Det går trått med skriving om dagen. Ikke fordi det ikke er noe å skrive om, men fordi jeg ikke føler for å trykke publiser på de tingene jeg faktisk skriver. Kanskje en dag, kanskje aldri.

Det som skal skje fremover er ganske altoppslukende, både livet selv og det som skal skje neste helg. Nå er jeg stort sett i mål med planlegging av minnestund/celebration of life for pappa. De siste detaljene faller på plass, og jeg kan senke skuldrene litt. Eller kanskje ikke. Kanskje ikke før neste søndag, når alt er over.

Det er rart å holde på med disse forberedelsene. Psykisk er det vanskelig. Sorgen kommer nærmere. Men så er det på et nivå ganske godt også. Å få gjøre dette til ære for pappa. Få tilbakemeldinger fra mennesker som vil være med. Sånne som er gode og vonde på samme tid. Men mest gode. Fordi det er trist at han er borte, men så godt å vite at så mange satte så veldig pris på ham. Og jeg gleder meg til å se disse menneskene neste helg. Familie, venner og gamle kollegaer (som strengt tatt passer like godt inn i kategorien venner). Jeg tror det vil gjøre litt godt for hjertet.

Men så er det som jeg har nevnt før, det vil bli ekstra tydelig at pappa er borte. Og det er sårt. Men jeg håper han vil få med seg denne dagen der oppefra en plass. Han ville ikke ha noe styr i forbindelse med sin bortgang. Vi skulle ikke kaste vekk penger på begravelse og alt det der. Og han hadde muligens protestert om vi hadde fortalt ham om denne minnestunden. Vi skulle altså ikke styre eller bruke penger på ham. Men kanskje er dette uansett mer for oss. Dessuten vet jeg at han hadde elsket det. Han hadde definitivt ønsket å være der selv. Han hadde vært i sitt ess! Nesten dumt vi ikke gjorde noe sånt tidligere..

Jeg hørte en sang på radioen før i dag, og den traff rett i hjertet. Rett i det såre punktet. For det er akkurat sånn det føles. Pappa skulle ha vært der!

Follow my blog with Bloglovin

Livet ser rolig og fredelig ut på utsiden. I alle fall så rolig og fredelig som det kan bli i en kaosfamilie på fem. Du ser det ikke på meg. At det stormer på innsiden. Men nå for tiden så gjør det faktisk det. Det er mye som skjer inni meg. Mye som kanskje skulle vært skrevet om, som en form for terapi. Men det er en linje jeg foreløpig ikke vil tråkke over. Så da lar jeg det heller storme litt.

En medvirkende faktor til deler av stormen er det som skal skje om et par uker. Det som jeg etter å ha fått ordnet alt det praktiske har skjøvet unna. Men nå er det umulig. For nå nærmer det seg litt for fort. Om et par uker kommer familien min fra USA med urnen til pappa. Plutselig er alt så virkelig igjen. Den nye normalen som jeg til dels hadde vent meg til, den uten pappa, blir plutselig vanskelig igjen. Nå skal urnen settes ned. Nå skal vi samle familie og venner. Og plutselig gjør det veldig vondt igjen.

I utgangspunktet gledet jeg meg til at dette skulle skje. Da det fremdeles var langt unna. Gledet meg til å få pappa «hjem». Til å feire livet hans. Til å få en slags avslutning på den tunge måneden i fjor høst. Nå kjenner jeg at det blir mye tøffere enn jeg hadde regnet med. Joda, jeg gleder meg til å samle mange mennesker som kjente ham, som betydde noe for ham. Til å klemme. Høre historier. Markere det fantastiske livet pappa hadde. Men så slår det meg at det vil være så fryktelig tydelig at han ikke er der. At han mangler. Og savnet svir enda litt mer.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

I denne stormen trenger jeg pappa mer enn noensinne. Akkurat nå skulle jeg gitt en arm og et bein, kanskje enda mer, for å snakke med ham. Høre den gode, beroligende stemmen hans. Fortelle ham alt jeg går og tenker på. Høre ham si at alt vil ordne seg. Han kunne alltid gi meg ro. Uansett.

Men denne stormen er min. Jeg må bite tenna sammen og stå i den alene. La tiden jobbe og håpe på det beste. Hva nå det måtte være. Men det er vondt. Og ensomt. Selv om jeg så og si aldri er alene, så føler jeg meg ensom med tankene mine. Ensom med følelsene og den stadige verken i hjertet. Ensom med klumpen i halsen. Og jeg vet at stormen på langt nær er over. De neste ukene vil bli tøffe, med urnenedsettelse, minnestund og hele pakka. Jeg må bare henge med i svingene, holde ut og ta vare på de fine øyeblikkene som jeg vet vil glimte til innimellom.

Det finnes alltid et vakkert lyspunkt, uansett hvor skyet og grå dagen måtte være.

Follow my blog with Bloglovin

Jeg har vært fryktelig usikker på om jeg skulle skrive noe om dette temaet. Jeg er ikke den som slenger rundt meg med politiske meninger. Men det er forsåvidt ikke dette heller. For meg er det en mening som kanskje er mer personlig enn politisk.

