Klippen

Vi møttes for 15 år siden. Noen få måneder senere bodde vi sammen. Et år senere var vi forlovet. Halvannet år senere ble vi foreldre for første gang. Tre år senere giftet vi oss samtidig som vi døpte barn nummer to.

Det ser idyllisk ut, men bak kulissene skjulte det seg en gutt på 1 1/2 år og en jente på knappe to måneder. Puppene mine var fulle av melk og trengte pumping. Og bryllupet var i stor grad planlagt og arrangert av mannen mens jeg gikk gravid og i barselbobla. Det var lite hvetebrødsdager og mange hverdager. Tidlig på høsten reiste vi dog på bryllupsreise – med to smårollinger på slep. 12 år senere har vi fortsatt en bryllupsreise på egenhånd til gode. Kanskje når minsten blir 18?

I dag har det altså gått 12 år siden dette bildet ble tatt. Og som dere forstår, de første årene våre sammen gikk det fort i svingene. Høydepunktene sto i kø. Svangerskap, fødsler, forlovelse og bryllup. Så kom hverdagene. Mange, mange hverdager. Mange gode, og etterhvert mange dårlige. Vi har fått mange utfordringer på veien, vi to. Ikke minst da vi ønsket oss tredjemann. Det ble fryktelig tøffe år. Jeg trenger neppe å utdype mer, det er allerede behørig dokumentert. Jeg skjønner hvorfor mange ekteskap ikke overlever sånne utfordringer. Vi er ulike, og vi reagerer like ulikt på både motgang og medgang. Sånt kan fort skape gnisninger.

Men en ting er ikke å komme utenom. Oppi alle de tøffe tidene vi har vært gjennom, har han alltid vært min klippe. Stått fjellstøtt ved min side gjennom hvert tap. Vært den sterke når jeg har vært svak. Løftet meg opp når jeg har vært lenger nede enn jeg trodde var mulig. Ikke minst den siste måneden. Jeg hadde ikke klart meg gjennom denne tiden uten ham. Jeg har muligens aldri trengt ham mer. Og han har vært der. Hele tiden. Tatt mye av ansvaret på sine skuldre. Det meste kanskje. Ordnet det praktiske etter at vi mistet Megan. Tatt seg av barna. Tatt seg av meg. Samtidig som han selv også sørger, bare på en annen måte enn meg. Han mistet også en datter for en måned siden. Selvfølgelig påvirker det også ham. Likevel har han altså stått fjellstøtt, denne klippen min. Og han aner ikke hvor viktig det har vært for meg. Aner ikke hvor stor forskjell det faktisk har gjort. Uten styrken hans, hadde jeg sannsynligvis gått helt under og druknet.

Jeg er ikke flink verken til å si eller vise hvor viktig han er for meg og oss i hverdagen. Og jeg vet rett og slett ikke om jeg fortjener ham. Han fortjener nok mye bedre enn meg. Og jeg vet ikke lenger hva som venter rundt neste sving. Eller, det har jeg egentlig aldri gjort. Det vil nok fortsatt være flere hverdager enn festdager. For sånn er jo livet. Og vi skal nok fortsatt få flere slag i trynet. Vi skal nok gjennom flere stormer, men forhåpentligvis også mange solskinnsdager. Men jeg vet at med ham ved min side er jeg trygg. Og det er en ganske fin følelse å ha.

Gratulerer med å ha overlevd, eller kanskje heller holdt ut, i 12 år! Når jeg tenker meg om, så er faktisk takk mer passende enn gratulerer. Jeg håper vi klarer å stå relativt støtt også i fremtidige stormer og at vi har mange, gode år foran oss! Selv om det ikke alltid virker sånn, så elsker jeg deg og kan ikke se for meg et liv uten deg!

Dessuten orker jeg ikke å begynne helt på nytt med noen andre.. 😉

 

En livstid på tre dager

Hvordan skviser man en livstid av kjærlighet, kyss og bilder inn i tre små dager? Denne pinsen lærte jeg at det rett og slett er umulig.

Etter at Megan kom stille til verden pinseaften, fikk vi som tidligere nevnt et rom som sto disponibelt for oss 24 timer i døgnet på OBS-posten til Ullevål. Her kunne vi komme og gå som vi ville, når som helst på døgnet. Og her fikk vi også ha Megan hos oss så mye vi ønsket. Det var kanskje flaks at hun ble født akkurat i pinsen, dermed fikk vi helt frem til tirsdag før hun måtte til obduksjon. Disse dagene var surrealistiske og vonde, men samtidig gull verdt. Og omsorgen vi fikk på sykehuset var helt enestående.

Noen timer etter fødselen på lørdag, dro vi hjem for å være sammen med barna og sove i vår egen seng. Søndag formiddag dro vi tilbake til sykehuset, mannen og jeg. Her fikk vi gode samtaler med jordmor og prest, og vi fikk være sammen med Megan. Det var ikke så mye hun lå i den lille, dog alt for store, sengen sin. Mesteparten av tiden var hun trygt plassert i armene mine. Hun hadde fått på seg en søt prematur-lue som var alt for stor for det lille hodet hennes, og rundt seg hadde hun fått et hjemmestrikket, rosa teppe.

Hun var så fin og fredelig. Det var nå vi oppdaget hvor lik hun var minstemann (og pappaen sin). Jeg kunne ikke se meg mett på henne. I timesvis satt jeg og så, som for å memorere hver detalj av henne. Øynene, som vi aldri fikk se åpne. Nesen. Den søte, lille munnen. De lyse dunene på hodet. Øyenbrynene. Et eller annet instinkt tok over, og jeg snuste og kysset på henne hele tiden. Som for å skvise inn en hel livstid av kjærlighet på den korte tiden vi fikk med henne.

