For å starte dette innlegget må jeg nesten gå bakover. Langt bakover faktisk. Så langt bak som jeg klarer å huske, og sikkert enda litt lenger. For en konstanthet i livet mitt har vært en fotballbane og 11 menn i oransje og blått. Eller, strengt tatt har det vært mye mer enn 11 menn. I løpet av de sikkert 40 årene dette har vært en del av livet mitt, har det nok vært flere hundre sånne menn. Alle med disse draktene og en evig jakt etter en fotball og et mål som fellesnevner.

For helt siden jeg var en neve stor, dro pappa meg med på fotballkamper med dette laget. Vi snakker om Ålesund selvfølgelig. Aafk om du vil. Sannsynligvis lå jeg i vogn på min første kamp. De første årene av mitt liv bodde vi bare et par bakker nedenfor det som den gang var hjemmebanen. Kråmyra. Gode, gamle Kråmyra. Jeg gikk i barnehage i klubbhuset og sprang gjennom vannspreder på banen. Jeg var ofte med på kamp, selv om det nok de første årene var barnehagens lekeplass som lokket mest. Herlig for fotballinteresserte foreldre å plassere de håpefulle der i et par timer.. Om jeg ikke var med sto jeg alltid i vinduet hos besteforeldrene mine ved kampslutt og gjettet resultatet på dem som gikk nedover bakkene mot byen. Smilende ansikter og lette skritt – seier. Resignerte ansiktsuttrykk og tunge skritt – tap.

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Etterhvert fattet jeg interesse for det som skjedde på banen også. Eller, interessen helte vel kanskje mer mot enkelte av dem som sprang rundt der ute på banen. Også var det samholdet. Det at alle som var der heiet på det samme. Seier til Ålesund. Jakten på opprykk. Jeg ble etterhvert en gjenganger på hjemmekampene. Vi hadde flyttet lenger unna Kråmyra, men hver gang det var hjemmekamp kravlet jeg meg opp åssiden bak huset vårt og gikk over fjellet for å heie frem gutta i oransje og blått. I en periode da jeg jobbet i lokalradioen fikk jeg sågar være med å rapportere fra kampene (les: bærehjelp for et drog av en mobiltelefon samt å prøve og få med seg resultater som speakeren noe utydelig delte med publikum).

Gjennom disse årene var det ofte ytterst få publikummere på disse kampene. Men noen av oss var trofaste, og møtte opp i vær og vind. Og nedturer. Mange nedturer! Vi hadde store drømmer om at laget en gang skulle oppnå store ting, men vi trodde vel knapt på disse drømmene selv. Inntil de en vakker høstdag i 2002 rykket opp i det aller helligste og fineste selskap. En av mine tre «ut-av-meg-selv-opplevelser» med dette laget. Det har vært opprykk og nedrykk. Oppturer og nedturer. Og i 2009 og 2011, to cupfinaler. Sånne øyeblikk der jeg har måttet knipe meg selv. Skjer dette virkelig? Stort bare å være der, være med på festen på Ullevål. Også vinner de! Begge gangene!

Første cupfinale og erkerival Molde knuses. Stolt, rørt og hele pakka. Hadde ikke ørene vært i veien hadde gliset gått helt rundt, si.

Jeg må nesten knipe meg i armen den dag i dag. Lille Ålesund. De som nesten ikke hadde tilskuere. Nå med ny, flott stadion, supportere både her og der, Eliteseriespill og cupfinaler. Jeg kunne knapt tro det jeg opplevde.

Cupfinalen 2011, den gangen jeg sto midt blant supporterklubben Stormen og ikke et eneste bilde etter kampslutt er i fokus..

Lang historie altså. Og langt kjærlighetsforhold. Sannsynligvis livslangt. Helt sikkert faktisk. Og selv om det i fjor ble et surt nedrykk fra Eliteserien, er kjærligheten like sterk. Ingen kan kalle meg medgangssupporter. Jeg får fortsatt med meg de fleste kampene – nå på TV. Dog, hadde jeg fortsatt bodd i Ålesund hadde du nok funnet meg på Color Line stadion annenhver helg. Og nå er det fotballen og ikke minst dette fellesskapet som drar, ikke unggutta på banen. Nei, det skulle tatt seg ut! Gamle kjerringa.

Så da dagen i går skulle planlegges, var det en litt betuttet kjerring som konstaterte at med ettermiddagskamp fikk jeg ikke sett Kongsvinger – Aafk direkte. Den måtte settes på opptak, og kamper som ikke blir sett live er bare ikke helt det samme. Det er da mannen foreslår en spontantur til Kongsvinger. Og jeg, som ikke har fått vært på en kamp siden minsten var baby, blir rørt langt inn i sjelen. Den mannen må elske meg!

De to eldste, som selv er flasket opp på oransje og blått, hadde bedre ting fore (venner og overnatting over OBOS-liga-kamp, jeg skjønner det ikke..), men minsten, mannen og jeg satte marsj mot Kongsvinger og kom fram akkurat til kampstart. Perfekt timing. Og med en bortetribune full av oransjekledde, enda bedre. Igjen dette samholdet. Fellesskapet. Alle der av samme grunn. Vi er Ålesund!

Jeg hadde tatt en kjapp sjekk av værmeldingen før vi dro. 60% sjanse for regn. OK. Med andre ord 40% sjanse for opphold. Gode odds.. Og med tidvis sol i første omgang føltes det helt greit. Vi blir ikke våte, regnet holder seg nok unna. Så kom pausen og de første regndråpene. Som etterhvert ble til nesten vannrett regn og hagl.

