Hvem hadde trodd at man kunne bli så sliten av egentlig ingenting? Dagene siden jeg kom hit har stort sett bestått av å sitte i en stol ved siden av pappa. Faktisk mistenker jeg at jeg snart får sittesår. Seriøst! Jeg lengter etter å bevege meg litt, få litt luft. Aller helst har jeg lyst til å ta en lang tur rundt i nabolaget her, bare gå og lufte hodet. Men selv om dette er et rolig og fint nabolag, så er det ikke nødvendigvis helt trygt å surre rundt i gatene alene. Spesielt ikke for et forsvarsløst kvinnfolk. Så min lufting så langt har blitt noen minutter ute ved bassenget. Relativt behagelig i seg selv, når det nå er 28 grader og stort sett sol. Men så var det denne Texas-myggen da, som er veldig glad i mitt søte, norske blod. Etter fem minutter ser beina mine ut som kjøttkaker. Så utetiden begrenser seg ganske naturlig. Siden behovet for litt fysisk aktivitet stiger i takt med brakkefeberen, må jeg nok snart ta noen runder i bassenget (og samtidig få en kickstart på en høyst tiltrengt slankekur, siden maten jeg vanligvis elsker her borte nå frister lite). Men en del av meg føler at det ikke passer seg akkurat nå. At jeg bør sitte her, ikke plaske rundt der ute.

Jeg vet at dette ser sånn passe idyllisk ut, men med myggen og situasjonen er det så langt fra idyll som man kan komme.

Disse dagene og alle følelsene er så rare. Forvirrende og surrealistiske. Onsdag og torsdag var ganske OK. Jeg følte en ro og glede over å være her. For all del, det føles fortsatt riktig, men hjertet og sjelen blir mer og mer slitne for hver dag. Og brakkefeberen hjelper neppe akkurat her. Det er slitsomt å sitte hele dagen og se på en du har så kjær ligge i sykesenga. Takk og lov foreløpig uten smerter, bare veldig sliten. Jeg tar meg stadig i å sjekke om han puster når han sover. Og jeg blir glad hver gang han drikker en liten sup, bytter TV-kanal eller snakker. Men dagene er lange. Og resten av familien så veldig langt borte. Jeg savner mann og barn, og plages av at jeg ikke vet hvor lenge jeg blir borte fra dem. En del av meg vil være her lenge, samme hvor slitsomt det er. En annen del vil bare hjem, selv om jeg vet hva det innebærer. Nå er det dem jeg bare har på FaceTime. Prisen jeg må betale for å ha familie i to verdensdeler.

Jeg føler meg som en dritt når jeg innimellom ønsker at dette skal gå fort. Følelsene river og sliter i meg. For jeg vil jo ha pappaen min lenge enda. Jeg vil ikke miste ham. Jeg vil ikke være i denne situasjonen. Jeg forbanner denne kreften som stjeler pappa fra meg, morfar fra barnebarna. Han skulle ha levd så mye lenger. Han skulle ha vært her når vi kommer neste sommer. Og sommeren etter det. Og så videre. Jeg er sint på hans vegne og på våre vegne. Det føles urettferdig at jeg sitter her nå, og venter på at pappa skal dø. Var det ikke nok at jeg mistet ni ufødte barn?

I morgen bikker vi over i oktober. Det vil bli måneden pappa skal dø. Det er også måneden jeg ble født. Jeg håpte at disse to tingene ikke skulle falle i samme måned, men med mindre det skjer et mirakel, blir det sånn. Og det er av en eller annen grunn en ekstra vond tanke.

Dette har alltid vært min happy place. Texas. En plass jeg alltid lengter til, alltid gleder meg til og alltid er lykkelig. I 21 år. Bare ikke nå. Og jeg er redd for at det aldri vil bli det samme. Eller, det vil det jo uansett ikke bli. Neste gang er ikke pappa her. Vil det fortsatt føles som hjemme når det bare er stemor og søster her? Kan det fortsatt være min happy place når det er plassen pappa døde?

Ingenting er som det burde være..

Det er et virvar av ulike tanker i hodet mitt. Jeg sliter nå. I dag er den tøffeste dagen for meg så langt. Jeg sliter med å snakke med dem der hjemme, for jeg vil ikke bryte sammen. Vil ikke begynne å gråte, fordi jeg er redd jeg ikke klarer å slutte om jeg gjør det. Bare å skrive er en liten risikosport hva tårer angår. Men så må jeg skrive. Selv om det som kommer ut kanskje ikke helt henger sammen, så må jeg få det ut. For jeg har ikke lyst å glemme hvordan disse dagene var. Jeg skriver med andre ord mest for meg selv. Men jeg velger også å trykke «publiser» fordi jeg vet at mange kjenner seg igjen. Så får det bare være litt kaotisk, akkurat som hodet og livet ellers akkurat nå.

Når smilet ikke når frem..

