Noen ganger glemmer jeg at jeg er en hobbyblogger i 40-åra. En sånn som ikke liker å trene og i alle fall ikke har råd til å operere. Som dermed har kropp og spenst deretter.
Så da jeg i sommer tok bilder av min spretne 11-åring, og hun tilbød seg å ta identiske bilder av meg, tenkte jeg at det blir kult. Spenstige hoppebilder fra Venice Beach, det måtte da være toppen av blogg-kulhet.
Tips en for sånne bilder: stapp t-skjorta godt nedi buksa! Da burde vel bildene bli bra! Men neida..
En liten stilstudie. Ikke spesielt elegant start, og ikke mange cm over bakken. For ikke å snakke om en enda mindre elegant avslutning.
Og vi prøver igjen.
Ta sats som en klukkende høne..
Og ooooooopp…
Igjen og igjen. Det ene forsøket verre enn det andre. Helt til jeg lettere andpusten bestemte meg for å gi opp. Dette er ikke noe for middelaldrende damer som meg.
Helt til vi kommer til Galveston noen uker senere, og vi tar bilder foran en kul vegg. Ungene finner ut at det er morsomt å hoppe fra murkanten foran veggen, og det blir faktisk noen kule bilder av det. Nok en gang går rullgardina ned for mor som plutselig tror hun er en veldreid og spretten 20-åring igjen. Dette skal bli blogg-worthy!
Ta sats.. (kluuuuukk, klukk, klukk)
Og hopp!
Eventuelt fall rett ned. Tyngdekraften gjorde sitt til at veien ned var rimelig kort og landingen hard. Lufttrykket fikset resten..
Herregud, for noen fine dager vi har hatt etter at vi kom hjem. Sommer i Norge er minst like bra som sommer andre plasser. Bedre kanskje, fordi vi setter ekstra pris på den.
Vi har benyttet de siste dagene til å besøke diverse badestrender her i distriktet. Ikke ofte vi bruker dem, men jammen har vi mange perler å velge mellom. Og nå som det virkelig er skikkelig sommer i Norge, så har selv de mest pysete av oss tatt en dukkert i friskt, norsk sjøvann. Langt fra de 35 gradene i Mexicogulfen, litt vondt til å begynne med, men også herlig forfriskende.
Dette mine damer og herrer, dette er et unikt øyeblikk. At denne kjerringa flyter rundt i norsk vann skjer sånn ca. hvert jubelår. Nyt!
Til og med mannen, som synes 30 grader i bassenger til pappa er en lidelse, har kommet seg uti et par ganger etter heftig press fra oss andre.
Barna er hakket tøffere enn oss gamlingene. Minsten eier ikke frykt, og i går gikk han rett og slett etter meg ut i vannet uten armringer. Rett etter bildet over ble tatt mistet han kontakt med bunnen (hakket kortere beln enn mor) og gikk rett under. Storesøsteren var heldigvis lynrask og dro ham opp, mens han selv var helt uberørt. Fikk bare litt vann i ansiktet liksom. Og det var jo greit, vi var jo der hele tiden. Men i dag fikk han ikke gå nær vannet uten armringer altså..
Også har vi de to største, som gjerne kan tenke seg å hoppe både fra den ene og den andre høyden av stupetårnet. Rett ned i det mørke vannet. Eller som gjerne vil svømme langt ut, mens jeg helst vil at de skal kunne nå bunnen med beina til enhver tid. Sånt skaper litt konflikter. Mamma er teit og pinglete. De kan jo å svømme. Kan det godt. Og det vet jeg. Men mamma har heller ikke flere barn å miste. Og sjøen har jeg enormt respekt for. Det er ikke som det klare bassengvannet som de boltrer seg i hos besteforeldrene i Texas.
Litt for mørkt vann til at mor føler seg komfortabel.
For fire år siden så vi med egne øyne hvor fort gjort det er da mannen min hjalp til med å redde en annen mann fra å drukne. Det er alltid i bakhodet mitt når vi en sjelden gang er på stranden. Så også i dag. Så da jeg hørte en sirene i det fjerne da vi hadde pakket sammen og gikk mot bilen, tenkte jeg mitt. Men nå ligger stranden også rett ved motorveien, og alt var rolig da vi gikk fra vannkanten. Men når vi setter oss i bilen og jeg observerer en dame som springer mot veien med mobilen til øret, og et par småjenter som springer bak mens de vifter med armene, skjønner jeg at tanken er rett. Jeg ser det på hele henne. Noe er helt feil. Så ser jeg blålysene, deretter politifolkene som springer henne i møte og videre ned mot stranden. For langs veien er det kaos. X antall utrykningskjøretøy står helt fast mellom parkerte biler og biler som er på vei ut. Mannen min har vett til å stoppe, og legger seg på hornet for at også andre på vei ut skal holde seg på parkeringsplassen.
