Våren har kommet til Østlandet. Ja, for når kalenderen viser mars, sola skinner og gradestokken viser dobbelt opp med røde tall, da er det vår selv om snøen fortsatt ligger i hager og grøftekanter.
I går og i dag har den gode vårfølelsen virkelig tatt tak i meg. Den deilige lovnaden om lysere og varmere tider og alt det fører med seg.
I dag lot jeg jobb være jobb noen timer (fordelen med frilanslivet) og dro en utelenestol inn i solkroken. Jakke og vintersko ble fort kastet og erstattet av et pledd og en bok. Sola varmet godt i både kropp og ansikt, og roen senket seg over meg. Jeg hørte på de vanlige, trygge lydene fra nabolaget, og innimellom fullstendig stillhet med bare den beroligende lyden av syngende småfugler og drypping fra snøsmeltingen. Lykke altså! Helt til et fly brøt inn i freden. Bare et lite småfly ute på tur, men det var nok til å snu den innvendige roen helt på hodet. Plutselig var tankene mine i et annet land. I en annen virkelighet. I et land der andre mennesker kanskje kunne ha nytt samme ro som meg for en uke siden. Der freden nå er brutt, og vante lyder erstattet av skremmende sådanne. Der det ikke er fredelige småfly som durer i luften. Der det knapt finnes trygge og kjente lyder igjen. Der lyden av snøsmelting er erstattet av smell og skudd. Der man sitter i bomberom og på undergrunnen istedenfor i solfylte hager med deilig, frisk luft. Der man er drevet på flukt fra alt man har. Der det ikke finnes ro lenger. Og hjertet brister igjen for alle dem som står midt oppe i dette. Alle dem som må sende mennene sine i kamp, uten å vite om de kommer hjem igjen. Alle dem som modige kjemper og ofrer alt for familie og fedreland. Alle dem som ikke vet hvor de skal gjøre av seg. Alle dem som lever i frykt. Alle dem som sitter trygt i andre deler av verden og ser på TV-bildene fra sitt kjære hjemland mens de frykter for sine som fortsatt er der. Alle barna. De stakkars barna. Alle. Bare alle.
Jeg skriver, men jeg har egentlig ikke ord. For det er så meningsløst og hjerteskjærende. Og så urettferdig. Å tenke på at dette foregår akkurat nå, nesten i vår egen bakgård, mens jeg selv kan sitte her i fred, ro og trygghet mens jeg nyter den første smakebiten av vår, det er nesten uvirkelig. Jeg sitter med en følelse av maktesløshet. Det er ikke så mye jeg kan gjøre annet enn å se på de triste TV-bildene og vise min medfølelse, akkurat som de fleste andre gjør i disse dager. Og jeg håper så inderlig at sånne dager som denne her i hagen min i Norge snart kan oppleves igjen i Ukraina også.