Også denne kvelden dro vi hjem for å være sammen med barna og sove. Mandag dro vi nok en gang til Ullevål, denne ganger med to gutter i baksetet som gjerne ville se lillesøsteren sin. Storesøster var mer usikker på om hun klarte det, så hun ble hjemme. Gutta taklet møtet kjempefint. De brukte lang tid på å se og stryke på. Det var liksom helt naturlig, samtidig som det var så fryktelig feil. Det var ikke sånn dette første møtet skulle være. Megan skulle lagt der fullvokst og levende. Det skulle vært glede i rommet, ikke sorg.

Siden dette var den siste dagen og natten før hun skulle til obduksjon, bestemte jeg meg for å bli på sykehuset hos henne over natta. Så da kvelden kom var det hun og jeg, for første og siste gang. Jeg satt pal i stolen jeg allerede hadde tilbragt så mange timer i. Holdt, vugget, snakket, så og kysset. Storesøster FaceTimet oss og ville gjerne se lillesøster likevel. Og det fikk hun, først gjennom mobilen denne kvelden, og siden på begravelsesdagen. Det gledet meg enormt at hun skiftet mening. Jeg tror det var godt for henne. Og jeg tror det var greit at vi ikke pushet, at hun fikk avgjøre selv.

Tilbake til kvelden på sykehuset. Den eneste virkelige mor/datter-tiden jeg fikk med Megan min. Tøft, men fint. Jeg hadde en fantastisk jordmor som tok seg tid til å snakke med meg. Til å beundre den fine datteren vår sammen med meg. Jeg følte meg nesten som en stolt, nybakt mor der jeg satt. Om det bare ikke var for sorgen..

Denne kvelden fikk jeg være med og stelle Megan sammen med jordmor. Og selv om jeg helst hadde lyst å sitte med henne i armene hele natten, seiret fornuften etterhvert. Jordmor hadde puttet en kjølebag oppi sengen hennes, og der fikk Megan hvile sammen med smykket som inneholder litt av asken til morfaren hennes, tett inntil sengen min. Den eneste natten vi fikk sammen, hun og jeg. Å si at jeg sov mye, vil være å overdrive. Jeg våknet stadig i den ukomfortable sykesengen og tittet bort på bagen ved siden av meg. Det var så inderlig feil.

Jeg sto opp grytidlig og satte meg nok en gang i stolen med Megan i armene mine, vel vitende om at dette var våre aller siste timer sammen. Jeg turte knapt å blunke i frykt for å miste et eneste sekund. Vi skulle hatt en livstid sammen, hun og jeg. Jeg skulle være ved hennes side gjennom hele oppveksten. Oppleve alle førster med henne, første latter, første skritt, første jul, første bursdag, første tann, første barnehagedag, første skoledag, første alt. Jeg skulle trøste, tørke tårer, tørke nese, skifte bleie, tørke rumpe. Isteden var den eneste omsorgen jeg noen gang fikk gitt henne å tørke blod som innimellom rant fra nesen hennes. Tørket med mer kjærlighet enn jeg ante det gikk an å føle over neseblod.

Så kom øyeblikket jeg hadde gruet meg til. Jordmor kom inn og spurte om jeg var klar. Klar til å sende jenta mi avgårde til obduksjon. Kroppen skrek nei, men jeg hørte munnen gråtkvalt svare ja. Jeg tviholdt, så og kysset litt til før jeg motvillig la henne i bagen. Dette var virkelig den vanskelige delen. Å se jordmoren trille avgårde med henne rev hjertet mitt i fillebiter. Aldri har jeg følt meg mer tom og alene. Noe den fine jordmoren selvfølgelig skjønte. Hun var raskt tilbake hos meg, og med seg hadde hun en boks til å putte de små fysiske minnene vi har etter Megan i, samt luen og teppet hennes. Sånne ting som er godt å ha, selv om det der og da fikk tomheten til å virke enda større. Megan var borte, dette var det vi satt igjen med.

Og nå var vår tid på sykehuset over. Ikke at de kastet oss ut. Ikke på noen måte. Men siden Megan nå var fraktet til obduksjon, følte både mannen og jeg at tiden var inne til å dra. Vi fikk først en samtale med sosionom for å eventuelt finne ut hvilke rettigheter og muligheter til hjelp vi hadde i tiden fremover, noe som egentlig var rimelig bortkastet siden jeg selv hadde mer kontroll på dette enn henne. Så kom den fantastiske jordmoren tilbake sammen med den samme legen som jeg gikk til før og i starten av svangerskapet med minstemann. Dette ble en smule følelsesladet da selv legen, som vi alltid har sett på som veldig fagfokusert, viste en ytterst menneskelig side og brøt ut i gråt. Noe som varmet utrolig mye. Jeg kan gjenta det til det kjedsommelige, medfølelsen og omsorgen vi fikk på sykehuset var intet mindre enn enestående.

Så forlot vi rommet vårt. Mannen og jeg. Med tunge hjerter og for min del skrikende tom mage. Med en liten eske som inneholdt minnene av tre dager på sykehuset med vår høyt elskede datter. Da vi gikk mot bilen tenkte jeg at dette er de tyngste skrittene jeg noen gang har tatt. Føttene føltes som bly. Og tårene trillet da jeg i neste sekund innså at de skrittene jeg skulle ta noen dager senere ville bli enda tyngre. At livet aldri vil bli det samme igjen. Og at tre dager ikke er i nærheten av å gjøre opp for en livstid som ikke ble.

