Når du mister det umistelige

I går leste jeg et debattinnlegg i Aftenposten som vekket enormt mange følelser i meg. Et personlig, sårt og viktig innlegg om hvor dårlig behandling man kan møte på i en allerede vond situasjon, nemlig det å miste et ufødt barn. 

Dette er dessverre ikke en unik opplevelse. Det er nok mange der ute som har opplevd noe av det samme. Som midt i en ekstremt sårbar tid opplever å ikke få hjelp og forståelse der man tror man skal få det. Dette er noe som bør frem i lyset, og som bør forbedres. Dette er rett og slett en av de tingene jeg ønsker å kjempe litt (eller mye) for, sammen med min allerede oppstartede kamp om større åpenhet rundt det å miste barn under svangerskapet.

Jeg sitter selv naturlig nok inne med veldig mange erfaringer rundt dette temaet, både gode og dårlige. Kanskje aller mest dårlige når jeg tenker meg om. Min historie om å miste barn under svangerskapet er lang og omfattende. Den begynte relativt uskyldig med en helt “ukomplisert og naturlig” spontanabort i uke 7, våren 2010. 8 år siden nå i mars faktisk. Dette var ille nok der og da, men viste seg å bare være toppen av isfjellet. Jeg gikk videre til å miste et barn i uke 17 samme sommer, og i de påfølgende 3 årene ble det flere spontanaborter og missed abortions (der fosteret dør men ikke støtes ut av livmoren) både i første og andre trimester. 9 ganger til sammen. 4 som måtte “fødes” på sykehuset. Jeg skriver det i anførselstegn, for det regnes ikke som dødfødsel før i uke 22. Før det kalles det senabort, men det er like fullt en fødsel av et dødt barn. Muligens en light-versjon, men fortsatt både smertefull og vanskelig på alle mulige måter. Når du kommer over i andre trimester er det et fullt utviklet lite barn som kommer ut. Ja, faktisk ser det ut som et lite menneske allerede før det. Tro meg, jeg vet..

Å gå gjennom dette er en stor sorg, uansett når i svangerskapet det skjer. Du mister et barn, ditt barn, gjerne høyt ønsket. Om du ikke har vært gjennom det før er det et enormt sjokk, og du aner ikke hva du går til. Da trenger du omsorg. Du trenger å bli sett og hørt. Du trenger tid, grundig informasjon og ordentlig oppfølging fra dem du møter i helsevesenet. Ofte skjer ikke det. Ofte føles det som om du er på et samlebånd. En ultralyd, et beklager, noen piller og et ark med informasjon. Akkurat som denne modige damen beskriver i sitt debattinnlegg.

Jeg har vært der. Jeg har møtt mange leger, gynekologer og sykepleiere med lite empati. Eller eventuelt lite tid til empati. Jeg har følt meg enda verre i en allerede umenneskelig situasjon. Jeg har fått mange unødvendige kommentarer og ovenfra-og ned-holdninger. Leger som ikke hører på det jeg har å si. Leger som selvfølgelig vet best. Men noen ganger vet kanskje mamma-intuisjonen best likevel. Og den har en tendens til å dukke opp med en gang spiren er på plass i magen. Du er umiddelbart i mammamodus. Før du plutselig, kanskje uten forvarsel, sitter igjen som en mamma uten barn. Med knust hjerte og tom mage. Jeg har grått mine modige tårer på foran mang en lege på stort sett alle rom på sykehusets gynekologiske poliklinikk. Jeg har prøvd å være sterk, men ofte knekt sammen i sorg og frustrasjon. Bare for å bli skysset ut med et hardt papirlommetørkle. Heldigvis har jeg også i noen få tilfeller grått av ren takknemlighet. For når noen plutselig ser deg oppi dette, tar seg tid til deg og kjemper for deg, så blir man så uendelig takknemlig. Og det i seg selv sier kanskje noe om hvordan det ligger an på sykehus der ute.

Jeg vil gjerne dele noen få av mine erfaringer gjennom mine år med habituell abort (som det kalles når du har mistet tre ganger eller mer).

Som kommentaren fra en gynekolog, som etter jeg hadde mistet noen ganger, midt i en veldig tøff tid hvor jeg tryglet om hjelp, rett og slett sa at jeg kanskje bare burde gi opp. Jeg gikk aldri tilbake til ham. Jeg mistet noen ganger til, men til slutt kom jo minstemann. Fordi vi aldri ga helt opp (bare nesten). Men den kommentaren sitter fortsatt ufattelig godt i minnet mitt.

