Når vi er i USA blir det naturlig nok en del tid i bilen. Ikke minst i Texas, hvor det ofte blir så varmt at man nesten kjører fra dør til dør. I år begrenset selve roadtrip-delen seg til en uke nedover til Texas-kysten, noe som var uvant etter to år med kjøring fra øst- og vestkysten. Neste år blir det muligens en lengre roadtrip igjen. Jepp, allerede delvis under planlegging. Og når vi kjører bil, langt eller kort, så står radioen alltid på. Fortrinnsvis en kanal med countrymusikk. I Dallas har vi vår helt egen favoritt, 99.5 The Wolf. Kall oss gjerne avhengige. Og hver sommer ender jeg opp med nye favorittsanger som minner meg om akkurat den sommeren, akkurat den plassen eller akkurat den følelsen. Så også i år selvfølgelig. Og hva er bedre å gjøre på en deilig, varm og solrik dag som denne enn å dele årets favoritter med dere.

Bil-selfie der altså.

Annonsørinnhold

Topp 50 geniale, nyttige og morsomme duppeditter

Den første er egentlig ikke en sang som minner meg om sommeren, men kanskje heller årets sang for meg. Denne hørte jeg første gang på vei til ultralyd med Megan i magen. Og den traff rett i hjertet. Den ga meg en følelse av ro, at dette skulle gå bra. Og sånn så det jo ut lenge. Megan var regnbuen over hodet mitt. Dette er sangen som på en måte symboliserer henne, og nå også gir meg et slags håp for fremtiden. Faktisk så gikk denne sangen nesten på repeat da jeg satt med den lille kisten hennes på fanget fra Oslo til Asker.

Sang nummer to er også relatert til Megan. Den heter til og med rett og slett det, Megan. Denne dukket opp da jeg rett etter at hun ble født søkte på sanger som inkluderte navnet Megan. En sang som kunne bli hennes. Selv om dette er et vanlig engelsk/amerikansk navn, så er det ytterst få sanger som har med dette navnet å gjøre. Men denne dukket opp, og den traff veldig godt. Teksten passet sinnstilstanden min perfekt. Den ble naturligvis også spilt den ene gangen vi fikk ha henne med i bilen vår.

Og så er vi over på selve sommeren. Og den ultimate feelgood-sangen for meg i år. Merkelig nok egentlig, for den er jo egentlig ikke munter. Men for meg var den en del av et av sommerens beste øyeblikk, da eldstemann, jentungen og hennes amerikanske venninne satt i baksetet og sang av full hals til nettopp denne sangen. Jeg blir fortsatt varm om hjertet hver gang jeg hører den.

Denne neste sangen er for så vidt en favoritt av samme grunn. Det var mye sang i baksetet den siste feriehelgen..

Og så har vi denne, den ultimate roadtrip-sangen. Å kjøre rundt i Texas med denne sangen på radioen føles helt riktig. For meg er det virkelig God´s Country! Dessuten er litt Blake Shelton aldri feil.

Den neste sangen er en typisk feelgood-sang. Jeg klarer rett og slett ikke å høre den uten å smile og danse litt med overkroppen.

Konserten vi var på i sommer har nok også påvirket favorittlisten min litt. Det var så fint å ta med eldstemann på sin første ordentlige konsert, og til og med med flere kjente country-artister, hvorav en av hans absolutte favoritter var headlineren. Eldstemann er nemlig en ivrig gitarist og sanger, og går ikke av veien for å lire av seg en countrysang på scenen selv. Og da går det ofte i Thomas Rhett. Da vi var på konsert ventet han relativt tålmodig gjennom oppvarmingen fra Rhett Akins, Russell Dickerson og Dustin Lynch, og da Thomas Rhett himself hoppet opp på scenen rett foran oss (bokstavelig talt, en trampoline var visst involvert) og åpnet showet med den følgende sangen, var gleden så stor hos poden at mor nesten måtte gråte en skvett.

Litt live vs. video.

Konserten var virkelig bra, selv for meg som ikke har helt det samme forholdet til denne artisten. Jeg vet å sette pris på god musikk uansett. Og han har unektelig mange bra sanger som er store hiter i country-verden. Jeg hadde sneket litt på set-listen hans på forhånd, så jeg visste at en av de største hitene og podens kanskje absolutte favoritt ville komme helt til slutt. Og jeg visste at han ventet veldig på akkurat denne sangen, siden han selv hadde fremført den på skoleavslutningen sin et par uker før. Jeg kunne se en liten skuffelse etterhvert som konserten gikk fremover og sangen aldri dukket opp, samtidig som jeg i hemmelighet gledet meg vilt til å se reaksjonen hans når den endelig kom. Og det var verdt det, for å si det sånn.

Fra feelgood til en litt mer ettertenksom sang, som hver gang den dukket opp på radioen i sommer sendte meg inn i en litt dyster sinnsstemning. Tok meg tilbake til det som skjedde rett før ferien. For det er kanskje sant, at Megan tok det beste av meg, og at jeg er en annen person nå. Og det er kanskje greit det også. Dessuten er det en Luke Combs-sang, og jeg har en sterk forkjærlighet for stemmen og aksenten hans (gode gamle Carolina og southern twang altså).

