A year to forget

Julen er lagt bak oss, og året 2019 er snart en saga blott. Dette skulle kanskje ha vært dagen for en liten årskavalkade, men for å være helt ærlig, dette året vil jeg helst bare glemme.

Jeg må nesten le litt bittert av dette Facebook-minnet fra et år tilbake..

Dette skulle være året da jeg gikk videre etter å ha mistet pappa i oktober 2018. Etter de tøffe månedene jeg hadde i siste halvdel av fjoråret, så var jeg overbevist om at 2019 ville bli et bedre år. Det måtte det jo bli. Å, så feil jeg tok! For det gikk så absolutt an å falle enda litt nedover. Ganske mye faktisk. 2019 var et år med komplett kaos. Med den aller, aller største sorgen. De største og nesten uoverkommelige utfordringene. Joda, noen lyspunkter var det. I alle fall i første halvdel av året. De aller største gledene opplevde jeg nok med Megan i magen. Ja, hele dette året var strengt tatt preget av nettopp henne, på godt og vondt. Historien hennes startet jo allerede i januar. Nå legger vi snart Megans år bak oss. Året da hun ble til. Året da hun levde i magen min. Året da vi mistet henne. Et år det er helt greit å forlate. Et år som i fremtiden vil stå som et svart hull i livet mitt. I fremtiden kommer jeg nok dessverre til å huske lite annet enn henne fra dette året, bortsett fra de tingene som er dokumentert på bilder eller i bloggen. Kanskje glemmer jeg til og med sommerferien, for det ble aldri tatt så lite bilder som i år.

Nå legger jeg 2019 bak meg så godt jeg kan. Megan tar jeg med meg. Alltid. En del av utfordringene blir nok også med videre, uten at jeg egentlig ønsker akkurat det. Og optimismen for 2020, den mangler. Fint tall, for all del. Og jeg skulle gjerne med overbevisning sagt at etter dette året, så må 2020 bli bedre. Men av erfaring vet jeg at det ikke fungerer sånn. Jeg kan håpe, bittelitt. For hvor mye lenger ned kan man egentlig komme? På et tidspunkt må det vel gå oppover igjen. Og jeg håper det blir i det kommende året. For jeg vet ikke helt hvordan jeg skal orke et nytt 2019. Men jeg holder ikke pusten heller. Det skjer neppe et mirakel når klokka bikker midnatt. Nyttårsforsetter har jeg ikke. Ikke store planer for 2020 heller. Annet enn å fortsette og overleve (ja, jeg er ikke suicidal altså). Fortsette å gå fremover i mitt eget tempo. Bare leve livet så godt jeg klarer fra dag til dag. Men til tross for små forventninger til det nye året, føler jeg likevel at det vil by på forandringer. En sterk følelse som jeg foreløpig ikke klarer å sette fingeren på. Ikke vet jeg om vi snakker positive eller negative forandringer heller. Men sånn helt ærlig så synes jeg kanskje at jeg fortjener det førstnevnte. Vi får se hva som skjer. Fasiten sitter jeg med om ganske nøyaktig et år. Forhåpentligvis vil jeg da gå inn i et nytt år med en helt annen følelse enn i dag.

Denne nyttårsaften skal jeg bare komme meg gjennom så godt jeg kan. Ingen fest for det gamle eller det nye. Kun en rolig og egentlig ganske så vanlig kveld med flokken min. Bare med litt ekstra god mat, litt finere klær og litt fyrverkeri. For så vidt tradisjonen tro. Det er lenge siden man hadde en heidundrende fest på nyttårsaften, om du ser bort fra den første mannen og jeg hadde sammen – på en fødestue på Ullevål. Det var ganske heidundrende, på en annerledes måte. Det er ganske greit å ikke våkne fyllesyk på den førstefødtes bursdag. Ganske greit uansett, når jeg tenker meg om.

Uansett, til deg der ute, om du ser tilbake på 2019 med glede eller sorg, om du ser på 2020 med optimisme eller pessimisme, om du tilbringer nyttårsaften alene eller i en stor folkemengde, med eller uten alkohol – jeg håper 2020 vil innfri forventningene eller overraske positivt og at det blir et GODT NYTT ÅR!