Etter å ha mistet flere ganger fikk vi etterhvert utredning for habituell abort, uten at vi fikk noe svar på hvorfor det gikk galt gang på gang. Jeg har hele tiden hatt en teori, som jeg etter å ha delt min historie føler har blitt styrket enda mer. Jeg ba gjentatte ganger om å få den type undersøkelse som kunne avklare dette, men dette ble avvist gang på gang. Legene visste alltid bedre (og det er mulig de gjør det, jeg har ikke noen utdannelse innen dette, bare en magefølelse). Men i og med at de ikke fant noen åpenbar årsak og aldri brydde seg med å undersøke det jeg ba om, er frustrasjonen min den dag i dag stor over dette. Av og til burde kanskje leger lytte litt mer til pasientene. Heldigvis gikk det for oss bra den ene gangen i 2013, og dermed var tiden med jakt på årsak over. Likevel, jeg skulle fortsatt gjerne visst hvorfor vi mistet så mange.

Det sannsynligvis verste jeg opplevde gjennom disse årene, var en av de fire gangene jeg måtte inn og “føde” et barn som ikke lenger levde. Ikke bare var det lite omsorg og medfølelse fra de ansatte på avdelingen denne gangen, men jeg ble til alt overmål plassert i et rom vegg i vegg med et av familierommene som barselavdelingen hadde på den gynekologiske avdelingen. Jeg lå der med et ytterst etterlengtet barn som ikke lenger levde i magen min og hørte på gråten fra et nyfødt barn og pludringen til nybakte foreldre gjennom veggen. Og jeg skulle føde dette barnet i et bekken på toalettet som jeg delte med denne nybakte familien. Jeg har aldri, aldri vært så knekt som da. Det var så umenneskelig vondt at jeg rett og slett ikke har ord. Bare jeg tenker på det og skriver dette nå kjenner jeg det i hele kroppen, selv flere år etterpå. Heldigvis har jeg en mann som kan ordne opp, og jeg fikk etterhvert et annet rom i den andre enden av gangen. Ikke helt rent, men i alle fall langt unna nybakte familier. Jeg har vært innom gynekologisk avdeling for samme ærend etter dette, og har vært livredd for å oppleve det samme igjen. Dette har vi gitt klar beskjed om på poliklinikken på forhånd, og vi har vært heldige å unngå det etterpå. Jeg håper inderlig at jeg er den eneste som har opplevd dette, men det aner meg at jeg ikke er alene. Og jeg håper at disse familierommene ikke lenger ligger på denne gynekologiske avdelingen, så ingen andre må oppleve dette. For sånn hensynsløs, uverdig og uprofesjonell behandling burde ikke forekomme på norske sykehus, eller noen sykehus overhode.

Jeg kunne fortsatt å liste opp dårlige opplevelser, men dere skjønner nok poenget uten det. Akkurat nå orker jeg ikke å grave mer i disse erfaringene og følelsene. For det gjør noe med deg, som du ikke kan skjønne fullt ut før du har opplevd det selv. Men for dem som jevnlig møter mennesker i sånne situasjoner, så burde man kanskje åpne øynene litt og se at dette ikke er en hverdagslig opplevelse for dem som står i det. Det er et tap som sannsynligvis vil forandre dem for alltid. Noe de vil bære med seg resten av livet. Her er det et stort forbedringspotensiale!

Til slutt vil jeg bare dra frem en positiv opplevelse, for å illustrere hvordan jeg synes det burde ha vært. Den ene gangen jeg måtte inn og føde et dødt barn, traff vi på det som må være verdens beste sykepleier. Hun så, hun lyttet, hun trøstet og strøk meg på ryggen mens barnet kom ut. Jeg har truffet så uendelig mange sykepleiere i denne prosessen, og mange har vært flinke, men akkurat denne fantastiske damen var i en klasse for seg. Dette ble takket være henne en så utrolig fin og verdig stund midt oppi det triste. Hun ble så viktig for meg at hver gang jeg traff henne siden knakk jeg sammen i tårer. Det var alltid henne jeg håpte å treffe på. Standardfrasen min hver gang jeg så henne ble “jeg gråter ikke fordi jeg er trist, men fordi jeg er glad for å se deg”. Jeg følte meg alltid så trygg og ivaretatt når hun var der, for jeg visste at hun “kjempet” for meg. Hun var på min side. Hun visste akkurat hva jeg og vi trengte. Jeg vet også om andre som har vært borti henne som sier akkurat det samme. På samme tid møtte vi også en gynekolog som engasjerte seg litt ekstra i oss. Hun satte igang utredning og sørget for at vi kun trengte å forholde oss til henne, istedenfor å treffe på en ny gynekolog hver gang vi var på sykehuset. Da hun ikke kom noen vei, henviste hun oss også videre til et annet sykehus med mer ekspertise. I denne perioden følte vi oss litt ekstra ivaretatt. Man kan lure på om det var tilfeldig at begge disse to var kvinner, men det er en helt annen sak. Uansett så følte jeg meg for en stund sett og ivaretatt på mitt mest sårbare, og sånn dere, sånn skal det være!

Dette er den brutale virkeligheten. Dette er smerten og sorgen over å miste et barn. Uansett når i svangerskapet det skjer er det en traumatisk opplevelse. Det er like mye, om ikke mer psykisk vondt enn fysisk. Dette bør flere åpne øynene for, spesielt i helsevesenet. Og det vil jeg kjempe for!