#pårørende #sykdom #kreft #familie #pappa #pappajente #sliten #sorg #ventesorg #fuckcancer

Jeg våkner midt på natten, kjenner uroen i hjerte og mage. Klumpen i brystet. Jeg lytter etter lyder i huset. Håper at du sover. Håper at ingen kommer for å vekke meg. Fordi jeg vet hva det vil bety. Jeg hører deg hoste litt, og det føles betryggende og kjent. Du er der! Samtidig skyller en bølge av savn gjennom meg. For jeg savner alt som ikke er lenger. Jeg savner å høre lydene fra deg når jeg våkner om morgenen. Godsnakking og småkjefting når du mater hundene. Pipene i døren når du slipper dem ut og inn. Jeg savner å stå opp og finne deg på kjøkkenet med en avis eller i godstolen din foran TVen. Alltid med et smil og spørsmål om jeg har sovet godt. Alltid så glad for at jeg er her. Og jeg savner tiden da jeg som oftest fant deg ute, med en bok, avis eller til og med en røyk. Med sport på radioen. Da jeg fløt rundt i bassenget og kunne titte bort på deg der du satt fordypet i ditt. En virkelighet som var borte allerede i sommer, da du verken orket å røyke eller sitte ute lenger. Jeg savner alt som ikke lenger er. Og gruer meg til du er helt borte. Til jeg aldri får se eller høre deg igjen. Det går for fort nå. Du var så våken og glad da jeg kom for bare tre dager siden. Nå sover du så mye mer. Jeg føler du er så mye lenger borte fra meg. At du snart drar helt. Og jeg er ikke klar! Jeg trenger å være nær deg enda litt til. Høre stemmen din. Se teite gameshow, sport eller Storage wars på TV. Akkurat som så mange ganger før. Jeg savner deg så mye, enda du fortsatt er her. Og jeg gruer meg til tomheten og savnet som snart vil komme.

Vi våker alle over deg. Bli hos oss litt til, vær så snill..

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

#sykdom #kreft #familie #pappa #pappajente #pårørende #ventesorg #fuckcancer

Tiden siden mandag kan ikke beskrives som noe annet enn kaotisk. Høstferien i Ålesund hvor krefter skulle samles, den jeg hadde gledet meg sånn til, ble behørig avlyst for min del. Isteden befinner jeg meg nå 7402 (nok en gang takk til Google) km unna.

Rett etter at jeg skrev det forrige blogginnlegget ble livet og planene helt snudd på hodet. Det lille håpet om kjøp av tid ble brutalt knust, og mandag kveld kom den hjerteskjærende beskjeden om at det ikke var mer å gjøre. Ikke uventet, men jeg brøt likevel helt sammen. Jeg holdt meg samlet lenge nok til å si fra til pappa at nå kom jeg over til ham, etterpå kom jeg meg knapt nok ned trappa. Jeg hadde derfor en god del tvil om jeg i det hele tatt skulle klare å komme meg hele veien til Texas helt alene.

Men jeg visste at jeg måtte. At dette var riktig. Og at tiden til å gjøre det var nå, fortest mulig. Etter høstferien kunne ha blitt for sent. Onsdag morgen startet dermed en vond og lang tur over dammen.

Annonsørinnhold

I butikk nå: Sommerens lekreste kjoler

Aldri har denne turen føltes lenger enn den gjorde i går.

Før jeg dro trodde jeg at jeg kom til å knekke sammen en plass på veien. Kombinasjonen flyskrekk og formålet med turen var fullstendig overveldende. Ville jeg bli liggende i fosterstilling ved mellomlanding i Tyskland? Eller kanskje kollapse på flyet? Hvis jeg i det hele tatt klarte å komme meg avgårde da.. Tirsdag kveld var det mye mer fristende å bli hjemme. Krølle meg sammen under dyna eller sitte i sofaen med mann og barn rundt meg.

Hvordan skulle jeg klare å reise fra denne koseklumpen og resten av gjengen min?

Men det gikk! Jeg følte meg til tider bitteliten og ensom, men det dukket opp en uant styrke, og jeg kom meg hele veien over til den andre siden av Atlanterhavet uten sammenbrudd og komplikasjoner, og med bare noen få tårer. Turen var lang, nesten lengre enn vanlig. Og for en som er vant til å reise med en hel, kaotisk flokk, var det uvant å kun ha meg selv å tenke på. Utrolig nok klarte jeg til og med å sove litt på flyet. Dessverre ikke på det sjarmerende viset, jeg tok meg selv flere ganger i å våkne med åpen munn, gjerne med et lite snork. Godt var det i alle fall, å samle litt krefter underveis. Og som alltid, når turen nærmet seg slutten og jeg så dette utenfor flyvinduet, føltes det som å komme hjem.

Dallas, jeg trodde ikke jeg skulle se deg igjen så snart, men det er godt å være «hjemme».

Jeg var heldig og slapp noen lang forklaring med formålet for turen i immigration. For her var jeg forberedt på at vannkranene skulle komme for fullt. Og jammen var det flaks at jeg søkte om ny ESTA i helgen. Innerst inne visste jeg at tiden rant mye fortere enn jeg ville innrømme.. Og endelig, 20 timer etter at jeg sto opp i Norge og startet reisen, fant jeg fetteren min som ventet med en varm klem i ankomsthallen før han kjørte meg hjem. Hjem til pappaen min. Og da jeg kom inn døra og så ansiktet hans, visste jeg med sikkerhet at jeg hadde gjort det rette valget. Det er her jeg skal være akkurat nå.

