Jeg våkner av at en liten kropp kryper tett inntil meg og krøller seg godt sammen. Utenfor vinduet har dagslyset kommet, og under dyna er det godt og varmt. Dagen ligger blank og ubrukt foran oss. Jeg snur litt på meg og trekker deg enda tettere inntil meg. Kjenner varmen og den rolige pusten din. Du har forsvunnet tilbake til drømmeland. Jeg ligger helt stille og ser på deg. Ser på det avslappede ansiktet ditt. De fine trekkene dine. De lange, mørke øyevippene mot den lyse huden. Øyelokkene som innimellom beveger seg litt, du drømmer nok. Jeg ser på den søte nesen din. Krikene og krokene i øret, for et intrikat organ det egentlig er. Jeg holder rundt deg. Kjenner på hjertet ditt og føler nesten en ærefrykt over hvert slag. Så fantastisk livet egentlig er. Så mirakuløst. Så uforutsigbart. Og jeg kjenner meg så ufattelig takknemlig som får ligge her med den myke, varme kroppen din inntil meg. At du fortsatt søker til mammaen din for kos og trygghet. Jeg vet at det ikke varer evig og jeg vil helst ta vare på hvert sekund. Roen ligger over oss begge og hjertet mitt vokser i brystet, vil nesten sprenges av kjærlighet. Sånne morgener er uten tvil noe av det aller beste jeg vet.
Jeg har brukt mye tid på denne problemstillingen i det siste. Mye tid til å grue meg til disse junidagene som skulle komme. 6. juni, dagen da et stille hjerte knuste mitt i fillebiter. Og 8. juni, dagen da vår lille Megan kom stille til verden. Angelversary, kalles det så fint av mange i USA. Englebursdag. Jeg kaller det bursdag. I dag har den lille jenta vår bursdag. Hun er bare ikke her..
Jeg har kommet langt siden disse hjerteskjærende dagene i fjor. Jeg har funnet en ro og en fred som den gang føltes lysår unna. Jeg er nok ikke den samme, men den nye meg er kanskje bedre. Takket være henne og hennes alt for korte liv. Ikke misforstå meg. Jeg er IKKE over å ha mistet henne. Jeg vil aldri komme over det, den sorgen vil alltid være en del av meg. Et år senere går det fortsatt ikke en dag uten at jeg på et eller annet tidspunkt tenker på henne. Noen ganger stikker det til i savn og vemod, med tanken på det som skulle ha vært. Andre ganger med glede og kjærlighet. For selv om hun er borte, vil hun alltid være min elskede datter. Tankene om henne er derimot ikke så altoppslukende lenger. De tar ikke alt fokus, livet er her og nå, og det er her jeg må være tilstede. Jeg mister ikke pusten eller fotfestet når disse tankene kommer, jeg lar tanken og minnet komme, suger litt på det som en søt karamell, sender noen kjærlige tanker ut i intet som jeg håper hun kan føle, før jeg fortsetter der jeg slapp. Det føles egentlig fint. På denne måten er hun fortsatt en del av hverdagen min, selv om jeg ikke kan se henne. Jeg har funnet en slags balanse mellom to verdener, og jeg har funnet ut hvordan jeg skal ta vare på meg selv sånn at mørket ikke tar meg som det så ofte har gjort det siste året. I alle fall midlertidig. Er det en ting jeg vet så er det at sorg er lunefull, og at den plutselig kan slå deg i bakken når du minst venter det. Det er rett og slett en livslang prosess.
Jeg hadde gitt mye for å fortsatt ha Megan her. Få være mamma for henne på ordentlig. Se henne vokse opp sammen med resten av gjengen vår. Men sånn ble det ikke. Isteden er jeg takknemlig for de månedene jeg fikk bære henne under hjertet, det lille livet i magen min. Og jeg håper hun følte kun kjærlighet i den tiden. Og jeg er uendelig takknemlig for de tre dagene jeg fikk holde henne i armene mine. Da jeg fikk memorere hver detalj i det lille ansiktet, bysse, kysse og tørke neseblod. Det høres sannsynligvis grotesk ut for dem som ikke har vært der, men når en livstid med kjærlighet må skvises inn på tre dager, blir det intenst. Og jeg hadde gjort alt igjen, gått gjennom all smerte og sorg, bare for å få holde henne de tre verdifulle dagene.
