En livstid på tre dager

Hvordan skviser man en livstid av kjærlighet, kyss og bilder inn i tre små dager? Denne pinsen lærte jeg at det rett og slett er umulig.

Etter at Megan kom stille til verden pinseaften, fikk vi som tidligere nevnt et rom som sto disponibelt for oss 24 timer i døgnet på OBS-posten til Ullevål. Her kunne vi komme og gå som vi ville, når som helst på døgnet. Og her fikk vi også ha Megan hos oss så mye vi ønsket. Det var kanskje flaks at hun ble født akkurat i pinsen, dermed fikk vi helt frem til tirsdag før hun måtte til obduksjon. Disse dagene var surrealistiske og vonde, men samtidig gull verdt. Og omsorgen vi fikk på sykehuset var helt enestående.

Noen timer etter fødselen på lørdag, dro vi hjem for å være sammen med barna og sove i vår egen seng. Søndag formiddag dro vi tilbake til sykehuset, mannen og jeg. Her fikk vi gode samtaler med jordmor og prest, og vi fikk være sammen med Megan. Det var ikke så mye hun lå i den lille, dog alt for store, sengen sin. Mesteparten av tiden var hun trygt plassert i armene mine. Hun hadde fått på seg en søt prematur-lue som var alt for stor for det lille hodet hennes, og rundt seg hadde hun fått et hjemmestrikket, rosa teppe.

Hun var så fin og fredelig. Det var nå vi oppdaget hvor lik hun var minstemann (og pappaen sin). Jeg kunne ikke se meg mett på henne. I timesvis satt jeg og så, som for å memorere hver detalj av henne. Øynene, som vi aldri fikk se åpne. Nesen. Den søte, lille munnen. De lyse dunene på hodet. Øyenbrynene. Et eller annet instinkt tok over, og jeg snuste og kysset på henne hele tiden. Som for å skvise inn en hel livstid av kjærlighet på den korte tiden vi fikk med henne.

Også denne kvelden dro vi hjem for å være sammen med barna og sove. Mandag dro vi nok en gang til Ullevål, denne ganger med to gutter i baksetet som gjerne ville se lillesøsteren sin. Storesøster var mer usikker på om hun klarte det, så hun ble hjemme. Gutta taklet møtet kjempefint. De brukte lang tid på å se og stryke på. Det var liksom helt naturlig, samtidig som det var så fryktelig feil. Det var ikke sånn dette første møtet skulle være. Megan skulle lagt der fullvokst og levende. Det skulle vært glede i rommet, ikke sorg.

Siden dette var den siste dagen og natten før hun skulle til obduksjon, bestemte jeg meg for å bli på sykehuset hos henne over natta. Så da kvelden kom var det hun og jeg, for første og siste gang. Jeg satt pal i stolen jeg allerede hadde tilbragt så mange timer i. Holdt, vugget, snakket, så og kysset. Storesøster FaceTimet oss og ville gjerne se lillesøster likevel. Og det fikk hun, først gjennom mobilen denne kvelden, og siden på begravelsesdagen. Det gledet meg enormt at hun skiftet mening. Jeg tror det var godt for henne. Og jeg tror det var greit at vi ikke pushet, at hun fikk avgjøre selv.

Tilbake til kvelden på sykehuset. Den eneste virkelige mor/datter-tiden jeg fikk med Megan min. Tøft, men fint. Jeg hadde en fantastisk jordmor som tok seg tid til å snakke med meg. Til å beundre den fine datteren vår sammen med meg. Jeg følte meg nesten som en stolt, nybakt mor der jeg satt. Om det bare ikke var for sorgen..

Denne kvelden fikk jeg være med og stelle Megan sammen med jordmor. Og selv om jeg helst hadde lyst å sitte med henne i armene hele natten, seiret fornuften etterhvert. Jordmor hadde puttet en kjølebag oppi sengen hennes, og der fikk Megan hvile sammen med smykket som inneholder litt av asken til morfaren hennes, tett inntil sengen min. Den eneste natten vi fikk sammen, hun og jeg. Å si at jeg sov mye, vil være å overdrive. Jeg våknet stadig i den ukomfortable sykesengen og tittet bort på bagen ved siden av meg. Det var så inderlig feil.

Jeg sto opp grytidlig og satte meg nok en gang i stolen med Megan i armene mine, vel vitende om at dette var våre aller siste timer sammen. Jeg turte knapt å blunke i frykt for å miste et eneste sekund. Vi skulle hatt en livstid sammen, hun og jeg. Jeg skulle være ved hennes side gjennom hele oppveksten. Oppleve alle førster med henne, første latter, første skritt, første jul, første bursdag, første tann, første barnehagedag, første skoledag, første alt. Jeg skulle trøste, tørke tårer, tørke nese, skifte bleie, tørke rumpe. Isteden var den eneste omsorgen jeg noen gang fikk gitt henne å tørke blod som innimellom rant fra nesen hennes. Tørket med mer kjærlighet enn jeg ante det gikk an å føle over neseblod.

