På denne dagen for 8 år siden kom en bitteliten jente stille til verden. For tredje gang på kort tid mistet vi et lite, etterlengtet liv. Vår verden var knust. Og enda visste vi ikke hvor mye verre det faktisk skulle bli før vi omsider begynte å klatre oppover igjen.
Denne dagen for 8 år siden var alt svart og vondt. Nok en gang var magen min så ufattelig tom. Nok en gang lå alt i ruiner, og vi måtte kjempe oss gjennom dagene. Holde oss oppe for barnas skyld. De to fine barna vi hadde hos oss, og som ikke ante hva som foregikk.
Mye har skjedd på disse 8 årene. Vi har lidd flere tap. Og en lillebror har kommet til. Den overveldende sorgen som vi følte på den gangen, den som var så skarp i kantene at den fikk hjertene våre til å verke og blø, er borte. Det var vanskelig å se for seg den gangen, men med tiden har disse kantene slipt seg runde. Hjertene blør ikke lenger, men kantene har likevel etterlatt seg arr som aldri går bort. Og det er egentlig godt. Godt å se at livet kan normalisere seg igjen selv etter stor sorg. Og godt at arrene er der som en evig påminnelse. At minnene ikke er vonde, men en naturlig del av historien vår.
Livet overskygger tapene, men innimellom lurer jeg likevel. Hvem hadde de vært? Hvordan hadde livet vært om vi ikke hadde mistet disse små? Hva om vi hadde hatt en liten jente her i stedet for lillebror? En tannløs andreklassing. Hadde du lignet på søsteren din, med lange, lyse lokker? Ville du likt å danse? Eller kanskje foretrukket fotball? Hva ville du ha likt å leke med? Ville du ha vært livlig eller innadvent? Pyntedukke eller tomboy?
Når tankene setter i gang, er spørsmålene mange. Og akkurat i dag er denne lille jenta veldig til stede i tankene mine. Samvittigheten gnager litt over at vi ikke får tent lys på graven i dag. Der hun ligger sammen med et eldre og et yngre søsken. I kveld skulle der ha vært et skinnende lys i mørket. Et bevis på at hun og de andre aldri blir glemt. Men med lillebror og mamma nede for telling forblir det mørkt der i dag. Det river litt ekstra i hjertet.
Men livet som er må likevel komme foran det som var. Eller det som kunne ha vært. En syk lillebror må prioriteres foran lystenning. Vi får heller tenne lys her hjemme i dag, for henne og de andre. I dag aller mest for henne. Hun som skulle ha fylt åtte til sommeren!
Etter gårsdagens litt stusselige innlegg, begynte jeg å tenke tilbake på disse to ukene som har gått siden jeg startet min lille livsstilsendring. To ganske små uker som rett og slett føles som en evighet. To uker der den fysiske formen nok har fått en liten opptur, men den psykiske derimot..
For som jeg har nevnt før, jeg er ikke en av disse som elsker å trene. Jeg blir sur allerede når jeg skifter til treningstøy, ikke minst når jeg prøver å tre på meg den ekstremt stramme trenings-bhen. Og bildet i gårsdagens innlegg sier det meste om hva jeg føler om selve treningsøkten. Men samtidig vet jeg at kroppen har godt av det, så jeg kvinner meg opp så godt jeg kan. Og jeg blir rett og slett litt manisk, en dag uten trening og jeg føler at jeg forfaller. For ikke å snakke om den dumme PTen som alltid må poengtere at hun savnet meg i går. “Du er heldig at jeg er her nå”, svarer jeg da!
Jeg har dog kommet frem til at det ikke er treningen som gjør at disse to ukene har vært litt trå. Det er heller forsøket på å kutte ut sukker og fett som går på humøret løs. De første dagene gikk relativt fint. Så kom forrige helg, full av aktiviteter fra morgen til kveld, inkludert bursdagsfeiring for gutta våre hvor jeg sto og bakte fire kaker. Fire kaker fulle av smør og sukker. Mmmmm! Nå var det rimelig flaks at jeg samtidig fikk et eller annet virus kastet over meg. Med en hals som føltes som kaktus fristet det lite å smake på disse kaloribombene. Jeg var en slankegudinne! Helt til gjestene hadde gått og jeg i et anfall av sult hev meg over det som var igjen av potetgull. Pokker!
