Hva ønsker jeg å oppnå?

Du tror det kanskje, men jeg skriver ikke om Megan for å få oppmerksomhet. Ikke for å få likes eller høyere lesertall. Det selv om jeg har oppdaget at graviditet og personlig tragedie drar flere lesere, noe som egentlig bare gjør meg trist.

Jeg skriver ikke for å få medlidenhet, selv om jeg selvfølgelig setter stor pris på ektefølt medfølelse. Jeg er livredd for å bli sett på som hun tragiske. Hun som har mistet så mange barn under graviditeten. Hun som mistet barnet sitt. Jeg er livredd for sånne blikk, sånne som sier «stakkars deg». Dette er faktisk grunnen til at jeg ikke åpnet meg om alle tapene våre før minstemann var på vei. Fordi jeg ikke ønsket at folk skulle synes synd på meg. Fordi jeg ikke ønsket å bli stemplet som den tragiske. Det er ikke den jeg er. Og litt fordi ingen trengte å vite at vi ønsket oss et barn til. Det var bedre å skjule seg bak at to var nok.

Nå er det ingenting å skjule lenger. Ikke dermed sagt at jeg utleverer alt. Men tapet av Megan er relativt offentlig. Og det er greit. Jeg hadde aldri i verden klart å skjule det uansett. Det hadde bare gjort det hele verre. For jeg vil ikke skjule henne. Jeg vil ikke at hun skal glemmes. Jeg er livredd for akkurat det. Gjennom ordene mine sørger jeg i alle fall for at noen husker henne – håper jeg.

Akkurat nå skriver jeg kanskje mest for terapiens skyld. Etter torsdagens innlegg åpnet jeg faktisk de fryktede kranene helt. Det var ikke spesielt pent.

Dette ansiktet hadde sminket seg, som jeg gjør hver dag nå, kanskje fordi det er lettere å la vær å gråte da. Men etterhvert var både det og jeg helt utgrått. Aldri har sminke vært mer bortkastet.

Samtidig fikk verden denne usannheten – et menneske som nøt sommerkvelden. Et bevis på hvor mye sosiale medier faktisk kan lyge.

Og akkurat som jeg skrev, så var det faktisk litt forløsende å gråte. Litt av den store klumpen i brystet forsvant sammen med tårene. Men bare litt. Og bare for en liten stund. Helgen har vært lang og tung. Tårene har blitt mange. Og jeg er garantert ikke ferdig enda. Klumpen i brystet har tydeligvis evnen til å vokse til tross for iherdige forsøk på å gråte den langt pokker i vold.

Noe av grunnen til at jeg skriver er nok for at utenforstående skal forstå bare bittelitt. At å miste et barn er noe av, om ikke det aller verste, man kan oppleve. At det påvirker absolutt alt. At det aldri egentlig går over. At det er rått og brutalt. Men også at det ikke er skummelt. At det er greit å snakke om det. At vi som går gjennom det uansett aldri glemmer, og setter pris på at barnet eller barna vi mistet huskes. Dette temaet bør nok «avmystifiseres» litt. For jeg vet at det er mange som meg der ute.

Jeg og de fleste andre som har opplevd dette setter pris på at utenforstående engasjerer seg. Spør hvordan det går, og om svaret er halvhjertet og vagt, spør hvordan det egentlig går. Spør om barnet vårt. Spør om hva som skjedde. Spør om vi har bilder som de kan få se. Og gi en klem. Noe av det beste som har skjedd meg i løpet av disse to månedene er faktisk nettopp det. En uventet klem. At noen faktisk tør å anerkjenne det som har skjedd. At noen gråter med deg, eller til og med gråter selv om du ikke gjør det. Så enkelt men så vanskelig på samme tid.

En annen og veldig viktig grunn til at jeg skriver og deler om dette temaet, er ønsket om å hjelpe andre. Et brennende ønske som jeg har hatt siden vårt første tap for ni år siden. Det ønsket er ikke akkurat mindre nå. Jeg vet at jeg sitter på mye erfaring. Strengt tatt mye erfaring som jeg helst hadde vært foruten, men like fullt ekstremt mye erfaring. Jeg vet alt for mye om å miste barn i svangerskapet, både det fysiske og det psykiske. Jeg vet alt for mye om reaksjonene som kommer etterpå. Om utfordringene man ofte møter på veien, være det seg i parforhold, i forhold til andre eller i forhold til deg selv og din egen kropp. Jeg vet mye om ønsket om og prøving på ny graviditet, og om hvor tøft det kan være. Jeg vet mye om hvilke rettigheter man har etter å ha mistet et barn, og jeg vet mye om hvilke behov man kan ha i ettertid. Jeg vet også mye om hvordan pårørende kan hjelpe, og hvordan man ikke bør møte mennesker i sorg. Jeg vet at jeg har verktøyet til å kunne hjelpe andre som har opplevd det samme som meg, og aller helst skulle jeg ønske at jeg kunne leve av å gjøre nettopp det. Men uten den formelle utdanningen, er i alle fall akkurat nå, bloggen den eneste måten jeg kan nå ut og kanskje hjelpe noen på. Ordene jeg skriver er alt jeg har på nåværende tidspunkt. Men jeg håper at jeg en dag kan ha enda mer enn ord å bidra med.

Well the sky is finally open, the rain and wind stopped blowin’
But you’re stuck out in the same old storm again
You hold tight to your umbrella, darlin’ I’m just tryin’ to tell ya
That there’s always been a rainbow hangin’ over your head”

Meltdown og to gravsteder

De siste par døgnene har vært tøffe. Veldig tøffe. Det ble for mye for meg å være uten mannen mesteparten av helgen, og enda verre å oppdage at han etter ferien har blitt satt på en turnus der han jobber nesten konstant i to uker. Litt overtid hadde jeg regnet med, men også noen dager da vi kunne fokusere på oss. For det er som nevnt før ikke sånn at vi er tilbake til normalen fordi vi har vært på ferie. Det er egentlig tøffere nå. For realiteten er at vi er en familie i kaos. Eller til og med en slags krise. Vi famler rundt i blinde og prøver å finne fotfestet. Noen ganger går det bra. Andre ganger snubler vi. Eller til og med går rett på trynet. Der havnet jeg i går. Og da er det fort gjort at resten går med i dragsuget. Og det blir beintøft. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre eller hvor jeg skal gjøre av meg. I går pakket jeg kofferten. Rett og slett. Fortvilelsen jeg følte på kan ikke beskrives en gang. Samtidig er det så uforutsigbart. Små bagateller kan utløse store skred, uten at jeg er i stand til å kontrollere det. Sorg er utvilsomt kompliserte og slitsomme greier.

I dag har jeg klart meg litt bedre, til tross for at dagen lett kunne ha utløst nye, store svingninger.

Jeg kan ikke fatte at det har gått ni år siden vi mistet vår første, lille engel. Enda sårere er det at vi nå har to gravsted å stelle. Det skulle ikke ha vært sånn. Jeg skulle vagget ned for å tenne lys på graven i Oslo i dag.

Isteden tok vi veien derfra for å plante på graven til Megan her hjemme. Her skal det forhåpentligvis bli veldig fint etterhvert.