 

#ufrivilligabort #missedabortion #habituellabort #helsevesen #empati #brannfakkel

Hva med dem som aldri er på ferie?

Vinterferien er over for de fleste. Man har stått i kø fra fjellheimen eller fløyet hjem fra mer eksotiske strøk, og i morges var det ubønnhørlig hverdag igjen med vekkerklokke, trøtte tryner og tidlig avreise til barnehager, skoler og jobb. Skikkelig blåmandag. Sånn er det også hos oss. Bortsett fra at vi har vært hjemme hele vinterferieuken (om du ser bort fra en harrytur til Sverige). Barna våre kommer ikke til skolen fulle av historier fra fjellheimen eller sydens strender i dag. De har «bare» vært hjemme. Sett litt på OL, lekt litt ute, hatt litt besøk og vært litt på besøk og altså vært på denne aldri så lille turen til Sverige.

Men det er ikke synd på dem for det. De har en pappa som jobber skift, og som dermed ikke har mulighet til å ta seg fri i alle ferier. Ikke hadde vi hatt råd til å reise vekk i alle ferier heller. Derfor er vinterferien nedprioritert hos oss. Vi prioriterer heller lang påskeferie. Ikke på fjellet, men med bypåske og tid med familie og venner i mitt kjære Ålesund. Muligens med en innlagt dag i de vakreste Sunnmørsalpene, men altså først og fremst bypåske. Forhåpentligvis full av vårfølelse. Det er jammen ikke lenge igjen til denne høyst etterlengtede påskeferien heller. Bare noen bittesmå uker.

Vi prøver også å få høstferie i Ålesund hvert år. Annethvert år tilbringes også juleferien der. Og ikke minst, barna våre tilbringer en måned i USA hver sommer. Så de kan på ingen måte klage! De får definitivt sin dose med turer i løpet av året. De har bare godt av å være hjemme i vinterferien.

Men det finnes barn der ute som tilbringer alle ferier sånn som barna våre tilbringer vinterferien. Det finnes barn som aldri har noe å fortelle om når vennene legger ut om sine ferieopplevelser. Som kanskje gruer seg til å komme på skolen etter ferien på grunn av dette. Og det finnes foreldre der ute som gråter sine bitre tårer, som rives i stykker av dårlig samvittighet fordi de ikke kan gi barna sine ferieopplevelsene de drømmer om. Som prøver så godt de kan å gjøre hjemmeferiene så bra som mulig. Og for all del, de lykkes gjerne også. Man kan absolutt ha det fint hjemme. Vel så fint til og med. Men så er dagens virkelighet at folk gjerne reiser både oftere og lenger enn før. Og det er da disse barna uten den muligheten likevel faller utenfor. Når ferier skal gjøres opp og deles er det kanskje ikke like stas med skiturer i marka og badeturer i nærmiljøet når andre drar frem nedoverski i Alpene eller late dager på kritthvite Karibiske strender.

Det finnes barn som går slukøret hjem fra skolen i dag. Eller foreldre som går deprimerte hjem fra nok en dag på jobb, etter å ha fått ørene tutet fulle av fantastiske fjellturer, sydenturer og storbyferier. Turer de så gjerne skulle tatt sine egne barn med på, men som de av ulike grunner ikke har mulighet til.

I dag går tankene mine til disse barna og disse foreldrene. Jeg håper barna vet at foreldrene gjør så godt de kan, og at ferieturer ikke nødvendigvis er toppen av lykke. Og jeg håper foreldrene kan riste av seg den dårlige samvittigheten og følelsen av å ikke være bra nok. Selvfølgelig har dere lyst til å ta barna med på tur, gi dem enda flere opplevelser og bruke enda mer tid sammen. Men å ikke ha muligheten til det gjør dere ikke til dårlige foreldre. Barna deres er ikke mindre glade i dere for det. Den tiden dere har sammen hjemme er minst like viktig. Gi heller deg selv et ekstra klapp på skulderen for alt du faktisk gjør for barna. Og når kvelden kommer, gi barna dine en ekstra klem. Hold godt og lenge rundt dem. Snus inn lukten av dem og ta vare på følelsen av de små armene rundt halsen din. Disse øyeblikkene, sammen med alle hverdagsøyeblikkene, er de aller, aller viktigste!