Når vi omsider får oss ut på motorveien og titter tilbake på flere ambulanser, politibiler og brannbiler og ser at fokus er på nøyaktig den flekken av stranda vi nettopp dro fra, sprekker det for meg. Fortsatt uvitende om hva som har skjedd, men full av både angst, lettelse og sinne. Lettelse for at det ikke var noen av mine som trengte hjelp. Angst for hva som foregikk på den fredelige strandidyllen vi forlot. Var det noe vi hadde oversett da vi gikk? Lå det noen i vannet da? Snudde vi ryggen til uten å legge merke til en alvorlig situasjon? For en forferdelig tanke!
Jeg skrek regelrett til mann og barn i bilen. «Skjønner dere nå???» «Skal dere høre på meg neste gang og ikke bare gjøre narr av meg?» De fikk så ørene flagret der vi kjørte avgårde med vinduene på fullt gap. Litt av et sirkus for dem vi måtte kjøre forbi.
Nå vet jeg heldigvis at situasjonen i dag gikk bra. Snarrådige badegjester hjalp til og reddet sannsynligvis et lite liv. En familie der ute må kjenne på enorm lettelse og takknemlighet i kveld.
Og jeg, jeg ber innstendig alle foreldre der ute om å passe ekstra godt på barna deres på stranda. Slipp dem ikke av syne et minutt. Det er så fort gjort!
Og til dere som av lettvinthet parkerer langs veien og utenfor anviste parkeringsplasser. Som ser at det blir litt trangt, men som driter i det. Utrykningskjøretøy er ofte større enn personbiler og kan få problemer med å komme seg frem. Hva om det er du eller ditt barn som trenger hjelp? Hva om det står om liv og minutter og redningen rett og slett står fast? Hva om noen mister livet på grunn av din latskap og dumhet? Er det verdt det? Tenk deg om neste gang!!!
Heldigvis er denne plassen fortsatt idyllisk i kveld, og ikke plastret over alle landets nyhetsmedier som åsted for nok en tragisk drukningsulykke.
Bare for å ha sagt det, vi har hatt en fantastisk ferie! En måned i USA er aldri å forakte, og vi stortrives alltid. Vi har hatt et par uker stappfulle av opplevelser på veien mellom California og Texas. Så mange opplevelser og kontraster at det ikke kan beskrives engang. Jeg elsker å oppleve nye plasser, og det har jeg definitivt fått gjøre denne sommeren. Vi har vært i storbyer og småbyer, på strender og i fjell, ørkener og oaser. Og når vi ble slitne av livet på veien kom vi «hjem» til vårt kjære Texas, roet ned og slappet av. Bedre kan ikke en ferie bli. Både eventyr og avslapping. Og etter et par dager hjemme tittes det allerede på flybilletter til neste sommer. Kanskje til og med før, det får omstendighetene vise.
Når ni bilder ikke en gang oppsummerer en liten brøkdel av ferieopplevelsene.
Og for all del, det var hardt å reise hjem. Selv om jeg på en måte følte meg veldig klar for det. Det har aldri vært hardere faktisk. Jeg gruet meg lenge til avskjeden. Jeg trodde ikke jeg skulle takle det etter skruballen vi fikk. Og det var vanskelig. Det ble tårer. Jeg måtte snu og gå tilbake til huset for en ekstra klem da jeg skulle sette meg i bilen. Synet av en av mine kjæreste foran inngangsdøren da vi kjørte avgårde sitter som brent inn i hukommelsen min. Så feil og så vondt. Og kanskje enda vondere nå som vi er halve verden unna. Når jeg ser på FaceTime hvor mye vi er savnet. Når avstanden river i hjertet. Når kriseplaner danner seg i hodet. For jeg vet at jeg ikke takler muligheten for at dette var den siste klemmen. Den siste gangen man var nær. At en plass er tom neste gang.
Utenkelig og uutholdelig om en person mangler her neste år.
Men likevel er det godt å være hjemme også. Hjemme i vårt eget. Ferdig utpakket, som om vi aldri var borte. Jeg merker plutselig hvor lenge en måned er. Og at det holder. Vi er heldige som har muligheten, virkelig privilegerte. Kanskje litt bortskjemte til og med. Og tro ikke at vi ikke er takknemlige. Men det er også godt å våkne i sin egen seng. Ha alt vårt rundt oss. Alle klær. Alle leker. Hvert sitt rom til barna. Og koseplassen min. Terrassen og hagen som skulle vært en oase, men som nå er litt vissen og brunsvidd. Det går bra. Og selv om noen og tjue grader føltes direkte kjølig da vi ankom Gardermoen (man blir faktisk vant til over 40 grader også), så er det deilig i kosekroken min her ute. Og etter et par dager med ting som måtte gjøres og avtaler som har hjulpet mot jetlag, var det i dag skikkelig deilig å droppe vekkerklokken, stå opp når jeg våknet alt for sent, slenge på meg solkjolen og tusle ut i hagen med en kaffekopp før resten av huset våknet. Faktisk var jeg en skikkelig «bad mom» og lot dem sove langt utpå. Ikke lurt med tanke på snuing av døgnet, men stillheten og roen var intet mindre enn magisk.
Sole meg? Nei, det orker jeg ikke. Mett av det også!
