Årets julegave

Store deler av mitt voksne liv har gått med til å jakte på positive tester. I år fikk jeg en i julegave..

Kanskje ikke helt den samme typen test som jeg har ønsket meg i tidligere år. Da hadde nok ansiktsuttrykket mitt vært hakket annerledes og skrekken lyst av øynene mine. Men en positiv test er en positiv test, uansett om det gjelder graviditet eller korona. For ordens skyld, min test signaliserer altså det sistnevnte.

Ikke bare min heller faktisk. I år fikk hele kaosfamilien positive tester i julegave. Bortsett fra eldstemann da. Han fikk den litt før og var ute av isolasjon lillejulaften. Eller, strengt tatt ga vi opp å isolere ham da minstemann ble syk og testet positivt to dager etter storebror. Vanskelig å isolere en fersk 8-åring som får korona i bursdagsgave.. Og da var det faktisk helt greit at de resterende tre av oss fikk symptomer noenlunde på likt samme dag som minsten ble syk. Og dertil frustrerende at vi stadig testet negativt på hurtigtester selv om vi innerst inne visste at vi også måtte være syke. To dager med symptomer måtte til før den ekstra streken etterhvert kom frem hos oss også. Og da hadde datteren i huset allerede rukket å være på legevakta med pusteproblemer og vonde lunger, hvor hun også ble testet og fikk negativt resultat. Vi var ganske lettet begge to da testene våre omsider viste positivt på lillejulaften.

Like greit å bare bli ferdig med det uunngåelige. Samme dag kom svar på PCR-test tatt to dager før, den dagen symptomene startet, og vi var begge positive allerede da.

Så med de negative hurtigtestene kunne vi faktisk i god tro ha gått rundt og spredd smitte i to dager. Nå var vi heldigvis uansett i karantene pga. guttene i huset, og var heller ikke i form til å gå rundt og spre julekorona som konfetti (sånn bortsett fra på legevakten da, men de visste at vi hadde korona i huset og ønsket henne likevel inn for en sjekk), men det er litt skummelt. Greit å ikke stole 100% på disse hjemmetestene!

Faktisk var det relativt tilfeldig at eldstemann tok en test også. Han følte seg ikke syk, og hadde kun vært hjemme etter at hjemmeskole ble innført i kommunen vår torsdagen før jul. Det var flere på skolen hans som testet positivt i løpet av dagene før og etter hjemmeskole, og da han hørte at en kompis også hadde testet positivt og han selv hadde lett hoste, foreslo han selv å teste seg for sikkerhets skyld. Vi var alle like overrasket og lettere panikkslagne da den viste positivt. Stakkars eldstemann ble umiddelbart nesten låst inne på rommet sitt frem til lillebror også ble syk. Liten tvil om at vi andre ble smittet allerede før eldstemann ble isolert. Og like lite tvil om at han hadde med seg denne smitten fra skolen. Vi var en grei case for alle smittesporerne vi har snakket med for å si det sånn. Og jeg er fryktelig glad for å vite at vi med stor sannsynlighet ikke har smittet andre!

Men med den første positive testen på fjerde søndag i advent ble julen brått annerledes. Julaften sammen med resten av familien utgikk med relativt høye kneløft. Således også besøk av mamma, som bare måtte avbestille turen sin østover. Og jeg gikk til panikkinnkjøp av julemat og litt for mye julegodteri på nettet. Glad man har den muligheten i alle fall! Heldigvis hadde vi kjøpt inn julegaver uken før, så barna skulle i alle fall ikke lide noen nød på den fronten. Selvfølgelig syntes også de at det var trist å ikke få feire jul med besteforeldre, tanter, onkel og kusiner, men sånn måtte det bare bli i år. Da var det bare å gjøre det beste ut av situasjonen. Og vi var uansett blant de heldige. Vi har jo hverandre.

Og julaften ble det. Koselig og avslappende. Men da maten var fortært og pakkene delvis åpnet, var det nok for kroppen til mor.