Julemirakelet


For ganske nøyaktig 6 år siden sto jeg inne i dette gule huset. Rundt meg summet det av forventningsfulle førsteklassinger klare for sin aller første juleferie som skolebarn og litt mer stressede foreldre. Og midt i kaoset sto jeg, med stor mage, tusen tanker i hodet og tårer i øynene mens jeg ventet på henne som skulle bli storesøster litt før enn vi alle hadde regnet med. Henne som snart skulle få verden snudd på hodet.

Dagen begynte egentlig som alle andre dager. Bortsett fra at jeg denne dagen tok med meg fødebagen da vi dro til sykehuset for nok en kontroll tidlig på morgenen. Ikke fordi jeg trodde det skulle bli noen fødsel denne dagen. Det var fortsatt tre uker til termin. Men fordi jeg var redd for at truslene om innleggelse skulle bli reelle. Jeg ante ikke at jeg en times tid senere skulle få beskjed om at nå måtte den lille ut. Nå hadde ingen av oss det noe bra. Det var på tide å få en avslutning på svangerskapet før det gikk galt.

Det kom så brått på oss at vi fikk lov til å dra hjem på et par timers permisjon før de satte meg i gang. For at vi selv skulle få hente første- og andreklassingen på skolen denne siste dagen før jul og fortelle dem hva som var i ferd med å skje. Samtidig fikk vi kastet oss rundt og gjort det mest nødvendige, som å hente babyutstyr som hadde vært til rens. Jeg husker fortsatt den uvirkelige følelsen da damen bak disken spurte mannen om når babyen kom, og han svarte «i dag». Hjelp! Vi var jo ikke klare! Verken for babyen eller for julen som bare var fire dager unna. Hjelp! Bare hjelp! Jeg som skulle hente mamma på togstasjonen den kvelden. Jeg og den store magen. Vi som bare skulle ha en rolig og avslappende jul sammen før den lille kom på nyåret.

Så skulle det skje i dag? Eller i alle fall i løpet av helgen. For 20. desember var på en fredag i 2013 også. Og jordmødrene var ikke helt overbevist om at igangsettelsen ville gå så fort. Men det gjorde den, når pillene først virket. Da gikk det heidundrende fort. 15 timer etter at denne i utgangspunktet helt vanlige førjulsdagen startet, lå jeg med en bitteliten fugleunge på brystet. Ja, jeg fødte ikke en fugl altså. Men den lille gutten vår var så liten, tynn og skjør at han like gjerne kunne ha vært det. Denne vanlige førjulsdagen utviklet seg til den mest uvanlige. En av de beste. Den endte med et mirakel. 2 små kilo med pur lykke.

“En nyfødt kjærlighet sover
Nå er Guds himmel nær
Vår lange vanding er over
Stjernen har stanset her”

Etter fire års kamp. Etter tap, sorg og savn. Etter blod, svette og tårer. Etter åtte måneder med et fysisk og psykisk tøft svangerskap. Vips så var han der, han vi hadde ventet sånn på. Uten at vi egentlig visste om det var han eller hun. Men det var han. Selvfølgelig var det HAN. Endelig var han der, og endelig var vi en familie på fem. Det som vi hadde ønsket så lenge, men på et tidspunkt sluttet å tro ville skje.

Den beste julegaven. Ingenting kan noensinne toppe dette. Han ga oss den mest kaotiske og fineste julen jeg noen gang har opplevd. Fra de rare førjulsdagene på nyfødtintensiven, til å komme hjem med den lille bylten akkurat da kirkeklokkene ringte julen inn på julaften. Mens andre spiste julemiddag sto mannen og pakket inn gaver mens jeg kokte smokker og det lille, fortsatt navnløse, nye livet lå under juletreet og sov. Mens barna pakket opp gaver hos tante og onkel rett oppi gata, spiste vi kald julemiddag. Og utpå julekvelden fikk to stolte storesøsken endelig holde lillebroren sin for første gang. Og det var så fint, så fint!

