Jeg har vært stille i sommer. Veldig stille. Jeg har prioritert livet. Jeg har lært meg å nyte det. Det siste innlegget jeg skrev tydeliggjorde kanskje dette. Og dette innlegget var inspirert av et veldig spesielt menneske. Jeg kjente henne ikke, og jeg husker ikke engang hvor jeg hørte om henne først. Men de siste månedene har jeg fått et ærlig og sterkt innblikk i livet hennes. Rebecca. Den unge moren med tvillinggutter som hun så inderlig ønsket å følge til første skoledag om et år. Den vakre, unge moren som hadde fått en nedslående diagnose, men som ikke ga opp. Som lyste opp dagen med sine Snapchat-innlegg, selv om det var fra sykehussengen. Øynene som samme hvor sliten og dårlig hun var, fortsatt hadde et spesielt glimt i seg. Et glimt av livsvilje, pågangsmot, kampvilje og kjærlighet. Øynene som innimellom var redde og innimellom fulle av sorg. Øynene som traff meg, dypt og inderlig.
Jeg så hvilken vei det gikk. Det har vært stille en stund nå. Men jeg håpte i det lengste. Det var ingen stor overraskelse da dødsbudskapet kom i går. På den dagen barn over hele landet hadde sin første skoledag, sovnet hun inn, et år før hennes egne gutter skal ha sin første skoledag. Overraskelsen var hvor hardt det traff. For jeg kjente henne ikke. Jeg har bare fått lov å følge deler av kampen hennes for livet de siste månedene. Men det traff som et slag i magen. Og jeg fikk umiddelbart et behov for å kjenne gresset under bare føtter. Fordi hun fikk meg til å sette pris på det. Etterpå satte jeg meg tilbake i ute-sofaen og tittet opp på den fine kveldshimmelen. Løftet glasset og hvisket for meg selv: «Skål, Rebecca!»
Tusen takk, vakre sjel! Takk for at du åpnet øynene mine! Takk for at du lærte meg å sette pris på øyeblikkene. Du har lært meg å ikke alltid jage etter noe der fremme, men heller sette pris på det jeg har. Du har lært meg å leve her og nå. Stoppe opp og nyte livet. For ingen vet hva morgendagen bringer. Man må bare være takknemlig for hver dag man får og leve mens man kan.
Min dypeste medfølelse til Rebeccas nære og kjære, ikke minst til hennes mann og deres små gutter. Jeg håper og tror dere vet at hun har satt dype spor i mange. For en dame! For en kjempe!
Hvil i fred, Rebecca!
