Den første uken av den nye normalen er unnagjort, og her i huset har vi egentlig overraskende fort kommet inn i nye rutiner. Det hjelper nok at jeg er mye hjemme fra før, jeg mistenker at det hadde vært tøffere om jeg var litt mindre hjemmekjær. Barna har også omstilt seg greit til hjemmeskole, og har så absolutt innsett at det ikke er ferie selv om de jobber hjemmefra. Jeg må rett og slett berømme lærerne deres, som lager til undervisningsopplegg og følger opp. Spesielt koselig er kanskje førsteklassingens «morgenmøte» hver morgen, hvor hele klassen samles online og synger «God morgen-sangen» før de går gjennom dagens planer. Når det er sagt, så er også førsteklassingen den største utfordringen med den nye hverdagen. For det krever så absolutt ekstra oppfølging og masse tålmodighet fra mor og far. Helgen er kjærkommen for å si det sånn. Og så er jeg fryktelig glad for at det bare er et småskolebarn å holde styr på. Hadde ikke de to eldste vært så selvdrevne som de er så tror jeg hjernen hadde kortsluttet.

Sånn bortsett fra hjemmeskole klarer vi fint å få dagene til å gå uten alt for mye frustrasjon og brakkefeber. Vi er heldige med været, så jentungen er ute og leker med fotballen sin i timesvis hver dag. Hurra for egentrening når alt annet er umulig! Vi andre har prøvd å bli med litt, men jeg skal innrømme at jeg føler litt «Corona-skam» hver gang jeg er utendørs. Jeg vet jo at det er greit, men likevel føler jeg at de få som kjører forbi ser litt skjevt på oss. Da er det greit å ha hagen!

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Jeg trodde dette skulle bli mye tøffere, både for oss voksne og barna. Jeg regnet med mye krangling, men det har faktisk vært mindre av sånt. Det er akkurat som om takhøyden blir litt høyere i krisetider. Jeg trodde det skulle bli vanskeligere for meg å få jobbet, men jeg tror nesten jeg har jobbet mer den siste uken enn vanlig. Det er mer bloggingen som lider, den kommer nederst på prioriterings-listen. Jeg var også bekymret for min egen mentale helse oppi dette, jeg har jo slitt i det siste. Nå var jeg heldig som fikk gjort unna legebesøk og tester akkurat i grevens tid, og at alle testene var helt fine. Sannsynligvis er alt jeg har kjent på psykosomatisk, og det er en stor lettelse i seg selv. For å lette litt på både det psykiske og det fysiske fikk jeg rett og slett noen «lykkepiller». Om de gjør meg lykkelige er jeg ikke så sikker på. Jeg vet ikke egentlig om de hjelper en gang. Men etter at kroppen kom over sjokket av den første tabletten (la oss bare si at jeg neppe kommer til å spise pommes frites igjen) har jeg følt meg roligere. Selv det at påskeferien i hjembyen og kvalitetstid med mamma ryker, tar jeg med full fatning. Sånn må det bare være nå. Det er greit. Ålesund er der fortsatt når dette er over, og det aller viktigste er at mamma også skal være det! Normalt sett ville jeg vært nokså nedfor over dette, så det er vel en viss mulighet for at disse dagene hadde vært tøffere uten medisiner..

Sånn er altså ståa her. Mye hjemmetid, bare ut for litt luft innimellom. Mye familietid – men barna har jo også sine egne rom å trekke seg tilbake på. Nå er det mannens tur til å stille opp på jobb noen dager, så i helgen skal barna og jeg kose oss så godt vi kan uten ham på dagtid. Går nok bra det også. Vi lider absolutt ingen nød, faktisk så tror jeg denne isolasjonen kan være litt bra for oss.

I disse isolasjonstider så lurer jeg også veldig på hvordan det går med dere lesere der ute. Jeg hadde blitt veldig glad om du hadde hatt lyst til å dele med meg hvordan DU har det. Hvordan takler du den nye hverdagen? Er det vanskelig eller går det bra? Hva er positivt og hva er negativt? Og ikke minst; er du frisk?

Og er du en av de mange heltene som holder Norge i gang oppi dette, så HEIA, TAKK og KLAPP KLAPP KLAPP til deg!