Så kom mandagen, og mannen reiste til Tromsø med jobben. Fint det. Dårlig form og alene med tre barn. Jeg begynte likevel dagen bra med en treningsøkt. Og avsluttet den med litt self-pity og noen stykker hjemmelaget pizza. Hørte jeg “fail”? Tirsdagen fortsatte litt i det samme sporet, med en porsjon spaghetti for mye til middag, og kakerester da mannen kom hjem på kvelden. Pokker heller! Han har åpenbart dårlig innflytelse på meg, den mannen. Jeg kjente hele den nye, sunne livsstilen gå rett vest. Bedre ble det ikke på onsdag, da kroppen rett og slett ikke orket å skvise seg inn i treningstøyet. Mellom snørrfiller og halspastiller kunne jeg formelig kjenne kroppen legge på seg. Ikke bra!
Torsdag tok jeg meg selv hardt i nakken og fikk gjennomført en slags treningsøkt. En liten nedtur ble det da jeg innså at jeg virkelig hadde lagt på meg noen hundre gram, og da denne treningsmaskinen min var frekk nok til å si at jeg hadde kroppen til en 47-åring, når den vanligvis smisker og sier at jeg er 30, var den ikke langt fra å fly ut vinduet. Men gudinnen var på plass igjen da vi på ettermiddagen endte opp på en nyåpnet butikk, selvfølgelig med kakeservering. Eldstemann og mannen lurte til seg to kakestykker hver, mens jeg standhaftig gikk rundt og plukket frukt og grønnsaker. Med tanke på at mannen også egentlig skal være med på dette med sunnere livsstil, så innser jeg nå at han rett og slett har viljestyrken til en sau, mens jeg er atskillig hardere i nøtta. Men, ble jeg lykkeligere av å ikke ta et kakestykke eller to? Se, det er jeg ikke så sikker på.
Og i går traff jeg altså bunnen (jeg håper i alle fall at det var bunnen) med et smell. Jeg forbannet trening, og kroppen skrek etter næring. Og med næring så mener jeg sukker, gjerne i form av sjokolade. Litt fett i form av potetgull hadde heller ikke vært feil. I stedet var det rugsprø som fant veien ned i magen min. Mitt nye “godteri”. Min nye “snack”. Jeg spyr snart av rugsprø!
Utover dagen gikk humøret og energien bare nedover og nedover, og det samme gjorde formen. På ettermiddagen dunket hode og bihuler og magen gikk rundt som en sentrifuge. Så da mannen foreslo å bestille vikingkebab fra den lokale pizzasjappa, kortsluttet hjernen helt. Selvfølgelig kan vi spise junkfood til middag i dag! Det var først halvveis inn i nevnte kebab at jeg innså det. Dette skal jeg jo ikke spise! Dette er jo stappfullt av kalorier! Hvorpå jeg resignerte og trykte i meg den andre halvdelen. Og vips så var humøret bedre og mesteparten av kvalmen borte.
Det var da jeg innså det. Akkurat som noen ikke har godt av å spise sukker, mel eller fett, er jeg rett og slett allergisk mot å ikke gjøre det. Uten sukker for eksempel, så blir rett og slett denne kjerringa i ekstremt dårlig humør. Kanskje det er noe i det der med å være feit og blid? Jeg vet ikke jeg..
Nå er det lørdag. Godteridagen over alle godteridager. Og jeg teller litt på knappene. Skal jeg være standhaftig, eller skal jeg unne meg noe godt i kveld? Det er en sånn helg igjen, en sånn helg da det går i ett. Akkurat som forrige helg. Eldstemann deltar på UKM, yngstemann skal i bursdagsselskap, jentungen maser om nye hull i ørene og jeg har tatt på meg å bake kake til morgendagens juletrefest. Det høres ikke så fryktelig mye ut, men det blir likevel mye frem og tilbake og lite stillesitting. Lite hjemmetid faktisk. Når kroppen egentlig sier at den bare vil sitte under et pledd i sofaen. Og i tillegg har mannen arbeidshelg. Hurra! Da er det kanskje bedre å spise litt sukker og være blid?
Sånn flaks at gubben tok med seg sukkerholdige blomster til sin sunne kone da han kom hjem fra Tromsø.
Jeg tenker at dette bildet som jeg knipset av meg selv midt i en “hard” push-up-økt ledet av min virtuelle PT, symboliserer ganske greit hvordan livet er om dagen.
Det er rett og slett dårlig med gapesmil og energi. Og definitivt lite treningsglede. Men jeg tvinger meg selv gjennom både det ene og det andre, mens jeg desperat savner potetgull og sjokolade. Litt trøstespising hadde på ingen måte vært feil, kjenner jeg..