“Se himmlen ligger og hviler
På jordens gule strå
Vi står rundt krybben og smiler
For vi er fremme nå”

Julen 2013 var kaos og kos. Slit og lykke. Enorm lykke. Den lille fuglungen har vokst til og funnet sin plass i familien (gjerne som midtpunkt). Det har vært tøffe dager og fine dager. Det har vært motgang og medgang. Glede og sorg. Men kanskje aller mest glede og kos. Nå er han 6 år. 6 år! Jeg fatter ikke helt hvor tiden har blitt av. I dag er det han som er førsteklassingen klar for sin første juleferie som skolebarn. Han skal hentes i det samme kaoset, på den samme skolen. Skolen som på disse årene har blitt helt ny og totalrenovert, men det gule huset jeg sto i denne dagen for seks år siden, står der enda. Og innimellom kjenner jeg det fortsatt når jeg går forbi det. Suget som tar meg seks år tilbake, til denne kaotiske, fine dagen. Minstemanns dag.

“For dette barn har himmlen med
Og jorden fylles med sang”

Lille, store minstemann! Mirakelgutten. Julegutten. Du som fikk en litt tøff start på livet. Du som kjempet deg gjennom både et svangerskap med lite næring og komplikasjonene som fulgte etterpå. Sterkeste fuglungen. Du er fortsatt ikke verdens største, men det du mangler i høyde og vekt tar du igjen i verdens fineste personlighet. Nå er du i gang med en ny fase av livet. Du er en eller plass mellom liten og stor gutt. Det kan innimellom by på utfordringer både for deg og for oss. Noen ganger kan det bli for mye for et stakkars mammahode, men hver gang jeg blir litt irritert av for mye mas dukker en sang opp i hodet mitt. «You’re gonna miss this», heter den.

“You’re gonna miss this
You’re gonna want this back
You’re gonna wish these days hadn’t gone by so fast
These are some good times
So take a good look around
You may not know it now
But you’re gonna miss this”

Og teksten er så sann, så sann. For det vil komme en dag, kanskje veldig snart, da du ikke vil ha så mye hjelp. Du vil klare deg selv. Og du vil ikke kose med mamma mer. Og når jeg tenker på det, gjør det vondt i mammahjertet. For jeg kommer til å savne det. Så ta det med ro du, lille mannen min. Ikke voks så alt for fort. Og lov meg å ikke slutte å kose med mammaen din selv om du er 6 år.

Julekattevasken

Torsdag. Ofte kalt vasketorsdag her i huset. I dag også julevask-torsdag. Eller julekattevask-torsdag. For om noen ganske få dager er faktisk julen her. Og joda, kanskje burde jeg ha droppet vasketorsdag og tatt en litt større runde med husvask enda litt nærmere julaften. Men så er det sånn at i morgen har vi bursdagsbarn i huset. Og selv om det ikke blir noe stor feiring på selve dagen, er det jo hyggelig at det er rent, eller i alle fall lukter rent i huset, på dagen til minstemann. Og jeg har heller ikke lyst til å bruke dagen hans, som også er en av få fridager mannen har hatt i det siste, til å vaske hus. Ikke lørdagen heller, det var det der med fridag for mannen igjen. Og søndag kommer mamma på julebesøk, og etter det har jeg i alle fall ikke lyst til å bruke tid og energi på å vaske hus. Så da blir det i dag. Så kan de aller siste førjulsdagene brukes på å få de siste julegavene i hus og forhåpentligvis litt førjulskos.

Jeg merker at jeg stresser litt mindre i år. Mulig at mannen ville sagt seg uenig, men jeg kjenner det selv. Alt er ikke på stell. Jeg har fortsatt ikke bakt syv slag, og kommer ikke til å gjøre det heller. Vi har uansett mer enn nok småkaker etter datterens fotball-dugnad. Kakesalg er ikke så dumt. Bare et fåtall av pepperkakene våre er dekorert. Vi har glasuren, så vi burde kanskje gjøre det. Vi får se.

Også var det denne husvasken da. Kattevasken. Jeg vet at mange vasker veldig grundig til jul. Tak, vegger, skap, skuffer og vinduer. Enhver krik og krok. Jeg har aldri vært så grundig, selv om jeg ofte har følt at jeg burde. Men litt grundigere enn den ukentlige vasken har jeg pleid å være. Og glass-skapene har alltid fått en runde. For å være skap med dører som stort sett alltid er lukket samler det seg nemlig et ganske greit lag med støv der inne. I år orker jeg ikke. Jeg gidder ikke! Dra ut alt av disse skapene for å vaske hyllene, nei takk! Hvis noen vil dømme meg for de fine, runde merkene som dukker opp i glasshyllene om jeg tar noe ut derfra, så får de bare gjøre det. For i år driter jeg i det.

