I dag, på denne siste dagen av året, hadde jeg tenkt å blogge litt igjen. Annerledesåret 2020 skulle være temaet. Men etter gårsdagens tragiske hendelser i Gjerdrum, føles det ikke rett i det hele tatt. Det får eventuelt bli en annen dag, tankene mine forsvinner ikke uansett. Men i dag, på den siste dagen av et år som har vært ekstra tungt for mange, går alle mine tanker til Gjerdrum og alle som er berørte av jordskredet der. Det er helt ufattelig å se TV-bildene og tenke på alle som har mistet absolutt alt de eier. Og ikke minst å tenke på de 10 som fortsatt er savnet og deres pårørende. Jeg håper så inderlig at 2020 har et positiv ess i ermet og at vi i løpet av dagen kan oppleve et lite mirakel. Måtte de finnes i live i ruinene og komme tilbake til dem som venter på dem.
Nyttårsfeiring føles nesten meningsløst oppi dette. Men jeg vil likevel ønske dere der ute et godt nytt år. Jeg håper 2021 vil bli et bedre år for alle som sliter og har det vondt!
Denne julen er litt annerledes enn vanlig, men vi har tradisjonen tro forflyttet oss til Ålesund for noen dager. Vi, som så mange andre, har nemlig annenhver jul hos hver side av familien, og denne Korona-julen var det altså mor i Ålesund som sto for tur. Jeg skal innrømme at jeg har vært skikkelig usikker de siste ukene, og at en del av meg hvisket ganske så tydelig at vi bare burde bli hjemme på Østlandet. Men vi tok likevel sjangsen og kjørte oppover et par dager før jul. Vi har vært veldig forsiktige både i forkant og her oppe, men likevel har jeg følt meg som en liten forbryter.
Her oppe er det ikke maskepåbud som hjemme og det virker som om folk er mindre forsiktige. Smittetallene er jo heller ikke så høye her. Vi holder likevel reglene hjemmefra, går med munnbind på butikk og kjøpesenter selv om flere ser rart på oss, passer godt på håndhygiene og holder så god avstand som mulig. Det ser enormt deilig ut å gå uten munnbind, puste fritt og ikke svette under maska, men vi tar en for laget og lider litt.
Og det er enormt kjedelig å ikke kunne besøke eller ta imot på besøk. Gaveoverleveringer har skjedd på trappa, eller hos de mest vågale inne i gangen. Og avstanden holdes også der. Jeg skulle så gjerne ha delt ut klemmer i øst og i vest, men denne julen er det dessverre ikke sånn livet er. Selv ikke mamma har fått en juleklem. Vi får ta det igjen når det føles litt tryggere.
Selv om julen er annerledes i år, så er den likevel fin. Vi gjør det beste utav det, vi har blitt flinke til å tilpasse oss dette året. Det er godt å finne roen. Noe er også som normalt, både julematen og pakkehavet under treet på julaften. Gira barn, glade barn, utålmodige barn og småkranglete barn. Julefilmer og julelys. Vi har absolutt ingenting å klage over!
Selv om jeg altså føler meg litt kriminell, kanskje også litt uglesett som kommer fra Østlandet for å feire jul på Sunnmøre, så legger jeg det til side og nyter dagene så godt jeg kan. Har til og med anskaffet meg ny kjole for anledningen, falt pladask for denne snertne saken fra Mathea, som faktisk er den eneste klesbutikken i bygda vi bor i. Mer trenger man egentlig ikke heller, siden de har så enormt mye fint der. Og nei, dette er ikke reklame, jeg ville bare vise frem den fine, nye kjolen min.
Savner altså kun litt mer sosial kontakt og klemming, men hvem vet, kanskje til påske..? Håper du som måtte lese dette også har hatt en koselig julefeiring og at du og dine får en fortsatt fin jul og romjul!