Nå har det gått et år. Både kort og lenge på samme tid. Vi har vært gjennom alle merkedager uten henne. Dette er den siste. Selve bursdagen. Den skal ha plass til hele spekteret av følelser. Vemod og savn, men mest glede og kjærlighet. Fordi det er det hun fortjener. Vi skal ikke bruke dagen på å gråte. Hennes alt for korte liv fortjener å feires. Hun betydde noe. Hun betyr noe. Hun er vår datter og vår lillesøster. Hun skal også markeres med flagg på bursdagen sin, men hennes blir på gravstedet. Hun skal også få gave, et bittelite armbånd laget av minste storebror. Hun skal også få kake, jeg baker selvfølgelig for henne også. Men det blir selvfølgelig også vi andre som spiser den. Men kaken, det er bursdagskaken til Megan min. Og akkurat som vi samles om dem som har bursdag ellers i familien, skal vi fem i dag samles rundt hvilestedet til vår lille Megan, der vi en grå og regntung junidag i fjor senket den lille, hvite kisten i jorda. Vi skal minne henne med kjærlighet og varme tanker, og håpe at hun en eller annen plass der ute kan se oss, kan føle kjærligheten og feirer sammen med oss.
“… imagine a love so strong it made saying hello and goodbye in the same day worth all the pain….”
Fredagen og Valentinsdagen ble kanskje ikke helt som forventet, selv om jeg ikke forventet mye. Det eneste jeg ville var jo strengt tatt å dra til Elkjøp i tosomhet med mannen før vi tok minsten med på kino. Sånn ble det altså ikke. Jeg satt hjemme med en litt utilpass minstemann hele dagen, mens mannen etter å ha sovet ut fra nattevakt måtte hjelpe eldstemann med å frakte og sette opp utstyr til helgens LAN-treff (muligens ikke riktig navn for det, men jeg er på ingen måte inne i denne dataspill-verdenen). Virkelig romantikk på høyt nivå der altså.
Men hva gjør egentlig det, når jentungen tryller verdens fineste overraskelse ut av sekken sin.
Mer skal altså ikke til. Dette er bedre enn all verdens diamanter, blomster og champagne. Så enkelt, helt gratis og likevel nok til å smelte hjertet mitt totalt. Jeg er ikke helt sikker på om jeg fortjener så fine ord. Faktisk så er jeg helt sikker på at jeg neppe er verdens beste mamma. Men om jentungen likevel synes det, så må jeg ha gjort noe rett. Dette kommer jeg til å leve lenge på. Sannsynligvis henger det innrammet på veggen over sengen min på gamlehjemmet når jeg er 90. Heldige meg!
Og plutselig var det helt greit å sitte hjemme sammen med datter og minstemann mens mannen dro alene til Clas Ohlson (for det var jo ikke Elkjøp han skulle på i det hele tatt). Også var det jo litt ekstra flaks at han måtte gå forbi en blomsterbutikk på veien dit.
Så ble det litt Valentinsdag likevel. Og jeg fikk umiddelbart dårlig samvittighet for at jeg ikke hadde ordnet noe til dem. Men så slo det meg at jeg nesten daglig vasker jentungens svette treningstøy og mannens sure sokker, så da går det kanskje litt opp i opp..
Vi møttes for 15 år siden. Noen få måneder senere bodde vi sammen. Et år senere var vi forlovet. Halvannet år senere ble vi foreldre for første gang. Tre år senere giftet vi oss samtidig som vi døpte barn nummer to.
Det ser idyllisk ut, men bak kulissene skjulte det seg en gutt på 1 1/2 år og en jente på knappe to måneder. Puppene mine var fulle av melk og trengte pumping. Og bryllupet var i stor grad planlagt og arrangert av mannen mens jeg gikk gravid og i barselbobla. Det var lite hvetebrødsdager og mange hverdager. Tidlig på høsten reiste vi dog på bryllupsreise – med to smårollinger på slep. 12 år senere har vi fortsatt en bryllupsreise på egenhånd til gode. Kanskje når minsten blir 18?
I dag har det altså gått 12 år siden dette bildet ble tatt. Og som dere forstår, de første årene våre sammen gikk det fort i svingene. Høydepunktene sto i kø. Svangerskap, fødsler, forlovelse og bryllup. Så kom hverdagene. Mange, mange hverdager. Mange gode, og etterhvert mange dårlige. Vi har fått mange utfordringer på veien, vi to. Ikke minst da vi ønsket oss tredjemann. Det ble fryktelig tøffe år. Jeg trenger neppe å utdype mer, det er allerede behørig dokumentert. Jeg skjønner hvorfor mange ekteskap ikke overlever sånne utfordringer. Vi er ulike, og vi reagerer like ulikt på både motgang og medgang. Sånt kan fort skape gnisninger.
Men en ting er ikke å komme utenom. Oppi alle de tøffe tidene vi har vært gjennom, har han alltid vært min klippe. Stått fjellstøtt ved min side gjennom hvert tap. Vært den sterke når jeg har vært svak. Løftet meg opp når jeg har vært lenger nede enn jeg trodde var mulig. Ikke minst den siste måneden. Jeg hadde ikke klart meg gjennom denne tiden uten ham. Jeg har muligens aldri trengt ham mer. Og han har vært der. Hele tiden. Tatt mye av ansvaret på sine skuldre. Det meste kanskje. Ordnet det praktiske etter at vi mistet Megan. Tatt seg av barna. Tatt seg av meg. Samtidig som han selv også sørger, bare på en annen måte enn meg. Han mistet også en datter for en måned siden. Selvfølgelig påvirker det også ham. Likevel har han altså stått fjellstøtt, denne klippen min. Og han aner ikke hvor viktig det har vært for meg. Aner ikke hvor stor forskjell det faktisk har gjort. Uten styrken hans, hadde jeg sannsynligvis gått helt under og druknet.