Så kom øyeblikket jeg hadde gruet meg til. Jordmor kom inn og spurte om jeg var klar. Klar til å sende jenta mi avgårde til obduksjon. Kroppen skrek nei, men jeg hørte munnen gråtkvalt svare ja. Jeg tviholdt, så og kysset litt til før jeg motvillig la henne i bagen. Dette var virkelig den vanskelige delen. Å se jordmoren trille avgårde med henne rev hjertet mitt i fillebiter. Aldri har jeg følt meg mer tom og alene. Noe den fine jordmoren selvfølgelig skjønte. Hun var raskt tilbake hos meg, og med seg hadde hun en boks til å putte de små fysiske minnene vi har etter Megan i, samt luen og teppet hennes. Sånne ting som er godt å ha, selv om det der og da fikk tomheten til å virke enda større. Megan var borte, dette var det vi satt igjen med.

Og nå var vår tid på sykehuset over. Ikke at de kastet oss ut. Ikke på noen måte. Men siden Megan nå var fraktet til obduksjon, følte både mannen og jeg at tiden var inne til å dra. Vi fikk først en samtale med sosionom for å eventuelt finne ut hvilke rettigheter og muligheter til hjelp vi hadde i tiden fremover, noe som egentlig var rimelig bortkastet siden jeg selv hadde mer kontroll på dette enn henne. Så kom den fantastiske jordmoren tilbake sammen med den samme legen som jeg gikk til før og i starten av svangerskapet med minstemann. Dette ble en smule følelsesladet da selv legen, som vi alltid har sett på som veldig fagfokusert, viste en ytterst menneskelig side og brøt ut i gråt. Noe som varmet utrolig mye. Jeg kan gjenta det til det kjedsommelige, medfølelsen og omsorgen vi fikk på sykehuset var intet mindre enn enestående.

Så forlot vi rommet vårt. Mannen og jeg. Med tunge hjerter og for min del skrikende tom mage. Med en liten eske som inneholdt minnene av tre dager på sykehuset med vår høyt elskede datter. Da vi gikk mot bilen tenkte jeg at dette er de tyngste skrittene jeg noen gang har tatt. Føttene føltes som bly. Og tårene trillet da jeg i neste sekund innså at de skrittene jeg skulle ta noen dager senere ville bli enda tyngre. At livet aldri vil bli det samme igjen. Og at tre dager ikke er i nærheten av å gjøre opp for en livstid som ikke ble.

Texas roadtrip med ekstra passasjer

En uke av ferien har gått. At den er annerledes er det ingen tvil om. Tiden som pleier å fly, går nå relativt sakte. Og jeg er usikker på om ferie egentlig gjør meg godt så langt. Mer tvert imot faktisk. Akkurat nå føles den ene dagen litt tyngre enn den andre, og det til tross for at vi har tatt oss en liten roadtrip til noen av mine favorittplasser.

Vi startet på torsdag, og tok først tre netter i vakre San Antonio. Byen er fortsatt like fantastisk som den alltid har vært, og jeg lar meg fortsatt sjarmere av den koselige Riverwalken og the Alamo.

Men den store lykkefølelsen som jeg pleier å få her uteble. Naturlig nok kanskje. Isteden ble jeg overveldet av alle triggere rundt meg. Gravide, babyer, babyklær.. Små påminnere om det som skulle ha vært over alt. Selv det å kunne sette seg ned og ta en drink, noe jeg vanligvis nyter, ble plutselig veldig feil og vondt. Det var jo ikke sånn sommeren skulle være.

Mens vi var der, fikk jeg ideen om å kjøpe en bamse som kunne bli med oss rundt og som når vi kommer hjem kan stå på gravstedet hos Megan. På den måten er hun litt med oss likevel. Selv om også det er litt vondt, for den bamsen vi kjøpte er en bamse jeg så gjerne skulle sett henne med til høsten.

Megan-bamsen ble i alle fall med oss videre, gjennom gode, gamle Houston:

Til Space Center, hvor den til og med fikk ta på steiner fra Mars og månen (kall oss gjerne gærne):

Til Kemah, hvor jeg glemte å forevige den fine kvelden og heller måtte ta et regnfylt bilde dagen derpå:

Sånn så det forøvrig ut da vi spiste middag i Kemah kvelden før:

Herfra dro vi til vårt lille øyparadis, Galveston.

Megan-bamsen er selvfølgelig med her vi bor rett ved stranda, på et hotell jeg har drømt om å bo på siden jeg kom hit første gang for 22 år siden. Siden vårt faste hotell ikke lenger holder samme standard som før, tok vi oss råd til å oppgradere hit i år.

Det eldste og mest historiske hotellet i Galveston. Her kan man virkelig ikke klage – over annet enn været. For siden vi kom mandags formiddag har den ene tordenstormen avløst den andre, og med unntak av en liten smakebit på vei til Pleasure Pier og moro for barna rett borti gata, har det ikke blitt noe strandtid.

