Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal starte dette innlegget. De siste dagene har jeg klikket meg inn på et utkast som bare hadde overskrift utallige ganger, men det har forblitt blankt. Fordi jeg ikke visste helt hva det skulle inneholde eller hvordan jeg skulle formulere meg. Et svada hverdagsinnlegg går fort å skrive. Kvaliteten er deretter. Det er egentlig ikke hverdagsblogger jeg er. Jeg trives best når jeg kan skrive innlegg med mer mening. Men det krever mer tid. Mer engasjement. Dette innlegget ligger det mye engasjement bak. Og jeg har brukt mye tid på det i form av å stirre på et blankt innlegg. Likevel har det satt langt inne. Og jeg innser at jeg bare må skrive og la det stå til.

Har du fulgt meg en stund eller har lest deg bakover i bloggen, vet du at jeg har hatt tøffe tak i livet. Ja, det ligger jo litt i beskrivelsen av bloggen også. Et av ordene jeg bruker er «englemamma». Jeg har altså mistet barn. Flere barn. I Oslo har vi en grav hvor det ligger tre små som vi mistet mellom uke 13 og 17 i svangerskapet. På vår lokale gravlund ligger Megan, som kom stille til verden i uke 24 for snart to år siden. Ja, faktisk ligger hun ikke helt alene, for nok en liten som forsvant for oss i uke 11 ligger der sammen med henne. Den lille som vi mistet under en helt vanlig spontanabort, og som vi ikke helt visste hva vi skulle gjøre med. Da vi plutselig fikk vårt helt eget gravsted, var det liksom der den hørte hjemme, den lille som jeg i sin tid ikke klarte å skylle ned i do. Den var jo fiks ferdig med fingre, tær og alt. Bare bitteliten.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Men nok om det, nå roter jeg meg bort. Poenget er at jeg har mistet flere barn under svangerskapet i løpet av en ni års periode, mellom 2010 og 2019. Enda flere enn dem som vi har gravlagt. I 2013 opplevde vi heldigvis å få et levende barn, en lillebror til våre to eldste som kom til verden før marerittårene. Bare for å poengtere at det ikke har vært bare sorg. Men i løpet av disse årene har jeg rukket å bli selvutnevnt ekspert på spontanabort, missed abortion og dødfødsel. Ikke en tittel jeg ønsket meg akkurat, men nå er det sånn. Jeg kan mye om både selve gangen i det og ikke minst om alle mulige følelser som følger med. Og jeg har hele tiden hatt et brennende ønske om å hjelpe andre i samme situasjon. Derfor har jeg de siste årene valgt å være åpen om det som har skjedd, etter å ha holdt det for meg selv de første årene. Jeg fant ut at det var terapi i å dele. Jeg fant både styrke og trøst i det. Jeg har skrevet mye om følelsene rundt det å miste barn under svangerskapet. Jeg har til og med klart å være bittelitt offentlig åpen om det. Sånn virkelig media-offentlig, både i skriftlig presse og på TV. Sistnevnte er nok ikke helt min greie tror jeg. Jeg har i alle fall fortsatt ikke klart å se på det selv, over tre år etter. Men jeg er likevel glad for at jeg turte å stille opp.

Ønsker du å lese litt mer om min historie kan du finne det her:

https://fotokjerring.blogg.no/category/ufrivillig-abort

https://fotokjerring.blogg.no/category/dodfodsel

Men dette innlegget handler ikke egentlig om meg. Ikke om det jeg har opplevd eller gjort. Det handler mer om at jeg vet at mange andre opplever det samme. Og at jeg vet at det kan være både vanskelig og tøft å snakke om. Og hvor vanskelig det er om, eller kanskje heller når, de rundt deg ikke forstår. For det vil man oppleve. Har man ikke opplevd det selv, er det vanskelig å forstå alle følelser man går gjennom i etterkant av en sånn opplevelse. Det finnes selvfølgelig fagpersoner, men med mindre de har egen erfaring så blir det ikke helt det samme som å snakke med noen som har gått i lignende sko før deg. Jeg har ingen utdannelse innen sinnets kriker og kroker, men jeg er som nevnt selvutnevnt ekspert på akkurat dette området. Jeg har jobbet meg gjennom sorgen gang på gang, den aller tyngste sorgen helt til slutt. Jeg har kommet sterkere ut på den andre siden, og jeg ser at jeg har erfaringen til å være en støttende samtalepartner for andre. Jeg kunne kanskje meldt meg som likepersonstøtte gjennom LUB, noe jeg selv har benyttet meg av, men jeg har mer lyst til å gå mine egne veier. For det er ikke alle som tar kontakt med sånne organisasjoner. Kanskje spesielt om tapet kommer tidlig i svangerskapet, selv om det kan være like tøft som en dødfødsel senere i svangerskapet.

Derfor ønsker jeg å tilby litt av min tid og min erfaring. Jeg ønsker å kunne være en støttende samtalepartner i mørke stunder. Et medmenneske. En som kan dele erfaringer og kanskje gi litt håp om lysere tider. For jeg vet at når det er som mørkest er det vanskelig å se lyset som venter der fremme.

Så, jeg hopper i det. Trenger du noen å snakke med, ta gjerne kontakt med meg. Helt uforpliktende. Helt kostnadsfritt.