Trygt plassert i senga ved siden av pappa etter en lang reise. Roen senker seg og det føles bare riktig.

Om jeg savner gjengen min der hjemme? Å, ja! Jeg har knapt vært borte fra ungene siden de ble født (og eldstemann blir 13 over nyttår). Minsten har jeg ikke vært borte fra en eneste natt. Han liker i tillegg å ligge inntil meg om natten, så denne natten har vært en smule ensom. I tillegg er jeg borte fra dem på ubestemt tid. Jeg har en fleksibel returdato, men ingen vet helt hvor lang tid dette vil ta. Og jeg sitter her med en sånn ambivalent følelse, hvor jeg på den ene siden vil hjem til mann og barn så fort som mulig, men på den andre siden så vet jeg hva den returen innebærer. For jeg blir her til pappa er borte. Jeg drar ikke fra ham igjen nå. Nå skal jeg sitte hos ham og snakke med ham til jeg ikke har den muligheten lenger. Tanken er så vond, samtidig som det er så godt å være her. Jeg trodde jo at jeg dro fra ham for siste gang i sommer. Nå er jeg tilbake, det er pappa som må dra fra meg og oss. Vi som er her hos ham skal hjelpe ham så godt vi kan på veien. Det føles nesten uvirkelig, men er altså høyst virkelig. Dagene som kommer blir tøffe, men også fine. Fordi jeg får være her og holde pappaen min i hånda, akkurat som jeg ønsket.

#familie #pappa #pappajente #kreft #fuckcancer

Når noen spør deg hvordan det går, kommer du gjerne med standardfrasen «det går bra». Eller kanskje et «joda, det rusler og går» når ting egentlig ikke er så veldig bra. Og så lar man det være med det, går kanskje videre til en interessant samtale om været eller gårsdagens middag. Med mitt forrige blogginnlegg har jeg vel slått grundig fast en gang for alle at det ikke går så veldig bra med meg om dagen. I utgangspunktet en smule ukomfortabelt å være så ærlig, men så er det altså sånn livet er akkurat nå. Og jeg vil jo være en ærlig blogger. Så da føles det feil å late som om alt er fryd og gammen når noe i livet mitt påvirker meg så mye.

Jeg har også vært en smule ukomfortabel med å dele den hele, triste sannheten. Jeg vet jeg har kommet med små drypp helt siden i sommer, og mange har nok forstått hvem og hva det handler om. Men å skrive alt føltes så alt for personlig. Og det ville bli så alt for virkelig. Men å tie gjør det ikke mindre virkelig. Sannheten er at min elskede pappa i sommer ble diagnostisert med en krefttype som ikke levner mye håp om et langt liv. En krefttype hvor man snakker mer om måneder enn år. Sannheten er også at kroppen hans ikke har tålt behandlingen han begynte på i sommer. Nå står vi igjen med kun en mulighet for å kanskje kjøpe litt mer tid. Det er vondt og brutalt, og det gjør noe med alle oss som er glade i ham.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Det er ikke pent, men dette er virkeligheten. Når du prøver å jobbe, men tankene og de vonde følelsene overmanner deg.

Det er ikke vits i å skjule dette. Det tar for mye plass i livet mitt akkurat nå. Og hvorfor ikke skrive om det? Det forrige innlegget mitt var en liten lettelse å dele. Og jeg fikk så mye varme tilbake fra dere der ute. Nå skriver jeg på ingen måte for å få sympati. Jeg driver ikke og velter meg i selvmedlidenhet. Men det er likevel godt å dele. Mange har vært i mine sko før meg. Mange står i det samme akkurat nå. Og mange vil dessverre følge etter i fremtiden. Og selv om alle reagerer forskjellig i sånne situasjoner, kan man alltid kjenne seg igjen i et eller annet.

Jeg skal virkelig ikke gjøre dette til en sutreblogg. Eller en pårørendeblogg. Men nå som jeg står i denne situasjonen kan jeg like gjerne gjøre den til noe konstruktivt, og kanskje være til hjelp både for meg selv og andre. Det er mye å forholde seg til som pårørende til en som er alvorlig syk. Det er mange følelser. Mange tanker. Og man gjør plutselig ting som virker helt sære, som å ta screenshot hver gang man snakker med sin kjære på FaceTime. Ja, for noen av oss er ikke så heldige at vi kan være sammen med den som vi er så glad i. Noen av oss får ikke vært der og hjulpet, gitt omsorg og holdt vår kjære i hånden når slutten nærmer seg. Og det gjør kanskje det hele enda vanskeligere. Å ta farvel med pappa i sommer er nok det vondeste og vanskeligste jeg noensinne har gjort. Og jeg vet ikke om jeg kan leve med at det var den siste avskjeden. Jeg tenker mer og mer på å hive meg på et fly for å være hos ham og resten av familien over dammen. Og det er også rart. Bare det å sitte og se på enveis flybillett for en person, jeg som pleier å bestille turer til hele familien. Nå er det plutselig bare “1 voksen”. Like snålt var det å fornye ESTAen, skrive inn pappa som kontaktperson i USA som jeg alltid har gjort, for så å tenke at det nesten blir feil. For han vil jo ikke være der så mye lenger, og ESTAen er gyldig i to år. Og så er det neste gang vi må søke om ESTA da. Da finnes sannsynligvis ikke pappa mer. Dette ble nok siste gang jeg oppga ham som kontaktperson. Og så spinner tankene..

