Reklame | Megans arv/egen hjemmeside

I dag har det gått nøyaktig 2 år siden vår lille Megan kom så alt for stille til verden. På en måte føles det som i går, på en annen måte føles det som en evighet siden. For to år er ikke lenge i den store sammenhengen. Men samtidig har det skjedd så mye på disse to årene, ikke minst på innsiden. Jeg har vært så langt nede som det er mulig å komme, i alle fall tror jeg det. Det første året gikk det bare nedover og nedover, litt uten at jeg la merke til det selv. Dette andre året har handlet om å klatre oppover igjen. Og det har jeg klart. Jeg har funnet en ny styrke. Jeg er ikke det samme mennesket som jeg var før Megan. Men takket være henne føler jeg at “Fotokjerring 2.0” er en bedre versjon av den gamle meg. Jeg har en helt annen ro nå enn før. Jeg stresser mindre og setter større pris på de små tingene i hverdagen. Jeg tror jeg har blitt en bedre og mer tilstedeværende mamma. Jeg kaster ikke bort tid på å irritere meg eller bli sint for bagateller. Jeg føler meg rett og slett mer harmonisk. Jeg nyter livet mer. Tenk at en liten jente som bare fikk leve i 24 uker under hjertet mitt kan gjøre en så stor og positiv forskjell. Dette er arven hun har gitt til meg, og jeg velger å leve hver dag for henne istedenfor å grave meg ned i elendighet. Livet er for kort og for fint. Megan får leve gjennom meg.

En annen og kanskje enda mer viktig arv Megan har etterlatt seg, er viljen og evnen min til å bidra til mer åpenhet og å være en støtte for andre i samme situasjon. For mange år siden begynte jeg på et lite prosjekt og opprettet en side som het ensomsorg.no. For det har jeg erfart, at å sørge over barn man har mistet under svangerskapet kan være fryktelig ensomt. Men det ble med opprettingen, noe innhold kom aldri på denne siden. Nå, etter Megan, og etter at jeg har stablet meg selv på beina igjen, er jeg mer bestemt enn noensinne på at jeg ønsker å hjelpe andre. Ensomsorg.no har blitt til Megans arv. Et mer passende navn kunne jeg ikke finne. Litt mer positivt ladet, og så er det nettopp det prosjektet mitt er. Megans arv. Det tar sin tid å bygge opp en sånn side, spesielt når man ikke akkurat er proff på utforming og lignende. Men noe innhold har kommet på plass, og tanken er at det med tiden skal komme mye mer informasjon på denne siden.

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Men det aller viktigste med Megans arv, er at jeg selv stiller meg til disposisjon som samtalestøtte for andre som har mistet barn under svangerskapet. Uansett svangerskapslengde, sent eller tidlig, føler man for å snakke med noen om vanskelige følelser så er jeg tilgjengelig. Om jeg kan gjøre en liten forskjell i noens sorg, så er det verdt det. For selv om sorgen kan føles ensom, så er vi et helt fellesskap av sterke kvinner som har opplevd det samme.

Akkurat i dag, på hennes dag, kjenner jeg at det river og sliter litt i hjertet. Det stikker litt både der og i magen. Men jeg har bestemt meg for at Megans dag alltid skal være en fin en. En slags feiring av henne. Fordi hun fortjener det. Hun er ikke en negativ del av livet mitt. Hun er i aller høyeste grad en positiv tilførsel, og en av de aller viktigste brikkene i min livshistorie. Jeg er stolt over hvor langt jeg har kommet på disse to årene. Og jeg er stolt over å være mammaen til Megan. Hun fikk kanskje ikke leve her på jorden, men hun har likevel satt varige og dype spor!

Gratulerer med dagen, Megan min!

Jeg har kommet langt de siste to årene. Langt avgårde på en kronglete og ujevn vei. De siste månedene har den vært litt rettere, litt mindre humpete. Men akkurat nå kjenner jeg at det svinger litt igjen. Disse dagene hvor det har gått to år siden Megan fortsatt levde i magen min. Snart to år siden hjertet hennes sluttet å slå og hun kom stille til verden. Jeg prøver å ikke tenke alt for mye på det, men det dukker likevel opp. Det er ikke sånn at jeg ruller rundt og marinerer i tanker og følelser, men jeg kjenner det litt på kroppen. Hjertet verker litt igjen, som om noen spisse kanter har revet opp arrene. De blør litt. Og det igjen tar litt av energien min, den som var på full fart oppover igjen etter den verste pollensesongen. Jeg kjenner litt tydeligere at hun ikke er her. Minnene fra to år siden dukker stadig opp i bakhodet. Bevegelsene hennes de siste dagene, tanken på at hun kjempet der inne uten at jeg visste det. Og ikke minst at hun døde der inne, også uten at jeg visste det. Øyeblikket da den brutale sannheten sank inn. Dagene med henne i armene, da jeg helst ikke ville slippe. Ansiktet hennes som jeg ikke kunne se meg mett på. De små, lyse dunene på hodet hennes. Lukten av henne som jeg bare ville snuse inn og beholde i nesen for alltid. Følelsen av den tynne huden hennes. Blodet som innimellom rant fra nesen hennes. Blodet jeg fikk lov til å tørke vekk. Jeg er glad for det, at jeg i alle fall kunne gjøre det for henne.