Det er godt å være hjemme. Skikkelig godt. Bare roe helt ned. Ikke føle at man burde finne på noe hver dag. Lage enkel og lett mat hjemme istedenfor å gå på restauranter. For det kan faktisk bli for mye av sånt også. Jeg er så matlei at tørre knekkebrød og kaffe var alt jeg hadde lyst på da vi kom hjem. Og frukt og grønnsaker. Jeg har spist mer enn nok annet den siste måneden. Det er godt å komme inn i rutiner igjen. Til og med å jobbe litt. Og pågangsmotet er igjen større enn det var før ferien. Planer og prosjekter fyller på nytt hodet mitt.
Nye reiser frister ikke akkurat nå. Akkurat nå kan sånt godt vente til neste sommer. Annet enn noen turer til Ålesund da. Likevel legges en backup-plan i det allerede overfylte hodet mitt. Kanskje blir det sånn at jeg eller vi må ta en ny langtur om ikke alt for lenge. Men sånn helt ærlig, jeg håper vi slipper!
Et lykkelig svangerskap ble brått snudd til tragedie da legen et par dager tidligere ikke fant hjertelyd. En rutinekontroll før sommerferien ble til vårt aller største mareritt da vi for første gang fikk se ultralydbilder av et barn som lå så alt for stille i magen min. Sammenkrøllet og uten hjerteslag. 17 uker fikk vi kjenne på gleden av å vente vårt tredje barn før alt ble brutalt revet bort fra oss. Alle drømmer, alle planer. Lite ante vi den gangen, da verden vår raste sammen, at det bare var starten på et uendelig langt mareritt. At det bare var første gang av mange vi skulle gå gjennom dette.
Vi har kommet langt på disse åtte årene som har gått. Vi har kjempet. Vi har tapt. Vi har vunnet. Vi har blitt forandret for alltid. Og vi har blitt sterkere enn noensinne. Jeg har kommet til en plass jeg på ingen måte kunne se for meg for åtte år siden. Da all energi ble brukt til å holde hodet over vannet. Da jeg holdt det vonde mest for meg selv. Det siste året har jeg gjort ting jeg knapt kunne drømme om den gangen. Jeg har kommet lenger enn jeg noen gang trodde var mulig. Jeg har blitt et ansikt og en stemme for alle oss som opplever å miste barn i svangerskapet. Og akkurat i dag, åtte år etter at vi første gang opplevde det utenkelige, føler jeg at ringen ble sluttet. Det slo meg ikke umiddelbart da jeg i løpet av ferien ble kontaktet av en hyggelig journalist som ønsket å snakke med meg om dette temaet og vi avtalte å møtes på akkurat denne datoen. Først for et par uker siden datt det ned i hodet mitt. 23. juli! Det er jo Unes dato! Uansett om det var en tilfeldighet eller en mening med det, ingen dag i verden kunne vel passet bedre enn akkurat denne til å nok en gang dele historien min. Til å kaste lys på dette vonde, men viktige temaet. Til å forhåpentligvis kunne hjelpe noen der ute. Og ikke minst, til å ære de barna vi ikke fikk beholde. De som bare fikk leve en kort stund under hjertet, men for alltid inni det!
Et hjerteplaster og en grav med tre små storesøsken. Historien min er delt før, men jeg ønsker likevel å dele den igjen (og igjen).
Det finnes mange usynligheter i livet. Alle bærer på noe som folk flest ikke vet om. Min historie var usynlig lenge. Veldig få visste hva jeg bar på. Smilet som ble klistret på utenfor husets fire vegger skjulte en sorg som nesten var umulig å bære. Øynene smilte ikke på mange år.
I disse dager har det gått åtte år siden jeg fikk den vondeste og mest hjerteskjærende beskjed noensinne. Jeg har opplevd sorg før. Mange ganger. Som alle andre har jeg vært innom kjærlighetssorg av varierende grad. Jeg har mistet nær familie. Og jeg trodde jeg hadde opplevd det verste da jeg mistet min første kjærlighet og kjæreste venn til kreften. Men ingenting kan forberede deg på smerten og sorgen over å se et livløst barn på ultralydskjermen. Å høre legen si “beklager, her er det ikke liv lenger”. Fra total lykke til bunnløs sorg på sekunder. Det er som om hjertet blir revet rett ut av brystet. For ikke å snakke om smerten ved å måtte føde et dødt barn, helt perfekt, bare alt for lite. Tomheten etterpå. Det kan ikke beskrives.
Så klamrer du deg fast i håpet. Håpet om at du snart blir gravid på nytt. Håpet om at det da skal gå bra. Og den dagen en ny graviditet er et faktum, oppdager du at uskyldigheten og gleden over et svangerskap er borte. Det erstattes av redsel. Skrekk for at noe skal skje igjen. For de fleste som har opplevd å miste et barn under svangerskapet går det bra. Lynet slår gjerne ikke ned samme plass to ganger. Men for noen få uheldige gjør det faktisk det. Hos oss slo det ikke ned bare en gang. Det slo ned to, tre og til slutt ni ganger. Noen ganger tidlig i svangerskapet, med helt “vanlige og uproblematiske” spontanaborter. Men fire ganger kom vi over i andre trimester før hjertet til høyt ønskede og etterlengtede barn sluttet å slå. Fire ganger har jeg opplevd dette umenneskelige, å føde livløse barn. Jeg har holdt de små kroppene, kysset dem farvel. Tre av dem små jenter, den siste uviss. Jeg har selv satt dem i jorden på kirkegården, fordi dette føltes riktig for oss. De går inn i evigheten som navn og dato på en gravstein. Der er de, der kan jeg besøke dem.