Jeg lar det være litt rot og kaos, vi bor jo faktisk her. Det kan uansett ikke se ubebodd ut med to voksne og tre barn under taket. Vi bor tross alt ikke i et utstillingshjem. Jeg er fornøyd med at det er litt sånn mellomrent. Det går bra. Alt trenger ikke skinne. Så lenge jeg og vi trives, så er det greit. Ingen av oss har støvallergi eller tar på noen måte skade av at det ikke er gullende rent i hver krik og krok. Og julen kommer uansett. Den hopper ikke over huset vårt fordi det ikke er bra nok. Så jeg tar kattevasken før jeg lener meg tilbake og nyter lukten av grønnsåpe, en kopp kaffe og julepynten i stua. Nå er det (nesten) jul!

Maktkamp

Jeg hadde visst rett da jeg antydet at rampenissene våre prøvde å utrydde hverandre. For noen dager siden våknet vi nemlig til dette synet.

Disse rampenissene må jo være søsken. De krangler minst like mye og heftig som barna her i huset. Denne dagen var ekstra ille. For etter at Grinche-nissen prøvde å utradere den andre rampenissen med støvsugeren, var det selvfølgelig tid for hevn.

Vi fikk akkurat avverget drukningsforsøket og hadde en alvorsprat med de to kamphanene. Prøvde å forklare dem at begge er like bra og like mye verdt, og at de får utrettet mye mer om de samarbeider. Jeg tror det sank inn, for dagen etter kom de seg i samarbeid opp i julestjernen på stua.

Utsikten var nok eventyrlig, men om det var en fryktelig god idè er jeg mer usikker på. Det er tross alt veldig høyt oppe for to små rampenisser. Men da uhellet (selvfølgelig) var ute, viste rampenissesøskenkjærligheten seg.

Og sånn hang de til vi fikk reddet dem begge to. Etter denne nær-rampenissedøden-opplevelsen har de virkelig lagt maktkampen til side og bare hatt det moro sammen.

 
 

Om man skal finne en moral i dette, så må det vel være at det ofte er mye bedre å være to. Det kan så absolutt være dobbelt så moro, og ofte klarer man mer enn man ville gjort alene. Man er gjerne sterkere sammen. Jeg vet faktisk om noen andre innimellom-kamphaner/høner som kunne tatt litt lærdom av dette..

Julestemningen som uteble

Jeg hadde så store planer for desember og førjulstiden. Jeg skulle riste av meg året som ligger bak meg og finne igjen den barnslige julegleden. Det skulle være kos og gode følelser. Men jeg burde ha skjønt det, at julestemning ikke kan påtvinges. Og jeg visste det nok også, innerst inne. Men jeg hadde et håp. Et håp om å dytte vekk det vonde og såre, selv om alle vet at julen faktisk forsterker sånne følelser. Jeg feilet.

Desember har på ingen måte vært sånn som jeg håpte så langt. Joda, huset er julepyntet. Juletreet står og skinner. Julekaker er bakt og kakebokser er fylt til randen. Vi har hatt julefrokoster og juleavslutninger. Men selv ikke da førsteklassingen sto og sang “En stjerne skinner i natt” en tidlig fredagsmorgen kom følelsene jeg ventet på. Når selv ikke det øyeblikket og den sangen som betyr så mye traff som den skulle, da ga jeg litt opp. Den sangen som traff meg så midt i hjertet da eldstemann sang den på julefrokost i andre klasse, og jeg sto med stor mage og kjente at denne teksten kunne like gjerne handle om vår lange reise mot minstemann. I de få dagene som fulgte før han plutselig meldte sin litt tidlige ankomst, sang jeg den sangen til magen hver dag. Og gjennom førjulsdagene på nyfødtintensiven og juledagene med en nyfødt her hjemme, var teksten enda mer riktig. Det ble på en måte minsten sin sang. Og nå sto han selv og sang den. Og inni meg skjedde – ingenting!

