Se nøye på dette bildet. Sånn ser et menneske fullstendig ute av sin komfortsone ut. Ikke bare har man stått opp kl. 05 om morgenen, men man befinner seg også rett utenfor et TV-studio hvor det foregår en live TV-sending og vet at etter nyhetene er det en selv som sitter der inne. Ikke en situasjon jeg noen gang trodde jeg skulle befinne meg i. Helt surrealistisk.

Da jeg fikk forespørselen for et par uker siden var min umiddelbare reaksjon noe sånt som; dette gjør jeg ikke! Bare i mye sterkere ordelag. Det satt langt inne bare å svare på mailen. Men så visste jeg at dette måtte jeg gjøre. Selv om bare tanken på live TV skremte vettet av meg som både er introvert og sosialt klumsete, så var det en mulighet jeg ikke kunne la gå fra meg. Jeg kan fortsatt ikke fatte at de spurte meg, at de ville ha akkurat meg som gjest. Det er mange som kunne ha snakket om dette temaet, men de kontaktet altså lille meg. Lille, ubetydelige, kjedelige og ukjente meg. Da har jeg virkelig truffet med ordene mine. Og det er jeg så takknemlig for!

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder i vår

Og jeg er så glad for at jeg gjennomførte det! Alle vet vel nå at dette er en viktig sak for meg. Og det er uten tvil også en viktig sak for andre. Det er fint å kunne være en stemme og et ansikt utad. Men det var også viktig på et mye mer personlig plan. Ikke bare utfordret jeg meg selv og vant. Jeg snakket også for de barna vi har mistet. De er ikke helt usynlige lenger. I tillegg ser jeg nå at å få lov til og fortelle om dem og mine opplevelser og erfaringer også blir en slags terapi for meg. Det var jo dette jeg ønsket da jeg sto midt i det, å kunne snakke høyt og fritt. Jeg trodde bare aldri at det skulle nå så langt.

Jeg kan ikke beskrive hvor takknemlig jeg er for at jeg fikk denne muligheten. Selv om det betydde å gå langt utenfor min egen komfortsone så var det en opplevelse for livet. OK, så var jeg så nervøs at jeg knapt husker halvparten av det som skjedde i går morges. Heldigvis var mannen med i kulissene og husker for oss begge. For det var unektelig spesielt fra begynnelse til slutt. Fra den første mailen og hyggelige, betryggende samtaler med redaksjonen. Til å bli møtt i døra av en vakt som vet hva jeg heter. Komme opp og bli sminket og stylet (det var jo nesten høydepunktet, kunne gjort den biten hver dag) ved siden av medålesunderen John Arne Riise og vær-Isabella. Til å bli servert frokost og kaffe (som om jeg orket å spise på det tidspunktet) mens man så Wenche kokkelere på kjøkkenet. Få på mikrofon, se kjente ansikter virre rundt mens man sitter der i en ut-av-seg-selv-opplevelse. Det gikk litt rundt der en stund. Men jeg følte meg hele veien så ivaretatt av profesjonelle mennesker.

Og så var det plutselig min tur. Jeg følte meg så godt ivaretatt også av Vår Staude. Det var lett å snakke med henne. Det var fullstendig surrealistisk å følge etter henne inn i et kalkunduftende studio, men også på en rar måte helt naturlig å sitte der i sofaen og snakke med henne. En sofa som forøvrig ikke er laget for oss under 1.60..

I de minuttene jeg satt der sammen med henne glemte jeg faktisk både kameraene rundt meg og alle som potensielt satt og så på. Der og da var det Vår og jeg og min historie.

Var det deilig når kameraene rettet fokus mot kjøkkenet? Ja! Har jeg følt meg dum i etterkant? Absolutt ja! Men jeg er så utrolig glad for at jeg gjorde det!!!