Nå har vi rett og slett forlenget oppholdet vårt her til torsdag i håp om en fin onsdag..

For min del er ikke dette med bading så viktig i år, selv om jeg vanligvis elsker å være på stranda her. I år er jeg rett og slett fortsatt barselkvinne, med alt det innebærer. Så å bade i sjøvannet her tør jeg rett og slett ikke denne gangen. Det får bli med vassing. Minsten derimot har mast om strand siden i vinter en gang. Så forhåpentligvis blir det litt Mexicogulf-bading på ham. Jeg for min del håper bare å klare å finne litt mer glede og entusiasme enn det jeg har så langt denne ferien. Jeg prøver hardt, og det finnes små glimt. Men det finnes også små breakdowns, som på parkeringsplassen til Kroger, hvor jeg gråter over skiltene for parkering for gravide og den søte bodyen med «Precious little sister» som jeg så tidligere på dagen. Antar at det faktum at alt dette sammenfaller med pappas bursdag, den første uten ham, ikke nødvendigvis hjelper på det følelsesmessige heller.

Pust inn, pust ut. En fot foran den andre. En dag om gangen..

En annerledes fødselshistorie

Jeg har lyst å skrive litt om hva som skjedde da Megan kom stille til verden. En litt annerledes fødselshistorie kan man vel si.

Jeg hadde jo noen skumle tanker i forkant av vekstkontrollen den 6. juni, men tenkte egentlig at jeg var hysterisk. Jeg kjente jo bevegelser selv om de var annerledes. Lite ante jeg om hvor sanntenkt jeg var da jeg skrev at det kanskje var livmoren som prøvde å kvitte seg med den lille der inne. Det er nesten guffent. Magefølelsen prøvde nok å fortelle meg noe.

Selv da jeg satt på venterommet på Ullevål, kjente jeg disse bevegelsene, smilte for meg selv og tenkte at det skulle bli fint å se henne på ultralyden. Men da jeg la meg på benken så vi alle hvor stille det var der inne. Og da legen spurte meg når jeg kjente liv sist kom den velkjente, synkende følelsen over meg. Ikke nå igjen! Ikke ! Ikke etter nesten 24 uker, når vi begynte å tro på at dette skulle gå bra. Jeg tror det eneste som kom ut av meg var: «Hun lever ikke mer, gjør hun vel?» eller noe i den retningen. Luften gikk fullstendig ut av meg. Selv legen, som jeg hadde vært hos før, var lei seg. Hun satte opp en time til oss på føden morgenen etter og klemte oss før vi gikk. Eller gikk, jeg kunne ikke komme meg fort nok ut derfra. Fra en gang full av ventende gravide. Fra en del av sykehuset full av nyfødte og stolte nybakte foreldre. Jeg sprang omtrent ut derfra. Fortsatt med kulen på magen, men med vissheten om at jeg bar på død og ikke liv.

Jeg var gjennom mange følelser de neste timene. For ikke å snakke om hvor tungt det var å fortelle barna at lillesøsteren de gledet seg sånn til å få var borte for alltid. Det meste av denne dagen har allerede forsvunnet fra minnet mitt. Den var bare vond.

Så lenge Megan er i magen er minstemann fortsatt en beskyttende storebror.

Neste morgen var ikke akkurat noe bedre. Å troppe opp på Føde A på Ullevål, der alle barna våre er født, var fryktelig. En fødeavdeling full av fødende. Fedre som surret rundt i gangene mellom kiosk og fødeavdeling. Et par besteforeldre som forventingsfulle kom på besøk med blomster, et annet besteforeldrepar med et nybakt storesøsken. Og jeg med min lille kul, i en helt annen ende av skalaen. Ingen lykke eller forventning. Bare sorg.

Vi fikk en fødestue og en jordmor, og jeg ble etterhvert undersøkt av en lege. To leger faktisk, hvorav den ene var gravid. Fryktelig passende. Det ble tatt flere prøver, og det ble besluttet å sette i gang fødselen med tabletter. Jeg fikk en tablett som skulle gjøre kroppen, som overhode ikke var klar for fødsel i uke 24, litt mer klar. Den skulle virke i 24 timer før jeg skulle få andre tabletter for å sette i gang hele prosessen. Etter dette fikk jeg tilbud om å enten bli på sykehuset til alt var over eller dra hjem til neste dag. Det valget var rimelig greit, og vi dro hjem.

Lørdag 8. juni troppet vi nok en gang opp på Ullevål. Og nå visste vi at vi ikke skulle hjem før det var over. Vi visste også at det kunne ta lang tid, selv om flere fødsler talte til min fordel. Passende nok fikk vi fødestue med utsikt over gravlunden, samtidig som ambulansehelikopteret fløy i skytteltrafikk rett utenfor de åpne vinduene våre. Sistnevnte fremkalte definitivt noen tårer. Følte meg litt dum da jeg midt i en samtale med jordmor bare stoppet opp mens tårene begynte å trille da helikopteret kom inn for landing..