Jeg gjorde nok litt for mye i dagene før, ignorerte sykdom og kjørte på her hjemme. Romjulsdagene har stort sett vært tilbragt i horisontalen, og selv en tur opp eller ned trappen har gjort meg andpusten og resultert i høy puls. Familiens gutter har stort sett sluppet lett unna dette svineriet av et virus, bortsett fra minsten som hadde én veldig tøff dag før formen var tilbake på topp.

Så dårlig var han den dagen at da vi tok hurtigtest på ham kom teststreken frem allerede før kontrollstreken. Vi var relativt overrasket da han våknet “frisk som en fisk” neste dag..

Vi jentene har slitt litt mer med tett bryst, tung pust og hoste. Jeg er redd det vil sitte i en stund for oss begge, men håper at hun som er godt trent fotballjente snart er tilbake på topp. Jeg kan takle en periode med lite energi.

I dag er vi ute av karantene alle mann. Eller, vi var egentlig ferdige mandag, men har venta ut mannen også. Føler ikke behov for å fly utendørs uansett. Men i dag må noen julegaver byttes og bursdagsgaver til eldstemann kjøpes. Jeg tror jeg kommer til å føle meg som en forbryter når jeg går ut. Og jeg gleder meg allerede til å komme hjem og innta hvileposisjon igjen. Dette viruset kødder man ikke med altså! Men nå er vi i alle fall stort sett ferdige med en runde i dette huset. Og vi vil ikke ha det igjen!!

Vi mistet litt av jula i år, men nå kan vi heldigvis se frem til en normal nyttårsaften og et 2022 som superimmune (håper jeg)!

De beste går først

Dette har vært en uke. Sånn virkelig, EN UKE. Noen virvelvind-dager med mange følelser, åndeløs spenning, store avgjørelser og endringer, gode nyheter, triste nyheter, glede, sorg – og litt syke barn. Og jeg hadde ingen intensjoner om å sitte her og skrive blogg i dag. Lørdagen skal for det meste brukes til jobb. Men det som skjedde da jeg satte meg ned for å slappe av litt og fordøye alt som har skjedd de siste 5 dagene i går kveld, traff så midt i planeten og hjertet at jeg må skrive noen ord. For plutselig dukket en nyhetsmelding opp på mobilen min.

«Artisten Hans-Erik Dyvik Husby er død.»

Kanskje ikke helt ordrett, men uansett ble jeg helt satt ut. Hank von Helvete. Hank von Hell. Hertugen. Ja altså, kjært barn har mange navn sier de. Og det kan nok stemme.

Det skjer jo innimellom at kjente mennesker går bort, og det er ofte trist, men denne traff nesten litt personlig. Hans-Erik var en stor veteran-venn. Vi er en veteran-familie. Og i den forbindelse har vi truffet ham noen ganger. Hvorav første gang, i 2018, var den mest minneverdige. Da vi satt og snakket med ham i flere timer. Da han reiste seg opp og sang for oss. Da det ble et blogginnlegg av det.

Det er lett å komme med fine ord og superlativer når noen går bort. Jeg kopierer heller inn noe av det jeg skrev da han levde. Etter å ha lest reaksjoner fra kjendiser og andre mer vanlige mennesker, skjønner jeg at inntrykket vi fikk av ham stemmer på en prikk. Han var virkelig den snille, godhjerta, ydmyke og inkluderende mannen som vi traff. Continue reading “De beste går først”

Rynketryne

Jeg har ikke tenkt så mye på det før. Har kanskje sett antydningen innimellom, men i høstferien kom det tydelig frem. På en fornøyd «høstferie-i-Ålesund-selfie» lyste de mot meg. Rynkene rundt øynene! Nå begynner kroppen å bli gammel for alvor!

Etter et øyeblikks panikk slo det meg. Disse rynkene er jo tegn på et levd liv. Et godt liv. Om det til tider har vært tøft? Absolutt! Men akkurat disse rynkene tror jeg stammer fra de gode dagene. Dagene med store smil og latter. For det er jo det de er, disse rynkene rundt øynene. Smilerynker. Joda, jeg vet at noen også kaller dem «kråketær», men smilerynker, eller «laugh lines», er da så mye bedre! Og når jeg tenker meg om, ville jeg faktisk ikke vært dem foruten. Jeg springer definitivt ikke til nærmeste hudpleieklinikk for å fylle dem med Botox. Disse små linjene skal få lov å fortsette og vise seg frem hver gang jeg smiler eller ler. Jeg skal bære dem med stolthet, selv når det blir enda flere av dem.

