Litt rart å følge opp onsdagens noe nedstemte, eller i alle fall energiløse, innlegg med et mye lystigere. Men sånn er livet, det svinger fort. Neida, jeg har ikke noen humørsvingnings-diagnose altså. Sånn om du skulle lure.
Og noen ganger skal det ikke så mye til heller. Fredag, solskinn og første dag med sminke og tur ut av huset siden mandag. Til og med i joggesko og tynn jakke. Leve litt etter noen tunge dager. Man må bare bli litt glad av sånt. Selv om energinivået fortsatt er langt fra på topp. Deilig er det likevel. Og når huset i tillegg har blitt sånn delvis rent i løpet av dagen, ungene er blide og jeg starter helgen med en veldig hyggelig beskjed, da må man bare gapesmile bittelitt under alle rynkene.
Nå tenker jeg at man kan fastslå at våren har kommet til Østlandet. I alle fall for en stakket stund. Og med vår kommer jo en ny energi. Eller? Nei, den har jeg visst ikke sett så mye til foreløpig. Så energiløs som jeg har vært de siste dagene er det faktisk lenge siden jeg har vært. Formen er ikke på topp. Kropp og hode er sånn ca. like utslitt. Alle ekstralagre er helt tomme, og det virker fristende å gå i hi og sove noen dager, uker eller måneder. Da er det greit å fylle på med det man kan av kaffe og vitamin D.
Det føles strengt tatt ubehagelig å ha det sånn. Når en dusj nesten tar knekken på meg og jeg rett og slett må hvile etterpå. Og når selv det å puste er slitsomt. Nå vet jeg heldigvis at det ikke er farlig, at livet bare har blitt litt mye i det siste. Jeg vet at jeg snart vil være meg selv igjen. Jeg trenger bare bittelitt tid. Og litt ekstra hvile. Lene meg tilbake og puste med magen. Komme meg gjennom de litt slitsomme dagene mot påskeferie. Så blir jeg kanskje litt våryr etterhvert jeg også!
Ikke på topp og burde brukt filter, men T-skjorte i solveggen er ganske grei terapi.
I dag er det den internasjonale dagen for Downs syndrom, dagen da alle oppfordres til å ta på seg ulike sokker for å vise at man setter pris på mangfold og at alle er forskjellige. Og ikke minst at alle mennesker har samme verdi, uavhengig av egenskaper og diagnoser.
Nå ble det noe redusert rockesokking for vår del i år, men de to store gikk på skolen med ulike sokker og en pjusk minstemann markerte dagen her hjemme. Eller, akkurat nå rocker han faktisk legevakten med sokkene sine. Vi får håpe de legger merke til det!
Noen dager er det helt OK å surre rundt hjemme hele dagen. Uten sminke. Uten bh. Med kråkereir på hodet og en lett avslappet følelse i kroppen. Så avslappet at man istedenfor å lage mat går for takeaway sushi på en helt vanlig mandag.
En slik sløv, innholdsløs og litt kjedelig dag var akkurat det jeg trengte nå!
Jeg vet rett og slett ikke helt hvor jeg skal begynne dette blogginnlegget. Eller hva jeg i det hele tatt skal skrive. Men etter all skrivingen da pappa var syk, må jeg nesten «avslutte» dette kapittelet med noen ord om den fine helgen vi nettopp hadde i pappas minne.
En time forsinket kom vi omsider fram til Ålesund torsdag kveld, hvor vi ble gjenforent med amerikanerne våre. Veldig godt! Og litt følelsesladet. For sammen med dem var selvfølgelig også bagen med urnen til pappa. Nå var han hjemme, tilbake i barndomsbyen.
Fredag var det tid for urnenedsettelse. Og etter å ha kommet til en by tom for snø på torsdagen, våknet vi til en snøfull dag på fredagen. Moro for amerikanerne, ikke fullt så moro for meg som hadde flyktet fra snøen på Østlandet. Like fullt ble det en fin markering ved graven, med oss nærmeste og en håndfull venner av pappa som betydde ekstra mye for ham. Akkurat det betydde ekstra mye for meg også, at de tok seg tid til å komme og dele denne stunden med oss.
Etterpå dro hele gjengen på café for en matbit, kaffe og litt hyggelig samvær. Et godt avbrekk før stresset med å fikse det siste før lørdagens “Celebration of Life”. For det er ikke til å stikke under en stol at det ble hektisk. Jeg gikk litt rundt meg selv der en stund, og på et eller annet tidspunkt slo hjernen min seg helt av. Men med godt samarbeid og hjelpende hender kom vi i mål med både innkjøp og lokaler, og klokka halv to på natta var jeg også i mål med kakebaking.