Megan min. Hun er litt overalt disse dagene. I solstrålene som legger seg rundt meg som en varm omfavnelse. I den svalende brisen som kjærtegner huden. I fuglene som kvitrer. I duften fra blomstrende syriner og nyklipt gress. I en sommerfugl som danser lekent gjennom luften. I en ensom forglem-meg-ei i gresset. Det føles litt rart at hun dukker opp i tankene så mye oftere gjennom dagen akkurat nå, men også litt godt. Dette er, uten at jeg selv har lagt opp til det, mine Megan-dager. Min Megan-periode. Hennes dager. Hun er litt ekstra med meg nå. Ekstra nær. Nærmest instinktivt. For hun er en del av meg selv om hun ikke er her. Og morskjærlighet er det samme uansett.

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal starte dette innlegget. De siste dagene har jeg klikket meg inn på et utkast som bare hadde overskrift utallige ganger, men det har forblitt blankt. Fordi jeg ikke visste helt hva det skulle inneholde eller hvordan jeg skulle formulere meg. Et svada hverdagsinnlegg går fort å skrive. Kvaliteten er deretter. Det er egentlig ikke hverdagsblogger jeg er. Jeg trives best når jeg kan skrive innlegg med mer mening. Men det krever mer tid. Mer engasjement. Dette innlegget ligger det mye engasjement bak. Og jeg har brukt mye tid på det i form av å stirre på et blankt innlegg. Likevel har det satt langt inne. Og jeg innser at jeg bare må skrive og la det stå til.

Har du fulgt meg en stund eller har lest deg bakover i bloggen, vet du at jeg har hatt tøffe tak i livet. Ja, det ligger jo litt i beskrivelsen av bloggen også. Et av ordene jeg bruker er «englemamma». Jeg har altså mistet barn. Flere barn. I Oslo har vi en grav hvor det ligger tre små som vi mistet mellom uke 13 og 17 i svangerskapet. På vår lokale gravlund ligger Megan, som kom stille til verden i uke 24 for snart to år siden. Ja, faktisk ligger hun ikke helt alene, for nok en liten som forsvant for oss i uke 11 ligger der sammen med henne. Den lille som vi mistet under en helt vanlig spontanabort, og som vi ikke helt visste hva vi skulle gjøre med. Da vi plutselig fikk vårt helt eget gravsted, var det liksom der den hørte hjemme, den lille som jeg i sin tid ikke klarte å skylle ned i do. Den var jo fiks ferdig med fingre, tær og alt. Bare bitteliten.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Men nok om det, nå roter jeg meg bort. Poenget er at jeg har mistet flere barn under svangerskapet i løpet av en ni års periode, mellom 2010 og 2019. Enda flere enn dem som vi har gravlagt. I 2013 opplevde vi heldigvis å få et levende barn, en lillebror til våre to eldste som kom til verden før marerittårene. Bare for å poengtere at det ikke har vært bare sorg. Men i løpet av disse årene har jeg rukket å bli selvutnevnt ekspert på spontanabort, missed abortion og dødfødsel. Ikke en tittel jeg ønsket meg akkurat, men nå er det sånn. Jeg kan mye om både selve gangen i det og ikke minst om alle mulige følelser som følger med. Og jeg har hele tiden hatt et brennende ønske om å hjelpe andre i samme situasjon. Derfor har jeg de siste årene valgt å være åpen om det som har skjedd, etter å ha holdt det for meg selv de første årene. Jeg fant ut at det var terapi i å dele. Jeg fant både styrke og trøst i det. Jeg har skrevet mye om følelsene rundt det å miste barn under svangerskapet. Jeg har til og med klart å være bittelitt offentlig åpen om det. Sånn virkelig media-offentlig, både i skriftlig presse og på TV. Sistnevnte er nok ikke helt min greie tror jeg. Jeg har i alle fall fortsatt ikke klart å se på det selv, over tre år etter. Men jeg er likevel glad for at jeg turte å stille opp.