Ingen julesang, julepynt, julelys eller julesnø kan gi meg julestemningen jeg ønsker. Nå har det strengt tatt vært lite av sistnevnte, desember har i stor grad vært like grå som jeg ofte føler meg på innsiden. Og det står altså ikke på forsøkene her hjemme. Hver dag prøver jeg å skape litt julekos og førjulsmagi, både for familien og for meg selv. Jeg tror i det minste barna setter pris på det. De liker pynten. De liker bakingen og minsten elsker påfunnene til rampenissene. Men jeg selv føler meg litt tom. Litt alene. Ensom. Noe mangler.

Men jeg fortsetter å prøve. Det er fortsatt noen dager igjen til jul. Noen dager igjen til å finne den riktige stemningen på. Kanskje kommer den når jeg omsider blir ferdig med alle julegavene som står igjen. De som skulle være unnagjort før desember. Kanskje finner jeg den på et julemarked? Eller i et snøfnugg? Kanskje dukker den opp på bursdagen til minsten, selv om den dagen strengt tatt handler om ham og ikke jul. Barnebursdag er i alle fall allerede unnagjort, så ingenting å stresse for der. Jeg håper dagen hans blir ro og kos. Det er tross alt en av de aller viktigste dagene i året.

Jeg gir ikke opp helt enda. Julestemningen kan fortsatt komme. Kanskje allerede med lukten av pinnekjøtt fra kjøkkenet i ettermiddag blandet med lukten av blomstrende svibler på stua. Jeg håper fortsatt. Og det står som sagt så absolutt ikke på forsøkene..

Yiihaaa!

Rampenissene våre er fra Texas. Litt sånn cowboyrampenisser. Ligger i genene. Det fikk vi tydelig se en morgen da vi kom ned i stua. Her var det full rodeo.

Her var de virkelig i sitt rette element. Jeg smeltet helt da jeg så lykken skinne i ansiktene deres. Til og med Grinche-nissen var overlykkelig. Jeg hadde rett og slett ikke hjerte til å ta fra dem kua, som de faktisk hadde stjålet fra mannen min. Dessuten var det lørdag akkurat denne dagen, og da skal man jo ha det litt moro. Kua derimot, var ikke helt enig. Rampenissene hadde jo herjet med henne hele natten, og en eller annen gang i løpet av dagen ble hun fryktelig lei og satte i noen skikkelige sprell. Og selv om rampe/cowboynissene har rodeo i blodet, har de også bodd i Norge i flere år nå. De er kanskje ikke like stødige på ku-ryggen lenger. For å gjøre en lang historie kort: her vant kua.

Det ser ille ut. Jeg var sikker på at her var det både benbrudd, armbrudd og det som verre er. De lå liksom ikke i de beste vinklene. Men heldigvis ble det bare noen blåmerker og et par forstuinger. Og et par veldig skadeskutte stoltheter. Nå halter to stykk rampe/ex-rodeonisser rundt og skuler mot kua som står stolt og hoverende på plassen sin øverst i reolen. Tror det blir en stund til neste ridetur for disse to..

Raggen gone wrong

Nå i denne søte (eller stressende, alt ettersom) juletiden er det mange hjem som får besøk av noen rare, små skapninger. Rampenisser kalles de gjerne. Her har vi også hatt besøk av sånne de siste årene. To til og med. De er ganske like, men siden den ene av kanskje ikke helt uvisse grunner (det var såvidt jeg kan huske en minstemann og et kritt involvert) har et litt grønt skjær i ansiktet, aner det meg at akkurat han kanskje er Grinche-nissen.

Disse to sammen er i alle fall en real dose dynamitt. Men i går holdt det på å gå helt galt. For rampete som de er, stjal de i løpet av natta pappas gamle Mercedes og tok seg en real tur på raggen. Dette synet møtte oss da vi sto opp.

Vi lot dem fortsette festen og hastet avgårde til julemorgen på skolen og diverse andre ærend. Sånn i ettertid innser jeg at jeg burde ha stoppet dem eller i det minste gitt dem en alkotest før vi dro. Og kanskje sjekket om sjåføren hadde lappen i det hele tatt. For da vi kom hjem på ettermiddagen hadde det skjedd en alvorlig ulykke.

