Jeg har ikke tenkt så mye på det før. Har kanskje sett antydningen innimellom, men i høstferien kom det tydelig frem. På en fornøyd «høstferie-i-Ålesund-selfie» lyste de mot meg. Rynkene rundt øynene! Nå begynner kroppen å bli gammel for alvor!

Etter et øyeblikks panikk slo det meg. Disse rynkene er jo tegn på et levd liv. Et godt liv. Om det til tider har vært tøft? Absolutt! Men akkurat disse rynkene tror jeg stammer fra de gode dagene. Dagene med store smil og latter. For det er jo det de er, disse rynkene rundt øynene. Smilerynker. Joda, jeg vet at noen også kaller dem «kråketær», men smilerynker, eller «laugh lines», er da så mye bedre! Og når jeg tenker meg om, ville jeg faktisk ikke vært dem foruten. Jeg springer definitivt ikke til nærmeste hudpleieklinikk for å fylle dem med Botox. Disse små linjene skal få lov å fortsette og vise seg frem hver gang jeg smiler eller ler. Jeg skal bære dem med stolthet, selv når det blir enda flere av dem.

I går fullførte jeg nok en runde rundt solen. Jeg blir eldre, men kanskje bedre. Det siste året har stort sett vært godt. Jeg har en ro i meg som jeg ikke hadde da jeg var yngre. Jeg har funnet min plass og jeg nyter livet etter beste evne. Det er godt. Veldig godt faktisk. Det sier kanskje litt om hvor jeg har kommet i livet når et par tøfler var høydepunktet på dagen min. Gull og diamanter? Nesj. Gi meg et par varme og myke tøfler og lykken er komplett!

Men for all del, jeg legger ikke inn årene for å subbe rundt i tøfler hele dagen enda. Jeg har planer om ganske mange flere runder rundt sola og en hel haug med nye smilerynker!