Jeg venter også utålmodig på skrivegleden som jeg så sårt savner. Kanskje litt sukker rett og slett hadde vært godt for hjernen?
Og med dette, tidenes lengste og mest givende innlegg, ønsker jeg dere en god helg!
Dette innlegget sitter langt inne å skrive, men etter nøye vurdering føler jeg likevel at det er greit å “få det ut”. Kanskje hjelper det litt bare å skrive det, hvem vet?
For det var ikke bare pappa jeg mistet i høst. Omtrent samtidig mistet jeg også mye av skrivegleden min. Jeg trodde først det kom av alt som skjedde, jeg sørget, jeg var sliten og så ble jeg syk. Det var lite overskudd til noe annet enn å bare holde hodet over vannet. Men flere måneder senere har den fortsatt ikke kommet tilbake. Jeg har små glimt, men stort sett er det bare “blæ”. Og for en som vanligvis elsker å skrive, er det egentlig ganske sårt.
Typisk nok ble det også forandringer på bloggportalen midt oppi dette. Det har ikke hjulpet at jeg plutselig måtte sette meg inn i masse nytt, og kanskje ikke alltid får helt til dette nye systemet. I tillegg er jeg usikker på hva jeg synes om hele denne prosessen. Det er godt mulig dette nye er bedre på sikt, for all del. Men det som gnager litt, og som sikkert er litt som å banne i kirka, er at alle bloggere på blogg.no ikke ble flyttet over til den nye plattformen. Det føles litt feil når mange bloggere blir værende på gammel plattform og i tillegg får beskjed om at de må søke for å få videreføre bloggen sin over til det nye eller få bloggen sin slettet i løpet av noen få måneder. Om disse faktisk får positive svar på sine søknader, det vet jeg ikke enda. Mange har dessverre valgt å forlate blogg.no. Men jeg håper at de som ønsker å fortsette får lov til det! Jeg er veldig glad for at jeg var blant dem som var heldige og ble flyttet over på ny plattform uten noen problemer. Å si noe annet ville være å lyve. Men det føles streng tatt litt urettferdig at bloggere som er mye mer aktive enn meg blir hengende igjen på det gamle, og med en god del usikkerhet om hva som vil skje videre. Det gir meg rett og slett en litt vond smak i munnen. Små hobbybloggere legger tross alt mye tid og energi, og mye av både fritiden og sjelen sin, i bloggene sine. Den usikkerheten enkelte nå blir sittende med er ikke greit. Det får meg til å lure litt på blogg.no sin agenda. Er det bare klikk og reklameinntekter som gjelder? Hva med menneskene bak? Jeg håper jeg tar feil i forhold til de tankene jeg har, og at det er et mye bedre og mer fornuftig svar på dette.
Man blir jo også litt usikker på sin egen blogg, selv om man har vært så heldig å bli flyttet over. Hva om man ikke leverer tilfredsstillende? Hva om man som meg rett og slett ikke orker å blogge hver dag lenger? Hva om man ikke har nok lesere? Vil man selv bli sittende i den samme situasjonen da?
Som sagt, det sitter litt langt inne å skrive dette. For jeg har definitivt likt meg på blogg.no frem til nå. Og jeg kan godt tenke meg å fortsette også, selv om jeg har vurdert å eventuelt skrive fra eget domene. Men så føles det litt skummelt og ensomt. Domenet har jeg, men jeg er slettes ikke sikker på om jeg har nok teknisk innsikt til å faktisk blogge derfra. Og så står man plutselig helt alene. På blogg.no finnes det i alle fall et supportsystem. Og når man først klarer å sette seg inn i alt det nye så er nok også den nye portalen veldig enkel og grei å bruke. Kanskje til og med mye bedre enn den gamle. Så med mindre dette blogginnlegget setter meg på bar bakke, har jeg nok landet på å fortsette og bruke blogg.no fremover.
En annen tanke har rett og slett vært å droppe blogging helt. Hva er vitsen når gleden ikke er der og det ofte føles som et ork? Når man føler at man må skrive noe bare for å skrive? Jeg er ikke typen som liker å skrive meningsløse tekster, jeg trives best når jeg deler fra hjertet. Ting som virkelig engasjerer meg. Men så er det en slags grense der også, om hvor mye man egentlig skal dele. Det er ikke alt som føles like greit. Noe blir kanskje skrevet men aldri publisert. Og noen ganger føler man at man repeterer seg selv i det uendelige. Kjedelig det også. Likevel tror jeg at jeg har landet på å fortsette litt til. Se om gleden kommer tilbake. Jeg tror egentlig at den vil gjøre det. Det går jo gjerne litt opp og litt ned her i livet.