Husk at vi står sammen i dette! Alle sammen. Følg retningslinjene. Hold dere hjemme så godt det lar seg gjøres. Tenk på dem som kanskje ikke tåler like mye som du gjør. Gi en hjelpende hånd om du kan. Hvis alle følger dette, så kan vi kanskje komme tilbake til normalen litt fortere. For hverdagen vil komme tilbake, og da håper jeg vi alle klarer å sette litt mer pris på den!

I dag, til og med på fredag den 13., våknet Norge til en ny normal. Det som skjedde i løpet av gårsdagen er fortsatt like uvirkelig, og jeg kjente det med en gang jeg våknet i morges. Noe var fortsatt litt normalt da mannen dro avgårde på jobb grytidlig i dag. For han må fortsatt på jobb, dog på en litt annen måte enn før. Men jeg merket fort at denne morgenen var annerledes. For etter at han kjørte avgårde, ble det stille. Helt stille. Bortsett fra fuglekvitter. De lever fortsatt som normalt. Pendlertoget tutet også som normalt, men jeg så for meg et spøkelsestog. Og på den tiden man vanligvis hører skolebarna gå til skolen var det der igjen. Stillhet. Norge har blitt stille.

Norge har også gått helt av hengslene. I går fikk vi se en veldig dårlig side av nordmenn. Hamstring og usolidaritet. Myndighetene oppfordrer til å unngå akkurat dette. Butikkene forsikrer om at de har nok mat til alle. Likevel strømmer folk til og fyller handlekurvene breddfulle. Jeg skjønner panikken. Jeg har kjent på den selv. Men vi har ikke hamstret. Vi har derimot funnet ut nøyaktig hvor mye mat vi allerede har i fryseren. Det vi skulle ha i går var brød og melk til barna. Det var vanskelig å oppdrive. Og jeg kjenner jeg blir fryktelig frustrert og sint over denne egoismen der ute. Ikke bare i matbutikken, men på apoteket som tømmes for medisiner som for noen er livsviktige. Og polet. Hva i alle dager? Skal hele Norge sitte hjemme og drikke de neste ukene? Drikke og drite? Og dere som flyr rundt og hamstrer, tenker dere over smittefaren der dere surrer rundt i overfylte butikker, klår på emballasjer og står tett i tett i kø? Hallo!?! Våkn opp da!!!

Aldri feil med litt humor.

Annonsørinnhold

Skjønnhetsproduktene som er verdt hver krone

Og nå er altså den nye hverdagen i gang. Nå skal alle være mest mulig hjemme. Mest mulig usosiale. Det er slutt på all moro, annet enn den du finner på selv. Noen tenker kanskje at det blir deilig. Stresse ned litt, ikke haste rundt fra det ene til det andre hele tiden. Her i huset hadde vi for eksempel overlykkelige barn i går, som så for seg en lang skoleferie. Sånn blir det absolutt ikke. Her skal det jobbes. Og jeg har allerede funnet ut at jeg egner meg dårlig som lærer.

Det tar nok ikke lang tid før vi alle kjenner på det. Barna kommer til å savne skolen, lærere og venner der. Dere som har hjemmekontor eller i verste fall blir permittert kommer til å savne jobben og kollegaer. Vi kommer alle til å savne den friheten vi vanligvis har. Jeg kjenner på det allerede, selv om jeg ikke er verdens mest sosiale vesen så har jeg likevel et behov for å være rundt andre mennesker. Det var for eksempel ikke med lett hjerte vi i går måtte avlyse helgens familiebursdagsfeiring. Men med mannen, som er et av bursdagsbarna, i høy beredskap og familiemedlemmer i risikogruppen var det det eneste fornuftige å gjøre.

En annen ting vi vil se i tiden fremover, er hvor viktig hvert eneste lille ledd i samfunnet er. Man tenker kanskje ikke over det til vanlig, men nå vil det bli veldig synlig. Tiden fremover blir en prøvelse. Kanskje vil vi alle i fremtiden sette mer pris på det livet vi vanligvis lever.