Det må nok ha vært en god del alkohol innabords hos begge rampenissene for å få dette utfallet. Alternativt prøver den ene å utrydde den andre. Med tanke på hvor upåvirket han bak rattet virker, er vel ikke sistnevnte helt umulig. Vi fikk heldigvis liv i Grinche-nissen under bilen igjen. Men det var på hengende håret. Moralen i denne rampenisse-historien må nok være; når dere har vært på julebord eller andre festligheter og drukket noe sterkere enn vann, saft eller brus – ikke sett dere bak rattet! Ta heller en taxi og unngå sånne katastrofer som skjedde hjemme hos oss.

Hvorfor ikke?

I helgen hadde jeg en heftig debatt med meg selv. Ja, muligens var den ikke så heftig. Men jeg lurte litt på om jeg skulle motstå trangen til å få opp juletreet eller ikke. For ut fra norsk standard er det nok litt tidlig å sette det opp første søndag i advent, til tross for at det faktisk sto desember på kalenderen. Jeg er kanskje litt sprø som ikke venter til 23. desember, sånn som jeg er vant til fra barndommen. På den andre siden, de fleste toppbloggerne hadde jo pyntet både et og to juletrær allerede i november. Skal jeg prøve å henge med på listene så må jeg jo ha juletre og julehus. Her hang jeg jo allerede etter da jeg fikk opp julegardiner og adventslys i vinduene på lørdag. Og med litt mild overtalelse fra barna, som var like ivrige etter å få opp juletreet som meg, sto treet med det rare i og lyste i stua vår søndag kveld.


Og hvorfor ikke? Hvorfor ikke pynte til jul tidlig om du ønsker det? Vi som gjør det, gjør det jo fordi vi har lyst. Fordi vi liker det. Joda, jeg skjønnet at noen vil vente til nærmere jul, og det er helt greit. Akkurat som det er helt greit å pynte tidlig om man vil det. Argumenter som at man blir lei av jula før jul og at ventetiden blir ekstra lang for barna stemmer ikke hos oss. Vi koser oss med det. Og juletreet er liksom prikken over i’en. Hvorfor i alle dager skal man ikke ha glede av det gjennom hele desember istedenfor bare noen få juledager? Med disse nymotens plast-trærne er det jo faktisk mulig også, istedenfor å sitte igjen med en stamme og et teppe av barnåler står det like fint når julaften kommer. Og når man først har investert i et sånt dyrt plast-tre, så er det greit med valuta for pengene. Nå er ikke vårt tre så fryktelig dyrt, kjøpt til tilbudspris på Rusta. På de to årene som har gått siden det kom i hus, så har det nok gitt oss mer valuta enn det faktisk kostet. Et godt kjøp der altså.

Treet vårt er heller ikke bare et juletre. Jeg har skrevet om det før. Treet vårt er fullt av minner. Hver sommer kommer vi hjem med nye ornamenter fra plasser vi har besøkt. Vi har ornamenter for barna. For oss. For dem som er borte. I år er også Megan representert.

Kanskje den mest betydningsfulle delen av treet.

  

Megan, min lille enhjørning.

Pappa.

“When a red cardinal appears, angels are near”.

Tenk at vi aldri har somlet oss til å kjøpe et ornament fra Dallas før i år. Man glemmer liksom det som er nærmest.

Nok en av årets nyervervelser, en kule med stjerner som blinker i alle mulige farger. Er jo litt moro da.

Nå skal jeg ikke skryte av at julestemningen er på topp til tross for julepyntet hus. Jeg sliter litt med å finne den i år. Men jeg prøver. Og for å være helt ærlig, søndag hadde jeg en rosablogg-fantasi om idyllisk juletrepynting med julemusikk i bakgrunnen og hele familien i matchende julegensere. Det slo feil helt fra begynnelsen av, siden vi faktisk ikke har en eneste julegenser i huset. Det ble lite idyll i pyntekaoset, men julemusikk i bakgrunnen var det i alle fall. Og da treet sto der ferdig pyntet og stjerna ble satt på plass, da senket en magisk idyll seg i noen minutter. Ikke minst da gutta fikk sette opp togskinner og kjøre elektrisk tog i ring rundt juletreet. Et lite movie-moment der altså. Og nå skal vi kose oss med treet vårt helt til julen er over.