Bitter Valentine

Det er over alt. Kommer ikke unna. Fra jeg sto opp i morges og slo på God morgen Norge og til annenhver nyhetsoppdatering på Facebook. Hjerter. Roser. Klissklass. Valentine’s, Valentine’s! Selv jentungen irriterte seg. Hva skal vi nå egentlig med dette? Det er bare en dag!

Hjerter meg her og hjerter meg der. Dette er mitt “oppgitt-tryne”.

Jeg kunne ikke annet enn å si meg enig. I år som i fjor ser jeg ikke helt poenget med dette klisset. Spesielt ikke i år kanskje. Det er ikke mye Valentin over akkurat denne dagen. Den ene dagen i året mannen må jobbe fra grytidlig morgen til sent, sent på kveld. Vi ser hverandre kanskje 10 minutter i dag, om han er hjemme før jeg legger meg vel og merke. Det blir dårlig med romantikk, roser og sjokolade av sånt.

Lang jobbdag for mannen betyr også at jeg må ut på det herlige føret for å levere og hente i barnehagen. Altså, jeg liker vårtemperaturer og snøsmelting. Men jeg liker ikke snø som har smeltet og frosset, smeltet og frosset over flere dager. Sånt fører ingenting godt med seg. Og det betyr også at broddene må på. Jeg hater brodder! De får meg til å føle meg gammel! Og jeg liker ikke å gå med pigger under føttene! Det er ubehagelig! Men så tror jeg at lårhalsbrudd muligens er hakket verre..

Vær så god brekk lårhalsen! Finfin måte å markere Valentinsdagen på!

I tillegg havner denne Valentinsdagen på en torsdag. Og hva betyr torsdag her i huset? Jo, vasketorsdag! Jeg hater vasketorsdag! I alle fall vaskedelen av den. Jeg blir rett og slett litt gretten av det. I dag gjør det meg til og med såpass gretten at jeg vurderer å ta en vaskefredag isteden denne uken. Bare fokusere på å jobbe, noe jeg egentlig heller ikke er så veldig gira på i dag. Egentlig burde jeg bare sette meg ned og synes synd på meg selv resten av denne dagen.

Sutre, sutre..

Nei, Valentine’s er oppskrytt. Dere andre der ute kan ha romantikken, blomstene og sjokoladen i fred. Nys av blomsterstøvet! Spis dere kvalme! Jeg er ikke bitter i det hele tatt!

Happy freaking Valentine’s Day!

Og til gubben som lot en lekk søppelpose stå i gangen hele natta. Tusen takk! Flott gave! You owe me!

Men jeg er bittelitt glad i deg likevel..

 

Follow my blog with Bloglovin

Min supermann

Det finnes en ukjent helt i denne tunge tiden. En som fortjener all heder og ære han kan få. En superhelt. Min supermann!

Han her!

Jeg gruet meg fælt til å reise hjemmefra og overlate ham alene med tre barn. Hvordan skulle det gå? Ville de i det hele tatt overleve? Nå har det gått 11 dager siden jeg dro fra dem, og ikke bare lever alle enda, de klarer seg tilsynelatende overraskende bra uten meg. Jeg ante ikke at jeg er gift med en superhelt, men sånn er det visst. OK, det blir kanskje mye pølse og pizza der hjemme, men det tar ikke livet av noen. Klesvask tror jeg ikke han har våget seg på enda. Og det er greit, for jeg er litt usikker på hvordan det vil gå. Men han står på der hjemme. Barna har hatt høstferie, og han plasserte alle i bilen og kjørte hele veien til Ålesund for at de skulle få den vante høstferien hos mormoren sin. Tenk det! Det er ikke alle menn som hadde reist så langt for å være sammen med svigermor mens kjerringa er vekke. Min mann gjorde det!

Vel hjemme har han stått på i huset. Vi begynte jo så smått med litt oppussing før jeg dro. Nå fortsetter han uten meg, selv om han er alene med de tre små (eller, to av dem begynner jo å bli ganske så store). Jeg vet rett og slett ikke hvordan det ser ut hjemme lenger, det blir en overraskelse når jeg kommer hjem. Men jeg stoler på at det blir bra! Flinke mannen min!

Jeg føler meg faktisk litt dum her jeg sitter langt unna, fordi jeg trodde at han ikke kunne være Mr. Mom. Men det kan han altså, på et eller annet vis! Han klarer seg mye bedre enn jeg ville ha gjort uten ham. Og jeg føler meg dum for alle gangene jeg har sagt at vi kanskje hadde hatt godt av litt tid borte fra hverandre. Dette er såvidt jeg kan huske det lengste vi har vært borte fra hverandre siden vi flyttet sammen i januar 2005. Snart 14 år der altså. Og jeg hater det! Jeg hater å være borte fra ham og barna. Jeg savner dem så det gjør vondt i hele kroppen. Jeg vil bare være hos dem, ha dem rundt meg. Og jeg hater at jeg ikke vet hvor mye lenger jeg må være borte fra dem. Her er mannen min også helt fantastisk, og pusher meg til å holde ut. Ber meg bli så lenge jeg trenger å være her. Og det er godt å føle seg trygg på at de klarer seg der hjemme, takket være ham. Men jeg gleder meg enormt til å være hos dem igjen, i alt bråk og kaos som hverdagen gjerne bringer. Og jeg vet at jeg aldri vil være så lenge borte fra supermannen min igjen!

Tusen takk, Supermann! Du er helten min akkurat nå! Jeg elsker deg!

#familie #ekteskap #supermann #heltenmin #minmannkan #savn #kjærlighet

Hurra for kjærligheten!

I dag har det vært romantikk i alle nyhetskanaler. Kongeparet har vært gift i 50 år. Det er imponerende lenge når jeg tenker meg om. 50 år fortjener definitivt tittelen gullbryllup.