Men først må vi prøve å venne oss til dette nye for en stund. Jeg tror dessverre det kan vare lenge, og jeg kjenner at det kan gå hardt utover psyken. Jeg sliter jo fra før av. 2018 og 2019 var tunge år, og nå ser det ut som 2020 skal følge i det samme sporet. Jeg prøver å si til meg selv at «dette blir gøy», men det blir det jo ikke. Det blir annerledes. Det blir krevende på mange måter. Men vi skal stå i det og komme gjennom det. Det må vi. Alle sammen. Sammen. Bare med litt avstand mellom oss..

Fotokjerring – litt svimmel og med litt flere roller enn før..

I dag er det nesten litt flaut å se hva jeg skrev for bare noen dager siden. For jeg har så absolutt vært en av dem som tok Corona-epidemien, eller nå pandemien, med stor ro. På sett og vis gjør jeg fortsatt det. Jeg er ikke spesielt redd for å bli syk selv, men jeg vet også at det er mange der ute, også kjente og kjære, som har en høyere risiko for alvorlig sykdom om de skulle bli smittet. Og det ønsker jeg selvfølgelig å bidra til å unngå.

Det er noe guffent over det som skjer nå. Jeg sitter her med en sterk uro i hjertet. Hele situasjonen i Norge og verden akkurat nå er litt uvirkelig. Usikkerheten for hvordan de kommende ukene og månedene vil bli råder. Jeg begynner til og med å få et bittelite behov for å hamstre. For det er sannsynligvis mer situasjonen rundt enn selve viruset som vil påvirke akkurat oss. Jentungen har allerede fått starten av fotballsesongen spolert. Ingen trening. Ingen kamper. Både hun og vi hadde gledet oss til ny sesong, men vi skjønner. Fotballen forsvinner ikke, den kan vente litt. Så får det heller bli egentrening fremover. Vi tilpasser oss.

Flere og flere skoler og barnehager stenger rundt om i landet. Her hos oss har det i skrivende stund fortsatt  ikke kommet noen melding om stenging, men vi merker at de forbereder seg på det. Og der, akkurat da jeg skrev det, kom det altså melding om at alle skoler og barnehager stenges. Og da slapp jeg dilemmaet jeg skulle nevne, nemlig om vi skulle holde barna hjemme eller ikke, noe vi var i ferd med å gjøre. Nå kommer jo utfordringen med hjemmeskole, men det skal vi også takle.

Annonsørinnhold

Dette er skoene som gjelder i vår

Jeg tenker også litt på det som ligger noe lenger frem i tid, både påskeferie i hjembyen og sommerferien i USA. Fortsetter dette kan begge deler bli vanskelig å gjennomføre. USA stenger i tillegg grensene for europeere. Forståelig nok, selv om smitten florerer også der. Vi får håpe på det beste men forberede oss på det verste. Det er ikke livsviktig.

Og så har vi den største usikkerheten. Hva skjer med mannen som har en jobb som på ingen måte muliggjør hjemmekontor. Hvordan vil arbeidsdagene og arbeidstidene hans se ut fremover? Jeg kjenner at jeg både stålsetter meg og gruer meg. Men uansett må vi gjøre det beste utav det. Sånn som dette har utviklet seg er drastiske tiltak det riktige nå. Om alle bidrar så kan vi forhåpentligvis komme tilbake til normalen om ikke så alt for lenge.

Kom igjen folkens, nå er det kollektiv dugnad som gjelder!

Ja, det blir mye filter-bilder her nå, men dette er på alle mulige måter filter-tider..

Corona. Korona. COVID-19. Kjært barn har mange navn, eller? Det er mulig at jeg blir halshugget for dette innlegget, men seriøst, er det bare jeg som blir litt sliten av å bli bombardert av nyheter om dette viruset dag ut og dag inn?