I løpet av timene den første tabletten hadde fått virke hadde formen min gått nedover, jeg klarte ikke å spise eller drikke, ble kvalm og kastet opp noen ganger. Så de begynte med å gi meg kvalmestillende intravenøst i håp om at jeg etterhvert ville få i meg litt mat og tabletter som måtte svelges. Her slo panikken meg litt og jeg fikk lyst til å rive ut kanylen i armen og flykte derfra. Heldigvis hadde jeg en fin jordmor som klarte å gi meg litt ro. Så fikk jeg første pille vaginalt sammen med en tablett Oxycontin rundt kl. 11. Sistnevnte funket som en kule for en som knapt tar noe sterkere enn Paracet, og den neste timen lå jeg i en slags behagelig døs.

Litt før kl. 12 begynte jeg å kjenne små sammentrekninger i livmoren. Ikke vonde, men merkbare likevel. De ble raskt regelmessige, og jeg ante fort at dette ville bli en relativt rask fødsel akkurat som de to siste. Klokken 14 fikk jeg nok en tablett, denne gangen kunne jeg heldigvis svelge den. På dette tidspunktet tenkte jeg at jeg sannsynligvis ikke trengte den, for sammentrekningene ble stadig kraftigere og hyppigere. Vaktskifte var litt før klokken 15, og dette sammenfalt selvfølgelig med at sammentrekningene, eller riene, begynte å bli heftigere og heftigere. Nå måtte jeg konsentrere meg om å puste gjennom dem, og jeg kjente at mer smertestillende hadde vært på sin plass. Jeg fikk også krøket meg inn på do og kunne konstatere at jeg så smått hadde begynt å blø. Så da jordmoren som hadde hatt oss siden morgenen kom for å si hadet, ba mannen henne om å sende inn den nye jordmoren med noe for smertene.

Så ufattelig feil å måtte ta et siste magebilde med Megan i magen på denne måten. Kort tid etterpå kom hun stille ut til oss.

Hun kom ganske kjapt ilende til med et par Oxynorm til meg, men disse hjalp lite. Eventuelt rakk de ikke å virke noe særlig, for nå kjente jeg at dette ikke kom til å vare mye lenger, uten at jeg sa det høyt. Den herlige, nye jordmoren satte seg ned sammen med oss, og jeg konsentrerte meg om å ikke vise hvor vondt jeg faktisk hadde det under samtalen. Litt etter kl.15:30 kjente jeg plutselig et press nedentil, og måtte si fra til henne at nå skjer det noe. Hun var rimelig forundret over at hun ikke hadde merket at jeg hadde vondt, og enda mer forundret da hun undersøkte meg og kjente at her var det ganske så klart. Hun begynte å gjøre klart til fødsel, men rakk ikke å bli ferdig før jeg ga henne beskjed om at «nå kommer hun!». Og det gjorde hun! I en rasende fart. Jordmor rakk knapt bort til meg før Megan lå mellom beina mine, i en intakt fostersekk og med morkaka på slep. Klokken var blitt 15:48, og styrtfødsel nummer tre var et faktum.

Jeg følte umiddelbart en slags lettelse. Smerten forsvant som dugg for solen, samtidig som jeg hadde gruet meg fryktelig til fødselen. Nå skulle jeg endelig få se henne. En jordmor til kom inn, og de var begge opptatt av å få henne ut av fostersekken så skånsomt som mulig. Etterpå behandlet de henne akkurat som et levende barn, snakket med henne og om henne som om det skulle ha vært en vanlig fødsel. Og det føltes så veldig godt for mammahjertet. Og så fikk jeg henne opp til meg. En perfekt, men bitteliten jente. Hun skulle bare vokse i 2-3 måneder til. Jeg kunne ikke se meg mett på henne. De små, perfekte føttene og hendene. Det lille ansiktet med pappaens nese. De lyse dunene på hodet. Hun hadde sannsynligvis vært prikk lik minstemann.

I de påfølgende timene hadde vi henne hos oss på fødestuen hele tiden. Ingen pushet oss. Ingen maste om at vi måtte komme oss ut derfra. Tvert imot. Vi fikk all tid i verden alene med henne der inne. Jordmor hjalp oss å ta bilder. Jeg tok bilder. Jordmor tok hånd og fotavtrykk. Hun veide og målte. Megan fikk sin egen seng, akkurat som levende fødte babyer får, med helseteppe og dyne. Oppi alt det vonde, alt som var galt, så var det så fint. Da vi var klare fulgte den fantastiske jordmoren oss over på OBS-posten hvor et rom var klargjort til oss. Her kunne både mannen og jeg være om vi ville. Denne første kvelden valgte vi likevel å reise hjem til barna. Jordmødrene tok godt vare på den lille dukka vår, og vi kunne komme tilbake når som helst. Og jeg trengte å hvile ut i min egen seng, ikke en hard sykehusseng. Med vissheten om at vi ville se henne igjen dagen etter, var det helt OK.