Jeg er litt redd for å bli stemplet som en konservativ, gladkristen KrF’er. For det er jeg på ingen måte. Jeg er stort sett for alt som mange i det partiet ser skjevt på. Så også retten for kvinner til å bestemme over sin egen kropp. Men likevel har tvillingabort-debatten rørt noe i meg.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Bilde fra Firstcry Parenting.

Jeg er altså på ingen måte abortmotstander. Jeg er ikke nødvendigvis for abort heller, men enhver må bestemme hva som er riktig for dem. Dog innenfor rimelighetens grenser. Abort er ikke en prevensjonsform. Og en abort er heller ikke bare bare. Jeg har selv vært i en situasjon der jeg vurderte det. Dro frem og tilbake til sykehuset. Skrev under på papirene. Men jeg klarte ikke å svelge tablettene. Det ble for tøft. Det var ikke riktig for meg. Så jeg vet at abort ikke er en lett beslutning å ta.

Men så er det dette med tvillingabort da. Selvfølgelig kan det også her være mange gode grunner til å gjennomføre. Ligger det noe medisinsk til grunn, med fare for mor, barn eller begge, så skjønner jeg det fullt ut. Så også om det er andre forhold som tilsier at to eller flere barn på en gang vil være en stor belastning for familien.

Det er mulig det er den «habituelle aborteren» (altså, høyst ufrivillige aborter) i meg som overreagerer her. For når du har ønsket svangerskap og barn så høyt som jeg har gjort, bare for å oppleve og miste gang på gang, så blir sånne ting et litt følsomt tema.

Men jeg synes det er hårreisende og tildels uforståelig å velge bort en tvilling fordi man rett og slett ikke vil ha begge to. Er det virkelig noen som gjør dette? Svaret her er visst ja, selv om det forhåpentligvis er ytterst få som går gjennom fosterreduksjon uten en veldig god grunn. Mulig jeg tråkker på noen tær nå altså, men dette klarer jeg ikke å skjønne. Nå har jeg aldri vært en sånn som ønsker meg tvillinger, og har vært lettet hver gang ultralyd bare har vist et foster. For jeg skjønner at to på en gang kan være heftig. Jeg syntes mine pseudotvillinger var tøft, men det er nok ingenting i forhold til to krevende nyfødte på en gang. Og selvfølgelig ser jeg også at det kan bli en ekstra økonomisk utfordring, i tillegg til en hel del annet. Men jeg tenker også sånn at om man nå kanskje har planlagt en graviditet, eller har satt seg selv i en situasjon der en graviditet er mulig, så må man også ta høyde for at det faktisk kan bli mer enn en. Takler en ikke det, så burde man kanskje revurdere en graviditet i det hele tatt. For uten høyst tungtveiende grunner, hvordan kan du velge et av barna dine foran det andre? Hvordan kan du bestemme hvem som får leve og hvem som må dø?

Bilde fra Pixabay.

Dette er et uhorvelig vanskelig og følsomt tema, og det er egentlig lett å både forstå og forsvare begge sider i denne saken. Men personlig kjenner jeg at jeg, selv om jeg er for selvbestemt abort og kvinnens rett til å velge, synes at forslaget til ny abortlov som ble lagt frem i dag er helt OK.

Follow my blog with Bloglovin

Det er over alt. Kommer ikke unna. Fra jeg sto opp i morges og slo på God morgen Norge og til annenhver nyhetsoppdatering på Facebook. Hjerter. Roser. Klissklass. Valentine’s, Valentine’s! Selv jentungen irriterte seg. Hva skal vi nå egentlig med dette? Det er bare en dag!

Hjerter meg her og hjerter meg der. Dette er mitt “oppgitt-tryne”.

Jeg kunne ikke annet enn å si meg enig. I år som i fjor ser jeg ikke helt poenget med dette klisset. Spesielt ikke i år kanskje. Det er ikke mye Valentin over akkurat denne dagen. Den ene dagen i året mannen må jobbe fra grytidlig morgen til sent, sent på kveld. Vi ser hverandre kanskje 10 minutter i dag, om han er hjemme før jeg legger meg vel og merke. Det blir dårlig med romantikk, roser og sjokolade av sånt.

Lang jobbdag for mannen betyr også at jeg må ut på det herlige føret for å levere og hente i barnehagen. Altså, jeg liker vårtemperaturer og snøsmelting. Men jeg liker ikke snø som har smeltet og frosset, smeltet og frosset over flere dager. Sånt fører ingenting godt med seg. Og det betyr også at broddene må på. Jeg hater brodder! De får meg til å føle meg gammel! Og jeg liker ikke å gå med pigger under føttene! Det er ubehagelig! Men så tror jeg at lårhalsbrudd muligens er hakket verre..

Vær så god brekk lårhalsen! Finfin måte å markere Valentinsdagen på!

