Bildetyveri – en krenkelse eller en ære?

Man er ikke en ekte blogger før man opplever bildetyveri, er man? I så fall kan jeg heretter titulere meg som en ekte sådan. For midt i ferie-«roen», får jentungen melding fra en venninne som har funnet meg på TikTok. Det er bare det at jeg aldri har funnet veien inn på dette fenomenet. Men screenshottene hun sendte levnet ingen tvil. Profilbildet var av undertegnede, sannsynligvis hentet fra dette gamle blogginnlegget.

Jeg vet ikke helt hva jeg skal føle om saken, beæret eller krenket. Jentungen syntes det var morsomt. «Du har fans, mamma».

Jeg synes kanskje det er hakket mer ubehagelig enn som så. Jeg vet jo at bilder kan bli stjålet når man deler på nettet, det er noe jeg har tenkt på i forbindelse med bloggen. Derfor har jeg ikke lagt ut noe jeg ikke kan stå for, både i bilder og i tekst. Derfor har jeg også delt ytterst lite av barna, og det er jeg sannelig glad for nå! Men at noen skulle ha interesse av å stjele og bruke bilder av akkurat meg, det forstår jeg ikke. Med mindre poenget var å finne det styggeste bildet på nettet da. For der har vedkommende gjort en god jobb.

Jeg kunne sikkert brukt litt tid og energi på å finne ut hvem som synes det er morsomt å bruke mitt bilde som profilbilde, for sånt er vel egentlig ikke lov. Men sommerferien min skal ikke kastes bort på sånt. Jeg prioriterer heller å nyte dagene sammen med familie og venner. Det er tross alt mye viktigere enn et lite bildetyveri.

Om noen leser dette og føler seg truffet, så må du gjerne bruke et bedre bilde av meg neste gang du skal bytte profilbilde. Hva med dette for eksempel?

Ganske ferskt, og jeg er litt mer fornøyd med det enn det du bruker nå. Jeg ser liksom litt mer normal ut.

Men det aller beste hadde kanskje vært om du var deg selv i stedet for noen andre.

Og du, takk for at du ga meg noe å skrive om. Har vært litt svakt med blogging i det siste..

Tidenes nyhetsvarsel

Dette må da være et av de beste nyhetsvarslene noensinne! Det fikk i alle fall meg til å stoppe opp, og jeg fikk meg en skikkelig god latter, helt uten å lese resten av historien.

Dette opptrinnet skulle man så absolutt vært tilskuer til..

Ha en fantastisk søndag da dere – og hold dere unna togskinnene uansett om dere er påkledd eller ikke!

Det verste og det beste på samme tid

Dere som kjenner meg eller har fulgt meg en stund, vet nok at vi har en over gjennomsnittet ivrig fotballjente i huset. Dermed er den neste måneden også forbeholdt fotball på TV. Men i går ble alt snudd helt på hodet, og TV-bildene fra København viste alt annet enn festfotball. Både jentungen og jeg satt lamslåtte med tårer i øynene og uro i hjerte og mage mens vi så på det som skjedde på banen. Ikke lenger en kamp om poeng, men en kamp om liv. For å være helt ærlig, vi fikk se alt for mye. Mye mer enn vi trengte. Men det er en helt annen sak. Jeg er i alle fall ikke et sekund i tvil om at det jeg så i går er noe av det verste jeg har sett. At en veltrent fotballspiller ser helt normal ut i det ene øyeblikket for så å falle sammen og trenge livreddende førstehjelp. Jeg ble rett og slett kvalm. Og jentungen kjente det litt ekstra, Tottenham-supporter som hun er. Hun har fulgt Eriksen siden tiden hans der, og dette ble nesten helt uforståelig for henne. At han bare kunne falle om sånn. Og tenk om de ikke fikk liv i ham.. Vi tenkte nok det verste begge to, i likhet med alle andre som fulgte TV-bildene.

Men så var det den andre siden av hendelsen. Den imponerende, fine og rørende siden. Fra de raske reaksjonene til spillere, dommer og medisinsk apparat. Kapteinen som virkelig sto frem som en Kaptein (med stor K altså). Som spurtet til, tok et umiddelbart ansvar først for lagkameraten som lå nede på bakken og senere for hans skrekkslagne samboer. Lagkameratene som dannet en menneskelig vegg rundt Eriksen for å skjerme ham fra kameraene i sitt mest alvorlige og sårbare øyeblikk, og også kanskje for å skjerme oss som så på litt. Som eskorterte ham av banen og som utrolig nok også kom ut igjen og spilte ferdig kampen (spør du meg så skulle den bare vært avsluttet og blitt stående som 0-0, men det er også en helt annen sak). Det står så utrolig respekt av det. De tapte kanskje kampen, men de vant likevel den aller, aller viktigste!