Hva som skjedde de påfølgende dagene fortjener sitt eget innlegg og kommer derfor etterhvert.

Annerledes-ferien er i gang

Vanligvis elsker jeg å reise til Texas. Ja, ikke selve turen. Den hater jeg! Selv om flyskrekken har vært litt mer under kontroll de siste gangene, så er den fortsatt tilstedeværende. Og turen er lang. Det er ikke lystbetont å stå opp midt på natten og vite at man ikke er fremme ved målet før det nok en gang blir kveld i Norge. Og denne gangen var det ekstra tøft. Lysten på å reise var totalt fraværende. Men jeg gjennomførte! I går kveld norsk tid landet vi atter en gang i Texas.

Om det er riktig eller feil å gjennomføre ferien, det vet jeg ikke enda. Jeg vet at det føltes godt å komme «hjem». Men å være her gjør meg ikke lykkelig som det pleier å gjøre. Det var ikke noen overstrømmende glede da vi landet (men litt lettelse kjente jeg på), ikke da vi enkelt og greit seilte gjennom immigrations uten kø, ikke da vi kom ut døren fra flyplassen og både Texas-varmen og Texas-lukten slo mot oss og ikke da vi uten problemer fikk leiebilen vår og kunne dra hjem til våre. Eller, helt uten problemer viste det seg at leiebilen ikke var. For det første hadde den California-skilt. Og for det andre viste det seg at den verken fungerte optimalt eller hadde fungerende sikkerhetsbelte der datteren vår sitter. Så da ble det, nesten tradisjonen tro, en tur tilbake til flyplassen for å bytte bil. Nå har vi en bedre versjon, med Texas-skilt. Vi har måttet bytte en del leiebiler de siste årene, men nå håper vi denne fungerer den neste måneden.

I alle fall. Gleden uteble. Selv da jeg så Dallas skylinen som vanligvis gir meg sommerfugler i magen og da vi svingte inn foran huset kjente jeg ingenting. Jo, litt vemod. Da vi kom til det velkjente nabolaget kom følelsen av at dette var pappa sitt område. Det var her han befant seg mest, han fartet lite rundt omkring. Og jeg kjente ekstra på tomrommet i magen, fraværet av kulen som skulle ha vært der. Vi skulle, om legene hadde gitt klarsignal, reist hit med lykke og nytt liv i vente. Nå er det en slags dobbel sorg isteden. Magen er tom. Megan er borte. Og pappa, som hun var oppkalt etter, er også borte. Nå som vi er i huset hans, blir det ekstra tydelig.

Men nå er vi i alle fall her. Resten av gjengen gleder seg over det. Og selv om jeg er mer reservert, skal jeg prøve å gjøre det beste ut av det. Og det var om ikke annet godt å se familien igjen. Så får man se om jeg klarer å finne igjen litt av Texas-gleden min etterhvert.

Howdy, Texas!

Forøvrig, om bilder blir liggende feil vei i tiden fremover, så bær over med meg. Inntil videre må jeg blogge fra mobilen, og der ser innleggene annerledes enn på PC.

Det vondeste er å våkne

Sorgen og savnet overskygger det meste om dagen. Jeg har opplevd mye og hatt lignende, tunge tider før, men dette tar kaka. Aldri har jeg følt meg mer tom. Aldri har hjertet verket mer. Aldri har sorgen revet meg i stykker som nå. Det føles som om det aldri vil bli bedre. Fornuften og erfaringen vet likevel at de spisseste kantene vil slipes vekk etterhvert.

Jeg kommer meg gjennom dagene på et vis. Tvinger meg selv gjennom. Innimellom klarer jeg å gjøre normale og nødvendige ting. Så innhenter realiteten meg, den lille energien jeg måtte ha forsvinner og tårene kommer. Da funker lite annet enn fosterstilling på sofaen. Jeg føler meg nytteløs.

Å legge seg gjør vondt. Da kommer tankene og savnet enda litt nærmere. Det hjelper heller ikke at kveld og morgen var de tidspunktene jeg virkelig hadde tid og ro til å kjenne på livet fra Megan da hun fortsatt lå i magen min. Nå prøver jeg desperat å dytte tankene på det vekk, uten at det funker så veldig godt. Tomrommet i magen merkes så alt for godt. Fraværet av den lille bylten der inne og den voksende kulen jeg hadde blitt så glad i. Den nye bolledeigmagen håner meg.

Så flykter jeg inn i søvnen. Den er ikke god den heller. Jeg våkner flere ganger, drømmer stadig og svetter samtidig ut alt vannet som har lagret seg i kroppen de siste månedene.