Jeg er ikke flink verken til å si eller vise hvor viktig han er for meg og oss i hverdagen. Og jeg vet rett og slett ikke om jeg fortjener ham. Han fortjener nok mye bedre enn meg. Og jeg vet ikke lenger hva som venter rundt neste sving. Eller, det har jeg egentlig aldri gjort. Det vil nok fortsatt være flere hverdager enn festdager. For sånn er jo livet. Og vi skal nok fortsatt få flere slag i trynet. Vi skal nok gjennom flere stormer, men forhåpentligvis også mange solskinnsdager. Men jeg vet at med ham ved min side er jeg trygg. Og det er en ganske fin følelse å ha.
Gratulerer med å ha overlevd, eller kanskje heller holdt ut, i 12 år! Når jeg tenker meg om, så er faktisk takk mer passende enn gratulerer. Jeg håper vi klarer å stå relativt støtt også i fremtidige stormer og at vi har mange, gode år foran oss! Selv om det ikke alltid virker sånn, så elsker jeg deg og kan ikke se for meg et liv uten deg!
Dessuten orker jeg ikke å begynne helt på nytt med noen andre.. 😉
Hvordan skviser man en livstid av kjærlighet, kyss og bilder inn i tre små dager? Denne pinsen lærte jeg at det rett og slett er umulig.
Etter at Megan kom stille til verden pinseaften, fikk vi som tidligere nevnt et rom som sto disponibelt for oss 24 timer i døgnet på OBS-posten til Ullevål. Her kunne vi komme og gå som vi ville, når som helst på døgnet. Og her fikk vi også ha Megan hos oss så mye vi ønsket. Det var kanskje flaks at hun ble født akkurat i pinsen, dermed fikk vi helt frem til tirsdag før hun måtte til obduksjon. Disse dagene var surrealistiske og vonde, men samtidig gull verdt. Og omsorgen vi fikk på sykehuset var helt enestående.
Noen timer etter fødselen på lørdag, dro vi hjem for å være sammen med barna og sove i vår egen seng. Søndag formiddag dro vi tilbake til sykehuset, mannen og jeg. Her fikk vi gode samtaler med jordmor og prest, og vi fikk være sammen med Megan. Det var ikke så mye hun lå i den lille, dog alt for store, sengen sin. Mesteparten av tiden var hun trygt plassert i armene mine. Hun hadde fått på seg en søt prematur-lue som var alt for stor for det lille hodet hennes, og rundt seg hadde hun fått et hjemmestrikket, rosa teppe.
Hun var så fin og fredelig. Det var nå vi oppdaget hvor lik hun var minstemann (og pappaen sin). Jeg kunne ikke se meg mett på henne. I timesvis satt jeg og så, som for å memorere hver detalj av henne. Øynene, som vi aldri fikk se åpne. Nesen. Den søte, lille munnen. De lyse dunene på hodet. Øyenbrynene. Et eller annet instinkt tok over, og jeg snuste og kysset på henne hele tiden. Som for å skvise inn en hel livstid av kjærlighet på den korte tiden vi fikk med henne.
Også denne kvelden dro vi hjem for å være sammen med barna og sove. Mandag dro vi nok en gang til Ullevål, denne ganger med to gutter i baksetet som gjerne ville se lillesøsteren sin. Storesøster var mer usikker på om hun klarte det, så hun ble hjemme. Gutta taklet møtet kjempefint. De brukte lang tid på å se og stryke på. Det var liksom helt naturlig, samtidig som det var så fryktelig feil. Det var ikke sånn dette første møtet skulle være. Megan skulle lagt der fullvokst og levende. Det skulle vært glede i rommet, ikke sorg.
Siden dette var den siste dagen og natten før hun skulle til obduksjon, bestemte jeg meg for å bli på sykehuset hos henne over natta. Så da kvelden kom var det hun og jeg, for første og siste gang. Jeg satt pal i stolen jeg allerede hadde tilbragt så mange timer i. Holdt, vugget, snakket, så og kysset. Storesøster FaceTimet oss og ville gjerne se lillesøster likevel. Og det fikk hun, først gjennom mobilen denne kvelden, og siden på begravelsesdagen. Det gledet meg enormt at hun skiftet mening. Jeg tror det var godt for henne. Og jeg tror det var greit at vi ikke pushet, at hun fikk avgjøre selv.