Og de er i hjertet mitt. Alle som en. Alle datoer huskes. Termindato. Fødselsdato. Eller dødsdato. De er med meg hver eneste dag. For som det sies; små føtter setter dype spor. De aller dypeste faktisk.
Tre bluebonnets og ni forglemmegei, alle mine små er alltid med meg.
Disse årene har forandret meg. Til det bedre. Jeg har vært gjennom noe av det verste man kan oppleve. Jeg har vært fullstendig knekt, uten å vite hvordan jeg skulle reise meg igjen. Men jeg har reist meg. Hver gang. Jeg har kommet styrket ut av det. Jeg har lært meg å sette pris på det jeg har. At ingenting er en selvfølge. Livet er så skjørt, så skjørt. Ingenting kan tas for gitt. Jeg har lært så mye av disse små, usynlige barna.
En annen ting som har kommet ut av disse årene er lærdommen om hvor mange som faktisk opplever denne ensomme sorgen. For det er det den er. Ensom. Det er dessverre litt tabu. Det snakkes ikke så mye om det. Jeg gjorde heller ikke det da jeg sto midt i det. Først etter minstemann kom har jeg vært åpen om opplevelsene mine. Jeg orket ikke før. Orket ikke å være hun stakkars som bare mistet og mistet. Så når jeg ble spurt om vi ikke ønsket oss flere barn, tok jeg meg sammen, smilte og kom med standardfrasen “vi har nok med de to vi har”. Og det hadde vi forsåvidt. Men bak fasaden pågikk det en hard kamp..
Det trengs mer åpenhet om dette temaet. Det er mange som meg der ute. Og uansett om du mister en eller flere ganger, tidlig eller sent, så er det en stor sorg som påvirker veldig.
“Det var bra det skjedde så tidlig”. “Det er bare å prøve igjen”. “Det er naturens måte å ordne opp, det var nok noe galt uansett”. “Neste gang går det bra”.
Dette er bare noen av mange velmenende og forsøksvis trøstende ord man gjerne hører. Det krymper seg i meg. For uansett så er realiteten at man har mistet et etterlengtet barn. Man har mistet en livstid av drømmer. Man har mistet den første latteren, de første skrittene, bursdager, jul, første skoledag.. Man mister små armer rundt halsen og myke kinn. Og noen ganger hjelper det ikke å prøve igjen, noen opplever aldri å få et lite hjerteplaster. Og om man er heldig og får flere barn, kan det aldri erstatte det som ikke ble.
Vi var heldige. Da vi til slutt ga opp dukket hjerteplasteret vårt overraskende opp. Takknemligheten var og er enorm. Hver dag. Han tok vekk den verste smerten, limte sammen knuste hjerter. Bare arrene gjenstår. De svir litt innimellom, som nå som vi er midt inne i et “jubileum”. Jeg dyrker på ingen måte sorgen over dem vi har mistet, men jeg ønsker ikke å skjule at det har skjedd heller. Og når jeg hører om noen som opplever det samme, skjærer det i hjertet. Alt det vonde kommer tilbake som om det var i går, og hjertet mitt blør for dem som står midt oppe i det. Jeg får et enormt ønske om å hjelpe. Trøste. For jeg vet akkurat hvor hjerteskjærende det er. Om du som leser dette sitter med ferske sår, vit at det blir bedre med tiden. Vit at det er mange som deg der ute. Vit at alle følelsene du går gjennom er helt normale.
Vi gikk gjennom tre og et halvt år med helvete før vi var så heldige å oppleve en vellykket graviditet som resulterte i vår etterlengtede sistemann. Tre og et halvt år med sorg, smerte, tårer, legebesøk, gynekolog stoler, ultralyder og vonde turer til sykehus. Tre og er halvt år der det meste dreide seg om graviditet. Jeg har alltid ønsket meg tre barn, og nå har jeg tre her hos meg. Men jeg føler meg alltid rar når noen spør hvor mange barn jeg har. Det føles feil å si tre, men jeg gjør det for enkelhets skyld. På sett og vis har jeg 12. Et fotballag med en innbytter. De er alle en del av meg. Det er bare det at ni av dem er usynlige.
Jeg hater denne følelsen! Den følelsen jeg alltid får når det nærmer seg hjemreise herfra. Når jeg våkner hver morgen med en litt sånn uggen følelse. En liten klump i magen. Et lite verk i hjertet. De siste årene har det blitt verre og verre. I år topper det seg.
Det handler ikke om at ferien nærmer seg slutten. Det handler om å nok en gang reise langt bort fra familien min og vite at det er rundt 11 måneder til neste gang jeg ser dem. Å ikke vite hva som vil skje i løpet av de neste månedene. Å være så innmari langt unna.