Foto: Heiko Junge/NTB Scanpix

Men dette er ikke bare en merkedag for vårt kjære kongepar. For da jeg i ørska kastet et blikk på mobilen min i morges og la merke til datoen, slo det meg. Det er jo på dagen 14 år siden min bedre (?) halvdel og jeg forandret status fra «kjærester i teorien» til «kjærester». Tenk at det nesten gikk meg hus forbi!

Foto: JCPenneys Portraits, Stonebriar Mall

Og sånne dager må jo markeres!

Kongeparet kjørte åpen kabriolet til og fra festgudstjeneste.

Foto: Andreas Fadum/Se og Hør

Vi, eller rettere sagt minsten og jeg, kjørte sparkesykkel til og fra barnehagen.

Foto: Fotokjerring 

Kongen tok en liten hvil i kirken (sånne gudstjenester kan jo ofte ha en søvndyssende effekt).

Foto: Fotokjerring

Min kjære foretrakk sofaen.

Snikfoto: Fotokjerring

Dronningen fikk visstnok en gullbrosje i gave fra kongen sin.

Foto: Heiko Junge/NTB Scanpix 

Min drømmeprins overrasket stort da han kom hjem med en nydelig blomsterbukett, symbolsk nok med 14 roser.

Foto: Fotokjerring 

Og nå i kveld feirer kongeparet og seksti av deres nærmeste med festmiddag på slottet. Hva de serverer der vet jeg naturlig nok ikke. Men her i huset feiret vi med en festmiddag etter mannens hjerte/mage. Røde pølser!

Foto: En Fotokjerring som egentlig ikke er spesielt glad i pølser

Hurra for kjærligheten og lenge leve romantikken altså!

#samesamebutdifferent #merkedag #kjærlighet #hverdagsromantikk

Romantikk i fabelaktige Las Vegas

Var det en by jeg ikke trodde jeg kom til å like på denne roadtripen, så var det Las Vegas. Jeg har alltid tenkt at dette har vært en glorete og ufyselig by. Jeg kunne ikke ha tatt mer feil. Las Vegas tok meg nesten umiddelbart med storm, og jeg skjønte fort at en natt her ikke var nok. Vi skulle egentlig bare dure gjennom og se på lysene vi.. Det passet veldig fint at vi alle var slitne etter mye kjøring, så vi tok en ekstra natt og fikk en hel dags «ro» i Vegas. Og ro var det lett å finne i de omgivelsene vi booket oss inn på. Vi slo nemlig til med en suite på the Venetian. Herregud, for en plass!

Å bo i disse omgivelsene var helt fantastisk. Og ganske ubeskrivelig. Bare størrelsen på resortet. Vi trengte kart for å finne frem til rommet. I tillegg bodde vi lengst inne i en eventyrlig lang gang.

Lang tur fra heisen..

Hotellet hadde selvfølgelig et digert casino, som vi ikke benyttet oss av. OK, mannen brukte 6 dollar – og vant ingenting. Det hadde eget kjøpesenter. Og det var stort altså. Og toppen av kransekaken, det hadde sitt eget Venezia med kanaler, gondoler og full pakke. Jeg gikk nesten bare og måpte den første kvelden. Det var lett å føle seg som en million dollar på denne plassen. Så lett at mannen spanderte en times limotur på oss opp og ned the Strip. Høydaren for barna tror jeg.

Jeg var mest imponert over alle lysene og byggene langs veien. Det er så mektig!

Dag to i Las Vegas tok vi det ganske rolig. Det var godt å få sove litt lenge, og siden bare tusle litt rundt. Varmen begrenset utetiden litt på dagen, isteden lot vi ungene få bade litt.

På kvelden var det endelig levelig å gå ute, så vi gikk opp og så det kjente vannshowet foran the Bellagio. Et flott skue. Vi var også innom flere av de andre casino/resortene. Alle flotte og gjennomførte etter sitt tema. Men ingen slo the Venetian. Jeg hadde virkelig ikke lyst å dra derfra.

Før vi dro fra Las Vegas på fredagen, gjorde vi noe som mange kjente og ukjente mennesker har gjort før oss. En ide formet seg nemlig på veien oppover mot Las Vegas, og vi booket tid på det kjente A Little White Wedding Chapel for å fornye ekteskapsløftene vi ga hverandre 10 år og 357 dager tidligere.

Nok en sånn ting som jeg syntes var tacky og corny, men så likte jeg likevel ideen da mannen slengte den ut i luften. Så vi troppet opp med matchende t-skjorter og barna på slep. Ingen overdreven pynting med andre ord. Og selv om dette er en plass med «samlebåndbryllup», så ble det faktisk en utrolig fin og personlig opplevelse. Og det var visst en mening med det da det viste seg at han som sto for seremonien var fra Texas. Selvfølgelig var han det!

Dobbelt så gift som før.

Det ble den perfekte slutten på oppholdet vårt i denne fantastiske byen. Den store overraskelsen, den plassen jeg virkelig håper å komme tilbake til. Kanskje vi må fornye bryllupsløftene igjen etterhvert? Kan jo ikke risikere at de går ut på dato..

#sommer #ferie #sommerferie #roadtrip #usa #nevada #lasvegas #kaosfamilien #reiseblogg

Middelaldrende menn og prestasjonsangst

Nå har jeg skrevet bursdagsinnlegg til alle barna, så da må jo mannen i huset også få et på sin dag. Naturlig nok må det bli litt annerledes, for der jeg ved barnas bursdager har hatt en del fokus på fødslene deres, så har jeg selvfølgelig lite kjennskap til dette når det gjelder mannen. Ikke har jeg kjent ham hele livet hans heller, sånn som jeg har med barna (igjen, naturlig nok). Men jeg er veldig glad for at svigerforeldrene mine fikk og oppdro denne fine mannen!