Tilbake til kvelden på sykehuset. Den eneste virkelige mor/datter-tiden jeg fikk med Megan min. Tøft, men fint. Jeg hadde en fantastisk jordmor som tok seg tid til å snakke med meg. Til å beundre den fine datteren vår sammen med meg. Jeg følte meg nesten som en stolt, nybakt mor der jeg satt. Om det bare ikke var for sorgen..
Denne kvelden fikk jeg være med og stelle Megan sammen med jordmor. Og selv om jeg helst hadde lyst å sitte med henne i armene hele natten, seiret fornuften etterhvert. Jordmor hadde puttet en kjølebag oppi sengen hennes, og der fikk Megan hvile sammen med smykket som inneholder litt av asken til morfaren hennes, tett inntil sengen min. Den eneste natten vi fikk sammen, hun og jeg. Å si at jeg sov mye, vil være å overdrive. Jeg våknet stadig i den ukomfortable sykesengen og tittet bort på bagen ved siden av meg. Det var så inderlig feil.
Jeg sto opp grytidlig og satte meg nok en gang i stolen med Megan i armene mine, vel vitende om at dette var våre aller siste timer sammen. Jeg turte knapt å blunke i frykt for å miste et eneste sekund. Vi skulle hatt en livstid sammen, hun og jeg. Jeg skulle være ved hennes side gjennom hele oppveksten. Oppleve alle førster med henne, første latter, første skritt, første jul, første bursdag, første tann, første barnehagedag, første skoledag, første alt. Jeg skulle trøste, tørke tårer, tørke nese, skifte bleie, tørke rumpe. Isteden var den eneste omsorgen jeg noen gang fikk gitt henne å tørke blod som innimellom rant fra nesen hennes. Tørket med mer kjærlighet enn jeg ante det gikk an å føle over neseblod.
Så kom øyeblikket jeg hadde gruet meg til. Jordmor kom inn og spurte om jeg var klar. Klar til å sende jenta mi avgårde til obduksjon. Kroppen skrek nei, men jeg hørte munnen gråtkvalt svare ja. Jeg tviholdt, så og kysset litt til før jeg motvillig la henne i bagen. Dette var virkelig den vanskelige delen. Å se jordmoren trille avgårde med henne rev hjertet mitt i fillebiter. Aldri har jeg følt meg mer tom og alene. Noe den fine jordmoren selvfølgelig skjønte. Hun var raskt tilbake hos meg, og med seg hadde hun en boks til å putte de små fysiske minnene vi har etter Megan i, samt luen og teppet hennes. Sånne ting som er godt å ha, selv om det der og da fikk tomheten til å virke enda større. Megan var borte, dette var det vi satt igjen med.
Og nå var vår tid på sykehuset over. Ikke at de kastet oss ut. Ikke på noen måte. Men siden Megan nå var fraktet til obduksjon, følte både mannen og jeg at tiden var inne til å dra. Vi fikk først en samtale med sosionom for å eventuelt finne ut hvilke rettigheter og muligheter til hjelp vi hadde i tiden fremover, noe som egentlig var rimelig bortkastet siden jeg selv hadde mer kontroll på dette enn henne. Så kom den fantastiske jordmoren tilbake sammen med den samme legen som jeg gikk til før og i starten av svangerskapet med minstemann. Dette ble en smule følelsesladet da selv legen, som vi alltid har sett på som veldig fagfokusert, viste en ytterst menneskelig side og brøt ut i gråt. Noe som varmet utrolig mye. Jeg kan gjenta det til det kjedsommelige, medfølelsen og omsorgen vi fikk på sykehuset var intet mindre enn enestående.
Så forlot vi rommet vårt. Mannen og jeg. Med tunge hjerter og for min del skrikende tom mage. Med en liten eske som inneholdt minnene av tre dager på sykehuset med vår høyt elskede datter. Da vi gikk mot bilen tenkte jeg at dette er de tyngste skrittene jeg noen gang har tatt. Føttene føltes som bly. Og tårene trillet da jeg i neste sekund innså at de skrittene jeg skulle ta noen dager senere ville bli enda tyngre. At livet aldri vil bli det samme igjen. Og at tre dager ikke er i nærheten av å gjøre opp for en livstid som ikke ble.
Det er over alt. Kommer ikke unna. Fra jeg sto opp i morges og slo på God morgen Norge og til annenhver nyhetsoppdatering på Facebook. Hjerter. Roser. Klissklass. Valentine’s, Valentine’s! Selv jentungen irriterte seg. Hva skal vi nå egentlig med dette? Det er bare en dag!
Hjerter meg her og hjerter meg der. Dette er mitt “oppgitt-tryne”.
Jeg kunne ikke annet enn å si meg enig. I år som i fjor ser jeg ikke helt poenget med dette klisset. Spesielt ikke i år kanskje. Det er ikke mye Valentin over akkurat denne dagen. Den ene dagen i året mannen må jobbe fra grytidlig morgen til sent, sent på kveld. Vi ser hverandre kanskje 10 minutter i dag, om han er hjemme før jeg legger meg vel og merke. Det blir dårlig med romantikk, roser og sjokolade av sånt.
