April altså. Vår, vinter og litt høst på samme tid. I går ble det jammen hvitt igjen. Og minsten fikk lage denne vinterens aller siste snømann. Det er jeg (nesten) helt sikker på. Nå har jeg trua på vår og sommer!
Når kjerringa leser dødsannonser
Jeg har gått tom for liv på Candy Crush og diverse andre mobilspill. Jeg har rundet Facebook, Snapchat og Instagram og jeg har nilest blogger og aviser. Det er torsdag. På vaskerommet venter vaskebøtta. Da hiver meg meg over lokalavisas dødsannonser.
Enkelte torsdager setter jeg i gang med en gang jeg er på beina, bare for å bli fortest mulig ferdig med den hersens vaskinga. Noen dager, som i går, leser jeg dødsannonser bare for å utsette vaskinga litt til. Det er egentlig litt usmakelig. Ikke bare litt heller kanskje. Men en eller annen plass blant alle de triste dødsannonsene tar jeg tak i meg selv og innser at nok er nok. Nå må jeg bare i gang! Huset ble rent i går også..
Dagen i dag er likedan, om du ser bort fra at huset er rent. Jeg våkner og vet at jeg bør trene, at jeg har jobb som venter og at jeg har mitt eget prosjekt å jobbe med i tillegg. Men det blir så mye på en gang at jeg ikke helt vet hvor jeg skal begynne. Det er ulempen med frilanslivet, at man ikke må møte opp på et bestemt klokkeslett men kan ta det mer som man vil. Så er det også innimellom lite og andre ganger mye å gjøre. Nå er det mye. Og jeg vet at det er dette jeg må prioritere. Det er tross alt det som genererer penger. Det jeg har mest lyst til å gjøre er å jobbe med mitt eget prosjekt før jeg begraver nesen i en bok. Så jeg utsetter alt, spiller litt mobilspill og surfer rundt igjen. Når alt er spilt og lest innser jeg at jeg allerede er fullt oppdatert på dødsannonser. Hva i alle dager gjør jeg nå?
Fasiten: jeg hiver meg rundt og speed-trener (bokstavlig talt som om jeg er på speed), før jeg speed-dusjer og setter meg ned og skriver dette. Burde vel strengt tatt ikke prioritere bloggen nå, men jeg var litt redd for at noen skulle tro at mannen hadde solgt meg. Sånn er det altså ikke – enda..
Og nå, nå skal jeg være klok og jobbe resten av dagen!
Det beste jeg vet
Jeg våkner av at en liten kropp kryper tett inntil meg og krøller seg godt sammen. Utenfor vinduet har dagslyset kommet, og under dyna er det godt og varmt. Dagen ligger blank og ubrukt foran oss. Jeg snur litt på meg og trekker deg enda tettere inntil meg. Kjenner varmen og den rolige pusten din. Du har forsvunnet tilbake til drømmeland. Jeg ligger helt stille og ser på deg. Ser på det avslappede ansiktet ditt. De fine trekkene dine. De lange, mørke øyevippene mot den lyse huden. Øyelokkene som innimellom beveger seg litt, du drømmer nok. Jeg ser på den søte nesen din. Krikene og krokene i øret, for et intrikat organ det egentlig er. Jeg holder rundt deg. Kjenner på hjertet ditt og føler nesten en ærefrykt over hvert slag. Så fantastisk livet egentlig er. Så mirakuløst. Så uforutsigbart. Og jeg kjenner meg så ufattelig takknemlig som får ligge her med den myke, varme kroppen din inntil meg. At du fortsatt søker til mammaen din for kos og trygghet. Jeg vet at det ikke varer evig og jeg vil helst ta vare på hvert sekund. Roen ligger over oss begge og hjertet mitt vokser i brystet, vil nesten sprenges av kjærlighet. Sånne morgener er uten tvil noe av det aller beste jeg vet.
Lunefulle april
Jeg har fått med meg at det nok en gang har lagt seg snø flere plasser i landet. Lunefulle april altså. Hvis det er noen trøst for dere som ergrer dere over snøfall og snømåking i dag, så måtte det måkes litt her på Østlandet også.
Det ble en tung økt, men endelig er hagen snøfri..
Ja, jeg vet at denne fort kan komme tilbake og bite meg i rumpa. Etter noen vårlige påskedager har det blitt kaldere også her. Eventuell nedbør kan fort bli hvit..
Lillesøster
Jeg vokste opp som enebarn og kunne ofte se med litt misunnelse på dem som hadde søsken å dele livet med. Innimellom hadde jeg sånne jeg også, men kun imaginære. I leken hadde jeg alltid mange søsken, eller mange barn om rollefiguren min var mor. Ellers var livet ofte litt ensomt. Huset vårt var ikke like fullt av liv som det kanskje burde ha vært. Men for all del, livet som enebarn hadde mange fordeler også. Jeg klager ikke!