Til slutt må jeg selvfølgelig slenge med den sangen som alltid skaper god stemning og gjerne allsang i bilen vår, uansett om vi er i Norge eller Texas. En gang Texwegian alltid Texwegian!

Og siden jeg har sittet og lastet ned alle videoer jeg har fra den flotte konserten vi var på i juni, så prøver jeg meg på å legge ved en playlist herfra også. Mange perler her.

Ha en fortsatt fin sommerdag der ute, NÅ skal jeg nyte sola litt jeg også!

Ikke før var jeg ferdig med 8. juli og enmånedsdagen for Megans stille fødsel, så dukket dette minnet opp på Facebook.

9 år! Det har gått 9 år siden jeg lykkelig, men noe nervøs, kunngjorde at tredjemann var på vei. Jeg hadde ventet litt ekstra lenge med å dele, siden graviditeten kom rett etter en spontanabort i uke 7, noe jeg den gang trodde var mitt verste mareritt. Lite ante jeg at det skulle bli mye verre. Nå var jeg ca. 15 uker på vei, og trodde vi var i trygt farvann. Men den gang ei. To uker senere var det over. Tredjegull var borte. Hjertet sluttet å slå, og jeg måtte inn og «føde» et foster på bortimot 17 uker rett før sommerferien. Og dette var bare starten på marerittet. Og nå, ni år senere, står jeg midt oppe i det aller verste. 9 år! Ufattelig egentlig. Jeg synes egentlig, helt ærlig, at vi har fått mye mer motgang og smerte enn vi burde.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårens fineste sneakers til dame

Nå føler jeg på at de vi har mistet før har havnet litt i bakgrunnen. Jeg hadde jobbet meg gjennom det, og lever greit med det. Megan er noe helt annet. Vondere. Sterkere. Vanskeligere å leve med. I alle fall foreløpig.

Nå som ferien nærmer seg slutten, begynner jeg å grue meg til livet som venter hjemme. Hverdagen. Helt hverdag blir det ikke på en stund enda, for barna har jo fortsatt ferie. Men mannen må selvfølgelig tilbake på jobb. I og med at vi mistet Megan da vi gjorde, gikk han rett fra sykemelding til ferie. Dermed har vi hatt hele den siste måneden sammen, og enda er det litt igjen. Det har vært godt for meg, og jeg gruer meg til å skulle «klare meg» alene igjen. Trist, men sant. Jeg klarer det nok, men jeg kjenner at det kan bli både tungt og tøft. Nå har jeg omsider, etter å helst ha ønsket å bli hjemme hele ferien, vent meg til å være her. Funnet en slags rutine og bittelitt glede. Så skal vi reise igjen. Til en helt ny hverdag, langt fra den vi planla. For etter ferien følte jeg at vi kom til innspurten av svangerskapet. Jeg regnet med tidlig fødsel, enten i august eller september. Nå gruer jeg meg enormt til denne tiden frem mot det som skulle ha vært termin. Og tiden etter blir neppe bedre. Høstferien. Årsdagen for pappas død. Bursdagen min. Og Halloween, når vi skulle hatt vårt eget, bittelille gresskar. Mørke og triste november, som hadde føltes så mye bedre med en liten Megan i armkroken. Og adventstiden og julen, som skulle ha vært hennes første. Det ligger uten tvil mange, tunge dager foran meg.

Men akkurat nå prøver jeg å dytte det unna så godt jeg kan, selv om hun er der hele tiden. Kontrastene var store i dag, da vi tok med barna til fornøyelsesparken Six Flags. For en måned siden var vi her:

I dag var vi langt, langt unna – på alle mulige måter:

Det føltes litt feil. Jeg skulle ikke orket å være med på dette nå. Og hver eneste gravide mage jeg så stakk i hjertet. Det skulle ha vært meg. Det er så sårt. Men så, da jeg så gjennom kamerarullen på veien hjem, fant jeg en bitteliten trøst. Jeg har vært fryktelig dårlig til å ta bilder denne ferien, og det er ulikt meg. Kameraet ligger fortsatt ubrukt, kun mobilen er brukt. Og der det pleier å florere av både barn, steder og selfies, er det nå ytterst magert. Dette er den mest udokumenterte sommeren noensinne. Men i dag var det så alt for varmt da vi trasket rundt i denne store parken. Og ved et hvilestopp bestemte jeg meg for å dokumentere hvor svett og rød jeg var. Fikk med meg en tullete linselus på kjøpet. Og i bilen på veien hjem så jeg det altså.

Strålene! Jeg velger å tro at det var Megan som strålte ned på oss, viste at hun var med. Teit, men en liten trøst. Forhåpentligvis vil det varme hjertet litt når dette dukker opp som et minne på Facebook om et år.

