Corona – a blessing in disguise

En måned har gått siden sist jeg satte meg ned for å skrive noen ord. En annerledes måned. Med en annerledes påske og en annerledes hverdag. Og nå har vi kommet til en annerledes vår. Fortsatt like deilig som alltid, god og varm akkurat nå, men mye roligere enn normalen. Og her jeg sitter i godkroken min på terrassen og vifter med mine bare tær, kjenner jeg at det er helt OK.

Da unntakstilstanden tok oss, var jeg engstelig for hvordan det ville bli. Men det tok ikke lang tid før roen senket seg over meg. Jeg kjente at dette hadde jeg faktisk godt av. Å stoppe opp en stund. Ikke ha forpliktelser noen andre plasser enn innenfor husets fire vegger. Bare være mamma og hjelpelærer i tillegg til å gjemme meg vekk bak min egen skjerm og jobbe selv. Og å være litt kone også selvfølgelig. Mest mamma, litt kone. Og sist, men ikke minst, være meg. Kanskje finne igjen noe i meg selv som har vært borte en stund.

Her jeg sitter nå, tror jeg at jeg har funnet det. I alle fall litt av det. Muligens med litt medisinsk hjelp, men jeg har funnet roen. Ting har falt litt på plass. Kloen om hjertet er borte. Den evige anspentheten er borte. Jeg kjenner at livet kan være veldig fint igjen. Jo visst kjenner jeg fortsatt på vemod. Men det går bra. Livet er helt OK. Kanskje til og med bedre enn OK innimellom.

Jeg tror vi har hatt godt av denne tiden alle sammen. Det føles i alle fall sånn. Ingen av oss lider noen nød, i alle fall ikke etter at jentungen fikk begynne med organisert trening og litt mer sosialisering igjen. For det var henne dette ble tøffest for. Nå går også det fint. Jeg synes kanskje at vi som familie funker bedre sammen nå enn før, selv om jeg i utgangspunktet trodde dette ville bli komplett kaos. Av og til er det helt greit å ta feil.

Jeg kan nok fortsette sånn som dette en god stund til. Som sagt, vi lider virkelig ingen nød. Nesten tvert imot. Vi er så absolutt blant de heldige i denne situasjonen, både økonomisk og ellers. Jeg er fullstendig klar over at mange andre sliter på flere plan. Ikke minst går tankene til dem som har mistet kjære til dette viruset og dem som plutselig står uten jobb. Selv om denne perioden for vår familie har fremstått som en liten velsignelse i forkledning, så vet jeg så alt for godt at det for mange andre er helt annerledes.

Jeg skjønner at mange er fryktelig lei nå. Jeg skjønner at mange vil gå tilbake til normalen. Jeg skjønner at mange er glade for at samfunnet begynner å åpne opp igjen. Jeg er nok blant dem som helst hadde sett at skoler og barnehager var stengt en stund til. Jeg gleder meg ikke til å sende avgårde førsteklassingen neste uke. Det føles helt feil å sende den i familien som har dårligst immunforsvar, den som gjerne blir sykest, tilbake til skolen mens de to eldste fortsatt er hjemme. Jeg føler meg fryktelig usikker, og vil helst holde ham hjemme. Samtidig føler jeg at han må tilbake. Hjemmeskole fungerer fint for ham, men nå vil det jo ikke være noe sånt opplegg mer. Og sosialt så har han godt av å treffe klassekameratene og være på skolen igjen, være en del av fellesskapet. Men det er ikke med lett hjerte jeg slipper ham løs. Det er ikke lett å vite hva som er det riktige å gjøre. Jeg håper det går bra. Jeg håper jeg ikke vil angre. Og jeg håper at denne rare tiden vi er inne i vil fortsette å være en “blessing in disguise” for vår familie.