Men det aller verste er å våkne. Når dagslyset siver inn og verden våkner der utenfor. Når realiteten nok en gang skyller over meg og jeg lurer på hvordan jeg skal møte nok en dag. Da kniper jeg øynene sammen og håper at søvnen vil innhente meg bare litt til. Det funker sjelden..

Ferie?

I overmorgen starter ferien vår. Vi var alle forberedt på at jeg på grunn av svangerskapet ville få flyforbud av legene og at vår planlagte tur til familien i Texas måtte skrinlegges i år. Isteden hadde vi en koselig backup-plan, med en liten biltur til Sverige og Danmark og kanskje en Ålesunds-tur. Og det var helt greit. Jeg var villig til å ofre USA-turen for Megan min.

Så ble det ikke sånn. Plutselig var farene ved en flytur borte. Megan er borte. Og den opprinnelige ferieplanen kan plutselig gjennomføres likevel. Barna vil. Mannen vil. For meg føles ferie like meningsløst som alt annet. En del av meg vil bare være hjemme i min trygge hule. Nær gravstedet. Men så føler jeg at jeg må reise, for barna og mannens skyld. Og for all del, kanskje vil det være godt for meg også. Jordmødrene på sykehuset oppfordret meg faktisk til å reise. Få litt avstand. Likevel føles det så feil. I tillegg til det psykiske er kroppen min fortsatt på bærtur etter svangerskap og fødsel. En lang reise frister ytterst lite. Også er det forberedelsene. Vanligvis ville jeg ha vært ferdig pakket nå, to dager før avreise. Jeg har alltid stålkontroll. Nå orker jeg ikke engang tanken på å pakke. Jeg klarer ikke å tenke, går konstant rundt i en tåke. Som i går da jeg virret rundt i butikken som en zombie og kun klarte å fokusere på at vi trengte brød. Alt annet som trengtes var borte. Heldigvis fungerer hjernen til mannen min sånn tålelig..

Hvordan skal jeg få vasket klær og pakket kofferter før avreise grytidlig tirsdags morgen? Hvordan skal jeg huske hva som trenger å være med? Jeg som akkurat nå ser på å puste, stå opp, dusje, spise, drikke og komme meg ut av huset som en stor prestasjon. Hvordan skal jeg i det hele tatt orke noen ting? Jeg aner virkelig ikke!

Sov søtt, lille skatt!

I går tok vi et siste farvel med vår høyt elskede datter og lillesøster. Det er vanskelig å skrive noe langt og utfyllende innlegg om denne dagen. Og det gjør litt vondt å ikke kunne dele tydeligere og bedre bilder. Men jeg ønsker fortsatt å skjerme barna så godt jeg kan. Og selv om jeg gjerne skulle delt ordentlige bilder av vår vakre, lille jente, vet jeg dessverre at dette vil støte mange. Det føles sårt, men jeg vet at det er sånn det er.

Det ble i alle fall en fin og verdig ramme også rundt denne siste avskjeden, akkurat som det har vært rundt alt det andre oppi denne for oss tragedien. Vi valgte å gjøre det enkelt, og hadde kun en liten seremoni ved graven som vi selv har plukket ut med god hjelp fra den hyggelige gartneren på vår lokale kirkegård. Det er godt å vite at hun nå hviler i rolige omgivelser kun en liten spasertur fra huset vårt. Sterk kontrast til gravstedet der våre tre andre små engler ligger, midt i Oslo-gryta med motorveien som nærmeste nabo.

Det var et lite følge, med kun de aller nærmeste, nevnte gartner og en prest som fulgte lille Megan til sitt siste hvilested. Helt i vår ånd, noe ekstravagant passet ikke oss. Jeg bar henne selv til graven (noe som må ha vært de tyngste skrittene jeg noen gang har gått), holdt henne hele veien før jeg hjalp til med å senke den lille kisten ned i en seng av roseblader som den hyggelige damen fra begravelsesbyrået hadde sendt med oss, og som søsknene strødde ned i det ellers så mørke hullet i jorden. Ekstra fint var det at gartneren sørget for at kirkeklokkene ringte både før og etter seremonien.

Før dette fikk vi en fin, siste stund sammen med henne da vi selv hentet henne i Oslo. Det var viktig for oss, eller meg, at vi gjorde så mye som mulig selv. Jeg ønsket selv å legge henne i kisten, og selv frakte henne i vår egen bil til kirkegården. Og sånn ble det. I en liten morgentime fikk jeg nok en gang holde og kysse henne. Søsknene fikk stryke på henne. Og vi fikk tatt enda flere bilder, noe vi har blitt oppfordret til å gjøre hele veien. Dette blir kjære minner. Damen fra begravelsesbyrået var også snill og tok familiebilder av oss, sånn at vi har noen få bilder av den lille stunden vi var en familie på seks.