I mellomtiden så svever jeg rundt her i mitt lille univers. Prøver å sortere tanker og følelser. Teller på knapper, vurderer for og mot. Og skriver litt på helt andre ting. Det er kanskje greit innimellom det også.
Men da jeg våknet i morges, skjønte jeg at det var ren og skjær flaks at jeg ikke skal ut på den røde løperen i Oslo i kveld. Og den eneste prisen jeg hadde vunnet ville sannsynligvis ha vært “Middelaldrende dame med mest tenåringshormoner”. Om en sånn pris i det hele tatt finnes da. Har mine tvil.
For til dere tenåringer med uren hud som måtte lese dette, dere som gleder dere til fremtiden med mindre hormoner og renere hud. Ikke gled dere for tidlig!
42 år og med huden til en tenåring proppfull av hormoner der altså.
Det er så gøy! Skal en ganske dyktig sminkør til for å skjule alle disse skavankene her. Så det er nok like greit at jeg krøller meg sammen i sofaen i kveld, med inneklærne på og litt sjokolade i munnen.
Nei, forresten. Vi dropper sjokoladen! Eventuelt bytter den ut med en knekk sukkerfri og mørk variant. For det virkelig ergerlige med å ikke skulle på Vixen-løperen, er jo at jeg har klart å gå ned 1,5 kg siden fredag. Jeg har rett og slett blitt en sylfide! Og det hadde jo vært gøy å vise frem min nye, smekre og stramme kropp i en trang kjole.
Jeg er jo i ferd med å bli helt innhult! Føles i alle fall sånn..
Den første uken med trening har altså gått riktig så bra. Jeg hater det fortsatt, men motivasjonen er litt mer tilstede enn før. Og neida, jeg har ikke blitt slank og stram (enda), men jeg merker i alle fall at formen går oppover mens vekta altså sakte men sikkert går nedover. Da får det heller være at kroppen føles som en lett verkende, skjelvende geléklump og at kvisene spretter ut som bjørkeløv i mai. Og når jeg tenker meg om, så er den følelsen kanskje enda bedre enn å vinne en Vixen Award.
Men seriøst, om de legger til en pris for “Usminket og uperfekt” neste år, så har dere vinneren her!
Det nærmer seg tre måneder siden pappa gikk bort. Både lenge og kort på samme tid. Mye har skjedd i mellomtiden, og jeg har på et vis vent meg til at han ikke er der lenger. Likevel tar jeg meg selv i å tenke som om han fortsatt er der hver dag.
“I kveld tror jeg pappa ringer meg.”
“Nå er det lenge siden jeg har snakket med pappa, i kveld må jeg ringe!”
De første ukene etter at pappa døde gikk med til å prøve og glemme det som hadde skjedd. Fortsette livet som normalt. Så kom smellen og uker med dårlig form. Fortsatt merker jeg at jeg dytter vekk minnene om de siste dagene. Men etter at jeg i julen begynte å rydde i pappas ting på loftet til mamma, har realiteten og en slags aksept sakte sunket inn over meg. Jeg savner ham hver eneste dag, men likevel føler jeg en takknemlighet over at jeg hadde pappa så lenge. Eller at jeg hadde pappa i det hele tatt. Ingen av delene er noen selvfølge. Samtidig så føler jeg også en ny type nærhet til ham. Det er mulig at jeg er sprø (faktisk så er det mye mer enn en mulighet for akkurat det), men jeg liker å tro at han følger med oss.
Den ettermiddagen jeg kom frem til Texas, en liten måned før pappa døde, satt jeg ved siden av ham i senga og vi kom helt naturlig inn på dette med døden. Vi visste jo begge at det kom. Halvt på spøk og halvt på alvor ba jeg ham blinke litt med lysene våre innimellom, sånn at jeg visste at han var der. Kvelden etter han døde, blinket lysene på kjøkkenet i Texas, men etterpå ble det stille. Det var dårlig med tegn eller blinking etter jeg kom hjem til Norge. Helt til jeg en dag satt akkurat her jeg sitter nå og jobbet. Plutselig var det et kjapt blink i lysekronen over meg. Og jeg bare: “Hei, pappa!”
I tiden etterpå har det skjedd oftere. I forrige uke, da jeg nesten forgjeves prøvde å psyke meg opp til en treningsøkt, kom det et kjapt blink i spottene vi har i taket i stua. Vanligvis er det altså lysekrona, men nå var det de andre lysene, rett over den plassen jeg trener. Det føltes som en oppmuntring. “Kom igjen, jenta mi! Dette klarer du! Du er flink!” Og jeg satte i gang og trente det jeg var god for!