#vinterferie #ferieslutt #barn #familie #foreldre #reiser #hjemmeferie

Tid for OL-detox

Jeg innrømmer det først som sist. Jeg var ikke helt gira da OL startet for et par uker siden. Jeg er ikke den som ser mest sport på TV. Og jeg står i alle fall ikke opp midt på natta for å se folk fly rundt i skisporet med sikkel langt nedover haka. Derfor gikk jeg dessverre glipp av de norske skiherrenes triple triumf i starten av OL. Og av en eller annen grunn trigget det noe i meg. Jeg så norske medaljer renne inn overalt, nesten til og med i idrettsgrener vi ikke stilte opp i, og plutselig ville jeg ikke gå glipp av dem. I alle fall ikke dem som kunne komme på dagen. Tilbøyelig til å være medgangssupporter der. Så jeg har sett på konkurranser jeg ikke visste eksisterte, som for eksempel lagtempo skøyter. Aldri har TVNorge stått på så mye som de siste par ukene. Og tenk, i dag sto jeg opp før klokken 8 på en søndag (!!!) for å få med meg Marit Bjørgens aller siste OL-triumf. Og det var til og med verdt det, her jeg satt rørt og med en diger klump i halsen da hun krysset mållinjen lenge før resten. For ei dame!

Men nå er det altså over. På alle mulige måter. Hverdagsspenningen og medaljejakten er over. Og det betyr også at minstemann nok en gang har kontrollen over hva som er på TV-skjermen på dagtid. Med andre ord; Disney Junior er tilbake!

Og mor bare..

Herre min hatt, så deilig det har vært med en pause fra dette kaoset av farger og høye lyder.

Kan noen være så snill å gi meg siklende menn, trange trikotdrakter og manisk kosting av is tilbake?!? Alt annet enn dette!

Eller er det for mye å be om at det kan legges inn noen konkurranseelementer også i Disney Junior? Det hadde kanskje vært spennende om Dr. McStuffins ikke alltid klarte å fikse alle kosedyr. Eller om gjengen i Mikke Mus klubbhus ikke alltid valgte riktig musketing. Og tenk hvor moro det kunne ha vært om Goldie og Bjørn ikke var venner. Og hva med reklamepausene? Hva med «hvor mange reklamepauser kan vi skvise inn i løpet av en time»? Eller «hvor høyt kan vi skru opp reklamelyden»?

Nei, det hadde egentlig ikke hjulpet det grann. Jeg har rett og slett gått på en real OL-smell og blitt avhengig av disse vinterkonkurransene. Nå venter en real nedtur. Og jeg kan ikke tenke meg noe verre enn å gå gjennom OL-avrusning med de skrikende lydene fra Mikke, Minni, Donald, Klara Ku og prinsesse Sofia.. Hjelp!

#OL #avvenning #skrekkoggru #disney #disneyjunior

Klaustrofobisk rullepølse på vintertur

Vinterferien er på hell, men det er visst på ingen måte vinteren. Selv om vi bare er noen små dager unna mars som gjerne sies å være den første vårmåneden er det lite som ligner på akkurat det. Og med varslet Sibirkulde på gang, måtte jeg i dag motvillig lete frem ulltøyet mitt. Som etter iherdig leting av en eller annen merkelig grunn ble funnet midt blant sommerklærne mine. Snakk om ironi!

Nevnte ulltøy er ikke akkurat av nyeste sort. Det ble innkjøpt for noen svangerskap siden, og passer ikke helt til mammakroppen min. Trangt og kort er stikkord her.

Hadde kanskje vært lurere å suge inn magen istedenfor kinnene. Men jeg fikk i alle fall dradd genseren nedover bilringen(e)..

Og av en eller annen grunn, med en gang ulltøyet kommer på, går humøret nedover. Jeg blir rett og slett sur. Det er for mye klær. Det er trangt og klaustrofobisk. Jeg klarer ikke å bevege meg. Jeg får ikke puste. Men så vil jeg ikke fryse heller.

For ut må vi. Om ikke annet så for barnas skyld. For vi må jo utnytte denne snøen når den først er her. Det ser jo så idyllisk ut innenfra. Her om dagen da solen skinte og snøen blinket i hagen, proklamerte eldstemann at dette er jo nesten som å bo på fjellet. Og jeg er tilbøyelig til å være enig. Og når sola skinner og den kritthvite snøen knirker, så liker jeg det nesten. Men bare nesten.

For når vi er ute på tur slår realiteten mot oss. Snøen er ikke alltid ren og kritthvit.

Store deler av den er faktisk gul. Og gul snø er langt fra det eneste ekle man treffer på.

Æsj, bare æsj!

Det er ikke få dyr som gjør fra seg i alt det hvite. Og når menneskets beste venn gjør det, er det slettes ikke alltid eierne plukker opp etter dem. Mulig det er andre regler i snøen!?!

Og når man stivbeint (har jo så mye og trange klær på) omsider har forsert seg vei gjennom dyrepiss og dyrebæsj og nådd målet, i dette tilfellet akebakken, kjenner man ekstra godt hvor kaldt det er. Og akkurat som jeg ikke liker svetting, liker jeg heller ikke å fryse.

Så mens ungene aker står dette tildekte uhyret og passer på. Skulle nesten hatt en finlandshette. Vet ikke om det hjelper så mye å stå sånn heller, for etterhvert brer kulden seg opp fra kalde tær, til tross for ullsokker. Og da blir jeg bare i enda dårligere humør, for jeg vet at disse ti istappene der nede neppe tiner før vi er vel hjemme (og vel så det). Hvis de ikke faller av først da. Takket være det trange ullundertøyet får de jo ingen blodtilførsel.

