17. mai på lavgir

Annerledes-17. mai nummer 2 er lagt bak oss. Og joda, det ble 17. mai i år også. Bare enda mer annerledes enn i fjor. For i år hadde vi absolutt ingen planer. Og med været vi fikk her østpå var det for så vidt like greit. Det ble en skikkelig innedag.

Og den føltes for første gang veldig lang, til tross for at vi startet dagen senere enn vi pleier. Det var jo ingenting å rekke. Ikke noe grytidlig barnetog rundt Skaugum. Ikke tog og feiring på skolen. Ikke champagnefrokost, lunsj- eller middagsplaner. Den eneste som trengte å dolle seg opp var jentungen som hadde lunsj med venninnene. Dermed ble også årets tradisjonelle søskenbilde noe annerledes, med ei i kjole, en halvpyntet minstemann og eldstemann i hverdagsklær. Minsten syntes det var litt trist..

Men noen ting forblir det samme. 17. mai frokosten. Eller brunsjen. Den ble sen i år, men innholdet var det samme som hvert år. 17. mai blir ikke fullkommen uten breakfast tacos, en greie vi har tatt med oss fra USA. Tacolefse med eggerøre og bacon. Mmmm. Og så må man jo ha litt rundstykker, spekemat og jordbær.

Jeg kunne ha dasset rundt i inneklær hele dagen i går. Men etter brunsj dresset jeg meg opp i kjole. Hvorfor er jeg ikke helt sikker på. Jeg var liksom the face of “all dressed up and nowhere to go”. Selv ikke da naboene møttes i gata vår for litt 17. mai-lek (som forøvrig var et ekstremt hyggelig avbrekk i en ellers begivenhetsløs dag) så noen kjolen min, siden den var godt gjemt under jakka. Men pynte seg må man liksom likevel. Bunaden fikk i alle fall henge i skapet. Jeg prøvde den dagen før, bare for moro skyld. Jeg har jo jobbet hardt for å passe inn i den igjen. Men nå har vi i fellesskap blitt enige om at den skal syes ut før høstens konfirmasjon. Det er litt for langt igjen til den sitter som den skal, og selv om jeg skal fortsette å jobbe med denne kroppen min, så er det best for både bunaden og meg at vi syr den ut litt.

Og neste 17. mai, da håper jeg på en mer stressende feiring, med barnetog og full feiring, såre ben og slitne kropper – og bunad!

All dressed up and somewhere to go altså!

Vi blir kastet ut

Det måtte skje før eller siden, og nå kom den altså. Dagen da vi ble kastet ut av vårt eget hjem. Og jeg vet ikke helt hva jeg skal føle om saken. Her har vi jobbet og stått på, og så tar plutselig noen andre over hele huset..

Det verste er at jeg gjør det frivillig. Sånn er det når jentungen fyller 14 år. Fjortis. Akkurat denne dagen får hun gjøre som hun vil. Og det er å servere taco og kake til 7 venninner etter fotballtrening (for fotballen kommer alltid først). Og da må altså resten av familien fordufte så de får være i fred. Hva gjør man ikke for de barna?

Og om noen skulle få noen ideer i forhold til disse absolutt ikke forsvarsløse jentene som er hjemme alene – bare glem det! Spioner finnes overalt..

Dere har sexa!

Enkelte øyeblikk må bare noteres ned og lagres i minnet for alltid. Spesielt når man har barn. Jeg opplevde et sånt øyeblikk ved middagsbordet her om dagen. For en gangs skyld var alle samlet rundt kjøkkenbordet. Med to tenåringer som enten skal trene eller henge med venner, så blir det ofte bare vi voksne og minsten. Et gyllent øyeblikk i seg selv med andre ord. Samtalen gikk ivrig rundt bordet, og kom av en eller annen grunn inn på venner, hvorpå mannen ble spurt hvem som var hans venner. Han svarte varmende nok at jeg var hans beste venn. Varmende for meg i alle fall. De to eldste protesterte umiddelbart.

«Dere er da ikke venner!»

Vel og merke kan vi både irritere hverandre, diskutere og krangle en gang i blant, men vi er da absolutt venner også. Og ja, mannen er min beste venn også, bare så det er sagt. I alle fall innimellom. Så den påstanden fra de eldste begynte vi begge litt forsiktig å protestere på. Da kommer det fra minsten:

«Mamma og pappa er ikke venner. De bare sexa da de var unge.»

HVA????

Jeg mistet nesten tallerkenen jeg var i ferd med å sette inn i oppvaskmaskinen rett i gulvet, og alle holdt pusten et lite sekund for å vikle hjernene sine rundt det sjuåringen nettopp hadde sagt. Hørte vi riktig? Sa han virkelig det vi trodde han sa? Jeg prøvde meg på et lite «hva sa du nå?» før tenåringene knakk helt sammen over lillebroren sin og kaoset rundt bordet var et faktum.

Her var det mye for mammahjernen å henge seg opp i. Hvor har for eksempel den lille, uskyldige gutten min fått denne type informasjon? Tror han ikke på at barn kommer med storken? Og unnskyld meg – da vi var unge??? Hvor gamle tror han egentlig vi er? Og ikke minst, hvordan svarer man egentlig på et sånt utsagn? Vi prøvde så godt vi kunne, det skal vi ha. Dog på noe humoristisk vis. Resultatet var tenåringer som ble flauere og flauere, en trettenåring som løp skrikende ut av kjøkkenet med fingrene godt plassert i ørene og en minstemann med røde kinn. Vi voksne kunne ikke gjøre annet enn å le litt av hele seansen. Velkommen til kaosfamilien!

Søk opp dum i ordboka..

..og du finner sannsynligvis dette.

Jeg er vanligvis er relativt oppegående menneske med det jeg regner som ganske normal intelligens. Men når våren kommer og sola skinner, da går skylappene ned. Jeg må ut og nyte, selv om jeg vet at det fører til lidelse. Jeg nyser og jeg klør, og etterhvert blir det helt ulidelig. Jeg sprayer, skyller og drypper, men når kvelden kommer har jeg mest av alt lyst til å grave øynene ut med en skje.

Sparer dere for de verste “etterbildene” og deler ett der jeg faktisk har sminke på meg – har bare nesten gnidd den vekk.

Jeg er egentlig smart nok til å vite at jeg burde holde meg inne når pollenspredningen er kraftig, men sola gjør meg rett og slett dum som et brød.

Nå varsles det regn. Jeg liker ikke helt tanken på det etter noen fine våruker, men jeg tror kanskje kroppen min trenger det. Muligens hjernen også..