Lørdag våknet vi til strålende sol. Det kunne ikke passet bedre. Det føltes virkelig som den skinte spesielt for pappa. Lokalene jeg hadde valgt kunne heller ikke passet bedre. Jeg visste det egentlig med en gang jeg begynte å planlegge denne dagen. At det var her vi måtte ha det. Disse lokalene ligger utrolig fint til nede ved sjøen, ikke langt fra der pappa vokste opp. Med panoramautsikt mot fjell og fjord, og holmen som pappa pleide å svømme til som barn. Da jeg kom inn der og så utsikten, visste jeg at jeg hadde valgt helt riktig. Det var ingen bedre plass å markere pappas liv enn akkurat her!
Da jeg startet planleggingen tenkte jeg at det kanskje kom rundt 50 gjester. Da det nærmet seg innså jeg at det fort kunne bli fler, muligens 70. Det var en smule overveldende da kjente, kjære, nære og mer ukjente flommet inn dørene. Det var mange klemmer og mange å hilse på. Såpass mange at det var noen jeg rett og slett ikke fikk hilst på også. For inn gjennom dørene kom det faktisk 80 stykker! Og det var så fint! At alle disse kom for å være sammen med oss, og for å minnes pappa. Det er fortsatt rørende å tenke på. Det var så mye varme og så mange fine ord.
Spesielt en tale gjorde ekstra inntrykk på meg. Da en av helsearbeiderne som fløy ambulansehelikopter sammen med pappa fortalte hvordan pappa gjerne tok seg av de pårørende mens de jobbet med pasientene. Dette var nytt for meg, og traff dypt inni hjerterota. Og da han fulgte opp med å fortelle hvordan jeg var pappas store svakhet, at han ville gjort hva som helst for meg, da knakk jeg. Det gjorde så godt å høre akkurat det. For i barndommen så hendte det nok at jeg følte at jobben hans kom foran meg. Men så var det kanskje ikke sånn likevel..
Ettermiddagen var komplett da jeg satt og tittet ut på utsikten mens summingen av stemmer fylte rommet, og jeg plutselig fikk øye på et helikopter i det fjerne. Helt i pappas ånd. Det var nesten så han var der. Han skulle ha vært der, midt blant alle disse menneskene som betydde og fortsatt (for oss andre) betyr så mye! Tenk at flere kom langveisfra bare for å være med disse timene en lørdags ettermiddag. Jeg er så takknemlig!
Så om noen av dere som var sammen med oss på lørdag leser dette (og det tror jeg noen av dere gjør), av hele mitt hjerte; TUSEN TAKK! Takk for at dere kom! Takk for varmen! Takk for klemmer! Takk for gode ord! Takk til dere som hjalp til med kakebaking og klargjøring! Takk til dere som delte deres minner om pappa med oss! Takk til dere som kom med eller sendte blomster! Og kanskje en ekstra takk til dere kollegaer/venner av pappa – det var skikkelig fint å se dere igjen! Bare takk, takk, takk! Vit at alt settes uendelig stor pris på!
Dagene etter minnestunden har nesten vært litt tåkete. Lufta gikk litt ut av meg da det var over, og jeg kjente plutselig hvor sliten jeg faktisk er. Planlegging og arrangering har vært psykisk krevende, men samtidig en god ting å gjøre. Jeg har trengt å gjøre noe for pappa. Og det er godt å kjenne at denne helgen ble helt riktig. Samtidig har jeg ikke klart å samle hodet og hjertet helt rundt det som skjedde fredag og lørdag enda. Jeg har ikke hatt tid. Resten av tiden i Ålesund gikk selvfølgelig med til sightseeing. Vi måtte jo ta med fetteren min som aldri har vært der før til noen av de fineste plassene. Og akkurat dette føler jeg fortjener et helt eget innlegg. For vakrere by enn min finnes ikke!
Og etter vi kom hjem (nok en gang grundig forsinket) på mandag kveld, har det gått i ett med både sedvanlig hverdagsliv og en god del arbeid for å få huset klart til tre ekstra beboere. For nå skal bonusmamma, søster og fetter bo hos oss resten av tiden sin i Norge. Det blir hyggelig å ha dem her i noen dager, men jeg regner med at lufta går ut av meg den dagen de drar. Og da kan jeg kanskje la meg selv tenke og føle litt også.
Dette kjedet har jeg ventet lenge på. En del av deg alltid være med meg, pappa.
