Legg på enda noen plussgrader. Tre barn spredd for alle vinder. Eldstemann ute på vandring med kompiser. Jentungen har levert flyttemelding til fotballbanen og den venninnen som bor nærmest denne for påsken og minstemann springer rundt i nabolaget med nabobarna. Med andre ord, fred og ro og intet mas for mor. Og når man i tillegg bytter ut kaffen med årets første glass utevin, da snakker man ekte hverdagslykke.
En deilig, lang morgen. En treningsøkt. Snø som smelter og forsvinner med litt ekstra hjelp fra meg og spaden min. Sol og tosifret antall plussgrader. T-skjorte og en lett bris som stryker over bare armer. En utelenestol og en blomsterkrukke med brett som fungerer som bord for boken og kaffekoppen min. Hva mer kan man ønske seg på denne første dagen av påskeuken?
Man kan si hva man vil om restriksjoner og annerledes-påske, men for meg betyr det at jeg kan roe helt ned og bare slappe av. Som om man ikke har gjort nok av det dette siste året liksom..
Påske for oss betyr vanligvis å pakke bager og barn i bilen og kjøre nesten 60 mil opp til Ålesund. Og det er fint det, for all del. Jeg gleder meg alltid til å komme opp dit, og selv bilturen går veldig greit. Barna våre er flinke til å reise. Men det er ikke til å unngå at det blir litt stress likevel. Planlegging, pakking, få alt og alle på plass i bilen grytidlig på morgenen og kanskje til og med kø på veiene (sistnevnte stresser i alle fall mannen). Og selv om det er fint å være i Ålesund der jeg pleide å høre til, så er det ikke til å unngå at det kan bli litt stress av det også. Hva skal man finne på? Den ene vil det, den andre vil ikke og den tredje er kanskje bare potte sur og lei. For det kan tidvis bli kjedelig for barna. I alle fall de store. Jentungen har flere venner der oppe som hun vanligvis kan finne på ting med, noe som ikke går nå i korona-tiden. Men det finnes i alle fall alltid en fotballbane å trene på. Eldstemann har mindre å finne på. Og la oss innse det, når tre barn blir gående oppi hverandre over lengre tid, så genererer det en passe mengde stress for oss foreldre.
Nå blir det i år, som i fjor, hjemmepåske. Og det er litt deilig. Den neste uken kan skuldrene senkes helt. Ingen skole. Ingen lekser. Ingen fritidsaktiviteter å holde styr på. Ingen tidlige morgener. Ingen store planer. Ikke noe stress med å finne på noe hele tiden. Barna er i sine vante omgivelser. De har hvert sitt rom og kan drive med sine egne ting. I tillegg har de muligheten til å treffe venner (et fåtall selvfølgelig, og faste personer) som også holder seg hjemme i påsken. De har sin vante frihet. Det har mannen og jeg også. Ikke at vi lever i et fengsel når vi er i Ålesund. For all del. Vi har det veldig bra der også. Men det er noe med det å være hjemme i vante omgivelser og alt det der. Også slipper mamma stresset med å gå fra å være alene til å ha fem ekstra personer i huset. Det er en omveltning det også.
En annen fordel er vekten. For vi prøver hardt å leve litt sunnere både mannen og jeg. I Ålesund spiser vi automatisk mer. Mamma lager god mat. Og mye mat. Jeg legger alltid på meg når jeg er der oppe. Her hjemme går jeg sakte, men sikkert, nedover. Det er vel fare for at det kan bli litt ekstra god mat og påskegodis her hjemme også, men det blir automatisk litt lettere å begrense seg. Jeg skal ikke opp to kilo denne påsken for å si det sånn!
Ja, også var det dette da:
Sorry!
Kommer jeg til å savne mamma og Ålesund denne påsken? Å, ja! Men jeg tror det blir fint å «bare» være hjemme også. Jeg vet faktisk at det blir fint.
Men til sommeren, da kommer vi, Ålesund!!!
Det føles som om jeg har sprunget i full fart rett inn i en murvegg. Blitt tygd og spyttet ut igjen av et eller annet ekkelt vesen. Hodet er tungt som en bowlingkule og alt går litt treigt. Jeg føler til og med at jeg blunker i slow motion. Alt på grunn av en liten blå pille.
Jeg elsker våren. Når sola skinner og det begynner å bli litt varmere i lufta klarer jeg ikke å motstå fristelsen til å sitte ute i solveggen. Det ender gjerne med kløende nese, nysing og hovne, kløende øyne. Til tider føles det som jeg skal bli sprø. Jeg drypper, sprayer og putter i meg piller hver dag. Det hjelper litt sånn innimellom. Forskjellen i år er at nå som jeg har begynt å ta allergitabletter hver dag igjen, har jeg blitt så infernalsk trøtt og tung i kroppen. Føler meg nesten litt uvel og småsyk. Men jeg tror altså synderen er enten tablettene eller allergien i seg selv. All energi er som sugd ut av meg. Jeg liker det ikke! Og jeg er litt redd for at jeg skal føle meg sånn hele våren. Nå som livet smilte. Så bare pang! Takk for det, liksom!
