Vet du hvordan det er å alltid lengte? Alltid savne. Aldri føle seg hel. Aldri føle seg helt hjemme. Sånn har jeg det. Det er alltid en del av meg som mangler. Jeg har bodd her østpå i over 12 år nå. Og på en måte er det hjemme. Jeg har jo gjort det til et hjem, sammen med mannen min. Men alikevel føles det ikke som hjemme, for hjemme er 60 mil unna. Hjemme er vakre Sunnmøre. Hjemme er Ålesund. Her ligger hjertet mitt. Eller i alle fall store deler av det. En del av meg lengter alltid dit. Til den friske sjøluften. Fjord og fjell. Gatene jeg kjenner så godt. Følelsen av å høre til, følelsen av hjemme.

Jeg føler meg komplett hver gang vi kommer dit. Da føles alt riktig. Og det er alltid like vanskelig å dra derfra igjen. Nei, det blir faktisk verre. For hver gang merker jeg det mer og mer. At det er der jeg hører til. At det er der jeg ønsker å være. Der jeg finner ro. Men så er livet vårt her, mannens jobb, barnas skole og nettverk. Vi må tilbake til det. 

En gang i tiden lengtet jeg vekk. Ålesund var ikke plassen for meg. Den var for liten. Kjedelig. Jeg ville ut og oppleve verden. Jeg har vært langt borte, mye lenger enn nå. Så kom jeg hjem, og bestemte meg for at det var der jeg skulle være. Fremtiden lå i byen min. Det var en god plass å være. Jeg skulle aldri forlate den igjen. Men så ble det ikke sånn, da kjærligheten brakte meg hit østpå. Kjærligheten til mannen.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Men jeg har også et slags kjærlighetsforhold til hjembyen min. Der jeg trådte mine barnesko. Der jeg har opplevd størsteparten av mine førster. Første skritt. Første skoledag. Første venn. Første kjærlighet. Første sorg. Alt. Byen som har formet meg. Den trygge plassen. Menneskene som var og er. Der folk kjenner meg på en annen måte. Der jeg er meg, 100% meg. Byen min. Den er en så stor del av meg, en del av min identitet. Så stor at jeg ofte føler jeg skiller meg ut her nede. Føler meg annerledes. Og jeg lengter. Og jeg savner.

Jeg har alltid likt å skrive. Jeg var en av de få som jublet da vi måtte skrive stil på skolen. Det var den aller beste leksen. Velge en oppgave og bare skrive. Jeg elsket det. Jeg vet ikke hvorfor. Jeg var aldri den som ropte høyest eller gjorde mest ut av meg, men pokker som jeg skrev.

Og dagbøker. Jeg skrev ut dagbok etter dagbok i ungdomsårene. Blekket sprutet. Mye har blitt dokumentert skriftlig opp gjennom årene, noe viktigere enn annet. Noe som etterhvert har blitt veldig verdifullt for meg, og noe som man like gjerne bare kan glemme. Også de siste årene har jeg periodevis skrevet mye. Fingrene kan fly som en virvelvind over tastaturet når jeg setter igang. I tunge perioder har det hjulpet mye å bare få det ut. Ren terapi.

Og nå er jeg igang igjen. Og jeg elsker det! Det er noen år siden jeg hadde inspirasjon til å skrive sist, og da var det som nevnt fordi livet var tøft og tungt. Nå er det ikke sånn. Nå skriver jeg rett og slett fordi jeg liker det, selv om det sikkert er litt terapi i det nå også. Under en måned har gått siden jeg laget denne bloggen. Og jeg startet den med mål om å dele noen bilder, fordi jeg hadde tatt opp igjen fotohobbyen min. Men det ble ikke sånn. Det tok en helt annen vei. Jeg glemte hvor mye viktigere skrivingen var for meg. Den tok overhånd. Den tok av. Jeg vet ikke hvem jeg skriver for. Jeg vet ikke om det er for meg eller for deg. Jeg vet ikke hvem som leser det jeg skriver. Bare at innimellom er det noen få, andre ganger mange. Ikke toppblogger-mange, men alikevel overveldende mange for lille meg. Mitt ønske og håp er at ordene mine treffer noen av disse. Da gjør jeg noe rett.