Det var tøft å legge henne over i kista, men vi sørget for at hun fikk med seg flere ting fra oss. I kista var det allerede et fint, lilla teppe. Dette fikk hun ligge på, siden jeg hadde satt meg ned og strikket et bittelite teppe til henne. Jeg er ingen strikker, og det var enkelt og langt fra perfekt, men laget med masse kjærlighet. Dette lille teppet fikk storesøster legge over henne. Jeg hadde tenkt mye på dette med lue, for det hadde jeg ikke evne til å strikke. Men da vi kom dit hadde hun jammen på seg en søt, rosa lue som passet mye bedre enn prematurluen hun fikk (og som nå ligger i minneboksen hennes) på sykehuset. Søsknene og jeg la også med brev, tegninger og noen bilder. Hun fikk også med en halvdel av et «vennskapssmykke», den andre delen henger rundt halsen min. To hjerter fra Georgs gave ble også med, mens vi har nøkkelringen og rammen som fulgte med hos oss. Her må jeg også berømme super service, for da jeg bestilte disse ba jeg om hurtig levering sånn at vi rakk å sende dem med henne, noe som førte til at damen bak dette fantastiske prosjektet tok personlig kontakt med meg og sørget for at mannen min kunne plukke dem opp mens jeg fortsatt var på sykehuset. Helt fantastisk!

Sist, men ikke minst, fikk hun selvfølgelig med bamsen som har fulgt henne hele veien på sykehuset. Den kjøpte vi da vi kom til sykehuset for å føde henne. Faktisk kjøpte vi to identiske, en til henne og en til oss. Den ene lå sammen med henne de første timene før vi tok den med hjem. Den andre sto i sengen hennes resten av tiden på sykehuset, men ble med oss hjem da hun ble sendt til obduksjon. Natten før begravelsen lå både den og teppet jeg hadde strikket ved siden av meg. Eller rettere sagt, jeg knuget dem vel inntil meg hele natten. Forhåpentligvis fylte jeg dem med mye kjærlighet og mamma-lukt.

Med alt dette sammen med henne i kista og noen siste, desperate kyss, klarte jeg til slutt med tungt hjerte å legge lokket på. Mannen min og jeg skrudde i en skrue hver, og så fraktet vi henne altså til gravlunden i vår egen bil. Den eneste gangen alle seks satt i bilen vår. Jeg på det som skulle blitt hennes plass med kisten på fanget. Definitivt den tyngste bilturen. Samtidig ønsket jeg at den aldri ville ende.

Og nå er det altså over. Den første, kaotiske uken. Det er ikke mer å planlegge, annet enn gravsten etterhvert. Den skal vi ta oss tid med. Nå begynner resten av livet uten henne. Og det er vondt! Ufattelig vondt! Det er nå det blir tøft, når stillheten på en måte legger seg. Når livet skal gå videre, men du egentlig ikke vil følge med. Men så må man. Et lite museskritt om gangen. Vi har vært her før, men denne gangen er det uten tvil tyngre å reise seg igjen. Vår lille Megan Lykke har satt dype spor.

Kaos

Først og fremst: tusen takk for all omsorg og medfølelse som har tikket inn etter mitt forrige innlegg.

Det satt langt inne å dele. Men jeg har valgt å dele frem til nå, og vil fortsette med det selv om det ikke fikk den lykkelige slutten jeg håpet på. Jeg har omtalt meg selv som en ærlig blogger, og det skal jeg fortsette å være. Så får det heller være at det jeg måtte skrive i tiden fremover ikke vil være rosenrødt.

En del av meg har lyst til å avslutte hele bloggen her. Med verdens fineste, bittesmå føtter. La det være det aller siste, korte innlegget. Men så vet jeg at det er mye terapi i skriving. Jeg har delt mine tidligere tap i ettertid før, nå står jeg oppe i noe helt nytt. Nåtid. Jeg kunne bare ha “forsvunnet”, holdt det kaoset jeg står i for meg selv. Men så føles også det feil. Vår lille jente skal ikke ties i hjel. Det ville føles unaturlig å ikke dele henne med omverden. Jeg vil alltid være mammaen hennes, og jeg vil alltid være stolt av henne. Og jeg vet at mange der ute vil kjenne seg igjen i det jeg eventuelt skriver og deler. Andre vil dessverre følge etter. Jeg har alltid hatt et ønske om å hjelpe andre i samme situasjon, og jeg har vært rimelig offentlig med min forhistorie. Så selv om jeg føler at jeg er den som trenger hjelp akkurat nå, så håper jeg at å dele litt fra det helvetet jeg står i nå kanskje kan hjelpe noen andre senere. Da har ikke min datters alt for korte liv vært forgjeves.

Mye skal ned på papiret, eller tastaturet, etter de siste dagene. Helst så fort som mulig. Dessverre er overskuddet til å skrive ganske fraværende. Faktisk er det lite jeg snakker engang. Jeg orker ikke. Ikke enda. Jeg lever i en konstant tåke og prøver så godt jeg kan å holde hodet over vannet mens jeg famler rundt i mørket.