Og så var det lørdag kveld, da vi satt og drakk Solo (fordi det var lørdagstradisjon for pappa som barn, og faktisk noe av det siste han ba om å få smake før han døde. Dog er Solo vanskelig å oppdrive i USA..) mens vi så på “Hver gang vi møtes”. Jeg satt og fortalte mannen historien han sikkert har hørt før, om da pappa fløy Bobbysocks til Sykkylven tre dager etter seieren deres i MGP. Om hvor stas det var at han kom hjem med autografene til både Elisabeth Andreassen, Hanne Krogh og Rolf Løvland. Og midt oppi dette dukket følgende bilde opp på skjermen.
Blir kanskje kornete og uklart, men ser dere helikopteret i bakgrunnen? Det er pappa som sier hei til meg på en helt vanlig lørdagskveld!
Og lysekrona blinket!
“Hei, hei!”
Nå kan det godt være helt naturlige årsaker til denne blinkingen som kommer innimellom, men jeg liker å tro at det er pappa som sier hei. Og sprø som jeg er sier jeg altså alltid hei tilbake. Akkurat som jeg gjør hver gang jeg ser et helikopter. Jeg vet jo at det ikke er han som flyr det, men likevel: “Hei, pappa!”.
Det er også noe spesielt med å gå gjennom tingene hans. Han føles ekstra nær også da. Pappa sparte på en uendelig haug med papirer og kvitteringer i forbindelse med jobben sin som helikopterpilot. Faktisk har jeg funnet papirer og bøker som han har spart på helt siden han gikk på flyskole i USA på 70-tallet.
Mye går i søpla, men noen skatter beholdes.
Godt mulig jeg er snål som ikke klarer å kaste dette, men jeg husker så inderlig godt hvordan pappa satt og skriblet på papir mens han snakket i telefonen.
Det er godt å se at han har tatt vare på brev og tegninger jeg har sendt til ham.
Og midt oppe i alle papirene hans, fant jeg noen gamle kameraruller og negativer. Jeg ante en potensiell skatt, og leverte alt inn for å få det fremkalt. Jeg ble ikke skuffet. For det var ikke bare helikopter pappa tok bilder av (selv om det ikke er til å komme bort fra at det ble en del av sånt også).
Det var meg og sånne liksom..
Ved å gå gjennom tingene hans har jeg absolutt funnet en del bekreftelser på hvor glad han var i meg (ikke at jeg tvilte altså), selv om han var mye borte fra meg da jeg var barn. Svart på hvitt faktisk. Og det varmer så innmari!
Pappajente-lykke på høyt nivå. Uvurderlige skatter!
Pappa er ikke borte. Kroppen hans har kanskje blitt til støv, men sjelen flyr muligens rundt der ute et sted. Tanken er i alle fall fin. Jeg skal fortsette å sette pris på hvert eneste blink i lysekrona og alle andre mulige tegn der utenfra. Forhåpentligvis kommer jeg også til å finne flere skatter i tida fremover. Minner og ord som gjør at han føles ekstra nær. Små hilsener fra en pappa som for alltid vil leve videre i hjertet mitt.
Men siden jeg har satt meg et mål om å i alle fall trene tre ganger i uka, gikk jeg på igjen med en bitteliten dose pågangsmot i dag. Nå er det bare hjemmetrening altså, men min personlige Wii-trener kjører meg hardt. Sånn passe streng og litt oppmuntrende kjører hun meg gjennom diverse øvelser som definitivt får opp pulsen.
Treningstøyet er på og jeg er klar til dyst.
Wii-treneren er hakket mer spretten og utholdende enn undertegnede, som strengt tatt sliter allerede under oppvarmingen. Forhåpentligvis vil formen min komme seg etterhvert.
Begynner å bli aggressiv lenge før jeg er halvveis i økten.
Det blir litt svette og noen tårer der jeg klossete og ukoordinert hopper rundt på gulvet mens jeg prøver å holde følge med skjermen. Jeg er sannsynligvis litt av et syn. Og ønsket om å gi opp kommer med jevne mellomrom. Men jeg holder ut stort sett hele veien. Og jammen er det godt når det er over!
Hurra! Jeg har brent en hel rosin! Her må jo vekten bare rase av!
Nå er planen selvfølgelig å øke lengden på treningsøktene etterhvert. Kan ikke ta knekken på motivasjonen og få slitasjeskader sånn med en gang heller.