Lang jobbdag for mannen betyr også at jeg må ut på det herlige føret for å levere og hente i barnehagen. Altså, jeg liker vårtemperaturer og snøsmelting. Men jeg liker ikke snø som har smeltet og frosset, smeltet og frosset over flere dager. Sånt fører ingenting godt med seg. Og det betyr også at broddene må på. Jeg hater brodder! De får meg til å føle meg gammel! Og jeg liker ikke å gå med pigger under føttene! Det er ubehagelig! Men så tror jeg at lårhalsbrudd muligens er hakket verre..
Vær så god brekk lårhalsen! Finfin måte å markere Valentinsdagen på!
I tillegg havner denne Valentinsdagen på en torsdag. Og hva betyr torsdag her i huset? Jo, vasketorsdag! Jeg hater vasketorsdag! I alle fall vaskedelen av den. Jeg blir rett og slett litt gretten av det. I dag gjør det meg til og med såpass gretten at jeg vurderer å ta en vaskefredag isteden denne uken. Bare fokusere på å jobbe, noe jeg egentlig heller ikke er så veldig gira på i dag. Egentlig burde jeg bare sette meg ned og synes synd på meg selv resten av denne dagen.
Sutre, sutre..
Nei, Valentine’s er oppskrytt. Dere andre der ute kan ha romantikken, blomstene og sjokoladen i fred. Nys av blomsterstøvet! Spis dere kvalme! Jeg er ikke bitter i det hele tatt!
Happy freaking Valentine’s Day!
Og til gubben som lot en lekk søppelpose stå i gangen hele natta. Tusen takk! Flott gave! You owe me!
Jeg gruet meg fælt til å reise hjemmefra og overlate ham alene med tre barn. Hvordan skulle det gå? Ville de i det hele tatt overleve? Nå har det gått 11 dager siden jeg dro fra dem, og ikke bare lever alle enda, de klarer seg tilsynelatende overraskende bra uten meg. Jeg ante ikke at jeg er gift med en superhelt, men sånn er det visst. OK, det blir kanskje mye pølse og pizza der hjemme, men det tar ikke livet av noen. Klesvask tror jeg ikke han har våget seg på enda. Og det er greit, for jeg er litt usikker på hvordan det vil gå. Men han står på der hjemme. Barna har hatt høstferie, og han plasserte alle i bilen og kjørte hele veien til Ålesund for at de skulle få den vante høstferien hos mormoren sin. Tenk det! Det er ikke alle menn som hadde reist så langt for å være sammen med svigermor mens kjerringa er vekke. Min mann gjorde det!
Vel hjemme har han stått på i huset. Vi begynte jo så smått med litt oppussing før jeg dro. Nå fortsetter han uten meg, selv om han er alene med de tre små (eller, to av dem begynner jo å bli ganske så store). Jeg vet rett og slett ikke hvordan det ser ut hjemme lenger, det blir en overraskelse når jeg kommer hjem. Men jeg stoler på at det blir bra! Flinke mannen min!
Jeg føler meg faktisk litt dum her jeg sitter langt unna, fordi jeg trodde at han ikke kunne være Mr. Mom. Men det kan han altså, på et eller annet vis! Han klarer seg mye bedre enn jeg ville ha gjort uten ham. Og jeg føler meg dum for alle gangene jeg har sagt at vi kanskje hadde hatt godt av litt tid borte fra hverandre. Dette er såvidt jeg kan huske det lengste vi har vært borte fra hverandre siden vi flyttet sammen i januar 2005. Snart 14 år der altså. Og jeg hater det! Jeg hater å være borte fra ham og barna. Jeg savner dem så det gjør vondt i hele kroppen. Jeg vil bare være hos dem, ha dem rundt meg. Og jeg hater at jeg ikke vet hvor mye lenger jeg må være borte fra dem. Her er mannen min også helt fantastisk, og pusher meg til å holde ut. Ber meg bli så lenge jeg trenger å være her. Og det er godt å føle seg trygg på at de klarer seg der hjemme, takket være ham. Men jeg gleder meg enormt til å være hos dem igjen, i alt bråk og kaos som hverdagen gjerne bringer. Og jeg vet at jeg aldri vil være så lenge borte fra supermannen min igjen!
Tusen takk, Supermann! Du er helten min akkurat nå! Jeg elsker deg!
I dag har det vært romantikk i alle nyhetskanaler. Kongeparet har vært gift i 50 år. Det er imponerende lenge når jeg tenker meg om. 50 år fortjener definitivt tittelen gullbryllup.
Foto: Heiko Junge/NTB Scanpix
Men dette er ikke bare en merkedag for vårt kjære kongepar. For da jeg i ørska kastet et blikk på mobilen min i morges og la merke til datoen, slo det meg. Det er jo på dagen 14 år siden min bedre (?) halvdel og jeg forandret status fra «kjærester i teorien» til «kjærester». Tenk at det nesten gikk meg hus forbi!