Da er det godt at i alle fall hjertet varmes litt av glade barn som for en gangs skyld er venner og hjelper hverandre i akebakken. Ekte teamwork.

Sånt smelter jo et mammahjerte. Og når ungene fyker nedover bratte bakker med innlagt hopp der akebrettet hopper en vei mens ungen flyr en annen med bein og armer i alle retninger, varmer også den ristende krampelatteren min litt i kroppen. Faktisk får jeg litt lyst til å sette utfor selv, men uten vinterbukse og med en kropp som blir stivere og stivere for hvert minutt lar jeg det klokelig bli med tanken.

Etter noen kalde timer kommer vi oss tilbake til bilen, og da dukker nok en ting jeg ikke liker med vinteren opp.

Luehår! Det er ikke mye igjen av sveisen etter noen timer med en varm og kløende lue. Men hodet er til gjengjeld den eneste plassen som ikke er beinfrossen på dette tidspunktet.

Det beste med kalde dager er nok å komme hjem til et varmt hus og vrenge av seg pølseskinnet av ull. En kraftanstrengelse i seg selv forøvrig.

Nei, jeg er nok ikke et sånt entusiastisk vintermenneske. Våren må gjerne komme nå. Jeg er litt ferdig med denne vinteren. Gi meg heller sol og sommerklær. Det eneste vinteren er god for nå er at jeg setter enda mer pris på sommeren når den kommer. Den norske vinteren er sannsynligvis grunnen til at jeg er den eneste som ikke klager når termometeret bikker over 40 grader i Texas om sommeren. Jeg suger heller varmen til meg og lagrer den innabords så jeg overlever også neste vinter..

#vinter #snø #kulde #thestruggleisreal #noknå

Gamla på topptur

I dag våknet vi til solskinn, og jeg lot meg rett og slett inspirere av den flotte settingen vi faktisk bor i.

Her bor vi nemlig med skiløypene rett nedi høgget. Kan faktisk bare spenne på seg skiene og suse ned til løypene. Det ser unektelig flott ut fra vinduet. Men så er jeg ikke spesielt glad i å gå på ski. Faktisk eier jeg ikke engang et par. Bortkasta penger.

Men like fullt, da jeg tittet ut av vinduet og så dette visste jeg at jeg måtte komme meg ut. Med besøk i huset tok jeg dog innekosen først.

Mat må man jo ha, spesielt om man skal ut på en hard økt i snøen.

Så pakket jeg på minstemann noen lag med ull og vinterdress og dro på meg selv en strømpebukse under buksa. Trenger ikke mer polstring med alt flesket som demper for kulden. Nå skulle frisk vinterluft inntas. Vi fikk fort selskap av eldstemann, og sammen bestemte vi oss rett og slett for å ta vinterferiens topptur.

Vi siktet oss inn på den høyeste toppen, og gutta startet klatringen nokså lett. Mor var ikke fullt så elegant. Det ble litt kaving, og hendene måtte tas i bruk som støtte. Og bare hender i snø – det er kaldt det! Men jeg kom omsider til toppen jeg også. Og der ble jeg stående med antydning til høydesyke og tær som etterhvert forvandlet seg til istapper i skoene mine, mens jeg så på gutta som hoiende satte utfor på akebrett for så å klatre opp igjen. Om att og om att.. Jeg selv begynte tidlig å tenke på hvordan i alle dager jeg skulle komme meg ned igjen. Den klatringen var rett og slett lite gjennomtenkt, for man skal jo faktisk ned fra høyden også. Og for en dame som ikke lenger er helt i sin beste alder, og som i tillegg ikke har særlig erfaring med toppturer, var dette litt i skumleste laget. Til slutt var jeg så kald at jeg måtte ned og hjem, og jeg beveget meg forsiktig og stivbeint nedover. Det var på hengende håret innimellom, men jeg kom meg ned uten tryning, beinbrudd og det som verre er. Og vel nede var jeg for å være helt ærlig ganske stolt over meg selv. Det er ikke bare på fjellet topper bestiges i vinterferien. Jeg klarte å gjennomføre det i vårt eget nabolag!

Atleten på topptur, se så stolt!

Ikke trengte vi å gå langt fra huset vårt heller, bare noen meter faktisk. For «fjellet» vi besteg var den høyeste brøytekanten ved nabolagets fotballbane. Og den er ganske høy altså, bare se!

Og med sånne fysiske utskeielser, så er det helt innafor å komme inn i varmen og trykke i seg resten av vaflene sammen med en kopp kakao..

Vinterferie altså!

#vinter #vinterferie #snø #vinteraktiviteter #topptur #denidylliskedagen

Så harry som det kan bli

I går var det duket for vinterferiens store høydepunkt. En tur til Sverige for å handle inn fyll til fryseren. Den som ved hjemkomst på kvelden måtte ryddes for å få plass til nyinnkjøpt kylling og kjøtt. Det gikk noen poser i søpla gitt.