Det er trist å si det, men i går gikk det omsider opp for meg at mannen min egentlig ikke liker meg. For da han kom hjem fra jobb i går, hadde han med en diger pose fra “julenissen”. Og oppi der lå 24 gaver fra Rituals. Med andre ord, min helt egen adventskalender! Og han kom ikke med det fordi jeg “sutret” over manglende kalender på bloggen i går, dette var nemlig kjøpt inn på forhånd. Jeg forventet det ikke, og fikk rett og slett hakeslepp. Men så slo det meg – han har kjøpt seg fri! Han vil rett og slett ikke klemme på meg hver dag i 24 dager! Han liker meg ikke!!! Jeg vet ikke helt om jeg skal være trist, eller om jeg skal fortsette med klemme-truing i håp om en veldig dyr og fin julegave.
Neida, jeg håper dere skjønner at jeg sånn innerst inne tror at mannen kom med kalender rett og slett fordi han liker meg bittelitt. Og jeg setter veldig stor pris på det. Faktisk tror jeg nesten det er den fineste og mest omtenksomme kalenderen jeg noensinne har fått. Han vet at jeg elsker Rituals, og han tok seg bryet med å få dem til å lage 24 individuelle pakker da den ferdige kalenderen deres var utsolgt. Bare for å glede meg. Det føles veldig, veldig fint. Selv om jeg så absolutt hadde vært fornøyd med bare klemmekalender. For den holder jeg på!
Da har vi faktisk kommet til advent igjen, og i dag åpner mange små og store første luke i adventskalenderen. Jeg har tradisjonen tro fikset kalendere til alle i huset. Mannen (og foreldrene våre) får alltid en kalender med 24 bilder fra året som har gått. Datteren i huset har heldigvis gått over til å ønske seg sminkekalender, noe som er en relativt enkel oppgave. Gutta derimot, vil fortsatt ha pakkekalender. Så gårsdagen ble brukt til å pakke inn 48 smågaver. Alltid i siste liten, og jeg hater det like mye hvert år. Men så er det verdt det også, når man ser gleden i øynene deres når 1. desember kommer.
Jeg derimot, har ingen kalender. Sukk og snufs og stakkars meg! Her er man såret og vonbroten og alt det der. Tenk at ingen ordner noe sånt til meg! Og til og med tror de slipper unna med det. For her om dagen datt en glimrende idé ned i hodet mitt. I år vil jeg ha en klemmekalender! For er det en ting jeg virkelig har savnet gjennom korona-tiden, så er det klemmer. Jeg har ikke alltid vært en klemmeperson, men etter at jeg traff mannen og ble en del av familien hans måtte jeg pent nødt til å bli det. Og etterhvert har det blitt en vane å klemme både den ene og den andre. Og derfor er det også fullstendig unaturlig å ikke gjøre det nå. Det føles helt feil når vi for eksempel møter foreldrene til mannen og det ikke kan klemmes hei og hadet. For ikke å snakke om da vi var på høstferie hos mamma uten å klemme på henne. Jepp, jeg savner klemming.
Du skal aldri undervurdere en god klem, her demonstrert av meg og min kjære mormor for x antall år siden.
Men her inne i vår lille familieboble er klemming helt innafor. Og nå vil jeg rett og slett sikre meg en klem fra hvert familiemedlem i løpet av de neste 24 dagene. Og de må gjerne si noe pent til meg attpå. Da mannen hørte dette mente han det var bedre å bare kjøpe en kalender til meg, men det har han altså ikke gjort. Så da blir det klemming! Minsten, datteren og mannen er egentlig allerede ganske flinke til å klemme på meg, så denne «kalenderen» blir nok mest utfordrende for eldstemann på fjorten vil jeg tro. Skal ikke se bort fra at han heller stikker ut og kjøper en sjokoladekalender til halv pris. Men jeg håper på noen klemmer fra ham også i dagene fremover. Dette er jo tidenes enkleste og billigste adventskalender. Jeg gleder meg til minst 96 klemmer frem til julaften!!!