Foto: JCPenneys Portraits, Stonebriar Mall
Og sånne dager må jo markeres!
Kongeparet kjørte åpen kabriolet til og fra festgudstjeneste.
Foto: Andreas Fadum/Se og Hør
Vi, eller rettere sagt minsten og jeg, kjørte sparkesykkel til og fra barnehagen.
Foto: Fotokjerring
Kongen tok en liten hvil i kirken (sånne gudstjenester kan jo ofte ha en søvndyssende effekt).
Foto: Fotokjerring
Min kjære foretrakk sofaen.
Snikfoto: Fotokjerring
Dronningen fikk visstnok en gullbrosje i gave fra kongen sin.
Foto: Heiko Junge/NTB Scanpix
Min drømmeprins overrasket stort da han kom hjem med en nydelig blomsterbukett, symbolsk nok med 14 roser.
Foto: Fotokjerring
Og nå i kveld feirer kongeparet og seksti av deres nærmeste med festmiddag på slottet. Hva de serverer der vet jeg naturlig nok ikke. Men her i huset feiret vi med en festmiddag etter mannens hjerte/mage. Røde pølser!
Foto: En Fotokjerring som egentlig ikke er spesielt glad i pølser
Hurra for kjærligheten og lenge leve romantikken altså!
Var det en by jeg ikke trodde jeg kom til å like på denne roadtripen, så var det Las Vegas. Jeg har alltid tenkt at dette har vært en glorete og ufyselig by. Jeg kunne ikke ha tatt mer feil. Las Vegas tok meg nesten umiddelbart med storm, og jeg skjønte fort at en natt her ikke var nok. Vi skulle egentlig bare dure gjennom og se på lysene vi.. Det passet veldig fint at vi alle var slitne etter mye kjøring, så vi tok en ekstra natt og fikk en hel dags «ro» i Vegas. Og ro var det lett å finne i de omgivelsene vi booket oss inn på. Vi slo nemlig til med en suite på the Venetian. Herregud, for en plass!
Å bo i disse omgivelsene var helt fantastisk. Og ganske ubeskrivelig. Bare størrelsen på resortet. Vi trengte kart for å finne frem til rommet. I tillegg bodde vi lengst inne i en eventyrlig lang gang.
Lang tur fra heisen..
Hotellet hadde selvfølgelig et digert casino, som vi ikke benyttet oss av. OK, mannen brukte 6 dollar – og vant ingenting. Det hadde eget kjøpesenter. Og det var stort altså. Og toppen av kransekaken, det hadde sitt eget Venezia med kanaler, gondoler og full pakke. Jeg gikk nesten bare og måpte den første kvelden. Det var lett å føle seg som en million dollar på denne plassen. Så lett at mannen spanderte en times limotur på oss opp og ned the Strip. Høydaren for barna tror jeg.
Jeg var mest imponert over alle lysene og byggene langs veien. Det er så mektig!
Dag to i Las Vegas tok vi det ganske rolig. Det var godt å få sove litt lenge, og siden bare tusle litt rundt. Varmen begrenset utetiden litt på dagen, isteden lot vi ungene få bade litt.
På kvelden var det endelig levelig å gå ute, så vi gikk opp og så det kjente vannshowet foran the Bellagio. Et flott skue. Vi var også innom flere av de andre casino/resortene. Alle flotte og gjennomførte etter sitt tema. Men ingen slo the Venetian. Jeg hadde virkelig ikke lyst å dra derfra.
Før vi dro fra Las Vegas på fredagen, gjorde vi noe som mange kjente og ukjente mennesker har gjort før oss. En ide formet seg nemlig på veien oppover mot Las Vegas, og vi booket tid på det kjente A Little White Wedding Chapel for å fornye ekteskapsløftene vi ga hverandre 10 år og 357 dager tidligere.
Nok en sånn ting som jeg syntes var tacky og corny, men så likte jeg likevel ideen da mannen slengte den ut i luften. Så vi troppet opp med matchende t-skjorter og barna på slep. Ingen overdreven pynting med andre ord. Og selv om dette er en plass med «samlebåndbryllup», så ble det faktisk en utrolig fin og personlig opplevelse. Og det var visst en mening med det da det viste seg at han som sto for seremonien var fra Texas. Selvfølgelig var han det!
Dobbelt så gift som før.
Det ble den perfekte slutten på oppholdet vårt i denne fantastiske byen. Den store overraskelsen, den plassen jeg virkelig håper å komme tilbake til. Kanskje vi må fornye bryllupsløftene igjen etterhvert? Kan jo ikke risikere at de går ut på dato..
