Dette må da være et av de beste nyhetsvarslene noensinne! Det fikk i alle fall meg til å stoppe opp, og jeg fikk meg en skikkelig god latter, helt uten å lese resten av historien.
Dette opptrinnet skulle man så absolutt vært tilskuer til..
Ha en fantastisk søndag da dere – og hold dere unna togskinnene uansett om dere er påkledd eller ikke!
Dere som kjenner meg eller har fulgt meg en stund, vet nok at vi har en over gjennomsnittet ivrig fotballjente i huset. Dermed er den neste måneden også forbeholdt fotball på TV. Men i går ble alt snudd helt på hodet, og TV-bildene fra København viste alt annet enn festfotball. Både jentungen og jeg satt lamslåtte med tårer i øynene og uro i hjerte og mage mens vi så på det som skjedde på banen. Ikke lenger en kamp om poeng, men en kamp om liv. For å være helt ærlig, vi fikk se alt for mye. Mye mer enn vi trengte. Men det er en helt annen sak. Jeg er i alle fall ikke et sekund i tvil om at det jeg så i går er noe av det verste jeg har sett. At en veltrent fotballspiller ser helt normal ut i det ene øyeblikket for så å falle sammen og trenge livreddende førstehjelp. Jeg ble rett og slett kvalm. Og jentungen kjente det litt ekstra, Tottenham-supporter som hun er. Hun har fulgt Eriksen siden tiden hans der, og dette ble nesten helt uforståelig for henne. At han bare kunne falle om sånn. Og tenk om de ikke fikk liv i ham.. Vi tenkte nok det verste begge to, i likhet med alle andre som fulgte TV-bildene.
Men så var det den andre siden av hendelsen. Den imponerende, fine og rørende siden. Fra de raske reaksjonene til spillere, dommer og medisinsk apparat. Kapteinen som virkelig sto frem som en Kaptein (med stor K altså). Som spurtet til, tok et umiddelbart ansvar først for lagkameraten som lå nede på bakken og senere for hans skrekkslagne samboer. Lagkameratene som dannet en menneskelig vegg rundt Eriksen for å skjerme ham fra kameraene i sitt mest alvorlige og sårbare øyeblikk, og også kanskje for å skjerme oss som så på litt. Som eskorterte ham av banen og som utrolig nok også kom ut igjen og spilte ferdig kampen (spør du meg så skulle den bare vært avsluttet og blitt stående som 0-0, men det er også en helt annen sak). Det står så utrolig respekt av det. De tapte kanskje kampen, men de vant likevel den aller, aller viktigste!
Det vi så i går var så absolutt både den verste og den fineste delen av fotball. For det har skjedd før at spillere har falt om sånn. Ikke alle har vært like heldige som Eriksen var i går. Ikke alle har fått livet i gave på ny. Men lagfølelsen, samholdet og vennskapet i fotballen, det kan være så ufattelig fint. Og i går så vi dette så tydelig. På sitt aller, aller beste. Fotballfamilien rett og slett. Og sånn egentlig, så er det det aller viktigste. Livet handler ikke om fotball. Men fotball kan innimellom handle om livet. Og i går dere, da vant livet i aller høyeste grad!
Reklame | Megans arv/egen hjemmeside
I dag har det gått nøyaktig 2 år siden vår lille Megan kom så alt for stille til verden. På en måte føles det som i går, på en annen måte føles det som en evighet siden. For to år er ikke lenge i den store sammenhengen. Men samtidig har det skjedd så mye på disse to årene, ikke minst på innsiden. Jeg har vært så langt nede som det er mulig å komme, i alle fall tror jeg det. Det første året gikk det bare nedover og nedover, litt uten at jeg la merke til det selv. Dette andre året har handlet om å klatre oppover igjen. Og det har jeg klart. Jeg har funnet en ny styrke. Jeg er ikke det samme mennesket som jeg var før Megan. Men takket være henne føler jeg at “Fotokjerring 2.0” er en bedre versjon av den gamle meg. Jeg har en helt annen ro nå enn før. Jeg stresser mindre og setter større pris på de små tingene i hverdagen. Jeg tror jeg har blitt en bedre og mer tilstedeværende mamma. Jeg kaster ikke bort tid på å irritere meg eller bli sint for bagateller. Jeg føler meg rett og slett mer harmonisk. Jeg nyter livet mer. Tenk at en liten jente som bare fikk leve i 24 uker under hjertet mitt kan gjøre en så stor og positiv forskjell. Dette er arven hun har gitt til meg, og jeg velger å leve hver dag for henne istedenfor å grave meg ned i elendighet. Livet er for kort og for fint. Megan får leve gjennom meg.