En spesiell helg nærmer seg slutten. En helg full av følelser. Glede, sorg, savn, vemod, kjærlighet. En helg full av fine mennesker, klemmer, godhet og varme. Og ikke minst, følelsen av å være hjemme. Jeg er sliten og tom, men likevel føles det rett. Alt har vært helt riktig. Pappa hadde elsket denne helgen! Han er hjemme nå..
I skrivende stund sitter den amerikanske delen av familien min på flyet, en halv time fra Norge. Tradisjonen tro har jeg fulgt turen deres på flight tracker (når jeg ikke har sovet selvfølgelig), og tradisjonen tro kribler det litt i magen. For jeg gleder meg selvfølgelig til å se dem igjen. Men jeg klarer ikke å riste av meg den triste følelsen over at det er en for lite på denne turen. Det er første gang pappa ikke er der. Første gang det ikke er pappa jeg kanskje gleder meg aller mest til å se og klemme. Og det er så sårt! På en måte er han jo med, på sin aller siste tur til Norge. I en urne som i morgen skal settes i jorda i hjembyen vår. For jeg skal aldri se ham mer, verken her eller i USA. Jeg skal aldri få klemme ham igjen. Aldri lage kjøttkaker til ham igjen. Og nå er det så veldig, veldig tydelig!
Alt det som skal skje de nærmeste dagene er bittersøtt. Glede og sorg, hånd i hånd. For egentlig er de ikke minus en heller. Fetteren min har tatt pappa sin plass. For første gang skal han endelig få oppleve Norge. Mulig denne årstiden ikke er den beste å gjøre nettopp det på, men sånn er det. Det blir nok en stor opplevelse uansett. Han har knapt vært ute av USA før, så dette er et eventyr for ham. Og jeg gleder meg veldig til å ha ham her i min verden litt. Neste uke er det bonusmamma, søster og fetter som skal få ta del i vår hverdag, akkurat som vi gjør hos dem hver sommer. Det blir hektisk, men fint. Og etter den høsten vi hadde sammen, betyr det ekstra mye å ha dem her hos oss litt. Båndene ble liksom enda tettere.
Men aller først møtes vi alle i hjembyen min i kveld. Om de holder seg våkne til vi kommer da.. Hver gang jeg tenker på det, kribler det litt ekstra i magen. Jeg gleder meg sånn til å se dem og klemme dem. Og jeg gleder meg til noen dager hjemme hos mamma, selv om det blir lite ro denne gangen. Og selv om det er en del stress i forbindelse med lørdagen, med å gjøre i stand, bake og bekymre seg for om vi har for mye eller for lite mat, så gleder jeg meg til det også. Jeg er spent på hvor mange som ender opp med å komme. Og jeg gleder meg til å se familie jeg ikke har sett på årevis, og kanskje noen jeg aldri har møtt også. Kollegaer av pappa som jeg fortsatt husker klart fra barndommen, og kanskje også der noen jeg aldri har møtt. Og familie og venner som jeg heldigvis ser innimellom, men ikke ofte nok. Jeg gleder meg til at alle disse samles. Til å snakke og klemme.
Tiden går. Klokken tikker stadig fremover, og dagene avløser hverandre. Om tiden går i min favør vet jeg ikke enda. En avgjørelse på hvordan fremtiden vil bli nærmer seg i alle fall sakte men sikkert. Og jeg henger fortsatt med så godt jeg kan, selv om det slettes ikke er lett. Det er ikke til å stikke under en stol at livet er litt tøft om dagen. Kanskje ikke bare litt heller. Det er mange følelser som herjer. Usikkerhet, sorg, savn, sinne.. You name it, I have it.
En annen ting som tikker nærmere, er urnenedsettelsen og minnestunden for pappa. Det meste er klart. I morgen setter amerikanerne mine seg på flyet og på torsdag samles vi alle i Ålesund. Det blir hektiske men forhåpentligvis også fine dager. Bare så synd Norge ikke byr på mer vårlig vær. Kjenner at en ny ladning snø her på Østlandet var langt fra det jeg ønsket meg mest. Virker inn på humøret det også, si..
Selv filter klarer ikke å skjule at jeg ikke er verdens lykkeligste om dagen. Jeg liker absolutt ikke å være syte- og klage-Fotokjerring. Da blir jeg heller litt mer stille-Fotokjerring for en stund. Forhåpentligvis er det lysere tider i vente. Og da skal det skrives mer igjen også! Muntrere og mer positive innlegg. For akkurat det savner jeg voldsomt!