Ønsker du å lese litt mer om min historie kan du finne det her:

https://fotokjerring.blogg.no/category/ufrivillig-abort

https://fotokjerring.blogg.no/category/dodfodsel

Men dette innlegget handler ikke egentlig om meg. Ikke om det jeg har opplevd eller gjort. Det handler mer om at jeg vet at mange andre opplever det samme. Og at jeg vet at det kan være både vanskelig og tøft å snakke om. Og hvor vanskelig det er om, eller kanskje heller når, de rundt deg ikke forstår. For det vil man oppleve. Har man ikke opplevd det selv, er det vanskelig å forstå alle følelser man går gjennom i etterkant av en sånn opplevelse. Det finnes selvfølgelig fagpersoner, men med mindre de har egen erfaring så blir det ikke helt det samme som å snakke med noen som har gått i lignende sko før deg. Jeg har ingen utdannelse innen sinnets kriker og kroker, men jeg er som nevnt selvutnevnt ekspert på akkurat dette området. Jeg har jobbet meg gjennom sorgen gang på gang, den aller tyngste sorgen helt til slutt. Jeg har kommet sterkere ut på den andre siden, og jeg ser at jeg har erfaringen til å være en støttende samtalepartner for andre. Jeg kunne kanskje meldt meg som likepersonstøtte gjennom LUB, noe jeg selv har benyttet meg av, men jeg har mer lyst til å gå mine egne veier. For det er ikke alle som tar kontakt med sånne organisasjoner. Kanskje spesielt om tapet kommer tidlig i svangerskapet, selv om det kan være like tøft som en dødfødsel senere i svangerskapet.

Derfor ønsker jeg å tilby litt av min tid og min erfaring. Jeg ønsker å kunne være en støttende samtalepartner i mørke stunder. Et medmenneske. En som kan dele erfaringer og kanskje gi litt håp om lysere tider. For jeg vet at når det er som mørkest er det vanskelig å se lyset som venter der fremme.

Så, jeg hopper i det. Trenger du noen å snakke med, ta gjerne kontakt med meg. Helt uforpliktende. Helt kostnadsfritt.

Du kan finne meg gjennom Messenger-funksjonen på Facebook-siden min.

Om du heller foretrekker å sende mail, så skriv noen ord til [email protected], så tar vi det derfra. Veien blir til mens vi går.

Jeg ser frem til å høre fra akkurat deg!

I en artikkel om en kjent blogger har jeg lest påstanden om at «Det er kun et nytt barn som kan lyse opp mørket etter et barn som er borte.» Jeg skjønner tanken og følelsen bak det, det er en ganske naturlig følelse, men jeg er ikke helt enig i selve påstanden.

De fleste som mister et barn får gjerne andre barn i etterkant av tragedien. Det gjorde også vi. Minstemann kom til verden etter flere «senaborter», og var fryktelig ønsket. Han var kanskje til og med et slags lys i mørket. Jeg kaller ham et hjerteplaster. Men selv før han kom til verden, så visste jeg at om det ikke ble flere barn, så var vi takknemlige for de vi hadde, og kunne leve godt med dem. Vi hadde kjempet lenge og egentlig gitt opp tanken på å utvide familien. Livet var fint som det var. Minsten ble en kjempebonus.

Da jeg ble gravid med Megan, føltes det som et mirakel, selv om det slett ikke var planlagt. Og da vi mistet henne ble det mørkt. En periode var alt jeg ønsket meg å bli gravid på ny. Jeg følte at det var den eneste måten jeg kunne se fremover igjen på. Bli «hel» igjen på. Med andre ord, jeg skjønner virkelig tankegangen i denne påstanden. Helt frem til resultatene av obduksjonen kom et halvt år etter Megan døde var jeg relativt bestemt på dette ønsket, selv om veldig mye sto i veien for det. Da vi dro fra sykehuset den dagen, ønsket den gode legen oss velkommen tilbake om det skulle bli aktuelt. Og selv om en del av meg gjerne skulle ha kommet tilbake under andre omstendigheter, så skjønte jeg da hun ga oss resultatene at det var en sjanse jeg ikke lenger ønsket å ta. Til det var risikoen og gjentakelsesfaren alt for stor. Jeg innså plutselig at jeg ikke orket å gå gjennom det igjen. At vi var heldige som faktisk hadde klart å få tre levende barn, ikke minst minstemann som vi nesten mistet på slutten av svangerskapet. Et nytt svangerskap, selv om det selvfølgelig hadde vært en liten sjanse for at det gikk bra, hadde vært ren galskap. Jeg hadde ikke klart usikkerheten om jeg først ble gravid. Og en ny dødfødsel.. Nei, det hadde kanskje blitt min undergang. Dessuten så kjente jeg at det ikke var «et nytt barn» jeg ønsket meg. Jeg ville ha Megan. Men det fantes naturligvis bare en av henne.