Du kan finne meg gjennom Messenger-funksjonen på Facebook-siden min.

Om du heller foretrekker å sende mail, så skriv noen ord til [email protected], så tar vi det derfra. Veien blir til mens vi går.

Jeg ser frem til å høre fra akkurat deg!

Det sies ofte at vi foreldre som lever med tapet av et eller flere barn er så sterke. Jeg har hørt det selv flere ganger. «Du er så sterk!» «Du er så sterk som deler!» Tusen takk, men er jeg egentlig det da?

Skjuler det seg en sterk kvinne bak dette blasse og småslitne ansiktet?

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Å dele min historie handler ikke om styrke. Jeg føler det i alle fall ikke sånn. Det handler om å synliggjøre. Det handler om å minnes. Det handler om å gi de små som ikke er hos oss et slags liv gjennom ord. Og det handler om terapi. Det hjelper ofte å skrive og å dele.

Jeg skjønner hva man mener når man sier at vi eller jeg er sterke. Og jeg setter pris på det, jeg vet det er godt ment. Men det å leve videre etter å ha mistet et barn handler ikke nødvendigvis om styrke. Ja, man må reise seg igjen, klatre opp fra bunnløse daler. Men hvilket valg har man egentlig? Man kan så klart legge seg ned og rulle rundt i sin egen sorg og fortvilelse. Og det er det slett ikke umulig at jeg hadde gjort om jeg ikke hadde de to eldste barna å leve for da marerittet vårt startet for snart ti år siden. Og om vi ikke hadde hatt våre tre fine da vi mistet Megan i fjor. Om jeg virkelig innehar noe styrke, så er det barna våre som har gitt meg det.

Man kan selvfølgelig også gi opp livet helt. Følge etter dem man har mistet. Tanken kan kanskje virke forlokkende, spesielt hvis det er sant at man møtes igjen en annen plass. Jeg håper det er sånn, og trodde lenge på det etter opplevelser jeg hadde da pappa lå på dødsleiet. Tenk så fint det hadde vært! Men mesteparten av tiden tenker jeg at døden bare er mørke. Slutt. Finito. The end. Tenk så fint om jeg tar feil. Jeg er derimot ikke på langt nær klar til å finne det ut enda.

Dette er en så fantastisk fin tanke! Det er lov å håpe..

Jeg skal ikke lyve. Jeg har innimellom vært så langt nede at jeg har tenkt at det kanskje ville være det beste både for meg og dem rundt meg. Jeg har tenkt på hvordan det ville være å bare gå ut i veien foran den traileren. Falle ned fra en høy plass eller bare sovne inn etter å ha tømt et pilleglass. Men det har bare vært flyktige tanker midt i desperasjonen. Jeg har det på ingen måte i meg. Jeg er for glad i livet tross alt. Jeg har mye å leve for. Og det hadde i alle fall ikke vært det beste for dem rundt meg. Jeg kunne aldri forlatt dem sånn. Jeg vil ikke forlate dem, jeg blir rett og slett kvalm av tanken på å en gang dø fra barna mine. Nest etter å miste dem så er det kanskje min største skrekk.

Så hva står vi da igjen med? Å leve videre og prøve å gjøre det beste ut av det. Som jeg har sagt før; en fot foran den andre, en dag om gangen. Noen dager er mørke, noen er atskillig lysere. De du har mistet er alltid med, men det er etterhvert ikke like rått. I dag fikk jeg en påminnelse på Facebook om at det har gått ni år siden vi mistet en av de små jentene våre. For noen år siden hadde jeg ikke trengt en sånn påminnelse for denne datoen, men nå hadde jeg kanskje gått gjennom hele dagen uten å komme på at dette egentlig er en litt spesiell dato.

Sorgen over Megan er fortsatt litt ferskere og råere, og dessuten litt annerledes fordi jeg var mye lenger ut i svangerskapet da vi mistet henne. Men også her merker jeg forandringer. En god stund etter at vi mistet henne kjente jeg på det hver torsdag og lørdag. Nå var det gått enda en uke siden vi fikk den fryktelige beskjeden, og enda en uke siden hun ble født. Det samme med den 6. og 8. dagen i hver måned. Nå er disse dagene som alle andre dager. Jeg er dog noe usikker på om jeg noensinne vil klare å glemme eller rett og slett hoppe over datoene 6. og 8. juni, i alle fall ikke sistnevnte, på samme måte som jeg nå altså gjør med 29. januar. Når jeg tenker meg om, så får jeg litt dårlig samvittighet for den der. Må nok bli en tur til gravstedet i Oslo, som heller ikke besøkes like flittig som før.

Men sånn er det altså. Livet går videre, og de fleste av oss velger å henge med. Det gjør oss på ingen måte sterkere enn dem som tar andre valg. Og det blir på ingen måte som før, noe vil alltid mangle. Men vi fungerer etterhvert nesten som før. Vi smiler, vi ler, vi gråter. Vi kjenner på glede, lykke, sorg og savn om hverandre. Vi har en ekstra ballast som de som ikke har opplevd å miste et barn ikke har. Og akkurat det kan dere prise dere lykkelige for, at dere ikke bærer på den. At dere ikke vet eller forstår. Men gjør det oss til sterkere mennesker enn andre? Det er jeg usikker på. Jeg kjenner meg i alle fall oftere svak enn sterk. Jeg gjør bare det jeg må. Lever videre. Gjør mitt beste for de tre miraklene jeg har i livet mitt, og finner som sagt det jeg har av styrke i dem.