Tribunen ble stadig mer glissen, og det ble stadig mer folksomt under den. Jeg holdt stand. Dette har jeg gjort før. Jeg er Sunnmøring. Jeg er Ålesunder. Det var ofte mye vær på Kråmyra. Og på et eller annet tidspunkt, da regnet hadde trengt godt under dunjakka, gjennom genser og singlet, og en liten, kald bekk rant nedover ryggen min, måtte jeg rett og slett smile for meg selv. En varm følelse trosset det kalde og bredte seg inni meg. For dette var som gode, gamle dager. Jeg følte meg nesten hjemme.

Når regnet renner inn på plasser du ikke visste det kunne nå og du er like blid. Rett og slett lykkelig.

Og da solen tittet frem ved kampslutt, de oransje og blå (eller blå for bortebane-anledningen) hadde vunnet og samtlige på bortetribunen stemte i med Sunn Møring, reiste hårene på armene seg mens vannet rant i sikk-sakk rundt dem, og øynene ble muligens litt ekstra våte. Og hjertet mitt, det svulmet og sang.

«En Sunn (sunn) Møring (møring) fra Åleby.

Heia Norge, du vet ka d kan bety.

Ja, en Sunn (sunn) Møring, en liten storm

En orm, en snik som sveve på ei sky.»

Dette er lidenskap. Dette er kjærlighet. Dette er i blodet mitt. Dette er Ålesund.

Regn, snø, vind eller storm, topp eller bunn, oransje og blå kjærlighet dør aldri.

#fotball #kjærlighet #lidenskap #ålesund #aafk #klubbenimitthjerte

Helt siden jeg så dette innslaget på God morgen Norge i forrige uke har jeg tenkt på å skrive noen ord om dette temaet. Jeg var i ferd med å sende barna til skolen og ante fred og ingen fare da Trude Havik, som har skrevet doktorgrad om skolevegring, dukket opp på skjermen. Jeg måtte rett og slett droppe alt jeg hadde i hendene og bare lytte. For hun snakket jo om meg! Skoleårene mine kom tilbake og traff meg med et brak.

Jeg nevnte jo flyktig i et innlegg bare noen dager før dette at jeg slet i skoleårene.

Jeg omtalte det som skulking, men det er jo akkurat det skolevegring ikke er. For det er ikke det at man ikke vil. Man klarer rett og slett ikke. Man er redd. Noen ganger av kjente årsaker, i mitt tilfelle var det ukjent. Eller kanskje visste jeg det innerst inne den gangen for over 30 år siden (ja, så gammel er jeg faktisk), men det har gått i glemmeboka nå. Mye har gått i glemmeboka. Faktisk hadde jeg til og med glemt at det fantes et navn på det, en definisjon. Jeg husket bare hvordan jeg slet. Men denne morgenen kom dette ordet tilbake til meg. For det var jo det de kalte det, skolevegring.

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Skolevegring

Når barn vil, men ikke klarer å gå på skolen. Kjennetegnes av sterkt ubehag eller motvilje og kroppslige plager som vondt i hodet eller magen. Kan ofte være knyttet til angst.

Kilde: Trude Havik, forsker ved Universitetet i Stavanger

På en måte var det godt å se dette innslaget, se at dette faktisk er noe som blir tatt på alvor. Men så er det jo trist også, at det er såpass utbredt at noen tar doktorgrad på det. Og et kjapt Google søk på temaet viste det samme. Jeg er slettes ikke alene om å oppleve dette. Selv om det føltes sånn den gangen.

En spent seksåring på første skoledag, fortsatt lykkelig uvitende om hvor vanskelig deler av skoletiden skal bli.

Jeg husker så godt den altoppslukende angsten. Den som lå i bakgrunnen hele tiden, men ble sterkere og sterkere jo nærmere man kom skoletid. Det var vanskelig å sovne på kvelden, og enda verre å stå opp om morgenen. Frykten ga fysiske utslag. Men jeg ville så gjerne klare. Ofte tvang jeg meg selv avgårde, men ble overmannet av frykt på veien. Da satte jeg meg gjerne i skogen rett ved huset vårt til skoledagen var over. Lille meg, skolesekken, skolebøkene, matpakken, trærne og fuglene i flere timer. Ensomt og kaldt. Og en stadig frykt for å bli oppdaget og tvunget til skolen.

For i ren fortvilelse skjedde det selvfølgelig at foreldrene mine prøvde å tvinge meg til skolen. De kunne kjøre meg dit mens det foregikk en desperat maktkamp i bilen. Det var så vondt! Og jeg følte meg helt alene mot resten av verden. Meg mot skole, foreldre og lærere. Jeg følte meg sviktet av alle når de tvang meg. Nå i ettertid skjønner jeg dem jo. Jeg hadde gjort alt i min makt selv om det gjaldt mine barn. Sannsynligvis hadde jeg, selv om alle artikler jeg nå har lest fraråder det, forsøkt med tvang. I alle fall mild tvang. Jeg håper jeg slipper å stå i den situasjonen som mamma, og priser meg lykkelig over at barna våre inntil nå trives på skolen.

Jeg selv får små flashback hver gang jeg er på skolen deres. Det er noe med lukten der. Jeg merket det spesielt godt sist vi var der på utviklingsamtale. Den litt ugne lukten som jeg ikke helt klarer å sette fingeren på. Den tar meg tilbake til en tid jeg helst vil glemme. En tid jeg tydeligvis har fortrengt mye av. Men når jeg kjenner denne lukten kommer kvalmen veltende og jeg må nesten holde pusten. Jeg husker klumpen i magen og den lammende frykten. Jeg husker bortforklaringene og løgnene. Jeg husker skammen og ønsket om å mestre. Ønsket om å være som de andre, gå glad og bekymringsløs til skolen. Følelsen av å ikke bli forstått. Følelsen av å bli sett som en skulker. En taper. En som ikke gadd. For det handlet om så mye mer enn gidde eller ikke gidde. Det var ikke latskap eller ønske om å gjøre helt andre ting. Det handlet ikke om å ikke klare seg faglig, for jeg var så absolutt skoleflink. Det handlet rett og slett om å ikke klare. Alt gikk i svart og kroppen sa stopp.