Et av mine favorittøyeblikk med en ganske fin og muligens middelaldrende mann.

De siste 13 bursdagene har jeg vært en del av livet hans, og fått feire dem sammen med ham. Feiringer som egentlig er en historie for seg selv. For det var to ulike verdener som møttes da vi møtte hverandre. Jeg hadde bortimot sluttet å markere min bursdag, mens bursdager i familien hans fortsatt var og er en “big deal”. De skal feires. Praktisk nok så er det flere som har bursdag på samme tid, så man slår sammen flere og rullerer på hvem som står for feiringen. Faktisk er det bare jeg som har bursdag helt for meg selv, men siden jeg knapt markerer den er ikke det mye stress. Ellers er den eneste bursdagsfeiringen vi holder hvert eneste år gutta våre sin, og med 12 dagers mellomrom på bursdagene slår vi selvfølgelig dem sammen. Ellers feires mannens bursdag sammen med tanten som har bursdag samme dag, og Snuppa sin dag feires sammen med svigermor og hennes tvillingbror. Annethvert og tredje hvert år er det altså vi som steller i stand, ganske greit. For sånne bursdagsfeiringer har medført mye stress gjennom disse 13 årene. For meg altså. For da får jeg prestasjonsangst. Eller rettere sagt, jeg pleide å få det. Lenge. Jeg husker enda veldig godt en samtale rundt søndagsmiddagen hos svigerforeldrene mine, et par måneder inn i forholdet til mannen og meg. Dette var til alt overmål en av de første gangene jeg møtte familien hans, og av en eller annen grunn kom samtalen inn på bursdager. Og da svigermor nevnte at jeg måtte bake kake(r) som mannen kunne ha med seg på jobb den dagen han fylte 40, gikk jeg umiddelbart i panikkmodus. Jeg, som var verdens dårligste husmoremne, hvis eneste matlagingskunnskaper var Toro tomatsuppe og chilligryte med Heinz ketchup som basis. Skulle jeg bake til hele arbeidsplassen til mannen? Og arrangere familieselskap attpåtil? Vel og merke var mannen fortsatt bare 33, men dette virket helt uoverkommelig, selv om svigermor tilbød seg å hjelpe meg. Og så var det det faktum at vi snakket 6 1/2 år frem i tid et par måneder inn i forholdet da. Og at det til og med var helt naturlig. Jeg som pleide å være vinglete og usikker visste allerede da at den 40-årsdagen måtte jeg takle. Og joda, noen år senere sto jeg for koldtbord og kaker da vi feiret mannens 40.

Selvfølgelig ikke uten stress og prestasjonsangst. Vi er som nevnt fra to ulike verdener. Mannen er veldig avslappet til sånne feiringer. Jeg var alltid opptatt av å få til, prestere. Alt måtte være på stell. Muligens noe jeg har fra min egen mor. Det har ofte vært panikkrydding, panikkvasking og kaos ved kakebaking. Dagene før sånne feiringer har vært alt annet enn hyggelige. Det har vært unntakstilstand. Jeg har surret rundt meg selv, vill i blikket og med håret til alle kanter. Jeg har kommandert, kjeftet, grått og skreket. Det har nesten vært på randen til skilsmisse (nei, nå gidder jeg ikke mer altså!). Og når gjestene har ankommet har jeg vært totalt utslitt. Heldigvis lærer man langs veien, og nå, med en god del bursdager under beltet, går det langt roligere for seg. Selvfølgelig kan det fortsatt gå en kule varmt. Med en mann som er tidsoptimist og gjerne gjør sine oppgaver i siste øyeblikk, mens jeg selv er stikk motsatt, sier det seg selv at det kan bli litt irritasjon. Men vi har kommet langt. Nå er det faktisk hyggelig å arrangere bursdager. Jeg stresser ikke fullt så mye. Jeg er ikke fullt så manisk lenger. Nå kan jeg til og med kose meg litt med forberedelsene. Alt må faktisk ikke være helt perfekt. Huset må ikke skinne. Jeg gjør så godt jeg kan. Og en ting skal jeg ha, som sunnmøring sørger jeg i alle fall for at det blir nok kaker.

I morgen er det dags igjen. Vi skal feire mannen og tanten, som begge fyller år i dag. Det har gått noen år siden den store 40-årsdagen, feiringen er litt enklere, men selskap blir det. Noe som innebærer at selve bursdagen til mannen ikke blir den helt store affæren. Jeg har selvfølgelig kjøkkentjeneste, sunnmørske kakebord lager seg ikke selv. Mens bursdagsbarnet og tidsoptimisten sikkert må fly noen turer i butikken for å kjøpe ting jeg hadde glemt at jeg trengte, sånn mellom sport og bilprogram på TV. Forhåpentligvis er jeg ferdigbakt før kvelden kommer. For da skal vi benke oss foran skjermen sammen med barna og se MGP. Hu hei, for en feiring! Et tydelig tegn på at middelalderen har gjort sitt inntog (i alle fall hos mannen, jeg er fortsatt litt yngre og mye festligere..).

Neida, både mannen og jeg foretrekker en kveld hjemme fremfor party og hæla i taket. Jeg tror en relativt rolig dag etterfulgt av MGP-kveld passer ham perfekt. Bare slappe av. Han liker å slappe av.. Vi er sikkert litt kjedelige, men vi er det sammen. Det er lenge siden tiden da vi gikk ut og festet. Strengt tatt har vi gjort veldig lite av det. Vi var begge ganske ferdige med festing da vi møttes, og foretrakk roligere kvelder allerede da. Men vi drakk mer vin den gangen. I alle fall sammen.. Vi så flere filmer og vi slappet mer av. Så kom barna – ganske kjapt. Familielivet tok oss fort.