I går fullførte jeg nok en runde rundt solen. Jeg blir eldre, men kanskje bedre. Det siste året har stort sett vært godt. Jeg har en ro i meg som jeg ikke hadde da jeg var yngre. Jeg har funnet min plass og jeg nyter livet etter beste evne. Det er godt. Veldig godt faktisk. Det sier kanskje litt om hvor jeg har kommet i livet når et par tøfler var høydepunktet på dagen min. Gull og diamanter? Nesj. Gi meg et par varme og myke tøfler og lykken er komplett!

Men for all del, jeg legger ikke inn årene for å subbe rundt i tøfler hele dagen enda. Jeg har planer om ganske mange flere runder rundt sola og en hel haug med nye smilerynker!

Bildetyveri – en krenkelse eller en ære?

Man er ikke en ekte blogger før man opplever bildetyveri, er man? I så fall kan jeg heretter titulere meg som en ekte sådan. For midt i ferie-«roen», får jentungen melding fra en venninne som har funnet meg på TikTok. Det er bare det at jeg aldri har funnet veien inn på dette fenomenet. Men screenshottene hun sendte levnet ingen tvil. Profilbildet var av undertegnede, sannsynligvis hentet fra dette gamle blogginnlegget.

Jeg vet ikke helt hva jeg skal føle om saken, beæret eller krenket. Jentungen syntes det var morsomt. «Du har fans, mamma».

Jeg synes kanskje det er hakket mer ubehagelig enn som så. Jeg vet jo at bilder kan bli stjålet når man deler på nettet, det er noe jeg har tenkt på i forbindelse med bloggen. Derfor har jeg ikke lagt ut noe jeg ikke kan stå for, både i bilder og i tekst. Derfor har jeg også delt ytterst lite av barna, og det er jeg sannelig glad for nå! Men at noen skulle ha interesse av å stjele og bruke bilder av akkurat meg, det forstår jeg ikke. Med mindre poenget var å finne det styggeste bildet på nettet da. For der har vedkommende gjort en god jobb.

Jeg kunne sikkert brukt litt tid og energi på å finne ut hvem som synes det er morsomt å bruke mitt bilde som profilbilde, for sånt er vel egentlig ikke lov. Men sommerferien min skal ikke kastes bort på sånt. Jeg prioriterer heller å nyte dagene sammen med familie og venner. Det er tross alt mye viktigere enn et lite bildetyveri.

Om noen leser dette og føler seg truffet, så må du gjerne bruke et bedre bilde av meg neste gang du skal bytte profilbilde. Hva med dette for eksempel?

Ganske ferskt, og jeg er litt mer fornøyd med det enn det du bruker nå. Jeg ser liksom litt mer normal ut.

Men det aller beste hadde kanskje vært om du var deg selv i stedet for noen andre.

Og du, takk for at du ga meg noe å skrive om. Har vært litt svakt med blogging i det siste..

Tidenes nyhetsvarsel

Dette må da være et av de beste nyhetsvarslene noensinne! Det fikk i alle fall meg til å stoppe opp, og jeg fikk meg en skikkelig god latter, helt uten å lese resten av historien.

Dette opptrinnet skulle man så absolutt vært tilskuer til..

Ha en fantastisk søndag da dere – og hold dere unna togskinnene uansett om dere er påkledd eller ikke!