9 år etter første skoledag, tydelig sliten og snart ferdig med obligatorisk skolegang..

Jeg var så liten da det begynte. I første eller andre klasse. Med uendelig mange skoleår foran meg. Jeg fikk hjelp utenfra, og det var bedre lenge. Så begynte det på nytt på ungdomsskolen. 9. klasse var et eneste langt fravær. Et mareritt. Jeg klarte etterhvert et år på videregående, men etter en ny smell måtte jeg ordne resten på egenhånd, som privatist. Tidkrevende og enorme mengder selvdisiplin. Men hver eksamen var en seier. For ikke å snakke om da jeg kom hjem fra USA og bestemte meg for å begynne på skole! Da overrasket jeg både meg selv og mange rundt meg. Nå var utdanningen bare ettårig, noen dager i uken på kveldstid. Men det funket. Jeg klarte det med glans! En liten ting for mange, en stor bragd for meg. Ironisk nok kunne jeg godt tenkt meg mer skolegang nå. Eller studier i alle fall. Men nå passer det ikke inn i resten av livet og hverdagen. Kanskje en dag..

Skolevegring. Det er noe med ordet. Smak på det. Skolevegring. Vegring. Med en gang ordet vegring kommer inn i bildet høres det så vondt og vanskelig ut, nesten sykelig. Som spisevegring. Alle vet at det er en tøff situasjon. Og uten at disse to tilstandene kan sammenlignes, så har de sine likheter likevel. Det er en slags frykt, noe kroppen bare ikke klarer. Og det påvirker ikke bare en selv, men alle rundt. Jeg vet at disse årene var slitsomme for foreldrene mine, kanskje spesielt for mamma som var den som måtte stå i det hele tiden da pappa reiste mye. Hun gjorde alt hun maktet. Andre rundt kjente nok også på det, ikke minst besteforeldre. I tillegg var det en ekstra utfordring for lærerne mine både på barneskolen og ungdomsskolen. Jeg var stort sett veldig heldig med disse, det var mye omsorg i de fleste. Og da jeg nok en gang møtte veggen på videregående møtte jeg en helt fantastisk lærer som kom hjem til meg og underviste meg i flere fag som privatist. Disse timene var høydepunkter i en ellers ganske vond hverdag, og resulterte i tillegg i toppkarakterer. Hun har nok kanskje en liten del av æren for skrivegleden min også. Hun ga meg i alle fall troen på at jeg hadde evner og vekket en glød i meg. Helt unik var hun! Hun har en helt spesiell plass i hjertet mitt, og har sannsynligvis betydd mer for meg enn hun aner selv. Såpass mye at jeg nesten får klump i halsen når jeg innimellom møter henne tilfeldig på hjemlige trakter. Så da vet du det, om du skulle slumpe til å lese dette. Du vet hvem du er. Jeg husker ikke om jeg noen gang har sagt til deg hvor mye denne tiden betydde. Ei heller om jeg noen gang har takket. Så TAKK! Tusen takk!

Venner må nok også ha lurt. Om de ikke visste. De forsto kanskje litt. Jeg tror i alle fall ikke at jeg fortalte dem den egentlige grunnen til at jeg ofte uteble fra skolen. Jeg var vel bare syk. Jeg var mye syk. Kanskje hadde jeg andre unnskyldninger. Men uten de vennene jeg hadde, så hadde jeg neppe kommet meg på skolen i det hele tatt. For de var tryggheten min de dagene jeg kom meg dit. Sannsynligvis uten å vite det selv. De kunne lett ha sluttet å bry seg. De kunne lett ha sluttet å være sammen med meg, jeg som så ofte ikke var tilstede. Men når jeg kom, så var de der. Jeg var ikke alene. Og det er jeg sånn passe sikker på at jeg aldri har takket for. Så til dere som var der og dere som fortsatt er der, TAKK! 

Og mamma, aller mest mamma. Hun som kanskje hadde det aller verst. Nå som jeg har barn selv ser jeg det så godt. Det skal ikke mye til før hjertet blør. Og man kjemper og ofrer, gjør alt man kan for at barna skal ha det bra. Og det gjorde du, mamma. Alt som sto i din makt. Jeg skjønner at det var vondt. Her strekker ikke ordene til. TAKK!

Mammas ord, mammas minner. Mye er nok fortrengt også her.

Skolevegring er ikke et oppdiktet ord. Det er ikke en lek. Det er ikke latskap og skulking. Det er et reelt problem. Og det er så vondt! Så fortvilende. Og skamfullt. For det føles flaut når du rett og slett ikke tør å gå på skolen. Når alt knyter seg i deg. 

Om du som leser dette kjenner deg igjen, om du kanskje sliter med å gå på skolen, vit at du ikke er alene. Jeg leste i en artikkel om Trude Haviks forskning på temaet at det statistisk sett er 1 i hver skoleklasse som har dette problemet, og sannsynligvis enda flere siden mange ikke snakker om det. Du gjør sannsynligvis så godt du kan. Noen dager trosser du angsten og kommer deg gjennom skoledagen. Andre dager funker det ikke. Bare fortsett å prøve. Ikke gi opp! Og snakk med noen. For all del, snakk med noen! 