Nå har jeg skrevet bursdagsinnlegg til alle barna, så da må jo mannen i huset også få et på sin dag. Naturlig nok må det bli litt annerledes, for der jeg ved barnas bursdager har hatt en del fokus på fødslene deres, så har jeg selvfølgelig lite kjennskap til dette når det gjelder mannen. Ikke har jeg kjent ham hele livet hans heller, sånn som jeg har med barna (igjen, naturlig nok). Men jeg er veldig glad for at svigerforeldrene mine fikk og oppdro denne fine mannen!
Et av mine favorittøyeblikk med en ganske fin og muligens middelaldrende mann.
De siste 13 bursdagene har jeg vært en del av livet hans, og fått feire dem sammen med ham. Feiringer som egentlig er en historie for seg selv. For det var to ulike verdener som møttes da vi møtte hverandre. Jeg hadde bortimot sluttet å markere min bursdag, mens bursdager i familien hans fortsatt var og er en “big deal”. De skal feires. Praktisk nok så er det flere som har bursdag på samme tid, så man slår sammen flere og rullerer på hvem som står for feiringen. Faktisk er det bare jeg som har bursdag helt for meg selv, men siden jeg knapt markerer den er ikke det mye stress. Ellers er den eneste bursdagsfeiringen vi holder hvert eneste år gutta våre sin, og med 12 dagers mellomrom på bursdagene slår vi selvfølgelig dem sammen. Ellers feires mannens bursdag sammen med tanten som har bursdag samme dag, og Snuppa sin dag feires sammen med svigermor og hennes tvillingbror. Annethvert og tredje hvert år er det altså vi som steller i stand, ganske greit. For sånne bursdagsfeiringer har medført mye stress gjennom disse 13 årene. For meg altså. For da får jeg prestasjonsangst. Eller rettere sagt, jeg pleide å få det. Lenge. Jeg husker enda veldig godt en samtale rundt søndagsmiddagen hos svigerforeldrene mine, et par måneder inn i forholdet til mannen og meg. Dette var til alt overmål en av de første gangene jeg møtte familien hans, og av en eller annen grunn kom samtalen inn på bursdager. Og da svigermor nevnte at jeg måtte bake kake(r) som mannen kunne ha med seg på jobb den dagen han fylte 40, gikk jeg umiddelbart i panikkmodus. Jeg, som var verdens dårligste husmoremne, hvis eneste matlagingskunnskaper var Toro tomatsuppe og chilligryte med Heinz ketchup som basis. Skulle jeg bake til hele arbeidsplassen til mannen? Og arrangere familieselskap attpåtil? Vel og merke var mannen fortsatt bare 33, men dette virket helt uoverkommelig, selv om svigermor tilbød seg å hjelpe meg. Og så var det det faktum at vi snakket 6 1/2 år frem i tid et par måneder inn i forholdet da. Og at det til og med var helt naturlig. Jeg som pleide å være vinglete og usikker visste allerede da at den 40-årsdagen måtte jeg takle. Og joda, noen år senere sto jeg for koldtbord og kaker da vi feiret mannens 40.
Selvfølgelig ikke uten stress og prestasjonsangst. Vi er som nevnt fra to ulike verdener. Mannen er veldig avslappet til sånne feiringer. Jeg var alltid opptatt av å få til, prestere. Alt måtte være på stell. Muligens noe jeg har fra min egen mor. Det har ofte vært panikkrydding, panikkvasking og kaos ved kakebaking. Dagene før sånne feiringer har vært alt annet enn hyggelige. Det har vært unntakstilstand. Jeg har surret rundt meg selv, vill i blikket og med håret til alle kanter. Jeg har kommandert, kjeftet, grått og skreket. Det har nesten vært på randen til skilsmisse (nei, nå gidder jeg ikke mer altså!). Og når gjestene har ankommet har jeg vært totalt utslitt. Heldigvis lærer man langs veien, og nå, med en god del bursdager under beltet, går det langt roligere for seg. Selvfølgelig kan det fortsatt gå en kule varmt. Med en mann som er tidsoptimist og gjerne gjør sine oppgaver i siste øyeblikk, mens jeg selv er stikk motsatt, sier det seg selv at det kan bli litt irritasjon. Men vi har kommet langt. Nå er det faktisk hyggelig å arrangere bursdager. Jeg stresser ikke fullt så mye. Jeg er ikke fullt så manisk lenger. Nå kan jeg til og med kose meg litt med forberedelsene. Alt må faktisk ikke være helt perfekt. Huset må ikke skinne. Jeg gjør så godt jeg kan. Og en ting skal jeg ha, som sunnmøring sørger jeg i alle fall for at det blir nok kaker.
I morgen er det dags igjen. Vi skal feire mannen og tanten, som begge fyller år i dag. Det har gått noen år siden den store 40-årsdagen, feiringen er litt enklere, men selskap blir det. Noe som innebærer at selve bursdagen til mannen ikke blir den helt store affæren. Jeg har selvfølgelig kjøkkentjeneste, sunnmørske kakebord lager seg ikke selv. Mens bursdagsbarnet og tidsoptimisten sikkert må fly noen turer i butikken for å kjøpe ting jeg hadde glemt at jeg trengte, sånn mellom sport og bilprogram på TV. Forhåpentligvis er jeg ferdigbakt før kvelden kommer. For da skal vi benke oss foran skjermen sammen med barna og se MGP. Hu hei, for en feiring! Et tydelig tegn på at middelalderen har gjort sitt inntog (i alle fall hos mannen, jeg er fortsatt litt yngre og mye festligere..).