Noen kilo og en god del stormer siden..

Så, til deg mannen min.

Livet har forandret seg de siste 13-14 årene. Det er fullt av jobb og plikter, og lite tid til oss to. Bare oss. Likevel ville jeg ikke gjort noe annerledes. Alt falt liksom på plass da vi møttes. Selv om alt skjedde overraskende og overhode ikke etter planen. Og gjennom årene har vi vokst sammen, og blitt kjedelige og en en del kilo tyngre sammen. Vi har jobbet sammen og kjempet sammen. Vi har stått i stormer som har truet med å knekke oss, rive oss opp med rota. Men vi har lent oss til hverandre i vindkastene mens røttene våre har grodd sammen og holdt oss stående. Vi er et ganske bra team til tross for våre ulikheter. Som Yin og Yang. Og du er fortsatt min beste venn og den personen jeg trives aller best sammen med.

Nå skulle jeg sikkert skrevet mange pompøse ord om hvor fantastisk du er, og kanskje slengt med et kline-bilde eller to (men noe sånt bilde tror jeg uansett ikke eksisterer). Men det sies jo at om man må proklamere alt sånt i sosiale medier så har man det kanskje egentlig ikke så bra. Og det vil man jo ikke at folk skal tro. Jeg er uansett ikke så flink til sånne ting. Å si fine ting altså. Jeg burde kanskje skryte av deg litt oftere faktisk. Skryte mer og klage mindre. Jeg er ikke alltid så flink til å se hva du gjør for oss. Eller i alle fall ikke så flink til å anerkjenne det i en slitsom og travel hverdag. Da ser jeg heller alt som bør gjøres, og føler gjerne at jeg er den eneste som faktisk gjør noe med det. Og jeg forvandler meg til en irritert og sint kjeftekjerring. Det kan bli noen krangler – der jeg kanskje krangler mest. Innimellom (kanskje til og med ofte) er kritikken irrasjonell og ufortjent. Jeg vil verken krangle eller såre deg. Jeg er like full av feil som jeg innimellom beskylder deg for å være. Fullere kanskje. Men så sitter det ofte så innmari langt inne å innrømme feil også. Å si unnskyld. Det er det du som er flink til, og jeg har noe å lære. Da du fant meg, var det jeg som trakk det lengste strået. Innimellom tenker jeg fortsatt at jeg ikke fortjener deg.

Nå høres det egentlig ikke ut som vi har det så bra i det hele tatt, men det har vi altså. Vi lever bare ikke på en rosa sky. Livet består tross alt av flere hverdager enn festdager.

Jeg skulle så gjerne gitt deg alt du ønsker deg i dag. Til deg som ofrer så mye og gir så mye til oss. Som eldstemann så fint sa det da vi var på gavejakt: “Jeg vil kjøpe noe som viser hva pappa betyr for meg.” Jeg er dog noe usikker på hva betydningen bak et par sokker er..

Jeg vet likevel at du setter pris på det du får, og ikke minst tanken bak. Og jeg lover deg at kakene du ønsker deg blir bakt med mye kjærlighet. Jeg lover at jeg skal prøve å holde stressnivået til et minimum. Og jeg håper at du vet at jeg setter pris på hver eneste bursdag jeg vi kan stelle i stand for deg og barna, og at jeg med glede tar minst 13 år til med småstress og kakebaking. Jeg gleder meg til å feire deg! Akkurat deg! Min ganske fine, slitne, kjedelige, kjærlige, oppofrende, irriterende, trygge, stødige, tøffe, modige, flinke, tålmodige og snille mann! Mitt favorittmenneske. Min andre og ofte bedre halvdel. Jeg viser det kanskje ikke alltid, men innerst inne så digger jeg deg!

Sammen med deg kan selv grå og regnfulle dager bli både fine og morsomme.

 

#bursdag #familie #prestasjonsangst #mannenmin

Akkurat da jeg trodde romantikken var død..

..så kommer mannen hjem med denne.

Oh Lord! Værsågod bli blind!

Ingenting skriker romantikk mer enn en Dallas Cowboys treningstights – fra Kina! Dette slår da all verdens sjokolade, blomster og diamanter ned i støvlene. Spesielt med tanke på hvor mye jeg trener.. (nada). Dette trengte jeg! Mulig det var et hint. Eller kanskje vil han bare se meg i tights.

Neida. Jeg har lenge sagt at jeg vil begynne å trene igjen. Det er bare det at den sofaen vår alltid står der og byr seg frem. Og svak som jeg er klarer jeg jo ikke å si nei. Så da blir det gjerne oss to isteden. Ofte med mannen i motsatt ende. Kvalitetstid med to på en gang trumfer liksom den treninga.

Mannen min altså, som kommer med kaktus istedenfor roser og nå altså denne tightsen. Jeg nevnte vel i går at vi ikke er så romantiske av oss? Men han legger jo litt tanke bak det da. Jeg er jo glad i Texas og Dallas. Jeg skulle likevel gjerne likt å vite hva som foregikk i hodet hans da han dumpet over denne tightsen.

En hyggelig overraskelse dagen før den store kjærlighetsdagen var det i alle fall. Og siden den faktisk var ganske god å ha på funket den fint på sofaen også. Kveldens antrekk i boks der altså!

Ha en fin Valentinsdag der ute, med eller uten markering!