Vips, så var tre fjerdedeler av årets sommerferie unnagjort. Og foruten den første uken da vi tok en liten roadtrip, har den vært uten de store begivenhetene. I motsetning til de to siste årene, hvor vi har hatt lange roadtrips fra henholdsvis østkysten og vestkysten, har årets Texas-ferie føltes veldig mye som en hjemmeferie. Istedenfor å dra til nye plasser, har det i år stort sett bare vært kjent og kjært. Litt uvant, men nokså avslappende. Her er vi kjent, og her føler vi oss hjemme.

Selv om jeg føler at ferien har bestått av spising på faste restauranter og shopping, så har vi gjort litt annet også. Som å ta med eldstemann på konsert med country-idolet Thomas Rhett.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårens fineste sneakers til dame

Dette var sannsynligvis sommerens høydepunkt for mammahjertet. Eldstemann er familiens musiker, han synger og spiller gitar. Og country er favoritten. På barneskoleavslutningen for noen få uker siden satt han helt alene på scenen foran rundt 300 foreldre, spilte akustisk 12-strengs gitar og sang «T-shirt» av nettopp Thomas Rhett. Derfor var det stort å kunne ta han med på dette. Bare han, mannen og jeg (og 19 997 andre). Med supre seter og musikk som vi alle kunne like. Og gleden til eldstemann var det beste av alt, ikke minst da konserten ble avsluttet med samme sang som han selv covrer.

Gutta har tradisjonen tro insistert på et besøk hos Gas Monkey, både butikken/garasjen og spisestedet.

Vi har vært på Tattoo Convention og fått nærkontakt med fenomenet the Enigma.

En mann dekket av blå puslespillbrikker og full av rare, eller mest ekle, påfunn. Eldstemann fikk til og med være hjelper på scenen. Vi jentene holdt oss noen meter unna mens vi med kulerunde øyne og en viss avsky så på alle raritetene denne mannen foretok seg på scenen. Men for all del, etter å ha møtt ham face to face, hyggelig var han. Og noen dager etterpå var det mannen og jeg som tatoverte oss. Dog ikke blå puslespillbrikker..

Dyrehagen har vi også vært innom. Vanligvis drar vi på den som er her i Dallas, men i år prøvde vi for første gang Fort Worth Zoo. Like fin den, jeg er fornøyd så lenge jeg får se vakre sebraer og mate mine absolutte favoritter, giraffene.

Jeg har gått på en aldri så liten shopping-smell, faktisk på oppfordring fra mannen. Klær er fortsatt et helvete siden jeg avskyr kroppen min om dagen, men jeg har et sterkt kjærlighetsforhold til Coach-vesker. Og da vi kom til min favoritt Coach-butikk, gikk jeg ikke tomhendt ut derfra..

De ansatte i denne ene butikken gnir seg i hendene hver sommer når vi dukker opp. Faktisk så kjenner de oss igjen. Og noen av dem gjør det ekstra hyggelig å handle akkurat der. Vi måtte rett og slett innom og legge igjen litt ekstra penger der i dag. Nå har jeg fått min Coach-fix for en stund.

Og med en pose full av vesker, var det helt OK å innfri minstens største drøm; Chuck E. Cheese’s.

Et eldorado for barn, et helvete fylt av lyder og bakterier for nevrotiske mødre.

Og selvfølgelig har vi feiret 4. juli. På samme måte som hvert år. Vi starter med gatefest og fyrverkeri på en bro i downtown Dallas på kvelden 3. juli.

På selve 4. juli tar vi alltid turen til forstaden McKinney. Der ser vi på parade, titter litt i butikker mens barna får være med på litt aktiviteter, og ikke minst spiser vi lunsj på en plass kalt Hugs. Jeg simpelthen elsker denne plassen, en cafè hvor stort sett alle ansatte har en eller annen utviklingshemming. Her tas vi imot som gamle kjente hver år, og det er aldri manko på klemmer. Og det beste av alt, om fabelaktige Dylan er på jobb, som i år, vanker det også en sang eller to. Denne plassen er så full av hjertevarme at det nesten renner over.

Så drar vi hjem. Barna får bade litt, og fetteren min lager middag. Bonusbestemor kommer på besøk, og i år hadde vi også en hyggelig nykommer rundt bordet, fetterens kjæreste. En annen bonus i år, kjøretur i avdøde bonusbestefars gamle Mustang. Det vakte gode minner!

Sånn ellers er det bare late sommerdager. De starter som oftest i bassenget, den eneste plassen man kan få litt sol på kroppen uten å få heteslag.

Vel og merke har det ikke vært like varmt som det pleier så langt i år, vi har vel bare hatt en dag over 40 grader. Men vi får muligens igjen med renter denne siste uken. Passer jo fint når ting som Six Flags og Fort Worth Stockyards står på programmet.. Uansett skal jeg prøve å nyte denne siste uken så godt jeg kan. Jeg elsker jo denne byen og å være sammen med mine kjære her.

For bare noen få uker siden elsket jeg kroppen min. Kroppen som hadde en ekstra passasjer inni seg. Kroppen som var i forandring. Magen som vokste, den fine kulen jeg etterhvert fikk. Selv puppene som este ut, ble fulle av tydelige blodårer og gjorde seg klare til amming, elsket jeg. Nettopp fordi de gjorde seg klare for å gi næring til Megan på utsiden.