Unnskyld!

Unnskyld, Megan!

Unnskyld for at kroppen min sviktet deg. Akkurat som den sviktet de andre søsknene dine som du forhåpentligvis er sammen med nå. Unnskyld til dere også. Det gjør så ufattelig vondt å vite at dere alle var friske og fine små helt til kroppen min sluttet å gjøre jobben sin. Jeg visste det jo. Jeg har jo visst det hele tiden. Nå står det der, svart på hvitt. Jeg har endelig fått svarene mine. Jeg måtte bare miste deg først, Megan. Jeg måtte miste deg for å endelig få vite det jeg har lurt på i over ni år.

Vi var så nære, Megan. Hvis kroppen min bare hadde virket i noen uker til. Da hadde du hatt en sjanse. Sånn ble det ikke. Jeg vet at det ikke er min feil, og jeg vet at både jeg og legene gjorde alt vi kunne. Likevel føler jeg skyld. Likevel hater jeg kroppen min mer enn noensinne i dag. Den føles defekt. Jeg er vrakgods. Om mulig føler jeg meg enda tommere enn den dagen vi dro fra sykehuset uten deg. Jeg har fått avslutningen, og jeg savner deg kanskje mer enn noensinne.

Likevel føler jeg også på en slags takknemlighet. Nei, ikke en slags. Bare takknemlighet. For det er faktisk mulig å både sørge og føle takknemlighet på en gang. Og i dag kjenner jeg at jeg er så veldig takknemlig for de månedene jeg hadde deg i magen og de dagene jeg hadde med deg på sykehuset, Megan. For den fine behandlingen vi fikk der. For dem som står bak obduksjonen, som gravde litt ekstra og ga oss et soleklart svar. Og for legen. Den fine legen som gråt med oss i sommer og som igjen gråt med oss, ja kanskje til og med litt mer enn oss, da hun ga oss svarene i dag. Selv om det er beintøft å vite at du var helt frisk, at du hadde vært her om det ikke var for den dumme kroppen min. Men dette visste jeg jo allerede. Jeg visste det hele tiden. At feilen lå hos meg og ikke deg. Jeg bare håper av hele mitt hjerte at du ikke led. For den tanken er nesten uutholdelig. Jeg gjorde så godt jeg kunne, Megan. Jeg tror du vet det. Jeg tror du vet hvor ønsket og elsket du var. Jeg tror du følte det. Jeg tror du følte kjærligheten alle de ukene du lå i magen min. Og jeg håper du kjenner det enda. Jeg håper du ser oss. Jeg håper du ser meg. Jeg håper du kjenner kjærligheten i tårene som triller nå. For uten kjærlighet – ingen sorg. Og mye kjærlighet – stor sorg.

Det gjør vondt nå. Mammahjertet er nok en gang i småbiter. Men jeg skal reise meg og lappe det sammen denne gangen også. Leve videre. Leve med en ny visshet. Leve med svarene. Jeg trenger ikke lure mer. Ikke på det store spørsmålet som har hengt over meg i årevis. Jeg må alltid lure på hvorfor akkurat meg, men sånn er det. Det største spørsmålet jeg sitter med nå, er hvordan jeg i det hele tatt har klart å få tre levende barn. For alle svangerskapene var kompliserte. Ja, bortsett fra frøkna i midten da. Med henne gikk det stort sett på skinner. Men nå vet jeg en gang for alle hvor annerledes det kunne ha vært. Det er ikke bare minstemann, som kom etter at vi begynte å miste barn i svangerskapet, som er et stort mirakel. De to andre er like store mirakler. Jeg kunne ha sittet her uten noen av dem. Livet kunne ha sett helt, helt annerledes ut. Jeg har aldri vært mer takknemlig over dem enn jeg er akkurat nå. Mine tre levende, friske, fine, bråkete, kranglete og til tider utfordrende barn. De som kan gjøre meg så frustrert og så sliten. Men som jeg aldri i livet kunne ha tenkt meg å være foruten.

Du skulle ha vært her sammen med dem, Megan. Du skulle ha vært her og laget litt ekstra lyd og kaos i familien. Her vil alltid være en for lite. Men i hjertene våre, Megan, der lever du. Hver dag, hele tiden, alltid.