Og du, – er du singel eller føler deg ensom og synes det er litt kjipt i dag? Kjøp deg en bukett friske blomster og litt sjokolade, ta deg et lite glass vin og se favorittfilmen eller favorittserien på TV. Eller ta deg en tur ut med gode venner. Valentinsdagen må ikke på død og liv være kliss klass. Her kommer den til å bestå av å tråle kjøpesenter etter karnevalskostyme samtidig som man desperat prøver å holde en overtrøtt gutt våken. Det kommer til å bli grining og svetting med påfølgende sofakollaps når kaoset endelig roer seg, sannsynligvis med gjengen fra Tangerudbakken på skjermen. Og treningstights! Jeg gleder meg..

#valentinsdag #kjærlighet #romantikk #antiromantikk

Gamle, bitre kjerringer og Valentines

Butikkene bugner av hjerter, sjokolader og blomster. Forventningene stiger i de tusen hjem mens det her og der reklameres det for den store dagen. 14. februar. Selveste Valentine’s Day. Eller Valentinsdagen på godt norsk. En markering som er relativt ny i norsk skala, men som går langt tilbake i mange andre land. Og med risiko for å høres ut som en bitter, gammel kjerring; trenger vi egentlig denne dagen? For er det ikke egentlig et påskudd for butikkene å selge mer, og for restauranter til å få mer besøk?

Jeg må nesten komme med en innrømmelse. Jeg pleide å være ganske opptatt av denne dagen selv. Da jeg møtte mannen var jeg relativt amerikanisert, og hadde dradd med meg denne “tradisjonen” derfra. Han var ikke helt der. Vår første Valentinsdag ble relativt katastrofal. Vi hadde vært sammen i 6 måneder, jeg hadde nettopp flyttet fra Ålesund til Oslo for å bo sammen med ham, og han dro land og strand rundt på et jobbprosjekt. De første månedene av vårt samboerskap var vi mer fra hverandre enn sammen. Så også denne dagen. Jeg gikk likevel all in og puttet diverse omtenksomme gaver i bagen hans før han reiste bort den uken. I retur fikk jeg en dum MMS som han av alle ting hadde fått tilsendt av en kvinnelig kollega. Fullstendig krise! Til hans forsvar, han gjorde opp for seg da han kom hjem noen dager senere med sånn ca. 6 forskjellige bokser med smykker og armbånd. Kanskje litt overkill, men..

De påfølgende årene har vi i større eller mindre grad markert denne dagen. Det har blitt noen blomster, gaver, sjokolader og kort. Kanskje til og med en sjelden middagsdate. Vi har hatt barn alle de påfølgende Valentinsdagene, så det har på en måte begrenset seg litt. Og etterhvert har entusiasmen min for denne dagen dabbet av, og denne litt mer kyniske siden har tatt over. Selvfølgelig er det fint å markere kjærligheten. Sette av tid til hverandre. Overraske hverandre. Vise at man setter pris på hverandre. Men må man gjøre det akkurat denne dagen? Blir ikke det litt krampaktig? I dag elsker vi hverandre ekstra mye altså! I dag skal kjærligheten markeres, koste hva det koste vil! Og vi skal helst plastre det utover alle sosiale media også. Må jo vise hvor mye vi elsker hverandre på denne dagen, si.

Ikke misforstå meg. Dette er absolutt ikke ment som kritikk for dere som liker å markere Valentinsdagen. Jeg har jo gjort det selv. Og det kan absolutt være en fin anledning til å sette av tid til hverandre, både i nye og langvarige forhold. Men jeg trenger ikke gaver og middag ute bare fordi det er sånn som forventes denne dagen. Denne dagen da alle andre gjør det. Da er det faktisk mye bedre å bli overrasket på en helt vanlig hverdag. Helt ut av det blå. Og strengt tatt trenger man ikke å bruke penger på gaver heller. Det er ikke så mye romantikk i det. Mer materialisme kanskje. Da er det mye bedre med det kortet jeg fikk av mannen på morsdagen, hvor han skrev hvor mye jeg betydde for ham og barna. Det er fint det!

Nå har vi vel egentlig aldri vært et av disse klissete, romantiske parene heller. Det er ikke helt oss. Vi har ingen rørende frierihistorie for eksempel. Forlovelsen skjedde i en Cartier-butikk på et kjøpesenter i Dallas, da han enkelt og greit sa at hvis jeg ville ha den ringen vi tittet på så måtte jeg gifte meg med ham. Og jeg likte jo ringen.. Han får plusspoeng for at han spurte faren min (som han i tillegg nettopp hadde møtt) først. Det var litt ridderlig og romantisk. Og gift ble vi – med en ettåring og en nyfødt på slep. Med andre ord, ikke noe stort, romantisk bryllup heller. Men det funket for oss.

Jeg tror kanskje det romantiske høydepunktet i vårt forhold skjedde før vi i det hele tatt ble sammen. Da vi skulle på tur til Lisboa, og tåken lå tett over flyplassen i Ålesund. Da kjørte han ens ærend fra Oslo til Ålesund for å hente meg sånn at vi kom oss avgårde. Det var forøvrig lurt, siden den turen ble den virkelige starten på oss. Og det er nesten romantisk i seg selv, at han klarte å bryte ned de høye murene mine. Det var jammen ikke lett.

Her skulle det selvfølgelig vært et bilde av oss, men det finnes ingen bilder av oss sammen fra denne turen. Men mannen er fotografen, og det var her forholdet vårt utviklet seg fra vennskap til evighet. Du kan se det bak solbrillene mine..