Det føles godt å kunne gjøre dette for henne. Vel og merke gjør jeg det kanskje mer for meg selv..

I dag ble også kontrastene mellom de to gravstedene veldig tydelige. I Oslo ligger motorveien rett ved, og bilene suser forbi.

På vår lokale kirkegård hersker ro og fred. Man hører lite annet enn suset fra trærne rundt.

Og titter man til siden kan man skimte Oslofjorden der nede.

Jeg er så glad for at vi fant akkurat denne plassen til Megan. Og jeg ser frem til å gjøre den enda mer personlig. Gjøre den til hennes og vår plass. Derfor bruker jeg denne sommerkvelden til å titte på gravsteiner. Surrealistisk og vondt, men samtidig godt. Fordi jeg skal legge sjelen min i å finne den perfekte steinen. En som er full av kjærlighet. Den siste håndfaste tingen jeg kan gjøre for Megan min.

Sommerkveld, blomster, sangria og bilder av gravsteiner på mobilen..

Tusen takk, Facebook!

Ikke før var jeg ferdig med 8. juli og enmånedsdagen for Megans stille fødsel, så dukket dette minnet opp på Facebook.

9 år! Det har gått 9 år siden jeg lykkelig, men noe nervøs, kunngjorde at tredjemann var på vei. Jeg hadde ventet litt ekstra lenge med å dele, siden graviditeten kom rett etter en spontanabort i uke 7, noe jeg den gang trodde var mitt verste mareritt. Lite ante jeg at det skulle bli mye verre. Nå var jeg ca. 15 uker på vei, og trodde vi var i trygt farvann. Men den gang ei. To uker senere var det over. Tredjegull var borte. Hjertet sluttet å slå, og jeg måtte inn og «føde» et foster på bortimot 17 uker rett før sommerferien. Og dette var bare starten på marerittet. Og nå, ni år senere, står jeg midt oppe i det aller verste. 9 år! Ufattelig egentlig. Jeg synes egentlig, helt ærlig, at vi har fått mye mer motgang og smerte enn vi burde.

Nå føler jeg på at de vi har mistet før har havnet litt i bakgrunnen. Jeg hadde jobbet meg gjennom det, og lever greit med det. Megan er noe helt annet. Vondere. Sterkere. Vanskeligere å leve med. I alle fall foreløpig.

Nå som ferien nærmer seg slutten, begynner jeg å grue meg til livet som venter hjemme. Hverdagen. Helt hverdag blir det ikke på en stund enda, for barna har jo fortsatt ferie. Men mannen må selvfølgelig tilbake på jobb. I og med at vi mistet Megan da vi gjorde, gikk han rett fra sykemelding til ferie. Dermed har vi hatt hele den siste måneden sammen, og enda er det litt igjen. Det har vært godt for meg, og jeg gruer meg til å skulle «klare meg» alene igjen. Trist, men sant. Jeg klarer det nok, men jeg kjenner at det kan bli både tungt og tøft. Nå har jeg omsider, etter å helst ha ønsket å bli hjemme hele ferien, vent meg til å være her. Funnet en slags rutine og bittelitt glede. Så skal vi reise igjen. Til en helt ny hverdag, langt fra den vi planla. For etter ferien følte jeg at vi kom til innspurten av svangerskapet. Jeg regnet med tidlig fødsel, enten i august eller september. Nå gruer jeg meg enormt til denne tiden frem mot det som skulle ha vært termin. Og tiden etter blir neppe bedre. Høstferien. Årsdagen for pappas død. Bursdagen min. Og Halloween, når vi skulle hatt vårt eget, bittelille gresskar. Mørke og triste november, som hadde føltes så mye bedre med en liten Megan i armkroken. Og adventstiden og julen, som skulle ha vært hennes første. Det ligger uten tvil mange, tunge dager foran meg.

Men akkurat nå prøver jeg å dytte det unna så godt jeg kan, selv om hun er der hele tiden. Kontrastene var store i dag, da vi tok med barna til fornøyelsesparken Six Flags. For en måned siden var vi her:

I dag var vi langt, langt unna – på alle mulige måter:

Det føltes litt feil. Jeg skulle ikke orket å være med på dette nå. Og hver eneste gravide mage jeg så stakk i hjertet. Det skulle ha vært meg. Det er så sårt. Men så, da jeg så gjennom kamerarullen på veien hjem, fant jeg en bitteliten trøst. Jeg har vært fryktelig dårlig til å ta bilder denne ferien, og det er ulikt meg. Kameraet ligger fortsatt ubrukt, kun mobilen er brukt. Og der det pleier å florere av både barn, steder og selfies, er det nå ytterst magert. Dette er den mest udokumenterte sommeren noensinne. Men i dag var det så alt for varmt da vi trasket rundt i denne store parken. Og ved et hvilestopp bestemte jeg meg for å dokumentere hvor svett og rød jeg var. Fikk med meg en tullete linselus på kjøpet. Og i bilen på veien hjem så jeg det altså.

Strålene! Jeg velger å tro at det var Megan som strålte ned på oss, viste at hun var med. Teit, men en liten trøst. Forhåpentligvis vil det varme hjertet litt når dette dukker opp som et minne på Facebook om et år.

Når positivt ikke er positivt

Dette er på langt nær et rykende ferskt innlegg. Tvert imot har det lagt på vent siden bloggen var pur ung. Ventet på at jeg skulle bli modig nok til å dele. For ytterst få vet om dette. Når jeg har delt min historie om ufrivillige aborter, har jeg ikke vært helt ærlig. For historien endte ikke med minstemann. Og det er ikke 9 graviditeter og 3 barn. Det er 10/3. Vi har ikke to barn på gravstedet, lillesøster som snart skulle ha fylt 3 år ligger også der. Siden desember 2015 har jeg hatt dårlig samvittighet for å ha tiet om henne. Og jeg angrer bittert på at jeg aldri fortalte pappa om henne. Men jeg håper han har funnet ut av det selv nå.. For hun eksisterte i aller høyeste grad. Det gjorde også den lille som jeg fortsatt blødde ut restene av mens jeg fortalte deler av historien min på God morgen Norge. De teller, de også. Dessuten er det også et faktum at en positiv graviditetstest ikke er synonymt med pur lykke. Noen ganger er det faktisk stikk motsatt..

To røde streker lyser mot meg. I mange år var dette alt jeg ønsket meg. Hver måned dreide seg om akkurat dette. Pliktsex og testing. Måned etter måned. Skuffelser. Nedturer. Og graviditeter som ikke varte. Igjen og igjen. År etter år.

Og nå står jeg her og ser på denne testen som helst skulle vært negativ. Men det er den altså ikke. En positiv test skal være noe fint, men jeg kjenner ingen glede. Bare kaos. Skrekk. Sorg.

For vi fikk til slutt de barna vi ville ha. Huset er fullt. Bilen er full. Vi er ferdige. Og vi har vært gjennom dette før. Den gangen ønsket jeg barnet, jeg følte at vi kunne klare det. Mannen ville ikke. Time til abort ble bestilt, men jeg klarte ikke. Vi innstilte oss på at det ble et barn til. Så ordnet naturen opp. Etter 15 uker døde hun i magen min, som så mange av søsknene hennes før henne.