I tillegg havner denne Valentinsdagen på en torsdag. Og hva betyr torsdag her i huset? Jo, vasketorsdag! Jeg hater vasketorsdag! I alle fall vaskedelen av den. Jeg blir rett og slett litt gretten av det. I dag gjør det meg til og med såpass gretten at jeg vurderer å ta en vaskefredag isteden denne uken. Bare fokusere på å jobbe, noe jeg egentlig heller ikke er så veldig gira på i dag. Egentlig burde jeg bare sette meg ned og synes synd på meg selv resten av denne dagen.

Sutre, sutre..

Nei, Valentine’s er oppskrytt. Dere andre der ute kan ha romantikken, blomstene og sjokoladen i fred. Nys av blomsterstøvet! Spis dere kvalme! Jeg er ikke bitter i det hele tatt!

Happy freaking Valentine’s Day!

Og til gubben som lot en lekk søppelpose stå i gangen hele natta. Tusen takk! Flott gave! You owe me!

Men jeg er bittelitt glad i deg likevel..

Follow my blog with Bloglovin

Finnes det noe bedre enn å ligge lys våken og høre hvisking og tisking fra mann og barn? Høre små, barbeinte føtter springe ivrig mellom rommene til storebror og storesøster.

Tass tass tass tass tass! Tasstasstasstass!

Se ham springe forbi med en pakke holdt tett inntil kroppen. Se ham smugtitte inn før han springer videre mens han ler hjertelig for seg selv. For nå skal mamma vekkes og overraskes. Den samme mammaen som han lå ved siden av og snakket med for fem minutter siden.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Også braser de inn, disse tre fine. Noen ivrigere enn andre. Med klemmer og gaver. Og minsten kryper under dyna og inn i armkroken. Myk og god og varm. Og i noen minutter er alt annet glemt. Verden er bare oss. Toppen av mammalykke. Hva mer kan man egentlig ønske seg?

Gaver er strengt tatt unødvendig, selv om jeg selvfølgelig setter pris på dem også. Men dette morgenøyeblikket, eller kanskje heller formiddagsøyeblikket, var uten tvil dagens høydepunkt for meg. Øyeblikk som dette er en gave i seg selv.

Og med dette vil jeg egentlig bare ønske alle som feirer morsdag en fin dag. Ja, alle dere andre også selvfølgelig. Men en liten gratulasjon til alle mødre der ute er på sin plass i dag. Biologisk mamma, adoptivmamma, fostermamma, bonusmamma, utøvende mamma, blivende mamma eller mamma til barn som bare finnes i hjertet. Det er mange varianter der ute. Men fellesnevneren for alle er uendelig kjærlighet og skjulte superheltkapper. Og jeg håper dere alle opplever minst et magisk øyeblikk i dag.

En ekstra tanke og klem går også til dere som savner mammaen deres i dag. Jeg vet at sånne dager kan være tøffe.

Og til dere som er så heldige at dere fortsatt har en mamma, dette er dagen for et besøk og en klem. Eller om avstanden ikke tillater det, en telefonsamtale og ordene «jeg er glad i deg». Du vet aldri når det er for sent.

Og sist men ikke minst, til min egen mamma som alltid har vært der for meg; tusen takk!

Disse tre. Min verden. Mitt alt. Mine vakreste smykker. De som har gitt meg verdens beste tittel. Mamma.

Det ble nok en gang stille fra meg. Ikke fordi lysten uteble forrige uke, men fordi uken skulle vise seg å bli både stri og begivenhetsløs. Om man ser bort fra en skruball eller to, som vi foreløpig ikke vet utfallet av men som vil påvirke livet ganske greit en stund fremover.

Men altså, tilbake til forrige uke. Etter en stappfull helg ble det bom stopp på mandagen. Minsten var plutselig full av feber og helt utslått, og mine bihuler takket helt for seg. Og sånn gikk dagene mens vi sakte men sikkert snødde inne.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Det sier litt om brakkefeberen som senket seg når man må ta selfie og dokumentere at man endelig har sminket seg og fått seg en liten tur ut på en vanlig torsdag ettermiddag.

Så kom helgen med et lite langweekend-besøk fra mamma. Hovedsakelig for at vi skulle gå ut for å se The Phantom of the Opera. I tillegg fikk vi med oss at jentungen og venninnene spilte (og vant) et par futsal-kamper. Det var bare et lite problem. På dette tidspunktet begynte både gubben og jeg å kjenne på en god del skurring i halsen vi også, akkurat som minsten hadde gjort. I går hadde vi en litt roligere dag, men en tur ut i det fine været måtte vi. Og jeg begynte å tenke at dette rusket i halsen var slutten på en sykdomsperiode som faktisk startet med sår hals for to uker siden. Nå var det nok ferdig i bihulene og på vei ut gjennom halsen igjen.

Snart frisk?!?

Og det trodde jeg helt til jeg våknet grytidlig i morges, hutrende under dyna, med verkende kropp og en hals som føltes som et åpent sår. Å nei! Dette skal visst gå på rundgang gjennom hele familien. For eldstemann ligger også under dyna og ynker seg i dag. Det er nok bare et tidsspørsmål før også jentungen og mormoren går ned for telling..

Dette er gøy altså! Om jeg blir stille for lenge, send hjelp!

Inntil videre finner dere meg her. Og ja, jeg droppet blits for å spare dere de verste detaljene..