Jeg var redd da jeg begynte å skrive. Det var skummelt å dele ordene sine offentlig. Men for de fleste av dere er jeg jo uansett anonym. Noen av dere kjenner meg nok, eller vet hvem jeg er. Og det er kanskje det skumleste av alt. Jeg er ikke den som åpner meg mest for andre. Men så er det ikke så skummelt alikevel. Ikke nå lenger. Om du leser dette og ikke liker det jeg skriver, så er det greit. Vil du dømme meg for mine følelser og meninger, for hvordan jeg lever mitt liv, så må du gjerne det. Det sier kanskje mer om deg enn om meg uansett. Jeg finner glede i å skrive. Jeg elsker å kjenne den kreative delen av hjernen min våkne til liv. Jeg elsker ideene som stadig vekk kommer dettende ned fra intet. Det er dette jeg brenner for. Jeg føler plutselig at jeg lever mer enn jeg har gjort på lenge. Jeg er gladere. Jeg har fått mer selvtillit. Jeg tror på meg selv igjen. Og jeg har sluttet å være redd for hva andre synes og mener. Jeg er meg, og det er helt greit.

#skriveglede #skrivelyst

Er det meg du ser etter?

Jeg har nå stått uten jobb siden minstemann ble født for 3 år siden. Før det var jeg innleid i en stilling som skulle bli fast, men som pga. uventet men etterlengtet graviditet ikke ble det likevel. Der og da trist og litt urettferdig, men jeg ville valgt sønnen min over alt annet uansett.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Nå har jeg fått ha mye ekstra tid med ham, og han er godt etablert i barnehage. Dermed har jeg god tid til å jobbe også utenfor hjemmet. Men å komme seg ut i arbeidsmarkedet etter flere år hjemme, både med minstemann og før det med de to eldre søsknene hans, er ikke lett. Det er mange om beinet, og mange med mye mer utfyllende CV’er enn meg. Det er ikke lett å stikke seg frem, få vise hva man er god for.

Så da prøver jeg her, på mitt eget lille hjørne av nettet, å nå frem til potensielle arbeidsgivere. Kanskje ser ingen meg. Da har jeg i alle fall prøvd. Eller kanskje sitter akkurat du som trenger akkurat meg der ute og leser dette. Jeg har ingenting å tape.

Så hvem er jeg, annet enn mamma, hobbyskribent og amatørfotograf? Jeg er utdannet advokatsekretær, men må ikke nødvendigvis jobbe akkurat i den bransjen. Jeg har en allsidig bakgrunn, og har i tillegg til advokatsekretær jobbet både som assistent i lokalradio, med produksjon av pass, som oversetter (norsk-engelsk/engelsk-norsk) og i administrasjon. Kall meg gjerne en potet.

Jeg er en utpreget serviceperson, som liker å føle at det jeg gjør virkelig hjelper andre. Tidligere arbeidsgivere har omtalt meg som positiv, omgjengelig og pliktoppfyllende. Jeg er ærlig og om jeg skal si det selv (og det skal jeg jo), usedvanlig effektiv. Jeg er også fleksibel, strukturert og meget samarbeidsvillig. Som en bonus er jeg i forbindelse med arbeid hos arbeidsgivere med nasjonal betydning sikkerhetsklarert, sånn om det skulle være ønskelig.

Jeg er flytende i både norsk og engelsk, skriftlig og muntlig. Jeg er en kløpper bak datamaskinen, med erfaring fra flere programmer og operativsystemer. Jeg lærer også nye dataprogrammer veldig fort. Det gjør jeg egentlig med det meste, opplæring tar ikke så veldig lang tid. Jeg jobber lett både selvstendig og i team, og liker å ha orden og hygge rundt meg.

Sånn ellers så er jeg selvfølgelig glad i å skrive og ta bilder. Jeg liker å være litt kreativ.

Jeg ønsker meg veldig en sekretær/kontormedarbeiderstilling, heltid eller deltid, i Oslo-, Asker eller Drammensområdet. Men jeg er også åpen for andre muligheter som kunne passe. Kunne jeg fått bruke interessen min for både fotografering og skriving hadde det vært den ultimate drømmen!

Høres jeg ut som en å satse på? Kontakt meg gjerne på [email protected].

Og du som måtte lese dette; del gjerne, kanskje en du kjenner er min framtidige arbeidsgiver..