Det vi så i går var så absolutt både den verste og den fineste delen av fotball. For det har skjedd før at spillere har falt om sånn. Ikke alle har vært like heldige som Eriksen var i går. Ikke alle har fått livet i gave på ny. Men lagfølelsen, samholdet og vennskapet i fotballen, det kan være så ufattelig fint. Og i går så vi dette så tydelig. På sitt aller, aller beste. Fotballfamilien rett og slett. Og sånn egentlig, så er det det aller viktigste. Livet handler ikke om fotball. Men fotball kan innimellom handle om livet. Og i går dere, da vant livet i aller høyeste grad!

Knallvær

Du vet at du er en liten smule påvirket av det fine været vi har hatt de siste dagene når du åpner værmeldingen på mobilen og leser KNALLVÆR istedenfor klarvær..

Du finner meg i godkroken på terrassen resten av dagen. Ha en flott onsdag!

17. mai på lavgir

Annerledes-17. mai nummer 2 er lagt bak oss. Og joda, det ble 17. mai i år også. Bare enda mer annerledes enn i fjor. For i år hadde vi absolutt ingen planer. Og med været vi fikk her østpå var det for så vidt like greit. Det ble en skikkelig innedag.

Og den føltes for første gang veldig lang, til tross for at vi startet dagen senere enn vi pleier. Det var jo ingenting å rekke. Ikke noe grytidlig barnetog rundt Skaugum. Ikke tog og feiring på skolen. Ikke champagnefrokost, lunsj- eller middagsplaner. Den eneste som trengte å dolle seg opp var jentungen som hadde lunsj med venninnene. Dermed ble også årets tradisjonelle søskenbilde noe annerledes, med ei i kjole, en halvpyntet minstemann og eldstemann i hverdagsklær. Minsten syntes det var litt trist..

Men noen ting forblir det samme. 17. mai frokosten. Eller brunsjen. Den ble sen i år, men innholdet var det samme som hvert år. 17. mai blir ikke fullkommen uten breakfast tacos, en greie vi har tatt med oss fra USA. Tacolefse med eggerøre og bacon. Mmmm. Og så må man jo ha litt rundstykker, spekemat og jordbær.

Jeg kunne ha dasset rundt i inneklær hele dagen i går. Men etter brunsj dresset jeg meg opp i kjole. Hvorfor er jeg ikke helt sikker på. Jeg var liksom the face of “all dressed up and nowhere to go”. Selv ikke da naboene møttes i gata vår for litt 17. mai-lek (som forøvrig var et ekstremt hyggelig avbrekk i en ellers begivenhetsløs dag) så noen kjolen min, siden den var godt gjemt under jakka. Men pynte seg må man liksom likevel. Bunaden fikk i alle fall henge i skapet. Jeg prøvde den dagen før, bare for moro skyld. Jeg har jo jobbet hardt for å passe inn i den igjen. Men nå har vi i fellesskap blitt enige om at den skal syes ut før høstens konfirmasjon. Det er litt for langt igjen til den sitter som den skal, og selv om jeg skal fortsette å jobbe med denne kroppen min, så er det best for både bunaden og meg at vi syr den ut litt.

Og neste 17. mai, da håper jeg på en mer stressende feiring, med barnetog og full feiring, såre føtter og slitne kropper – og bunad!

All dressed up and somewhere to go altså!

Dere har sexa!

Enkelte øyeblikk må bare noteres ned og lagres i minnet for alltid. Spesielt når man har barn. Jeg opplevde et sånt øyeblikk ved middagsbordet her om dagen. For en gangs skyld var alle samlet rundt kjøkkenbordet. Med to tenåringer som enten skal trene eller henge med venner, så blir det ofte bare vi voksne og minsten. Et gyllent øyeblikk i seg selv med andre ord. Samtalen gikk ivrig rundt bordet, og kom av en eller annen grunn inn på venner, hvorpå mannen ble spurt hvem som var hans venner. Han svarte varmende nok at jeg var hans beste venn. Varmende for meg i alle fall. De to eldste protesterte umiddelbart.

«Dere er da ikke venner!»

Vel og merke kan vi både irritere hverandre, diskutere og krangle en gang i blant, men vi er da absolutt venner også. Og ja, mannen er min beste venn også, bare så det er sagt. I alle fall innimellom. Så den påstanden fra de eldste begynte vi begge litt forsiktig å protestere på. Da kommer det fra minsten:

«Mamma og pappa er ikke venner. De bare sexa da de var unge.»

HVA????

Jeg mistet nesten tallerkenen jeg var i ferd med å sette inn i oppvaskmaskinen rett i gulvet, og alle holdt pusten et lite sekund for å vikle hjernene sine rundt det sjuåringen nettopp hadde sagt. Hørte vi riktig? Sa han virkelig det vi trodde han sa? Jeg prøvde meg på et lite «hva sa du nå?» før tenåringene knakk helt sammen over lillebroren sin og kaoset rundt bordet var et faktum.