Det passer helt fint med en helg med regn nå. Kanskje jeg får samlet meg sammen litt før sola kommer tilbake. Og kanskje resten av snøen som jeg har kranglet med i det siste forsvinner. Så kan jeg få på plass resten av utemøblene og suge i meg enda litt mer pollen når sola kommer tilbake..
Rundt klokken halv to i går ettermiddag satt jeg fordypet i et blogginnlegg. Mannen satt minst like fordypet i betaling av regninger. Vi ante fred og ingen fare for å si det sånn. Så ringte telefonen til mannen.
«Pappa, kommer du ikke og henter meg snart?» spurte en tynn stemme i andre enden.
Å nei! Gubben spratt opp og sprang ut døra, mens jeg satt forvirret og skamfull igjen og lurte på hvordan i all verden vi kunne bli så opptatt av våre egne greier at vi glemte at minsten var ferdig på skolen rett over ett. Som han alltid er når han ikke har SFO. Jeg tror faktisk det er første gang på våre 15 år som foreldre at vi rett og slett har glemt å hente et barn. Hva blir det neste? At vi glemmer å levere ham på skolen og han blir sittende innelåst i baksetet en hel, varm sommerdag? Man har jo hørt om de historiene..
Minsten led ingen nød. Da mannen kom ned til skolen satt han i en snøhaug og ventet. Flaks at han har en sånn klokke som han kan ringe med. Og han har jo ikke vondt av å vente litt. Vi venter på ham stadig vekk.
Jeg kjenner at jeg lurer litt på hva han hadde gjort om dette var en av de dagene han (eller vi) glemte å ta på klokka si. Hadde han gått inn igjen på skolen og sagt fra eller hadde han rett og slett gått hjem alene? Han hadde nok klart det, men det krymper seg i meg når jeg tenker på ham alene og bortglemt langs en ganske trafikkert vei.
Samvittigheten min var i alle fall svart som natta da han kom hjem. Tenk at vi glemte ham! Og vi følte oss ikke akkurat som årets foreldre da de eldre søsknene hans så på oss med vantro og anklagelse da de hørte hva som hadde skjedd.
«Hva?? Glemte dere ham??? Stakkars lillebror!»
Er det altså sånn det er med tredjemann? At han går for lut og kaldt vann? At man blir litt mer slepphendt for hvert barn? En ting er i hvert fall sikkert! I dag følger vi med på klokka!
Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal starte dette innlegget. De siste dagene har jeg klikket meg inn på et utkast som bare hadde overskrift utallige ganger, men det har forblitt blankt. Fordi jeg ikke visste helt hva det skulle inneholde eller hvordan jeg skulle formulere meg. Et svada hverdagsinnlegg går fort å skrive. Kvaliteten er deretter. Det er egentlig ikke hverdagsblogger jeg er. Jeg trives best når jeg kan skrive innlegg med mer mening. Men det krever mer tid. Mer engasjement. Dette innlegget ligger det mye engasjement bak. Og jeg har brukt mye tid på det i form av å stirre på et blankt innlegg. Likevel har det satt langt inne. Og jeg innser at jeg bare må skrive og la det stå til.
Har du fulgt meg en stund eller har lest deg bakover i bloggen, vet du at jeg har hatt tøffe tak i livet. Ja, det ligger jo litt i beskrivelsen av bloggen også. Et av ordene jeg bruker er «englemamma». Jeg har altså mistet barn. Flere barn. I Oslo har vi en grav hvor det ligger tre små som vi mistet mellom uke 13 og 17 i svangerskapet. På vår lokale gravlund ligger Megan, som kom stille til verden i uke 24 for snart to år siden. Ja, faktisk ligger hun ikke helt alene, for nok en liten som forsvant for oss i uke 11 ligger der sammen med henne. Den lille som vi mistet under en helt vanlig spontanabort, og som vi ikke helt visste hva vi skulle gjøre med. Da vi plutselig fikk vårt helt eget gravsted, var det liksom der den hørte hjemme, den lille som jeg i sin tid ikke klarte å skylle ned i do. Den var jo fiks ferdig med fingre, tær og alt. Bare bitteliten.