For all del, det kan kanskje virke sånn, men jeg er ikke ignorant. Jeg ser omfanget av dette viruset. Jeg ser hvordan det påvirker verden. Og jeg ser at Norge muligens har ligget litt bakpå i forhold til dette. Det er absolutt en del som skurrer i forbindelse med spredningen her til lands. Og jeg ser at det muligens vil få store konsekvenser både for mennesker og samfunn. Og jeg synes det er helt greit med de tiltakene som blir gjort. Holmenkollen for eksempel. Selv om det så litt stusselig ut på TV-skjermen i går, så skjønner jeg at det ble avlyst. Og jeg tror nok det var en riktig avgjørelse også, selv om mange likevel stuet seg sammen i trange t-banevogner og tok seg opp i marka. For vår del var det til og med praktisk at det ble avlyst, da vi skulle til samme område for at jentungen skulle spille futsal. Vi slapp både kø og parkeringsproblemer. Jeg tror også de som ivrige møter opp på tribunene hvert år overlever et år uten. Sikkert litt verre for dem som kommer langveisfra.

Jeg tenker litt på flyreisen vi skal ut på til sommeren, men håper at dette utbruddet har roet seg til da. For å si det sånn, en flyreise frister ekstra lite akkurat nå. Og som de fleste andre så har også jeg familiemedlemmer som kan være litt mer utsatt for å bli alvorlig syke av dette viruset enn andre. Det er ikke alle som er like unge lenger. Muligens er jeg selv litt ekstra utsatt. Og minstemann blir, selv om han såvidt vi vet ikke har noen underliggende sykdom, ofte litt ekstra syk når virus eller bakterier herjer i kroppen. Og nettopp derfor er vi også ekstra påpasselige med håndvask når vi har vært ute. Og selvfølgelig, skulle vi få viruset i hus, så forholder vi oss til karantenereglene (selv om bare tanken på 14 innestengte dager får meg til å gå på veggen). Vi vil jo ikke bidra til at andre blir smittet og at det potensielt får alvorlige konsekvenser.

Annonsørinnhold

Skjønnhetsproduktene som er verdt hver krone

Likevel klarer jeg ikke å kjenne på eller henge meg på hysteriet som råder i enkelte kretser. Og jeg synes det kan bli litt voldsomt. Selvfølgelig er opplysning viktig. Men mediene gjør kanskje litt for mye utav det. Det blir i alle fall litt mye for meg. Jeg synes det er litt kjipt når jeg får et akutt behov for å vaske meg om noen nyser i nærheten av meg. Jeg liker ikke følelsen av å hoste et lite host ute i offentligheten hvorpå jeg tenker at det burde jeg ikke ha gjort. Og jeg liker ikke usikkerheten jeg føler på når minsten er snufsete og jeg ikke vet om det er innafor å sende ham på skolen eller ikke. Han er jo ikke syk, og ingenting tilsier at vi er smittet av dette «populære viruset» (minstemanns ord etter en samtale på skolen). Likevel er jeg redd for hva andre tenker om jeg sender en småforkjølet gutt på skolen akkurat nå.

Men livet kan jo ikke stoppe opp. Vi kan ikke mure oss inne i frykt for å bli smittet. Man kan ikke sette hele landet i karantene og la alt stoppe fullstendig opp. Vi kan rett og slett ikke leve i en boble. Ei heller leve i frykt. Enn så lenge må vi bare leve nesten som vanlig, fremt til eventuelt andre og mer omfattende tiltak settes i verk. Vi må fortsette hverdagen med en god dose sunn fornuft og litt ekstra hygieneregler. Vi må puste med magen og forholde oss rolige.

Jeg har strengt tatt større bekymringer enn et hissig virus. Men jeg er veldig glad for at jeg har tatt tak i mine egne problemer og forhåpentligvis får gjort unna alle tester hos legen før viruset lammer også dem..

Altså, etter innlegget mitt i går, som jeg egentlig gruet meg til å legge ut, må jeg bare bøye meg langt ned i støvet og takke dere der ute ydmykt for responsen.

Jeg gikk ufattelig mange runder med meg selv før jeg valgte å publisere gårsdagens innlegg, som altså har ligget på vent en god stund. Jeg var redd for å bli sett på som en sutrete hypokonder. Jeg var redd for at det ble alt for personlig og utleverende. Men etter at det først var gjort, er jeg så glad for at jeg valgte å dele det. Og det er utelukkende på grunn av dere fine lesere der ute! Dere som har kommet med gode og oppmuntrende ord. Dere som har delt av deres egne erfaringer. Dere som har fått meg til å føle meg bittelitt mer normal og gitt meg håp om lysere tider.