Nå er ikke vi de som handler mest, selv om det alltid blir litt ekstra. Og ikke drar vi særlig ofte til Sverige heller. Det var mye mer av sånt før, da de to eldste var små. Og ikke minst i perioden da vi slet med å få minstemann. Da var Sverige og Strömstad et slags fristed. Vi dro gjerne dit i ekstra tunge stunder, bare for å komme oss litt vekk. Så sånn sett så synes jeg egentlig ikke handletur til Sverige er særlig harry i det hele tatt. Det er mer et hyggelig avbrekk i hverdagen.

Og i år ble det altså vinterferieturen vår. Vært i utlandet vi også, si. Ikke i varmere strøk som mange andre, men noen timer i Sverige duger det også. Hakket billigere også, tror jeg.

Noe av det beste med å ta sånne turer er kanskje veien dit. Det er mulig jeg er rar, men jeg elsker å stappe barna i baksetet og kjøre lengre strekninger. Til Sverige, Ålesund eller aller best, på roadtrip i USA. (Lande)vei så langt øyet kan se og musikk fra vår favoritt countrystasjon i Texas på full guffe (fint med alt som kan lastes ned nå til dags). Litt harry det også kanskje. Innimellom er det allsang, innimellom snorking fra baksetet. Og innimellom litt knuffing, det hører liksom med. Familien vår har hatt mange fine øyeblikk i vår etterhvert falleferdige Volvo.

Ved ankomst Nordby går vi voksne inn i full shoppingmodus. Det vi trenger og som er billig skal oppi handlevogna. Det som vi ikke trenger og som kanskje ikke er så billig skal helst ikke det, selv om det frister. Dette har vi etterhvert blitt relativt flinke til.

Sånne proffe bloggere tar vel stort sett bilde av alt de gjør. Jeg er ikke helt der enda, synes det er flaut å dra frem kamera midt i matbutikken. Men et lite snikfoto med mobilen i en frysedisk går greit.

Vi klarer å bruke relativt mye tid på egentlig veldig lite. I går hadde det plutselig gått fire timer, selv om vi bare holdt oss til matbutikk og Rusta. Ikke er det spesielt store avstander heller, så jeg skjønner ikke hvordan vi klarte å bruke så lang tid. Vi unnet oss en liten matbit før hjemreise, og så gikk vi selvfølgelig på en liten smell i godtebutikken. Greit nok, ikke ofte vi kjøper smågodt.

En liten pause i den ikke helt vellykkede slankekuren…

Og nå har vi altså ryddig og full fryser. Ganske deilig i grunn. Resten av vinterferien blir sannsynligvis ganske så begivenhetsløs, men vi sulter i alle fall ikke!

#vinterferie #familie #kaosfamilien #harrytur #sverige

Vinterferie dag 1 – ny stylist

Som nevnt tidligere, det er dårlig med silkeføre og vinterferieidyll hos oss. Bortsett fra to gutter som har lekt med skihopper i en hage overfylt av snø, har øvrige vinteraktiviteter foregått innendørs med skøyter og skihopp på TV. Og underveis anskaffet undertegnede seg ny stylist. Endelig trenger jeg ikke å savne magikeren fra God morgen Norge lenger. Nå har jeg fått min egen (til og med egenprodusert faktisk) stylist i jentungen. Alltid tilgjengelig. Alltid parat.

Kan ikke skjønne at mannen ikke ville dra ut sammen med meg..

#degærnehardetgodt #vinterferie #tidsfordriv #barn #familie #mammalivet #sminke

Sommerdrømmer i vinterferien

Jeg titter ut av vinduet og kjenner at jeg begynner å bli veldig klar for sommerferie. «Bare» 4 måneder igjen til det som alltid er årets høydepunkt. Jeg har ikke vært så veldig motivert for planlegging enda, ikke som i fjor da det meste var planlagt allerede før vi bikket over i 2017. Det kan nok ha noe med at vi da skulle til mange for meg kjente plasser, plasser som en gang betydde mye for meg og som jeg ønsket meg tilbake til. I år føler jeg meg mer «grønn», det blir mange for meg ukjente plasser, og jeg føler meg straks mer lost når det gjelder planlegging. Jeg tenker jeg lar mannen styre litt mer, siden han har vært på vestkysten av USA før. Jeg har ikke så mange ting jeg absolutt må se eller gjøre, og tenker at vi like gjerne kan ta ting litt mer på sparket.

Det som er 100% sikkert er at vi starter i LA. Her har jeg ingen store forventninger, og tenker egentlig at det er litt som NYC. Greit å ha vært der, men that’s it liksom. Hovedgrunnen til at vi reiser til akkurat dette området er selvfølgelig for å innfri julegaven til barna,

DISNEYLAND

Bilde fra Disneylands hjemmeside

Vi var i Disney World med de to største barna for noen år siden, så dette blir kanskje aller mest stas for minstemann som ikke har opplevd noe sånt før. Ikke det, Disney er en sikker vinner for både store og små. Men jeg gleder meg veldig til å se reaksjonen til fireåringen på det hele.