Og til deg, du mamma eller pappa som leser dette. Du som ser barnet ditt streve. Du som med knust og blødende hjerte gjør alt du kan for å hjelpe. Du som ikke vet din arme råd. Du som gruer deg til hver morgen, hver kamp for å få barnet ditt til skolen. Du som kanskje kjenner skam og skyld. Det er ikke din feil! Søk hjelp. Ikke stå i det alene. Snakk med skole, med PPT (pedagogisk-psykologisk tjeneste) og/eller BUP (barne- og ungdomspsykiatrien). Finn en løsning som passer for ditt barn. Veien kan være lang, men den kan absolutt bli lysere.

Og tenk, det blir oppegående mennesker av skolevegrere også!

#psykiskhelse #angst #skolevegring #minerfaring #fotokjerringgåridybden #vondtmenærlig

Velkommen inn til en dag i min uhorvelig spennende hverdag. Jeg jobber med noen veldig personlige innlegg og merker at det er en ganske krevende prosess. Så da er det dårlig med andre skriveideer om dagen. Men hvem vil vel ikke ha en liten innføring i en dag i mitt liv?

På dager som i dag, når min skiftarbeidende mann jobber dagvakt, bråvåkner jeg av vekkerklokka hans presis kl. 05:45. Like stort sjokk hver gang. Vanligvis blir jeg da liggende våken mens han gjør seg i stand og kommer inn for å si hadet, og videre til rett før min egen vekkerklokke skal ringe en time senere, hvorpå jeg går på badet selv. I dag var en morgen utenom det vanlige, hvor jeg sluknet igjen rett etter at mannen motvillig dro seg ut av senga og bråvåknet da han kom for å si hadet. Hvorpå jeg sovnet igjen umiddelbart bare for å bli vekket av min egen, brutale alarm 06:45. Hva skjedde her? Jeg blir helt forvirret når jeg sovner til sånn. Det blir så mye tyngre å stå opp. Forklaringen på denne tunge morgenen er nok en minstemann som hadde mareritt om skumle insekter i natt..

Når jeg er ferdigstelt vekkes de to eldste ungene før jeg tusler ned på kjøkkenet for å ordne barnehagematpakke til minsten og kaffe til meg selv.

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Ofte vekkes minsten når de to eldste har gått ut døra, men i dag var en sånn dag hvor han våknet av seg selv. Egentlig den mest foretrukne. «Mammaaaa» lyder det gjennom babycallen fra soverommet. Mamma går selvfølgelig opp for å hente den lille karen, men han er jo ikke i senga! Jeg leter og lurer før jeg hører fnising fra en bylt under dyna. Like morsomt hver gang! Er så fint å starte dagen sånn, med godt humør, kos og god tid.

Litt før 9 går vi hånd i hånd til barnehagen. Sånne øyeblikk som jeg tar vare på og gjemmer langt der inne. For jeg vet at denne tiden ikke varer evig, og jeg vet at det kommer en dag da jeg vil savne disse morgenene og turene til barnehagen.

Når minsten er ferdig levert tripper mor lett på tå hjem igjen, klar for noen timer helt alene. En deilig følelse det også. Men det er en ukedag hvor disse timene ikke er fullt så forlokkende. Torsdag! Vasketorsdag! I dag altså. Dette er på ingen måte ukens høydepunkt, ikke før jobben er gjort i alle fall.

I dag måtte jeg derfor finne litt ekstra motivasjon på veien hjemover. Og siden jeg er en sånn person som liker å få unna sånne mindre hyggelige ting så fort som mulig, setter jeg alltid i gang med en gang jeg kommer inn døra.

På med den første av de to-tre klesvaskene som måtte tas i dag, før jeg stupte opp i vaskebøtta.

Et par småsvette timer senere er jobben gjort, og jeg konstanterer fornøyd at huset huset ser og lukter rent ut, og at alle spor av irriterende sand, kunstgress og knotter er borte (helt til snuppa kommer hjem fra torsdagens fotballtrening).

Sååå fornøyd!

Vaskebøtta er ikke fullt så innbydende som den var på starten lenger..

Der var alle knottene, ja.

Litt guffent å se hvor skittent vannet er. Spesielt med tanke på at jeg gjerne feier over gulvet, i alle fall nede, flere ganger i uka.

Men, nå er det altså tilsynelatende rent igjen, og det er en hel uke til neste Vasketorsdag. Mor er nå både sulten og tørst, men istedenfor å ta lunsj setter jeg meg ned foran PCen. Frilanslivets gleder, jobbe når man kan..

Veldig mye jobb var det ikke i dag, men når jeg også slenger avgårde et par jobbsøknader og laster ned noen av alt for mange bilder på mobilen går timene fort.

Først en time før skolebarna begynner å komme hjem får jeg i meg litt mat og kan gjøre litt mer lystbetonte ting. Litt «me-time» rett og slett!

Roen senker seg med kaffe og ferie-planlegging i sola på terrassen. Endelig kan jeg bare puste og nyte.

Men nei, ikke i dag. Omtrent idet jeg plasserer rumpa i stolen, ringer mannen og informerer om at han er på vei til barnehagen for å hente minsten. Å nei! Det er ikke mange ganger barnehagen har ringt for at han skal bli hentet, så her værer jeg sykdom på lang vei. At jeg ikke merket det i morges. Enter dårlig samvittighet!

Ikke akkurat mother of the year.

Og vipps er hele huset fullt igjen. To store barn kommer fra skolen, og mannen kommer hjem med en sliten minstemann som rett og slett la seg til å sove i barnehagen. Forhåpentligvis er det bare nattens mareritt og påfølgende dårlig søvn som har satt ham ut litt. Med min flaks er det neppe så enkelt, men vi krysser fingre og alt vi har.

Torsdag er ellers en typisk stressedag. Snuppa har fotballtrening og eldstemann gitartimer, og før det skal man helst rekke å spise. Det funker ikke alltid. Godt at fredagen kommer etter torsdagen, si. Den føles som en litt sånn siste, kaotiske innspurt før helg.