Hva skal jeg ellers gjøre? Hva hadde du gjort? Hvilken av disse veiene hadde du gått? Sannsynligvis akkurat den samme.

Dette er et innlegg jeg har tenkt på å skrive lenge, men jeg har ikke helt visst hvordan. Jeg har vært redd for å støte noen. Kanskje fornærme noen. For det er på ingen måte sånn ment. Og dette er ikke et ukjent tema for oss som har opplevd å miste noen, kanskje spesielt oss som har mistet barn under svangerskapet. Jeg vet godt at jeg ikke er alene om disse følelsene, selv om det likevel føles ganske ensomt. I dag er jeg så full av tanker og følelser at det kanskje vil gjøre meg godt å dele litt av det aller innerste og såreste.

Jeg føler ofte at sorgen over de barna vi har mistet, og kanskje spesielt Megan, er en veldig ensom sorg. Jeg trodde kanskje det ville bli litt annerledes med Megan, men sorgen føles også nå veldig ensom å bære. Faktum er at jeg egentlig ikke har noen å dele den med, selv ikke mannen. Jeg vet at vi håndterer ting på forskjellige måter, sånn har det alltid vært. Og jeg aksepterer det. Men det kan være tøft. Jeg har heller ikke noen andre å dele tanker og følelser rundt dette med, så på et vis er det skriving som blir min terapi. Det er sannsynligvis delvis min egen feil, for jeg vil helst unngå å belemre mennesker rundt meg med min sorg. Jeg tror at noen hadde vært villige til å lytte om jeg kom for å snakke, men samtidig er det et litt vanskelig skritt å ta. Andre derimot ville ha feid det vekk, avledet meg. Kanskje ikke fordi de ikke bryr seg, men fordi de selv synes det er vanskelig. Jeg har absolutt en forståelse for det. Det er et vanskelig tema. Det er en vanskelig situasjon. Men for meg er det realiteten. Å tie det ihjel forandrer ingenting. Faktisk er det verre. Det får meg til å føle at barna våre, ikke minst Megan, er glemt. At hun ikke betydde noe. At hun ikke eksisterte. Nei, hun levde aldri på utsiden, men i 24 uker var hun en del av meg. I 24 uker var hun en del av fremtidsplanene våre. Hun var en datter. En søster. Et barnebarn. En niese. En kusine. Hun var! Og hun vil alltid være en del av vår familie. Derfor inkluderer vi henne også litt i hverdagen vår. Noen synes kanskje det er rart. Noen synes kanskje jeg dyrker sorgen. Men det handler på ingen måte om det. Når jeg har minneboksen hennes sammen med minnene fra de andre barnas babytid, og når jeg har bilde av henne ved siden av babybildene til de tre andre over TVen, så handler det ikke om sorg. Det handler om å minnes det gode. Gleden over det lille livet hun hadde. Det handler om at hun hører til, som en naturlig del av familien. Og jeg vet at det høres makabert ut, å ha et bilde av et dødt, lite barn på stua. Jeg skjønner at noen kan reagere. Men jeg synes også det er sårt når alle som kommer inn til oss holder blikket langt vekke fra den hyllen. Når kun et eneste menneske har gått bort og tittet og sagt at hun er fin. Og igjen, om noen føler seg truffet, så er det ikke ment som kritikk. Kun en slags forklaring. Eller et hjertesukk om du vil. For som sagt – jeg forstår, men det er sårt. Og for at det skal være sagt, bildet står absolutt ikke der for å prakke det på noen. Det står der kun fordi det føles riktig. Vi tenker knapt over det. Jeg har tatt det bort en gang, da vi hadde vennegruppe for førsteklassingen. Da var jeg redd for å støte barn og foreldre, samtidig som jeg ikke ville ha stempelet “hun som har mistet et barn” på meg. Men herregud så feil det føltes å fjerne sporene av henne!

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Jeg skjønner at alle håndterer sorg på forskjellige måter. Jeg skjønner at man er usikker på hva man skal gjøre eller hva man skal si. Og jeg skjønner at når tiden går så tenker man ikke så mye over det lenger. Men vi lever fortsatt med det hver eneste dag. Den som har mistet noen er på ingen måte ferdig med sorgen når begravelsen er over. Ikke etter en måned eller seks. Ikke engang etter det første året. Man lærer seg å leve med det, men der vil alltid være en sorg og et savn etter den som er borte. Og det tror jeg er viktig at de som står rundt ikke glemmer. Som overskriften sier, taushet er ikke alltid gull. For all del, jeg har vært der selv. I møte med sørgende, uten å vite hva man skal si. Jeg skjønner godt at det kan være lettere å snu seg bort. Kanskje til og med gå over på den andre siden av gaten og late som ingenting. Men jeg vet også at stillhet ofte forsterker sorgen. At selv om det ikke menes vondt, så kan det føles som en avvisning. Jeg tror de fleste er usikre i en sånn setting. Redde for å rippe opp i vonde følelser. Man tror kanskje at den som er i sorg ikke ønsker å snakke om det. Men min erfaring tilsier at de fleste faktisk vil det. For min del betyr det enormt mye de gangene noen faktisk spør. Sånn på ordentlig. Ikke et “hvordan går det” med forventning om “bra” til svar. Men når noen oppriktig mener det og er forberedt på et ærlig svar. Det betyr ikke at alt kommer veltende ut av meg. Jeg trenger ikke å snakke i timesvis og i detalj. Men bare det at noen fortsatt husker og bryr seg. At noen skjønner at jeg fortsatt lever med det. At noen husker at Megan eksisterte. At noen tør. Det er ikke sånn at jeg bryter sammen om noen nevner navnet hennes. Tvert imot, om noen gjør det så synger hjertet mitt. Megan! Noen bruker navnet hennes! Hun var! Hun er! Det skal ikke så mye til før jeg føler meg litt mindre alene. Det sies at sorgen blir mindre av å deles, og på sett og vis kan jeg kjenne meg igjen i det. Mindre blir den nok ikke, men kanskje litt lettere å bære.

