17. mai på lavgir

Annerledes-17. mai nummer 2 er lagt bak oss. Og joda, det ble 17. mai i år også. Bare enda mer annerledes enn i fjor. For i år hadde vi absolutt ingen planer. Og med været vi fikk her østpå var det for så vidt like greit. Det ble en skikkelig innedag.

Og den føltes for første gang veldig lang, til tross for at vi startet dagen senere enn vi pleier. Det var jo ingenting å rekke. Ikke noe grytidlig barnetog rundt Skaugum. Ikke tog og feiring på skolen. Ikke champagnefrokost, lunsj- eller middagsplaner. Den eneste som trengte å dolle seg opp var jentungen som hadde lunsj med venninnene. Dermed ble også årets tradisjonelle søskenbilde noe annerledes, med ei i kjole, en halvpyntet minstemann og eldstemann i hverdagsklær. Minsten syntes det var litt trist..

Men noen ting forblir det samme. 17. mai frokosten. Eller brunsjen. Den ble sen i år, men innholdet var det samme som hvert år. 17. mai blir ikke fullkommen uten breakfast tacos, en greie vi har tatt med oss fra USA. Tacolefse med eggerøre og bacon. Mmmm. Og så må man jo ha litt rundstykker, spekemat og jordbær.

Jeg kunne ha dasset rundt i inneklær hele dagen i går. Men etter brunsj dresset jeg meg opp i kjole. Hvorfor er jeg ikke helt sikker på. Jeg var liksom the face of “all dressed up and nowhere to go”. Selv ikke da naboene møttes i gata vår for litt 17. mai-lek (som forøvrig var et ekstremt hyggelig avbrekk i en ellers begivenhetsløs dag) så noen kjolen min, siden den var godt gjemt under jakka. Men pynte seg må man liksom likevel. Bunaden fikk i alle fall henge i skapet. Jeg prøvde den dagen før, bare for moro skyld. Jeg har jo jobbet hardt for å passe inn i den igjen. Men nå har vi i fellesskap blitt enige om at den skal syes ut før høstens konfirmasjon. Det er litt for langt igjen til den sitter som den skal, og selv om jeg skal fortsette å jobbe med denne kroppen min, så er det best for både bunaden og meg at vi syr den ut litt.

Og neste 17. mai, da håper jeg på en mer stressende feiring, med barnetog og full feiring, såre ben og slitne kropper – og bunad!

All dressed up and somewhere to go altså!

Dere har sexa!

Enkelte øyeblikk må bare noteres ned og lagres i minnet for alltid. Spesielt når man har barn. Jeg opplevde et sånt øyeblikk ved middagsbordet her om dagen. For en gangs skyld var alle samlet rundt kjøkkenbordet. Med to tenåringer som enten skal trene eller henge med venner, så blir det ofte bare vi voksne og minsten. Et gyllent øyeblikk i seg selv med andre ord. Samtalen gikk ivrig rundt bordet, og kom av en eller annen grunn inn på venner, hvorpå mannen ble spurt hvem som var hans venner. Han svarte varmende nok at jeg var hans beste venn. Varmende for meg i alle fall. De to eldste protesterte umiddelbart.

«Dere er da ikke venner!»

Vel og merke kan vi både irritere hverandre, diskutere og krangle en gang i blant, men vi er da absolutt venner også. Og ja, mannen er min beste venn også, bare så det er sagt. I alle fall innimellom. Så den påstanden fra de eldste begynte vi begge litt forsiktig å protestere på. Da kommer det fra minsten:

«Mamma og pappa er ikke venner. De bare sexa da de var unge.»

HVA????

Jeg mistet nesten tallerkenen jeg var i ferd med å sette inn i oppvaskmaskinen rett i gulvet, og alle holdt pusten et lite sekund for å vikle hjernene sine rundt det sjuåringen nettopp hadde sagt. Hørte vi riktig? Sa han virkelig det vi trodde han sa? Jeg prøvde meg på et lite «hva sa du nå?» før tenåringene knakk helt sammen over lillebroren sin og kaoset rundt bordet var et faktum.

Her var det mye for mammahjernen å henge seg opp i. Hvor har for eksempel den lille, uskyldige gutten min fått denne type informasjon? Tror han ikke på at barn kommer med storken? Og unnskyld meg – da vi var unge??? Hvor gamle tror han egentlig vi er? Og ikke minst, hvordan svarer man egentlig på et sånt utsagn? Vi prøvde så godt vi kunne, det skal vi ha. Dog på noe humoristisk vis. Resultatet var tenåringer som ble flauere og flauere, en trettenåring som løp skrikende ut av kjøkkenet med fingrene godt plassert i ørene og en minstemann med røde kinn. Vi voksne kunne ikke gjøre annet enn å le litt av hele seansen. Velkommen til kaosfamilien!