Vi er det perfekte eksemplet på motsetninger, du og jeg. Den ekstroverte og den introverte. Optimisten og realisten. Den ene snakker der den andre skriver. Den ene er spontan, den andre må kanskje planlegge litt. I alle fall etter barna kom..

Det fine med yin og yang er at de utfyller hverandre. Sammen blir det perfekt. Som oss. Perfekt men uperfekt. Yin og Yang. Vi tar middelveien sammen. Fungerer bedre sammen. Gjør hverandre bedre. Og er et uslåelig team.

Innimellom blir det tøft. Man vil kanskje gi opp. Men så er den andre der og løfter deg opp igjen. Åpner øynene dine for andre alternativ, nye muligheter.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Innimellom er vi totalt uenige. Vi kan irritere hverandre. Vi krangler så busta fyker. Men selv oppi det ligger det en slags trygghet der. For samme hvor hardt det går for seg, så vet vi at vi kommer ut sterkere på den andre siden. Og vi har stått i stormer vi to. Fryktelige stormer som ingen burde oppleve. Men vi sto i dem sammen.

Noen ganger lurer jeg på hvordan jeg skulle klart meg uten deg. Alikevel vet jeg at det hadde gått. Men jeg vil ikke. Etter 13 år kan jeg ikke tenke meg et liv uten deg. Du har blitt en del av meg. En ekstra kroppsdel. Noen ganger er det vanskelig å vite hvor jeg slutter og du begynner. Min Yin.

Hverdagen kan være krevende. Noen ganger grå. Men du bringer farge til den. Latter. Gode øyeblikk.

Jeg er kanskje ikke alltid så flink til å si det. Eller vise det. Men jeg ser det du gjør for meg og for oss. Og jeg er stolt av deg og alt du oppnår. Jeg har funnet min trygghet og mitt hjem hos deg. Og her vil jeg bli, i gode og onde dager. Jeg er glad for at det ble akkurat oss. Og jeg hadde valgt akkurat deg, igjen og igjen.

“You don’t marry one person; you marry three: the person you think they are, the person they are, and the person they are going to become as a result of being married to you.”

Og du, jeg gleder meg til å reise på tur med deg igjen! Det er noe av det beste jeg vet, selv med tre som maser i baksetet.

Det var en tid og en plass som forandret meg. En gang i tiden slet jeg veldig. Det var mange grunner til det, men da jeg mistet en person som sto meg veldig nær sa det stopp. Jeg sørget. Veldig. Jeg holdt meg for meg selv, isolerte meg nesten. Det var muligens en forsvarsmekanisme. Om jeg holdt meg unna andre og ikke brydde meg, så slapp jeg å utsette meg selv for den type sorg igjen. Ingen kunne dø fra meg. Ingen kunne forlate meg. Sykt å tenke på i ettertid, men det funket for meg da. I alle fall på et vis. I over et år holdt jeg på sånn. Livet føltes ofte håpløst. Meningsløst. Jeg visste jo at det jeg drev med var unormalt. Men jeg klarte ikke å forandre på det heller. Sorgen og redselen var for stor. Jeg kunne ikke se for meg at livet noen gang skulle bli noe annerledes, bli bedre.

Etter litt over et år fikk jeg plutselig en følelse. En følelse av at noe snart ville forandre seg. Jeg husker den fortsatt så godt, den følelsen. Det var en følelse som både ga meg håp og skremte vettet av meg. Jeg var blitt så vant til dette livet i ensomhet. Jeg kunne ikke tenke meg noe annet.

