Jeg har brukt mye tid på denne problemstillingen i det siste. Mye tid til å grue meg til disse junidagene som skulle komme. 6. juni, dagen da et stille hjerte knuste mitt i fillebiter. Og 8. juni, dagen da vår lille Megan kom stille til verden. Angelversary, kalles det så fint av mange i USA. Englebursdag. Jeg kaller det bursdag. I dag har den lille jenta vår bursdag. Hun er bare ikke her..
Jeg har kommet langt siden disse hjerteskjærende dagene i fjor. Jeg har funnet en ro og en fred som den gang føltes lysår unna. Jeg er nok ikke den samme, men den nye meg er kanskje bedre. Takket være henne og hennes alt for korte liv. Ikke misforstå meg. Jeg er IKKE over å ha mistet henne. Jeg vil aldri komme over det, den sorgen vil alltid være en del av meg. Et år senere går det fortsatt ikke en dag uten at jeg på et eller annet tidspunkt tenker på henne. Noen ganger stikker det til i savn og vemod, med tanken på det som skulle ha vært. Andre ganger med glede og kjærlighet. For selv om hun er borte, vil hun alltid være min elskede datter. Tankene om henne er derimot ikke så altoppslukende lenger. De tar ikke alt fokus, livet er her og nå, og det er her jeg må være tilstede. Jeg mister ikke pusten eller fotfestet når disse tankene kommer, jeg lar tanken og minnet komme, suger litt på det som en søt karamell, sender noen kjærlige tanker ut i intet som jeg håper hun kan føle, før jeg fortsetter der jeg slapp. Det føles egentlig fint. På denne måten er hun fortsatt en del av hverdagen min, selv om jeg ikke kan se henne. Jeg har funnet en slags balanse mellom to verdener, og jeg har funnet ut hvordan jeg skal ta vare på meg selv sånn at mørket ikke tar meg som det så ofte har gjort det siste året. I alle fall midlertidig. Er det en ting jeg vet så er det at sorg er lunefull, og at den plutselig kan slå deg i bakken når du minst venter det. Det er rett og slett en livslang prosess.
Jeg hadde gitt mye for å fortsatt ha Megan her. Få være mamma for henne på ordentlig. Se henne vokse opp sammen med resten av gjengen vår. Men sånn ble det ikke. Isteden er jeg takknemlig for de månedene jeg fikk bære henne under hjertet, det lille livet i magen min. Og jeg håper hun følte kun kjærlighet i den tiden. Og jeg er uendelig takknemlig for de tre dagene jeg fikk holde henne i armene mine. Da jeg fikk memorere hver detalj i det lille ansiktet, bysse, kysse og tørke neseblod. Det høres sannsynligvis grotesk ut for dem som ikke har vært der, men når en livstid med kjærlighet må skvises inn på tre dager, blir det intenst. Og jeg hadde gjort alt igjen, gått gjennom all smerte og sorg, bare for å få holde henne de tre verdifulle dagene.
Nå har det gått et år. Både kort og lenge på samme tid. Vi har vært gjennom alle merkedager uten henne. Dette er den siste. Selve bursdagen. Den skal ha plass til hele spekteret av følelser. Vemod og savn, men mest glede og kjærlighet. Fordi det er det hun fortjener. Vi skal ikke bruke dagen på å gråte. Hennes alt for korte liv fortjener å feires. Hun betydde noe. Hun betyr noe. Hun er vår datter og vår lillesøster. Hun skal også markeres med flagg på bursdagen sin, men hennes blir på gravstedet. Hun skal også få gave, et bittelite armbånd laget av minste storebror. Hun skal også få kake, jeg baker selvfølgelig for henne også. Men det blir selvfølgelig også vi andre som spiser den. Men kaken, det er bursdagskaken til Megan min. Og akkurat som vi samles om dem som har bursdag ellers i familien, skal vi fem i dag samles rundt hvilestedet til vår lille Megan, der vi en grå og regntung junidag i fjor senket den lille, hvite kisten i jorda. Vi skal minne henne med kjærlighet og varme tanker, og håpe at hun en eller annen plass der ute kan se oss, kan føle kjærligheten og feirer sammen med oss.
“… imagine a love so strong it made saying hello and goodbye in the same day worth all the pain….”
Gratulerer med dagen, elskede Megan min!
huff, for en sterk historie. den slo meg rett i bakken. jeg mistet mitt kjære tantebarn til selvmord nå i Januar og vet så godt hvor vondt den sorgen er. mine 2 tantebarn har betydd alt for meg helt siden dem kom til verden. å bare få 13 år med minste jenta er helt uvirkelig. i det jeg leste dette innlegget fikk jeg også sendt bilder av henne som jeg ikke har sett før. da bare braste tårene ut. men det må til det også. men ja, vi må prøve å tenke at de er hos oss selvom vi ikke kan se dem. selvom det er tøft. nå har ikke jeg barn selv, men tantebarna mine er det mest dyrebare i mitt liv så på en måte forstår jeg din smerte. på en annen måte ikke. sender over en stor klem. og gratulerer så mye med dagen til din lille engel. <3
Tusen takk! Jeg tror jeg har lest om tantebarnet ditt, både på din blogg og andre plasser, og det er jammen en tøff og sterk historie det også. Føler veldig med deg og resten av familien. Stor klem fra meg
aw tusen takk. ja brodern og kona har vært så sterke og delt hele historien på både tv og i aviser for å hjelpe andre i samme situasjon som dattera. deres hjertesak er jo å forebygge selvskading og selvmord. utrolig modig av dem. <3
Fikk med meg historien helt fra den nydelige tantejenta di ble meldt savnet. Helt tragisk at det fikk et sånt utfall og at hun ikke fikk hjelp før. Den flotte jenta og de sterke, modige foreldrene har satt seg fast i minnet mitt. Veldig viktig sak!❤️
<3 <3 <3 Ja, det er utrolig trist. finnes ikke ord. foreldrene og søstra er utrolig sterke sammen. Jeg er veldig glad for at dem har funnet sin hjertesak og har noe å kjempe for videre. <3 utrolig flotte og gode mennesker som tenker på andre fremfor seg selv. <3
❤️❤️❤️