Søk opp dum i ordboka..

..og du finner sannsynligvis dette.

Jeg er vanligvis er relativt oppegående menneske med det jeg regner som ganske normal intelligens. Men når våren kommer og sola skinner, da går skylappene ned. Jeg må ut og nyte, selv om jeg vet at det fører til lidelse. Jeg nyser og jeg klør, og etterhvert blir det helt ulidelig. Jeg sprayer, skyller og drypper, men når kvelden kommer har jeg mest av alt lyst til å grave øynene ut med en skje.

Sparer dere for de verste “etterbildene” og deler ett der jeg faktisk har sminke på meg – har bare nesten gnidd den vekk.

Jeg er egentlig smart nok til å vite at jeg burde holde meg inne når pollenspredningen er kraftig, men sola gjør meg rett og slett dum som et brød.

Nå varsles det regn. Jeg liker ikke helt tanken på det etter noen fine våruker, men jeg tror kanskje kroppen min trenger det. Muligens hjernen også..

Når kjerringa leser dødsannonser

Jeg har gått tom for liv på Candy Crush og diverse andre mobilspill. Jeg har rundet Facebook, Snapchat og Instagram og jeg har nilest blogger og aviser. Det er torsdag. På vaskerommet venter vaskebøtta. Da hiver meg meg over lokalavisas dødsannonser.

Enkelte torsdager setter jeg i gang med en gang jeg er på beina, bare for å bli fortest mulig ferdig med den hersens vaskinga. Noen dager, som i går, leser jeg dødsannonser bare for å utsette vaskinga litt til. Det er egentlig litt usmakelig. Ikke bare litt heller kanskje. Men en eller annen plass blant alle de triste dødsannonsene tar jeg tak i meg selv og innser at nok er nok. Nå må jeg bare i gang! Huset ble rent i går også..

Dagen i dag er likedan, om du ser bort fra at huset er rent. Jeg våkner og vet at jeg bør trene, at jeg har jobb som venter og at jeg har mitt eget prosjekt å jobbe med i tillegg. Men det blir så mye på en gang at jeg ikke helt vet hvor jeg skal begynne. Det er ulempen med frilanslivet, at man ikke møte opp på et bestemt klokkeslett men kan ta det mer som man vil. Så er det også innimellom lite og andre ganger mye å gjøre. Nå er det mye. Og jeg vet at det er dette jeg må prioritere. Det er tross alt det som genererer penger. Det jeg har mest lyst til å gjøre er å jobbe med mitt eget prosjekt før jeg begraver nesen i en bok. Så jeg utsetter alt, spiller litt mobilspill og surfer rundt igjen. Når alt er spilt og lest innser jeg at jeg allerede er fullt oppdatert på dødsannonser. Hva i alle dager gjør jeg nå?

Fasiten: jeg hiver meg rundt og speed-trener (bokstavlig talt som om jeg er på speed), før jeg speed-dusjer og setter meg ned og skriver dette. Burde vel strengt tatt ikke prioritere bloggen nå, men jeg var litt redd for at noen skulle tro at mannen hadde solgt meg. Sånn er det altså ikke – enda..

Og , nå skal jeg være klok og jobbe resten av dagen!

 

Det beste jeg vet

Jeg våkner av at en liten kropp kryper tett inntil meg og krøller seg godt sammen. Utenfor vinduet har dagslyset kommet, og under dyna er det godt og varmt. Dagen ligger blank og ubrukt foran oss. Jeg snur litt på meg og trekker deg enda tettere inntil meg. Kjenner varmen og den rolige pusten din. Du har forsvunnet tilbake til drømmeland. Jeg ligger helt stille og ser på deg. Ser på det avslappede ansiktet ditt. De fine trekkene dine. De lange, mørke øyevippene mot den lyse huden. Øyelokkene som innimellom beveger seg litt, du drømmer nok. Jeg ser på den søte nesen din. Krikene og krokene i øret, for et intrikat organ det egentlig er. Jeg holder rundt deg. Kjenner på hjertet ditt og føler nesten en ærefrykt over hvert slag. Så fantastisk livet egentlig er. Så mirakuløst. Så uforutsigbart. Og jeg kjenner meg så ufattelig takknemlig som får ligge her med den myke, varme kroppen din inntil meg. At du fortsatt søker til mammaen din for kos og trygghet. Jeg vet at det ikke varer evig og jeg vil helst ta vare på hvert sekund. Roen ligger over oss begge og hjertet mitt vokser i brystet, vil nesten sprenges av kjærlighet. Sånne morgener er uten tvil noe av det aller beste jeg vet.