Men nok om det, nå roter jeg meg bort. Poenget er at jeg har mistet flere barn under svangerskapet i løpet av en ni års periode, mellom 2010 og 2019. Enda flere enn dem som vi har gravlagt. I 2013 opplevde vi heldigvis å få et levende barn, en lillebror til våre to eldste som kom til verden før marerittårene. Bare for å poengtere at det ikke har vært bare sorg. Men i løpet av disse årene har jeg rukket å bli selvutnevnt ekspert på spontanabort, missed abortion og dødfødsel. Ikke en tittel jeg ønsket meg akkurat, men nå er det sånn. Jeg kan mye om både selve gangen i det og ikke minst om alle mulige følelser som følger med. Og jeg har hele tiden hatt et brennende ønske om å hjelpe andre i samme situasjon. Derfor har jeg de siste årene valgt å være åpen om det som har skjedd, etter å ha holdt det for meg selv de første årene. Jeg fant ut at det var terapi i å dele. Jeg fant både styrke og trøst i det. Jeg har skrevet mye om følelsene rundt det å miste barn under svangerskapet. Jeg har til og med klart å være bittelitt offentlig åpen om det. Sånn virkelig media-offentlig, både i skriftlig presse og på TV. Sistnevnte er nok ikke helt min greie tror jeg. Jeg har i alle fall fortsatt ikke klart å se på det selv, over tre år etter. Men jeg er likevel glad for at jeg turte å stille opp.
Ønsker du å lese litt mer om min historie kan du finne det her:
https://fotokjerring.blogg.no/category/ufrivillig-abort
https://fotokjerring.blogg.no/category/dodfodsel
Men dette innlegget handler ikke egentlig om meg. Ikke om det jeg har opplevd eller gjort. Det handler mer om at jeg vet at mange andre opplever det samme. Og at jeg vet at det kan være både vanskelig og tøft å snakke om. Og hvor vanskelig det er om, eller kanskje heller når, de rundt deg ikke forstår. For det vil man oppleve. Har man ikke opplevd det selv, er det vanskelig å forstå alle følelser man går gjennom i etterkant av en sånn opplevelse. Det finnes selvfølgelig fagpersoner, men med mindre de har egen erfaring så blir det ikke helt det samme som å snakke med noen som har gått i lignende sko før deg. Jeg har ingen utdannelse innen sinnets kriker og kroker, men jeg er som nevnt selvutnevnt ekspert på akkurat dette området. Jeg har jobbet meg gjennom sorgen gang på gang, den aller tyngste sorgen helt til slutt. Jeg har kommet sterkere ut på den andre siden, og jeg ser at jeg har erfaringen til å være en støttende samtalepartner for andre. Jeg kunne kanskje meldt meg som likepersonstøtte gjennom LUB, noe jeg selv har benyttet meg av, men jeg har mer lyst til å gå mine egne veier. For det er ikke alle som tar kontakt med sånne organisasjoner. Kanskje spesielt om tapet kommer tidlig i svangerskapet, selv om det kan være like tøft som en dødfødsel senere i svangerskapet.
Derfor ønsker jeg å tilby litt av min tid og min erfaring. Jeg ønsker å kunne være en støttende samtalepartner i mørke stunder. Et medmenneske. En som kan dele erfaringer og kanskje gi litt håp om lysere tider. For jeg vet at når det er som mørkest er det vanskelig å se lyset som venter der fremme.
Så, jeg hopper i det. Trenger du noen å snakke med, ta gjerne kontakt med meg. Helt uforpliktende. Helt kostnadsfritt.
Du kan finne meg gjennom Messenger-funksjonen på Facebook-siden min.
Om du heller foretrekker å sende mail, så skriv noen ord til [email protected], så tar vi det derfra. Veien blir til mens vi går.
Jeg ser frem til å høre fra akkurat deg!
Det tok noen timer, men omsider innså også kroppen min at det er mandag og ny uke. Blanke ark og alt det der. Og da jeg først fikk motoren i gang, fikk jeg utrettet mye i løpet av dagen. Mye bedre enn å sitte i sofaen med dårlig samvittighet. Nå er jeg à jour med jobbing, og kroppen har fått en liten treningsøkt. To faktisk, om man regner med snømåking på terrassen.
Det kommer seg sakte, men sikkert dette. Målet er å få utesofaen på plass til påske, men da må altså mesteparten av snøen vekk først. Med hjelp fra naturen og litt rå muskelkraft skal jeg (kanskje) vinne den kampen. Og med min flaks blir det da sikkert dårlig vær hele påsken..
Fikk selskap av denne fine karen mens jeg nøt kaffekoppen min i solveggen. Ikke uvanlig det akkurat, jeg føler innimellom at han følger meg som en skygge. Og mens vi skravlet litt der ute i hagen, så fløy et ambulansehelikopter over huset vårt. Minsten utbrøt umiddelbart:
«Er det morfar?»