Jeg innfant meg med at det var en mening med det. En god stund ønsket jeg en ny graviditet, men tanken ble etterhvert fjernere og fjernere. Det er fint som det er. Det er best sånn. Jeg har slitt med å kvitte meg med babyutstyr, sånn i tilfelle. Men i det siste har også det snudd. Jeg har ikke lenger klart å se for meg flere barn, selv når minste har ymtet frempå om det. Visst hadde det vært fint med et lite nurk. Men nei! Tre barn er mer enn nok!

Graviditet er heller ikke synonymt med baby. Ikke for oss. Ikke med vår historie. Svangerskapet med minste var tøft, det gikk på helsa løs for oss begge. Det kunne ha gått galt. Og sjansen for at dette ender med at vi mister nok et barn i svangerskapet er høy. Jeg vet ikke om vi klarer å gå gjennom dette igjen. Jeg vet ikke om vi orker.

Jeg gir det et par dager og tester igjen. Håper at denne testen skal være svakere. At kroppen og naturen ordner opp. Det har skjedd utallige ganger før. Positive tester som blir svakere og svakere når jeg ikke ønsker det. Nå blir den sterkere. Ikke overraskende, kroppen taler sitt tydelige språk. Noe vokser i magen min. Noe som kan bli et barn. Jeg vet hva som står på spill. Jeg vet hvor fine barna våre blir. Men er det rettferdig ovenfor de vi har at de må dele oppmerksomhet med en til? Hva med minste som fortsatt nyter rollen som familiens baby, selv om han strengt tatt ikke er det lenger? Kanskje ville det ha vært fint for ham med et søsken på sin egen alder, eller kanskje er det best som det er nå. Og hva vil mannen si? Jeg er livredd for å fortelle ham dette. Sist runde er fortsatt friskt i minne. Det var så alt for tøft. Og han har mer enn nok annet å tenke på. Jeg kan ikke gjøre dette mot ham. Jeg hører ham plystre litt for seg selv, og bestemmer meg for å vente enda litt til. Jeg er ikke ung lenger, og jeg har en dårlig statistikk på svangerskap. Nå ønsker jeg meg plutselig det jeg var livredd for før, en blødning. Kanskje ordner likevel kroppen opp i løpet av noen dager som så mange ganger før.

Men jeg tror egentlig ikke det. Jeg tror dette blir et helvete. Jeg tror det blir snørr og tårer og knuste hjerter. Og jeg vet at det mest fornuftige er å fjerne det. Fjerne noe som vi før har kjempet så hardt for å få. Fjerne noe som har potensiale til å bli like fint som de barna vi har. Kroppen og hjertet skriker mot fornuften. Hva skal jeg gjøre?

Si gjerne at jeg er dum og uansvarlig som har satt meg selv og resten av familien i denne situasjonen. Men jeg trenger det ikke. Jeg vet det så alt for godt selv. Men ingenting annet enn sølibat er bombesikkert, med mindre du er jomfru Maria, da hjelper visst ikke det engang. En positiv test og de første tegnene til et nytt liv burde være pur glede. Eller i alle fall skrekkblandet fryd. At jeg ikke føler noe av dette får tårene til å trille. For jeg vil så gjerne, jeg vet hvilket mirakel dette er. Isteden står jeg midt i et umenneskelig valg. Å gi dette nye livet en sjanse eller velge det bort. Hva vil jeg angre mest?

Follow my blog with Bloglovin

Hvem ville du ha vært?

På denne dagen for 8 år siden kom en bitteliten jente stille til verden. For tredje gang på kort tid mistet vi et lite, etterlengtet liv. Vår verden var knust. Og enda visste vi ikke hvor mye verre det faktisk skulle bli før vi omsider begynte å klatre oppover igjen.

Denne dagen for 8 år siden var alt svart og vondt. Nok en gang var magen min så ufattelig tom. Nok en gang lå alt i ruiner, og vi måtte kjempe oss gjennom dagene. Holde oss oppe for barnas skyld. De to fine barna vi hadde hos oss, og som ikke ante hva som foregikk.

Mye har skjedd på disse 8 årene. Vi har lidd flere tap. Og en lillebror har kommet til. Den overveldende sorgen som vi følte på den gangen, den som var så skarp i kantene at den fikk hjertene våre til å verke og blø, er borte. Det var vanskelig å se for seg den gangen, men med tiden har disse kantene slipt seg runde. Hjertene blør ikke lenger, men kantene har likevel etterlatt seg arr som aldri går bort. Og det er egentlig godt. Godt å se at livet kan normalisere seg igjen selv etter stor sorg. Og godt at arrene er der som en evig påminnelse. At minnene ikke er vonde, men en naturlig del av historien vår.

Livet overskygger tapene, men innimellom lurer jeg likevel. Hvem hadde de vært? Hvordan hadde livet vært om vi ikke hadde mistet disse små? Hva om vi hadde hatt en liten jente her i stedet for lillebror? En tannløs andreklassing. Hadde du lignet på søsteren din, med lange, lyse lokker? Ville du likt å danse? Eller kanskje foretrukket fotball? Hva ville du ha likt å leke med? Ville du ha vært livlig eller innadvent? Pyntedukke eller tomboy?

Når tankene setter i gang, er spørsmålene mange. Og akkurat i dag er denne lille jenta veldig til stede i tankene mine. Samvittigheten gnager litt over at vi ikke får tent lys på graven i dag. Der hun ligger sammen med et eldre og et yngre søsken. I kveld skulle der ha vært et skinnende lys i mørket. Et bevis på at hun og de andre aldri blir glemt. Men med lillebror og mamma nede for telling forblir det mørkt der i dag. Det river litt ekstra i hjertet.

Men livet som er må likevel komme foran det som var. Eller det som kunne ha vært. En syk lillebror må prioriteres foran lystenning. Vi får heller tenne lys her hjemme i dag, for henne og de andre. I dag aller mest for henne. Hun som skulle ha fylt åtte til sommeren!

Follow my blog with Bloglovin

De tomme plassene

I dag var det første skoledag i enkelte deler av landet. Resten følger etter på mandag. Små, tannløse med for store sekker tviholder i trygge foreldrehender. Fulle av forventning og sikkert en del skrekkblandet fryd. Likeså for spente foreldre. Andre, som meg, ser atter en gang hvor store barna har blitt. Disse små som nettopp ble født, og i alle fall nettopp begynte på skolen. Plutselig er de blant de eldste barna på barneskolen. De har vært gjennom det ene skoleåret etter det andre. De har fått være med på små og store begivenheter gjennom disse årene, og de har lært og utviklet seg i rasende fart. Det har vært oppturer og nedturer. Det har vært nye venner, gamle venner og en og annen hjertesorg. Og vi har fått være med. Et privilegium uten like.

Det som er mindre synlig disse dagene, er alle plassene som står tomme. Tomme knagger i barnehagen, tomme pulter i klasserommet. De fleste ser ikke at de står tomme en gang. For disse knaggene og pultene er der jo egentlig ikke. De bare skulle ha vært der. I disse dager er det mange foreldre som ser med sorg og lengsel på små mennesker langs skoleveien. Som kjenner stikket i hjertet når de kjører forbi barnehagen. For akkurat der skulle deres barn også vært. Hoppende og dansende på vei til eller fra skolen. I vilter lek i barnehagen. Deres barn skulle også ha grått sine modige tårer med et fast grep om halsen deres ved morgenens barnehagelevering. De skulle også ha gått fra barnehagen med litt dårlig samvittighet, og senere på dagen bli møtt av en lykkelig liten kropp full av historier og gode klemmer.