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Hadde det vært hyggelig med en til i flokken? Jo, kanskje. I alle fall om det var Megan. Jeg var veldig klar for et liv med henne. Mer arbeid, men mer kos og kjærlighet også. Jeg hadde gitt mye for å ha henne her, men nå som jeg har alt mer på avstand, ser jeg at livet er veldig fint uansett. Jeg nyter (stort sett) hver dag med de tre som vokser seg store her i huset. Jeg kan kjenne på at det er godt at de er mer selvdrevne. At jeg får mer tid til å ta vare på meg selv også. At jeg endelig kan lese alle de bøkene jeg aldri fikk ro til å lese. At jeg har mer overskudd som jeg kan bruke på hver og en av barna. Og enn så lenge får jeg fortsatt kose med minsten, så det behovet er foreløpig dekket. Selvfølgelig stikker det til innimellom. Når jeg plutselig kan se for meg hvordan det skulle vært. Men det skjer ikke like ofte lenger.

Barneproduksjonen er over her i huset. Det ble etterhvert en helt naturlig avgjørelse for vår del, av mange årsaker. Vi avsluttet med en dødfødsel. Ikke en optimal avslutning akkurat, det skulle vel egentlig sluttet med “lyset fra regnbuen”. Men det blir ikke alltid sånn, enten uvillig eller frivillig. Jeg angrer ikke på at Megan ble avslutningen vår. Jeg gleder meg heller over det på min egen rare måte. For hun brakte mye godt med seg i den lille stunden hun levde under hjertet mitt. Og vi er kanskje litt rikere på grunn av henne. Hun har kanskje gjort oss til litt bedre mennesker. Hun er ikke et vondt minne, og vi lever ikke i mørket fordi vi mistet henne. Jeg gjorde det en stund, så absolutt. Da sårene var vidåpne og hormonene fortsatt raste. Men jeg trengte ikke lyset fra «et nytt barn» for å komme meg opp og ut derfra. Jeg trengte de tre jeg har rundt meg, og jeg trengte Megan. De lyser mer enn sterkt nok. De er min glede og rikdom. Og de fortjener alle at jeg bruker min energi på dem og lever i det lyset hver dag.

I og med vi er i karantene, har minsten fått hjem noen bøker som vanligvis bare er på skolen. Og mor måtte jo selvfølgelig snoke litt i en skrivebok. På én side hoppet hjertet over et slag. Ønskelisten hans til jul var nemlig en helt annen enn den han hadde her hjemme, med et par unntak.

Det var det nest siste punktet som fikk hjertet til å stoppe opp et par sekunder. Lillesøster. Han ønsket seg en lillesøster til jul. Sikkert ikke en hvilken som helst lillesøster. Han tenkte nok på Megan. Det var den andre julen uten henne, og han ønsket seg fortsatt lillesøsteren sin. Etter det umiddelbare støtet i kroppen, bredte det seg en varme i hjertet over at han førte henne opp på ønskelisten sin. Samtidig satte det seg en sårhet over at jeg ikke kan trylle henne tilbake. Jeg tror det eneste han fikk på den lista var punkt nummer en. Jeg håper i alle fall han hadde en god julaften, selv uten en lillesøster under treet.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Lillesøsteren sin kan han aldri få tilbake. Men jeg tror hun er med ham hver dag likevel, både på den ene og den andre måten. Minsten er den som snakker mest om henne. På en veldig naturlig måte. Plutselig, ut av det blå, kan han si et eller annet om Megan. Eller spørre hvordan jeg tror hun hadde vært om hun var her nå. I løpet av den korte tiden hun levde, selv bare inni magen min, satte hun dype spor i oss alle, selv ham som den gangen var bare fem år. Han som har to eldre søsken og gledet seg til å bli storebror selv. Og jeg vet han hadde vært verdens fineste av den sorten, selv om det hadde betydd en del endringer for ham. Møtet deres på sykehuset ble ikke den lykkelige stunden det skulle være, men selv om det var en sår stund så er det også et godt minne. En liten stund den dagen fikk han være fysisk storebror, selv om Megan ikke pustet. Og storebror vil han alltid være, selv om hun bor i himmelen, som han selv sier. Sånn er livet når man har mistet en nær og kjær. Sårt og godt på samme tid. Bittersøtt og fullt av små påminnelser.

Sånn ellers surrer vi videre i karantenetilværelsen vår. Logger inn på Helsenorge og trykker refresh flere ganger i timen og sender rundt kaffekoppen for luktetest med jevne mellomrom. Mannen og barna bruker tiden til å slappe av mest mulig, mens jeg holder på å gå på veggen. Jeg kjeder meg, er tiltaksløs og nesten litt apatisk. Jeg er jo vant til hjemmelivet, så det er nok den psykiske delen av å være tvunget til det for en liten stund. Jeg kan selvfølgelig gå en tur for meg selv i all snøen som har falt de siste timene, men det var denne tiltaksløsheten da.. Det blir i alle fall vasketorsdag i dag, så får jeg slått ihjel et par timer på det. Og en digital utviklingssamtale ligger som en gulrot og lokker i ettermiddag. Kan fort bli dagens høydepunkt på det som foreløpig ser ut som nok en lang og kjedelig karantenedag.