Ikke er det enkelt å eventuelt reise fra familien min her på ubestemt tid heller. Ikke lett å reise i det hele tatt. Jeg har tross alt tre barn som er vant til at mamma er her hele tiden. Og i tillegg en mann som jobber skift. Det skaper mye usikkerhet hos oss alle. Og når vi snakker om barna; de er fullstendig klar over situasjonen. Vi skjulte realiteten for dem lenge, hele tiden mens vi var der borte og en god stund etter vi kom hjem. Men for et par-tre uker siden måtte vi bare være ærlige. Det var hjerteskjærende vondt, men likevel riktig. Noe av det som er verst oppi dette er at minstemann bare er fire år. En velsignelse på en måte, fordi han ikke helt forstår. Senest på vei til barnehagen i dag kommer det muntert: “jeg har en morfar i Texas som snart dør..” Javel, og takk for påminnelsen liksom! Det som gjør aller mest vondt er at han vil huske ytterst lite av morfaren sin, om noe i det hele tatt. De har jo bare hatt noen få sommere sammen, og hele den tiden har pappa/morfar vært redusert. Ja, for det hører med til historien at han før minsten ble født fikk en annen type kreft. Den gangen ble han behandlet, ble tilsynelatende frisk, for så å få tilbakefall for et par år siden. Etterpå har denne kreften vært kronisk, men fullstendig under kontroll. Alt dette gjør at det føles ekstra urettferdig at han nå har fått en ny og mye verre kreftdiagnose. Akkurat når skuldrene, i alle fall mine, ble senket bittelitt. Denne nye diagnosen kom og kjørte over meg og oss som et godstog. Det er ikke lenger noe håp om et langt liv. Tiden renner ut. Dagene tikker avgårde, og for hver dag er vi en dag nærmere det uunngåelige. Og selvfølgelig vet man aldri hva som venter rundt neste sving i livet. Og at alle skal dø en dag, det er helt sikkert. Men det er en umenneskelig følelse å vite at dagene til en av dine aller, aller kjæreste snart er talte. Og du kan ikke gjøre annet enn å sitte hjelpeløs og se på. Man tenker ikke på så mye annet da. All energi går til tankene som surrer i hodet, og man blir så ufattelig sliten. Men likevel ikke like sliten som den som er syk.

Når man står midt oppi dette vonde, må man bare nyte de gode og vakre øyeblikk man får. Enten det er sammen med den som er syk, sammen med noen helt andre eller alene. Dette er noe jeg prøver hardt å gjøre om dagen, selv om jeg ikke nødvendigvis får det helt til. Jeg hadde rett og slett glemt hvor altoppslukende sorg kan være. Men hverdagen stopper selvfølgelig ikke opp, selv om det kunne ha vært deilig innimellom. Og kanskje er det en liten velsignelse i det også, at man må opp og ut. Man må leve. Akkurat nå ser jeg veldig frem til høstferie om noen få dager. Stable oss alle i bilen og kjøre hjem til mamma i Ålesund. Det tror jeg blir godt akkurat nå. Tankene vil fortsatt kverne, verken i hjertet vil fortsatt være der og pappa vil fortsatt være like syk. Men kanskje kan jeg likevel finne noen fine pusterom der oppe. Noen ekstra fine øyeblikk før avgjørelser om hvordan tiden fremover skal bli må tas.

Vakre øyeblikk finnes heldigvis også i vanskelige tider.

#pårørende #kreft #ventesorg #pappa #pappajente #fuckcancer

I natt kom du på besøk igjen. Det har skjedd oftere og oftere de siste ukene. Og jeg våkner alltid like usikker. Er disse besøkene en bra ting eller er det dårlig? Det føles fint når du er der. Det føles så ekte. Men likevel også trist. Ikke alle besøk er like hyggelige. Men i natt var det fint. Bare litt bittersøtt. Du klemte meg som om du visste at det var siste gang. Og jeg klamret meg til armen din, så hardt at jeg var redd den ville knekke. Ikke et ord ble sagt, det trengtes ikke. Vi visste det like godt begge to, alt som lå i denne evigvarende omfavnelsen.

Og så våknet jeg. Alene. Med den evinnelige verken i hjertet. Savnet. Og jeg ønsket meg umiddelbart tilbake til søvnen, til litt mer tid sammen med deg. Bare fem minutter til. Bare en klem. Et blikk. Et smil.

Annonsørinnhold

Gjør kupp: Opptil 70 prosent på turfavoritter

Jeg føler meg plutselig som en liten jente igjen. Den lille jenta som klamret seg til deg hver gang du skulle reise. Jeg kjenner igjen den gnagende følelsen i hjertet, savnet og frykten for å miste deg. Akkurat som jeg følte det den gangen. Nok en gang gråter jeg mine modige tårer. Eller kanskje ikke så modige. Frykten fra barndommen nærmer seg realitet. Og jeg sitter her, 7748 (takk Google) km unna, og ser det skje. Jeg vil aller helst trygle deg om å ikke gi opp, skrike og be på mine knær, men jeg ser hvor sliten du er. Jeg ser at du ikke orker mer. Jeg skjønner det. Jeg vet at jeg må forberede meg på et liv uten deg. Og jeg vet at det kommer snart, mye snarere enn jeg er klar for. Jeg prøver å holde hodet over vannet. Går på autopilot. Drukner meg litt i oppussing. Prøver å skjule følelsene mine, holder dem mest for meg selv. Livet går tilsynelatende sin vante gang. Men du er i hodet mitt hele dagen. Tankene kverner. Du dukker opp uansett hvor jeg er eller hva jeg gjør. Og samme hvor mye jeg prøver å være upåvirket, så gjør det noe med meg. Humøret svinger. Jeg er rett og slett litt ustabil. Hodet virker ikke. Jeg sliter med konsentrasjonen. Jeg glemmer hverdagslige ting, sånne ting som mammaer stort sett alltid holder styr på. Klumpen i halsen har satt seg fast og tårene er aldri langt unna, selv om jeg er dritgod til å holde dem tilbake. Men nå røyner det på. Hodet er slitent. Hjertet er slitent. Jeg er sliten.

Ta meg tilbake til den tiden da frykten var ubegrunnet og du alltid kom hjem til meg.

Plutselig dukker du opp i radioen også. Du er i alle sanger. Og plutselig er godsangen min fra i sommer triggeren. Den er ikke lenger glede. Den er savn. Den er der jeg vil være akkurat nå. Langt, langt unna. Og mens Keith Urban synger på bilradioen revner hjertet. Muren raser rundt meg og jeg knekker. Tårene spruter og jeg hulker så jeg nesten mister pusten. For du er hjemme. Der du er har alltid vært hjemme. Og jeg har lyst til å droppe alt annet og bare dra. Hjem til deg.

«My mind’s heavy and I can’t sleep, not even a memory

Is good enough to get me through the night, 

I’m longing for the real thing, people who know the real me

And all the ways to love me back to life

Yeah I know it’s only one call away but it’s not the same

The place that I know where they all know me

I gotta get back now to the ones who love me

Wrap myself around you, never let you go

There’s nothin’ in the world that feels like

Coming home

I’m feeling lost in all the madness

I need somewhere to ease my mind

Coming home»

Og realiteten slår nesten knockout på meg. For jeg kommer aldri hjem til deg igjen. Tiden renner ut, løper fra meg. Fra oss. Og jeg savner deg så inderlig.

Derfor setter jeg egentlig litt pris på disse nattlige besøkene. Jeg vil bare helst ikke våkne fra dem. For selv om besøkene kan gjøre meg både trist og forvirret, så er du velkommen. Alltid!

Du var der da mitt liv startet, og jeg skulle så gjerne vært der på slutten av ditt..

#sorg #ventesorg #drøm #avstand #savn #sykdom #familie #pappa #pappajente #fuckcancer #nestenuutholdelig

I januar er det 12 år siden vi flyttet inn i rekkehuset vårt, og det bærer det definitivt preg av. Vi er ikke dem som er mest entusiastiske når det gjelder oppussing, selv om det har vært noen småprosjekter disse årene. Det meste ble gjort før eller rett etter vi flyttet inn. Som maling for eksempel. Den gangen safet vi og gikk for stort sett hvite vegger. Bare barnerommene har fått diverse farger underveis. Etter at jeg så en boligannonse for et av de andre rekkehusene på feltet vårt, falt jeg pladask for hvordan de hadde malt en stuevegg og trappeveggen opp til andre etasje grå, og etter det ble diverse fargeprøver hengende på stueveggen vår og etterhvert eliminert en og en.

Vi kom ned til en gråfarge, og der stoppet det liksom litt opp. I flere måneder faktisk. Helt til et eller annet skjedde i forrige uke. Mannen begynte plutselig å mumle om maskeringstape og flytting av møbler, midt i en heftig forkjølelsesrunde for barna og meg. Min energi var med andre ord langt fra på topp, men her måtte jeg bare hive meg på. Dermed ble det en ny runde i malingsbutikken, og det skulle fort vise seg at jeg egentlig var ganske lei av den grå lappen vår. Det var jo så mange andre fine farger! Grønt for eksempel, det er jo så moderne nå for tiden.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Lillafargene på bildet ble fort forkastet, og jeg falt pladask for den lille lappen der. Så enkelt var det liksom. På fredag var malingen i hus, og når bihulene mine begynte å fungere litt utpå lørdagen satte vi igang.

En smule kaos på stua ble det. Og sånt gjør meg fort småstresset. Jeg angret stort på hele prosjektet, inntil jeg åpnet malingsboksa.

Se på den delikate fargen da!

Jeg sendte mannen opp i høyden i trappegangen, mens jeg holdt i stigen. For hadde den veltet hadde jeg helt sikkert klart å redde både den og mannen..

Jeg selv tok meg noe motvillig av stueveggen. Formen tilsa egentlig verken bøying eller klatring, men med unntak av et par svimmelhetsanfall da jeg måtte opp på en kjøkkenstol gikk det greit. Og med dette samarbeidet fikk vi unna begge strøkene på noen lørdagstimer. Det var deilig det!

Utpå kvelden kunne vi endelig sette oss ned og nyte det ferdige resultatet. Det var som å få en helt ny stue!

Og med noen nye putetrekk ble det bare enda bedre.

Fra en hvit og trygg tilværelse følte jeg meg plutselig vill og gal med denne fargeeksperimenteringen. Og nå har jeg fått blod på tann. Jeg vil ha mer! Nå vil jeg male et par stuevegger til. Og entreen. Og gangen oppe. Farger! Jeg vil ha farger!

Jeg må bare fokusere litt til på hvitt først. For noen plasser er hvitt greit. Som på murveggen i trappa som jeg gikk løs på søndag.

Og i dag, et nytt prosjekt. Et som har hengt over meg lenge..

Disse trappene skulle egentlig få parkett på seg. Men det skjedde aldri. Og skjer neppe i nærmeste fremtid heller. Så i dag kvinnet jeg meg opp.

Full av pågangsmot. Eller kanskje ikke. Med vonde bihuler, uten bh (og dermed puppene på magen) og med en så slitt og utvasket singlet at den er gjennomsiktig. Men sminken er i alle fall on fleek. Ingen vei tilbake nå!

Og vips, var trappen hvit! Så praktisk når alt støv viser umiddelbart. Perfekt for en vaskenazi med støvangst. I alle fall der støvet er synlig.. Sofaen for eksempel, den tør jeg ikke titte under engang.. Heretter blir det nok trappevask tre ganger om dagen. Men du verden, så fint det ble! Nå er det bare å gruglede seg til strøk nummer to i morgen.

Nå skal det ikke hviles på laurbærene her. Det er nok av prosjekter å ta av, og nå skal de gjøres! Et etter et. Men jeg hakke havnet på oppussingskjøret asså..

#maling #oppussing #homeimprovement #blodpåtann #oppussingskjøret

Noen dager går inn i historien, og man vil for alltid huske hva man gjorde og følte denne dagen. En av den nyere verdenshistoriens mest minnerike hendelser skjedde i USA for nøyaktig 17 år siden. Det begynner å bli noen år siden, men likevel føles det nesten som i går. Jeg tror ikke jeg er den eneste som fortsatt husker hva jeg gjorde og hva jeg følte denne dagen. Bildene er brent inn i hukommelsen for alltid. 

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

For meg var dette en helt vanlig dag. Jeg drev med nettstudier på den tiden, og klikket meg tilfeldigvis inn på en nettavis mens jeg satt og jobbet. Der hadde meldingen om at et fly hadde krasjet i World Trade Center akkurat tikket inn. Det er ikke akkurat dagligdags at fly krasjer i bygninger, men jeg tenkte likevel at dette sikkert var en liten hendelse. Et småfly som hadde forvillet seg. Ille nok forsåvidt. Av ren nyskjerrighet slo jeg på CNN, og der fikk jeg akkurat med meg at nok et fly kom brasende mot den andre skyskraperen. Og alle kunne jo se at her var det ikke snakk om noe småfly. Og to fly som ved uhell treffer to skyskrapere i løpet av kort tid er et rimelig usannsynlig scenario. Jeg husker vantroen og skrekken som skylte innover kroppen min. Jeg husker det så godt at jeg får gåsehud bare jeg skriver dette. Og så brøt det fullstendige kaos løs med meldinger om kaprede fly både her og der. Jeg klarte ikke å rive meg løs fra TV-skjermen, det var som å se på en film, men alt var høyst virkelig. På et tidspunkt trodde jeg de snakket om Dallas Airport og ikke Dulles Airport, og begynte samtidig å frykte for familien min som på den tiden bodde i Houston. Hadde ikke vært et dumt mål det heller i forhold til oljeindustrien. Det ble noen telefonsamtaler over dammen denne dagen. Da ting etterhvert begynte å roe seg ned var jeg helt utslitt. Alle inntrykkene var overveldende, og alle historiene fulle av mot og sorg som etterhvert kom ut fullstendig hjerteskjærende. Når jeg som var så langt borte ble så påvirket, tenk hvordan det var for dem som sto midt i det.

I oktober 2016 var vi på New York-tur, og tilbragte noen timer på Ground Zero og 9/11-museet der. Det var veldig spesielt å være der, og å få et enda bedre inntrykk av denne mørke dagen i historien. Skal du til New York anbefaler jeg absolutt en tur innom her. Det var en spesiell stemning og ro over denne plassen, og selv minsten som da var 2 år forholdt seg helt rolig i vognen sin hele tiden mens vi gikk rundt og tittet. Inntrykkene var sterke, spesielt bildene og historiene til alle de som døde her denne dagen.

I fjor sommer var vi også innom Pentagon og fikk se hvor det flyet som styrtet der traff. Det er egentlig helt uvirkelig å se disse plassene, det er vanskelig å forstå det marerittet som utspilte seg der for 17 år siden.

For noen år siden fikk vi et spesielt flagg av min amerikanske stemor. Flag of Heroes. Her står navnene på alle first responders som ofret sine liv 11. september 2001. Og når man har det så må man jo bruke det, til tross for at  naboene sikkert tror vi er gærne, så i dag henger dette utenfor huset vårt.

Siden jeg ikke orker å gå ut i regnet for å ta bilde blir det et arkivbilde fra en tidligere 11. september. Men flagget henger ute i dag også altså!

I dag syntes jeg rett og slett det passet å dele noen av bildene fra 9/11-museet. Det ble ikke tatt så veldig mange, jeg gikk mest rundt og så og følte. Det føltes ikke riktig å fly rundt og knipse bilder. Men noen ble det, og her er noen av de tingene som gjorde sterkest inntrykk på meg (og som samtidig føltes innenfor å ta bilde av).

Ground Zero Memorial, to basseng/fontener i “fotsporene”  til the Twin Towers med navnene til alle som døde 11. september 2001, samt dem som døde i WTC-bombingen i 1993. Det er overveldende mange navn..

Det første som møter deg når du kommer inn i museet er “the Tridents”, en del av strukturen fra the North Tower.

Foundation Hall

Survivor’s Stairs. Se for deg alle menneskene som skrekkslagne flyktet ned denne trappen..

Denne veggen var kanskje min “favoritt”. Sitatet traff meg rett i hjertet på så mange måter.

Denne brannbilen taler vel for seg selv..

First Responders. Denne brannstasjonen, den eneste innenfor Ground Zero, mistet 6 av sine egne.

En ny skyskraper har reist seg på nedre Manhattan, One World Trade Center, også kjent som Freedom Tower.

New Yorks skyline blir aldri den samme som før.

Til slutt et lite minne fra Washington National Cathedral. Det var tross alt ikke bare New York som ble rammet av terror denne fryktelige dagen for 17 år siden.

Hva gjorde du 11. september 2001? Del gjerne dine minner med meg!

#historie #9/11 #11september #minner #terror #wtc #groundzero #newyork #nyc #pentagon #arlington #shanksville #pennsylvania #neverforget 

Denne helgen har det nok en gang vært konfirmasjonshelg rundt omkring i vårt vakre land. Ungdommer i hvite kapper og deres festkledde familier har fylt kirker og selskapslokaler. Det har vært god mat, taler og gaver. Ikke minst gaver. For det kan ofte virke som en del av disse unge konfirmerer seg mest for gavene, og ikke for det konfirmasjonen egentlig står for. Og konfirmasjonsgaver er åpenbart ikke lenger det samme som da jeg var konfirmant for noen år siden..

Bilde lånt fra bragmybag.com

At ungdomstiden har forandret seg fikk man definitivt en pekepinn på rundt skolestart, da et kjøpesenter reklamerte for skolevesker til flerfoldige tusenlapper. For det trenger man jo!  En skolesekk på ryggen er jo fullstendig upraktisk og helt ute. Nå ble det såpass mye kritikk i forhold til dette at kjøpesenteret fjernet denne annonsen. Men det tok ikke lange tiden før jeg så nok en reklame som fikk meg til å sperre opp øynene (for ordens skyld, ikke fra det samme kjøpesenteret, men et nærliggende). For hva med en Mulberry-veske til sånn ca. 10 000 lapper til årets konfirmant? 

Og da spør jeg meg selv: hva i huleste skal en 14-15-åring med en dyr Mulberry-veske? Og hvem pokker kjøper noe sånt til en ungdom? Og hva slags forventninger har egentlig konfirmanten til gavebordet? 

Jeg personlig synes dette er galskap. Rett og slett! Joda, jeg vet at det forventes at man gir en litt finere gave enn en vanlig bursdags- eller julegave når en av dine nærmeste inviterer til konfirmasjon. Og har du selv konfirmant må du regne med å bruke en liten formue på selskap og gave. Jeg har allerede gruet meg i flere år til våre skal konfirmeres, de to eldste to år på rad.. En ting er sikkert, vi kommer ikke til å bruke tusenlapper på noen Mulberry-veske! 

Og joda, mange får bunad og bunadssølv til konfirmasjonen. Jeg fikk det selv, brodert av min farmor til og med. Og jeg håper mine barn har lyst på bunad selv, spesielt datteren min. Og joda, jeg vet at dette lett koster mer enn en designerveske. Men det er også en tradisjonell engangsinvestering som du har resten av livet. Nå argumenterte denne butikken med at denne vesken også var en gave som varte resten av livet, men det tror jeg hva jeg vil om. Den vil nok være fin og klassisk i noen år, men det kommer alltid nye modeller, og før eller siden vil nok 14-15-åringen synes den er umoderne og slutte å bruke den.

En gang sikkert en flott Mulberry-veske, nå en veske kjøpt på Ebay for en slikk og ingenting, fullstendig umoderne og brukt et fåtall ganger. 

Hva i alle dager skjer når det er greit å bruke 10 000 eller mer på en veske? Til et barn. Til noen som knapt nok har behov for en veske. Ja, jeg er muligens gammeldags, men jeg ser slett ikke behovet for noe sånt. En sånn veske er kun et statussymbol. En show off. Se på meg! Og det hører ingensteds hjemme å plassere noe sånt på gavebordet til konfirmanten. Selv ikke om du har en haug av tusenlapper du klør etter å bli kvitt. Bruk dem på noe litt mer fornuftig! Gi et bidrag øremerket sertifikat, bil eller fremtidig bolig. Vil konfirmanten absolutt ha en så dyr veske, eller noe annet som man egentlig ikke har behov for, så la henne eller ham jobbe for det selv. 

Og joda, jeg vet at det er sånn vår verden har blitt. Der dyre merkeklær, vesker og status i enkelte kretser tar over. Det gjør meg rett og slett trist. Trist for dem som måler verdier i ting. Trist for dem som faller utenfor, som ikke har råd til å henge med. Trist fordi dette er den verden mine barn vokser opp i. Og jeg håper at vi klarer å lære dem at dyre ting ikke er det viktigste. At man fint kan være lykkelig uten. For vi har slettes ikke råd til å kjøpe merkeklær og dyre vesker til våre tre. Og strengt tatt, om vi en dag vinner (mye) mer enn 50 kroner i Lotto, så hadde jeg fortsatt ikke sett noen grunn til å bruke penger på sånt.

Kjære konfirmant! Sett pris på de gavene du får, selv om det ikke er tusenlapper og designervesker. Ikke mål din egen verdi mot hvordan andre storslått har feiret sin konfirmasjon og gavene andre har fått. Ikke tenk tilbake på dagen din som den dagen du fikk den pengesummen eller den dagen du ikke fikk den veska. Husk heller de fine timene i godt selskap og forhåpentligvis mange fine ord om hvor verdifull akkurat du er, akkurat sånn du er! Sånne øyeblikk trumfer enhver Mulberry-veske og er blant det aller mest verdifulle du noen gang vil få! Ta vare på dem!

#konfirmant #gave #designveske #mulberry #feilverdier

Det er noe med de første, korte sekundene etter du våkner om morgenen. Litt trøtt og fortumlet, men befriende bekymringsfri. I alle fall er det sånn når jeg våkner for tiden. Sliten og ikke på noen måte klar for å møte dagen, men i noen små sekunder tidlig på morgenen glemmer jeg alt som tynger. Rommet er mørkt og akkurat passe temperert, og dynen omfavner meg mykt. Livet føles behagelig.

Så demrer det. Alt dette som henger som en mørk sky over hodet mitt. Realiteten. Bekymringen for den som ligger på et sykehus langt unna. Bekymringen for min egen helse, som ikke er helt på topp om dagen. En bekymring som forsterkes av det som skjer rundt meg. Kloen setter seg atter rundt hjertet. Og der blir den værende resten av dagen, helt til neste morgens små sekunder.

Livet går opp og det går ned. Og akkurat nå er det nedturene som preger livet mitt. Det preger meg mer enn jeg liker å innrømme. Kanskje til og med mer enn det burde. Jeg er ikke meg selv verken fysisk eller psykisk. Bare å puste føles innimellom tungt. Kroppen henger ikke med. Det er lite eller ingen energi til overs. Jeg har ofte mest lyst til å krølle meg sammen i fosterstilling og bli liggende. Skrike. Gråte. Få ut alt som er inni det verkende hjertet. Tenk så enkelt det hadde vært. Om det bare hadde hjulpet. Men det hadde ikke gjort stort mer enn å lette bittelitt på trykket, situasjonen ville uansett vært den samme etterpå. Den ville fortsatt prege livet mitt akkurat nå. Så jeg biter tenna sammen og gjør så godt jeg kan. Prøver å finne positiviteter. Lysglimt. Jeg bruker den energien jeg har på familie og jobb. På det viktigste. Men jeg skal være den første til å innrømme at jeg føler at jeg ikke strekker helt til der heller om dagen. Ikke i forhold til familien. Humøret svinger og lunta er litt for ofte kort. Jeg føler meg slettes ikke som årets mor eller kone (i den grad jeg noen gang har vært det). Så får jeg litt dårlig samvittighet på toppen.

Annonsørinnhold

I butikk nå: Sommerens lekreste kjoler

Livet føles ganske mørkt og tungt akkurat nå. Til og med urettferdig. Men jeg vet at dette også skal passere. Jeg vil nok en gang komme ut i lyset på den andre siden. Og inntil det, så nyter jeg de små morgensekundene hvor alt det vonde er glemt.

Jeg sparer dere for morratrynet mitt og illustrerer med en morgenfot isteden..

I et desperat Google-søk for å bekrefte eller avkrefte at humøret mitt for tiden er et symptom på at det har rablet helt for meg, kom jeg over noe som stemte på en prikk. Jeg er faktisk ikke gæren, jeg lider bare av ventesorg. Litt teit og småflaut, men tydeligvis helt naturlig.

«Ventesorg er en normal reaksjon, men livet er langt fra normalt når man går gjennom prosessen. Man vet at en kjær skal dø, men akkurat når det vil skje, vet man ikke. Spenningen er uutholdelig. Hvis man føler seg dårlig når den kjære er her, hvordan vil man da ha det når vedkommende er borte? En sorg man opplever før døden inntreffer, gjør ikke nødvendigvis at sorgen etter dødsfallet varer kortere. For noen kan den vare i mange år.»

Kilde: Tidsskrift for Den norske legeforening

Fotokjerring – tilsynelatende ikke gæren, bare trist..

#hverdagsliv #tungedager #humørsyk #selvdiagnose #ventesorg