Jeg vet at jeg har en lang vei å gå. Og jeg vet fortsatt ikke om det ligger mer bak de fysiske symptomene mine enn det psykiske. Jeg er fortsatt redd for å være syk, for at det skal være noe uoverkommelig. Men hjulene er i alle fall i gang etter et lengre legebesøk i dag. Og jeg føler meg kanskje bittelitt lettere nå som jeg har sagt det høyt, at jeg sliter, at jeg ikke er meg selv og at jeg er redd. For nå vet jeg at jeg ikke er alene.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Fra bunnen av mitt hjerte, tusen takk, fine dere!

Det jeg skal skrive nå har jeg holdt for meg selv en god stund. Jeg har vært usikker på om jeg skulle dele, men jeg har bestemt meg for at jeg skal være dønn ærlig. Angsten er der for at å dele vil jinxe, at det da vil bli sånn at min verste frykt blir sann. Men jeg lar det stå til. For dette er livet, og dette er den usminkede sannheten. Noen har nok sett det komme i løpet av de siste månedene. Kanskje ikke utad, men i form av blogginnleggene mine. For utenfor husets fire vegger tar jeg på meg en maske. Innenfor er jeg redd. Vettskremt. For jeg har kjent det på kroppen de siste månedene, kanskje spesielt etter at vi ble ferdige med jule- og bursdagsfeiringer. Kroppen min er ikke som før. Den er sliten. Det er rare vondter her og der. Ting jeg aldri har følt før. Jeg er helt tom for energi og jeg føler meg gammel og sliten. På grensen til eldgammel. Og jeg får dødsangst. Jeg er livredd for å være alvorlig syk. Livredd for å få dødsdommen.

Samtidig er jeg trist. Sånn skikkelig trist. Ikke sånn at jeg gråter, men en sånn tom type trist. Jeg klarer ikke å finne gleden i noe lenger, jeg er stort sett likegyldig til ting jeg tidligere elsket. Noe som for eksempel forklarer veldig sporadisk blogging for tiden. Jeg klarer ikke å konsentrere meg som før. Jeg glemmer. Jeg sliter med å gjennomføre dagligdagse gjøremål. Alt er tungt. Alt må gjennomføres med tvang. Og når selv den enkleste oppgave er gjennomført, kan jeg ofte være helt utslått lenge etterpå. Jeg har rett og slett møtt veggen, gått på en real smell. Man vet at noe skurrer når man tar depresjons-tester på nett og nesten jubler når samtlige viser «alvorlig depresjon». Det forklarer i alle fall noen av symptomene mine.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Jeg har prøvd å takle det alene. Prøvd å fikse meg selv. Men jeg har innsett at det ikke går. At jeg må finne ut nøyaktig hvor galt det er fatt med meg, både fysisk og psykisk. Det satt langt inne, for jeg er redd for å bli oppfattet som hypokonder og samtidig redd for å få vite at noe er alvorlig galt. Men om de fysiske symptomene skulle vise seg å være noe annet enn psykosomatiske er det bedre å finne ut av det nå og ikke senere. Så selv om jeg er typen som stort sett aldri drar til legen, har jeg krøpet til korset og bestilt meg en time. Jeg er sliten. Jeg klarer ikke mer. Så jeg har strukket ut hånden og ber om hjelp. Jeg stirrer angsten i hvitøyet, og håper at jeg «bare» er deprimert. Det vet jeg i alle fall at jeg kan komme meg ut av etterhvert.

Skrekken er altså at det er noe mer. Noe farlig. For jeg vil leve! Om jeg hadde selvmordstanker var faktisk det eneste jeg kunne krysse et klart “nei” på i hver eneste depresjons-test. Livet er kanskje ikke så greit akkurat nå, men jeg er ikke klar for å forlate det. Jeg vil se barna mine vokse opp. Følge dem gjennom skolegang og utdanning. Se hvilken vei og hvilke avgjørelser de tar i livet. Se om eldstemann blir rakettforsker, jentungen fotballproff og minstemann klovn eller president. Se hvem de velger å elske og hvem som elsker dem. Jeg vil være der for de store begivenhetene og de små begivenhetene. Jeg vil oppleve å bli bestemor om de en dag velger å få egne barn. Jeg vil være der hele veien. Tanken på å gå glipp av alt dette er både hjerteskjærende og skremmende. Tanken på at de skal måtte leve mesteparten av livene sine uten meg likeså. Jeg orker ikke..