Nå hater jeg kroppen min. Virkelig hater. Mer enn jeg noensinne har gjort. Kroppen som ikke strutter stolt lenger, som ikke lenger viser at den bærer på et lite liv. Kroppen som nå bare føles som et tomt og slapt skall. Ikke minst magen. Mitt aller mest sårbare punkt nå. Jeg vil helst gjemme den bort i store telt. For der kulen jeg var så glad i var for noen få uker siden, er det nå bare en slags bolledeig igjen. En bolledeig som håner meg hver gang jeg ser i speilet. Fortsatt med blåmerker etter alle de blodfortynnende sprøytene jeg satte i løpet av svangerskapet. Og med en tom, verkende følelse på innsiden.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårens fineste sneakers til dame

Barselkroppen uten baby er virkelig et helvete. Fysisk og psykisk. Jeg har lyst til å gråte om mannen eller barna er borti magen min. Alle klærne mine er for stramme. Mammaklærne er pakket bort. Jeg går i amerikanske butikker som bugner av fine klær, men jeg orker ikke å kjøpe meg noe nytt. Jeg orker knapt å prøve på meg noe, for de gangene jeg har gjort det har det blitt helt feil. Det ser bare ikke bra ut på meg. Dessuten var det mammaklær og babytøy jeg skulle handle nå.

Men det verste er egentlig ikke at jeg føler meg feit og ekkel. Det aller verste er følelsen av at kroppen min nok en gang har sviktet. Sviktet meg, og ikke minst sviktet Megan. Alle leger og jordmødre sier at dette ikke er min feil. At jeg ikke kunne ha gjort noe annerledes. Og innerst inne vet jeg at jeg gjorde absolutt alt jeg kunne for at svangerskapet skulle gå bra. Likevel føler jeg at jeg og den fordømte kroppen min sviktet henne. Jeg føler fortsatt på en slags skyldfølelse for at jeg ikke klarte å holde liv i henne. Hvis det var morkaken som sviktet og hun ikke fikk nok næring, så var det jo på en måte kroppen min sin feil likevel. Og jeg hater den for det!

Jeg klarer virkelig ikke å riste av meg disse vonde følelsene. Og det gjør hver dag til en kamp. Nå har vi vært på ferie i to uker, og foreløpig føler jeg at disse to ukene har vært rimelig bortkastet. Alle de tingene jeg vanligvis elsker å gjøre her, stedene jeg liker å dra til, frister ikke i det hele tatt. Jeg som vanligvis shopper både klær, vesker og solbriller, ofte til mannens store fortvilelse, har ikke lyst på noen ting. For ikke å snakke om de faste plassene jeg alltid gleder meg til å spise på. Nå frister ikke mat i det hele tatt. Jeg spiser fordi jeg må, ikke fordi det smaker godt. Og jeg virkelig hater at jeg kan drikke alle disse søte drinkene som jeg vanligvis elsker her borte. Men jeg drikker dem! Ja, ikke massevis altså. Det begrenser seg til en sammen med middagen. Vi er tross alt på ferie med barn.

Søtt og godt, men likevel helt feil.

Vi har fortsatt to uker med ferie igjen, og jeg håper at jeg kan klare å få litt mer ut av dem enn de to første. Jeg er i alle fall endelig ferdig med den festlige renselsen etter fødselen (noe man egentlig burde vært spart for når man ikke får en levende baby i armene) og har endelig klart å bli med resten av gjengen i bassenget, en aldri så liten seier. Og med det klarte jeg også å komme i gang med svømmingen fra i høst. Dog har det ikke den samme terapeutiske effekten nå.

Men selv dette, som jeg ellers elsker, var en kamp. Hver dag er rett og slett en kamp. Å våkne er nesten en skuffelse. Og hvert glimt av meg selv i speilet er fylt av negative følelser. Jeg vet så inderlig godt at jeg burde nyte livet og like meg selv akkurat som jeg er. Og ikke minst sette pris på at kroppen min har gitt liv til tre fine barn. Men akkurat nå er det dessverre ikke sånn livet er..

En uke av ferien har gått. At den er annerledes er det ingen tvil om. Tiden som pleier å fly, går nå relativt sakte. Og jeg er usikker på om ferie egentlig gjør meg godt så langt. Mer tvert imot faktisk. Akkurat nå føles den ene dagen litt tyngre enn den andre, og det til tross for at vi har tatt oss en liten roadtrip til noen av mine favorittplasser.

Vi startet på torsdag, og tok først tre netter i vakre San Antonio. Byen er fortsatt like fantastisk som den alltid har vært, og jeg lar meg fortsatt sjarmere av den koselige Riverwalken og the Alamo.

Annonsørinnhold

Topp 50 geniale, nyttige og morsomme duppeditter

Men den store lykkefølelsen som jeg pleier å få her uteble. Naturlig nok kanskje. Isteden ble jeg overveldet av alle triggere rundt meg. Gravide, babyer, babyklær.. Små påminnere om det som skulle ha vært over alt. Selv det å kunne sette seg ned og ta en drink, noe jeg vanligvis nyter, ble plutselig veldig feil og vondt. Det var jo ikke sånn sommeren skulle være.

