk vi ikke å levere vår gave innen tidsfristen i går. Så i dag bestemte vi oss for å gå direkte til en av de plassene som fikk gaver fra dette arrangementet i fjor. Vi hadde fått i «oppdrag» å kjøpe gave til en gutt mellom 5-12 år, men bestemte oss for å i tillegg kjøpe en gave til en jente på samme alder. Så troppet vi opp hos kommunens barneverntjeneste. Tenk å kunne glede et barn som av en elle annen grunn trenger hjelp fra akkurat denne tjenesten. Forhåpentligvis vil en liten gutt og en liten jente få kjenne litt ekstra glede og varme denne julen, selv om en liten julegave ikke akkurat forandrer på livets realiteter. Litt medmenneskelighet kan likevel gå en lang vei i en ellers slitsom hverdag.

I dag vil jeg rett og slett oppfordre deg til å gjøre noe for noen som ikke har det like bra som deg. Neste gang du går forbi den stakkaren som sitter og fryser, gi ham et smil, stopp opp og gi en liten slant. Eller kanskje enda bedre, stikk innom nærmeste kiosk og kjøp en varm kaffe og noe å bite i, det kan gjøre godt for en kald og sulten skrott. Gi litt penger til en av de mange organisasjonene som sørger for at mennesker som trenger det får et godt måltid i magen. Eller gjør som oss og gi en gave til noen som ikke nødvendigvis drukner i sånt. Det koster så lite, men kan bety så mye!

Kjære konfirmant!

Denne helgen har det nok en gang vært konfirmasjonshelg rundt omkring i vårt vakre land. Ungdommer i hvite kapper og deres festkledde familier har fylt kirker og selskapslokaler. Det har vært god mat, taler og gaver. Ikke minst gaver. For det kan ofte virke som en del av disse unge konfirmerer seg mest for gavene, og ikke for det konfirmasjonen egentlig står for. Og konfirmasjonsgaver er åpenbart ikke lenger det samme som da jeg var konfirmant for noen år siden..

Bilde lånt fra bragmybag.com

At ungdomstiden har forandret seg fikk man definitivt en pekepinn på rundt skolestart, da et kjøpesenter reklamerte for skolevesker til flerfoldige tusenlapper. For det trenger man jo!  En skolesekk på ryggen er jo fullstendig upraktisk og helt ute. Nå ble det såpass mye kritikk i forhold til dette at kjøpesenteret fjernet denne annonsen. Men det tok ikke lange tiden før jeg så nok en reklame som fikk meg til å sperre opp øynene (for ordens skyld, ikke fra det samme kjøpesenteret, men et nærliggende). For hva med en Mulberry-veske til sånn ca. 10 000 lapper til årets konfirmant? 

Og da spør jeg meg selv: hva i huleste skal en 14-15-åring med en dyr Mulberry-veske? Og hvem pokker kjøper noe sånt til en ungdom? Og hva slags forventninger har egentlig konfirmanten til gavebordet? 

Jeg personlig synes dette er galskap. Rett og slett! Joda, jeg vet at det forventes at man gir en litt finere gave enn en vanlig bursdags- eller julegave når en av dine nærmeste inviterer til konfirmasjon. Og har du selv konfirmant må du regne med å bruke en liten formue på selskap og gave. Jeg har allerede gruet meg i flere år til våre skal konfirmeres, de to eldste to år på rad.. En ting er sikkert, vi kommer ikke til å bruke tusenlapper på noen Mulberry-veske! 

Og joda, mange får bunad og bunadssølv til konfirmasjonen. Jeg fikk det selv, brodert av min farmor til og med. Og jeg håper mine barn har lyst på bunad selv, spesielt datteren min. Og joda, jeg vet at dette lett koster mer enn en designerveske. Men det er også en tradisjonell engangsinvestering som du har resten av livet. Nå argumenterte denne butikken med at denne vesken også var en gave som varte resten av livet, men det tror jeg hva jeg vil om. Den vil nok være fin og klassisk i noen år, men det kommer alltid nye modeller, og før eller siden vil nok 14-15-åringen synes den er umoderne og slutte å bruke den.

En gang sikkert en flott Mulberry-veske, nå en veske kjøpt på Ebay for en slikk og ingenting, fullstendig umoderne og brukt et fåtall ganger. 