I år er usikkerheten om hva som vil skje større enn noen gang. En del av meg vil bli her. For livet er i endring. Det skjer ting som er langt utenfor vår kontroll. Denne ferien gikk fra en følelse av ro til en skruball som kom ut fra ingensteds. Mer en kanonball faktisk, som traff meg hardt rett i trynet. En jeg på en måte har ventet på, men som kom fra en helt annen retning enn ventet. Og jeg så den ikke komme akkurat nå heller. Den traff visst ikke bare midt i planeten heller, jeg tror nok hjertet har tatt litt skade også. Jeg frykter at det vil bli enda vondere, og da hjelper det på ingen måte å være langt borte.
Men jeg har ikke noe valg. Vi må hjem til livet vårt. Mannen må tilbake på jobb, og barna etterhvert i skole og barnehage. Jeg har også ting som venter meg der hjemme. Avtaler som må holdes. Spennende ting. Fine ting. Kanskje et steg eller to nærmere drømmen skal tas. Livet vårt skal gå videre, uansett hva som skjer. Samme hvor tungt det kan være.
At livet er uforutsigbart er det ingen tvil om. Tragiske nyheter som har kommet hjemmefra vitner også om det. Man vet aldri når livet snus på hodet. Livet kan være urettferdig som bare pokker.
Og det føler jeg det er for oss også om dagen. Jeg sliter med å håndtere det som skjer. Hodet henger ikke helt med. Humøret og tålmodigheten går i bølger. Jeg prøver å dytte det unna, men det funker ikke. Det skjærer i hjertet. Jeg hater usikkerheten som henger over meg. Hater den gnagende følelsen i magen og i hjertet. Hater avstand. Hater å ikke kunne være tilstede. At noen av mine aller nærmeste og kjæreste er en lang og dyr flytur unna. Ille nok når alt er ved normalen, nesten uutholdelig når det ikke er det. Jeg gruer meg til å ta farvel om noen dager, vet ikke helt hvordan jeg skal takle det. Hvordan jeg skal orke. Angsten er skyhøy for at det blir den siste gangen, den siste klemmen.
Alt jeg kan gjøre nå er å suge inn mest mulig minner. Alt lagres i hjernen og hjertet. Alt jeg allerede kjenner så godt. Lyden av kjente stemmer. Ansikt. Smil. Klemmer. Å bare være tilstede. Sammen. Gode øyeblikk. Og håpe, bare håpe at alle ses igjen nok en gang neste sommer!
En gave fra oss sist usikkerheten rådet. Den gangen gikk det bra. I år ble magneten til en t-skjorte med samme ordlyd, nok en gang familiens mantra. Usikkerheten og angsten er enda større. Og hva er egentlig failure?
Mandag til onsdag denne uken tok vi et avbrekk i Dallas-«hverdagen» og kjørte nedover mot Texas-kysten. Målet var Space Center i Houston og litt strandtid i øyparadiset Galveston.
Dette er kjente og kjære plasser for oss, som vi prøver å få med oss hvert år. I fjor ble det derimot ikke noe av, så i år var det et absolutt must på listen min. Vanligvis tar vi en liten omvei på veien nedover, innom Austin og San Antonio, men i år ble det strake veien ned, en tur på 4-5 timer. Det gjør alltid noe med meg når vi nærmer oss Houston, en litt bittersøt følelse setter seg i hjertet mitt. En gang var dette min plass. Nå føles det både kjent og ukjent på en gang.
Når denne skylinen dukker opp kommer det alltid en tåre eller to i øyekroken, og hjertet svulmer litt. Gammel kjærlighet og alt det der. Houston vil alltid være en stor del av meg.
I år føltes det ekstra viktig og sterkt å ta en kjapp tur innom denne byen. For under et år siden sto nemlig store deler av Houston under vann.
De hjerteskjærende bildene sitter fortsatt godt klistret fast i hjernen min, sammen med de fine bildene av en storby og en stat som jobbet sammen og var Houston Strong.
Det var fint å se at byen var tilbake til normalen.
Vi rakk ikke stort mer enn å kjøre gjennom på veien til Space Center i år. Neste år skal vi ha mer tid og oppsøke mine gamle områder!
Vi brukte noen timer av mandagen på Space Center, hvor NASA har sine treningsfasiliteter og Mission Control. Her er også et besøkssenter med ulike utstillinger og aktiviteter. Minsten var to år sist vi var her, så denne turen var nok mest for ham. Litt mer spennende nå som han er fire. Han sprang rundt som en gærning og syntes dette var stor stas. Jeg var kanskje den som var minst imponert, og synes egentlig det hele begynner å bli litt kjedelig. Men så har jeg også sett det meste x antall ganger før, helt siden 1997. Noe er selvfølgelig nytt, og i år var det for meg muligheten til å ta på en stein fra Mars.
Steinen de har fra månen har vi alle tatt på før, men det er egentlig like stas hver gang.
Litt moro er det også å kunne gå ombord i spaceshuttle Independence, som faktisk står på toppen av et fly (og også ble fraktet til Houston på denne måten).