Mens vi var der, fikk jeg ideen om å kjøpe en bamse som kunne bli med oss rundt og som når vi kommer hjem kan stå på gravstedet hos Megan. På den måten er hun litt med oss likevel. Selv om også det er litt vondt, for den bamsen vi kjøpte er en bamse jeg så gjerne skulle sett henne med til høsten.

Megan-bamsen ble i alle fall med oss videre, gjennom gode, gamle Houston:

Til Space Center, hvor den til og med fikk ta på steiner fra Mars og månen (kall oss gjerne gærne):

Til Kemah, hvor jeg glemte å forevige den fine kvelden og heller måtte ta et regnfylt bilde dagen derpå:

Sånn så det forøvrig ut da vi spiste middag i Kemah kvelden før:

Herfra dro vi til vårt lille øyparadis, Galveston.

Megan-bamsen er selvfølgelig med her vi bor rett ved stranda, på et hotell jeg har drømt om å bo på siden jeg kom hit første gang for 22 år siden. Siden vårt faste hotell ikke lenger holder samme standard som før, tok vi oss råd til å oppgradere hit i år.

Det eldste og mest historiske hotellet i Galveston. Her kan man virkelig ikke klage – over annet enn været. For siden vi kom mandags formiddag har den ene tordenstormen avløst den andre, og med unntak av en liten smakebit på vei til Pleasure Pier og moro for barna rett borti gata, har det ikke blitt noe strandtid.

Nå har vi rett og slett forlenget oppholdet vårt her til torsdag i håp om en fin onsdag..

For min del er ikke dette med bading så viktig i år, selv om jeg vanligvis elsker å være på stranda her. I år er jeg rett og slett fortsatt barselkvinne, med alt det innebærer. Så å bade i sjøvannet her tør jeg rett og slett ikke denne gangen. Det får bli med vassing. Minsten derimot har mast om strand siden i vinter en gang. Så forhåpentligvis blir det litt Mexicogulf-bading på ham. Jeg for min del håper bare å klare å finne litt mer glede og entusiasme enn det jeg har så langt denne ferien. Jeg prøver hardt, og det finnes små glimt. Men det finnes også små breakdowns, som på parkeringsplassen til Kroger, hvor jeg gråter over skiltene for parkering for gravide og den søte bodyen med «Precious little sister» som jeg så tidligere på dagen. Antar at det faktum at alt dette sammenfaller med pappas bursdag, den første uten ham, ikke nødvendigvis hjelper på det følelsesmessige heller.

Pust inn, pust ut. En fot foran den andre. En dag om gangen..

Vanligvis elsker jeg å reise til Texas. Ja, ikke selve turen. Den hater jeg! Selv om flyskrekken har vært litt mer under kontroll de siste gangene, så er den fortsatt tilstedeværende. Og turen er lang. Det er ikke lystbetont å stå opp midt på natten og vite at man ikke er fremme ved målet før det nok en gang blir kveld i Norge. Og denne gangen var det ekstra tøft. Lysten på å reise var totalt fraværende. Men jeg gjennomførte! I går kveld norsk tid landet vi atter en gang i Texas.

Om det er riktig eller feil å gjennomføre ferien, det vet jeg ikke enda. Jeg vet at det føltes godt å komme «hjem». Men å være her gjør meg ikke lykkelig som det pleier å gjøre. Det var ikke noen overstrømmende glede da vi landet (men litt lettelse kjente jeg på), ikke da vi enkelt og greit seilte gjennom immigrations uten kø, ikke da vi kom ut døren fra flyplassen og både Texas-varmen og Texas-lukten slo mot oss og ikke da vi uten problemer fikk leiebilen vår og kunne dra hjem til våre. Eller, helt uten problemer viste det seg at leiebilen ikke var. For det første hadde den California-skilt. Og for det andre viste det seg at den verken fungerte optimalt eller hadde fungerende sikkerhetsbelte der datteren vår sitter. Så da ble det, nesten tradisjonen tro, en tur tilbake til flyplassen for å bytte bil. Nå har vi en bedre versjon, med Texas-skilt. Vi har måttet bytte en del leiebiler de siste årene, men nå håper vi denne fungerer den neste måneden.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

I alle fall. Gleden uteble. Selv da jeg så Dallas skylinen som vanligvis gir meg sommerfugler i magen og da vi svingte inn foran huset kjente jeg ingenting. Jo, litt vemod. Da vi kom til det velkjente nabolaget kom følelsen av at dette var pappa sitt område. Det var her han befant seg mest, han fartet lite rundt omkring. Og jeg kjente ekstra på tomrommet i magen, fraværet av kulen som skulle ha vært der. Vi skulle, om legene hadde gitt klarsignal, reist hit med lykke og nytt liv i vente. Nå er det en slags dobbel sorg isteden. Magen er tom. Megan er borte. Og pappa, som hun var oppkalt etter, er også borte. Nå som vi er i huset hans, blir det ekstra tydelig.