Hva i alle dager skjer når det er greit å bruke 10 000 eller mer på en veske? Til et barn. Til noen som knapt nok har behov for en veske. Ja, jeg er muligens gammeldags, men jeg ser slett ikke behovet for noe sånt. En sånn veske er kun et statussymbol. En show off. Se på meg! Og det hører ingensteds hjemme å plassere noe sånt på gavebordet til konfirmanten. Selv ikke om du har en haug av tusenlapper du klør etter å bli kvitt. Bruk dem på noe litt mer fornuftig! Gi et bidrag øremerket sertifikat, bil eller fremtidig bolig. Vil konfirmanten absolutt ha en så dyr veske, eller noe annet som man egentlig ikke har behov for, så la henne eller ham jobbe for det selv. 

Og joda, jeg vet at det er sånn vår verden har blitt. Der dyre merkeklær, vesker og status i enkelte kretser tar over. Det gjør meg rett og slett trist. Trist for dem som måler verdier i ting. Trist for dem som faller utenfor, som ikke har råd til å henge med. Trist fordi dette er den verden mine barn vokser opp i. Og jeg håper at vi klarer å lære dem at dyre ting ikke er det viktigste. At man fint kan være lykkelig uten. For vi har slettes ikke råd til å kjøpe merkeklær og dyre vesker til våre tre. Og strengt tatt, om vi en dag vinner (mye) mer enn 50 kroner i Lotto, så hadde jeg fortsatt ikke sett noen grunn til å bruke penger på sånt.

Kjære konfirmant! Sett pris på de gavene du får, selv om det ikke er tusenlapper og designervesker. Ikke mål din egen verdi mot hvordan andre storslått har feiret sin konfirmasjon og gavene andre har fått. Ikke tenk tilbake på dagen din som den dagen du fikk den pengesummen eller den dagen du ikke fikk den veska. Husk heller de fine timene i godt selskap og forhåpentligvis mange fine ord om hvor verdifull akkurat du er, akkurat sånn du er! Sånne øyeblikk trumfer enhver Mulberry-veske og er blant det aller mest verdifulle du noen gang vil få! Ta vare på dem!

#konfirmant #gave #designveske #mulberry #feilverdier

Skjerpings, nordmenn!

Etter at jeg i fjor registrerte hvor glemt den viktige datoen 8. mai har blitt, bestemte jeg meg i går for å gjøre et lite «eksperiment». Var det tilfeldig at dagen ikke ble nevnt på skolen til barna våre i fjor?

Så barna ble sendt avgårde med beskjed om å holde munn og bare følge med. Ville Frigjørings- og veterandagen bli nevnt? Jeg hadde en liten tro, eller i alle fall et lite håp. Men også en nagende mistanke om at fjorårets stillhet ikke var tilfeldig. Og helt riktig, ikke et ord hadde blitt sagt. Våre barn på 5. og 6. trinn klarte på slutten av dagen ikke å holde seg lenger, og informerte faktisk lærerne om hvilken dag det var.

Dette er både skuffende og trist. Er ikke denne dagen i norsk historie verdt å nevnes? Jeg vet at dette ikke bare gjelder vår skole, men også andre skoler rundt om i landet. Mens for eksempel 1. mai og andre offentlige flaggdager blir behørig omtalt, drukner altså denne dagen hvor Norges frihet feires og veteraner minnes og hedres. Er ikke dette like viktig? Betyr det så lite? Tas friheten så for gitt?

Det aner meg at denne dagen hadde fått mer oppmerksomhet både i skolen og ellers om det hadde vært en fridag som så mange av de andre offentlige flaggdagene. Politikere? Anyone?

Vel så skuffende var mangelen på flagg. På en strekning på 12 km talte jeg i går 7 vaiende, norske flagg. 3 ved offentlige bygninger, et av dem hang utenfor huset vårt.. Dette er for dårlig. Om dere klarer å henge opp flagg 17. mai så klarer dere det noen dager før også. Det tar ikke lang tid! De som kjempet for vår frihet, for at nettopp du har muligheten til å bo i et fritt og trygt land, fortjener at du bruker noen minutter av morgenen din til å heise flagget. Skjerpings, nordmenn! Ikke glem det! Marker det i kalenderen for neste år allerede i dag! La det norske flagget vaie stolt også denne dagen!

#8mai #frigjøringsdag #veterandag #flaggdag #skjerpings #pekefingerfrafotokjerring