Nå er altså mann og eldsten på gitarkurs, mens minsten og jeg slapper av med Disney og litt lek og venter på at fotballsnuppa skal komme hjem fra trening med litt nye gummiknotter til min nyvaskede gang. Deilig at hennes trening i alle fall er så nært at hun kan gå hjem.

Liten mann som ikke er helt seg selv..

Forventningene til resten av kvelden er litt usikre. Jeg håper det blir bare det vanlige hverdagskaoset med barn som skal gjøre klart til ny skoledag i morgen, barn som skal legge seg (en prosess i seg selv) og kanskje litt sofaro og TV-titting sammen med mannen.

Hvis formen til minsten går nedover derimot..

Nei, orker ikke tanken akkurat nå!

Og dermed gikk noen minutter som du aldri får tilbake.. God torsdagskveld til deg!

#hverdagsliv #fotokjerring #adayinthelifeof #tidtrøyte #bortkastaminutter

Våren er endelig på plass, og da går tiden veldig fort frem mot sommer og sommerferie. Nå er det under to måneder til denne bloggen for noen uker blir en aldri så liten reiseblogg. Med litt mer bloggerfaring i lomma klarer jeg det kanskje bedre enn i fjor, da jeg slet litt med bildene mine innimellom.

I fjor kjørte vi nedover østkysten av USA, fra Washington DC og nedover til South Carolina før vi skrådde oppover til Nashville og Memphis og videre til vår alltid endelige destinasjon; Dallas.

I år skulle vi egentlig bare være i Texas, men så ble det plutselig endring i planene på grunn av flybilletter og diverse, så da blir det roadtrip fra motsatt ende.

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Årets reiserute blir omtrent sånn, enten med eller uten innlagt stopp i Galveston.

Dog er rutene på disse kartene noe misvisende, da vi kanskje tar litt alternative ruter og definitivt satser på Highway 1 fra LA til San Francisco.

Vi flyr til LAX, og kommer til å tilbringe de to første dagene i Anaheim og Disneyland. Dette er strengt tatt hovedgrunnen til at vi endte opp med roadtrip på vestkysten denne gangen. De to store barna har vært i Disney World, men minsten opplevde det kun fra innsiden av magen. Nå skal han også få oppleve litt Disney-magi. Her har vi booket hotell rett ved parken, så det tror jeg blir bra. Litt redd det kan bli hardt å gå rett på dette etter en lang reise og med jetlag, men satser på at ungene er så gira at overgangen går greit.

Videre satser vi på å få med oss noen høydepunkter i Los Angeles, før vi kjører Highway 1 oppover mot San Francisco. Det aner meg at det er mange flotte plasser å se langs denne ruten, uten at vi har noen spesielle plasser på planen enda. Etter San Francisco er planen en «svipp» til Las Vegas. Kanskje ikke den mest familievennlige plassen, men vi tar nok en liten tur bare for å ha opplevd det. Videre er planen å se Grand Canyon og derfra muligens til en plass i New Mexico kalt Four Corners, hvor man etter sigende kan stå i fire stater på en gang. Litt sånn «quirky», men en morsom ting å gjøre. Så går turen sannsynligvis til White Sands, New Mexico, hvor man som navnet tilsier kan beskue endeløse, kritthvite sandsletter. Derfra skjærer vi inn i Texas. Kanskje det jeg gleder meg aller mest til, følelsen av å komme hjem. Her er vi litt usikre på om vi drar rett til Dallas, eller om vi tar et par dager i Galveston og Houston først. Det kommer litt an på hvor lenge vi har vært på veien, for 4. juli må vi ha med oss familietradisjonene i Dallas. Men en tur nedover til mitt øyparadis Galveston må vi i alle fall i løpet av sommerferien. Tærne mine skriker etter å dyppes i den varme Mexicogulfen, og ungene synes det er alt for lenge siden vi har vært på Space Center i Houston.

Så det ligger an til en innholdsrik sommer. Sannsynligvis vil vi trenge ferie etter ferien.. Og planen min er å prøve og skrive litt langs veien. Jeg finner stor nytte i å lese andres blogginnlegg fra plasser vi planlegger å dra til, så kanskje kan noen finne nytte av mine også.

Om noen skulle ønske å lese mine «reisebrev» fra østkysten, sørstatene og Texas kan de lett finnes frem i kategorien Reise. Og har du vært i områdene som vi skal på roadtrip i til sommeren, tar jeg mer enn gjerne imot tips om plasser å se/ting å gjøre fra deg!

Følg meg gjerne på Facebook for oppdateringer langs veien.

#sommer #sommerferie #roadtrip #roadtripmedbarn #familieferie #usa #california #disneyland #la #highway1 #sanfrancisco #lasvegas #nevada #grandcanyon #arizona #newmexico #texas #dallas

På fredag var vi en tur inne i Oslo og så på Norsk Militær Tattoo Parade, hvor alle som deltar i helgens Tattoo og flere tusen UNIFIL-veteraner (United Nations Interim Force in Lebanon) deltok. Det var et flott skue som gikk nedover Karl Johan denne ettermiddagen. Jeg er litt svak for sånne staselige, uniformerte og sirlig masjerende korps. De vekker noe i meg. Og med alle disse norske veteranene som også deltok, så ble det intet annet enn rørende. Jeg er selv gift med en veteran (ikke så gammel som det kan høres ut altså), og har dermed litt kjennskap til hva disse modige menneskene har opplevd, ofret og hvordan livet etterpå kan være. Bare gjennom historier selvfølgelig, så noen ekspert på temaet er jeg ikke. Også ser jeg selvfølgelig hvordan det han har opplevd ute i verden påvirker livet til min mann. Nå er det heldigvis ikke noe han sliter spesielt med, men noen særegenheter som kan tilskrives denne fortiden finnes. Som det faktum at han er verdens tøffeste og takler det meste, men å se morkaken etter fødslene til barna våre var fullstendig uaktuelt. Han har vært heldig der, mannen min. For det er mange som sliter mye mer. Veldig mye mer.