Akkurat nå har jeg det tøft. Snart vet jeg kanskje hvorfor Megan døde. Jeg vet ikke helt om jeg vil vite, men svarene kommer uansett. Samtidig skulle vi ha gått inn i vår første advents- og juletid som en familie på seks. Jeg merker oftere og tydeligere at hun ikke er her. Kjenner på tomrommet hun etterlot seg uten å i det hele tatt ha vært her. Og jeg føler meg alene. Selv i selskap med andre. Jeg tar ofte på meg en maske. Smerten i hjertet er det ingen som ser. Megan nevnes stort sett aldri. For oss, og kanskje aller mest for meg, blir ikke dette en vanlig jul. Det kommer til å se sånn ut, men innsiden ville ha vist noe annet. Jeg aksepterer og respekterer at de fleste rundt meg foretrekker taushet, men det gjør meg også trist. For jeg trenger å føle at Megan ikke er glemt. Jeg trenger å føle at noen skjønner at jeg har det tøft. Jeg trenger at noen tør å snakke om det. Jeg savner å kunne dele henne med noen. Og for å være ærlig, akkurat i dag, så kunne jeg rett og slett trengt en varm, ærlig og ektefølt klem.

I oktober begynte telefonen å ringe. Føre var ante jeg uråd da jeg så det ukjente nummeret og unnlot å svare. Et kjapt søk viste at jeg hadde rett, her skulle det selges. Nummeret fortsatte å ringe jevnlig frem til jeg blokkerte det. På samme tid dukket det opp gratulasjonsmail fra samme aktør.

Og i dag dumpet dette ned i postkassen min.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Iherdige er de i alle fall, det skal de ha. Det eneste som står igjen nå er at noen ringer på døren og står der med velkomst-pakken i hendene, gjerne blomster, fanfare og alt som hører med slike begivenheter i tillegg. Selvfølgelig vet de ikke hva som har skjedd. De går bare ut fra terminen jeg meldte inn på en graviditets-app. Så jeg kan for så vidt også takke meg selv for disse ubehagelige påminnelsene. Fullt klar over den. Men likevel. Ikke alle svangerskap ender med en levende baby. For noen av oss føles disse salgsforsøkene som en hel boks salt i såret.

Jeg skulle ønske jeg hadde hatt guts til å svare før jeg blokkerte telefonselger-nummeret.

«Gratulerer med den nye verdensborgeren, vi vil gjerne tilby en bokpakke til deg og det lille vidunderet ditt!»

«Takk, men jeg kommer nok ikke til å sitte ved gravsteinen hennes og lese for henne. Hun døde nemlig!»

Det hadde kanskje vært litt slemt og brutalt, men de hadde sannsynligvis strøket meg fra registeret sitt i etterkant..

Nei, jeg skal ikke tigge om penger i dag også. I dag vil jeg bare be dere om en aldri så liten tjeneste. Liten, men med stor betydning.

For akkurat i dag, 15. oktober, markeres minnedagen for barn som døde i mors liv, under fødsel eller tidlig i livet over hele verden. For dere som ikke er så involvert i dette som meg, så vil jeg bare si at jeg i løpet av de siste årene stadig har blitt overrasket over hvor mange som faktisk er berørt av dette. For man hører ikke så mye om det, i alle fall ikke før man står i det selv. Bare siden i sommer har jeg rett og slett fått bakoversveis av hvor mange som opplever dødfødsel. Og det kommer stadig nye til.

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Akkurat på denne dagen, lyser flere bygninger og lignende rundt i verden rosa og blått for å markere minnedagen. En ide for Norge kanskje? Tenk dere slottet i rosa og blått for en kveld. Man kan jo drømme. Det som er langt mer utbredt, er det å tenne lys denne kvelden. Rundt om i Norge arrangerer LUB lystenning. I Oslo gjør også Georgs gave det samme. Jeg får dessverre ikke vært med på noen av dem i kveld, men i Hydroparken kommer denne lykten til å tennes på våre vegne.

Tusen takk til Georgs gave!

Vi skal tenne lys for våre små på to gravsted. Det er nesten litt sykt å tenke på, men det er den brutale realiteten som egentlig har blitt en vane. To gravsted, fire barn. For aller første gang skal vi på minnedagen i år tenne lys både for de tre som er i Oslo og på graven til Megan her hjemme. I tillegg skal jeg som mange andre verden over, tenne levende lys her hjemme klokken 19. På denne måten går det en slags bølge av lys over verden, for alle disse små som er så høyt elsket og savnet.