Derfor er det på høy tid å ta tak. Nå kan det ikke utsettes mer. Jeg har helt glemt meg selv oppi alt som har skjedd de siste årene, men nå innser jeg at skal jeg kunne være tilstede for barna sånn som jeg ønsker både nå og i årene fremover, så må jeg begynne å ta vare på meg selv og kroppen min. Jeg må ta hvert lille signal på alvor. Jeg håper bare det ikke er for sent.

Reklame | lommebokbutikken.no

Det er ikke ofte det dukker opp reklameinnlegg på denne bloggen, til tross for at det stadig dukker opp diverse tilbud på mailen min. Jeg er nok ikke rett person til å reklamere for spådamer eller spillselskaper, og om jeg skal reklamere for noe så føler jeg at jeg må kunne stå inne for det også. Så da blir det ofte “Takk, men nei takk” fra min side. Men da jeg fikk muligheten til å velge meg ut et produkt fra lommebokbutikken.no, måtte jeg bare slå til. Der fant jeg nemlig en reiselommebok som både så fin og praktisk ut.

Og da lommeboken fra Ögon design dumpet ned i postkassen min, ble jeg ikke skuffet. Bare se så søt den er!

Her er det plass til mange flere kort enn jeg innehar, den har en egen lomme til småpenger og det beste av alt; den har plass til pass. Helt genialt for å holde styr på alt når man er ute og reiser. Som reiseleder for en familie på fem prøver jeg nemlig å ha kontroll, men må likevel lete rundt i vesken min etter alle papirer, bonuskort etc. når vi står på flyplassen. Heretter blir det full kontroll. Ved neste utenlandsreise skal denne fylles opp med alt vi trenger og plasseres lett tilgjengelig i vesken.

En annen viktig faktor for at jeg valgte akkurat denne lommeboken, er at den beskytter kortene dine for datatyveri. Jeg har nemlig nettopp fått høre hvor lett det er å stjele kortinformasjon bare ved å scanne utsiden av en veske. Med kortene mine trygt plassert i denne lekre reiselommeboken, trenger jeg ikke å bekymre meg for sånt (og en bekymring mindre er alltid fint midt oppi reisestress og flyskrekk). Den er nemlig laget av aluminium istedenfor lær eller stoff, og beskytter dermed kortene dine både mot avmagnetisering og elektronisk datatyveri. Genialt!

Jeg gleder meg allerede til å fylle den opp med alle nødvendige kort og diverse når vi reiser på ferie til sommeren. Endelig skal det bli litt orden i sakene!

Vi skriver 1. mars. Det er vår! Og mannen har måkt snø for første gang i år, før vi hutret oss gjennom jentungens fotballkamp. Jeg liker det ikke! (Snøen og kulden altså, å se jentungen spille fotball elsker jeg.) Og i dag er det lov å klage litt også, siden årets bonusdag er over.

Den ble forresten brukt ganske godt, med en spontan, kjapp og effektiv handletur til Sverige. Om det var så lurt i disse virus-tider er jeg litt usikker på. Et kjøpesenter fullt av potensielle smittekilder.. Hjelpes! Vi lever farlig!

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Neida, jeg er som nevnt i går ikke så veldig bekymret – enda. Men etter å ha rotet litt i vesken min fant jeg en flaske antibac som alle hender fikk en grundig runde med før vi kjørte hjemover. Heretter henger den på vesken min sånn for sikkerhets skyld.

Greit å ta noen forhåndsregler selv om man ikke er hysterisk, og her er grundig håndvask kanskje blant det viktigste.

Likevel, håndvask og antibac til tross, jeg fikk med meg et lite snev av Corona hjem fra Sverige. Dog ikke den smittsomme og ubehagelige sorten.

Det er så dårlig humor, men jeg klarte bare ikke å motstå fristelsen lenger..

Og med denne “cravingen” tilfredsstilt, er jeg herved klar for en ny uke, med eller uten Corona av den ene eller andre sorten.

Ha en finfin søndagskveld der ute!