De skulle også ha fulgt sin håpefulle til første skoledag. Fulle av følelser, men stødige og trygge for sin litt usikre førsteklassing. De skulle også ha sittet sammen med sitt lille skolebarn og hjulpet med lekser hver ettermiddag. De skulle også ha sett den eventyrlig raske utviklingen. Sett sin lille lære å lese, skrive og regne. Hente og levere. Følge til fritidsaktiviteter. Gå på danseoppvisninger. Heie på sidelinjen i vær og vind gjennom lange fotballsesonger. Tørke tårer, plastre sår. Gi omsorg og kjærlighet. Få løvetann fra en liten barnehånd, henge barnetegninger på kjøleskapet, pynte stua med skjeve vaser laget av små barnehender.

De skulle også kjent på den litt såre følelsen over at deres lille pode plutselig er stor. Nesten uavhengig. Stikker avgårde til første dag på ungdomsskolen. Første dag på videregående. Siste år på videregående og russetid. Deres “baby” skulle også ha reist avgårde til studier her eller der, kanskje ut i verden.

Men plassen til deres små har vært tom lenge. Det ble aldri noe barnehage, skole eller oppdagelsesreiser. Det ble ikke tårer og klemmer. Det ble ikke jul og bursdag. Det ble ikke sommerferier og vinterferier. Det ble med drømmen og minnet om det som skulle ha vært. Og innimellom, som ved disse milepælene, stikker det til. Det skulle vært mitt barn. Det skulle vært oss.

Så til deg, du mamma eller pappa der ute, du som kjenner at det stikker litt ekstra i hjertet i disse dager. Jeg ser deg. Jeg skjønner deg. Jeg føler med deg. Uansett om du har andre barn eller ikke, jeg vet at du ikke glemmer det som skulle ha vært. Og jeg håper noen rundt deg også husker. Jeg håper at noen nær deg kan gi deg en klem og nevne barnet ditt. Det barnet som ikke er synlig for andre men som for alltid lever i hjertet.

Ekstra varme tanker til deg som kjenner deg igjen her fra en mamma med en snart 7-klassing, 6-klassing og (heldigvis) fortsatt barnehagegutt, men som også kunne hatt en 3-klassing, en 2-klassing eller kanskje til og med fulgt en liten jente til sin første dag i 1. klasse i disse dager.

#ensomsorg #englemamma #knustedrømmer #tommeplasser

Kan dette trynet gjøre en forskjell?

Nok en gang må jeg klype meg selv litt i armen. Nok en gang slår det meg hvor langt jeg har kommet. For åtte år siden hadde jeg ristet så hardt på hodet at jeg hadde fått nakkesleng om noen hadde fortalt meg at jeg noen år senere skulle klare å snakke åpent om det å miste barn under svangerskapet. Det var tryggest å holde det for seg selv. Men tid og mye bearbeiding gjør noe med deg.

Denne gangen følte jeg bare overraskelse og glede da henvendelsen kom. Overrasket over at noen gidder å lese det jeg skriver og finner det verdt å formidle til et større publikum. Og glede for akkurat det samme. For at jeg får lov til å dele min historie, eller i alle fall deler av den. At jeg får lov til å snakke om de barna som aldri fikk komme til oss, og på en måte bekrefte at de har eksistert. At de har satt varige spor. Og håp om at noen kan finne hjelp eller trøst i mine opplevelser.

To dager etter hjemkomst fra USA og på dagen åtte år etter en av de verste dagene i mitt liv, dagen da jeg for første gang sjokkert satt og så på et perfekt, men livløst og bittelite barn på et grelt sykehusrom, fikk jeg nok en gang dele historien min. En hyggelig journalist og en behagelig fotograf satt i sofaen vår og lyttet til det jeg hadde å fortelle, tittet tålmodig på lekene til minstemann og takket meg til og med for åpenheten min. Og der det før føltes vanskelig å snakke om, renner det nå helt naturlig ut av munnen min. Det finnes ikke lenger ukomfortabelt å dele. Jeg gjør det med glede og et lite gram stolthet. For de bittesmå barna våre betydde noe. De betyr noe! De gir livet mitt en ekstra mening, og de har gjort meg sterkere enn jeg noen gang trodde jeg skulle bli. Samme hvor introvert jeg måtte være, er det overraskende enkelt å snakke med hvem som helst om dette temaet. Og det føles egentlig ganske godt! Er det en dag du skal lese VG, så er det i dag! Ja, for litt egenreklame må vel være lov?

Så får det heller være at jeg er desto mer ukomfortabel foran kamera. Der har jeg litt å lære. Selfies er en ting, men når en profesjonell fotograf plutselig står foran deg og du vet at hvem som helst i hele Norge potensielt kan se trynet ditt i avisa, da låser det seg litt. Stakkars mann, han hadde litt av en jobb. Og hvis bildet som åpner dagens artikkel er det beste som ble tatt, så bør jeg seriøst begynne å vurdere noen ansiktsløft og leksjoner i ansiktsuttrykk.

“Hjelp! Skal jeg smile? Være alvorlig? En mellomting? Å, hjeeelp! Jeg stivner!” (Foto: Brian Cliff Olguin)

Selv den dyktigste fotograf får problemer med dette trynet. Det er liksom ikke skapt for å være et ansikt utad. Men når temaet er å viktig så får man bruke det ansiktet man har og la det stå til.

Og jeg er så takknemlig for at VG skriver om dette temaet! Alle vet vel nå at dette er et tema jeg brenner for å få frem i lyset. Det angår mange, og fortjener mer oppmerksomhet. Det burde ikke være en så ensom sorg som det ofte er. Og for dem som opplever dette, spesielt om det skjer flere ganger, burde det være et mye bedre støttesystem.

En jordmor uttaler seg veldig positivt om hjelp og støtte underveis i denne artikkelen. Og det er fint. Forhåpentligvis er det sånn der hun jobber. Jeg registrerer at hun er ansatt på et sykehus langt unna meg. Min opplevelse er dessverre helt annerledes. Jeg har opplevd å måtte kjempe for både utredning og oppfølging under svangerskap. Og i en så sårbar situasjon er det ikke nødvendigvis så mye krefter til overs for sånne kamper. Jeg hadde heldigvis en mann som i stor grad tok kampene for meg. Det hjalp, men jeg følte likevel ofte at vi ikke fikk tilstrekkelig med hjelp og støtte. Jeg følte ofte at jeg ikke ble hørt, og at mine bønner om hjelp ofte nærmest ble latterliggjort. For jeg var jo ingen fagperson.