Men nå er vi i alle fall her. Resten av gjengen gleder seg over det. Og selv om jeg er mer reservert, skal jeg prøve å gjøre det beste ut av det. Og det var om ikke annet godt å se familien igjen. Så får man se om jeg klarer å finne igjen litt av Texas-gleden min etterhvert.

Howdy, Texas!

Forøvrig, om bilder blir liggende feil vei i tiden fremover, så bær over med meg. Inntil videre må jeg blogge fra mobilen, og der ser innleggene annerledes enn på PC.

I overmorgen starter ferien vår. Vi var alle forberedt på at jeg på grunn av svangerskapet ville få flyforbud av legene og at vår planlagte tur til familien i Texas måtte skrinlegges i år. Isteden hadde vi en koselig backup-plan, med en liten biltur til Sverige og Danmark og kanskje en Ålesunds-tur. Og det var helt greit. Jeg var villig til å ofre USA-turen for Megan min.

Så ble det ikke sånn. Plutselig var farene ved en flytur borte. Megan er borte. Og den opprinnelige ferieplanen kan plutselig gjennomføres likevel. Barna vil. Mannen vil. For meg føles ferie like meningsløst som alt annet. En del av meg vil bare være hjemme i min trygge hule. Nær gravstedet. Men så føler jeg at jeg må reise, for barna og mannens skyld. Og for all del, kanskje vil det være godt for meg også. Jordmødrene på sykehuset oppfordret meg faktisk til å reise. Få litt avstand. Likevel føles det så feil. I tillegg til det psykiske er kroppen min fortsatt på bærtur etter svangerskap og fødsel. En lang reise frister ytterst lite. Også er det forberedelsene. Vanligvis ville jeg ha vært ferdig pakket nå, to dager før avreise. Jeg har alltid stålkontroll. Nå orker jeg ikke engang tanken på å pakke. Jeg klarer ikke å tenke, går konstant rundt i en tåke. Som i går da jeg virret rundt i butikken som en zombie og kun klarte å fokusere på at vi trengte brød. Alt annet som trengtes var borte. Heldigvis fungerer hjernen til mannen min sånn tålelig..

Hvordan skal jeg få vasket klær og pakket kofferter før avreise grytidlig tirsdags morgen? Hvordan skal jeg huske hva som trenger å være med? Jeg som akkurat nå ser på å puste, stå opp, dusje, spise, drikke og komme meg ut av huset som en stor prestasjon. Hvordan skal jeg i det hele tatt orke noen ting? Jeg aner virkelig ikke!

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Tiden siden mandag kan ikke beskrives som noe annet enn kaotisk. Høstferien i Ålesund hvor krefter skulle samles, den jeg hadde gledet meg sånn til, ble behørig avlyst for min del. Isteden befinner jeg meg nå 7402 (nok en gang takk til Google) km unna.

Rett etter at jeg skrev det forrige blogginnlegget ble livet og planene helt snudd på hodet. Det lille håpet om kjøp av tid ble brutalt knust, og mandag kveld kom den hjerteskjærende beskjeden om at det ikke var mer å gjøre. Ikke uventet, men jeg brøt likevel helt sammen. Jeg holdt meg samlet lenge nok til å si fra til pappa at nå kom jeg over til ham, etterpå kom jeg meg knapt nok ned trappa. Jeg hadde derfor en god del tvil om jeg i det hele tatt skulle klare å komme meg hele veien til Texas helt alene.

Men jeg visste at jeg måtte. At dette var riktig. Og at tiden til å gjøre det var nå, fortest mulig. Etter høstferien kunne ha blitt for sent. Onsdag morgen startet dermed en vond og lang tur over dammen.

Aldri har denne turen føltes lenger enn den gjorde i går.

Før jeg dro trodde jeg at jeg kom til å knekke sammen en plass på veien. Kombinasjonen flyskrekk og formålet med turen var fullstendig overveldende. Ville jeg bli liggende i fosterstilling ved mellomlanding i Tyskland? Eller kanskje kollapse på flyet? Hvis jeg i det hele tatt klarte å komme meg avgårde da.. Tirsdag kveld var det mye mer fristende å bli hjemme. Krølle meg sammen under dyna eller sitte i sofaen med mann og barn rundt meg.

Hvordan skulle jeg klare å reise fra denne koseklumpen og resten av gjengen min?

Men det gikk! Jeg følte meg til tider bitteliten og ensom, men det dukket opp en uant styrke, og jeg kom meg hele veien over til den andre siden av Atlanterhavet uten sammenbrudd og komplikasjoner, og med bare noen få tårer. Turen var lang, nesten lengre enn vanlig. Og for en som er vant til å reise med en hel, kaotisk flokk, var det uvant å kun ha meg selv å tenke på. Utrolig nok klarte jeg til og med å sove litt på flyet. Dessverre ikke på det sjarmerende viset, jeg tok meg selv flere ganger i å våkne med åpen munn, gjerne med et lite snork. Godt var det i alle fall, å samle litt krefter underveis. Og som alltid, når turen nærmet seg slutten og jeg så dette utenfor flyvinduet, føltes det som å komme hjem.