Lunefulle april

Jeg har fått med meg at det nok en gang har lagt seg snø flere plasser i landet. Lunefulle april altså. Hvis det er noen trøst for dere som ergrer dere over snøfall og snømåking i dag, så måtte det måkes litt her på Østlandet også.

Det ble en tung økt, men endelig er hagen snøfri..

Ja, jeg vet at denne fort kan komme tilbake og bite meg i rumpa. Etter noen vårlige påskedager har det blitt kaldere også her. Eventuell nedbør kan fort bli hvit..

Hvem trenger Spania?

Jeg sitter for meg selv og kjenner igjen den kriblende lykkefølelsen i magen, den som jeg alltid fikk den første vårdagen hvor jeg kunne springe ut med småsko som barn. Jeg kjenner den deilige lukten av vår, den friske lukten som man bare kan kjenne her i Norge. Fra nabolagets fotballbane hører jeg jentungen sparke en av sine mange fotballer i en vegg, igjen og igjen. Jeg hører den glade latteren og skrålingen fra minstemann og vennene hans som endelig kan bruke syklene sine igjen. I stua diskuterer mannen og eldstemann en film. Det suser lett i trekronene og brisen treffer meg mykt. Solen varmer i kinnene. Jeg hører fuglene kvitre og lukter grillmat fra en nabo. Bassen fra et lydanlegg høres i det fjerne. På bordet har jeg kaffe, bok og Kvikk Lunsj. Jeg omsluttes av lykke.

Hvem trenger påskeferie i Spania når man har kosekroken i sin egen hage?

Og når solen forsvinner kan jeg forlenge utetiden med pledd og varmelampe. Kaffekoppen byttes ut med et iskaldt glass hvitvin, mye kaldere vin enn du får i Spania eller andre varme strøk. Her kjøles den faktisk ekstra ned av den friske og kalde kveldslufta. Så enkelt! Virkelig kortreist ferielykke.

Nei, det er ikke vits i å bruke penger på utenlandsferie når man har dette rett utenfor sin egen stuedør. Slipper stresset med å reise også. Også var det den karantenen når man kommer hjem da. Mulig den ikke gjelder for kjente bloggere, hva vet jeg..?

Jeg har uansett ikke noe behov for noe annet enn akkurat dette. Du finner meg sannsynligvis her i sommerferien også!

Fordelen med korona og pollen

Man kan si mye negativt om både korona og pollen. Akkurat nå står vi midt oppi «høysesong» for begge deler. Jeg tror vi er mange som forbanner det. Men det er faktisk en åpenbar fordel med denne tiden.

Jo visst blir det en god del dugg bak solbrillene som til enhver tid må beskytte øynene dine, men man slipper helt å tenke på sminke! Det er deilig å bare gå ut døren uten å bruke ekstra tid på sånt. Dessuten blir jo denne sminken bare gnidd vekk uansett når øynene begynner å klø. All ansiktsbeskyttelsen kan jo også være grei om du lever i skjul eller skal rane en bank eller noe lignende.

Men Gud hjelpe deg om du nyser bak munnbindet..

Mangler du påskepynt?

I dag kunne jeg gjort som mange andre bloggere og influencere, dratt en liten aprilsnarr om en plutselig graviditet eller to for eksempel. Eller noe mer eller mindre smakløst selvfølgelig. Men jeg føler ikke behov for det. Aprilsnarr var morsomt da jeg var barn. Og det er ikke nødvendigvis alt som bør spøkes med heller. Så derfor vil jeg isteden dele et lite påsketips fra minsten med dere.

Mangler du litt påskepynt i heim eller hytte? Var butikkene stengt og rakk du ikke å bruke klikk & hent? Da har jeg et veldig enkelt tips til deg.

Vi har nemlig en usedvanlig kreativ minstemann her i huset. Og i fjor, da koronaen overmannet påskeferien og vi manglet påskepynt, skred han til verket. Pynt må man jo ha! Man tager det man haver var visst mottoet hans, og vips hadde han tryllet noen tomme doruller og noen blanke ark til korona-påskekyllinger.

Superenkelt. Mal dorullen. Klipp ut vinger, nebb og hanekam. Lim på vinger og nebb. Lag to hakk på toppen av dorullen og sett på hanekam.

Korona-påskekyllingene kommer til sin rett her hjemme i år også, selv om de bærer litt preg av å ha ligget på loftet et år. Det aner meg at disse kommer til å komme frem hvert år heretter, som et minne om korona-påskene.

Og du, foretrekker du påskeharen? Tomme doruller og tørkeruller funket fint her også!

GOD PÅSKE!