Mitt ønske til deg som leser dette, er at du gjør det samme. Tenn et lys i kveld klokken 19 (eller om du befinner deg et annet sted i verden, klokken 19 din tid). Tenn et lys for alle små engler. Og om det ikke er alt for mye å be om, tenn et lys for Megan min. Hun som var og alltid skulle være mitt lys i mørket.

Dette er et av lysene som vil brenne hjemme hos oss. “Megan-lyset” som brant for henne og som vi fikk med oss etter vår lille, private minnestund i kapellet før begravelsen.

Og hvis du nå tar oppfordringen min, kan jeg be deg om en liten tjeneste til? Kan du være så snill å ta et bilde av ditt tente lys og dele det med meg på min Facebook-side? Det hadde varmet så godt i mitt ellers så brustne hjerte.

Du tror det kanskje, men jeg skriver ikke om Megan for å få oppmerksomhet. Ikke for å få likes eller høyere lesertall. Det selv om jeg har oppdaget at graviditet og personlig tragedie drar flere lesere, noe som egentlig bare gjør meg trist.

Jeg skriver ikke for å få medlidenhet, selv om jeg selvfølgelig setter stor pris på ektefølt medfølelse. Jeg er livredd for å bli sett på som hun tragiske. Hun som har mistet så mange barn under graviditeten. Hun som mistet barnet sitt. Jeg er livredd for sånne blikk, sånne som sier «stakkars deg». Dette er faktisk grunnen til at jeg ikke åpnet meg om alle tapene våre før minstemann var på vei. Fordi jeg ikke ønsket at folk skulle synes synd på meg. Fordi jeg ikke ønsket å bli stemplet som den tragiske. Det er ikke den jeg er. Og litt fordi ingen trengte å vite at vi ønsket oss et barn til. Det var bedre å skjule seg bak at to var nok.

Nå er det ingenting å skjule lenger. Ikke dermed sagt at jeg utleverer alt. Men tapet av Megan er relativt offentlig. Og det er greit. Jeg hadde aldri i verden klart å skjule det uansett. Det hadde bare gjort det hele verre. For jeg vil ikke skjule henne. Jeg vil ikke at hun skal glemmes. Jeg er livredd for akkurat det. Gjennom ordene mine sørger jeg i alle fall for at noen husker henne – håper jeg.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Akkurat nå skriver jeg kanskje mest for terapiens skyld. Etter torsdagens innlegg åpnet jeg faktisk de fryktede kranene helt. Det var ikke spesielt pent.

Dette ansiktet hadde sminket seg, som jeg gjør hver dag nå, kanskje fordi det er lettere å la vær å gråte da. Men etterhvert var både det og jeg helt utgrått. Aldri har sminke vært mer bortkastet.

Samtidig fikk verden denne usannheten – et menneske som nøt sommerkvelden. Et bevis på hvor mye sosiale medier faktisk kan lyge.

Og akkurat som jeg skrev, så var det faktisk litt forløsende å gråte. Litt av den store klumpen i brystet forsvant sammen med tårene. Men bare litt. Og bare for en liten stund. Helgen har vært lang og tung. Tårene har blitt mange. Og jeg er garantert ikke ferdig enda. Klumpen i brystet har tydeligvis evnen til å vokse til tross for iherdige forsøk på å gråte den langt pokker i vold.

Noe av grunnen til at jeg skriver er nok for at utenforstående skal forstå bare bittelitt. At å miste et barn er noe av, om ikke det aller verste, man kan oppleve. At det påvirker absolutt alt. At det aldri egentlig går over. At det er rått og brutalt. Men også at det ikke er skummelt. At det er greit å snakke om det. At vi som går gjennom det uansett aldri glemmer, og setter pris på at barnet eller barna vi mistet huskes. Dette temaet bør nok «avmystifiseres» litt. For jeg vet at det er mange som meg der ute.

Jeg og de fleste andre som har opplevd dette setter pris på at utenforstående engasjerer seg. Spør hvordan det går, og om svaret er halvhjertet og vagt, spør hvordan det egentlig går. Spør om barnet vårt. Spør om hva som skjedde. Spør om vi har bilder som de kan få se. Og gi en klem. Noe av det beste som har skjedd meg i løpet av disse to månedene er faktisk nettopp det. En uventet klem. At noen faktisk tør å anerkjenne det som har skjedd. At noen gråter med deg, eller til og med gråter selv om du ikke gjør det. Så enkelt men så vanskelig på samme tid.