Dette har gitt meg inspirasjon til å fortsette. Jeg er ikke ferdig. Det er fortsatt mye som er usagt. Mye som er ugjort. Jeg sitter med erfaringer som kan hjelpe andre. Jeg har opplevd ting som er mulig å forandre på, så andre slipper å oppleve det samme. Jeg vil bruke de vonde opplevelsene mine til å prøve og gjøre en forskjell. Gjøre det negative til noe positivt.

Bare ikke akkurat i dag. For nå er jeg fullstendig utladet og full av alle mulige følelser både på godt og vondt. I dag lar jeg Black Friday og alt annet flyte forbi og flater ut på sofaen mens jeg sender takknemlige tanker til alle dere som har støttet meg både før og etter gårsdagen. Jeg blir så rørt og setter sånn pris på alle gode ord, det betyr mer enn dere aner! Tusen, tusen takk!

Om du har lyst å se mine 10 minutter i rampelyset, så kan du finne det her.

Jeg kan ikke garantere for innholdet, da jeg selv fortsatt ikke har turt å trykke på play..

Nå vet jeg forøvrig at TV-sminke fungerer fint også dagen derpå..

#fotokjerringgjørtinghunikkekan #utavkomfortsonen #tv #livetv #tv2 #godmorgennorge #gmn #hjertesak #kampsak #ansiktutad #svangerskap #ufrivilligabort #spontanabort #missedabortion #utladet #takknemlig #takk #ikkeferdig #nyeplaner #sehvasomskjer

Som nevnt tidligere så fikk jeg altså en forespørsel fra TV2 for en liten stund siden. Jeg er ikke den som stikker trynet mitt frem her og der, så dette var skumle saker. Men saken er så viktig og berører så mange at jeg bare måtte si ja. Å la en sånn mulighet gå fra seg hadde bare vært idioti. Og selv om det føles skremmende og nervepirrende nå i dagene før, så tror jeg at det vil føles bra etterpå. Jeg håper i alle fall det. Om ikke annet så for selvfølelsen og mestringsfølelsen. For en som ikke har verdens høyeste tanker om seg selv er det også ganske godt å bli lagt merke til. At de vil ha lille, ubetydelige meg på besøk i God morgen Norge er overveldende både på godt og vondt.

Jeg er heldigvis ikke den første uerfarne og ukomfortable som har vært på TV. Jeg har følt meg trygg i samtale med redaksjonen og jeg håper og tror at programlederne er erfarne og kanskje får meg til å slappe av litt. Dette kan de nok. Jeg selv prøver så godt jeg kan å puste med magen, selv om det neppe vil funke i minuttene før jeg sitter der. Nervene har allerede vært all over the place i over en uke. Noen ganger føler jeg at jeg har full kontroll – dette skal jeg klare! Andre ganger tenker jeg at det lureste er å legge seg rett ned i fosterstilling og bli der – lenge.

Og jeg har selvfølgelig gjort min del av research. Jeg liker å være forberedt i utrygge situasjoner. Jeg kan trygt si at jeg aldri har fulgt så godt med på God morgen Norge som jeg har gjort den siste uken. Vanligvis er det bakgrunnsstøy om morgenen, med mindre minstemann krever Disney Junior. Nå er det morgenkos fra Aker Brygge som dominerer i stua. Jeg misunner alle som klarer å sitte der og se helt naturlige ut. Hvordan er det mulig? Jeg har studert gjester og programledere. Antrekk og positurer. Til og med lengde på intervjuer. Jeg kan herved erklære meg som GMN-ekspert.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Og nå er det snart min tur, om noen timer er det jeg som sitter i sofaen eller ved bordet i God morgen Norge-studioet. Min tur til å snakke om mine erfaringer og min kampsak. Om jeg gruer meg? Ja! Men så er det bare snakk om noen minutter av livet mitt. Og jeg skal snakke om en sak jeg brenner for. Introvert eller ikke, de minuttene burde jeg klare å krype ut av skallet mitt. Med mindre jeg plutselig blir stum eller får et “legge-meg-i-fosterstilling-innfall” da. Men det kan kanskje bli meget underholdende TV ut av det også..