Og så er det alltid ekstra spesielt å se noen av minnene som er hengt opp.
Denne dagen, 1. februar 2003 husker jeg så godt. Dette skjedde mens jeg var i Houston, og jeg glemmer aldri den rare stemningen der den dagen. Fra den første nyheten kom på morgenen, en søndag om jeg ikke husker helt feil, til alle flaggene på halv stang når vi kjørte nedover mot Galveston (noe som også innebar å kjøre forbi NASA?s område). Jeg kjenner det igjen hver gang jeg ser disse bildene.
Om du noen gang befinner deg i Houston-området, må du nesten besøke Space Center. Selv om jeg kanskje er litt mett av det, betyr det ikke at dette ikke er en spennende og interessant plass. For det er det absolutt!
En annen plass jeg alltid må innom når vi er i dette området er Kemah og Kemah Boardwalk. Kystidyll med butikker, restauranter og fornøyelsespark et kort stykke unna NASA. Jeg blir liksom aldri lei.
Og så er det Galveston!
For en lykkefølelse det er å kjøre over broa og se dette skiltet.
Dette er øya jeg forelsket meg i for 21 år siden, en forelskelse jeg aldri klarer å riste av meg. Min happyplace! Her bor vi alltid på det samme hotellet (som dessverre hadde tapt seg litt siden sist), rett ved piren som inneholder en fornøyelsespark og selvfølgelig rett over gaten for stranden.
Pleasure Pier. Piren som da jeg kom hit første gang inneholdt en diger restaurant, men som etter den ble knust til pinneved i en orkan ble gjenoppbygget som fornøyelsespark.
Orkaner og flom har forøvrig satt sitt preg på hele denne relativt flate øya.
Så høyt sto vannet i denne butikken under orkanen Ike i 2008.
Det lille, koselige sentrumet i Galveston inneholder flere butikker som jeg bare må inn i. Sånne som har vært der alltid. Vi har til og med vårt eget stam-lunsjsted som vi (jeg) må innom.
Men mest av alt kommer vi hit for stranda og det varme vannet i Mexicogulfen. Det er rett og slett som å bade i kroppstemperert badekarvann. Det er rimelig spesielt når lufttemperaturen sier 31 og vanntemperaturen 35. Kan rett og slett ikke beskrives, og jeg har ikke funnet det samme noen andre plasser.
Dette er bare pur lykke. Jeg elsker Galveston og Mexicogulfen!
De to morgenene vi var der tuslet jentungen og jeg ut av hotellet og ned på stranda før 6:30 på morgenen for å få med oss soloppgangen. Det var kanskje høydepunktet disse dagene. Roen så tidlig, før alle turistene og resten av øya våknet til liv og fylte strendene (som strekker seg langs hele den ene siden av øya). Ren nytelse.
Happy happy happyplace!!!
Det er alltid like trist å reise derfra, jeg ønsker meg alltid mer tid. Men i år måtte det bli sånn, tid med familien i Dallas er viktigere å prioritere akkurat nå. Galveston kommer vi uansett alltid tilbake til!
Nå nærmer det seg snart en måned siden vi dro fra Norge. Og selv om vi nyter ferie og tiden her borte, begynner jeg rett og slett å føle meg litt lei. Litt mett.
Selv om vi den siste tiden, med unntak av et par dagers avbrekk, har holdt oss på samme plass. En plass vi trives ekstremt godt. Texas er jo plassen vår. Og å være hos pappaen min er jo litt som hjemme. Likevel klarer jeg ikke å riste av meg denne følelsen. Litt dradd mellom to plasser. For en del av meg har rett og slett litt «hjemlengsel». Jeg har visst blitt mer hjemmekjær de siste årene.
Samme hvor godt vi trives her, så er det en del av meg som gleder seg til å komme hjem. Hjem til vårt eget. Hjem for å slappe av..
For jeg er lei av å ikke ha alt mitt eget for hånden. Jeg er lei av å ha begrenset klesutvalg i en koffert (selv om vi heldigvis får vasket etterhvert). Lei av å ikke ha andre rutiner enn morgenbadet. Lei av denne følelsen av at vi burde finne på noe hele tiden. Jeg er matlei. Veldig matlei! Lei av restauranter, lei av take away. Og litt lei av at det på død og liv må være rundt 40 grader hver dag. Vanligvis så er det helt greit, men akkurat nå er jeg litt lei. Og det er muligens tabu å si det, men jeg er bittelitt lei av å gå oppi mann og barn hele tiden også. Jeg elsker dem, men det kan bli litt mye..
Litt lei av ferie og varme.
Vi har fortsatt åtte dager igjen av ferien. Og de skal definitivt nytes! Varm Texas-luft skal dras godt ned i lungene, sånn at den blir værende helt til neste sommer. Kjente og kjære plasser skal besøkes. Og dyrebar familietid skal leves og gjemmes langt inni hjertet.
Men jammen skal det bli godt å komme hjem til en slags hverdag igjen også. Ingen hoteller. Ingen restauranter. Vårt eget hus. Våre egne senger. Knekkebrød! Og hagen med den nymalte terrassen, hvor jeg håper jeg får nyte noen fine, rolige sommerdager med litt mer behagelig temperatur. Jeg skal ikke være storforlangende. Det kan godt være 25-30. Bare ikke 40..