Neida, både mannen og jeg foretrekker en kveld hjemme fremfor party og hæla i taket. Jeg tror en relativt rolig dag etterfulgt av MGP-kveld passer ham perfekt. Bare slappe av. Han liker å slappe av.. Vi er sikkert litt kjedelige, men vi er det sammen. Det er lenge siden tiden da vi gikk ut og festet. Strengt tatt har vi gjort veldig lite av det. Vi var begge ganske ferdige med festing da vi møttes, og foretrakk roligere kvelder allerede da. Men vi drakk mer vin den gangen. I alle fall sammen.. Vi så flere filmer og vi slappet mer av. Så kom barna – ganske kjapt. Familielivet tok oss fort.
Noen kilo og en god del stormer siden..
Så, til deg mannen min.
Livet har forandret seg de siste 13-14 årene. Det er fullt av jobb og plikter, og lite tid til oss to. Bare oss. Likevel ville jeg ikke gjort noe annerledes. Alt falt liksom på plass da vi møttes. Selv om alt skjedde overraskende og overhode ikke etter planen. Og gjennom årene har vi vokst sammen, og blitt kjedelige og en en del kilo tyngre sammen. Vi har jobbet sammen og kjempet sammen. Vi har stått i stormer som har truet med å knekke oss, rive oss opp med rota. Men vi har lent oss til hverandre i vindkastene mens røttene våre har grodd sammen og holdt oss stående. Vi er et ganske bra team til tross for våre ulikheter. Som Yin og Yang. Og du er fortsatt min beste venn og den personen jeg trives aller best sammen med.
Nå skulle jeg sikkert skrevet mange pompøse ord om hvor fantastisk du er, og kanskje slengt med et kline-bilde eller to (men noe sånt bilde tror jeg uansett ikke eksisterer). Men det sies jo at om man må proklamere alt sånt i sosiale medier så har man det kanskje egentlig ikke så bra. Og det vil man jo ikke at folk skal tro. Jeg er uansett ikke så flink til sånne ting. Å si fine ting altså. Jeg burde kanskje skryte av deg litt oftere faktisk. Skryte mer og klage mindre. Jeg er ikke alltid så flink til å se hva du gjør for oss. Eller i alle fall ikke så flink til å anerkjenne det i en slitsom og travel hverdag. Da ser jeg heller alt som bør gjøres, og føler gjerne at jeg er den eneste som faktisk gjør noe med det. Og jeg forvandler meg til en irritert og sint kjeftekjerring. Det kan bli noen krangler – der jeg kanskje krangler mest. Innimellom (kanskje til og med ofte) er kritikken irrasjonell og ufortjent. Jeg vil verken krangle eller såre deg. Jeg er like full av feil som jeg innimellom beskylder deg for å være. Fullere kanskje. Men så sitter det ofte så innmari langt inne å innrømme feil også. Å si unnskyld. Det er det du som er flink til, og jeg har noe å lære. Da du fant meg, var det jeg som trakk det lengste strået. Innimellom tenker jeg fortsatt at jeg ikke fortjener deg.
Nå høres det egentlig ikke ut som vi har det så bra i det hele tatt, men det har vi altså. Vi lever bare ikke på en rosa sky. Livet består tross alt av flere hverdager enn festdager.
Jeg skulle så gjerne gitt deg alt du ønsker deg i dag. Til deg som ofrer så mye og gir så mye til oss. Som eldstemann så fint sa det da vi var på gavejakt: “Jeg vil kjøpe noe som viser hva pappa betyr for meg.” Jeg er dog noe usikker på hva betydningen bak et par sokker er..
Jeg vet likevel at du setter pris på det du får, og ikke minst tanken bak. Og jeg lover deg at kakene du ønsker deg blir bakt med mye kjærlighet. Jeg lover at jeg skal prøve å holde stressnivået til et minimum. Og jeg håper at du vet at jeg setter pris på hver eneste bursdag jeg vi kan stelle i stand for deg og barna, og at jeg med glede tar minst 13 år til med småstress og kakebaking. Jeg gleder meg til å feire deg! Akkurat deg! Min ganske fine, slitne, kjedelige, kjærlige, oppofrende, irriterende, trygge, stødige, tøffe, modige, flinke, tålmodige og snille mann! Mitt favorittmenneske. Min andre og ofte bedre halvdel. Jeg viser det kanskje ikke alltid, men innerst inne så digger jeg deg!
Sammen med deg kan selv grå og regnfulle dager bli både fine og morsomme.