Det mest romantiske jeg har gjort for ham skjedde faktisk den første, katastrofale Valentinsdagen. For en av de tingene jeg snek ned i bagen hans var et kort. Et helt spesielt kort. Jeg hadde nemlig kjøpt det syv år tidligere. Da var jeg veldig singel og trodde jeg kom til å være det for alltid. Jeg var rett og slett ferdig med kjærlighet. Men teksten på kortet var så fin, så jeg kjøpte det med et lite håp om at jeg en dag likevel ville ha noen i livet mitt som jeg følte sånn for, og som jeg da kunne gi det til. Teksten var enkel: “At the first sight of you I suddenly knew that you were my once in a lifetime”. Syv år gikk altså, og jeg ga det ikke til noen. Jeg vurderte det en gang, jeg gjorde det nesten, men endte med å gi vekk et annet kort den gangen. For jeg kunne ikke kaste det vekk så lenge det var en liten bit av usikkerhet. Og to år senere skjønte jeg hvorfor jeg ikke hadde gitt det bort før. For 6 måneder inne i forholdet til mannen min kunne jeg skrive at “dette kortet har ventet lenge på rett person” og vite uten et snev av usikkerhet at det var riktig å gi det til akkurat ham. At det var ham kortet hadde ventet på i alle disse årene. At det var til ham jeg kjøpte det, flere år før vi møttes.

Nei, jeg trenger ikke Valentinsdagen lenger. Jeg må ikke på død og liv ha ekstra oppmerksomhet akkurat den dagen. Ikke fordi jeg er bitter. Ikke fordi vi har vært sammen for lenge. Ikke fordi romantikken er død. Mer fordi jeg synes det blir påtatt og krampaktig om vi på død og liv skal markere akkurat denne dagen. Vi trenger ikke å legge igjen penger i butikkene for å vise eller vite at vi elsker hverandre heller. Det er de små tingene i hverdagen som teller. Tryggheten i å vite at det er oss. At vi har vært gjennom både solskinn og stormer sammen og fortsatt står støtt. At vi er sammen om alt. At vi alltid kommer hjem til hverandre. Det er å sitte i sofaen og se serier vi begge liker sammen. Kanskje til og med serier den ene ikke liker, bare fordi vi er sammen om det. Det er å lytte til mannen som forteller om Gullhår og de tre bjørnene til minstemann ved leggetid. Hans egen, fjollete versjon. Som gjerne går på repeat etter at grøten er spist, for da sovner mannen, mens minsten vekker ham gjentatte ganger og Gullhår prøvesitter stoler igjen og igjen. Hun kommer seg liksom aldri til soverommet. Da lytter jeg mens jeg humrer for meg selv, og hjertet banker litt ekstra hver gang. Hverdagen sammen og pappaen som mannen min er for barna våre, det er romantikk for meg. Og da er jo hver dag Valentinsdag!

#kjærlighet #romantikk #valentinsdag

Til en Superpappa

I dag feires fedre over hele landet. Litt ekstra oppmerksomhet og litt ekstra kos. Kanskje en gave og et hjemmelaget kort. For ekstra heldige pappaer kanskje en kakebit også.

Jeg får ikke feiret min pappa. Eller, jeg får i alle fall ikke feiret sammen med ham. Han er for langt borte. Dessuten feires farsdagen i USA i juni. Og da er vi faktisk som oftest sammen, så det markeres da. Men han er likevel litt ekstra i tankene mine i dag. Og jeg er heldig som fortsatt har en pappa, selv om avstanden mellom oss er stor. Han er uansett bare en telefon unna. Det er mange som sitter med et ekstra savn etter sin pappa i dag. Som ikke lenger har noen pappa å feire. Varme tanker sendes til dere.

Så over til saken. For vi feirer pappaen i huset her i dag. Selvfølgelig gjør vi det! Vi prøver så godt vi kan å gjøre dagen hans så fin så mulig, akkurat som vi vet han prøver å gjøre for oss hver eneste dag. Vi er dessverre ikke alltid like flinke til å vise at vi vet. Hverdagen blir gjerne sånn. Man er ikke like flinke til å vise takknemlighet som man burde. Men vi er takknemlige! Vi er heldige!

For her i huset bor det nemlig en Superpappa. En som alltid setter oss andre foran seg selv. En som fortjener å få være midtpunkt innimellom. En som i dag morges kom hjem fra nattevakt, sov halvannen time for så å bli med i kirka for at minstemann skulle få 4-årsboken. En som stiller opp på alt. En som er taxisjåfør. Leksehjelp. Sykepleier, ja til og med lege innimellom. Førstehjelper. Heiagjeng. Klatrestativ for minsten. Handyman. Trygghet. Stabilitet. Alt.

En som alltid er tilstede for barna, og for meg. En som har stått ved min side som et fjell gjennom vellykkede og mislykkede svangerskap. En som har støttet meg gjennom tre fødsler. En som har vært verdens beste pappa fra første stund. Hvem tror dere skiftet de første bleiene på alle de tre barna våre? Jo, det var pappa! Han har tatt like stor del i sånne ting som meg, til og med mer på noen områder. Så også timer på helsestasjon, utviklingsamtaler, foreldremøter og bursdager. Han trår til overalt, og jeg vet rett og slett ikke hva jeg skulle gjort uten ham.

Så, til Superpappaen i huset vårt. Selv om livet kan være trått innimellom, selv om du føler at ingen ser hva du gjør, at ingen setter pris på deg. Selv om både barna og jeg kan være sure og frustrerte og ikke virke et gram takknemlige. Selv om du føler deg utilstrekkelig og som alt annet enn en Superpappa. Vit at vi ser. Vit at vi setter pris på deg og alt du gjør. Vit at vi synes du fortjener så mye mer enn det vi kan gi deg. Vit at du er uunnværlig og at vi elsker deg!

Pappa, livets største trygghet fra første stund.

 

#farsdag #pappa #superpappa #takk