Å møte kvinner eller par i vår situasjon var kanskje dagligdags for de ansatte på poliklinikken, men for oss var det hele en stor livskrise. I tillegg til å føle at vi måtte kjempe for å bli hørt til enhver tid, måtte vi ofte også forholde oss til nye personer hver gang vi var innom sykehuset. Det hjalp litt i den perioden vi faktisk hadde én gynekolog å forholde oss til, hvor vi i alle fall ikke trengte å forklare hele situasjonen for hvert møte. Å ha et menneske å forholde seg til var betryggende, og burde kanskje være standard i sånne situasjoner. Jeg vet ikke om det var tilfeldig at det var en kvinnelig gynekolog som tok oss under vingene sine og kjempet noen små kamper for oss, før hun henviste oss videre til et sykehus og avdeling med mer ekspertise. Her var de en smule forundret over en del av behandlingen jeg hadde fått tidligere, og var også mye mer opptatt av TLC (tender, loving care). De ga meg en viss trygghet de første ukene med minstemann i magen, men så var jeg igjen overlatt til meg selv. Selv med min forhistorie var jeg ganske så på egenhånd fra uke 12 og til jeg begynte å få fysiske problemer på slutten av svangerskapet. Og selv her måtte vi kjempe for å bli tatt på alvor. Trygle om en ekstra ultralyd og vente på time. Dette svangerskapet kunne fort endt i en enda større katastrofe, da jeg rett og slett følte meg overhysterisk og lot være å si fra da minsten ble roligere og roligere i magen. Noe jeg selvfølgelig tar selvkritikk for, for jeg vet så inderlig godt at sånt skal tas på alvor. Men jeg hadde følt meg stemplet som hysterisk gravid over så lang tid, i alle disse svangerskapene som gikk galt, at jeg begynte å tro på det selv. Heldigvis ble det likevel etterhvert fanget opp at det ikke bare var jeg som slet fysisk i svangerskapet, at lillemann faktisk var i ferd med å gi opp der inne. Dermed endte det bra!

Det psykiske aspektet ved å miste barn under svangerskapet og i påfølgende svangerskap har det vært enda mindre fokus på. Mister du sent virker det som om der er et system som fanger deg opp, både for det sorgmessige og ved nye svangerskap. Mister du som meg i første og andre trimester så finnes det lite av sånt. Der er du mer prisgitt rutiner ved det sykehuset du får hjelp hos eller de menneskene du møter der. Jeg har ofte følt at jeg har vært på et samlebånd, selv når jeg har kommet inn for å føde barn som har dødd i magen. Jeg kaller det en fødsel. Fagpersonell ser det nok ikke sånn, men det oppleves sånn for de fleste. Kroppen får rier og støter ut foster og morkake. Det er en minifødsel, rett og slett. Igjen sikkert ganske så hverdagslig for dem som jobber på en gynekologisk avdeling, alt annet enn hverdagslig for dem som opplever det. Litt mer omsorg hadde ofte vært fint her. Jeg har opplevd begge deler, fra å bli overlatt til meg selv vegg i vegg og med deling av toalett med en nybakt familie, til trøst og omsorg av verdens nydeligste sykepleier. Sistnevnte er absolutt å foretrekke. Vi har møtt sykepleiere som rynker på nesen av at vi ønsker å se det lille barnet som vi allerede har knyttet oss til, og vi har heldigvis møtt dem som synes det er helt naturlig og har gitt oss all tid og ro i verden til akkurat dette. En av de fineste opplevelsene jeg har hatt var den gangen vi fikk besøk av sykehuspresten på rommet. Da følte jeg at det vi gikk gjennom virkelig betydde noe, at det ikke var “bare en spontanabort” men et virkelig tap på lik linje med andre dødsfall. Muligens noe å ta lærdom av. Det er liksom ikke helt det samme å gå fra avdelingen med tunge skritt, tom mage, et standard skriv om abort og muligens et telefonnummer til sosionom om du skulle trenge det. Og selvfølgelig den obligatoriske graviditetstesten som du skal ta om noen uker for å sjekke at alle rester av graviditeten er ute. Overlatt til deg selv der altså, ingen ekstra oppfølging.

Neglene mine var i alle fall fotogene denne dagen.. (Foto: Brian Cliff Olguin)

Jeg har sagt det før, og jeg sier det igjen: her er det store rom for forbedring! Det er neppe bare meg som sitter med følelsen av å ikke ha fått tilstrekkelig hjelp og omsorg. Min historie, eller mine historier, er langt fra unike. Jeg er kanskje bare en dråpe i havet, en bitteliten stemme, men jeg har et håp og et ønske om å kunne bidra til i alle fall noen små forandringer. Sånn at noen der ute kanskje vil føle seg bedre ivaretatt enn jeg ofte har gjort i en veldig sårbar og vond situasjon. Dette dere, dette er en kamp verdt å kjempe for! Og det skal jeg fortsette med!

#spontanabort #missedabortion #hjertesak #ansiktutad #kampsak #åpenhet #vg

Den ensomme sorgen

Et lykkelig svangerskap ble brått snudd til tragedie da legen et par dager tidligere ikke fant hjertelyd. En rutinekontroll før sommerferien ble til vårt aller største mareritt da vi for første gang fikk se ultralydbilder av et barn som lå så alt for stille i magen min. Sammenkrøllet og uten hjerteslag. 17 uker fikk vi kjenne på gleden av å vente vårt tredje barn før alt ble brutalt revet bort fra oss. Alle drømmer, alle planer. Lite ante vi den gangen, da verden vår raste sammen, at det bare var starten på et uendelig langt mareritt. At det bare var første gang av mange vi skulle gå gjennom dette.

Vi har kommet langt på disse åtte årene som har gått. Vi har kjempet. Vi har tapt. Vi har vunnet. Vi har blitt forandret for alltid. Og vi har blitt sterkere enn noensinne. Jeg har kommet til en plass jeg på ingen måte kunne se for meg for åtte år siden. Da all energi ble brukt til å holde hodet over vannet. Da jeg holdt det vonde mest for meg selv. Det siste året har jeg gjort ting jeg knapt kunne drømme om den gangen. Jeg har kommet lenger enn jeg noen gang trodde var mulig. Jeg har blitt et ansikt og en stemme for alle oss som opplever å miste barn i svangerskapet. Og akkurat i dag, åtte år etter at vi første gang opplevde det utenkelige, føler jeg at ringen ble sluttet. Det slo meg ikke umiddelbart da jeg i løpet av ferien ble kontaktet av en hyggelig journalist som ønsket å snakke med meg om dette temaet og vi avtalte å møtes på akkurat denne datoen. Først for et par uker siden datt det ned i hodet mitt. 23. juli! Det er jo Unes dato! Uansett om det var en tilfeldighet eller en mening med det, ingen dag i verden kunne vel passet bedre enn akkurat denne til å nok en gang dele historien min. Til å kaste lys på dette vonde, men viktige temaet. Til å forhåpentligvis kunne hjelpe noen der ute. Og ikke minst, til å ære de barna vi ikke fikk beholde. De som bare fikk leve en kort stund under hjertet, men for alltid inni det!

Et hjerteplaster og en grav med tre små storesøsken. Historien min er delt før, men jeg ønsker likevel å dele den igjen (og igjen).

Det finnes mange usynligheter i livet. Alle bærer på noe som folk flest ikke vet om. Min historie var usynlig lenge. Veldig få visste hva jeg bar på. Smilet som ble klistret på utenfor husets fire vegger skjulte en sorg som nesten var umulig å bære. Øynene smilte ikke på mange år.