Men så skjedde det. Tilfeldig eller ikke tilfeldig. Jeg vet ikke. Men jeg traff ham. Etter all denne tiden alene på alle mulige måter, var han der. Kjærlighet var noe jeg hadde gitt opp for flere år siden. Det var ikke for meg. Jeg trengte ingen, selv om jeg var ensom. Jeg var liksom ikke som de andre, dem som etterhvert etablerte seg. Jeg ønsket nok å være som dem, men realiteten var ikke sånn. Men så dukket han altså opp. Jeg falt pladask. Og det var like håpløst som resten av livet mitt. For det første var han en god del eldre enn meg. Han var kollega av faren min. For ikke å snakke om den aller største hindringen; han var kun i Norge for noen få dager før han skulle hjem til den andre siden av Atlanteren. Amerikaneren. Det var jo bare dømt til å feile. Og normalt ville jeg ristet det av meg. Latt det gå. Men jeg kunne ikke. Av en eller annen grunn kunne jeg ikke. Jeg var kanskje klar. Jeg som aldri tok en eneste sjanse av ren frykt, hoppet i det med begge beina. Ikke bare der og da, men også noen måneder senere da amerikaneren alikevel ikke ble sent til Norge på ny jobbreise. Da tok jeg det største hoppet, kanskje det største noensinne. Lille, redde meg. Jeg spredde vingene og fløy, bokstavelig talt, over dammen. Til en by og en stat jeg ikke kjente, en plass jeg ikke kjente noen, til en amerikaner som jeg bare hadde tilbragt 2-3 dager sammen med. Helt uten sikkerhetsnett. Det som skulle være et kort besøk ble lengre. Tiden man kan være i USA er begrenset, så etter 90 dager måtte jeg ut. Men jeg dro tilbake. 90 dager. Livet mitt handlet om disse 90 dagene. Frem og tilbake. Norge ble en plass jeg var tvunget til å reise tilbake til en gang iblant. Hjemme var der. Ved en golfbane i Myrtle Beach. South Carolina. Der begynte jeg å leve igjen, der skulle fremtiden bygges.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Men etterhvert ble det for vanskelig, uansett hvor mye man kjempet. Til høsten er det 14 år siden jeg dro tilbake til Norge med halen mellom beina. Fra en plass jeg var blitt så glad i. Som jeg lengtet tilbake til, men som jeg visste bare kom til å være en del av fortiden min. Men istedenfor å grave meg ned igjen, fortsatte jeg å leve her i Norge. Jeg nektet å gå tilbake til det ensomme mørket. Jeg hadde lært. Og godt var det, for noen måneder senere traff jeg ham som ble mannen min. Og resten er som de sier, historie.

Men den tiden står der fortsatt som en veldig viktig del av livet. Livsendrende. Det var en mening med det. Amerikaneren dukket opp for at jeg skulle tør å ta sjanser igjen. For at jeg skulle komme ut av skallet og begynne å leve. For at jeg skulle lære å falle og reise meg uten å flykte fra alt. No regrets. Alt har en mening. Og uten denne tiden vet jeg ikke hvor jeg hadde vært. I alle fall ikke der jeg er i dag. Og jeg er så takknemlig for at jeg kom nettopp hit. Tiden i South Carolina gjorde meg klar for nettopp dette, for familien vi har bygd.

“People come into your life for a reason, a season, or a lifetime.”

Amerikaneren er borte, og i ettertid er det veldig klart at han var min reason og season. Men hans South Carolina er fortsatt nært mitt hjerte. Ikke som mitt kjære Texas, men en god nummer to. Jeg har alltid ønsket meg tilbake til denne vakre staten. For den er en perle, full av vakre plasser og “southern hospitality”. Og nå skjer det endelig. Nesten 14 år senere. Om 4 uker er jeg der. På plassen som forandret meg. Der jeg pleide å bo. Det som ble mitt første hjem “hjemmefra”. Min ordentlige start på voksenlivet. Livet. Nå kommer jeg tilbake som turist. Med mann og barn. En litt rar tanke, men fin. Jeg gleder meg til å dele alle disse fine plassene med dem. Plassene som er kjente, men alikevel ukjente. Oppleve dem på nytt sammen med de aller viktigste. Vise dem plassen som fortsatt er så nær mitt hjerte, plassen som gjorde meg klar for livet og for dem.

I dag har jeg bare lyst å dele disse vakre ordene. Ord som da jeg leste dem for første gang i går traff meg rett i hjertet. Dette er oss. Dette er minstemann. Regnbuebabyen vår som sånne småsøsken ofte kalles, barn som kommer til verden etter søsken som ikke fikk leve her hos oss, men som alikevel alltid er med oss. Jeg liker å kalle vår mirakelgutt for hjerteplasteret. For han kom og plastret sammen knuste hjerter og gjorde familien vår så komplett som den kan bli.

En dag vil jeg dele historien min med dere. Men det må vente litt. Den krever tid og energi. Det vil bli det viktigste jeg noen gang skriver. Inntil da deler jeg altså heller noen andres vakre ord.

A Different Child
poem by Pandora MacMillian

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

People notice
There’s a special glow around you.