Ferdigtrent, rød, svett og kanskje 2 gram lettere enn før jeg startet!
Jeg kommer neppe til å bli treningsnarkoman med det første, men alle monner drar. Litt er bedre enn ingenting. Forhåpentligvis vil dette bidra til litt bedre form og kanskje til og med en kropp som passer inn i bunaden i mai. Den som lever får se!
Det er den tiden på året igjen. Vinter, og bakterier og virus florerer. Ikke minst i barnehagen. En etter en går de ned for telling. Hver dag mangler flere i barnegruppa. Gjerne noen av de voksne også. Og de som fortsatt ikke har blitt angrepet, går bare og venter på tur. Noen som kjenner seg igjen?
“God morgen! Hvordan er det med dere i dag? Friske og raske? Foreløpig..?”
Den følelsen altså, når dette er dagens hilsen i barnehagen. Når omgangssyke blir et samtaletema. Når podens barnehagevenner snakker om å ha kastet opp, og du i ditt stille sinn begynner å telle timer. Er dette barnet fortsatt smittsomt tro? For ordens skyld, i dette tilfellet er jeg rimelig trygg på at vedkommende var godt over de anbefalte 48 timene.
Jeg hater omgangssyken! Virkelig hater! Skyr den som pesten. Tror muligens oppkast er det aller verste jeg vet, både hos meg selv og andre. Gi meg heller snørr, blod eller til og med stinkende bæsj. Jeg har vært inne på at det finnes en fetisj for alt, men jeg nekter, virkelig nekter å tro at noen synes det er gøy med omgangssyken. Vis meg den personen som synes det er stas å (hvis du er heldig) fange spy i en bøtte eller (i mer uheldige tilfeller) tørke halvfordøyde matrester fra gulvet. Blærg!
Du kjenner plutselig litt på det hver dag. Hmm. Føles magen litt rar ut nå? Er jeg litt kvalm kanskje? I mitt tilfelle blir jeg uansett akutt kvalm i det øyeblikket jeg hører om omgangssyke, så sånn sett har det ikke så mye å si. Poden granskes med argusøyne. Er han litt blek kanskje? Litt slapp? Litt for varm? Litt for kald? Hva spiser han? Spiser han litt mindre enn normalt nå, tro? Hjelper på med en “picky eater” der.. Man ser jo spøkelser på høylys dag.
Jeg har mest lyst til å holde ham hjemme. Borte fra de verste smittekildene. For la oss innse det, det er som oftest fra vennene i barnehagen du får det. Man skal jo liksom dele på alt, inkludert smitte. Kanskje har han litt bedre odds for å slippe unna her hjemme. Og i teorien kan jeg holde ham hjemme også. Jeg er jo her. Men så er det den lille stemmen i hodet som sier at jeg er hakket for hysterisk. At jeg må la ham få svømme rundt i “smittebassenget”, der han trives så godt. La ham få leke og ha det gøy i stedet for å kjede seg her hjemme med meg. Enn så lenge..
For man vet at det kommer! Bare vet det! Man er sjelden så heldig at man slipper unna en sånn runde. I alle fall ikke med vår minstemann. Han har en tendens til å plukke opp det meste, bortsett fra vannkopper. Og når han blir syk bruker han lang tid på å komme seg igjen. Ekstra slitsomt både for ham og for oss. Er vi ekstra heldige tar det en liten rundgang som for et par år siden. Rett før en ferie ble eldstemann syk. Noen dager etterpå fulgte mannen opp. Og siden vi skulle kjøre den lange veien til Ålesund 2-3 dager etterpå, dro han hjem til foreldrene sine for å unngå og smitte resten av oss (neida, han smittet ikke dem heller, holdt seg langt unna dem på eget rom og eget bad). Mindre enn en time etter at han hadde stukket avgårde spydde minsten og jentungen i kor.. Å, milde måne, for et helvete jeg hadde den natten! Men alle var i alle fall ferdige med omgangssyken før vi skulle dra på ferie. Bortsatt fra meg da, som gikk ned for telling da vi kom frem..
Nå bare venter jeg. Visst leverte jeg en frisk unge i barnehagen i morges, men jeg venter likevel på at jeg skal få en telefon om at han må hentes. Eller i alle fall at han blir syk i kveld. Eller i natt. I alle fall i løpet av de neste dagene. Det kommer! Helt sikkert. Og jeg gruer meg! Gruer meg til den ugne lukten av spy blandet med klor. Gruer meg til stresset med å prøve og begrense smitten. Klore, klore, klore. Tvangsisolering. Enda mer manisk vasking og kloring. Gruer meg til å bli helt utpsyket mens jeg venter på at nestemann eventuelt skal bli syk.