I disse dager har det gått åtte år siden jeg fikk den vondeste og mest hjerteskjærende beskjed noensinne. Jeg har opplevd sorg før. Mange ganger. Som alle andre har jeg vært innom kjærlighetssorg av varierende grad. Jeg har mistet nær familie. Og jeg trodde jeg hadde opplevd det verste da jeg mistet min første kjærlighet og kjæreste venn til kreften. Men ingenting kan forberede deg på smerten og sorgen over å se et livløst barn på ultralydskjermen. Å høre legen si “beklager, her er det ikke liv lenger”. Fra total lykke til bunnløs sorg på sekunder. Det er som om hjertet blir revet rett ut av brystet. For ikke å snakke om smerten ved å måtte føde et dødt barn, helt perfekt, bare alt for lite. Tomheten etterpå. Det kan ikke beskrives.

Så klamrer du deg fast i håpet. Håpet om at du snart blir gravid på nytt. Håpet om at det da skal gå bra. Og den dagen en ny graviditet er et faktum, oppdager du at uskyldigheten og gleden over et svangerskap er borte. Det erstattes av redsel. Skrekk for at noe skal skje igjen. For de fleste som har opplevd å miste et barn under svangerskapet går det bra. Lynet slår gjerne ikke ned samme plass to ganger. Men for noen få uheldige gjør det faktisk det. Hos oss slo det ikke ned bare en gang. Det slo ned to, tre og til slutt ni ganger. Noen ganger tidlig i svangerskapet, med helt “vanlige og uproblematiske” spontanaborter. Men fire ganger kom vi over i andre trimester før hjertet til høyt ønskede og etterlengtede barn sluttet å slå. Fire ganger har jeg opplevd dette umenneskelige, å føde livløse barn. Jeg har holdt de små kroppene, kysset dem farvel. Tre av dem små jenter, den siste uviss. Jeg har selv satt dem i jorden på kirkegården, fordi dette føltes riktig for oss. De går inn i evigheten som navn og dato på en gravstein. Der er de, der kan jeg besøke dem.

Og de er i hjertet mitt. Alle som en. Alle datoer huskes. Termindato. Fødselsdato. Eller dødsdato. De er med meg hver eneste dag. For som det sies; små føtter setter dype spor. De aller dypeste faktisk.

Tre bluebonnets og ni forglemmegei, alle mine små er alltid med meg.

Disse årene har forandret meg. Til det bedre. Jeg har vært gjennom noe av det verste man kan oppleve. Jeg har vært fullstendig knekt, uten å vite hvordan jeg skulle reise meg igjen. Men jeg har reist meg. Hver gang. Jeg har kommet styrket ut av det. Jeg har lært meg å sette pris på det jeg har. At ingenting er en selvfølge. Livet er så skjørt, så skjørt. Ingenting kan tas for gitt. Jeg har lært så mye av disse små, usynlige barna.

En annen ting som har kommet ut av disse årene er lærdommen om hvor mange som faktisk opplever denne ensomme sorgen. For det er det den er. Ensom. Det er dessverre litt tabu. Det snakkes ikke så mye om det. Jeg gjorde heller ikke det da jeg sto midt i det. Først etter minstemann kom har jeg vært åpen om opplevelsene mine. Jeg orket ikke før. Orket ikke å være hun stakkars som bare mistet og mistet. Så når jeg ble spurt om vi ikke ønsket oss flere barn, tok jeg meg sammen, smilte og kom med standardfrasen “vi har nok med de to vi har”. Og det hadde vi forsåvidt. Men bak fasaden pågikk det en hard kamp..

Det trengs mer åpenhet om dette temaet. Det er mange som meg der ute. Og uansett om du mister en eller flere ganger, tidlig eller sent, så er det en stor sorg som påvirker veldig.

“Det var bra det skjedde så tidlig”. “Det er bare å prøve igjen”. “Det er naturens måte å ordne opp, det var nok noe galt uansett”. “Neste gang går det bra”.

Dette er bare noen av mange velmenende og forsøksvis trøstende ord man gjerne hører. Det krymper seg i meg. For uansett så er realiteten at man har mistet et etterlengtet barn. Man har mistet en livstid av drømmer. Man har mistet den første latteren, de første skrittene, bursdager, jul, første skoledag.. Man mister små armer rundt halsen og myke kinn. Og noen ganger hjelper det ikke å prøve igjen, noen opplever aldri å få et lite hjerteplaster. Og om man er heldig og får flere barn, kan det aldri erstatte det som ikke ble.

Vi var heldige. Da vi til slutt ga opp dukket hjerteplasteret vårt overraskende opp. Takknemligheten var og er enorm. Hver dag. Han tok vekk den verste smerten, limte sammen knuste hjerter. Bare arrene gjenstår. De svir litt innimellom, som nå som vi er midt inne i et “jubileum”. Jeg dyrker på ingen måte sorgen over dem vi har mistet, men jeg ønsker ikke å skjule at det har skjedd heller. Og når jeg hører om noen som opplever det samme, skjærer det i hjertet. Alt det vonde kommer tilbake som om det var i går, og hjertet mitt blør for dem som står midt oppe i det. Jeg får et enormt ønske om å hjelpe. Trøste. For jeg vet akkurat hvor hjerteskjærende det er. Om du som leser dette sitter med ferske sår, vit at det blir bedre med tiden. Vit at det er mange som deg der ute. Vit at alle følelsene du går gjennom er helt normale.


Vi gikk gjennom tre og et halvt år med helvete før vi var så heldige å oppleve en vellykket graviditet som resulterte i vår etterlengtede sistemann. Tre og et halvt år med sorg, smerte, tårer, legebesøk, gynekolog stoler, ultralyder og vonde turer til sykehus. Tre og er halvt år der det meste dreide seg om graviditet. Jeg har alltid ønsket meg tre barn, og nå har jeg tre her hos meg. Men jeg føler meg alltid rar når noen spør hvor mange barn jeg har. Det føles feil å si tre, men jeg gjør det for enkelhets skyld. På sett og vis har jeg 12. Et fotballag med en innbytter. De er alle en del av meg. Det er bare det at ni av dem er usynlige.

#spontanabort #missedabortion #svangerskap #barnløshet #tap #sorg #personlig #tabu #åpenhet

Når du mister det umistelige

I går leste jeg et debattinnlegg i Aftenposten som vekket enormt mange følelser i meg. Et personlig, sårt og viktig innlegg om hvor dårlig behandling man kan møte på i en allerede vond situasjon, nemlig det å miste et ufødt barn. 

Dette er dessverre ikke en unik opplevelse. Det er nok mange der ute som har opplevd noe av det samme. Som midt i en ekstremt sårbar tid opplever å ikke få hjelp og forståelse der man tror man skal få det. Dette er noe som bør frem i lyset, og som bør forbedres. Dette er rett og slett en av de tingene jeg ønsker å kjempe litt (eller mye) for, sammen med min allerede oppstartede kamp om større åpenhet rundt det å miste barn under svangerskapet.