Jeg har vært her før. Jeg vet at det blir lettere med tiden. Samtidig føles dette flerfoldige ganger verre enn tidligere. Det er likt, men annerledes. Dette var et barn på grensen til der overlevelse faktisk er mulig. Det setter i gang enda sterkere følelser og et helt annet forløp enn jeg er «vant med». På alle mulige måter. Selv med min ballast er det vanskelig å forestille seg at det noensinne vil bli bedre. At jeg noengang skal kunne fungere igjen. At jeg noengang skal klare å glede meg over noe igjen. At livet noensinne skal føles normalt igjen.

Oppi det fysiske og psykiske kaoset skal det tas et viktig og verdig farvel. Samtidig skal andre viktige avgjørelser tas. Obduksjon, begravelse, gravplass, urne eller kiste.. Man skal prøve å tenke på alt selv om hjernen har gått i shut down. Og samtidig skal tre barn ivaretas og følges opp. Passer fint at vi er midt oppi sommeravslutninger også. Det er jo virkelig sosial jeg ønsker å være akkurat nå.. Strengt tatt burde omgivelsene være skjermet for meg i disse dagene, en tikkende bombe med hovne øyne og bleke kinn.

På fredag tar vi farvel med vår vakre, lille Megan. Plutselig vil alt være over, etter en surrealistisk helvetesuke som har vært både lang og kort på samme tid. Fra lykke til bunnløs sorg på et lite knips. Ingenting blir som vi trodde og planla. Vi får ikke bli kjent med den lille datteren vår. Barna får ikke lillesøsteren de har gledet seg sånn til. Isteden blir hun for alltid et navn på en gravstein. Den er tøff å akseptere. Blytung å bære.

Så skal man sønderknust prøve å leve videre, selv om kaoset og sorgen på ingen måte forsvinner etter begravelsen. Da blir det stillhet og tomhet, enda mer tomt enn etter at jeg dro fra sykehuset i går. Og sorgen blir kanskje enda tyngre å bære. Og oppi dette skal man prøve å gjennomføre den planlagte sommerferien, som faktisk bare er dager unna, når man egentlig bare vil stenge seg inne i et mørkt rom.

Egentlig klarer jeg ikke å se lenger enn minutter frem i tid. Å tenke ferie er klin umulig. Bare å avgjøre hva, eller heller om, man skal spise eller drikke er nytteløst. Akkurat nå holdes jeg gående av tanken på at jeg på fredag får se og forhåpentligvis holde og kysse den lille jenta mi en aller siste gang.

Jeg frykter det som kommer etterpå..

Jeg savner deg så, min lille skatt.

Kontroll-angst

Det er straks tid for ny kontroll på sykehuset. Denne gangen i all hovedsak vekstkontroll for å se om den lille påvirkes av blodtrykket mitt. Og som vanlig før kontroll melder angsten seg. Hva om noe er galt.

Egentlig så går det veldig bra akkurat nå. Etter å ha økt medisin-dosen har jeg stabilt og fint blodtrykk, det er rett og slett en fryd å måle det. Det har nesten gått sport i å måle det ned til optimalt, selv om lykken er like stor så lenge det står «normalt» på blodtrykksmåleren. Og med det så er også formen mye bedre, kroppen litt lettere og hodepinen borte. Likevel aner det meg at når de måler blodtrykk på sykehuset, så vil det gå opp. Bare fordi det er der liksom.

Og på grunn av alle de syke tankene som flyr gjennom hodet mitt. Angsten varierer fra helt normale ting, som at den lille er mindre enn den skal være, til totalt irrasjonelle ting. Akkurat nå er jeg for eksempel ikke hundre prosent overbevist om at det fortsatt er liv der inne engang, og det til tross for at jeg kjenner bevegelse flere ganger om dagen. For den lille sparker ikke lenger. Den bare presser utover og beveger seg fra side til side, noe som til tider er både guffent og ubehagelig. Magen står som en sprekkeferdig tromme når det står på som verst. Og nå har jeg klart å overbevise meg selv om at dette slett ikke er bevegelser fra babyen, men at det heller er noe slags fantombevegelser. Eventuelt noe kroppen min provoserer frem, kanskje til og med livmoren som prøver å kvitte seg med det som er der inne. Ja, jeg sa at tankene var syke.

Når magen står som en tromme og innholdet truer med å komme ut gjennom huden alien-style. Kan hele greia bare være innbilning?

Jeg skulle ønske jeg bare kunne glede meg til en kontroll. Til vissheten om at vi nok en gang skal få en sniktitt på den lille der inne. Til å være et skritt nærmere målet. Men sånn er det ikke. Det finnes for mange fallgruver. Men jeg håper at den lille vokser greit (ut fra følelsen av at magen er fylt opp på kryss og på tvers burde dette være en gigant), at legene er fornøyd med både den og blodtrykket mitt og at de syke tankene er akkurat så på jordet som de burde være..

Follow my blog with Bloglovin