En annen og veldig viktig grunn til at jeg skriver og deler om dette temaet, er ønsket om å hjelpe andre. Et brennende ønske som jeg har hatt siden vårt første tap for ni år siden. Det ønsket er ikke akkurat mindre nå. Jeg vet at jeg sitter på mye erfaring. Strengt tatt mye erfaring som jeg helst hadde vært foruten, men like fullt ekstremt mye erfaring. Jeg vet alt for mye om å miste barn i svangerskapet, både det fysiske og det psykiske. Jeg vet alt for mye om reaksjonene som kommer etterpå. Om utfordringene man ofte møter på veien, være det seg i parforhold, i forhold til andre eller i forhold til deg selv og din egen kropp. Jeg vet mye om ønsket om og prøving på ny graviditet, og om hvor tøft det kan være. Jeg vet mye om hvilke rettigheter man har etter å ha mistet et barn, og jeg vet mye om hvilke behov man kan ha i ettertid. Jeg vet også mye om hvordan pårørende kan hjelpe, og hvordan man ikke bør møte mennesker i sorg. Jeg vet at jeg har verktøyet til å kunne hjelpe andre som har opplevd det samme som meg, og aller helst skulle jeg ønske at jeg kunne leve av å gjøre nettopp det. Men uten den formelle utdanningen, er i alle fall akkurat nå, bloggen den eneste måten jeg kan nå ut og kanskje hjelpe noen på. Ordene jeg skriver er alt jeg har på nåværende tidspunkt. Men jeg håper at jeg en dag kan ha enda mer enn ord å bidra med.

“Well the sky is finally open, the rain and wind stopped blowin’
But you’re stuck out in the same old storm again
You hold tight to your umbrella, darlin’ I’m just tryin’ to tell ya
That there’s always been a rainbow hangin’ over your head”

De siste par døgnene har vært tøffe. Veldig tøffe. Det ble for mye for meg å være uten mannen mesteparten av helgen, og enda verre å oppdage at han etter ferien har blitt satt på en turnus der han jobber nesten konstant i to uker. Litt overtid hadde jeg regnet med, men også noen dager da vi kunne fokusere på oss. For det er som nevnt før ikke sånn at vi er tilbake til normalen fordi vi har vært på ferie. Det er egentlig tøffere nå. For realiteten er at vi er en familie i kaos. Eller til og med en slags krise. Vi famler rundt i blinde og prøver å finne fotfestet. Noen ganger går det bra. Andre ganger snubler vi. Eller til og med går rett på trynet. Der havnet jeg i går. Og da er det fort gjort at resten går med i dragsuget. Og det blir beintøft. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre eller hvor jeg skal gjøre av meg. I går pakket jeg kofferten. Rett og slett. Fortvilelsen jeg følte på kan ikke beskrives en gang. Samtidig er det så uforutsigbart. Små bagateller kan utløse store skred, uten at jeg er i stand til å kontrollere det. Sorg er utvilsomt kompliserte og slitsomme greier.

I dag har jeg klart meg litt bedre, til tross for at dagen lett kunne ha utløst nye, store svingninger.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Jeg kan ikke fatte at det har gått ni år siden vi mistet vår første, lille engel. Enda sårere er det at vi nå har to gravsted å stelle. Det skulle ikke ha vært sånn. Jeg skulle vagget ned for å tenne lys på graven i Oslo i dag.

Isteden tok vi veien derfra for å plante på graven til Megan her hjemme. Her skal det forhåpentligvis bli veldig fint etterhvert.

Det føles godt å kunne gjøre dette for henne. Vel og merke gjør jeg det kanskje mer for meg selv..

I dag ble også kontrastene mellom de to gravstedene veldig tydelige. I Oslo ligger motorveien rett ved, og bilene suser forbi.

På vår lokale kirkegård hersker ro og fred. Man hører lite annet enn suset fra trærne rundt.

Og titter man til siden kan man skimte Oslofjorden der nede.

Jeg er så glad for at vi fant akkurat denne plassen til Megan. Og jeg ser frem til å gjøre den enda mer personlig. Gjøre den til hennes og vår plass. Derfor bruker jeg denne sommerkvelden til å titte på gravsteiner. Surrealistisk og vondt, men samtidig godt. Fordi jeg skal legge sjelen min i å finne den perfekte steinen. En som er full av kjærlighet. Den siste håndfaste tingen jeg kan gjøre for Megan min.

Sommerkveld, blomster, sangria og bilder av gravsteiner på mobilen..

Ikke før var jeg ferdig med 8. juli og enmånedsdagen for Megans stille fødsel, så dukket dette minnet opp på Facebook.

9 år! Det har gått 9 år siden jeg lykkelig, men noe nervøs, kunngjorde at tredjemann var på vei. Jeg hadde ventet litt ekstra lenge med å dele, siden graviditeten kom rett etter en spontanabort i uke 7, noe jeg den gang trodde var mitt verste mareritt. Lite ante jeg at det skulle bli mye verre. Nå var jeg ca. 15 uker på vei, og trodde vi var i trygt farvann. Men den gang ei. To uker senere var det over. Tredjegull var borte. Hjertet sluttet å slå, og jeg måtte inn og «føde» et foster på bortimot 17 uker rett før sommerferien. Og dette var bare starten på marerittet. Og nå, ni år senere, står jeg midt oppe i det aller verste. 9 år! Ufattelig egentlig. Jeg synes egentlig, helt ærlig, at vi har fått mye mer motgang og smerte enn vi burde.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Nå føler jeg på at de vi har mistet før har havnet litt i bakgrunnen. Jeg hadde jobbet meg gjennom det, og lever greit med det. Megan er noe helt annet. Vondere. Sterkere. Vanskeligere å leve med. I alle fall foreløpig.