Det verste og det beste på samme tid

Dere som kjenner meg eller har fulgt meg en stund, vet nok at vi har en over gjennomsnittet ivrig fotballjente i huset. Dermed er den neste måneden også forbeholdt fotball på TV. Men i går ble alt snudd helt på hodet, og TV-bildene fra København viste alt annet enn festfotball. Både jentungen og jeg satt lamslåtte med tårer i øynene og uro i hjerte og mage mens vi så på det som skjedde på banen. Ikke lenger en kamp om poeng, men en kamp om liv. For å være helt ærlig, vi fikk se alt for mye. Mye mer enn vi trengte. Men det er en helt annen sak. Jeg er i alle fall ikke et sekund i tvil om at det jeg så i går er noe av det verste jeg har sett. At en veltrent fotballspiller ser helt normal ut i det ene øyeblikket for så å falle sammen og trenge livreddende førstehjelp. Jeg ble rett og slett kvalm. Og jentungen kjente det litt ekstra, Tottenham-supporter som hun er. Hun har fulgt Eriksen siden tiden hans der, og dette ble nesten helt uforståelig for henne. At han bare kunne falle om sånn. Og tenk om de ikke fikk liv i ham.. Vi tenkte nok det verste begge to, i likhet med alle andre som fulgte TV-bildene.

Men så var det den andre siden av hendelsen. Den imponerende, fine og rørende siden. Fra de raske reaksjonene til spillere, dommer og medisinsk apparat. Kapteinen som virkelig sto frem som en Kaptein (med stor K altså). Som spurtet til, tok et umiddelbart ansvar først for lagkameraten som lå nede på bakken og senere for hans skrekkslagne samboer. Lagkameratene som dannet en menneskelig vegg rundt Eriksen for å skjerme ham fra kameraene i sitt mest alvorlige og sårbare øyeblikk, og også kanskje for å skjerme oss som så på litt. Som eskorterte ham av banen og som utrolig nok også kom ut igjen og spilte ferdig kampen (spør du meg så skulle den bare vært avsluttet og blitt stående som 0-0, men det er også en helt annen sak). Det står så utrolig respekt av det. De tapte kanskje kampen, men de vant likevel den aller, aller viktigste!

Det vi så i går var så absolutt både den verste og den fineste delen av fotball. For det har skjedd før at spillere har falt om sånn. Ikke alle har vært like heldige som Eriksen var i går. Ikke alle har fått livet i gave på ny. Men lagfølelsen, samholdet og vennskapet i fotballen, det kan være så ufattelig fint. Og i går så vi dette så tydelig. På sitt aller, aller beste. Fotballfamilien rett og slett. Og sånn egentlig, så er det det aller viktigste. Livet handler ikke om fotball. Men fotball kan innimellom handle om livet. Og i går dere, da vant livet i aller høyeste grad!

17. mai på lavgir

Annerledes-17. mai nummer 2 er lagt bak oss. Og joda, det ble 17. mai i år også. Bare enda mer annerledes enn i fjor. For i år hadde vi absolutt ingen planer. Og med været vi fikk her østpå var det for så vidt like greit. Det ble en skikkelig innedag.

Og den føltes for første gang veldig lang, til tross for at vi startet dagen senere enn vi pleier. Det var jo ingenting å rekke. Ikke noe grytidlig barnetog rundt Skaugum. Ikke tog og feiring på skolen. Ikke champagnefrokost, lunsj- eller middagsplaner. Den eneste som trengte å dolle seg opp var jentungen som hadde lunsj med venninnene. Dermed ble også årets tradisjonelle søskenbilde noe annerledes, med ei i kjole, en halvpyntet minstemann og eldstemann i hverdagsklær. Minsten syntes det var litt trist..

Men noen ting forblir det samme. 17. mai frokosten. Eller brunsjen. Den ble sen i år, men innholdet var det samme som hvert år. 17. mai blir ikke fullkommen uten breakfast tacos, en greie vi har tatt med oss fra USA. Tacolefse med eggerøre og bacon. Mmmm. Og så må man jo ha litt rundstykker, spekemat og jordbær.