Jeg forventer det ikke, men jeg håper minsten kan få lov til å gå klar av denne runden. Han var småpjusk hele jula, så la ham få lov til å være frisk nå, o store virusgud! La oss slippe! Og til dere der ute som allerede er rammet av denne styggedommen, jeg ber dere innstendig om å holde barna deres hjemme i minst 48 timer etter siste oppkastrunde. Vær så snill! Barnet ditt trenger sannsynligvis å slappe av etter sykdommen og har godt av noen rolige dager før det er tilbake til hverdagen igjen. Bare tenk over hvordan du selv føler deg etter en skikkelig uttømming. Du er ikke nødvendigvis fit for fight igjen med en gang du heller. Og ja, jeg vet at jobben din venter. At den sannsynligvis ikke overlever en dag til uten deg. Men vet du at det kanskje er bedre å ta den ekstra dagen hjemme enn å sende barnet ditt i barnehagen for tidlig, hvor det smitter andre og kanskje til og med får smitten i retur? Vips, så ble det en uke borte fra jobb istedenfor et par dager. Og så er det jo sånn da, at noen barn kan være mer utsatt for sykdom enn andre. Kanskje har de noe underliggende som gjør at en runde med omgangssyken blir ekstra ille. Kanskje er de som vår minstemann, som bruker litt ekstra tid på å komme seg igjen. Tenk over det, og prøv å ta litt hensyn. For din og ditt barns skyld, og for andre barn og voksnes skyld, overhold 48-timersregelen!
Er det bare jeg som synes at denne første uka i 2019 ble litt rar? Det var noe som skjedde der mellom hjemkomst fra juleferie for en uke siden, nyttårsaften på mandag og bytte til nytt år på tirsdag. I dag er jeg rett og slett litt forvirra. Føler at det er lenge siden vi kom hjem og lenge siden 2019 startet, men likevel føles det som denne uka bare fløy forbi. Stakkars hodet mitt!
Rett fra juleferie, til nyttår og bursdag og så hverdag.
Har vi virkelig bare vært hjemme en uke? Var både nyttårsaften, bursdagen til eldstemann og returen av hverdagen denne uka? Og jula som forsvant? Stopp nå litt! Hva skjedde her?
Hvis denne første uka av året setter standarden for resten så legger jeg meg ned og bare klorer meg fast. For dette går aldeles for fort! Plutselig er det sommer, og så jul igjen. Og en hel masse mellom der. Visst er ikke bursdagen min før til høsten, men i dette tempoet kan jeg like godt bare begynne å venne meg til tallet 43 allerede nå.
Når man har vært på juleferie og ikke fått handlet inn til nyttår og bursdag, da improviserer man. Årets “bursdagskake” på senga til den ferske tenåringen. Julemann funker det også!
Neida! Jeg håper at dette kun var en annerledes-uke. En forvirrende start på et år som snart vil komme inn i en slags rutine. Et år hvor jeg forhåpentligvis klarer å stoppe opp og nyte litt. Det finnes øyeblikk jeg aldri vil få igjen. Som rolige morgener og turer til barnehagen med minsten for eksempel. De siste månedene til eldstemann på barneskolen. Definitivt måneder å ta vare på og lagre i hjerte og minne. Til høsten blir livet nok en gang snudd på hodet, med tre skolebarn, hvorav en på ungdomsskolen. Hjelp!
Når jeg tenker meg om, så tror jeg likevel jeg skal gå og legge meg ned, en plass jeg kan holde meg skikkelig godt fast!
Er det innafor for ei kjerring på 42 (nesten 43 i den farta dette året går) å ta en “minstemann i bilen etter juletrefest”? Gjerne gjennom hele 2019?
Sikkert noen voksne som ble fraktet hjem sånn i løpet av natta, når jeg tenker meg om. Mens denne gamla lå og sov, utslitt av en forvirrende uke..
Det ble en overskrift full av forkortelser gitt. Om noen skulle lure, så kan det oversettes til gynekologisk undersøkelse og posttraumatisk stresslidelse. Høres ganske ille ut, gjør det ikke?