Mer skulle det ikke til for å varme hjertet mitt litt ekstra. Har du fulgt meg en stund så vet du hvorfor. Er du ny leser, så finner du svaret mange plasser på denne bloggen, blant annet her.
Jeg visste jo at denne dagen ville bli fin!
Mandag. Om du er som meg var det litt tungt å stå opp i dag. Kroppen bruker litt tid på å komme i gang igjen. Det blir kanskje noen ekstra kopper kaffe. Arbeids- og treningslysten er ikke helt tilstede her hos meg i dag. Satser på at det kommer seg utover dagen. Om ikke annet så hjelper det at sola skinner, gir litt ekstra energi til kroppen. Jeg tror det blir en bra mandag bare kroppen og hjernen får våkne litt.
Uansett hvordan din mandag har startet. Uansett hvilket restriksjonsnivå du lever i – du vet, rødt, gult, oransje og sånn. Og uansett om sola skinner hos deg eller ei;
LAG DEG EN FIN MANDAG!
..danser kjerringa på bordet.
Neida, helt sånn er det ikke. Men kveldene blir straks annerledes når mannen ikke er her. Han har hatt en jobb der han ofte har ukurante arbeidstider som for eksempel nattevakter helt siden jeg traff ham. Ja, faktisk var det sånn vi traff hverandre, da han satt på nattevakt og kjedet seg og jeg var på nett i håp om at det lå en melding fra det daværende crushet på en eller annen «datingside». Og så fikk jeg melding fra mannen isteden..
Uansett, han har jobbet på denne måten siden lenge før jeg traff ham, og etter 16 år under samme tak burde jeg være ganske vant til det nå. Og det er jeg vel også. Men det tok meg lang tid å bli fortrolig med det og til og med sette litt pris på disse alenekveldene og nettene. I starten gikk det vel tålelig greit, jeg hadde bare meg selv å tenke på og det eneste problemet med nattevakter var at jeg i nyforelskelsens rus savnet ham infernalsk. Men etter et år var det slutt på alenetiden, for da var nemlig eldstemann på plass. Og det var skummelt. Å være alene med en liten baby. Nå ble også det fort rutine, men jeg likte det ikke. Ei heller da vi et år etter flyttet ut av byen og baby nummer to kom til verden. Alene med to under 2 og langt unna byen. Visst hadde vi naboer, men jeg følte meg med ett mer alene og utrygg. Ville noen høre meg skrike om noe skjedde? Ville jeg i det hele tatt klare å skrike?
Sånn har årene gått. Jeg har innfunnet meg med disse kveldene og nettene, men jeg har ikke nødvendigvis likt dem. Jeg sover fortsatt litt lettere når mannen ikke er hjemme, men det er ikke ofte jeg hører skumlinger rundt om i huset disse nettene lenger. Og jeg synes det er hyggelig når han er hjemme og vi sitter i sofaen sammen. Når vi kan dele på maset fra barna og alt annet som måtte hende i løpet av en kveld.
Men jeg har etterhvert også lært meg å sette pris på disse alenekveldene. Det går helt greit. Jeg slapper mer av nå. Det hjelper sikkert på at barna er større også. Og jeg finner en annen type ro når jeg sitter her alene. Da kan jeg lese (nesten) uten forstyrrelser hele kvelden. Eller jeg kan se på småflaue realityserier som jeg helst ser alene. Jeg er dronningen over fjernkontrollen. Hertuginne av sofaen. Litt hverdagslykke i det også.
I kveld har jeg min siste sånne kveld på en stund. Etter denne natten har mannen en lang påskeferie. Og jeg ser frem til det. Men skulle det dukke opp en overtidsvakt i løpet av påsken, så takler jeg en kveld i ensomhet også..
Du har kanskje fått med deg at det er den internasjonale lykkedagen i dag. En finfin dag synes jeg. Mye bedre enn internasjonal ditt-og-datt matdag for eksempel. Jeg er kanskje ikke helt på toppen på lykkeskalaen om dagen. Føler meg innimellom litt tung og energiløs med tilløp til klo om hjertet. Uten at det egentlig er noe galt. Tror helst det er en form for korona-tretthet. Men når man føler seg litt sånn «meh», hva er vel bedre enn å tenke over de øyeblikkene som gir lykke i hverdagen. Så jeg lager meg rett og slett en liten liste over lyspunktene nå for tiden.
Når man setter seg ned sånn og tenker er det mange små lykkeøyeblikk i hverdagen. Det gjelder bare å åpne øynene og hjertet, se dem og ta vare på dem.
Har du hatt noen lykkeøyeblikk i dag?