Min egen, staute veteran.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Derfor var det med tårer i øynene og klump i halsen jeg så alle disse kvinnene og mennene med beret og medaljer gå forbi. Det var rett og slett rørende. Og de var overveldende mange. Og dette var altså bare Libanon-veteraner. Norge har bidratt med styrker flere andre plasser også, så det finnes mange flere der ute. Samtidig følte jeg også på en slags skuffelse. Fordi disse modige menneskene stort sett ble møtt med stillhet der de gikk nedover Karl Johan. Her har nordmenn noe å lære av amerikanerne. For man kan si mye om USA og amerikanere, og det er nok også mange amerikanske veteraner som sliter og blir sviktet av systemet. Men amerikanere har også en helt annen respekt for sine veteraner. I parader møtes de med applaus og jubel. Og det er så fint og så fortjent. Og når man har opplevd dette, så blir den forsøksvis sporadiske applausen langs Karl Johan rimelig stusselig. Noen prøvde, for all del. Vi gjorde også et helhjertet forsøk. Men til slutt var det bare eldstemann som standhaftig sto og klappet dem frem.

Mamma- og veteranfamiliehjertet bugner av stolthet!

Skjerpings, nordmenn! Neste gang veteraner deltar i en parade eller lignende, klapp dem frem! Hei dem frem! Det fortjener de!

Nå har jeg i et sinnsykt øyeblikk av kjærlighet og godhet sendt mann og eldstemann avgårde til siste forestilling av Norsk Militær Tattoo, og der føler jeg meg trygg på at det blir både applaus og jubel om veteraner og deres oppdrag rundt i verden blir dratt frem.

Og jeg vet jeg har sagt det før, men til alle dere veteraner der ute, uansett hvor i verden dere har vært eller hva dere har gjort; dere har min ytterste respekt. Det er ingen jeg føler meg mer trygg sammen med enn dere, dere som er villige til å ofre alt for folk og fedreland. Takk for innsatsen!

#veteraner #parade #applaus #respekt #oppfordring

Er det noen som kjenner igjen den følelsen? Den gode varmen som bare brer seg inni deg. Det starter i hjertet og flommer ut i armer og ben, fingre og tær. Livet er bare godt!

Når sola skinner og alt blir bare rosa og hjerter og sånn. Til og med rosablogg (gulp)!!!

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Der er jeg nå. Alt føles så fint, og jeg er sånn (nesten) tvers igjennom tilfreds. Helt uten at noe spesielt har skjedd. Det kan være så enkelt at jeg er våryr. Sola skinner og snøen smelter. Sånt gir en ekstra lykkefølelse.

Livet byr jo fortsatt på de samme utfordringene som før, jeg bare takler dem bedre. Litt sånn på strak arm.

Den dumme kvisa på siden av nesen for eksempel. Den som plutselig dukket opp i går, vond og vanskelig å få tak på. Den som vanligvis hadde irritert meg grønn. Nå får den bare være, ikke så farlig med det.

Sikkert bare jeg som legger merke til den likevel..

Ungene er fortsatt fulle av påfunn og humørsvingninger, men jeg takler det bedre. Jeg har mer tålmodighet. Klarer oftere å telle til ti. Finne gode, konstruktive løsninger. Og når jeg er glad ser jeg jo ofte at de også blir gladere. Det blir mer harmoni. Og plutselig kjenner jeg at jeg elsker dem enda litt høyere enn jeg trodde var mulig.

Når den slitne og litt sutrete barnehagegutten legger armene rundt halsen din og du bare er full av tålmodighet og kjærlighet.

Mannen er fortsatt den samme. Innimellom like irriterende og like teit. Men så er det plutselig så mye lettere å se alle de gode sidene hans også. Hvorfor man en gang valgte å si ja til å tilbringe resten av sitt liv sammen med akkurat ham. Gleden over at det fortsatt er oss, til tross for alle stormer. Og gleden over alt vi har sammen. Og den deilige vissheten om at sommerens felles eventyr bare er to måneder unna. Jeg elsker roadtrips sammmen med denne mannen!

Apropos sommerferien. Jeg har jo selvfølgelig fått med meg flyulykken som skjedde i USA på tirsdag. Det er jo typisk at sånt skjer når det nærmer seg at jeg selv skal ut å fly. Og så var jo dette flyet også på vei til Dallas, ekstra nært der altså. Jeg kunne lagt meg i fosterstilling og avlyst sommerferien. En plass langt der inne frister det. For når jeg leser og ser dette så er jeg der. Jeg sitter ombord på dette flyet, og jeg kjenner på panikken. Jeg har sannsynligvis allerede vært innom dette scenarioet i hodet mitt mange ganger før, sammen med alle andre katastrofer som kan inntreffe på et fly. Jeg som er avhengig av å sitte nær vinduet når vi er ute og flyr, vurderer plutselig sete midt i flyet. Og bare så det er sagt, når jeg ser hvordan disse passasjerene har på oksygenmaskene sine, så tenker jeg at jeg skal lese sikkerhetsinstruksjonen ekstra nøye neste gang. For de skal vel ikke bare over munnen vel?

Uansett, akkurat nå vipper selv ikke dette meg av pinnen. Jeg er (nesten) helt zen. Det går bra. Nå sjekkes forhåpentligvis flyene ekstra nøye, og det er sikrere enn noen gang å fly! (OK, jeg kjenner en aldri så liten usikkerhet der, men vi sier det sånn!)