You grow
Surrounded by love,
Never doubting you are wanted;
Only look at the pride and joy
In your mother and father’s eyes.

And if sometimes
Between the smiles
There’s a trace of tears,
One day
You’ll understand.

You’ll understand
There was once another child
A different child
Who was in their hopes and dreams.

That child will never outgrow the baby clothes
That child will never keep them up at night
In fact, that child will never be any trouble at all.

Except sometimes, in a silent moment,
When mother and father miss so much
That different child.

May hope and love wrap you warmly
And may you learn the lesson forever
How infinitely precious
How infinitely fragile
Is this life on earth.

One day, as a young man or woman
You may see another mother’s tears
Another father’s silent grief
Then you, and you alone
Will understand
And offer the greatest comfort.

When all hope seems lost,
You will tell them
With great compassion,
I know how you feel.
I’m only here
Because my mother tried again.

Om du som leser dette kjenner deg igjen, jeg vet hvordan det er. Om du som leser ikke har fått hjerteplasteret ditt, jeg vet hvordan det føles. Jeg kjenner igjen hver tåre, hvert sår i hjertet. Jeg kjenner sorgen og følelsen av håpløshet. Ikke gi opp. Aldri gi opp!

For å være helt ærlig, de siste månedene har vært tøffe. Jeg er som nevnt arbeidssøkende, arbeidsledig føler jeg blir litt feil å titulere seg som, da jeg jo har frilansjobben min. Også høres det jo litt ekstra deprimerende ut. Arbeidsledig. Det er mange i den statistikken der. Du som leser kjenner deg kanskje igjen? Du søker og søker, men får bare avslag tilbake. Stilling besatt. Beklager, vi valgte ikke deg denne gangen. Vi fikk inn 400 søknader. Ja, for det er hundrevis av søkere, selv på små deltidsstillinger. Kanskje er du heldig å komme inn til intervju, men så stopper det der. Det er så mange andre også. Og oppi alt dette må du kanskje i tillegg krangle med NAV. Akkurat der har jeg meldt meg ut. Ikke fra statistikken deres, der skal jeg stå som et stygt rødt tall frem til jeg finner drømmejobben. Men noe hjelp derfra har jeg mistet troen på.

Det gjør noe med selvtilliten din dette, å aldri nå helt opp. Alle disse høflige mailene og intervjufrasene. Hva er galt med meg? Er jeg ikke bra nok? Er jeg fullstendig inkompetent? Evneveik? Nederlag på nederlag. Du mister virkelig troen på deg selv og dine evner. Det blir en ond sirkel. Man kan nesten bli apatisk av mindre. Jeg har vært gjennom mange sånne følelser de siste månedene. Og mange har det verre enn meg, mange er i en fortvilende situasjon. 

Jeg har vært langt nede og til tider tiltaksløs. Hva er poenget med noenting? Energi og lyst til å gjøre ting bare forsvinner. Men så, på påskeferie i hjembyen, fant jeg frem kameraet mitt og oppdaget gleden med å ta bilder igjen. Det har vært en hobby som lå brakk, men med ett var lysten der igjen. Jeg begynte å åpne øynene og se rundt meg igjen. Se alt det vakre som tross alt er rundt oss. Der du minst venter det. Der andre kanskje ikke ser det engang. Selv om det var skummelt begynte jeg å dele, og så at andre mennesker faktisk likte. Jeg så at jeg kunne, opplevde mestring. Så begynte jeg å skrive. En annen hobby som lå brakk, og som også var skummel å dele. Skumlere faktisk, for jeg skriver fra hjertet. Men så var det ikke så farlig alikevel. Og plutselig raser ideene ned i hjernen min, skrivegleden lever som aldri før. Jeg skriver og skriver, ordene bare fosser ut. Fordi det gjør godt, det gir meg glede. Noen ganger treffer jeg mange med ordene mine, andre ganger bare noen få. Uansett er det greit, for endelig brenner jeg for noe igjen. Noe som er bare mitt. Noe som jeg liker. Fra å mest bare eksistere, føler jeg at jeg lever igjen. Og det er så godt!

Jeg er helt sikker på at mange kjenner seg igjen. Mitt tips til deg er å gjøre noe du liker. Ikke grav deg ned i elendigheten, selv om det er lett. Gjør noe du ikke har gjort på en stund. Syng, dans, tren, skriv, gå tur, hva som helst bare du trives med det. Jeg er helt sikker på at du vil finne ny energi og glede. Det finnes alltid et lyspunkt, selv om det er vanskelig å se fra langt nede i gørra. Og husk at for hver dag som går, er du en dag nærmere lysere og bedre tider!