Jeg sitter selv naturlig nok inne med veldig mange erfaringer rundt dette temaet, både gode og dårlige. Kanskje aller mest dårlige når jeg tenker meg om. Min historie om å miste barn under svangerskapet er lang og omfattende. Den begynte relativt uskyldig med en helt “ukomplisert og naturlig” spontanabort i uke 7, våren 2010. 8 år siden nå i mars faktisk. Dette var ille nok der og da, men viste seg å bare være toppen av isfjellet. Jeg gikk videre til å miste et barn i uke 17 samme sommer, og i de påfølgende 3 årene ble det flere spontanaborter og missed abortions (der fosteret dør men ikke støtes ut av livmoren) både i første og andre trimester. 9 ganger til sammen. 4 som måtte “fødes” på sykehuset. Jeg skriver det i anførselstegn, for det regnes ikke som dødfødsel før i uke 22. Før det kalles det senabort, men det er like fullt en fødsel av et dødt barn. Muligens en light-versjon, men fortsatt både smertefull og vanskelig på alle mulige måter. Når du kommer over i andre trimester er det et fullt utviklet lite barn som kommer ut. Ja, faktisk ser det ut som et lite menneske allerede før det. Tro meg, jeg vet..

Å gå gjennom dette er en stor sorg, uansett når i svangerskapet det skjer. Du mister et barn, ditt barn, gjerne høyt ønsket. Om du ikke har vært gjennom det før er det et enormt sjokk, og du aner ikke hva du går til. Da trenger du omsorg. Du trenger å bli sett og hørt. Du trenger tid, grundig informasjon og ordentlig oppfølging fra dem du møter i helsevesenet. Ofte skjer ikke det. Ofte føles det som om du er på et samlebånd. En ultralyd, et beklager, noen piller og et ark med informasjon. Akkurat som denne modige damen beskriver i sitt debattinnlegg.

Jeg har vært der. Jeg har møtt mange leger, gynekologer og sykepleiere med lite empati. Eller eventuelt lite tid til empati. Jeg har følt meg enda verre i en allerede umenneskelig situasjon. Jeg har fått mange unødvendige kommentarer og ovenfra-og ned-holdninger. Leger som ikke hører på det jeg har å si. Leger som selvfølgelig vet best. Men noen ganger vet kanskje mamma-intuisjonen best likevel. Og den har en tendens til å dukke opp med en gang spiren er på plass i magen. Du er umiddelbart i mammamodus. Før du plutselig, kanskje uten forvarsel, sitter igjen som en mamma uten barn. Med knust hjerte og tom mage. Jeg har grått mine modige tårer på foran mang en lege på stort sett alle rom på sykehusets gynekologiske poliklinikk. Jeg har prøvd å være sterk, men ofte knekt sammen i sorg og frustrasjon. Bare for å bli skysset ut med et hardt papirlommetørkle. Heldigvis har jeg også i noen få tilfeller grått av ren takknemlighet. For når noen plutselig ser deg oppi dette, tar seg tid til deg og kjemper for deg, så blir man så uendelig takknemlig. Og det i seg selv sier kanskje noe om hvordan det ligger an på sykehus der ute.

Jeg vil gjerne dele noen få av mine erfaringer gjennom mine år med habituell abort (som det kalles når du har mistet tre ganger eller mer).

Som kommentaren fra en gynekolog, som etter jeg hadde mistet noen ganger, midt i en veldig tøff tid hvor jeg tryglet om hjelp, rett og slett sa at jeg kanskje bare burde gi opp. Jeg gikk aldri tilbake til ham. Jeg mistet noen ganger til, men til slutt kom jo minstemann. Fordi vi aldri ga helt opp (bare nesten). Men den kommentaren sitter fortsatt ufattelig godt i minnet mitt.

Etter å ha mistet flere ganger fikk vi etterhvert utredning for habituell abort, uten at vi fikk noe svar på hvorfor det gikk galt gang på gang. Jeg har hele tiden hatt en teori, som jeg etter å ha delt min historie føler har blitt styrket enda mer. Jeg ba gjentatte ganger om å få den type undersøkelse som kunne avklare dette, men dette ble avvist gang på gang. Legene visste alltid bedre (og det er mulig de gjør det, jeg har ikke noen utdannelse innen dette, bare en magefølelse). Men i og med at de ikke fant noen åpenbar årsak og aldri brydde seg med å undersøke det jeg ba om, er frustrasjonen min den dag i dag stor over dette. Av og til burde kanskje leger lytte litt mer til pasientene. Heldigvis gikk det for oss bra den ene gangen i 2013, og dermed var tiden med jakt på årsak over. Likevel, jeg skulle fortsatt gjerne visst hvorfor vi mistet så mange.

Det sannsynligvis verste jeg opplevde gjennom disse årene, var en av de fire gangene jeg måtte inn og “føde” et barn som ikke lenger levde. Ikke bare var det lite omsorg og medfølelse fra de ansatte på avdelingen denne gangen, men jeg ble til alt overmål plassert i et rom vegg i vegg med et av familierommene som barselavdelingen hadde på den gynekologiske avdelingen. Jeg lå der med et ytterst etterlengtet barn som ikke lenger levde i magen min og hørte på gråten fra et nyfødt barn og pludringen til nybakte foreldre gjennom veggen. Og jeg skulle føde dette barnet i et bekken på toalettet som jeg delte med denne nybakte familien. Jeg har aldri, aldri vært så knekt som da. Det var så umenneskelig vondt at jeg rett og slett ikke har ord. Bare jeg tenker på det og skriver dette nå kjenner jeg det i hele kroppen, selv flere år etterpå. Heldigvis har jeg en mann som kan ordne opp, og jeg fikk etterhvert et annet rom i den andre enden av gangen. Ikke helt rent, men i alle fall langt unna nybakte familier. Jeg har vært innom gynekologisk avdeling for samme ærend etter dette, og har vært livredd for å oppleve det samme igjen. Dette har vi gitt klar beskjed om på poliklinikken på forhånd, og vi har vært heldige å unngå det etterpå. Jeg håper inderlig at jeg er den eneste som har opplevd dette, men det aner meg at jeg ikke er alene. Og jeg håper at disse familierommene ikke lenger ligger på denne gynekologiske avdelingen, så ingen andre må oppleve dette. For sånn hensynsløs, uverdig og uprofesjonell behandling burde ikke forekomme på norske sykehus, eller noen sykehus overhode.

Jeg kunne fortsatt å liste opp dårlige opplevelser, men dere skjønner nok poenget uten det. Akkurat nå orker jeg ikke å grave mer i disse erfaringene og følelsene. For det gjør noe med deg, som du ikke kan skjønne fullt ut før du har opplevd det selv. Men for dem som jevnlig møter mennesker i sånne situasjoner, så burde man kanskje åpne øynene litt og se at dette ikke er en hverdagslig opplevelse for dem som står i det. Det er et tap som sannsynligvis vil forandre dem for alltid. Noe de vil bære med seg resten av livet. Her er det et stort forbedringspotensiale!