Jeg kunne ha dasset rundt i inneklær hele dagen i går. Men etter brunsj dresset jeg meg opp i kjole. Hvorfor er jeg ikke helt sikker på. Jeg var liksom the face of “all dressed up and nowhere to go”. Selv ikke da naboene møttes i gata vår for litt 17. mai-lek (som forøvrig var et ekstremt hyggelig avbrekk i en ellers begivenhetsløs dag) så noen kjolen min, siden den var godt gjemt under jakka. Men pynte seg må man liksom likevel. Bunaden fikk i alle fall henge i skapet. Jeg prøvde den dagen før, bare for moro skyld. Jeg har jo jobbet hardt for å passe inn i den igjen. Men nå har vi i fellesskap blitt enige om at den skal syes ut før høstens konfirmasjon. Det er litt for langt igjen til den sitter som den skal, og selv om jeg skal fortsette å jobbe med denne kroppen min, så er det best for både bunaden og meg at vi syr den ut litt.

Og neste 17. mai, da håper jeg på en mer stressende feiring, med barnetog og full feiring, såre føtter og slitne kropper – og bunad!

All dressed up and somewhere to go altså!

Dere har sexa!

Enkelte øyeblikk må bare noteres ned og lagres i minnet for alltid. Spesielt når man har barn. Jeg opplevde et sånt øyeblikk ved middagsbordet her om dagen. For en gangs skyld var alle samlet rundt kjøkkenbordet. Med to tenåringer som enten skal trene eller henge med venner, så blir det ofte bare vi voksne og minsten. Et gyllent øyeblikk i seg selv med andre ord. Samtalen gikk ivrig rundt bordet, og kom av en eller annen grunn inn på venner, hvorpå mannen ble spurt hvem som var hans venner. Han svarte varmende nok at jeg var hans beste venn. Varmende for meg i alle fall. De to eldste protesterte umiddelbart.

«Dere er da ikke venner!»

Vel og merke kan vi både irritere hverandre, diskutere og krangle en gang i blant, men vi er da absolutt venner også. Og ja, mannen er min beste venn også, bare så det er sagt. I alle fall innimellom. Så den påstanden fra de eldste begynte vi begge litt forsiktig å protestere på. Da kommer det fra minsten:

«Mamma og pappa er ikke venner. De bare sexa da de var unge.»

HVA????

Jeg mistet nesten tallerkenen jeg var i ferd med å sette inn i oppvaskmaskinen rett i gulvet, og alle holdt pusten et lite sekund for å vikle hjernene sine rundt det sjuåringen nettopp hadde sagt. Hørte vi riktig? Sa han virkelig det vi trodde han sa? Jeg prøvde meg på et lite «hva sa du nå?» før tenåringene knakk helt sammen over lillebroren sin og kaoset rundt bordet var et faktum.

Her var det mye for mammahjernen å henge seg opp i. Hvor har for eksempel den lille, uskyldige gutten min fått denne type informasjon? Tror han ikke på at barn kommer med storken? Og unnskyld meg – da vi var unge??? Hvor gamle tror han egentlig vi er? Og ikke minst, hvordan svarer man egentlig på et sånt utsagn? Vi prøvde så godt vi kunne, det skal vi ha. Dog på noe humoristisk vis. Resultatet var tenåringer som ble flauere og flauere, en trettenåring som løp skrikende ut av kjøkkenet med fingrene godt plassert i ørene og en minstemann med røde kinn. Vi voksne kunne ikke gjøre annet enn å le litt av hele seansen. Velkommen til kaosfamilien!

Søk opp dum i ordboka..

..og du finner sannsynligvis dette.

Jeg er vanligvis er relativt oppegående menneske med det jeg regner som ganske normal intelligens. Men når våren kommer og sola skinner, da går skylappene ned. Jeg må ut og nyte, selv om jeg vet at det fører til lidelse. Jeg nyser og jeg klør, og etterhvert blir det helt ulidelig. Jeg sprayer, skyller og drypper, men når kvelden kommer har jeg mest av alt lyst til å grave øynene ut med en skje.

Sparer dere for de verste “etterbildene” og deler ett der jeg faktisk har sminke på meg – har bare nesten gnidd den vekk.

Jeg er egentlig smart nok til å vite at jeg burde holde meg inne når pollenspredningen er kraftig, men sola gjør meg rett og slett dum som et brød.

Nå varsles det regn. Jeg liker ikke helt tanken på det etter noen fine våruker, men jeg tror kanskje kroppen min trenger det. Muligens hjernen også..