Da foreldrene mine ble skilt og pappa giftet seg på nytt da jeg var 20, var jeg strengt tatt litt bekymret for at det skulle komme et søsken eller to. Sannsynligvis mest fordi jeg nok følte meg litt forlatt og nedprioritert da pappa flyttet helt til USA. Det var ikke alltid like lett, selv om jeg strengt tatt var voksen. Men likevel, da pappa og bonusmamma noen år senere startet en adopsjonsprosess, snakket jeg med adopsjonskontoret og «gikk god» for dem. Og i april 2003 kom telefonen. I en alder av 26 år hadde fått en lillesøster!
Litt rart var det nok. Men da jeg holdt henne i armene mine for første gang et par måneder senere, var jeg solgt. Dette var lillesøsteren min, og henne skulle jeg passe på og beskytte.
Dessverre har avstanden stått i veien for oss. Først avstanden Texas – South Carolina, noe som for så vidt var overkommelig med noen få timers flytur. Verre ble det da avstanden ble så stor som Texas – Norge. De første årene kom de ofte til Norge, og i senere år har vi vært i Texas hver sommer, men i en periode da våre eldste var små gikk det flere år uten at vi kunne være sammen. Det er ikke så lett å bygge bånd da. Dårlig med hverdager sammen, mer ferie og begivenheter. Hun var for eksempel hjertelig tilstede under forlovelsesmiddagen vår sommeren 2005..
Men søsteren min er hun like fullt, selv om det er annerledes en mange andre søskenforhold. For 2 1/2 år siden mistet vi pappa – sammen. Den ettermiddagen jeg kom til Texas for å være sammen med pappa i hans siste uker i livet, satt vi begge to i sengen sammen med ham. Det var et sånt fint øyeblikk. Pappa og de to jentene hans. Jeg fikk ha pappa i nesten 42 år. Søsteren min fikk bare ha ham i 15 1/2. Til gjengjeld hadde hun ham hele tiden de årene, han hadde all tid i verden da hun ble født og var Mr. Mom for henne mens bonusmamma reiste mye i jobben sin. Da jeg vokste opp var han mer fraværende. Til tider en sorg den gangen, jeg ønsket ofte at han var mer tilstede da jeg var barn, men sånn var det. Og jeg er glad hun fikk den andre siden av ham. Det gjør litt vondt i hjertet å vite at han ikke er der sammen med henne i dag, den dagen hun fyller 18. Vondt er det også at vi ikke har sett hverandre på snart to år, og at det sannsynligvis vil gå enda et år takket være denne fordømte koronaen.
Men i tankene er jeg likevel litt i Texas i dag. Gratulerer med dagen, lillesøster! Jeg er glad du kom inn i livet mitt!
Deilige, kjedelige påskedager
Den andre hjemmepåsken på rad går mot slutten. Nok en gang en påske uten store sprell. Ikke at vi vanligvis spreller så mye uansett. Vi er kjedelige mennesker sånn sett. Men kose oss, det tror jeg man kan si at vi gjør. Ingen virker misfornøyde i alle fall.
Huset er påskepyntet. I år, som alle år, var påskeegg-jakten innbringende for barna. Og de blir aldri for store til det der. Når 15-åringen spent spør om han har noe å glede seg til i dagene før påskeaften, så sier det seg selv at dette er en tradisjon de setter pris på. Her klapper jeg meg fornøyd på skulderen!
Planen for påsken var å ta noen småturer i nærområdet, gjerne langs kysten. Jeg trenger liksom bølgeskvulp i påsken, ålesunder som jeg er. Men som frilanser har man egentlig aldri helt fri, så da det plutselig dukket opp en del jobb som måtte gjøres, har timene gått fort hver dag. Og når ettermiddagen har kommet og sola har varmet litt, har kosekroken ute fristet mer. Det var vel strengt tatt mitt største mål for påsken, å få på plass utemøblene. Det gikk! Mannen var snill og satte i stand på terrassen mens jeg satt og jobbet. Så nå er utesesongen i gang for alvor. Det er lykke det!
Mannen har forøvrig vært driftig på andre områder også. Etter rydding i bod og garasje har han solgt sykler som hakka møkk på Finn. Jeg kjenner det er litt sårt å se jentungens fine, gamle sykler forsvinne. De sto jo og ventet på Megan. Men det er greit. Jeg er klar nå. Det er bedre at noen andre får glede av dem enn at de står og råtner.
Og etter diverse sykkelsalg har mannen virkelig fått blod på tann, går nesten rundt og skanner huset etter ting å selge. Jeg begynner å bli småbekymret for at han skal finne på å selge barna og meg til høystbydende også..
Barna har heller ikke lidd noen nød i påsken. Alle har venner som er hjemme. Det er lenge siden minstemann har vært ute så mye som de siste dagene, og det har han jammen godt av. Eldstemann også for den saks skyld. Det er mye bedre at han treffer kompisene sine ute enn at de sitter timesvis foran skjermen og spiller sammen. Og jentungen er som alltid fornøyd bare hun kan «leke» med fotballene sine. Nå som snøen er borte er alt mye enklere. Er hun ikke på fotballbanen med noen av venninnene sine, så finner man henne på grusbanen ved huset vårt. Hun har til og med klart å lokke minsten og meg med på kamp, oss to mot henne. Vi tapte så det sang.. Prøver oss muligens på revansje i dag.