Ellers så skal vi prøve å få med oss en tur til blant annet Hollywood, Universal Studios, Rodeo Drive og Venice Beach. De klassiske turistfellene der altså.

Jeg personlig gleder meg mer til det som kommer etterpå, nemlig

HIGHWAY 1

Bilde fra visitcalifornia.com

Her tror jeg det er mange fine plasser å se, uten at jeg har satt meg helt inn i det enda.

Så kommer det jeg kanskje gleder meg aller mest til,

SAN FRANCISCO

Bilde fra getyourguide.no

Her er den ultimate drømmen å selv få ta et bilde som dette. Er det ikke fint? Her må man jo også se de obligatoriske tingene som Golden Gate Bridge og Fisherman’s Warf. Forhåpentligvis en del annet også. Denne byen gleder jeg meg virkelig til. Jeg tror den er helt min stil og at den lett kan bli en favoritt.

Derfra drar vi videre til en by som definitivt ikke er min stil,

LAS VEGAS

Bilde fra visitlasvegas.com

Nok en sånn plass som jeg aldri har drømt om å besøke, men når vi først er i området så kan det være greit å ha opplevd det. Det ser jo relativt overveldende ut, så jeg tror det kan bli gøy.

Etter dette er roadtripen mer åpen. Kanskje blir det en tur til

GRAND CANYON

Bilde fra Wikipedia

Ellers så ønsker jeg på veien til Texas å stoppe i New Mexico og se

WHITE SANDS NATIONAL MONUMENT

Bilde fra newmexico.org

Også finnes det jo sikkert en hel haug morsomme plasser å se langs veien, selv om vi også ønsker å komme oss fortest mulig til Texas og

DALLAS

My happy place

Dette er selvfølgelig hovedmålet for turen vår. Som vanlig. Her er familien min, og her er hjertene våre. Vi har etterhvert vært en god del plasser rundt om i USA, men det er fortsatt ikke noe som overgår Texas og denne byen. Her føler vi oss virkelig hjemme (nesten naturlig nok).

I år kjenner jeg også at jeg bare må få skvist inn en liten tur til mitt eget øyparadis

GALVESTON

Mitt kjærlighetsforhold til denne øya ved Mexicogulfen rett utenfor Houston har faktisk vart lenger enn mitt kjærlighetsforhold til Dallas. Jeg var solgt allerede da jeg kom dit for første gang i 1997. 21 år har det altså blitt. Etter at pappa forflyttet seg fra Houston til Dallas har det blitt litt mer kronglete å komme seg dit, siden avstandene i Texas er relativt store. Men for meg er ikke en Texas-tur komplett før jeg har vært en tur på denne sjarmerende øya, tuslet rundt i et koselig lite sentrum og dyppet tærne (eller gjerne hele kroppen) uti det lunkne vannet. Toppen av ferielykke for meg! I fjor tok vi oss ikke tid til det på grunn av roadtripen vår fra østkysten, men i år jeg bare!

Mye å glede seg til her altså. Og disse månedene mot sommerferien pleier å gå ganske fort, selv om det kanskje ikke føles sånn akkurat i dag med snø utenfor vinduet, vinterferie og OL på TV. Mer midt i vinteren kan det vel ikke bli. Men sommeren kan skimtes i det fjerne, dere!

Og du! Har du vært på roadtrip i California og området rundt? Da tar jeg gjerne imot tips om plasser å se og ting å gjøre!

#sommerferie #sommerdrømmer #reise #planlegging #roadtrip #usa

Nå skal vi kose oss, dere! Eller..?

Det er fredag, og for mange også starten på en ukes vinterferie. Tenk, så deilig! En hel uke med fri. Ro, fred, kos, familietid (masse, masse familietid) og morsomme vinteraktiviteter. Her østpå trenger man jo ikke engang dra til fjells for å få metervis med snø. Hørte jeg idyll?

Hos oss starter også vinterferien i dag. For barna! For oss voksne: not so much. For oss er det mer antivinterferie. For oss betyr det mer arbeid og mindre ro. Dessuten starter det jo helt perfekt med arbeidshelg for mannen. Og siden jeg jobber hjemmefra er min jobb alltid tilstede. Dessuten forsvinner ikke behovet for husarbeid, matlaging og klesvask magisk idet vinterferien er et faktum. I tillegg har vi altså tre barn som blir hjemme. For når de to store har fri fra skolen får minsten fri fra barnehagen. Det blir så koselig så..