Dette er litt flaut å skrive om, men jeg føler likevel at det er viktig. For man har jo alltid hørt det. At man ikke kan drikke bort vonde følelser. Med alkohol altså. Ja, ikke med noe annet heller for den saks skyld. Men jeg prøvde likevel.

Et par måneder etter at vi mistet Megan kom jeg til et punkt der alt var bare håpløst. Jeg hadde kommet meg gjennom begravelse og påfølgende sommerferie, men da høsten nærmet seg raste korthuset. Det gjorde det strengt tatt flere ganger i løpet av de første ni månedene etter Megan døde og før jeg fikk hjelp. Men denne første gangen raste det virkelig med et brak. Jeg falt helt sammen. Lyset gikk. Jeg tror muligens hjernen kortsluttet også. Og jeg søkte trøst i vinflaska. Eller teknisk sett vinkartongen. Et skritt jeg aldri før har gått til. Jeg husker at jeg var helt desperat, ville slutte å føle, glemme alt som hadde skjedd og fortsatt foregikk rundt meg. Så jeg drakk. Fylte vinglass etter vinglass. Og ikke bare på kvelden. Jeg har alltid følt at å drikke noe alkoholholdig før kvelden senker seg, kanskje med mindre man er på ferie (og da selvfølgelig med moderasjon), er helt unaturlig. Men nå ga jeg blaffen. Om mannen var hjemme kunne jeg drikke allerede fra morgenen av på de aller tøffeste dagene. Da kunne jeg isolere meg og drikke gjennom dagen. Ikke til flatfyll, men nok til en jevn rus.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Det varte ikke over en lang periode, det var «bare» noen turbulente sensommerdager. Men jeg er likevel både flau og sjokkert over meg selv, over at jeg kunne la meg selv falle så dypt. For det var det jeg gjorde. Det aller verste er at jeg samtidig hadde tre barn i huset. Tre barn som måtte takle både å miste lillesøster og se mamma falle sammen på samme tid. Jeg skammer meg over å ha utsatt dem for denne versjonen av meg. Samtidig er jeg glad for at jeg ikke lot det fortsette utover de dagene. Tenk om..

Ikke hjalp det heller. Jeg klarte jo ikke å drikke vekk noen ting. Alkoholen sløvet meg kanskje litt, gjorde meg litt nummen, men følelsene var like vonde. Hjertet var like knust. Stort sett gråt og drakk jeg på samme tid. Ikke godt for noenting faktisk. Og veldig, veldig stygt.

Jeg er fortsatt glad i et glass vin eller to, men på et helt annet nivå enn de turbulente dagene i 2019. Og ikke for å prøve å undertrykke følelser. Aldri mer! Det har jeg lært – det gjør bare vondt verre.

I dag minnet Snapchat meg på at det er nøyaktig et år siden jeg tilbragte to timer på et legekontor hvor jeg tok prøver nesten fra topp til tå mens dødsangsten raste i meg. Det betyr også at det nå er et år siden jeg traff bunnen, hardt og brutalt. Forhåndshistorien til dette er behørig dokumentert. Jeg har lest meg litt tilbake i det siste, og ser at selv om jeg var brutalt ærlig om følelsene mine, så var det faktisk enda verre enn det jeg dokumenterte. Det vondeste og mest personlige er utelatt. Og selv om jeg innimellom hørtes optimistisk ut, selv om jeg visste fra tidligere erfaringer at lysere dager ville komme, så var jeg ofte usikker på om jeg noen gang ville komme meg opp igjen. Om livet noen gang ville bli bra igjen. Jeg prøvde hardt å leve så normalt som mulig i håp om at barna ikke skulle skjønne hvor vondt jeg hadde det, men det funket ikke så bra. Jeg falt lenger og lenger ned i det mørke hullet, og de ble dessverre vitne til det. Det finnes ingenting i verden jeg har mer dårlig samvittighet for enn det, at de måtte se meg på mine mørkeste dager. Jeg er livredd for å ha ødelagt dem med min sorg. Livredd for å ha gjort dem utrygge. Jeg prøvde virkelig, men når man bor under samme tak blir det umulig å skåne dem rundt samme hvor mye man prøver. Livet var mest mørkt.

