Trenger du noen å snakke med?

Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal starte dette innlegget. De siste dagene har jeg klikket meg inn på et utkast som bare hadde overskrift utallige ganger, men det har forblitt blankt. Fordi jeg ikke visste helt hva det skulle inneholde eller hvordan jeg skulle formulere meg. Et svada hverdagsinnlegg går fort å skrive. Kvaliteten er deretter. Det er egentlig ikke hverdagsblogger jeg er. Jeg trives best når jeg kan skrive innlegg med mer mening. Men det krever mer tid. Mer engasjement. Dette innlegget ligger det mye engasjement bak. Og jeg har brukt mye tid på det i form av å stirre på et blankt innlegg. Likevel har det satt langt inne. Og jeg innser at jeg bare må skrive og la det stå til.

Har du fulgt meg en stund eller har lest deg bakover i bloggen, vet du at jeg har hatt tøffe tak i livet. Ja, det ligger jo litt i beskrivelsen av bloggen også. Et av ordene jeg bruker er «englemamma». Jeg har altså mistet barn. Flere barn. I Oslo har vi en grav hvor det ligger tre små som vi mistet mellom uke 13 og 17 i svangerskapet. På vår lokale gravlund ligger Megan, som kom stille til verden i uke 24 for snart to år siden. Ja, faktisk ligger hun ikke helt alene, for nok en liten som forsvant for oss i uke 11 ligger der sammen med henne. Den lille som vi mistet under en helt vanlig spontanabort, og som vi ikke helt visste hva vi skulle gjøre med. Da vi plutselig fikk vårt helt eget gravsted, var det liksom der den hørte hjemme, den lille som jeg i sin tid ikke klarte å skylle ned i do. Den var jo fiks ferdig med fingre, tær og alt. Bare bitteliten.

Men nok om det, nå roter jeg meg bort. Poenget er at jeg har mistet flere barn under svangerskapet i løpet av en ni års periode, mellom 2010 og 2019. Enda flere enn dem som vi har gravlagt. I 2013 opplevde vi heldigvis å få et levende barn, en lillebror til våre to eldste som kom til verden før marerittårene. Bare for å poengtere at det ikke har vært bare sorg. Men i løpet av disse årene har jeg rukket å bli selvutnevnt ekspert på spontanabort, missed abortion og dødfødsel. Ikke en tittel jeg ønsket meg akkurat, men nå er det sånn. Jeg kan mye om både selve gangen i det og ikke minst om alle mulige følelser som følger med. Og jeg har hele tiden hatt et brennende ønske om å hjelpe andre i samme situasjon. Derfor har jeg de siste årene valgt å være åpen om det som har skjedd, etter å ha holdt det for meg selv de første årene. Jeg fant ut at det var terapi i å dele. Jeg fant både styrke og trøst i det. Jeg har skrevet mye om følelsene rundt det å miste barn under svangerskapet. Jeg har til og med klart å være bittelitt offentlig åpen om det. Sånn virkelig media-offentlig, både i skriftlig presse og på TV. Sistnevnte er nok ikke helt min greie tror jeg. Jeg har i alle fall fortsatt ikke klart å se på det selv, over tre år etter. Men jeg er likevel glad for at jeg turte å stille opp.

Ønsker du å lese litt mer om min historie kan du finne det her:

https://fotokjerring.blogg.no/category/ufrivillig-abort

https://fotokjerring.blogg.no/category/dodfodsel

Men dette innlegget handler ikke egentlig om meg. Ikke om det jeg har opplevd eller gjort. Det handler mer om at jeg vet at mange andre opplever det samme. Og at jeg vet at det kan være både vanskelig og tøft å snakke om. Og hvor vanskelig det er om, eller kanskje heller når, de rundt deg ikke forstår. For det vil man oppleve. Har man ikke opplevd det selv, er det vanskelig å forstå alle følelser man går gjennom i etterkant av en sånn opplevelse. Det finnes selvfølgelig fagpersoner, men med mindre de har egen erfaring så blir det ikke helt det samme som å snakke med noen som har gått i lignende sko før deg. Jeg har ingen utdannelse innen sinnets kriker og kroker, men jeg er som nevnt selvutnevnt ekspert på akkurat dette området. Jeg har jobbet meg gjennom sorgen gang på gang, den aller tyngste sorgen helt til slutt. Jeg har kommet sterkere ut på den andre siden, og jeg ser at jeg har erfaringen til å være en støttende samtalepartner for andre. Jeg kunne kanskje meldt meg som likepersonstøtte gjennom LUB, noe jeg selv har benyttet meg av, men jeg har mer lyst til å gå mine egne veier. For det er ikke alle som tar kontakt med sånne organisasjoner. Kanskje spesielt om tapet kommer tidlig i svangerskapet, selv om det kan være like tøft som en dødfødsel senere i svangerskapet.

Derfor ønsker jeg å tilby litt av min tid og min erfaring. Jeg ønsker å kunne være en støttende samtalepartner i mørke stunder. Et medmenneske. En som kan dele erfaringer og kanskje gi litt håp om lysere tider. For jeg vet at når det er som mørkest er det vanskelig å se lyset som venter der fremme.

Så, jeg hopper i det. Trenger du noen å snakke med, ta gjerne kontakt med meg. Helt uforpliktende. Helt kostnadsfritt.

Du kan finne meg gjennom Messenger-funksjonen på Facebook-siden min.

Om du heller foretrekker å sende mail, så skriv noen ord til [email protected], så tar vi det derfra. Veien blir til mens vi går.

Jeg ser frem til å høre fra akkurat deg!

 

2 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg