I dag minnet Snapchat meg på at det er nøyaktig et år siden jeg tilbragte to timer på et legekontor hvor jeg tok prøver nesten fra topp til tå mens dødsangsten raste i meg. Det betyr også at det nå er et år siden jeg traff bunnen, hardt og brutalt. Forhåndshistorien til dette er behørig dokumentert. Jeg har lest meg litt tilbake i det siste, og ser at selv om jeg var brutalt ærlig om følelsene mine, så var det faktisk enda verre enn det jeg dokumenterte. Det vondeste og mest personlige er utelatt. Og selv om jeg innimellom hørtes optimistisk ut, selv om jeg visste fra tidligere erfaringer at lysere dager ville komme, så var jeg ofte usikker på om jeg noen gang ville komme meg opp igjen. Om livet noen gang ville bli bra igjen. Jeg prøvde hardt å leve så normalt som mulig i håp om at barna ikke skulle skjønne hvor vondt jeg hadde det, men det funket ikke så bra. Jeg falt lenger og lenger ned i det mørke hullet, og de ble dessverre vitne til det. Det finnes ingenting i verden jeg har mer dårlig samvittighet for enn det, at de måtte se meg på mine mørkeste dager. Jeg er livredd for å ha ødelagt dem med min sorg. Livredd for å ha gjort dem utrygge. Jeg prøvde virkelig, men når man bor under samme tak blir det umulig å skåne dem rundt samme hvor mye man prøver. Livet var mest mørkt.

Vendepunktet kom på denne dagen for et år siden. 5. mars bør kanskje være en merkedag heretter. Da var jeg altså på bunnen. Sorgen hadde blitt til dødsangst. For selv om livet var ganske svart, så ville jeg leve. Og de fysiske symptomene jeg etterhvert fikk, gjorde at jeg fryktet at jeg var alvorlig syk. Det var på tide å ta tak, og selv om jeg ikke er den som renner ned legekontoret i tide og utide, så følte jeg at jeg måtte dra dit for å redde livet. Ta grep og få hjelp før jeg ble spist opp innenfra. Det var en ganske grei smørbrødliste av symptomer jeg hadde med meg:

• Rar følelse i magen/øm venstre side, fornemmelse av kul
• Smerter i bryst
• Smerter i kropp
• Hodepine (innimellom kraftig)
• Svimmel
• Nummen/verk/stiv i fingre
• Tungpust
• Vann i kroppen
• Halsbrann
• Lite energi
• Alt tungt
• Dårlig hukommelse
• Mindre konsentrasjon
• Håpløshet
• Nedstemt
• Sliten

Lettelsen var stor da alle prøvene viste seg å være fine. Depresjon var en helt OK diagnose og absolutt overkommelig. Etter å ha mistet både pappa og Megan, var det slett ikke rart at ting gikk på både psyken og kroppen løs. Og jeg følte at jeg ble gitt en ny sjanse. Jeg var ikke dødssyk likevel. Nå var det på tide å leve!

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Så kom pandemien. Jeg valgte å ikke synke nedover igjen, men heller se det som var positivt. For det finnes alltid noe. Sakte men sikkert forandret jeg hele tankegangen min. Å måtte være mye hjemme hjalp. Jeg fikk ro og brukte mye tid på å jobbe med tanker, følelser og innstilling til livet. Den mørke tiden hadde gjort at jeg mistet meg selv, men jeg fant den nye meg på veien oppover. Jeg liker henne faktisk mye bedre enn den gamle meg. Og når jeg først endret på innstillingen min til livet, tok jeg like godt tak og gikk på en fysisk livsstilsendring også. Det har også ført til at kroppen, psyken og livet generelt føles bedre, selv om jeg innimellom kan bli dritt lei trening og har mer lyst til å ligge på sofaen og stappe i meg usunnheter. Og jeg tror at jeg har blitt en bedre mamma i løpet av det siste året, i alle fall mye bedre enn da jeg var i mørket. Kanskje en litt bedre kone også?!? Jeg har i alle fall mye bedre tålmodighet og er mye mer avslappet.

Nå nærmer vi oss lysere tider igjen. Vår og sommer. Og jeg ser lysere på livet og fremtiden enn på lenge. Jeg har jobbet meg gjennom mørket og ut på den andre siden. At solen skinner i dag føles nesten litt symbolsk. Jeg har ro i hjertet igjen. Ro i kroppen. Arrene er der, det vil og skal de alltid være. Men jeg velger å leve i lyset!