Mer trengs egentlig ikke for fine påskedager i vår familie. Vi trenger ikke store sprell eller lange turer for å ha det fint. Bare dager fri fra stress og rom til å gjøre det vi liker best, enten sammen eller hver for oss. Påskelykke!
Men altså, bare et lite varsku, siden jeg som nevnt er litt småbekymret. Blir jeg stille over en lengre periode, så send hjelp! Da har mannen solgt enten mobilen, Mac’en eller meg. Er jo mulig han kan få et par kroner eller muligens ei ku for denne gamle kjerringa..
Hvem trenger Spania?
Jeg sitter for meg selv og kjenner igjen den kriblende lykkefølelsen i magen, den som jeg alltid fikk den første vårdagen hvor jeg kunne springe ut med småsko som barn. Jeg kjenner den deilige lukten av vår, den friske lukten som man bare kan kjenne her i Norge. Fra nabolagets fotballbane hører jeg jentungen sparke en av sine mange fotballer i en vegg, igjen og igjen. Jeg hører den glade latteren og skrålingen fra minstemann og vennene hans som endelig kan bruke syklene sine igjen. I stua diskuterer mannen og eldstemann en film. Det suser lett i trekronene og brisen treffer meg mykt. Solen varmer i kinnene. Jeg hører fuglene kvitre og lukter grillmat fra en nabo. Bassen fra et lydanlegg høres i det fjerne. På bordet har jeg kaffe, bok og Kvikk Lunsj. Jeg omsluttes av lykke.
Hvem trenger påskeferie i Spania når man har kosekroken i sin egen hage?
Og når solen forsvinner kan jeg forlenge utetiden med pledd og varmelampe. Kaffekoppen byttes ut med et iskaldt glass hvitvin, mye kaldere vin enn du får i Spania eller andre varme strøk. Her kjøles den faktisk ekstra ned av den friske og kalde kveldslufta. Så enkelt! Virkelig kortreist ferielykke.
Nei, det er ikke vits i å bruke penger på utenlandsferie når man har dette rett utenfor sin egen stuedør. Slipper stresset med å reise også. Også var det den karantenen når man kommer hjem da. Mulig den ikke gjelder for kjente bloggere, hva vet jeg..?
Jeg har uansett ikke noe behov for noe annet enn akkurat dette. Du finner meg sannsynligvis her i sommerferien også!
Fordelen med korona og pollen
Man kan si mye negativt om både korona og pollen. Akkurat nå står vi midt oppi «høysesong» for begge deler. Jeg tror vi er mange som forbanner det. Men det er faktisk en åpenbar fordel med denne tiden.
Jo visst blir det en god del dugg bak solbrillene som til enhver tid må beskytte øynene dine, men man slipper helt å tenke på sminke! Det er deilig å bare gå ut døren uten å bruke ekstra tid på sånt. Dessuten blir jo denne sminken bare gnidd vekk uansett når øynene begynner å klø. All ansiktsbeskyttelsen kan jo også være grei om du lever i skjul eller skal rane en bank eller noe lignende.
Men Gud hjelpe deg om du nyser bak munnbindet..
Mangler du påskepynt?
I dag kunne jeg gjort som mange andre bloggere og influencere, dratt en liten aprilsnarr om en plutselig graviditet eller to for eksempel. Eller noe mer eller mindre smakløst selvfølgelig. Men jeg føler ikke behov for det. Aprilsnarr var morsomt da jeg var barn. Og det er ikke nødvendigvis alt som bør spøkes med heller. Så derfor vil jeg isteden dele et lite påsketips fra minsten med dere.
Mangler du litt påskepynt i heim eller hytte? Var butikkene stengt og rakk du ikke å bruke klikk & hent? Da har jeg et veldig enkelt tips til deg.
Vi har nemlig en usedvanlig kreativ minstemann her i huset. Og i fjor, da koronaen overmannet påskeferien og vi manglet påskepynt, skred han til verket. Pynt må man jo ha! Man tager det man haver var visst mottoet hans, og vips hadde han tryllet noen tomme doruller og noen blanke ark til korona-påskekyllinger.
Superenkelt. Mal dorullen. Klipp ut vinger, nebb og hanekam. Lim på vinger og nebb. Lag to hakk på toppen av dorullen og sett på hanekam.
Korona-påskekyllingene kommer til sin rett her hjemme i år også, selv om de bærer litt preg av å ha ligget på loftet et år. Det aner meg at disse kommer til å komme frem hvert år heretter, som et minne om korona-påskene.
Og du, foretrekker du påskeharen? Tomme doruller og tørkeruller funket fint her også!
GOD PÅSKE!