En annen og kanskje enda mer viktig arv Megan har etterlatt seg, er viljen og evnen min til å bidra til mer åpenhet og å være en støtte for andre i samme situasjon. For mange år siden begynte jeg på et lite prosjekt og opprettet en side som het ensomsorg.no. For det har jeg erfart, at å sørge over barn man har mistet under svangerskapet kan være fryktelig ensomt. Men det ble med opprettingen, noe innhold kom aldri på denne siden. Nå, etter Megan, og etter at jeg har stablet meg selv på beina igjen, er jeg mer bestemt enn noensinne på at jeg ønsker å hjelpe andre. Ensomsorg.no har blitt til Megans arv. Et mer passende navn kunne jeg ikke finne. Litt mer positivt ladet, og så er det nettopp det prosjektet mitt er. Megans arv. Det tar sin tid å bygge opp en sånn side, spesielt når man ikke akkurat er proff på utforming og lignende. Men noe innhold har kommet på plass, og tanken er at det med tiden skal komme mye mer informasjon på denne siden.
Men det aller viktigste med Megans arv, er at jeg selv stiller meg til disposisjon som samtalestøtte for andre som har mistet barn under svangerskapet. Uansett svangerskapslengde, sent eller tidlig, føler man for å snakke med noen om vanskelige følelser så er jeg tilgjengelig. Om jeg kan gjøre en liten forskjell i noens sorg, så er det verdt det. For selv om sorgen kan føles ensom, så er vi et helt fellesskap av sterke kvinner som har opplevd det samme.
Akkurat i dag, på hennes dag, kjenner jeg at det river og sliter litt i hjertet. Det stikker litt både der og i magen. Men jeg har bestemt meg for at Megans dag alltid skal være en fin en. En slags feiring av henne. Fordi hun fortjener det. Hun er ikke en negativ del av livet mitt. Hun er i aller høyeste grad en positiv tilførsel, og en av de aller viktigste brikkene i min livshistorie. Jeg er stolt over hvor langt jeg har kommet på disse to årene. Og jeg er stolt over å være mammaen til Megan. Hun fikk kanskje ikke leve her på jorden, men hun har likevel satt varige og dype spor!
Gratulerer med dagen, Megan min!
Du vet at du er en liten smule påvirket av det fine været vi har hatt de siste dagene når du åpner værmeldingen på mobilen og leser KNALLVÆR istedenfor klarvær..
Du finner meg i godkroken på terrassen resten av dagen. Ha en flott onsdag!
Jeg har kommet langt de siste to årene. Langt avgårde på en kronglete og ujevn vei. De siste månedene har den vært litt rettere, litt mindre humpete. Men akkurat nå kjenner jeg at det svinger litt igjen. Disse dagene hvor det har gått to år siden Megan fortsatt levde i magen min. Snart to år siden hjertet hennes sluttet å slå og hun kom stille til verden. Jeg prøver å ikke tenke alt for mye på det, men det dukker likevel opp. Det er ikke sånn at jeg ruller rundt og marinerer i tanker og følelser, men jeg kjenner det litt på kroppen. Hjertet verker litt igjen, som om noen spisse kanter har revet opp arrene. De blør litt. Og det igjen tar litt av energien min, den som var på full fart oppover igjen etter den verste pollensesongen. Jeg kjenner litt tydeligere at hun ikke er her. Minnene fra to år siden dukker stadig opp i bakhodet. Bevegelsene hennes de siste dagene, tanken på at hun kjempet der inne uten at jeg visste det. Og ikke minst at hun døde der inne, også uten at jeg visste det. Øyeblikket da den brutale sannheten sank inn. Dagene med henne i armene, da jeg helst ikke ville slippe. Ansiktet hennes som jeg ikke kunne se meg mett på. De små, lyse dunene på hodet hennes. Lukten av henne som jeg bare ville snuse inn og beholde i nesen for alltid. Følelsen av den tynne huden hennes. Blodet som innimellom rant fra nesen hennes. Blodet jeg fikk lov til å tørke vekk. Jeg er glad for det, at jeg i alle fall kunne gjøre det for henne.
Megan min. Hun er litt overalt disse dagene. I solstrålene som legger seg rundt meg som en varm omfavnelse. I den svalende brisen som kjærtegner huden. I fuglene som kvitrer. I duften fra blomstrende syriner og nyklipt gress. I en sommerfugl som danser lekent gjennom luften. I en ensom forglem-meg-ei i gresset. Det føles litt rart at hun dukker opp i tankene så mye oftere gjennom dagen akkurat nå, men også litt godt. Dette er, uten at jeg selv har lagt opp til det, mine Megan-dager. Min Megan-periode. Hennes dager. Hun er litt ekstra med meg nå. Ekstra nær. Nærmest instinktivt. For hun er en del av meg selv om hun ikke er her. Og morskjærlighet er det samme uansett.