Til slutt vil jeg bare dra frem en positiv opplevelse, for å illustrere hvordan jeg synes det burde ha vært. Den ene gangen jeg måtte inn og føde et dødt barn, traff vi på det som må være verdens beste sykepleier. Hun så, hun lyttet, hun trøstet og strøk meg på ryggen mens barnet kom ut. Jeg har truffet så uendelig mange sykepleiere i denne prosessen, og mange har vært flinke, men akkurat denne fantastiske damen var i en klasse for seg. Dette ble takket være henne en så utrolig fin og verdig stund midt oppi det triste. Hun ble så viktig for meg at hver gang jeg traff henne siden knakk jeg sammen i tårer. Det var alltid henne jeg håpte å treffe på. Standardfrasen min hver gang jeg så henne ble “jeg gråter ikke fordi jeg er trist, men fordi jeg er glad for å se deg”. Jeg følte meg alltid så trygg og ivaretatt når hun var der, for jeg visste at hun “kjempet” for meg. Hun var på min side. Hun visste akkurat hva jeg og vi trengte. Jeg vet også om andre som har vært borti henne som sier akkurat det samme. På samme tid møtte vi også en gynekolog som engasjerte seg litt ekstra i oss. Hun satte igang utredning og sørget for at vi kun trengte å forholde oss til henne, istedenfor å treffe på en ny gynekolog hver gang vi var på sykehuset. Da hun ikke kom noen vei, henviste hun oss også videre til et annet sykehus med mer ekspertise. I denne perioden følte vi oss litt ekstra ivaretatt. Man kan lure på om det var tilfeldig at begge disse to var kvinner, men det er en helt annen sak. Uansett så følte jeg meg for en stund sett og ivaretatt på mitt mest sårbare, og sånn dere, sånn skal det være!

Dette er den brutale virkeligheten. Dette er smerten og sorgen over å miste et barn. Uansett når i svangerskapet det skjer er det en traumatisk opplevelse. Det er like mye, om ikke mer psykisk vondt enn fysisk. Dette bør flere åpne øynene for, spesielt i helsevesenet. Og det vil jeg kjempe for!

 

#ufrivilligabort #missedabortion #habituellabort #helsevesen #empati #brannfakkel

Ut av komfortsonen

Se nøye på dette bildet. Sånn ser et menneske fullstendig ute av sin komfortsone ut. Ikke bare har man stått opp kl. 05 om morgenen, men man befinner seg også rett utenfor et TV-studio hvor det foregår en live TV-sending og vet at etter nyhetene er det en selv som sitter der inne. Ikke en situasjon jeg noen gang trodde jeg skulle befinne meg i. Helt surrealistisk.

Da jeg fikk forespørselen for et par uker siden var min umiddelbare reaksjon noe sånt som; dette gjør jeg ikke! Bare i mye sterkere ordelag. Det satt langt inne bare å svare på mailen. Men så visste jeg at dette måtte jeg gjøre. Selv om bare tanken på live TV skremte vettet av meg som både er introvert og sosialt klumsete, så var det en mulighet jeg ikke kunne la gå fra meg. Jeg kan fortsatt ikke fatte at de spurte meg, at de ville ha akkurat meg som gjest. Det er mange som kunne ha snakket om dette temaet, men de kontaktet altså lille meg. Lille, ubetydelige, kjedelige og ukjente meg. Da har jeg virkelig truffet med ordene mine. Og det er jeg så takknemlig for!

Og jeg er så glad for at jeg gjennomførte det! Alle vet vel nå at dette er en viktig sak for meg. Og det er uten tvil også en viktig sak for andre. Det er fint å kunne være en stemme og et ansikt utad. Men det var også viktig på et mye mer personlig plan. Ikke bare utfordret jeg meg selv og vant. Jeg snakket også for de barna vi har mistet. De er ikke helt usynlige lenger. I tillegg ser jeg nå at å få lov til og fortelle om dem og mine opplevelser og erfaringer også blir en slags terapi for meg. Det var jo dette jeg ønsket da jeg sto midt i det, å kunne snakke høyt og fritt. Jeg trodde bare aldri at det skulle nå så langt.

Jeg kan ikke beskrive hvor takknemlig jeg er for at jeg fikk denne muligheten. Selv om det betydde å gå langt utenfor min egen komfortsone så var det en opplevelse for livet. OK, så var jeg så nervøs at jeg knapt husker halvparten av det som skjedde i går morges. Heldigvis var mannen med i kulissene og husker for oss begge. For det var unektelig spesielt fra begynnelse til slutt. Fra den første mailen og hyggelige, betryggende samtaler med redaksjonen. Til å bli møtt i døra av en vakt som vet hva jeg heter. Komme opp og bli sminket og stylet (det var jo nesten høydepunktet, kunne gjort den biten hver dag) ved siden av medålesunderen John Arne Riise og vær-Isabella. Til å bli servert frokost og kaffe (som om jeg orket å spise på det tidspunktet) mens man så Wenche kokkelere på kjøkkenet. Få på mikrofon, se kjente ansikter virre rundt mens man sitter der i en ut-av-seg-selv-opplevelse. Det gikk litt rundt der en stund. Men jeg følte meg hele veien så ivaretatt av profesjonelle mennesker.

Og så var det plutselig min tur. Jeg følte meg så godt ivaretatt også av Vår Staude. Det var lett å snakke med henne. Det var fullstendig surrealistisk å følge etter henne inn i et kalkunduftende studio, men også på en rar måte helt naturlig å sitte der i sofaen og snakke med henne. En sofa som forøvrig ikke er laget for oss under 1.60..

I de minuttene jeg satt der sammen med henne glemte jeg faktisk både kameraene rundt meg og alle som potensielt satt og så på. Der og da var det Vår og jeg og min historie.

Var det deilig når kameraene rettet fokus mot kjøkkenet? Ja! Har jeg følt meg dum i etterkant? Absolutt ja! Men jeg er så utrolig glad for at jeg gjorde det!!!

Dette har gitt meg inspirasjon til å fortsette. Jeg er ikke ferdig. Det er fortsatt mye som er usagt. Mye som er ugjort. Jeg sitter med erfaringer som kan hjelpe andre. Jeg har opplevd ting som er mulig å forandre på, så andre slipper å oppleve det samme. Jeg vil bruke de vonde opplevelsene mine til å prøve og gjøre en forskjell. Gjøre det negative til noe positivt.

Bare ikke akkurat i dag. For nå er jeg fullstendig utladet og full av alle mulige følelser både på godt og vondt. I dag lar jeg Black Friday og alt annet flyte forbi og flater ut på sofaen mens jeg sender takknemlige tanker til alle dere som har støttet meg både før og etter gårsdagen. Jeg blir så rørt og setter sånn pris på alle gode ord, det betyr mer enn dere aner! Tusen, tusen takk!

Om du har lyst å se mine 10 minutter i rampelyset, så kan du finne det her.

Jeg kan ikke garantere for innholdet, da jeg selv fortsatt ikke har turt å trykke på play..

Nå vet jeg forøvrig at TV-sminke fungerer fint også dagen derpå..

#fotokjerringgjørtinghunikkekan #utavkomfortsonen #tv #livetv #tv2 #godmorgennorge #gmn #hjertesak #kampsak #ansiktutad #svangerskap #ufrivilligabort #spontanabort #missedabortion #utladet #takknemlig #takk #ikkeferdig #nyeplaner #sehvasomskjer