Nå som ferien nærmer seg slutten, begynner jeg å grue meg til livet som venter hjemme. Hverdagen. Helt hverdag blir det ikke på en stund enda, for barna har jo fortsatt ferie. Men mannen må selvfølgelig tilbake på jobb. I og med at vi mistet Megan da vi gjorde, gikk han rett fra sykemelding til ferie. Dermed har vi hatt hele den siste måneden sammen, og enda er det litt igjen. Det har vært godt for meg, og jeg gruer meg til å skulle «klare meg» alene igjen. Trist, men sant. Jeg klarer det nok, men jeg kjenner at det kan bli både tungt og tøft. Nå har jeg omsider, etter å helst ha ønsket å bli hjemme hele ferien, vent meg til å være her. Funnet en slags rutine og bittelitt glede. Så skal vi reise igjen. Til en helt ny hverdag, langt fra den vi planla. For etter ferien følte jeg at vi kom til innspurten av svangerskapet. Jeg regnet med tidlig fødsel, enten i august eller september. Nå gruer jeg meg enormt til denne tiden frem mot det som skulle ha vært termin. Og tiden etter blir neppe bedre. Høstferien. Årsdagen for pappas død. Bursdagen min. Og Halloween, når vi skulle hatt vårt eget, bittelille gresskar. Mørke og triste november, som hadde føltes så mye bedre med en liten Megan i armkroken. Og adventstiden og julen, som skulle ha vært hennes første. Det ligger uten tvil mange, tunge dager foran meg.

Men akkurat nå prøver jeg å dytte det unna så godt jeg kan, selv om hun er der hele tiden. Kontrastene var store i dag, da vi tok med barna til fornøyelsesparken Six Flags. For en måned siden var vi her:

I dag var vi langt, langt unna – på alle mulige måter:

Det føltes litt feil. Jeg skulle ikke orket å være med på dette nå. Og hver eneste gravide mage jeg så stakk i hjertet. Det skulle ha vært meg. Det er så sårt. Men så, da jeg så gjennom kamerarullen på veien hjem, fant jeg en bitteliten trøst. Jeg har vært fryktelig dårlig til å ta bilder denne ferien, og det er ulikt meg. Kameraet ligger fortsatt ubrukt, kun mobilen er brukt. Og der det pleier å florere av både barn, steder og selfies, er det nå ytterst magert. Dette er den mest udokumenterte sommeren noensinne. Men i dag var det så alt for varmt da vi trasket rundt i denne store parken. Og ved et hvilestopp bestemte jeg meg for å dokumentere hvor svett og rød jeg var. Fikk med meg en tullete linselus på kjøpet. Og i bilen på veien hjem så jeg det altså.

Strålene! Jeg velger å tro at det var Megan som strålte ned på oss, viste at hun var med. Teit, men en liten trøst. Forhåpentligvis vil det varme hjertet litt når dette dukker opp som et minne på Facebook om et år.

Dette er på langt nær et rykende ferskt innlegg. Tvert imot har det lagt på vent siden bloggen var pur ung. Ventet på at jeg skulle bli modig nok til å dele. For ytterst få vet om dette. Når jeg har delt min historie om ufrivillige aborter, har jeg ikke vært helt ærlig. For historien endte ikke med minstemann. Og det er ikke 9 graviditeter og 3 barn. Det er 10/3. Vi har ikke to barn på gravstedet, lillesøster som snart skulle ha fylt 3 år ligger også der. Siden desember 2015 har jeg hatt dårlig samvittighet for å ha tiet om henne. Og jeg angrer bittert på at jeg aldri fortalte pappa om henne. Men jeg håper han har funnet ut av det selv nå.. For hun eksisterte i aller høyeste grad. Det gjorde også den lille som jeg fortsatt blødde ut restene av mens jeg fortalte deler av historien min på God morgen Norge. De teller, de også. Dessuten er det også et faktum at en positiv graviditetstest ikke er synonymt med pur lykke. Noen ganger er det faktisk stikk motsatt..

To røde streker lyser mot meg. I mange år var dette alt jeg ønsket meg. Hver måned dreide seg om akkurat dette. Pliktsex og testing. Måned etter måned. Skuffelser. Nedturer. Og graviditeter som ikke varte. Igjen og igjen. År etter år.

Og nå står jeg her og ser på denne testen som helst skulle vært negativ. Men det er den altså ikke. En positiv test skal være noe fint, men jeg kjenner ingen glede. Bare kaos. Skrekk. Sorg.

For vi fikk til slutt de barna vi ville ha. Huset er fullt. Bilen er full. Vi er ferdige. Og vi har vært gjennom dette før. Den gangen ønsket jeg barnet, jeg følte at vi kunne klare det. Mannen ville ikke. Time til abort ble bestilt, men jeg klarte ikke. Vi innstilte oss på at det ble et barn til. Så ordnet naturen opp. Etter 15 uker døde hun i magen min, som så mange av søsknene hennes før henne.

Jeg innfant meg med at det var en mening med det. En god stund ønsket jeg en ny graviditet, men tanken ble etterhvert fjernere og fjernere. Det er fint som det er. Det er best sånn. Jeg har slitt med å kvitte meg med babyutstyr, sånn i tilfelle. Men i det siste har også det snudd. Jeg har ikke lenger klart å se for meg flere barn, selv når minste har ymtet frempå om det. Visst hadde det vært fint med et lite nurk. Men nei! Tre barn er mer enn nok!