Her var det mye for mammahjernen å henge seg opp i. Hvor har for eksempel den lille, uskyldige gutten min fått denne type informasjon? Tror han ikke på at barn kommer med storken? Og unnskyld meg – da vi var unge??? Hvor gamle tror han egentlig vi er? Og ikke minst, hvordan svarer man egentlig på et sånt utsagn? Vi prøvde så godt vi kunne, det skal vi ha. Dog på noe humoristisk vis. Resultatet var tenåringer som ble flauere og flauere, en trettenåring som løp skrikende ut av kjøkkenet med fingrene godt plassert i ørene og en minstemann med røde kinn. Vi voksne kunne ikke gjøre annet enn å le litt av hele seansen. Velkommen til kaosfamilien!

Søk opp dum i ordboka..

..og du finner sannsynligvis dette.

Jeg er vanligvis er relativt oppegående menneske med det jeg regner som ganske normal intelligens. Men når våren kommer og sola skinner, da går skylappene ned. Jeg må ut og nyte, selv om jeg vet at det fører til lidelse. Jeg nyser og jeg klør, og etterhvert blir det helt ulidelig. Jeg sprayer, skyller og drypper, men når kvelden kommer har jeg mest av alt lyst til å grave øynene ut med en skje.

Sparer dere for de verste “etterbildene” og deler ett der jeg faktisk har sminke på meg – har bare nesten gnidd den vekk.

Jeg er egentlig smart nok til å vite at jeg burde holde meg inne når pollenspredningen er kraftig, men sola gjør meg rett og slett dum som et brød.

Nå varsles det regn. Jeg liker ikke helt tanken på det etter noen fine våruker, men jeg tror kanskje kroppen min trenger det. Muligens hjernen også..

Når kjerringa leser dødsannonser

Jeg har gått tom for liv på Candy Crush og diverse andre mobilspill. Jeg har rundet Facebook, Snapchat og Instagram og jeg har nilest blogger og aviser. Det er torsdag. På vaskerommet venter vaskebøtta. Da hiver meg meg over lokalavisas dødsannonser.

Enkelte torsdager setter jeg i gang med en gang jeg er på beina, bare for å bli fortest mulig ferdig med den hersens vaskinga. Noen dager, som i går, leser jeg dødsannonser bare for å utsette vaskinga litt til. Det er egentlig litt usmakelig. Ikke bare litt heller kanskje. Men en eller annen plass blant alle de triste dødsannonsene tar jeg tak i meg selv og innser at nok er nok. Nå må jeg bare i gang! Huset ble rent i går også..

Dagen i dag er likedan, om du ser bort fra at huset er rent. Jeg våkner og vet at jeg bør trene, at jeg har jobb som venter og at jeg har mitt eget prosjekt å jobbe med i tillegg. Men det blir så mye på en gang at jeg ikke helt vet hvor jeg skal begynne. Det er ulempen med frilanslivet, at man ikke møte opp på et bestemt klokkeslett men kan ta det mer som man vil. Så er det også innimellom lite og andre ganger mye å gjøre. Nå er det mye. Og jeg vet at det er dette jeg må prioritere. Det er tross alt det som genererer penger. Det jeg har mest lyst til å gjøre er å jobbe med mitt eget prosjekt før jeg begraver nesen i en bok. Så jeg utsetter alt, spiller litt mobilspill og surfer rundt igjen. Når alt er spilt og lest innser jeg at jeg allerede er fullt oppdatert på dødsannonser. Hva i alle dager gjør jeg nå?

Fasiten: jeg hiver meg rundt og speed-trener (bokstavlig talt som om jeg er på speed), før jeg speed-dusjer og setter meg ned og skriver dette. Burde vel strengt tatt ikke prioritere bloggen nå, men jeg var litt redd for at noen skulle tro at mannen hadde solgt meg. Sånn er det altså ikke – enda..

Og , nå skal jeg være klok og jobbe resten av dagen!

 

Det beste jeg vet

Jeg våkner av at en liten kropp kryper tett inntil meg og krøller seg godt sammen. Utenfor vinduet har dagslyset kommet, og under dyna er det godt og varmt. Dagen ligger blank og ubrukt foran oss. Jeg snur litt på meg og trekker deg enda tettere inntil meg. Kjenner varmen og den rolige pusten din. Du har forsvunnet tilbake til drømmeland. Jeg ligger helt stille og ser på deg. Ser på det avslappede ansiktet ditt. De fine trekkene dine. De lange, mørke øyevippene mot den lyse huden. Øyelokkene som innimellom beveger seg litt, du drømmer nok. Jeg ser på den søte nesen din. Krikene og krokene i øret, for et intrikat organ det egentlig er. Jeg holder rundt deg. Kjenner på hjertet ditt og føler nesten en ærefrykt over hvert slag. Så fantastisk livet egentlig er. Så mirakuløst. Så uforutsigbart. Og jeg kjenner meg så ufattelig takknemlig som får ligge her med den myke, varme kroppen din inntil meg. At du fortsatt søker til mammaen din for kos og trygghet. Jeg vet at det ikke varer evig og jeg vil helst ta vare på hvert sekund. Roen ligger over oss begge og hjertet mitt vokser i brystet, vil nesten sprenges av kjærlighet. Sånne morgener er uten tvil noe av det aller beste jeg vet.