Det er morsomt de første gangene termometeret i bilen viser 41 grader (107F), men man kan altså bli lei av det også.
Når du står opp grytidlig for å få med deg soloppgangen på stranden i øyparadiset. Tusler ut av hotellet, over veien og ut i den myke sanda. Ned til det lunkne vannet i Mexicogulfen. Når Galveston fortsatt ikke har våknet helt til liv, og bare noen få turgåere og joggere er ute. Når solen sakte stiger høyere og høyere på himmelen, og du kjenner den varme mer og mer. Roen senker seg til lyden av bølgene som skyller inn mot stranda. Dette dere, dette er lykke!
Og ekstra fint er det når jeg kan dele opplevelsen med min egen mini-me (som har litt bedre spenst enn mor).
Roadtripen vi var på de første to ukene tok oss innom flere nye stater, og med unntak av stakkars Alabama har vi nå vært innom alle statene i det sørlige USA. «Been to-kartet» vårt ser slettes ikke dårlig ut.
44% av statene unnagjort. Nå må vi visst konsentrere oss om nordstatene. Kanskje..
Og med alle disse statene under beltet kan jeg fortsatt med hånden på hjertet si at ingen av dem kan måle seg med mitt kjære Texas. Samme hvor åpen jeg prøver å være i de statene vi kommer til, så når de ikke helt opp. Jeg er nok rett og slett en southern cowgirl at heart. Jeg elsker alt Texas har å by på, det er jo så stort og fullt av mangfold, fra kyst til fjell, prærie og storbyer. Og den sørlige livsstilen. Menneskene. Maten. Drikken. Bedre sweet tea finnes ikke i andre stater enn South Carolina. Der er den faktisk om mulig enda søtere.
Queso, frozen margarita, sweet tea og saftige biffer. Det er Texas det!
Dette kjærlighetsforholdet har nå pågått i 21 år, og det ser ikke ut til at det skal gi seg med det første. Jeg nyter dagene i Dallas til det fulle. Fra å kjenne den deilige, varme luften. Den som jeg ikke finner maken til noen andre steder. Den som lukter og føles som hjemme.
Aaaah!
Til å flyte rundt i bassenget hos pappa hver morgen, bare nyte roen og det lunkne vannet.
Life is sooooo hard..
Bare å våkne her, i en velkjent seng til velkjente omgivelser, lyder og lukter, er pur lykke.
Vi har stort sett bare slappet av den uken vi har vært her. Brukt litt tid med familien. Roet ned etter lange dager på veien og mange inntrykk. Surret rundt i kjente butikker og kjøpesenter. Og selvfølgelig, feiret 4. juli på tradisjonelt vis.
Vi har skapt vår egen tradisjon her, og den må følges nesten til punkt og prikke. Det begynner kvelden før, den 3. juli. Da må vi ned til en av mine desiderte favorittplasser i Dallas, Ronald Kirk pedestrian bridge. Her er det alltid festiviteter denne kvelden, som avsluttes av et fantastisk fyrverkeri. Og den vakreste skylinen i verden lyser opp i rødt, hvitt og blått i bakgrunnen.
Vi kommer alltid tidlig nok til å få med oss solnedgangen over Trinity river.
Lykke!
Fyrverkeri og amerikanske farger.
4. juli står vi opp tidlig, tar på oss våre tradisjonelle Old Navy t-skjorter og drar til en liten by ca. 30 minutter herfra, McKinney. Her rigger vi oss til, helst i skyggen, og ser på parade. Mer eller mindre interessante biler, mennesker og floats ruller forbi oss.
Den siste her er nok muligens favoritten min..
Etter paraden tar vi strake vegen ned gata til nok en tradisjon, lunsj på herlige Hugs Cafe. Dette er en helt fabelaktig plass, arbeidsplass for mennesker med spesielle behov. Masse hjertevarme og nydelig mat. Vi kom hit første gang for tre år siden, og jeg smeltet totalt da en av de som jobber her stilte seg midt på gulvet og sang nasjonalsangen, smånervøs men klokkeklart. Et av de fineste øyeblikkene jeg har opplevd. Det samme gjentok seg i fjor, og nok en gang gråt jeg som en unge da denne flotte fyren tok mot til seg og sang. I år hadde han dessverre fri, et skår i gleden for meg. Men maten og hjertevarmen var nøyaktig den samme, helt nydelig!
Og vi ble møtt som gamle venner. Det er stas med disse nordmennene som kommer hver 4. juli. Ildsjelen bak denne fabelaktige plassen kommer alltid og snakker med oss, i år ble det bilder og live sending på Facebook. Kjendislivet altså.. Dagens fineste øyeblikk kom da vi skulle gå, og en av de ansatte kom styrtende etter oss ut på gata. Vi måtte jo få hugs så klart! Det er så fint!