Graviditet er heller ikke synonymt med baby. Ikke for oss. Ikke med vår historie. Svangerskapet med minste var tøft, det gikk på helsa løs for oss begge. Det kunne ha gått galt. Og sjansen for at dette ender med at vi mister nok et barn i svangerskapet er høy. Jeg vet ikke om vi klarer å gå gjennom dette igjen. Jeg vet ikke om vi orker.

Jeg gir det et par dager og tester igjen. Håper at denne testen skal være svakere. At kroppen og naturen ordner opp. Det har skjedd utallige ganger før. Positive tester som blir svakere og svakere når jeg ikke ønsker det. Nå blir den sterkere. Ikke overraskende, kroppen taler sitt tydelige språk. Noe vokser i magen min. Noe som kan bli et barn. Jeg vet hva som står på spill. Jeg vet hvor fine barna våre blir. Men er det rettferdig ovenfor de vi har at de må dele oppmerksomhet med en til? Hva med minste som fortsatt nyter rollen som familiens baby, selv om han strengt tatt ikke er det lenger? Kanskje ville det ha vært fint for ham med et søsken på sin egen alder, eller kanskje er det best som det er nå. Og hva vil mannen si? Jeg er livredd for å fortelle ham dette. Sist runde er fortsatt friskt i minne. Det var så alt for tøft. Og han har mer enn nok annet å tenke på. Jeg kan ikke gjøre dette mot ham. Jeg hører ham plystre litt for seg selv, og bestemmer meg for å vente enda litt til. Jeg er ikke ung lenger, og jeg har en dårlig statistikk på svangerskap. Nå ønsker jeg meg plutselig det jeg var livredd for før, en blødning. Kanskje ordner likevel kroppen opp i løpet av noen dager som så mange ganger før.

Men jeg tror egentlig ikke det. Jeg tror dette blir et helvete. Jeg tror det blir snørr og tårer og knuste hjerter. Og jeg vet at det mest fornuftige er å fjerne det. Fjerne noe som vi før har kjempet så hardt for å få. Fjerne noe som har potensiale til å bli like fint som de barna vi har. Kroppen og hjertet skriker mot fornuften. Hva skal jeg gjøre?

Si gjerne at jeg er dum og uansvarlig som har satt meg selv og resten av familien i denne situasjonen. Men jeg trenger det ikke. Jeg vet det så alt for godt selv. Men ingenting annet enn sølibat er bombesikkert, med mindre du er jomfru Maria, da hjelper visst ikke det engang. En positiv test og de første tegnene til et nytt liv burde være pur glede. Eller i alle fall skrekkblandet fryd. At jeg ikke føler noe av dette får tårene til å trille. For jeg vil så gjerne, jeg vet hvilket mirakel dette er. Isteden står jeg midt i et umenneskelig valg. Å gi dette nye livet en sjanse eller velge det bort. Hva vil jeg angre mest?

Follow my blog with Bloglovin

På denne dagen for 8 år siden kom en bitteliten jente stille til verden. For tredje gang på kort tid mistet vi et lite, etterlengtet liv. Vår verden var knust. Og enda visste vi ikke hvor mye verre det faktisk skulle bli før vi omsider begynte å klatre oppover igjen.

Denne dagen for 8 år siden var alt svart og vondt. Nok en gang var magen min så ufattelig tom. Nok en gang lå alt i ruiner, og vi måtte kjempe oss gjennom dagene. Holde oss oppe for barnas skyld. De to fine barna vi hadde hos oss, og som ikke ante hva som foregikk.

Mye har skjedd på disse 8 årene. Vi har lidd flere tap. Og en lillebror har kommet til. Den overveldende sorgen som vi følte på den gangen, den som var så skarp i kantene at den fikk hjertene våre til å verke og blø, er borte. Det var vanskelig å se for seg den gangen, men med tiden har disse kantene slipt seg runde. Hjertene blør ikke lenger, men kantene har likevel etterlatt seg arr som aldri går bort. Og det er egentlig godt. Godt å se at livet kan normalisere seg igjen selv etter stor sorg. Og godt at arrene er der som en evig påminnelse. At minnene ikke er vonde, men en naturlig del av historien vår.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Livet overskygger tapene, men innimellom lurer jeg likevel. Hvem hadde de vært? Hvordan hadde livet vært om vi ikke hadde mistet disse små? Hva om vi hadde hatt en liten jente her i stedet for lillebror? En tannløs andreklassing. Hadde du lignet på søsteren din, med lange, lyse lokker? Ville du likt å danse? Eller kanskje foretrukket fotball? Hva ville du ha likt å leke med? Ville du ha vært livlig eller innadvent? Pyntedukke eller tomboy?

Når tankene setter i gang, er spørsmålene mange. Og akkurat i dag er denne lille jenta veldig til stede i tankene mine. Samvittigheten gnager litt over at vi ikke får tent lys på graven i dag. Der hun ligger sammen med et eldre og et yngre søsken. I kveld skulle der ha vært et skinnende lys i mørket. Et bevis på at hun og de andre aldri blir glemt. Men med lillebror og mamma nede for telling forblir det mørkt der i dag. Det river litt ekstra i hjertet.

Men livet som er må likevel komme foran det som var. Eller det som kunne ha vært. En syk lillebror må prioriteres foran lystenning. Vi får heller tenne lys her hjemme i dag, for henne og de andre. I dag aller mest for henne. Hun som skulle ha fylt åtte til sommeren!

Follow my blog with Bloglovin