Vendepunktet kom på denne dagen for et år siden. 5. mars bør kanskje være en merkedag heretter. Da var jeg altså på bunnen. Sorgen hadde blitt til dødsangst. For selv om livet var ganske svart, så ville jeg leve. Og de fysiske symptomene jeg etterhvert fikk, gjorde at jeg fryktet at jeg var alvorlig syk. Det var på tide å ta tak, og selv om jeg ikke er den som renner ned legekontoret i tide og utide, så følte jeg at jeg måtte dra dit for å redde livet. Ta grep og få hjelp før jeg ble spist opp innenfra. Det var en ganske grei smørbrødliste av symptomer jeg hadde med meg:

• Rar følelse i magen/øm venstre side, fornemmelse av kul
• Smerter i bryst
• Smerter i kropp
• Hodepine (innimellom kraftig)
• Svimmel
• Nummen/verk/stiv i fingre
• Tungpust
• Vann i kroppen
• Halsbrann
• Lite energi
• Alt tungt
• Dårlig hukommelse
• Mindre konsentrasjon
• Håpløshet
• Nedstemt
• Sliten

Lettelsen var stor da alle prøvene viste seg å være fine. Depresjon var en helt OK diagnose og absolutt overkommelig. Etter å ha mistet både pappa og Megan, var det slett ikke rart at ting gikk på både psyken og kroppen løs. Og jeg følte at jeg ble gitt en ny sjanse. Jeg var ikke dødssyk likevel. Nå var det på tide å leve!

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Så kom pandemien. Jeg valgte å ikke synke nedover igjen, men heller se det som var positivt. For det finnes alltid noe. Sakte men sikkert forandret jeg hele tankegangen min. Å måtte være mye hjemme hjalp. Jeg fikk ro og brukte mye tid på å jobbe med tanker, følelser og innstilling til livet. Den mørke tiden hadde gjort at jeg mistet meg selv, men jeg fant den nye meg på veien oppover. Jeg liker henne faktisk mye bedre enn den gamle meg. Og når jeg først endret på innstillingen min til livet, tok jeg like godt tak og gikk på en fysisk livsstilsendring også. Det har også ført til at kroppen, psyken og livet generelt føles bedre, selv om jeg innimellom kan bli dritt lei trening og har mer lyst til å ligge på sofaen og stappe i meg usunnheter. Og jeg tror at jeg har blitt en bedre mamma i løpet av det siste året, i alle fall mye bedre enn da jeg var i mørket. Kanskje en litt bedre kone også?!? Jeg har i alle fall mye bedre tålmodighet og er mye mer avslappet.

Nå nærmer vi oss lysere tider igjen. Vår og sommer. Og jeg ser lysere på livet og fremtiden enn på lenge. Jeg har jobbet meg gjennom mørket og ut på den andre siden. At solen skinner i dag føles nesten litt symbolsk. Jeg har ro i hjertet igjen. Ro i kroppen. Arrene er der, det vil og skal de alltid være. Men jeg velger å leve i lyset!

I trappa vår står et glasskap med tre hyller. En med babyminner fra eldstemann, en med babyminner fra jentungen og en med babyminner fra minstemann. Og helt nederst, de få tingene vi har etter Megan.

I går hadde minstemann en kompis på besøk som aldri har vært her før. Han stoppet opp i trappa og spurte minstemann hvem sine sko som sto på øverste hylle. Og minstemann forklarte. «Det der er storebroren min sine, det er storesøsteren min sine og det er mine. Og det er lillesøsteren min sitt.» Kompisen ble litt rar, for det var nytt for ham at minsten har en lillesøster. Jeg kunne nesten høre ham tenke og lure på hvor hun var. Og det tror jeg nesten minstemann gjorde også, for han spurte kompisen: «Vet du hvor rommet til lillesøsteren min er?» Nei, det visste han ikke. I neste øyeblikk pekte minsten opp i lufta og erklærte at søsteren hans ikke bor hos oss men i himmelen. Og det var det liksom. Helt naturlig. I neste øyeblikk var de tilbake i leken som om ingenting hadde hendt. Og jeg satt igjen og smilte for meg selv, mens jeg ble helt varm om hjertet. Jeg tror mange voksne kan ha litt å lære av et 7-årig barnesinn. Så ukomplisert og naturlig kan det faktisk være.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Så var vi altså i gang med det andre året uten Megan. Jeg sitter igjen med en litt rar følelse. En slags deilig lettelse over at alle de første merkedagene nå er bak oss. Og en sårhet fordi hun nå på en måte føles enda lenger unna. Eller, hun gjør jo ikke det heller, hun er høyst tilstede i hver eneste dag. Kanskje er det mer følelsen av at mange forventer at vi nå skal gå videre. Være over det. For sånn fungerer det ikke. Om du har mistet noen nære og kjære vet du det selv. Man lever jo videre hver dag. Og man lærer å leve uten den som er borte. Men komme over det, nei, det gjør man aldri! Den personen som er borte vil jo alltid mangle. Og det merkes. Men det som i begynnelsen føltes som et altoppslukende mørke, blir etterhvert lysere. Man lever etterhvert normalt igjen, kjenner glede igjen, kan smile og le. Men det betyr IKKE, aldri et sekund, at sorgen og savnet over den som er borte er glemt! Jeg blir rett og slett provosert over dem som måtte tro det.