Nå nekter jeg å tro at noen liker å spre beina i en gynekologstol. Eller, det finnes vel en fetisj for alt.. Jeg er i alle fall ikke der. Men noen ganger må man. Og her om dagen var det min tur. Det blir kanskje litt personlig dette, og litt for mye informasjon for sarte sjeler, men da jeg var hos legen for å ta den sedvanlige, treårige celleprøven i høst, oppdaget hun noen polypper som hun henviste meg videre for å få undersøkt. Jeg gikk selvfølgelig umiddelbart i krisemodus. Midt i en tid der pappa var alvorlig syk, fantes det også uregelmessigheter i meg. Joda, både legen og dr. Google kunne fortelle meg at i 99% av tilfellene så var sånne polypper helt ufarlige. Men dette er meg. Min erfaring tilsier at jeg fint kan være 1%. Jeg var tross alt den ene prosenten som opplevde gjentatte spontanaborter/missed abortions, også kjent som habituell abort. Enda litt mer unik ble jeg med min diagnose sekundær habituell abort, bare 1/3 av dem som har habituell abort opplever det etter å ha fått barn. Selvfølgelig kan jeg også være blant den ene prosenten som har skumle polypper. Hvorfor i alle dager skulle dette være noe annerledes?
Over 3 måneder skulle det ta før jeg fikk time hos gynekolog. En stressfaktor i seg selv. Mulig de ikke synes dette haster, men hva om jeg er den prosenten og dette får utvikle seg i månedsvis? Det skjer jo! Jeg var ikke mye høy i hatten da jeg troppet opp hos gynekologen for noen dager siden. Er dette dagen da jeg skal få nok en kilevink? Er det nå livet blir snudd enda mer opp ned enn det allerede er etter at pappa døde? Blir det sykehus, operasjon og cellegift?
Det ble ti minutter på gynekologkontoret og en gjenværende polypp som ble fjernet på 20 sekunder..
Men det ble også de sedvanlige vonde følelsene knyttet til sånne settinger. Jeg har vært hos min andel av gynekologer. Jeg har ikke tall på hvor mange forskjellige mennesker som har romstert og tittet mellom bena mine. Ja, jeg vet at det høres helt feil ut! Jeg er definitivt ikke sjenert og ukomfortabel hos gynekologer lenger. Jeg er rutinert som få. Vet hva jeg skal ha på meg for å dekke meg mest mulig til mellom av- og påkledningsområdet og gynekologstolen (om du lurte; jeg sverger til lang genser eller tunika – skjørt eller kjole duger også). Jeg gir blaffen i om jeg er nybarbert her eller der, men er alltid nydusjet. Jeg har alltid på meg bind. Og jeg vet nøyaktig hvor i stolen jeg skal plassere rumpa og hvordan jeg skal slappe best mulig av.
Men jeg venner meg aldri til småsnakket på forhånd. “Har du vært gravid før?” “Hvor mange ganger?” Jeg har alltid et nanosekund der jeg tenker at jeg for enkelthets skyld bare skal si at jeg har tre barn. Tre graviditeter og fødsler. Ferdig med det. Så trekker jeg pusten dypt og begynner: “Eh, jo, det er en lang historie..” Lang som ti vonde år faktisk. Jeg gjør den alltid så kort som mulig.
Så er det følelsen som kommer når jeg ligger i stolen. Flashbackene til alle gangene jeg har lagt der og lurt på hva som vil møte oss. Dommedag! Liv eller ikke? Minner om alle gangene jeg har sett små kropper som har lagt så alt for stille. Sammenkrøllet og uten den fine blinkingen fra et lite hjerte. Selv nå, da jeg visste at det var tomt på innsiden, måtte jeg likevel ta meg sammen da gynekologen dro frem ultralydstaven og slo på skjermen. Samtidig kjente jeg på en slags rar lettelse over at det ikke var spørsmål om liv eller død i magen denne gangen. Men så var det jo på en måte det likevel. Tenk om hun hadde funnet noe annet der inne. Det gjorde hun heldigvis ikke altså! Der inne var kun det jeg har sett flerfoldige ganger før. Ja, minus et ekstra menneske da, verken dødt eller levende. Det er også en historie i seg selv. Ingen trenger å forklare meg hva som er hva på skjermen. Jeg vet utmerket godt hva som er slimhinne og hva som er eggstokker for eksempel.
Det var mye lettelse hos denne kjerringa da jeg kom ut fra kontoret til gynekologen. En polypp mindre og flere kilo lettere. Som vanlig etter en sånn undersøkelse håper jeg at det er veldig lenge til neste gang. Det er en større psykisk påkjenning enn jeg egentlig vil innrømme. Litt PTSD rett og slett. Så får vi håpe da, at når polyppen er undersøkt, så er jeg for en gangs skyld blant de 99% og ikke den 1%!