Videre går ferden til block party i sidegaten. Her har vi også etterhvert fått kjentfolk det er tradisjon å treffe. Som den søte eieren av Mom & Popcorn, som alltid byr på en pose gratis popcorn til sine norske venner. Vanligvis er han kledd som Elvis på 4. juli, så da vi møtte ham som sivil i gata i år ble ungene litt skuffa. Men med en liten prat, popcorn og Elvis-pose bilder så var lykken likevel komplett. Fyren ligner definitivt en god del på Elvis. Her skulle jeg selvfølgelig postet et bilde av ham og ungene, men jeg lar det være. Dere får bare ta meg på mitt ord her.
Lett og behagelig å hvile øynene på eieren av denne butikken. Deilig popcorn har de også!
Resten av 4. juli er deilig avslappende. Vi reiser hjem, bader og spiser nydelig mat tilberedt av fetteren min sammen med den nærmeste familien. I år droppet vi fyrverkeri på kvelden og virkelig bare slappet av.
Og sånn har dagene gått etterpå også. Som tidligere nevnt, mye avslapping. I morgen tar vi derimot en liten roadtrip igjen. Ned til min gamle «lekeplass», Houston og NASA Space Center og videre til nok en av de aller fineste og avslappende plassene jeg vet, øyparadiset Galveston. To år siden sist, så jeg gleder meg!
7. juli er over oss igjen. En helt vanlig sommerdag for mange, en litt mer spesiell dato for noen av oss. For dette var oss to på denne dagen for nøyaktig 11 år siden.
Lykkelige og nygifte på skogstur med fotograf og forlovere.
Livet vårt sammen hadde nesten akkurat startet, og vi ante ikke hva vi hadde i vente. Nå trodde vi nok ikke på eventyrenes «og så levde de lykkelige alle sine dager». Vi hadde tross alt allerede nesten 3 år sammen og to kjappe svangerskap bak oss.
Bryllup med en på halvannet år og et syv uker gammelt dåpsbarn.
Men at livet skulle by på så kraftige utfordringer som det gjorde bare 3 år senere – det kunne vi ikke forutse. At vi skulle oppleve å miste ikke bare et, men flere barn under svangerskapet i de følgende årene, det var kanskje like greit at vi ikke visste. Vi gikk gjennom stormer og orkaner. Vi mistet nesten fotfestet. Blåste nesten bort fra hverandre. Men vi kom oss styrket gjennom på den andre siden. Heldigvis!
Livet er jo sånn, fullt av oppturer og nedturer. Og vi har definitivt fått vår del av alt. Gleder og sorger, hånd i hånd. Det var ikke en selvfølge at vi skulle komme gjennom de mørkeste stundene, men i forrige uke sto vi i Las Vegas og ga hverandre de samme løftene på nytt. Noe som begynte nesten som en spøk ble noe fint og viktig. En spesiell stund for oss og de tre barna vi er så heldige å ha hos oss.
Nå skulle alt bare vært lykke og ferie. Men livet tar ikke pause selv om vi reiser bort. I løpet av ferien har vi rukket å motta veldig gode nyheter, men også veldig dårlige. De gode vil gjøre hverdagen vår bittelitt lettere. De dårlige orker jeg foreløpig ikke å tenke på konsekvensene av. Men de påvirker meg allerede stort sett hele tiden. Det ligger som en konstant klump i magen. Et verk i hjertet. Hodet var fullt av tanker da jeg i ro og fred la meg ut i bassenget i morges. De kvernet mens jeg lå der og duppet, hørte på stillheten, så på min egen skygge og de små ringene av bølger som rolig bredte seg utover når jeg plasket litt med håndflaten. Og jeg gjorde som jeg har gjort de siste dagene, ga hjernen litt ro ved å svømme. Bare telle runder mens kroppen min gled rolig gjennom det blanke, lunkne vannet som omkranset kroppen min. Dette er min terapi akkurat nå.
Jeg vet dessverre at vi nok en gang har prøvende tider foran oss. Kanskje spesielt jeg, men det vil påvirke oss alle. Ting skjer, ting som vi ikke kan gjøre noe med. Jeg er redd for at det vil bli mye bekymring, mange tårer og verkende hjerte. Og jeg vet at jeg ikke er den letteste å leve med når sånt skjer. Jeg frykter at vi snart vil stå i en ny storm, men jeg tror på at vi skal klare å holde oss oppreiste også denne gangen. Du vil nok ikke alltid forstå reaksjonene mine, men jeg kommer sannsynligvis til å trenge deg mer enn noen gang, mannen min. For selv om jeg håper jeg tar feil, så frykter jeg likevel tiden som ligger foran oss. Ikke minst hvor den vil ende.
Takk for at du har vært der. Takk for at du er der. Jeg trenger deg også videre! I gode og onde dager – for alltid, som vi nettopp lovet hverandre på nytt. Vi visste bare ikke hvor nær vi var nye utfordringer.
Jeg holder deg når du med en god porsjon høydeskrekk balanserer på en sten over Grand Canyon (for jeg hadde helt sikkert klart å holde deg igjen om du hadde falt), du holder meg når følelsene raser.
Takk for at du er min klippe! Gratulerer med bryllupsdagen!