Det siste året av livet mitt har vært tøft. Og mørkt. Selv om jeg har sett normal ut på utsiden, har det vært kaos på innsiden. Jeg har snublet og falt flere ganger enn jeg har telling på. Jeg har sørget, jeg har grått, jeg har vært sint på alt og alle – inkludert verden og livet. Og jeg har hatet meg selv. Hatet kroppen som sviktet, og psyken som har vært på bærtur. Jeg har prøvd å fortrenge. Jeg har prøvd å flykte. Og jeg har prøvd å føle. Til slutt ble jeg nummen og følelsesløs. Tom for alt.

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Der det kanskje så normalt ut på utsiden, for jeg brukte mye energi på å opprettholde fasaden, var det en storm på innsiden. Jeg har prøvd så hardt å dytte følelsene mine til side, være den jeg følte verden forventet at jeg skulle være, at jeg til slutt ikke visste hvem jeg selv var lenger. Jeg glemte meg selv. Mistet meg selv. Jeg møtte veggen hardt og brutalt flere ganger. Jeg følte meg helt alene mens alt rundt meg raknet. Familien. Ekteskapet. Alt hang i en syltynn tråd. Helt til jeg traff veggen så hardt at jeg våknet. Helt til jeg ble redd for meg selv og min egen helse. Redd for å miste oppveksten til barna mine. Redd for at de skulle miste meg. Og redd for å ikke få leve mer. For livet er alt for fint til å kaste bort.

Da ba jeg endelig om hjelp. Det var nok det lureste jeg kunne ha gjort. Samtidig dukket et visst virus opp og tvang oss alle til å roe ned. Skifte fokus. Tvang oss til å være sammen. Og for min og vår del var det utelukkende positivt. Jeg fant endelig fred. Jeg begynte å sette pris på livet igjen. Jeg fant en balanse, og jeg skjønte etterhvert at jeg måtte ta vare på meg selv. Lytte til kroppen og roe ned når det trengtes. Ta en timeout. Min beste terapi er den enkleste i verden. Jeg sitter ute i godkroken på terrassen, omgitt av blomster og fuglekvitter og puster inn den friske lufta. Gjerne med en god bok. Så enkelt. Helt gratis. Og så godt for sjelen. En fin plass å sitte og skrive også..

Vil jeg møte veggen igjen? Kanskje. Jeg håper ikke. Jeg håper jeg har lært nok til å ikke falle så dypt som jeg har vært igjen. Men jeg vet også at det ikke finnes noen garantier. Jeg vet godt at selv om de første merkedagene er unnagjort, så er dette noe jeg skal leve med resten av livet. Sorgen og savnet vil alltid være en del av min livsvei. Og sånn skal det være. På den måten er dem jeg har elsket og mistet alltid med meg, ikke minst Megan og pappa. Det er rett og slett en del av det å elske.

Det gjør meg ikke skjør og sårbar. Det gjør meg ikke sprø. Det betyr ikke at jeg dyrker sorgen. Det betyr ikke at du trenger å være redd for å si noe «feil» til meg. Du trenger ikke å være redd for å minne meg på noe, for jeg glemmer uansett aldri. Og jeg setter pris på at også andre husker. Om noen husker, spør eller bare nevner navnet hennes, varmer det mer enn dere kan ane. Det er noe av det fineste som finnes. Alt er bedre enn stillhet.

I går feiret vi Megan på vår måte. Vi satt ikke hjemme og sørget. Dagen var stort sett helt normal, bare litt ekstra fin. Noen øyeblikk har virkelig festet seg og kommer til å bli med meg videre. Som da sangen som var Megans sang dukket opp på radioen og jeg tittet opp og så sola bryte gjennom skydekket. Da vi endte opp med å ankomme kirkegården på nøyaktig samme tidspunkt som hun ble født i fjor. Det føltes nesten litt surrealistisk, for det var på ingen måte planlagt. Vi var faktisk et par timer for sent ute på grunn av noen ærender vi måtte gjøre. Minuttene vi alle tilbragte sammen ved graven hennes var også veldig fine. Ingen tårer, bare smil. Og litt galgenhumor. Takk og lov for galgenhumoren! Etter en god middag og fråtsing i pavlova laget til ære for Megan, satte mannen og jeg oss ned for å se på New Amsterdam (forøvrig en serie verdt å se), og havnet rett inn i en episode som tok for seg dødfødsel på en utrolig fin og gjenkjennende måte. Selvfølgelig kom vi til den episoden akkurat på bursdagen til Megan. Akkurat et år etter jeg selv var oppe i det samme. Det var nesten en mening med det. Og det var fint. Veldig fint! Det føltes nesten som om hun var med oss, kanskje sa fra at hun var der. Disse øyeblikkene var nok mest tilfeldigheter, men likevel, en fin tanke..