Jeg har ingen forestillinger eller forventninger om en idyllisk vinterferie med hyttetur, sol og silkeføre. Norsk som jeg er så er dette kanskje som å banne i kirka, men jeg liker verken ski eller hytteliv. Akkurat der er jeg sannsynligvis så unorsk som det går an. Jeg ble ikke på noen måte født med ski på beina (og når jeg tenker meg om så var det veldig flaks for mammaen min – en fødsel er vond nok uten ski). Og jeg foretrekker hjemmets komfort, nær byen og alt man måtte trenge der fremfor en hytte på fjellet. Selv om det for all del ser idyllisk ut med alle bildene jeg vet vil dukke opp fra fjellheimen den neste uken, så vet jeg at det ikke er plassen for meg. Jeg er ingen nasjonalromantiker som finner roen i langstrakte, hvite vidder. Jeg hadde vel heller funnet snøblindheten, tenker jeg.

En skitur i fjellheimen for denne kaosfamilien hadde sannsynligvis endt i katastrofe. Det hadde i alle fall garantert blitt dårlig stemning. Knall og fall og slitne barn og foreldre. Kalde tær og våte rumper. Og svetting! Jeg hater å svette (her er det relativt ironisk at jeg elsker Texas som er varmere enn helvete om sommeren)! Da er det bedre med kakao og Kvikk Lunsj i sofakroken her hjemme.

Og skulle vi gått oppi hverandre døgnet rundt i en hytte med mindre plass enn hjemmet vårt, så hadde vi fort blitt sprø. De to eldste hadde drept hverandre. Minsten hadde blitt sutrete som f***. Og det hadde neppe gjort underverker for forholdet til mannen og meg. Det er mulig noe er galt med oss, men det hadde vi bare ikke fikset over lengre tid.

Nei, vi skal ikke nikose oss i vinterferien. For oss blir det nesten som hverdag, bare med tre barn hjemme. Tre barn som starter med å synes vinterferie er himmelsk, før de begynner å kjede seg. Så blir det litt ekstra krangling. Surmuling. Frustrasjon. Og til slutt kommer i alle fall vi voksne til å glede oss til vinterferien er over. Til leksehjelp og fritidsaktiviter på ettermiddagen. Til litt fred oppi galskapen.

Så ikke forvent noen vinterferieidylliske innlegg eller bilder fra meg den neste uken. Blir det stille så er det ikke fordi jeg er opptatt med familieidyll og lange skiturer. Ikke fordi jeg sitter i solveggen på hytta. Mest sannsynlig er det fordi jeg er utslitt av fredsmeklerrollen – eller fordi jeg er på en aldri så liten harrytur til Sverige. Og kommer det noen gyldne øyeblikk av idyll den neste uken, så skal jeg suge dem inn og nyte dem til det fulle.

Hurra for vinterferie, dere!

#familie #barn #kaosfamilien #vinterferie #antivinterferie #idyll #antiidyll #kjerringamotstrømmen

Akkurat da jeg trodde romantikken var død..

..så kommer mannen hjem med denne.

Oh Lord! Værsågod bli blind!

Ingenting skriker romantikk mer enn en Dallas Cowboys treningstights – fra Kina! Dette slår da all verdens sjokolade, blomster og diamanter ned i støvlene. Spesielt med tanke på hvor mye jeg trener.. (nada). Dette trengte jeg! Mulig det var et hint. Eller kanskje vil han bare se meg i tights.

Neida. Jeg har lenge sagt at jeg vil begynne å trene igjen. Det er bare det at den sofaen vår alltid står der og byr seg frem. Og svak som jeg er klarer jeg jo ikke å si nei. Så da blir det gjerne oss to isteden. Ofte med mannen i motsatt ende. Kvalitetstid med to på en gang trumfer liksom den treninga.

Mannen min altså, som kommer med kaktus istedenfor roser og nå altså denne tightsen. Jeg nevnte vel i går at vi ikke er så romantiske av oss? Men han legger jo litt tanke bak det da. Jeg er jo glad i Texas og Dallas. Jeg skulle likevel gjerne likt å vite hva som foregikk i hodet hans da han dumpet over denne tightsen.

En hyggelig overraskelse dagen før den store kjærlighetsdagen var det i alle fall. Og siden den faktisk var ganske god å ha på funket den fint på sofaen også. Kveldens antrekk i boks der altså!

Ha en fin Valentinsdag der ute, med eller uten markering!

Og du, – er du singel eller føler deg ensom og synes det er litt kjipt i dag? Kjøp deg en bukett friske blomster og litt sjokolade, ta deg et lite glass vin og se favorittfilmen eller favorittserien på TV. Eller ta deg en tur ut med gode venner. Valentinsdagen må ikke på død og liv være kliss klass. Her kommer den til å bestå av å tråle kjøpesenter etter karnevalskostyme samtidig som man desperat prøver å holde en overtrøtt gutt våken. Det kommer til å bli grining og svetting med påfølgende sofakollaps når kaoset endelig roer seg, sannsynligvis med gjengen fra Tangerudbakken på skjermen. Og treningstights! Jeg gleder meg..

#valentinsdag #kjærlighet #romantikk #antiromantikk