Så sånn er det altså. Nå om dagen går livet ganske så på skinner, og jeg er «queen of my castle». Gudinne i mitt eget liv. Nesten uovervinnelig. Og det er da det blir skummelt. For før eller siden kommer nedturen. Et eller annet kommer ut av det blå og gir deg en midt på tygga. Og du faller pladask ned fra den rosa skyen. Den som er ekstra høyt oppe når du er våryr og lykkelig. Og da slår du deg. Kraftig.

Men når det skjer får jeg kanskje litt mer å skrive om igjen også. For jeg skriver nemlig best når ikke alt går etter planen. Når livet butter litt imot. Da føler jeg at det jeg deler kanskje kan hjelpe andre, og det er kanskje det jeg ønsker mest. Så inntil jeg faller, blir det kanskje litt mer intetsigende innlegg fra meg. Sånne som jeg føler er litt verdiløse selv.

Men ordentlig rosablogger, det blir jeg aldri!

#lykkelig #nevrotiker #venterpåfallet

Takk for gode og morsomme forslag til hva minstemann hadde tegnet.

Det var ingen som var i nærheten av å treffe, men jeg lar meg imponere av fantasien deres!

Her er fasiten:

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

To steiner er selvfølgelig med. Inntil nå er det stort sett det eneste han har tegnet. Selv da han fikk beskjed om å tegne på helsestasjonen nektet han å tegne noe annet. Stein, bare stein!

En drage var derfor et overraskende friskt pust på denne tegningen. Endelig noe annet enn stein liksom!

En nøkkel fikk også være med. Mulig han har et ønske om å bli nøkkelbarn..

Et helikopter (eller eddekopter som kunstneren selv sier) var et litt rørende innslag. For morfaren til minstemann er pensjonert helikopterflyger, så hjertet mitt smeltet litt ekstra over denne. Merkelig det der.

Og til slutt hadde vi altså en *taddaaa* krøllerestaurant. Jeg er noe overrasket over at ingen tok denne. Det var jo så innlysende! Hva en krøllerestaurant er, sa du? Nei, se det vet jeg ikke. Mulig han tenker på McDonalds (golden arches), men her er ingenting sikkert..

#mammalivet #familie #barn #minstemann #gjetthva #fantasi #fasit

I går kom en stolt minstemann og overrakte meg en tegning som han hadde sneket seg til å tegne med storesøsters tusjer. Hun var ikke fornøyd, tusjene var visst ikke helt det samme etterpå. Minstemann derimot var superfornøyd og pekte ivrig og med den største selvfølgelighet ut de forskjellige tingene på tegningen.

Ikke noe å si på fantasien til den lille karen. Og nå lurer jeg på hvordan det står til med fantasien til dere som leser dette. Jeg kan ikke love flotte premier, men heder og ære til den som klarer å gjette hva som befinner seg på denne tegningen.

Jeg håper på noen morsomme forslag. Fasit kommer etterhvert.

#mammalivet #familie #barn #minstemann #tegning #gjetthva

Akkurat som kløende øyne og tett nese eller at gata plutselig er full av naboer du ikke har sett på mange måneder, er den evinnelige ringingen på døra et sikkert vårtegn. Ding dong. Ding dong. Spesielt gutta er ivrige, og nå om dagen er det et evig renn. Ringeklokka får kjørt seg. Nå høres det ut som jeg er en sånn sur gammel kjerring som ikke liker sånt, men det er så langt fra sannheten som du kan komme. Det er en sann glede at barna har venner som kommer og spør etter dem. Jeg elsker å se glade barn springe ut døra. Jeg elsker at de fortsatt finner glede i å leke ute. For våren er magisk sånn. Når du endelig kan ta på deg joggesko igjen. Når ski og akebrett kan ryddes vekk og sykler og sparkesykler kommer ut av vinterhiet. De tøffe gutta spinner rundt i grusen. Og minstemann prøver så godt han kan å henge med, litt mer ustø og forsiktig.

Der har vi fått en ny utfordring denne våren. For eldstemann er minstens store helt. Han vil gjøre alt storebror gjør, og er nesten avhengig av ham. Og det er fint det. Den gjensidige kjærligheten mellom de to gutta våre er nydelig. Det er bare et lite problem – aldersforskjellen. For det er en god del ting 12-åringen kan gjøre som 4-åringen rett og slett ikke kan henge med på. Ham slipper vi ikke ut alene enda en gang. Og det er litt vanskelig for nevnte 4-åring å akseptere at storebror går ut uten ham. I fjor var det hjerte og smerte. I år er han mer selvdreven, og tar saken i sine egne hender. I ettermiddag var jeg oppe og hørte minsten romstere i gangen mens han mumlet for seg selv om å finne storebroren sin. Jeg visste godt at han som ikke gidder å kle på seg i barnehagen nå var i ferd med å ta på seg sko og jakke selv, og håpte i mitt stille sinn at pappaen som var nede fikk det med seg. Og det gjorde han; da minsten gikk ut og smelte igjen døra. Da var det en stk. pappa som spratt opp og sprang etter, mens jeg humret for meg selv oppe i andre etasje. Dagens trim for far der. Samtidig så brister hjertet litt for minsten. Han vil jo så gjerne være med. Det er jammen ikke lett å være liten heller. Heldigvis kan han fortsatt lett avledes med litt lek eller et bad.

Denne våren må nok vi voksne passe litt ekstra på, eller eventuelt investere i en sikkerhetslenke på døra..

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Skulle så gjerne hengt med de store gutta..