Og nå har vi begynt på år to. Hun er fortsatt med oss. Som jeg har skrevet før, ikke en dag går forbi uten at jeg på et eller annet tidspunkt tenker på henne. Og det er jeg glad for. Kjærlighet kjenner virkelig ingen grenser, og hun er elsket inn i evigheten. Og det er innmari godt å kunne kjenne på denne kjærligheten hver dag, samtidig som smilet som i månedsvis var en maske, igjen når øynene.

Jeg har brukt mye tid på denne problemstillingen i det siste. Mye tid til å grue meg til disse junidagene som skulle komme. 6. juni, dagen da et stille hjerte knuste mitt i fillebiter. Og 8. juni, dagen da vår lille Megan kom stille til verden. Angelversary, kalles det så fint av mange i USA. Englebursdag. Jeg kaller det bursdag. I dag har den lille jenta vår bursdag. Hun er bare ikke her..

Jeg har kommet langt siden disse hjerteskjærende dagene i fjor. Jeg har funnet en ro og en fred som den gang føltes lysår unna. Jeg er nok ikke den samme, men den nye meg er kanskje bedre. Takket være henne og hennes alt for korte liv. Ikke misforstå meg. Jeg er IKKE over å ha mistet henne. Jeg vil aldri komme over det, den sorgen vil alltid være en del av meg. Et år senere går det fortsatt ikke en dag uten at jeg på et eller annet tidspunkt tenker på henne. Noen ganger stikker det til i savn og vemod, med tanken på det som skulle ha vært. Andre ganger med glede og kjærlighet. For selv om hun er borte, vil hun alltid være min elskede datter. Tankene om henne er derimot ikke så altoppslukende lenger. De tar ikke alt fokus, livet er her og nå, og det er her jeg må være tilstede. Jeg mister ikke pusten eller fotfestet når disse tankene kommer, jeg lar tanken og minnet komme, suger litt på det som en søt karamell, sender noen kjærlige tanker ut i intet som jeg håper hun kan føle, før jeg fortsetter der jeg slapp. Det føles egentlig fint. På denne måten er hun fortsatt en del av hverdagen min, selv om jeg ikke kan se henne. Jeg har funnet en slags balanse mellom to verdener, og jeg har funnet ut hvordan jeg skal ta vare på meg selv sånn at mørket ikke tar meg som det så ofte har gjort det siste året. I alle fall midlertidig. Er det en ting jeg vet så er det at sorg er lunefull, og at den plutselig kan slå deg i bakken når du minst venter det. Det er rett og slett en livslang prosess.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Jeg hadde gitt mye for å fortsatt ha Megan her. Få være mamma for henne på ordentlig. Se henne vokse opp sammen med resten av gjengen vår. Men sånn ble det ikke. Isteden er jeg takknemlig for de månedene jeg fikk bære henne under hjertet, det lille livet i magen min. Og jeg håper hun følte kun kjærlighet i den tiden. Og jeg er uendelig takknemlig for de tre dagene jeg fikk holde henne i armene mine. Da jeg fikk memorere hver detalj i det lille ansiktet, bysse, kysse og tørke neseblod. Det høres sannsynligvis grotesk ut for dem som ikke har vært der, men når en livstid med kjærlighet må skvises inn på tre dager, blir det intenst. Og jeg hadde gjort alt igjen, gått gjennom all smerte og sorg, bare for å få holde henne de tre verdifulle dagene.

Nå har det gått et år. Både kort og lenge på samme tid. Vi har vært gjennom alle merkedager uten henne. Dette er den siste. Selve bursdagen. Den skal ha plass til hele spekteret av følelser. Vemod og savn, men mest glede og kjærlighet. Fordi det er det hun fortjener. Vi skal ikke bruke dagen på å gråte. Hennes alt for korte liv fortjener å feires. Hun betydde noe. Hun betyr noe. Hun er vår datter og vår lillesøster. Hun skal også markeres med flagg på bursdagen sin, men hennes blir på gravstedet. Hun skal også få gave, et bittelite armbånd laget av minste storebror. Hun skal også få kake, jeg baker selvfølgelig for henne også. Men det blir selvfølgelig også vi andre som spiser den. Men kaken, det er bursdagskaken til Megan min. Og akkurat som vi samles om dem som har bursdag ellers i familien, skal vi fem i dag samles rundt hvilestedet til vår lille Megan, der vi en grå og regntung junidag i fjor senket den lille, hvite kisten i jorda. Vi skal minne henne med kjærlighet og varme tanker, og håpe at hun en eller annen plass der ute kan se oss, kan føle kjærligheten og feirer sammen med oss.

“… imagine a love so strong it made saying hello and goodbye in the same day worth all the pain….”

Gratulerer med dagen, elskede Megan min!