Sannsynligvis blir utfordringen større når jeg kommer hjem og skal lage min aller første Thanksgiving kalkunmiddag. Fra morgen-TV til organisering av middagsselskap, her snakker vi å ta seg vann over hodet. Men kanskje er jeg heldig og får med noen tips fra kjøkken-Wenche på kjøpet. Eller kanskje kan jeg rett og slett ta henne med hjem?

Det er altså i morgen alt skjer, den dagen Fotokjerringa skal gjøre alt hun ikke kan. Vil du se hvordan det går med en selverklært introvert (og i tillegg et livslangt B-menneske) på live frokost-TV?

Slå på TV2 og God morgen Norge i morgen tidlig kl. 8:10 og se hva som skjer..

#kampsak #svangerskap #ufrivilligabort #spontanabort #missedabortion #tv #tv2 #godmorgennorge #lillemeg #nevrotisk #introvert #utfordring #fotokjerringgjørtinghunikkekan #sehvasomskjer

Jeg hadde en drøm om å dele og å være et ansikt utad når det gjaldt å miste barn under svangerskapet. Det er tross alt den ene tingen i livet jeg er virkelig god på. Å miste barn under svangerskapet altså. Der har jeg masse erfaring.

Å være et ansikt utad derimot, er jeg ikke fullt så god på. Det begynte i det spede, med noen statusoppdateringer på Facebook. Litt skummelt, men det var jo ikke så farlig. Så skrev jeg et mer utfyllende blogginnlegg. Veldig overkommelig. Jeg liker å skrive og er jo relativt anonym. Greit å gjemme seg bak skjermen..

Så ble artikkelen delt på Kvinneguiden/klikk.no. Ikke fullt så anonymt lenger, men på den andre siden så følte jeg plutselig at jeg nådde ut til flere. At jeg faktisk fikk satt et ansikt på det, og at jeg traff et eller annet der ute. Jeg hadde oppnådd det jeg ønsket.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder i vår

Så fikk jeg mail fra Foreningen “Vi som har et barn for lite” som spurte om de kunne bruke artikkelen min i medlemsbladet sitt. Selvfølgelig, jeg følte meg både takknemlig og beæret. Nå følte jeg enda mer at jeg hadde klart det jeg ønsket.

Og så kom det mail fra en hyggelig journalist som lurte på om jeg ville stille til et intervju om dette temaet. Dette overgikk jo alle forventninger. Litt skummelt føltes det, men selvfølgelig stilte jeg. Nå hadde jeg i alle fall nådd ut! Og nå hadde jeg nådd så langt som det var mulig å nå.

Trodde jeg..

Helt til jeg i forrige uke åpnet mailen min og fant en forespørsel fra TV2. TV der altså! Ironisk nok hadde noen spøkt med moren min om dette uken før, at snart ble jeg vel å se der. Helt utenkelig selvfølgelig. Verken et ønske eller noe jeg trodde skulle skje. Jeg formelig hyperventilerte da jeg leste mailen. De ville ha meg på besøk!??! Meg?!!?

Det ble noen dager med vurdering for og imot før jeg hadde en hyggelig samtale med en fra TV2 for et par dager siden. Tør jeg dette? Jeg er ikke et TV-menneske. Se på TV, ja. Men å være på TV er noe helt annet. Hvordan skal introverte, lille meg klare det? På den andre siden. Tenk at de spurte meg! For en ære. For en bekreftelse på at jeg har nådd ut med det jeg ønsket. Truffet. Og for en mulighet til å nå enda flere! Denne muligheten får jeg aldri igjen!

Så jeg hopper i det! For alle der ute som sitter med sorgen over å ha mistet et eller flere barn. Og for de barna som bare fikk leve i hjertet mitt. Jeg skal holde hodet høyt og snakke så godt jeg kan om et vanskelig og viktig tema. På live TV. Det passer jo helt fint for en introvert som trives best bak kamera..

#svangerskap #spontanabort #missedabortion #enavfire #ansiktutad #åpenhet #introvert #tv