Det jeg skal skrive nå har jeg holdt for meg selv en god stund. Jeg har vært usikker på om jeg skulle dele, men jeg har bestemt meg for at jeg skal være dønn ærlig. Angsten er der for at å dele vil jinxe, at det da vil bli sånn at min verste frykt blir sann. Men jeg lar det stå til. For dette er livet, og dette er den usminkede sannheten. Noen har nok sett det komme i løpet av de siste månedene. Kanskje ikke utad, men i form av blogginnleggene mine. For utenfor husets fire vegger tar jeg på meg en maske. Innenfor er jeg redd. Vettskremt. For jeg har kjent det på kroppen de siste månedene, kanskje spesielt etter at vi ble ferdige med jule- og bursdagsfeiringer. Kroppen min er ikke som før. Den er sliten. Det er rare vondter her og der. Ting jeg aldri har følt før. Jeg er helt tom for energi og jeg føler meg gammel og sliten. På grensen til eldgammel. Og jeg får dødsangst. Jeg er livredd for å være alvorlig syk. Livredd for å få dødsdommen.

Samtidig er jeg trist. Sånn skikkelig trist. Ikke sånn at jeg gråter, men en sånn tom type trist. Jeg klarer ikke å finne gleden i noe lenger, jeg er stort sett likegyldig til ting jeg tidligere elsket. Noe som for eksempel forklarer veldig sporadisk blogging for tiden. Jeg klarer ikke å konsentrere meg som før. Jeg glemmer. Jeg sliter med å gjennomføre dagligdagse gjøremål. Alt er tungt. Alt må gjennomføres med tvang. Og når selv den enkleste oppgave er gjennomført, kan jeg ofte være helt utslått lenge etterpå. Jeg har rett og slett møtt veggen, gått på en real smell. Man vet at noe skurrer når man tar depresjons-tester på nett og nesten jubler når samtlige viser «alvorlig depresjon». Det forklarer i alle fall noen av symptomene mine.

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Jeg har prøvd å takle det alene. Prøvd å fikse meg selv. Men jeg har innsett at det ikke går. At jeg må finne ut nøyaktig hvor galt det er fatt med meg, både fysisk og psykisk. Det satt langt inne, for jeg er redd for å bli oppfattet som hypokonder og samtidig redd for å få vite at noe er alvorlig galt. Men om de fysiske symptomene skulle vise seg å være noe annet enn psykosomatiske er det bedre å finne ut av det nå og ikke senere. Så selv om jeg er typen som stort sett aldri drar til legen, har jeg krøpet til korset og bestilt meg en time. Jeg er sliten. Jeg klarer ikke mer. Så jeg har strukket ut hånden og ber om hjelp. Jeg stirrer angsten i hvitøyet, og håper at jeg «bare» er deprimert. Det vet jeg i alle fall at jeg kan komme meg ut av etterhvert.

Skrekken er altså at det er noe mer. Noe farlig. For jeg vil leve! Om jeg hadde selvmordstanker var faktisk det eneste jeg kunne krysse et klart “nei” på i hver eneste depresjons-test. Livet er kanskje ikke så greit akkurat nå, men jeg er ikke klar for å forlate det. Jeg vil se barna mine vokse opp. Følge dem gjennom skolegang og utdanning. Se hvilken vei og hvilke avgjørelser de tar i livet. Se om eldstemann blir rakettforsker, jentungen fotballproff og minstemann klovn eller president. Se hvem de velger å elske og hvem som elsker dem. Jeg vil være der for de store begivenhetene og de små begivenhetene. Jeg vil oppleve å bli bestemor om de en dag velger å få egne barn. Jeg vil være der hele veien. Tanken på å gå glipp av alt dette er både hjerteskjærende og skremmende. Tanken på at de skal måtte leve mesteparten av livene sine uten meg likeså. Jeg orker ikke..

Derfor er det på høy tid å ta tak. Nå kan det ikke utsettes mer. Jeg har helt glemt meg selv oppi alt som har skjedd de siste årene, men nå innser jeg at skal jeg kunne være tilstede for barna sånn som jeg ønsker både nå og i årene fremover, så må jeg begynne å ta vare på meg selv og kroppen min. Jeg må ta hvert lille signal på alvor. Jeg håper bare det ikke er for sent.