#vår #barn #familie #utelek

Hjertet galopperer så det nesten hopper ut av brystet. Munnen er tørr. Nervene ligger utenfor kroppen. Kvalmen velter seg i deg og du vil helst stikke av. Forsvinne helt. Være for deg selv. Du forbanner disse følelsene og deg selv. Små ting som er så enkle for andre. Hvorfor skal det være så fordømt vanskelig for deg. Du føler deg så mislykket. Liten. Verdiløs. Angsten er en slitsom følgesvenn.

Innimellom vinner du små seire. Du føler deg normal. For en frihet. For en glede! Så er veggen der igjen. Ingen forstår kampene du kjemper. Selv ikke de nærmeste. Ingen ser hvor mye det koster. For det er jo egentlig så lett. Men så klarer du ikke. Orker ikke. Veggen er for høy. Nederlagene svir. Følelsen av utilstrekkelighet.

Du prøver så godt du kan. Prøver å late som ingenting mens stormene og frykten raser inni deg. Du vil jo så gjerne. Du vil ikke være en belastning. Du vil klare. Du vil mestre. Du vil ikke at noen skal vite. Vil ikke vise usikkerheten din. Vil ikke være svak.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Det finnes mange psykiske lidelser. Ofte usynlige. De færreste deler kampene sine. Det er for tabubelagt.

Jeg vet ikke engang hvor det begynte. Eller hvorfor. Sannsynligvis på barneskolen. Plutselig ville jeg ikke mer. Jeg gjemte meg bort og skulket. Jeg kunne late som jeg gikk til skolen og heller sitte bortgjemt i skogen. De siste barneskoleårene var mer normale, før helvetet igjen brøt løs på ungdomsskolen. Dette er år jeg helst vil glemme. Jeg trivdes sammen med de få vennene mine og var relativt skoleflink. Men det var det.

Liten og uskyldig, men på innsiden kjempes kamper ingen kan se.

Videregående var ikke noe bedre. Jeg holdt ut i en dag. Jeg var heldig og fikk jobb på en lokal radiostasjon isteden. Der blomstret jeg. Jeg tror nok jeg trygt kan si at jeg hadde et av de beste årene i mitt liv her. Så prøvde jeg meg på skole igjen. Jeg klarte et år, men til slutt endte jeg med å ta videregående fag for fag som privatist. Den eneste måten som funket for meg, selv om det krevde mye selvdisiplin og tid.

Livet mitt var ofte preget av usikkerhet og angst, uten at jeg helt kunne sette fingeren på hva som lå bak. Jeg hadde gode perioder der jeg følte meg relativt normal. Jeg fant mine plasser og mennesker som gjorde meg trygg. Noen forsvant igjen, noen ble værende. Jeg levde, prøvde og feilet. Det skulle lite til før usikkerheten kom tilbake. Og da en av mine beste venner døde av kreft traff jeg bunnen totalt. Jeg isolerte meg nesten helt. Jeg orket ikke mer av livet. Jeg turte ikke leve mer rett og slett.

Alltid litt annerledes. Litt forknytt og sjelden helt trygg.

Så kom vendepunktet. En mørk og mild augustkveld med svaberg og krabbelysing slo de høye murene mine sprekker. Midt i den dypeste og mørkeste tunnelen tok jeg mot til meg og grep en fremmed men utstrakt hånd. En hånd som skulle vise seg å forandre livet mitt. En hånd som fikk meg til å satse istedenfor å krype inn i min trygge hule. En som fikk meg til å leve. Ta sjanser. En hånd som fikk meg til å dra fra alt det trygge til en ukjent plass, et ukjent liv. Til tross for at det til tider var vanskelig, så gjorde det meg godt. Den grå musen blomstret igjen.

Spread your wings and fly – og plutselig var livet tilbake i øynene mine.

Og da jeg etterhvert kom tilbake til Norge, valgte jeg å ikke grave meg ned men heller fortsette og leve. Jeg fikk meg en utdannelse. Jeg traff nye mennesker og fortsatte å ta sjanser. Det ledet meg dit jeg er i dag. Det ledet meg til en enda tryggere og stødigere hånd, en som min passet helt perfekt i. En som fikk meg til å innse at jeg er bra nok akkurat som jeg er. En som fikk meg til å blomstre mer enn noensinne. Mitt valg om å fortsette å leve ledet meg til et liv jeg på et tidspunkt ikke trodde jeg noen gang kom til å få. Med mann og barn og alt som hører med.

Likevel lever jeg med disse følelsene i varierende grad hver dag. Jeg kjenner på angsten og skammen. På dårlig selvtillit. På usikkerhet. På følelsen av å være annerledes og ikke passe helt inn. Og jeg føler på dårlig samvittighet. Det er vanskelig å stole på andre. Jeg har innfunnet meg med at dette er noe jeg må leve med. Dette er meg. På gode dager ganske normal. På dårlige dager må jeg kjempe for å mestre. For å holde på en fasade. På sånne dager koster alt litt ekstra og jeg blir ekstra sliten. Det er en kamp, rett og slett. Noe jeg egentlig gjerne skulle vært foruten. Men på den andre siden så kan det snus til noe litt positivt også. Jeg blir kanskje mer sensitiv og forståelsesfull over at også andre sliter med sitt. Og selv om jeg ofte føler jeg må kjempe litt ekstra og innimellom går på nederlag, gleder jeg meg også litt mer over hverdagens små seire. Og jeg vet så inderlig godt at jeg egentlig er heldig. Jeg er ikke den som sliter aller mest. Det er mange der ute som kjemper mye større kamper enn meg. Jeg ser deg. Jeg skjønner deg. Du er tøff. Du er modig. Og akkurat som meg er du bra nok som du er, både på gode og dårlige dager!

#psykiskhelse #angst #tabu #minhistorie #detteermeg #forståmeg #branok