Dallas, jeg trodde ikke jeg skulle se deg igjen så snart, men det er godt å være «hjemme».

Jeg var heldig og slapp noen lang forklaring med formålet for turen i immigration. For her var jeg forberedt på at vannkranene skulle komme for fullt. Og jammen var det flaks at jeg søkte om ny ESTA i helgen. Innerst inne visste jeg at tiden rant mye fortere enn jeg ville innrømme.. Og endelig, 20 timer etter at jeg sto opp i Norge og startet reisen, fant jeg fetteren min som ventet med en varm klem i ankomsthallen før han kjørte meg hjem. Hjem til pappaen min. Og da jeg kom inn døra og så ansiktet hans, visste jeg med sikkerhet at jeg hadde gjort det rette valget. Det er her jeg skal være akkurat nå.

Trygt plassert i senga ved siden av pappa etter en lang reise. Roen senker seg og det føles bare riktig.

Om jeg savner gjengen min der hjemme? Å, ja! Jeg har knapt vært borte fra ungene siden de ble født (og eldstemann blir 13 over nyttår). Minsten har jeg ikke vært borte fra en eneste natt. Han liker i tillegg å ligge inntil meg om natten, så denne natten har vært en smule ensom. I tillegg er jeg borte fra dem på ubestemt tid. Jeg har en fleksibel returdato, men ingen vet helt hvor lang tid dette vil ta. Og jeg sitter her med en sånn ambivalent følelse, hvor jeg på den ene siden vil hjem til mann og barn så fort som mulig, men på den andre siden så vet jeg hva den returen innebærer. For jeg blir her til pappa er borte. Jeg drar ikke fra ham igjen nå. Nå skal jeg sitte hos ham og snakke med ham til jeg ikke har den muligheten lenger. Tanken er så vond, samtidig som det er så godt å være her. Jeg trodde jo at jeg dro fra ham for siste gang i sommer. Nå er jeg tilbake, det er pappa som må dra fra meg og oss. Vi som er her hos ham skal hjelpe ham så godt vi kan på veien. Det føles nesten uvirkelig, men er altså høyst virkelig. Dagene som kommer blir tøffe, men også fine. Fordi jeg får være her og holde pappaen min i hånda, akkurat som jeg ønsket.

#familie #pappa #pappajente #kreft #fuckcancer

Bare for å ha sagt det, vi har hatt en fantastisk ferie! En måned i USA er aldri å forakte, og vi stortrives alltid. Vi har hatt et par uker stappfulle av opplevelser på veien mellom California og Texas. Så mange opplevelser og kontraster at det ikke kan beskrives engang. Jeg elsker å oppleve nye plasser, og det har jeg definitivt fått gjøre denne sommeren. Vi har vært i storbyer og småbyer, på strender og i fjell, ørkener og oaser. Og når vi ble slitne av livet på veien kom vi «hjem» til vårt kjære Texas, roet ned og slappet av. Bedre kan ikke en ferie bli. Både eventyr og avslapping. Og etter et par dager hjemme tittes det allerede på flybilletter til neste sommer. Kanskje til og med før, det får omstendighetene vise.

Når ni bilder ikke en gang oppsummerer en liten brøkdel av ferieopplevelsene.

Annonsørinnhold

Topp 50 geniale, nyttige og morsomme duppeditter

Og for all del, det var hardt å reise hjem. Selv om jeg på en måte følte meg veldig klar for det. Det har aldri vært hardere faktisk. Jeg gruet meg lenge til avskjeden. Jeg trodde ikke jeg skulle takle det etter skruballen vi fikk. Og det var vanskelig. Det ble tårer. Jeg måtte snu og gå tilbake til huset for en ekstra klem da jeg skulle sette meg i bilen. Synet av en av mine kjæreste foran inngangsdøren da vi kjørte avgårde sitter som brent inn i hukommelsen min. Så feil og så vondt. Og kanskje enda vondere nå som vi er halve verden unna. Når jeg ser på FaceTime hvor mye vi er savnet. Når avstanden river i hjertet. Når kriseplaner danner seg i hodet. For jeg vet at jeg ikke takler muligheten for at dette var den siste klemmen. Den siste gangen man var nær. At en plass er tom neste gang.

Utenkelig og uutholdelig om en person mangler her neste år.

Men likevel er det godt å være hjemme også. Hjemme i vårt eget. Ferdig utpakket, som om vi aldri var borte. Jeg merker plutselig hvor lenge en måned er. Og at det holder. Vi er heldige som har muligheten, virkelig privilegerte. Kanskje litt bortskjemte til og med. Og tro ikke at vi ikke er takknemlige. Men det er også godt å våkne i sin egen seng. Ha alt vårt rundt oss. Alle klær. Alle leker. Hvert sitt rom til barna. Og koseplassen min. Terrassen og hagen som skulle vært en oase, men som nå er litt vissen og brunsvidd. Det går bra. Og selv om noen og tjue grader føltes direkte kjølig da vi ankom Gardermoen (man blir faktisk vant til over 40 grader også), så er det deilig i kosekroken min her ute. Og etter et par dager med ting som måtte gjøres og avtaler som har hjulpet mot jetlag, var det i dag skikkelig deilig å droppe vekkerklokken, stå opp når jeg våknet alt for sent, slenge på meg solkjolen og tusle ut i hagen med en kaffekopp før resten av huset våknet. Faktisk var jeg en skikkelig «bad mom» og lot dem sove langt utpå. Ikke lurt med tanke på snuing av døgnet, men stillheten og roen var intet mindre enn magisk.