#arbeidsledighet #selvtillit #depresjon 

Har du noen gang vært skikkelig sliten? Bare helt tom og tappet for energi? Mer enn bare vanlig sliten. Dager da alt er bare mørkt og tungt.

Det er der jeg er nå. Det skjer innimellom. Noen ganger oftere enn andre ganger. Jeg vet rett og slett ikke hvordan jeg skal komme meg gjennom dagen, og vil helst bare forsvinne helt. Bare være i fred. Jeg kjenner det egentlig noen dager i forveien, kroppen og hodet sier fra at nå begynner det å bli nok. Men så lytter jeg ikke. Jeg kan ikke bare legge meg ned, jeg har tross alt en familie som trenger meg her, aller mest barna. Det var egentlig nok på onsdag, grensen for hva jeg orket var nådd. Men så hadde vi jo bursdagsjente i huset, hun fortjente en mamma som var 100% tilstede. Snøen som kom hjalp slettes ikke. Og kvelden gikk med til høylydt konsert. Egentlig en veldig fin kveld, for all del. Det var godt med litt jentetid for mor og datter. Men det er noe med mye folk og mye lyd. Jeg blir rett og slett sliten av det, spesielt når jeg allerede er på vei inn i de mørke dagene. Så i går datt jeg helt sammen. Det sa bare stopp. Jeg fikk gjort det aller mest nødvendige, litt husarbeid og litt jobb. Jeg klarer som oftest alltid å tvinge meg til det. Men ellers satt jeg som et apatisk slakt i sofaen. På sånne dager er det fint med en mann som jobber turnus og som slumpet til å ha fri akkurat nå. Da kan han ta mye av ansvaret her hjemme. De periodene han jobber mye i mine mørke dager er det verre. I sånne perioder er det også greit at jeg ikke skal ut av huset for å jobbe. Jeg hadde nok tvunget meg selv avgårde, men jeg er redd det hadde ført til at jeg etterhvert hadde møtt veggen enda hardere. Så lenge jeg bare jobber frilans hjemmefra, så kan jeg styre når og hvor mye jeg jobber selv. Da får jeg unna det jeg skal også på dårlige dager.

Hvorfor disse periodene kommer vet jeg ikke. Hadde jeg visst hadde det kanskje vært lettere å unngå. Det jeg vet er at det har kommet i løpet av de siste årene, det har ikke alltid vært sånn. Ikke så ille i alle fall. Men jeg synes det kommer oftere nå, og det skremmer meg litt. Litt vinterdepresjon spiller kanskje inn. Hvem føler ikke på det liksom? Jeg har googlet litt, og kan lett kjenne meg igjen i flere av symptomene på høysensitivitet. Kanskje ligger det noe der. Men at det har kommet, eller i alle fall har blitt forverret, de siste årene får meg også til å lure om det kan ha en rot i posttraumatisk stress etter en veldig tøff periode i livet, med flere traumatiske hendelser. En tid som forandret meg på mange plan. Kanskje ble det for mye? Kanskje er det ting som trengs å bearbeides? Jeg burde kanskje ta tak i det. Google kan ikke stille noen diagnose. Eller kanskje er ikke disse mørke dagene så unormale som jeg tenker at de er.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder i vår

Uansett er det fortvilende å ha det sånn. Når man egentlig ikke orker tanken på å gå ut, bare vil mure seg inne. Når man må tvinge seg til alt, og gjerne klistre på et smil oppi det hele. Jeg tror jeg er god på det, men smilet når nok ikke øynene. Og så passet det jo veldig bra å møte denne lille veggen min akkurat i mai, som er full av forpliktelser og aktiviteter. Det blir litt ekstra slitsomt. Jeg vil jo så gjerne bare være glad og orke. Men så er det ikke alltid sånn. Heldigvis vet jeg også at plutselig er de gode dagene der igjen, bare jeg rir av den verste stormen og lytter litt til kroppens signaler. Og mens den raser, må jeg bare gjøre det beste jeg kan og prioritere at de aller viktigste har det bra og ikke lider under mitt mørke.

#depresjon