Du var der. Høyst levende. Men du var syk. Veldig syk. Og tynn. Jeg kjente igjen angsten. Maktesløsheten. Sorgen. Jeg tryglet deg om å ikke dra fra meg. Ikke dø. Du sa at du skulle prøve så godt du kunne. Gjøre alt i din makt. For du ville ikke dø. Du var ikke klar for det. Du ville være hos oss mye lenger.
Jeg våknet, og plutselig var alt tilbake. Alt jeg har prøvd å fortrenge. Jeg er plutselig halvannet år tilbake i tid. Og du er borte.
I dag bare savner jeg deg.
Pappa.❤️
2 kommentarer
Kjære fine goo’e deg og alle dere – SOM jeg tenker på dere,og baby Megan i disse dager – som for alltid/for dere vil forbli baby,MEN som SKU blitt 1år nå – TENK det! 😄😍💗 Håper du får sett, “brukt tid med” også Megan’ din i drømmene dine nå…🙏❤😢 Drømte selv om mormor og morfar og i deres hus forleden natt – det lindrer/OGSÅ,og de dukker ofte opp akkurat når de trengs ekstra mye gitt – det skal de ha!😃😘💘 En milepæl/livshendelse i slekten her nå… De 2 sku SÅ gjerne ha vært her… DE ER JO med,på sitt vis dog!😚💕
Ta godt vare på deg selv og hverandre👊🎶☕ ANBEFALER bruk av musikk…🌞
Masse lykke til med den 8.spesielt!👊
Fineste mamma’en – og englemamma’en💎 Styrkeklemmer i fleng😘🙋☀
Tusen takk, kjære du, for at du husker på meg og datoene til Megan. Det føles rart at det har gått et år, men litt godt også. I dag skal det korte livet hennes feires, fordi hun fortjener det!
Mange klemmer tilbake til deg fra meg💜