Sole meg? Nei, det orker jeg ikke. Mett av det også!

Det er godt å være hjemme. Skikkelig godt. Bare roe helt ned. Ikke føle at man burde finne på noe hver dag. Lage enkel og lett mat hjemme istedenfor å gå på restauranter. For det kan faktisk bli for mye av sånt også. Jeg er så matlei at tørre knekkebrød og kaffe var alt jeg hadde lyst på da vi kom hjem. Og frukt og grønnsaker. Jeg har spist mer enn nok annet den siste måneden. Det er godt å komme inn i rutiner igjen. Til og med å jobbe litt. Og pågangsmotet er igjen større enn det var før ferien. Planer og prosjekter fyller på nytt hodet mitt.

Nye reiser frister ikke akkurat nå. Akkurat nå kan sånt godt vente til neste sommer. Annet enn noen turer til Ålesund da. Likevel legges en backup-plan i det allerede overfylte hodet mitt. Kanskje blir det sånn at jeg eller vi må ta en ny langtur om ikke alt for lenge. Men sånn helt ærlig, jeg håper vi slipper!

#ferie #sommerferie #roadtrip #usa #opplevelser #familie #avskjed #avstand #hjemme #ro

Jeg hater denne følelsen! Den følelsen jeg alltid får når det nærmer seg hjemreise herfra. Når jeg våkner hver morgen med en litt sånn uggen følelse. En liten klump i magen. Et lite verk i hjertet. De siste årene har det blitt verre og verre. I år topper det seg.

Det handler ikke om at ferien nærmer seg slutten. Det handler om å nok en gang reise langt bort fra familien min og vite at det er rundt 11 måneder til neste gang jeg ser dem. Å ikke vite hva som vil skje i løpet av de neste månedene. Å være så innmari langt unna.

I år er usikkerheten om hva som vil skje større enn noen gang. En del av meg vil bli her. For livet er i endring. Det skjer ting som er langt utenfor vår kontroll. Denne ferien gikk fra en følelse av ro til en skruball som kom ut fra ingensteds. Mer en kanonball faktisk, som traff meg hardt rett i trynet. En jeg på en måte har ventet på, men som kom fra en helt annen retning enn ventet. Og jeg så den ikke komme akkurat nå heller. Den traff visst ikke bare midt i planeten heller, jeg tror nok hjertet har tatt litt skade også. Jeg frykter at det vil bli enda vondere, og da hjelper det på ingen måte å være langt borte.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårens fineste sneakers til dame

Men jeg har ikke noe valg. Vi må hjem til livet vårt. Mannen må tilbake på jobb, og barna etterhvert i skole og barnehage. Jeg har også ting som venter meg der hjemme. Avtaler som må holdes. Spennende ting. Fine ting. Kanskje et steg eller to nærmere drømmen skal tas. Livet vårt skal gå videre, uansett hva som skjer. Samme hvor tungt det kan være.

At livet er uforutsigbart er det ingen tvil om. Tragiske nyheter som har kommet hjemmefra vitner også om det. Man vet aldri når livet snus på hodet. Livet kan være urettferdig som bare pokker.

Og det føler jeg det er for oss også om dagen. Jeg sliter med å håndtere det som skjer. Hodet henger ikke helt med. Humøret og tålmodigheten går i bølger. Jeg prøver å dytte det unna, men det funker ikke. Det skjærer i hjertet. Jeg hater usikkerheten som henger over meg. Hater den gnagende følelsen i magen og i hjertet. Hater avstand. Hater å ikke kunne være tilstede. At noen av mine aller nærmeste og kjæreste er en lang og dyr flytur unna. Ille nok når alt er ved normalen, nesten uutholdelig når det ikke er det. Jeg gruer meg til å ta farvel om noen dager, vet ikke helt hvordan jeg skal takle det. Hvordan jeg skal orke. Angsten er skyhøy for at det blir den siste gangen, den siste klemmen.

Alt jeg kan gjøre nå er å suge inn mest mulig minner. Alt lagres i hjernen og hjertet. Alt jeg allerede kjenner så godt. Lyden av kjente stemmer. Ansikt. Smil. Klemmer. Å bare være tilstede. Sammen. Gode øyeblikk. Og håpe, bare håpe at alle ses igjen nok en gang neste sommer!

En gave fra oss sist usikkerheten rådet. Den gangen gikk det bra. I år ble magneten til en t-skjorte med samme ordlyd, nok en gang familiens mantra. Usikkerheten og angsten er enda større. Og hva er egentlig failure?

#familie #avstand #utfordringer #savn